Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål
til utviklings- og menneskerettighetsministeren:
«I løpet av 100 dager i 1994
ble nesten 1 mill. mennesker drept i Rwanda. En FN-domstol er etablert
i Arusha i Tanzania for å stille dem som er mistenkt for
deltagelse i folkemordet, for retten.
Hva er gjort fra norsk side for å støtte
denne domstolen og arbeidet for menneskerettighetene og forsoning
i Rwanda?»
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Folkemordet i Rwanda i april/mai
1994 er en av de mest grufulle forbrytelser mot menneskeheten i
nyere tid. I disse Kosovo-tider kan det være verdt også å reflektere
over dette. Det antas at om lag 800 000 mennesker ble drept
i denne perioden. Norge besluttet på et tidlig tidspunkt å gå inn
med omfattende ressurser for å bidra til å få de
skyldige stilt til ansvar. Derfor støttet Norge opprettelsen
av en egen internasjonal domstol for Rwanda. Vi støtter
fortsatt denne domstolen, gjennom politisk og finansiell støtte
og i form av personell. Jeg har selv også besøkt
domstolen.
Dessverre har domstolen slitt med administrative
problemer og til dels manglende effektivitet. Domstolens budsjett
var lenge for lavt i forhold til de oppgavene den var satt til å løse.
Revisjonsrapporter avdekket også kritikkverdige forhold.
Fra norsk side har vi flere ganger påtalt disse svakhetene
og bedt om at det ryddes opp, bl.a. ved økte budsjetter
og administrative reformer. Domstolen fungerer nå ifølge
rapporter bedre enn før. Vi vil imidlertid følge
utviklingen nøye og bidra til å sikre at den fungerer
best mulig. Det skylder vi ofrene for folkemordet.
29. mai 1999 tiltrer en tidligere norsk lagdommer
ved Rwanda-domstolen som dommer for fire år. Jeg er overbevist
om at han vil tilføre domstolen verdifull kompetanse.
Norge er, ved siden av bl.a. Danmark og Sverige, blant
de få stater som har tilbudt seg å ta imot domfelte til
soning. Norge er også et av de få land som har
vedtatt internrettslig lovgivning for å sikre oppfølgning
av alle typer anmodninger fra Rwanda-domstolen. Norge har ved flere
anledninger understreket betenkelighetene ved at så få stater
har uttrykt villighet til å inngå slike samarbeidsordninger
med domstolen.
Både Rwanda- og Jugoslavia-domstolene
har kunnet påvise og pådømme grove forbrytelser,
deriblant folkemord. Dette arbeidet har betydning lokalt, som en
del av freds- og forsoningsarbeidet, og globalt ved at en bidrar til
en utvikling av den internasjonale rettsorden. Ingen skal lenger
kunne stille seg likegyldig og ikke stilles til ansvar for slike
forbrytelser.
Det andre elementet i vår innsats
i Rwanda er å støtte tiltak for å lindre
nød, fremme fred og forsoning, en demokratisk utvikling
og respekt for menneskerettighetene. I tråd med dette støtter
vi tiltak både på nasjonalt og lokalt nivå,
dels gjennom FN-systemet og Røde Kors-kanaler og dels gjennom
norske frivillige organisasjoner. I 1998 bevilget vi fra norsk side
63,7 mill. kr direkte til tiltak i Rwanda. I tillegg ble det brukt
77,8 mill. kr, primært gjennom FN-systemet, til regionale
tiltak. Dette inkluderer også tiltak i Rwanda. Vi legger
opp til et tilsvarende nivå også i 1999.
Vi har støttet FNs høykommisær
for menneskerettigheters arbeid i Rwanda både økonomisk
og med personell. Rwanda har nå opprettet sin egen nasjonale
menneskerettighetskommisjon, og mulig norsk støtte
til denne er under vurdering.
Norske frivillige organisasjoner er den viktigste
kanalen for vår direkte bistand til Rwanda, og disse organisasjonene
gjør et godt og viktig arbeid i landet. Arbeidet innbefatter
bl.a. tiltak innen helse og vann, noe som kommer alle grupper i
samfunnet til gode, og som faktisk også er avgjørende
for at folk på ny skal kunne bo og arbeide sammen i fred.
I tillegg kommer andre former for tillitskapende tiltak, der lokale
organisasjoner og institusjoner er sentrale samarbeidspartnere.
Også her har Norge bidratt, noe jeg selv har vært
vitne til ved besøk i landet. Det dreier seg om å bidra
til å forhindre at historien fra 1994 gjentar seg.
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.
Det er nettopp det at man skal ta lærdom
av hva som har skjedd tidligere, vi ønsker. Da er det betryggende å høre
at Norge støtter opp om denne internasjonale domstolen
for Rwanda, og at man følger opp dette arbeidet. Det er
også godt at Norge øver påtrykk på andre
land for å inngå samarbeidsordninger med domstolen.
Det er likevel lite vi hører i Norge om dette arbeidet.
Det blir vel borte i lyden av krigen i Jugoslavia. Men vi må ikke glemme
resten av verden, hvor det nå er et viktig arbeid i gang
nettopp for å hindre slike folkemord som vi har sett i
Rwanda. Dette er forebyggende arbeid.
Jeg vil gjerne ha utdypet litt mer konkrete
inntrykk som statsråden har av domstolens arbeid og hvordan
dette påvirker forsoningsarbeidet – altså hva
som skal til.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Rwanda-domstolen er lokalisert i Arusha. Det
var ikke uten grunn at den ble lokalisert utenfor Rwanda i og med
at de som sitter i forvaring i Arusha, er blant de mest sentrale
bak folkemordet i 1994. Vi har heldigvis også fått
dommer avsagt, så utviklingen går etter vår
vurdering i riktig retning når det gjelder domstolens prosesser.
Og den har en forebyggende effekt, det er det ingen tvil om. Likevel
vil jeg ikke unnlate å påpeke at kanskje et av
de store dilemmaer vi står overfor, er den nasjonale rettsforfølgelsen.
Vi er kjent med at det sitter ca. 123 000 mennesker knyttet
til deltakelse i folkemordet i varetekt i rwandiske fengsler. Det
har vært et dilemma at de hovedansvarlige som tiltales
ved FN-domstolen, gis bedre fasiliteter, en mer rettferdig rettergang
og mildere straffer enn de som står tiltalt for mindre
alvorlige forbrytelser ved de nasjonale domstolene. Dette er spørsmål
som vi tar opp, og som vi forsøker å gjøre
noe med i forhold til rettssikkerheten ved de nasjonale domstolene.
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg forstår det slik at statsråden
følger nøye opp dette. Kofi Annan sa at Rwandas
tragedie er verdens tragedie, og man kan spørre seg hva man
kan gjøre for å hindre slike folkemord. Det er
i alle fall viktig at vi nå gjør hva vi kan for å få til
forsoning i et land som er fullt av hat og skyld. Men vi vet at
mange i Rwanda føler seg sviktet av utenverdenen, og at
det nå er nødvendig med et grunnleggende arbeid
i landet for å skape nye holdninger hos menneskene.
Mange organisasjoner er, som det ble sagt,
engasjert, men de har begrensede ressurser. Når vi vet
hvilke ressurser som nå tas i bruk andre steder, ikke minst
på Balkan, er det viktig at vi også følger
opp her. Og frivillige organisasjoner er en viktig kanal. Hva mener
statsråden at de kan brukes til i arbeidet for forsoning
og i arbeidet for at menneskerettigheter blir tatt på alvor?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Fra Regjeringens side følger vi situasjonen
nøye, og vi er også innstilt på å se
om vi på andre måter enn det vi allerede har gjort,
kan forbedre menneskerettighetssituasjonen og sikkerhetssituasjonen
i Rwanda. Det er kanskje også noe paradoksalt at sikkerhetssituasjonen
er forbedret delvis på grunn av Rwandas militære
engasjement i den demokratiske republikken Kongo, fordi en da har
kunnet kontrollere noen av militsgruppene som har raidet inn og
skapt usikkerhet i området.
Men la meg svare på representantens
spørsmål. Vi vurderer nå, som jeg sa, å støtte
menneskerettighetskommisjonens arbeid. Vi skal være i kontakt
med menneskerettighetskommissær Mary Robinson om dette
og se hvordan vi kan bidra. Det er det ene. Det andre er at vi allerede
har hatt mye kontakt med frivillige organisasjoner. Et viktig felt
vil f.eks. være kirkenes arbeid. Det store paradokset
er at kirkeansatte, prester og kirkene selv var meget sentrale aktører
i folkemordet. Et av de viktigste forsoningsfeltene må være å bidra
til at de selv forsones i det videre arbeid. Der har vi også kontakter.
Presidenten: Då går vi attende
til spørsmål 5.