Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Lønning II-utvalget drøfter kriterier for prioritering og foreslår å skille mellom grunnleggende, utfyllende og lavt prioriterte helsetjenester og tilbud som ikke skal finansieres av det offentlige.

Vil statsråden følge opp Lønning II-utvalgets forslag om å etablere representative faggrupper som oppnevnes av Statens helsetilsyn og skal gi anbefalinger om prioriteringer innen sitt eget fagfelt?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som nevnt tidligere, er Lønning II-utvalgets innstilling et viktig dokument for departementets arbeid med reformer i helsevesenet.

Dagens forskrift om ventetidsgarantien bygger i stor grad på utvalgets arbeid, og Lønning II-utvalgets innstilling har vært en viktig premiss for utformingen av hovedkriteriene for tildeling av ventetidsgaranti etter forskriften § 8.

I høringsnotatet om ventetidsforskriften ble det vist til Lønning II-utvalgets forslag om å etablere representative faggrupper for å rangere eller klassifisere tilstander og tiltak i ulike prioriteringsgrupper. Et flertall av høringsinstansene var enig i at kriteriene for tildeling av ventetidsgaranti burde forbedres, men mente at prosessen for å utarbeide nye kriterier ville bli langvarig, anslagsvis ett til to år. Departementet vurderte, i tråd med Stortingets vedtak, behovet for å få etablert en bedre fungerende tremåneders ventetidsgaranti som ikke tilsa en utsettelse på ett til to år på grunn av utredninger i faggrupper. Følgelig ble den nye ventetidsforskriften gjort gjeldende uten en slik forutgående prosess.

Samtidig mener departementet at praktiseringen av forskriften må bygge på et medisinskfaglig skjønn. Det er viktig med konsensus innen de medisinske fagmiljøene for å sikre pasientene likebehandling. Departementet har derfor innledet et samarbeid med Den norske lægeforening og Statens helsetilsyn for å trekke de medisinske fagmiljøene inn i en diskusjon om kriteriene for tildeling av garanti. I dagens situasjon, når den nye pasientrettighetsloven avventer sluttbehandling i Stortinget, er det naturlig å avvente Stortingets endelige vedtak før en går videre i denne prosessen.

Når lovgrunnlaget for helsetjenesten nå snart er på plass, vil vi, som jeg tidligere i dag har nevnt, følge opp Lønning II-utvalgets arbeid videre. Det vil først og fremst skje gjennom stortingsmeldingen Helse 2000, som skal legges fram for Stortinget på slutten av dette året. Forslaget om faggrupper vil bli tatt opp i denne sammenheng.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at helseministeren og jeg har den samme forståelse av viktigheten av at prioriteringer må bygge på et medisinskfaglig skjønn.

Hensikten med faggruppene er ikke bare å få fram ensidige anbefalinger som det blant fagfolk er full enighet om, men også å få fram alternative valgmuligheter og gi anbefalinger om kliniske prioriteringer. Dette er avgjørende for at vi som politikere skal kunne treffe de viktige og riktige beslutningene om ressurser og kapasitet for de forskjellige grupper av pasienter.

Mangel på prioriteringer gir tilfeldige prioriteringer. Det sikrer ikke lik rett til behandling, og det vil gå ut over pasientene. Retningslinjer for valg av pasienter til riktig behandling tidsnok er etter Høyres mening viktig og nødvendig, og det tror jeg det også er tverrpolitisk enighet om. Jeg har forståelse for at helseministeren vil avvente behandlingen av pasientrettighetsloven, men slike faggrupper og deres betydning for viktige prioriteringer må det være mulig å ha en mening om.

Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den meningen skal Stortinget få i den stortingsmeldingen som jeg nå arbeider med.

Generelt vil jeg si at jeg fullt ut deler den holdning som representanten Sjøli nå gir uttrykk for, nemlig at det er viktig å få fram prioriteringene også som grunnlag for å ta politiske valg. Prioriteringer skjer hver eneste dag i norsk helsevesen, men altfor få av disse prioriteringene er tatt fram i åpent lende og diskutert i demokratisk sammenheng, og jeg at tror Lønning II-utvalget har gitt oss et grunnlag for å gjøre det i enda større grad enn det vi har maktet til nå. Jeg håper at denne stortingsmeldingen skal bidra til det, og da vil vi få rikelig anledning til meningsutveksling også om disse faggruppenes rolle.