Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Ifølge forslagene til forskrifter til den nye våpenloven skal det bli forbudt å eie og inneha lyddempere på geværer. Bruk av lyddempere ved treningsskyting reduserer imidlertid støyforurensningen rundt skytebaner, og bidrar også til å unngå støyskader hos skytterne.

Hvorfor vil statsråden forby slike positive virkemidler i landets skyttermiljø?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Justisdepartementet har i sitt forslag til endring av våpenforskriften foreslått forbud mot, uten politiets tillatelse, å eie eller inneha lyddemper til skytevåpen.

Etter det departementet har brakt i erfaring, er det intet behov for å påmontere lyddempere på våpen som skal benyttes til øvelses- og konkurranseskyting. Det er ingen skytterorganisasjoner som administrerer programmer hvor skyting med lyddemper inngår. Likeledes er det som hovedregel intet saklig behov for lyddemper på våpen som skal benyttes til jakt, utover et visst behov for lyddemper på salongvåpen, i kaliber 22 «long rifle» til f.eks. kråkejakt og til utryddelse av skadedyr. Departementet har i utkastet til nye forskrifter foreslått at sistnevnte våpentype skal være unntatt fra det foreslåtte forbud.

Justisdepartementet har i sitt forslag lagt til grunn at lyddempere i svært liten grad har vært benyttet av skyttere til skyting på godkjente skytebaner. Om én eller et mindre antall skyttere skulle benytte lyddempere, antas dette å ha liten eller ingen betydning for støynivået på de godkjente skytebaner, da det store flertal skyttere trener med det våpen som skal benyttes til konkurranse hvor det ikke benyttes lyddempere. Under trening på denne type baner vil skytterne under enhver omstendighet måtte bruke hørselsvern for å unngå hørselsskader.

Jeg vil presisere at departementets forslag ikke vil innebære et absolutt forbud mot å eie og inneha lyddempere. Forslaget oppstiller et krav om politiets tillatelse, slik at politiet vet hvem som har lyddempere til sine våpen. Skyttere som kan dokumentere et saklig behov for lyddempere, vil således kunne søke politiet om ervervstillatelse.

Bjørn Hernæs (H): Idet jeg takker for svaret, har jeg lyst til å gi uttrykk for at vi har en modig justisminister. I en situasjon hvor arbeidssituasjonen for politiet er slik som vi alle vet den er, er det tilsynelatende ikke ende på hvilke bagateller politiet skal bli nødt til å beskjeftige seg med.

Jeg har også lyst til å nevne at i forhold til et tidligere spørsmål sa statsråden at også departementet hadde mange arbeidsoppgaver. Jeg tillater meg med all respekt å foreslå at man foretar en sanering av de aller største unødvendighetene.

Ellers heter det i et gammelt ordtak at den som har klave, får også ku. Jeg tror ikke det har stemt noen gang, og jeg tror i hvert fall ikke det stemmer på den måten at den som har lyddemper, får også gevær. Hvorfor det skal være nødvendig å registrere og søke politiet om å få ha et instrument som bare kan ha positive elementer i seg, er helt umulig for meg å forstå.

Helt til slutt: At jeg ikke forstår det, er én ting. Skyttermiljøene forstår heller ingenting. Jeg kunne tenke meg helt til slutt å spørre om statsråden kunne orientere litt om de positive møtene han nå forhåpentligvis har, eller har avtalt, med det norske skyttermiljø.

Statsråd Odd Einar Dørum: Når jeg har hatt slike positive møter – og det skal jeg ha – skal jeg med glede orientere om det.

Representanten og jeg deler selvfølgelig den oppfatning at man ikke skal gjøre unødvendig innsats. Representanten og jeg deler også den oppfatning at lovregler er til for å følges – representanten og jeg har en særdeles sterk felles forståelse av det.

Jeg har mye sympati for representantens engasjement for skyttersaken. Men jeg holder meg til de enkle spilleregler at de våpen som brukes, normalt ikke har lyddempere – og jeg har ikke sett noen grunn til at dette skal gis noen allmenn tillatelse. Skulle det være unntakstilfeller, og jeg har gjort rede for noen som er unntatt i loven, bl.a. enkelte former for jakt, er det greit. I andre tilfeller vil det kunne bli vurdert. Dette følger av de kontrollbehov som ble formulert da våpenloven ble behandlet i Stortinget, og som jeg etter beste skjønn prøver å forvalte.

Men det er alltid mulig ved politisk uenighet å fremme spørsmål til saksbehandling senere i Stortinget – det er representanten selvfølgelig kjent med. Men inntil videre forvalter jeg den lov som er vedtatt, etter beste skjønn.