Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne stilla følgjande spørsmål
til helseministeren:
«Ulike forskningsrapporter påpeker
at elektromagnetisk stråling fra høyspentledninger
kan være helsefarlig. Det er imidlertid forskere som mener
det er vanskelig å påvise en sammenheng, selv
om det ikke kan utelukkes. I en konkret sak i Stavanger-området
mener en beboer at så vel han som hans husdyr er rammet
av strålingen fra høyspentledninger som går
over eiendommen hans.
Hva gjør statsråden for å avdekke
om det finnes sammenheng, eventuelt kan det bli aktuelt å pålegge
nedgraving av ledninger?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Som representanten Langeland påpeker,
er det fortsatt uavklart, og derved naturligvis kontroversielt,
om elektromagnetiske felt fra kraftledninger medfører noen
helserisiko. I høst var det oppslag i norske medier om
nye britiske undersøkelser av konsentrasjon av miljøgifter
langs kraftgater. Media presenterte dette som om det var endelig
bevist at feltene medførte kreftrisiko. Den aktuelle studien
inneholdt imidlertid ingen helseundersøkelser eller kreftdata.
En landsomfattende epidemiologisk studie i England om helserisikoen,
offentliggjort omtrent samtidig, konkluderte imidlertid med at det
ikke forelå noen sammenheng mellom eksponering for magnetfelt
fra strømforsyningen og barnekreft. Denne studien fikk
begrenset medieoppmerksomhet i Norge.
Et offentlig oppnevnt norsk utvalg har tidligere
utredet spørsmålet om det finnes sammenheng. Rapporten ble
publisert i NOU-serien i 1995. Utvalget foreslo en moderat varsomhetsstrategi,
noe Regjeringen senere sluttet seg til. Strategien som ble anbefalt,
var som følger:
1. Ved anlegg av nye kraftledninger
bør man søke å unngå nærføring
til boliger, barnehager og skoler mv. Tiltak forutsetter små kostnader
og må ikke medføre andre ulemper av betydning.
Aktuelle tiltak er i første rekke traseendringer.
2. Ved anlegg av nye boligområder, skoler og barnehager m.v.
bør man unngå nærhet til kraftledninger.
Der det er mulig, bør man – ut fra flere hensyn – velge
en noe større avstand enn de minstegrenser som er fastsatt
av sikkerhetshensyn for avstand mellom kraftledninger og bebyggelse.
På grunn av usikkerheten som fortsatt
er til stede når det gjelder negative helseeffekter av
lavfrekvente elektromagnetiske felt, mener embetsgruppen at i valgsituasjoner
bør man inntil videre velge løsninger med lavest mulig
feltstyrke når dette kan gjøres uten merkostnader.
Stortinget sluttet seg til Regjeringens anbefaling
av konklusjonene i NOU 1995:20 i 1998, jf. Innst. S. nr. 252 til
St.prp. nr. 65 for 1997-98. Det ble samtidig klargjort at det fortsatt
skal drives forsknings- og utviklingsarbeid på området.
Den offentlige interesse har særlig
dreid seg om hvorvidt feltene kan medføre risiko for kreft
hos barn, et spørsmål som også er best
forskningsmessig belyst. Men det er også stilt spørsmål
om andre helseeffekter, bl.a. effekt på svangerskapsutfall
og psykisk helse. En rekke mennesker rapporterer i tillegg om uspesifikke
symptomer som de mener må komme fra feltene, noe som ofte kalles
eloverfølsomhet. Det er ofte vanskelig å vurdere enkelttilfeller,
da forskjellige plager kan ha flere årsaker.
Det er ikke identifisert helseproblemer som
bare kan ha elektromagnetiske felt som årsak. Uten å kjenne
den aktuelle sak fra Stavanger-området kan det meget vel være
riktig at beboeren og hans husdyr er eksponert for felt, men om
eventuelle plager kan settes i sammenheng med dette, lar seg neppe
avklare med dagens kunnskap.
Pågående forskning på området,
og det at våre forskere følger med internasjonalt,
er nødvendig som grunnlag for forvaltningen. Under det
brukerstyrte forskningsprogrammet Effekt i Norges forskningsråd
gjennomføres et underprogram som gjelder forskning omkring
biomedisinske og helsemessige effekter av elektromagnetiske felt,
særlig felt rundt kraftledninger. Sosial- og helsedepartementet bidrar økonomisk
til denne delen av Effekt-programmet, som ellers i hovedsak er rettet
mot effektivitet i kraftforsyningen. Departementet har videre i
1999 nedsatt en arbeidsgruppe som skal foreta en ny gjennomgang
av de foreliggende forskningsresultater nasjonalt og internasjonalt.
Departementet vil avvente konklusjonene i en slik ny gjennomgang
før man eventuelt justerer den vedtatte forvaltningspraksis
som er basert på et føre var-prinsipp. Det er
i dag ikke generelt grunnlag for å grave ned kabler til erstatning
for luftledninger av helsemessige årsaker.
Hallgeir H. Langeland (SV): Eg takkar for svaret.
Lat meg ta utgangspunkt i at for meg verkar
det som om det er økonomien som styrer stort sett alt innanfor denne
bransjen. Det er dyrare å legge kablar i jorda, og det
er dermed økonomien som avgjer om ein gjer dette eller
ei. Me har mangla kunnskap på dette området i
fleire tiår. Det er ikkje skjedd noko nytt. Det har ikkje
kome nye konklusjonar, ein opererer berre med den same uvissa som
ein har operert med dei siste 20 åra.
Då er det interessant, synest eg, å få vite
kva tidshorisont det er når det gjeld desse prosjekta,
både Effekt-programmet og arbeidet til den gruppa som er
sett ned av helseministeren. Kva tidshorisont opererer me med her?
Me har halde på å forska på dette så lenge
at nå må ein snart begynna å trekka nokre
konklusjonar. Somme har prøvd i andre land, men nå ønskjer
eg at helseministeren skal svara på kva tidshorisont han
ser for seg i denne saka.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke slik som representanten Langeland
nå fremstiller det, at man bare har ventet i årtier
uten å foreta seg noe, uten å trekke noen konklusjoner.
Myndighetene har faktisk tatt dette på alvor, foretatt
en utredning, som konkluderte med et forslag til en forvaltningsstrategi.
Den forvaltningsstrategien har Regjeringen sluttet seg til, lagt
fram for Stortinget – og Stortinget sluttet seg til den
så sent som våren 1998. Regjeringen forpliktet
seg til å videreføre forskningen og følge
med på utviklingen, så man har en aktiv holdning
til dette.
Jeg kan ikke svare helt presist på når
man vil foreta nye oppsummeringer av forskningen og av arbeidet
til den arbeidsgruppen som ble nedsatt i 1999, men jeg skal i hvert
fall love at vi fra departementets side skal følge tett
på. Og i den grad det kommer ny kunnskap som tilsier en
annen forvaltningsstrategi enn den Stortinget har sluttet seg til,
vil vi selvfølgelig komme til Stortinget med forslag til
det.
Hallgeir H. Langeland (SV): Noko av hovudpoenget i mitt oppfølgingsspørsmål
var at det er kostnadene ved å grava ned kablar som gjer
at ein på ein måte ikkje får fart i arbeidet
med å få sikrare ordningar. Der har ein jo mulegheit
til å påverka i forhold til dei som bygger ut
leidningsnettet, nettopp for å kunna operera meir innanfor føre
var-prinsippet, for som statsråden seier, er det noko av
problemet her. Ein opererer ikkje innanfor føre var-prinsippet.
Det er ei uvisse knytt til dette, og då må uvissa
kome folk til gode ved at ein i form av klare meiningar frå bl.a.
helseministeren si side gjev beskjed til utbyggaren, sånn
som ein for så vidt gjorde i 1995 i forhold til retningslinjene,
om at her gjeld ikkje føre var-prinsippet, her er det ei
uvisse. Då må helseministeren si haldning vera
klar; her må ein setta i verk visse tiltak.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg må konstatere at representanten
Langeland og jeg – og også størstedelen av
Stortinget, så vidt jeg husker hele Stortinget, men det skal
jeg sjekke – er uenige om hvor tøff den forvaltningsstrategien
som ble valgt, skulle være. Men det er jo faktisk det Langeland
etterlyser, man har gjort, man har på grunn av usikkerheten
valgt å anbefale noen tiltak. Så mener kanskje
representanten Langeland at man burde gått lenger i å anbefale
tiltak. Men det er det man har funnet grunnlag for etter grundige
utredninger, samtidig som man har forpliktet seg til videre forskning – som man
bør gjøre når det er usikkerhet om man
anvender en føre var-strategi.
Jeg fastholder at i den grad det er grunnlag
for å endre den stortingsvedtatte strategien, skal Stortinget
få forslag om det.