Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I filmen «Eclipse of Reason» som Norsk Pro Vita bruker i sin informasjonskampanje, ser vi hvordan aborterte fostre blir behandlet av helsepersonell i USA. I brosjyremateriell som Norsk Pro Vita står bak, fremsettes blant annet påstander om at hvert tredje aborterte foster allikevel blir født levende, at moren kan være vitne til fostrets dødskamp, og at fostrets skrik vil kunne bli hørt.

Hvordan behandles aborterte fostre ved norske sykehus?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Dersom svangerskapsavbrudd skal utføres, er det viktig både for kvinnen og fostret at dette gjøres på en betryggende og skånsom måte. I St.meld. nr. 16 for 1995-96, Om erfaringer med svangerskapsavbrudd mv, ble ulike metoder for svangerskapsavbrudd omfattende beskrevet.

Det fremgår av meldingen at den vanligste metoden inntil utgangen av 12. svangerskapsuke er at abortinngrepet utføres som et kirurgisk inngrep. Fostret dør under inngrepet. Ved svangerskapsavbrudd etter 12. uke brukes stimulering med medikamenter som fremkaller rieaktivitet i livmoren. Foster og morkake utstøtes av riene. Også ved denne metoden dør fostret under inngrepet. Gynekologer ved norske sykehus bekrefter at dette fremdeles er norsk praksis.

Lov om svangerskapsavbrudd inneholder i § 2 siste ledd bestemmelse om at et svangerskap ikke kan avbrytes etter 18. svangerskapsuke med mindre særlig tungtveiende grunner taler for det. Er det grunn til å anta at fostret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd etter § 2 siste ledd ikke gis.

Den type metode for svangerskapsavbrudd som omtales i Norsk Pro Vitas film, benyttes ikke ved norske sykehus etter 12. uke. Som jeg tidligere har meddelt i svar på spørsmål 27 i dagens spørretime, tar jeg avstand fra den type bruk av bilder i en offentlig kampanje.

Når det gjelder håndtering av aborterte fostre etter svangerskapsavbrudd, vil jeg på bakgrunn av Stortingets behandling av Innst. S. nr. 33 for 1998-99 komme tilbake til Stortinget med forslag til det politiske grunnlaget for slike retningslinjer.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først en kommentar til statsrådens siste svar til meg i stad. Jeg mener ikke at statsråden kan forsvare dommen fra USA, men mitt poeng med å vise til den var nettopp at Pro Vitas film, som jeg har sett, er en svært blodig fremstilling som aldri burde blitt vist. Og hvis helseministeren hadde sett filmen selv, hadde han skjønt mitt poeng, for dette er en meget, meget blodig fremstilling av hva en abort er. I Pro Vitas film blir fosteret regelrett lemlestet, og vi ser en abort av et foster som er 24 uker.

Jeg har enda et spørsmål til statsråden. Når vi i dag har hørt at statsråden tar avstand fra Pro Vita som organisasjon, vil jeg spørre om det medfører riktighet at departementet ønsker Pro Vita som høringsinstans for et abortregister om senaborter. Medfører dette riktighet? Og hva slags status og faglig tyngde har Pro Vita med hensyn til å være en seriøs høringsinstans for et slikt register?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er glad for denne avklaringen, som innebærer at vi holder oss til norske forhold. Jeg er også glad for at det nå en gang for alle er slått fast at når det gjelder vurderingen av om denne filmen er egnet for offentlig fremvisning, og i det hele tatt i en abortkampanje, er representanten Bekkemellem Orheim og jeg enige om at det er den ikke. Og da regner jeg med at vi er ferdig med det.

Så har jeg tatt avstand fra denne filmen og da også fra kampanjen. Jeg har ikke tatt avstand fra Norsk Pro Vita som organisasjon generelt. Jeg akter å forholde meg til det de kommer med. Det kan faktisk hende at de av og til har noe å bidra med, og i dette tilfellet med det lokale prosjektet i Sandefjord syns jeg altså det.

Når det gjelder spørsmålet om de skal være høringsinstans, kan det godt tenkes at det er saker hvor det kan være berettiget. Jeg er i grunnen for lange og gode lister over høringsinstanser, og ser ikke noe behov for i et demokrati å forsøke å avskjære noen som vil gi uttrykk for sin mening. Det konkrete spørsmålet må jeg få lov å komme tilbake til, for det kan jeg ikke svare på her og nå.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil til slutt si at helseministeren har et politisk ansvar for det som skjer på dette feltet, og det er følsomt for de fleste. Jeg mener statsråden bør ta på alvor – spesielt i disse verdikommisjonstider – at det her er en viss form for – det kan jeg ikke dy meg for å si – snikmoralisering og en forferdeliggjørelse av abort som gjør belastningen for de jentene som av ulike årsaker velger å ta abort, langt større.

Helt til slutt vil jeg be statsråden svare på noe jeg hadde med i mitt hovedspørsmål, men som han unngikk å svare på: Er det en medisinsk riktig framstilling at hvert tredje foster blir født levende, altså at fostret er levende etter et abortinngrep, og at moren kan høre barnet skrike? Medfører dette riktighet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først si at jeg håper at vi etter dette kan føre debatten på grunnlag av de faktiske forhold, og at man ikke forsøker å tillegge meg eller andre ansvaret for noe som en faktisk ikke har forholdt seg til før en er blitt konfrontert med det i offentlighet, og da tatt klar avstand fra det. Jeg mener at det er en ansvarlig holdning jeg dermed har inntatt.

Til det konkrete spørsmålet: jeg mener at jeg svarte nokså klart på det i mitt hovedsvar, nemlig at den praksis vi har ved norske sykehus innebærer et fostret, både før og etter 12. uke, dør under inngrepet. Jeg har fått bekreftet av gynekologer ved norske sykehus at det fortsatt er praksis, slik det ble beskrevet i abortmeldingen.

Presidenten: Spørsmål 31 er besvart tidligere, etter spørsmål 8.