Per Sandberg (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til landbruksministeren:
«I dag er det lov å produsere
80 000 kyllinger pr. år uten konsesjon. Kravet er videre
av dyrevernhensyn maksimum 23 kyllinger pr. kvadratmeter (850 gram
kylling). I Trøndelagsfylkene og Møre og Romsdal
tolkes loven av fylkeslandbruksstyret dithen at dette er både
minimum og maksimum.
Kan statsråden redegjøre
for hvorvidt dette er en riktig tolkning?»
Statsråd Kåre Gjønnes: Ved lov av 13. juni 1975 nr. 46 om regulering
av ervervsmessig husdyrhold bestemte Stortinget at ingen uten tillatelse
fra departementet kan etablere eller drive anlegg for ervervsmessig
svine- og fjørfehold med større besetning enn
det som i forskrift er fastsatt som grense for konsesjonsfri drift,
jf. loven § 2. I forskrift om regulering av ervervsmessig
husdyrhold er det fastsatt grenser for hvilke anlegg med svine-
og fjørfeproduksjon som kan drives uten departementets
tillatelse.
Grensen for anlegg med slaktekyllingproduksjon
som kan drives uten departementets tillatelse, er anlegg med maksimal
plass til 13 000 slaktekyllinger, begrenset til en besetning
på inntil 80 000 innsatte slaktekyllinger pr. år.
Størrelsen på anlegg som
kan etableres uten tillatelse, er i utgangspunktet regulert ved
normtall fastsatt ut fra dyrevernhensyn. For slaktekylling er dette
kravet maksimum 23 innsatte kyllinger pr. m2 . Da et konsesjonsfritt anlegg
maksimalt kan ha plass til en besetning på 13 000 slaktekyllinger,
er den konsesjonsfrie anleggskapasitet 565 m2. Det er ingenting
i veien for å ha færre dyr pr. m2.
Ønsker man å ha en besetning på inntil
80 000 innsatte slaktekyllinger pr. år, samtidig
som man ønsker å ha færre dyr pr. m2,
kan man søke om konsesjon for utvidelse av anlegget utover
den konsesjonsfrie grensen på 565 m2.
Ved avgjørelsen av slike søknader kan det vektlegges
om utvidelsen fører til en bedring av dyremiljøet. Dette
viser at departementet også i konsesjonssammenheng legger
vekt på dyrevernhensyn.
Den tolkning som representanten Sandberg gir
uttrykk for, er riktig i den grad at bestemmelsene setter maksimalgrenser
for antall slaktekyllinger pr. m2 og produksjon pr. år.
Det er imidlertid ikke riktig å tolke dette som minimumsbestemmelser.
Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret. Det var i hvert fall
klargjørende på det punktet at det ikke skal forskjellsbehandles
når det gjelder areal, hvorvidt en befinner seg i Trøndelag,
på Sørvestlandet eller Østlandet. Det er akkurat
det som har skjedd i landbruksstyrene i Møre og Romsdal
og Nord-Trøndelag.
Noe annet som også er problematisk
for de samme produsentene, er at Prior i 1998 hadde en markedsandel på 85 pst.
Det finnes store produsenter, bl.a. en i Nord-Trøndelag
som heter Trønderkylling, som har et slakteri som går
for 40 pst. drift. Det er klart at dette er ineffektivt
og ikke særlig rasjonelt.
Kan landbruksministeren love å se
på den monopolsituasjonen som Prior har, og eventuelt sørge
for at de også understøtter de private produsentene,
slik at de får full drift ved sine produksjonsanlegg?
Statsråd Kåre Gjønnes: For å gjøre det klart: Statsråden
har ikke gått inn på om det her foregår
forskjellsbehandling, for det har statsråden ikke noen
grunn til å påstå eller ta stilling til.
Når det gjelder hvor store markedsandelene
måtte være i forskjellige deler av landet, vil
de naturligvis måtte variere. Men det er jo fri etablering
opp til en bestemt grense. Det er når man passerer grensen,
at man må forholde seg til det regelverket som er fastsatt.
Noen kan naturligvis hevde at dette er ineffektivt, at man må holde seg
innenfor disse grensene, men dette er en del av den samlede landbrukspolitikken,
der man skal ha en spredning av produksjonen for å kunne
være med på å styrke og opprettholde
bosettingen.
Her er vi igjen tilbake til den gamle argumentasjonen, som
er like aktuell i dag, at landbrukspolitikken i Norge skal ivareta
flere hensyn: produksjon og effektivitet, men samtidig være
koblet opp mot det som har med bosetting i distriktene å gjøre.