Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille statsministeren følgende spørsmål:

«EFTA-domstolen har kjent hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift for ulovlig. Hoveddelen av ordningen kan foreløpig videreføres som transportstøtte. Ordningen er nå definert som regionalpolitikk, og flertallet som forsikret om at dette var skatte- og avgiftspolitikk, tok grundig feil. Hele ordningen er nå underlagt EU.

Ser statsministeren disse fakta, og vil Regjeringen legge fram en total konsekvensanalyse av de prinsipielle sidene av dommen?»

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Spørsmålet fra stortingsrepresentant Karin Andersen nødvendiggjør noen oppklarende ord innledningsvis.

For det første har verken ESA i sitt vedtak eller EFTA-domstolen ved sin prøving av vedtaket kjent hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ulovlig. Tvisten mellom Norge og ESA gjaldt hvorvidt den differensierte arbeidsgiveravgiften innebærer statsstøtte etter EØS-avtalen for dem som betaler arbeidsgiveravgift etter lavere sats enn maksimalsatsen. Fra norsk side hevdet vi, i tråd med både denne og den forrige regjeringens standpunkt, at arbeidsgiveravgiften var en del av det generelle skatte- og avgiftssystemet og derfor falt utenfor EØS-avtalen. Det er i sitt syn på den differensierte arbeidsgiveravgiften som statsstøtte at ESA har fått medhold av EFTA-domstolen. Det som er korrekt, er at hoveddelen av ordningen kan videreføres som lovlig statsstøtte, bl.a. etter ESAs retningslinjer for transportstøtte.

Det har aldri vært noen uenighet om at den differensierte arbeidsgiveravgiften er en del av regionalpolitikken. Det er nettopp dens karakter av et vesentlig, enkelt, næringsnøytralt og treffsikkert distriktspolitisk virkemiddel som har gjort at vi har ansett den viktig å forsvare. Samtidig har vi sett noen av disse egenskapene som argument for at ordningen var en del av det generelle skatte- og avgiftssystemet og derfor skulle falle utenfor EØS-avtalen.

Det er ikke riktig at EFTA-domstolens avgjørelse innebærer at ordningen er underlagt EU. Både EFTA-domstolen og EFTAs overvåkingsorgan, ESA, er EFTA-organer. De utøver sin kompetanse uavhengig av de tilsvarende organene i EU, som er EF-domstolen og kommisjonen.

En vesentlig forskjell mellom EØS og EU er at EØS-avtalen ikke gir grunnlag for å kreve at avtalepartene harmoniserer skattereglene. I EU kan kommisjonen foreslå og rådet vedta harmoniseringsbestemmelser når det gjelder indirekte skatter. Denne forskjellen mellom deltakelse i EØS og EU består også etter EFTA-domstolens avgjørelse.

Jeg beklager, men må ta til etterretning at EFTA-domstolen har gitt ESA medhold i at den differensierte arbeidsgiveravgiften skal betraktes som statsstøtte i forhold til EØS-avtalen. Det betyr at vi ikke fritt kan utforme den differensierte arbeidsgiveravgiften slik vi finner mest hensiktsmessig. Konkret vil vi måtte gjøre unntak fra den differensierte avgiften overfor de næringsgreinene der ESA ikke har akseptert statsstøtte i form av differensiert arbeidsgiveravgift. Samtidig følger det av ESAs vedtak at ordningen kun er godkjent ut år 2003.

Selv om dommen ikke har så vidtrekkende konsekvenser som spørsmålsstilleren har antatt, ville det innebære et omfattende arbeid å legge fram en total konsekvensanalyse av de prinsipielle sider av dommen. De prinsipielle sidene går langt utenfor denne konkrete sak og gjelder spørsmålet om hvilken rekkevidde statsstøttereglene i EØS-avtalen har i forhold til skatte- og avgiftssystemet.

På dette området foregår det et arbeid i EU som har ledet til retningslinjer for anvendelse av statsstøtteregler i forhold til direkte bedriftsbeskatning. Retningslinjene vil sannsynligvis bli tatt inn i ESAs tilsvarende retningslinjer og forhåpentligvis gi klarere forhold rundt spørsmålene om statsstøtte og skatt.

Til slutt: På kort sikt må vi konsentrere oss om de konkrete økonomiske og juridiske konsekvensene av dommen. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette når den foreslår regler som er tilpasset dommen. Regjeringen vil sette i verk tiltak, slik at den samlede distriktspolitiske innsatsen ikke blir svekket som følge av tapet i EFTA-domstolen.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg forstår at Regjeringa fremdeles forsøker å minimalisere de ganske alvorlige endringene i dette systemet som EFTA-domstolen har slått fast. ESA har fått fullt medhold og avvist Norges begrunnelse, at arbeidsgiveravgifta er en del av det norske skatte- og avgiftssystemet og dermed unntatt EØS. Innenfor EØS styrer EU, og Regjeringa følger etter. Derfor mener jeg det hadde vært riktig at Regjeringa så raskt som mulig hadde kommet til Stortinget med en sak om de prinsipielle sidene av konsekvensene av den dommen som er falt. Jeg kunne også tenke meg å spørre statsministeren hvordan Regjeringa har planlagt å forholde seg til tidsfristen som han sjøl refererte til i sitt svar, og om vi kan forvente oss en stadig nedtrapping av dette systemet fram mot den datoen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen beklager, som jeg gav uttrykk for i mitt første svar, avgjørelsen i EFTA-domstolen, men vi må selvsagt bøye oss for den, for det er disse spillereglene vi er underlagt. Likevel – saken er stor, men vi skal ikke gjøre den større enn den er. Jeg må da minne om at minst 95 pst. av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift vil kunne føres videre også etter EFTA-domstolens avgjørelse. Den alt overveiende del av ordningen kan altså videreføres. Men denne dommen vil ramme noen bransjer og bedrifter, og der er Regjeringen innstilt på å sette inn andre tiltak som kan gjøre at den samlede distriktspolitiske innsatsen ikke blir svekket.

Som jeg redegjorde for, er det på gang et arbeid i EU som også trolig vil bli innarbeidet i ESA når det gjelder forholdet mellom skatte- og avgiftsspørsmål og regionalpolitiske spørsmål. Dette er et så vidt omfattende arbeid at det ikke vil være mulig for Regjeringen å komme hit til Stortinget nå før sommeren med en analyse av det, men vi skal gjøre det så raskt som mulig.