Einar Olav Skogholt (A): Jeg håper at denne interpellasjonsdebatten ikke vil utvikle seg til en debatt om hvilke partier som gjør mest for å løse våre enorme utfordringer innenfor narkotikapolitikken, men at vi i fellesskap kan komme fram til de grep som må tas på dette området.

Jeg ønsker innledningsvis å påpeke nødvendigheten av en langt sterkere satsing på det forebyggende arbeidet for å hindre at ungdom begynner å utprøve og bruke narkotika. Jeg er glad for at et enstemmig storting har avvist en liberalisering av vår narkotikapolitikk. Det som tidligere var et storbyproblem, har dessverre blitt et stadig økende problem i hele landet, også i småkommunene.

I media dukker det stadig opp meldinger om at ungdom er tatt for besittelse og bruk av narkotika. Det er ingen enkel oppgave for foreldre, skolemyndigheter mv. å oppdage at ungdommen tar i bruk narkotika.

Da Stortinget behandlet handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel, 1. desember 1998, fokuserte vi sterkt på det forebyggende arbeidet. Betydningen av å trekke inn foreldrene, skole, helsetjeneste, barnevern, politi, kirke og frivillige organisasjoner i dette arbeidet ble understreket av Stortinget. Det ble videre lagt vekt på det tverretatlige samarbeidet. Gjennom handlingsplanen ble det skapt forventninger om en langt sterkere økonomisk satsing på det forebyggende arbeidet. Disse forventningene ble dessverre ikke innfridd i det budsjettet Stortinget vedtok høsten 1999.

Skal vi ha noe håp om å lykkes med det forebyggende arbeidet, må vi være villige til å satse mer penger på dette arbeidet, bl.a. gjennom prosjekt som er forankret lokalt, regionalt og/eller kommunalt.

Oppvekstvilkårene for barn og ungdom er selvsagt viktige. Prosjektene, om de skal bli vellykkede, må bygge på bl.a. ideer og innspill fra de unge selv.

Jeg har registrert at f.eks. prosjektet «Vær sammen» i Grimstad har hatt en meget stor suksess. Der har man i noen skoleklasser hatt 100 pst. oppslutning fra elever og foreldre. Kommune, politi, kirke og frivillige organisasjoner har gjort en kjempeinnsats. I mitt eget fylke, Hedmark, har man også hatt stor suksess med «Vær sammen»-opplegget. «Kom og dans» ved Johan Fasting har i mange år satset på danseopplæring og rusfrie dansefester. Under et besøk på Island våren 1999 fikk jeg også se hvilken posisjon «Komid og Dansid» har fått på Sagaøya.

Jeg håper statsråden vil stille seg positiv til slike tiltak og oppfordre alle våre fylker til å prioritere dette arbeidet. En slik oppfordring må følges opp med bevilgninger som gjør dette arbeidet mulig, og jeg håper statsråden vil fremme bevilgningsforslag allerede under revidert nasjonalbudsjett i vår.

Det er sjelden staten vil kunne få en så god uttelling for investert kapital. Ved å redusere rusmisbruket vil gevinsten bli formidabel. Og det viktigste av alt: All ungdom som ikke kommer borti narkotikahelvetet, vil få en livskvalitet det er umulig å måle opp mot offentlige bevilgninger. Det samme vil gjelde de pårørende, som ofte har det like vanskelig som misbrukerne selv.

Så over til den andre delen av min interpellasjon.

Stortinget behandlet den 16. juni 1999 Innst. S. nr. 215 for 1998-99, Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Gunhild Øyangen og forslag fra stortingsrepresentant John I. Alvheim om narkotikapolitikken oversendt fra Stortinget 16. februar 1999, og Stortinget vedtok da som kjent å oversende en rekke forslag til Regjeringen, uten realitetsbehandling. Men det var et sterkt ønske fra Stortinget om å få en rask avklaring fra Regjeringen på de oversendte forslag.

Hvilke tiltak har statsråden satt i verk for å få en fortgang i kartleggingen av tunge misbrukere? Har alle våre kommuner igangsatt arbeid med dette og utarbeidet handlingsplaner? Media, bl.a. Aftenposten, har fokusert på den manglende oversikten myndighetene har i forhold til det kraftig økende narkotikaproblemet. Avisen hevder videre at fagfolk, politi, forskere m.fl. mener at myndighetene mangler oversikt, og at norsk narkotikapolitikk derfor i for stor grad bygger på store mørketall. Deler statsråden denne oppfatningen?

Fra mange hold har jeg fått innspill om at det er for tette skott mellom behandlingsinstanser på lokalt plan. Stortinget bad Regjeringen vurdere forslaget om at det forebyggende arbeidet lokalt skal organiseres mer tverretatlig. Har statsråden tatt initiativ for å sikre opplegget for et slikt tverretatlig samarbeid, og vil statsråden ta initiativ til å endre lovverket hvis det i dag umuliggjør eller vanskeliggjør et slikt samarbeid?

Stortinget har tidligere vedtatt at tilbudet om metadonassistert behandling skal gjøres landsomfattende. De formelle vedtak er gjort for å sikre dette, men det vi dessverre registrerer, er at ca. 350 narkomane står i kø for metadonassistert behandling og ikke får den hjelpen de er lovet. Fagfolk frykter at flere overdoser blir resultatet av behandlingskuttet. Hva vil statsråden gjøre for å redusere/fjerne denne køen raskest mulig? Eller mener statsråden at vi må akseptere at narkomane ikke får den hjelp de er lovet?

Ifølge Aftenposten er prisen for en narkoman som går rundt uten et behandlingsopplegg, en halv million kroner i året. Behandlingen koster 40 000 kr årlig pr. narkoman, ifølge samme avis.

Regjeringen er også bedt om å vurdere tilbudet om behandling med buprenorfin for misbrukere som venter på metadonassistert behandling.

Før jul fikk jeg innspill fra en fortvilet mor i Oslo. I en bydel i Oslo var det utarbeidet et seriøst opplegg for flere misbrukere som skulle få behandling med Subutex. Lege og sosialarbeider skulle ha ansvaret for opplegget. Det var sikret rusfritt botilbud, undervisningstilbud og arbeidsopptrening. Men dette tilbudet kan ikke bydelen iverksette før planene er godkjente av MARIO. På forespørsel fra meg har statsråden uttalt at søknaden må inngå i køen for metadonassistert behandling, som altså er på ca. 350 personer. Hvorfor kan ikke opplegget for behandling med buprenorfin bli behandlet for seg selv, uten å inngå i køen for metadonassistert behandling?

For å unngå misforståelser vil jeg gjerne få understreke at det er viktig med et bredt spekter av behandlingsopplegg for narkomane. Ikke minst er det viktig å satse på behandlingsopplegg som gjør misbrukerne rusfrie.

Videre bad Stortinget om at Regjeringen skulle vurdere etablering av sprøyterom bemannet med helsepersonell. Hvor langt har dette arbeidet kommet i Regjeringen?

Som statsråden er kjent med, inneholdt vedtaket om oversendelse ytterligere åtte forslag. Jeg håper statsråden vil gi en orientering om skjebnen til disse forslagene også.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: La meg innleiingsvis få streka under at eg deler representanten Skogholt si uro for ungdom sin omgang med narkotika. Eg er glad for høvet til å setja dette på dagsordenen.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning, SIFA, har sidan 1968 kartlagt ungdom sitt forbruk av rusmiddel. Undersøkingane «tek temperaturen» på utviklinga, som på fleire måtar er urovekkjande. Det gjennomsnittlege forbruket av alkohol har auka dramatisk dei siste åra. Når det gjeld narkotiske stoff, er den mest markante endringa at talet på dei som seier dei nokon gong har brukt cannabis, hasj eller marihuana, har auka frå 8 pst. i 1990 til 18 pst. i 1999. I Oslo er det 27 pst. av 15–20-åringane som seier at dei har brukt desse stoffa. Nye utrekningar som SIFA har gjort, viser at tilsiget i dei yngste aldersgruppene er stabilt, og at auken først og fremst gjeld dei som er noko eldre. Stadig fleire ungdomar seier òg at cannabis bør seljast fritt. Vi kan tala om ein rusmiddelliberal trend blant dei unge i dag. Det gjev grunn for stor uro. Samstundes er det viktig å merka seg at denne utviklinga går i bølgjer og difor kan endra seg – eller verta endra.

Vi må ikkje lura oss sjølve til å tru at rusmiddelbruken blant ungdom utviklar seg uavhengig av bruken hos vaksne. Det er samanheng mellom vaksne sine rusvanar og det som skjer i ungdomsmiljøa. Vi veit at bruken av rusmiddel òg aukar blant vaksne. Difor er det viktig å understreka at førebygging har med haldningar å gjera, og at kvar einskild har eit ansvar for å stansa utviklinga. Foreldra er viktige rollemodellar for dei unge. Å gjera foreldra medvitne om samanhengen mellom eigne rusvanar og ungdomane sine, er difor viktig. Førebygging handlar i stor grad om å gje gode oppvekstvilkår i heimen, på skulen og i fritida.

Eg har brukt mykje av tida mi i Sosial- og helsedepartementet til å arbeida mot rusmiddelmisbruk. I mai 1998 la eg fram for Stortinget ein handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel. Planen har lagt grunnlaget for det førebyggjande arbeidet så langt. Her er strategiar og satsingsområde for å styrkja innsatsen i det haldningsskapande og førebyggjande arbeidet mot rusmiddelmisbruk. I tillegg til m.a. kampanjar, oppretting av Rusmiddelpolitisk råd og nytt informasjonsmateriell har vi satsa på å byggja ut tiltaksapparatet i kommunane overfor dei mest belasta rusmiddelmisbrukarane. Skulen har vore eit viktig satsingsområde. Eg har vore oppteken av å leggja til rette for å styrkja lærarane sin kompetanse når det gjeld førebygging og rusproblematikk. Temaet rus er teke inn på læreplanen i heimkunnskap, Rusmiddeldirektoratet har utarbeidd læremateriell i samarbeid med lærarhøgskulane, og det er utarbeidd elevretta materiell. Dei sju regionale kompetansesentra for rusmiddelspørsmål har fått ei stilling kvar for å styrkja innsatsen i skulane. Eit særleg viktig føremål med denne satsinga er å setja elevane i stand til å gjera seg opp eigne meiningar og kunna ta standpunkt til bruk av rusmiddel. Dei skal få trening i å kunna stå imot, til å kunna seia nei.

Handlingsplanen har gjeve viktig satsing, og eg vil overfor Stortinget på høveleg vis gjera greie for kva vi har gjort, når handlingsplanperioden er over i 2001. Likevel har eg erfart at vi kanskje ikkje brukar dei ressursane vi har til rådvelde på førebyggingsområdet fullt ut og på best mogleg måte. Utviklinga syner, slik representanten Skogholt er inne på, at det er behov for ei sterkare satsing. Eg har hatt ynskje om å sjå nærare på korleis vi meir offensivt kan handtera denne utviklinga. Difor har eg teke initiativ til ein kritisk gjennomgang av førebyggingsapparatet. Eitt element i gjennomgangen har vore Statskonsult sin analyse av Rusmiddeldirektoratet si organisering og sin funksjon, som eg tinga i 1998. Min konklusjon av gjennomgangen er at det er behov for å blåsa nytt liv i det førebyggjande arbeidet, og at dette best kan gjerast ved å føra innsatsen nærare lokalsamfunna, der det viktigaste arbeidet skjer. No set eg i gang eit arbeid for å reorganisera delar av statens forvaltingsansvar og innsats, med bakgrunn i denne rapporten og ytterlegare vurderingar. Gjennom ei omorganisering av Rusmiddeldirektoratet vil eg syta for meir målretta tiltak gjennom fire strategiar:

• ei styrking av det lokale og regionale arbeidet med førebyggjande tiltak

• ei styrking av det politisk/strategiske arbeidet på førebyggingsområdet

• ei styrking av kunnskapen om rusmiddel og formidlinga av slik kunnskap

• ei effektivisering av handteringa av einskilde forvaltingsoppgåver som i dag ligg i direktoratet

Eg orienterte i går dei tilsette i direktoratet om at vi no set i gang ein slik prosess, og eg vil leggja fram for Stortinget eit framlegg til ny organisering og bruk av ressursane i løpet av våren.

Representanten Skogholt stilte spørsmålet om kva tiltak som allereie er sette i verk, med bakgrunn i dei 13 oversendingsforslaga. Lat meg visa til brevet av 25. mars 1999, som er teke inn som vedlegg til Innst. S. nr. 215 for 1998-99. Der er det gjort greie for utviklinga fram til mars i fjor. Lat meg vidare visa til Dokument nr. 7A, Svar på forslag sendt over frå Stortinget utan realitetsvotering til Regjeringa 1. halvår 1999. I dette dokumentet ligg det føre svarbrev, datert midt i juli, til kvart einskilt spørsmål. Det er likevel nyttig å få høve til å gå gjennom det som har skjedd på desse områda etter den tida.

To av spørsmåla galdt førebygging. Innsatsen her får vi godt høve til å drøfta i tida framover. Eg vil likevel peika på at den nye organiseringa av førebyggingsfeltet vil kunna leggja betre til rette for at arbeidet lokalt vert organisert meir tverretatleg, slik Stortinget framhevar. Departementet har elles i 1999 utarbeidd ein rettleiande mal for kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplanar, der nettopp samarbeid og heilskap er sentrale element. Elleve av oversendingsforslaga tok føre seg tiltak mot dei tyngre rusmiddelmisbrukarane. Eg vil no kommentera nokre av dei viktigaste tiltaka som vart sette i verk i 1999.

Tilbodet om metadonassistert rehabilitering er gjort landsomfattande gjennom etablering av sentrer med regionansvar. Ved utgangen av 1999 var det 600 misbrukarar som fekk behandling assistert med metadon. Utviklinga av dette tilbodet har faktisk gått fort når ein samstundes legg til grunn at det skal gjerast forsvarleg. Den einskilde misbrukaren skal ha eit tilfredsstillande tiltaks- og kontrollapparat rundt seg, og det vil måtta ta tid å byggja opp det apparatet og den kompetansen som skal til for ei vellukka oppfølging. Det er no òg opna for forsøk med lækjemiddelassistert behandling av narkomane, slik som behandling med Subutex. Det er på budsjettet for 2000 vedteke ei styrking på 33 mill. kr på rusfeltet, og i dette inngår òg lækjemiddelassistert rehabilitering. Midlane vert fordelte til sentra denne veka.

På mitt initiativ vart det for budsjettåret 1999 sett av og fordelt 3,9 mill. kr til lågterskelhelsetilbod i dei 13 kommunane med høgast tal på overdosedødsfall. Desse prosjekta er no i drift. Tiltaka ser ut til å fungera særs godt og etter målsetjinga om å nå dei som treng det mest. Det er grunn til å tru at dei faktisk kan ha hatt mykje å seia for utviklinga i overdosedødsfalla. Det er lagt inn midlar til vidareføring og utviding av slike tiltak i år.

Når det gjeld fyrstehjelpskurs for hospitstilsette, er eg samd i at dette er eit viktig tiltak for å førebyggja overdosedødsfall. Oslo kommune sin kompetanse vil difor verta gjord tilgjengeleg for kommunar elles i landet gjennom dei regionale kompetansesentra for rusmiddelspørsmål.

Eit av oversendingsforslaga omhandlar etablering av sprøyterom. Eg svara i brevet mitt at eg var innstilt på å sjå nærare på dei rettslege sidene ved ei slik ordning. I etterhand har narkotikakontrollrådet til FN gjort greie for overfor den danske helseministeren at å etablera sprøyterom er brot på den internasjonale narkotikakonvensjonen, som òg Noreg har ratifisert. Eg har difor ikkje funne det aktuelt å gå vidare med det spørsmålet. Eg trur at den styrkinga vi no får av lågterskelhelsetilbod, truleg vil vera langt viktigare. I nokre land sikrar ein kontakt mellom helsepersonell og misbrukarar i slike sprøyterom. Her ser vi ut til å ha fått til dette i lågterskelhelsetilbodet.

Butiltak for utsette grupper er føreslått i utjamningsmeldinga og prioritert i budsjettet for 2000.

I løpet av 1999 har ei arbeidsgruppe hatt som oppgåve å gjennomgå kapasitet, kvalitet og organisering av tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukarar. Rapportane til Nesvåg-utvalet har vore ute på brei høyring. Departementet arbeider no med ei oppfølging av arbeidsgruppa og høyringsinstansane sine forslag, og eg vil koma tilbake til Stortinget med den saka på høveleg vis.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få takke statsråden for svaret.

Som jeg nevnte i mitt innlegg, er det helt nødvendig å påskynde en registrering av misbrukerne og utarbeide en handlingsplan. Dette er kommunenes oppgave. Det kan ikke være tvil om at vi opererer med store mørketall, slik fagfolk og politi hevder. Jeg mener også at rusfeltet burde få en egen statlig handlingsplan. Øvrige områder innenfor helse- og sosialfeltet har slike planer.

Statsminister Bondevik uttalte 3. mars i fjor på en pressekonferanse at narkotikaproblemet er alvorlig og økende i Norge, som i andre land. Han mente tiden var moden for å vurdere narkotikapolitikken på nytt, og at det skulle nedsettes en uavhengig narkotikakommisjon. Noen måneder før dette foreslo jusprofessor Johs. Andenæs at det burde nedsettes en egen narkotikakommisjon.

Jeg føler at ansvaret for tiltak, handling og koordinering nærmest er blitt pulverisert på ulike forvaltningsnivåer. Deler statsråden denne oppfatningen, og ser hun behovet for en mer helhetlig narkotikapolitikk? Og videre: Når vil Regjeringen nedsette en uavhengig narkotikakommisjon?

Mange av kommunene og fylkeskommunene, som har et stort ansvar innenfor rusfeltet, mangler økonomiske ressurser og sitter dessverre nederst ved bordet når knappe ressurser fordeles. Derfor er det viktig at departementet overfører mer av ressursene fra sentralt til regionalt og lokalt hold. Mange misbrukere som ønsker hjelp til avrusing, får det dessverre ikke, da det ikke blir stilt midler til disposisjon for behandlingsinstitusjonene slik at misbrukerne får plass og hjelp ved disse institusjonene. En del institusjoner tar heller ikke imot rusede personer som ønsker behandling. Selvsagt skulle institusjonene ta inn rusede personer til avrusing/behandling. Deretter er det helt avgjørende for å få et godt resultat av behandlingen at vi har et langt bedre ettervern enn det vi har i dag.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg trur både representanten Skogholt sitt innlegg og mitt innlegg understreka at dette er ei sak med svært mange sider. Det er faktisk slik at i løpet av desse 23 minutta har vi enno ikkje hatt høve til å drøfta – eller nemna – alle dei faktorane som her høyrer med.

Eg deler representanten Skogholt sitt syn, at det trengst meir heilskap i denne politikken. Det er det som gjer at eg har teke initiativ både til ein gjennomgang av det førebyggjande arbeidet for å sjå om vi får nok ut av dei midlane og dei menneskelege ressursane som er stilte til disposisjon for dette arbeidet i dag. I Rusmiddeldirektoratet aleine har dei 61 stillingar – rett nok ikkje alle på førebygging, men mange – og 137 mill. kr. Så veit vi at i tillegg stiller både fylke, kommunar og svært mange organisasjonar og einskildpersonar opp på det laget som heiter førebygging. Det er naudsynt med den gjennomgangen.

Det er vidare heilt naudsynt med ein gjennomgang av behandlingstilbodet. Det har òg høyringsutsegnene i Nesvåg-rapporten vist, både når det gjeld forholdet mellom tilbod og behov, når det gjeld kvalitet, og når det gjeld organisering og finansiering.

Så blir spørsmålet reist: Veit vi nok? Til det vil eg seia: Vi veit meir enn nok til å handla. Vi veit meir enn nok ut frå SIFA sine undersøkingar og andre undersøkingar til å seia at rusmisbruket er aukande. Det gjeld både talet på personar og stader i geografien i dette landet. Det er difor det er viktig å intensivera innsatsen.

Då er spørsmålet: Er det det å setja ned ein kommisjon som no er rette vegen å gå? Eg trur faktisk at dei to viktigaste føresetnadene for no å koma vidare er vi allereie godt i gang med, både det som gjeld departementets og Regjeringas oppfølging og òg Stortingets og lokalmiljøas oppfølging, nemleg ein gjennomgang av det førebyggjande arbeidet og av behandlingstilbodet.

La meg òg seia at den omorganiseringa som no skjer i Rusmiddeldirektoratet, vil føra til at vi får eit institutt med heilt andre moglegheiter enn det vi har hatt til no, til å knyta forsking og formidling saman.

Anne Helen Rui (A): Det er helt sant at vi vet mer enn nok. Det er heller ikke slik lenger at narkotikamisbrukeren bare er en som har falt utenfor skole eller de trygge ungdomsmiljøene i de store byene våre. Nå finnes narkotika overalt – på skoler, på utesteder, i det militære og på arbeidsplassene. Nær sagt alle steder der det bare bor noen få ungdommer, finnes det nå narkotika. Brukerne kan også være vanlige skoleungdommer, og det er også mange flere jenter enn det var for bare kort tid siden.

Mange bruker narkotiske stoffer hver helg uten at foreldrene oppdager noe. Venner vet det, men de skal jo være så tolerante at de ikke vil sladre, eller de er i samme båt og er ikke opptatt av å få det fram. Først når det har gått lang tid, ofte tre-fire år, mister de kontrollen over livet sitt, og kanskje foreldre, søsken, iallfall noen i omgivelsene oppdager at de egentlig er narkotikamisbrukere.

Dette er en utvikling som har eksplodert på bare noen få år. Alle positive forebyggende mottiltak er derfor kjempeviktig å sette i gang så fort som råd er, overalt i hvert et lite tettsted rundt i hele Norge. Behandlingen må settes fort i gang når behandling trengs. Det burde vært forbudt å be en narkoman som endelig vil ta imot behandling, om å vente til alle økonomiske garantier, både kommunale og fylkeskommunale, er i orden, eller til de er rusfrie. Det er et håpløst krav å sette både til foreldre og de narkomane at de skal bli rusfrie før de får en behandlingsplass. Det er også et helt unødvendig krav, for vi vet at avrusing kan skje på en betryggende måte i institusjon. De får også en helt annen start på behandlingen hvis de er i institusjon helt fra de er ruset, sier de som opplever det på nært hold.

Jeg har til slutt også noen spørsmål til statsråden, og Einar Olav Skogholt var inne på ett av dem: Hvor blir det av den uavhengige narkotikakommisjonen som statsministeren skulle nedsette i fjor? Jeg forstod av svaret til statsråden at det kanskje ikke er den rette måten å gjøre det på, men kanskje vi kan få høre litt mer om det. Og hvor langt er Regjeringen kommet i arbeidet med Dokument nr. 8:41 for 1997-98 om forbud mot varer og reklame som relaterer seg til narkotika, som ble behandlet her i Stortinget 28. april 1998? I Handlingsplan for redusert bruk av rusmidler sier Regjeringen at de tar sikte på å legge fram en odelstingsproposisjon om dette våren 1999. Nå er det snart våren 2000. Hvor blir den av?

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er ingen tvil om at sosialministeren har et stort engasjement når det gjelder det som har med rusmiddelpolitiske spørsmål å gjøre, og det skal sosialministeren ha ære for.

Jeg tror vi snart må komme bort fra det at narkotikaproblemet er et spesifikt Oslo-problem. Det er dessverre ikke det. Det er et nasjonalt problem, og det tror jeg går opp for stadig flere i dette landet.

Narkotikaen sprer seg voldsomt utover Norges land, og på en rekke mindre plasser er problemet i forhold til befolkningen og et mulig behandlingsapparat kanskje enda større enn det er i Oslo. Vi har bl.a. i Kristiansand et stort narkotikamiljø. Haugesund har også et kjent narkotikamiljø, og også i mitt eget fylke er faktisk det som har med narkotikamisbruk å gjøre, et stadig stigende og økende problem. Vi ser bl.a. av statistikkene over vinningskriminalitet i Norge problemer som gjenspeiler seg fordi mange narkomane faktisk må finansiere sitt forbruk ved vinningskriminalitet.

Jeg tror at når det gjelder utbygging av rusomsorgen, må det gjøres noe ytterligere. Jeg tror vi trenger flere behandlingsplasser, for vi har rett og slett ikke råd til å la flere dø mens de venter på behandlingsplass.

Når det gjelder selve Subutex-problemet, sa statsråden at det nå er bevilget penger til sentra for behandling med Subutex. Jeg tror likevel at vi er nødt til å se i øynene at også Subutex må bli spredt rundt omkring til behandlingssentre også andre plasser i landet enn i Oslo. Vi må få et regionalt tilbud om Subutex. Man kan godt administrere det via det apparatet vi har i dag, for metadonbehandling, men vi må ha lavere kriterier for å komme inn under Subutex-behandling enn det som legges til grunn når det gjelder metadonbehandling, for det viser seg at terskelen er for høy. Mange når dessverre ikke opp, og de får derfor sine problemer ytterligere forsterket. Vi må kunne få til et system der allmennleger må kunne skrive ut Subutex for behandling av pasienter. Det må bli slutt på den holdningen som Helsetilsynet og enkelte fylkesleger har vist overfor de legene som bruker denne formen for behandling av sine pasienter.

Vi har også problemer rundt ecstacy-bruken, og jeg tror vi ser bare toppen av isfjellet der, og da særlig i forhold til de psykiske problemene som vil komme i ettertid. Vi har allerede et voldsomt press innenfor psykiatrien, og dessverre tror jeg at problemene ytterligere vil forsterkes ved den økende og store bruken av ecstacy i Norge.

Are Næss (KrF): Det er en viktig problemstilling interpellanten har tatt opp, og som både interpellanten og de foregående talere har gjort tydelig oppmerksom på, er det en problemstilling som får økende betydning. En kunne i utgangspunktet bare vise til sosialministerens innlegg, men jeg har lyst til å trekke fram et par forhold.

For det første mener jeg det er viktig å se narkotikabruk blant unge i sammenheng, og det gjelder også de tiltak som vi skal iverksette mot denne narkotikabruken. Når det gjelder disse tiltakene, må man bl.a. ta hensyn til den sammenheng som er påvist mellom bruk av og spesielt tidlig debut med stoff som tobakk, alkohol og narkotika.

På denne bakgrunnen er det viktig å vektlegge betydningen av tidlig forebygging – forebyggingen må komme tidligere enn før antatt – og at denne forebyggingen ikke ensidig fokuserer på narkotika, men også på de andre stoffene, som tobakk og alkohol, som på mange måter blir inngangsporten til et senere narkotikamisbruk. Slapphet og likegyldighet i forhold til f.eks. alkoholproblematikken vil også undergrave narkotikaforebygging. Det er viktig her å ha oppmerksomheten rettet mot foreldrene og sannsynligvis på et tidligere stadium enn vi før har gjort.

Når vi henvender oss til barn og ungdom, er det viktig å utnytte ressursene hos ungdomsorganisasjonene som arbeider mot alkohol, narkotika og andre rusgifter. Ungdom når lettest ungdom, og ungdom hører heller på jevnaldrende enn på levende fossiler som interpellanten, sosialministeren og undertegnede. Jeg går ut fra at «fossil» er et parlamentarisk uttrykk, iallfall når man inkluderer seg selv. Ungdommen har ideer, og ungdommen har ressurspersoner, og disse må vi bruke.

Så må vi ikke gi slipp på målet om et narkotikafritt samfunn. Vi må forebygge narkotikabruk, og vi må behandle narkotikabruk. Metadon og buprenorfin er viktige midler, men de er ikke behandling. Det er substitusjon og innebærer at man i utgangspunktet gir opp. Dette kan være nødvendig i mange tilfeller, og kriteriene kan ha vært for strenge. Men dette er og forblir en nødløsning, en substitusjon, og ikke en behandling.

Presidenten: Presidenten vil dog bemerke at når det gjelder bruk av begrepet «fossiler», mener presidenten det er bedre relatert til biologiske og geologiske sammenhenger, men finner for øvrig ikke noen grunn til å reagere siden representanten Næss selv var innom det vanskelige i dette.

Annelise Høegh (H): Som alle har vært inne på, står vi foran en urovekkende situasjon også i vårt land når det gjelder utbredelsen av narkotika og narkotikamisbruk. Det ser faktisk dessverre ut som stadig flere ungdommer er villige til eller tar sjansen på å prøve ut narkotiske stoffer. Dette har ført til at enkelte miljøer mener at legalisering av lettere stoffer er veien å gå. Jeg er glad for at det ikke er noen partier her på Stortinget som har falt for fristelsen til å gå den veien.

Det er først og fremst en ansvarsmobilisering i hjem og familie og holdninger i samfunnet som kan stoppe tilgangen til å prøve ut rusmidler. I den forbindelse vil jeg si at selv om Høyre støtter helhjertet opp om å gjøre metadonbehandling tilgjengelig og også er villig til å prøve ut behandling med Subutex og andre slike midler, er det en fin balansegang mellom nødvendig hjelp, også rent medisinsk, til langtkomne narkomane som man ikke lenger kan ha håp om å gjøre rusfrie, og den signaleffekten det kan gi ut i samfunnet for øvrig om at det er ikke så farlig, for kommer jeg meg ikke ut av det igjen, så er det hjelp å få ved å fortsette å være rusavhengig.

Behandling er alltid viktig, ikke minst når vi vet at vi egentlig er i etterkant i forhold til dem som ønsker å få hjelp til å komme ut av sitt rusproblem. Men det er heldigvis også en viss positiv utvikling, ikke minst i Oslo, der vi ser at det i fjor – i begynnelsen iallfall – var en nedgang i antall overdosedødsfall og færre utrykninger.

Men like viktig som behandling er – som også flere har vært inne på, sist Are Næss – forebygging, og det er bare en vellykket forebyggingsstrategi som kan redusere tilgangen til rusmiljøet. Derfor må jeg nok innrømme at det bekymrer meg en smule at Regjeringen og Arbeiderpartiet i årets budsjett ikke har vært villig til å prioritere forebygging og økning av bevilgningene til det forebyggende feltet så mye som vi hadde ønsket. Det blir derfor litt merkelig, synes jeg, når interpellanten sier at forventningene om økt satsing på forebygging dessverre ikke ble innfridd i det budsjettet som Stortinget vedtok for inneværende år. Dette er jo et ansvar som Arbeiderpartiet deler med Regjeringen.

Da vi hadde et budsjettsamarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene om fjorårets budsjett, fikk vi til en økning utover det Regjeringen hadde foreslått. Det er ikke tilfellet i år. Regjeringen og Arbeiderpartiet unnlot å stemme for Høyres forslag om økninger på 5 mill. kr, og det er bekymringsfullt når alle er enig i at forebygging er det viktigste og det mest effektive.

Inga Kvalbukt (Sp): Interpellanten tar her opp et veldig alvorlig samfunnsproblem. For å møte dette må vi satse på flere tiltak samtidig. Det aller viktigste er å hindre rekruttering av misbrukere. Nå kan det se ut som utviklinga blant de aller yngste har begynt å flate noe ut, og hvis det er riktig, kan det tyde på at opplysning og holdningsskapende arbeid fører fram. For å hindre stadig nye ungdomsgrupper i å bli misbrukere må vi sørge for at gode ungdomstilbud finnes.

Ungdom vil søke fellesskap med andre, de vil ha utfordrende aktiviteter. Det er også viktig at alle barn får oppleve trygghet og får forståelse av eget verd. Gode oppvekstmiljø er et grunnleggende fundament i utviklinga av sunne ungdomskulturer.

Det holdningsskapende arbeidet må starte tidlig. Skolen må her være en viktig aktør. Vi må også være observante på farene ved miljøskifter, som når ungdommene går over i nye skoler og reiser til nye studiesteder. Jeg vet at enkelte videregående skoler har informasjonssamlinger for elevene ved starten av nytt skoleår, der elevene får orientering om fritidstilbud i området, og samtidig blir det gitt signaler om at de må være kritiske i valg av miljø. Et slikt opplegg bør bli rutine ved alle skoler. Det er et tankekors at de dårlige ungdomsmiljøene ofte er åpne, inkluderende og lette å komme inn i. Men den som er opptatt av en fritidssyssel vedkommende er interessert i, det være seg idrett, musikk, friluftsliv, sjakk, politisk arbeid, vil ikke så lett ramle utenfor. I det hele tatt er det viktig at flest mulig engasjerende tilbud er til stede i ungdomsmiljøene.

Jeg ser på sosialministerens omlegging av den statlige forebyggingsinnsatsen som et viktig tiltak. Det er riktig å flytte den operative innsatsen ut i fylkene og til de miljøene der de skal virke. Det betrakter jeg som et handlekraftig svar på de spørsmål som i dag stilles. Rusmiddeldirektoratet hadde ikke lenger den ønskede forebyggingseffekten.

Det vil også være nødvendig å bevisstgjøre og ansvarliggjøre ungdommen selv. Som samfunn må vi stille opp med positiv stimulans, råd og påvirkning. Men samtidig må vi formidle budskapet at alle har et eget ansvar både for seg selv og for den påvirkning de gir andre. Særlig vil jeg peke på faren som ligger i forskjellige populære festkulturer der nye narkotiske stoffer utprøves. For å opplyse om farene ved disse stoffene vil media kunne være en svært viktig aktør. Jeg tenker da på et bredt spekter av ulike media, fra TV til ungdomsblader. I det hele tatt tror jeg det er viktig at vi som politikere gjør oss kjent med hva ungdommen leser og prøver å få innpass med påvirkningsstoff her.

Narkobruk finnes i dag over heile landet. Det er derfor viktig i dette forebyggingsarbeidet å styrke politiets innsats. I distriktene, der forholdene er mindre og mer oversiktlige, kan innsats fra politi lett avdekke uheldige miljø i starten og lettere forhindre at disse utbrer seg.

Gunnar Breimo (A): Det initiativ som representanten Skogholt har tatt ved å reise denne interpellasjonen, er prisverdig. Slik situasjonen utvikler seg på dette området, burde det være grunnlag for en nærmest kontinuerlig debatt i dette hus. Vi bruker atskillig tid på å diskutere saker av langt mindre betydning. Vi står nemlig her overfor et av våre aller største samfunnsproblem, og problemet bare øker uansett hva vi setter inn av tradisjonelle virkemidler. Det synes klart at det vi så langt har foretatt oss, bare er flikking på overflaten på en skute som råtner innenfra. Skal vi forvente å kunne snu utviklingen, må vi være villige til å satse betydelig mer penger på det forebyggende arbeidet. Vi må også begynne å se ting i sammenheng og ikke minst ta konsekvensene av de sammenhengene vi ser, og som til dels ligger åpenbare i dagen.

Jeg er ikke forundret over utviklingen. Vi har etter hvert fått et samfunn som uansett verdikommisjon, bare blir hardere og hardere, der så godt som alt dreier seg om penger og materielle ting, og alt appellerer til den enkeltes egoisme. TV-skjermene renner over av kjøpepress og vold. Samtidig har vi åpnet slusene for alkoholbruk og skaper det inntrykk overfor ungdommen at alkohol hører til overalt. I tillegg har vi snart ikke et eneste forum hvor vi møtes på tvers av generasjonene. Ungdommen overlates i stor grad til seg selv. Når skolen er slutt, møter de et samfunn som mer og mer blir en jaktmark og ikke et fellesskap.

Jeg tegner nå et bilde med grov penn, og gjør det helt bevisst. Jeg har alltid undret meg over hvor vanskelig det er å finne penger til forebyggende arbeid når vi vet at vi bare er nødt til å finne penger til å reparere skadene noen år senere. Og alle er jo enige. Det nytter heller ikke å skylde på pengemangel. Det beste bevis for at det kun er viljen det gjelder, er at stortingsflertallet over natten ristet 3 milliarder kr ut av ermene for å oppfylle et lite gjennomtenkt valgløfte.

Bare gjennom en skikkelig storsatsing på skolen kan vi gjøre noe som virkelig monner. Tenk hva vi kunne oppnådd for bare 1 av de 3 milliarder kr pr. år, brukt bevisst i skoleverket for å hindre at noen faller utenfor. Tidlig i barnehage og skole kan vi se hvilke barn som kan komme ut og kjøre uten ekstrainnsats fra de voksnes side. En slik ekstrainnsats er det ikke plass for i dag på grunn av feilprioritering fra Stortingets side.

Vår enhetsskole samler alle barn. Det betyr at barn og ungdom kan hjelpe hverandre under ledelse av voksne, og fagfolk kan også settes inn. I skolen kan man gi det forslitte begrepet «solidaritet» et reelt innhold og motvirke mange av de kreftene som barn utsettes for utenfor skolen. Men det krever ressurser – økonomisk og menneskelig. Forskere råder oss til å satse på ungdommen før de begynner med røyk, alkohol eller narkotika. Selvsagt er det riktig. Det er bare i skolen at vi kan nå alle før det skjer. Uten at vi får til en slik storsatsing i grunnskolen, er jeg pessimist. Da vil utviklingen gå sin skjeve gang og problemene bare øke, og dermed også reparasjonskostnadene. Det faktiske forhold er dessuten at pengene vi bruker på barna våre, vil vi få igjen mange ganger senere i form av besparelser.

Jørn L. Stang (Frp): Desperasjonen etter de livsnødvendige narkotiske dosene tvinger mange narkomane til å begå kriminelle handlinger. Døgnet rundt må man jage etter penger for å finansiere neste dose. Det er årsaken til at narkomane begir seg ut på gaten for å spørre: Kan du ikke avse noen småpenger? Hvis man da ikke må ty til kriminelle handlinger. Det må også være unntak at man ikke støter på én eller flere narkomane på tiggerferd på Karl Johan eller for den saks skyld andre steder. Det at velferdssamfunnet ikke fungerer så godt som enkelte politikere ønsker å fremstille det, er en skamplett på det norske samfunn. For mange virker det belastende at slike tilstander nærmest aksepteres av myndighetene. Det er samtidig et bevis for at tilbudene til narkomane er mangelfulle, og at det beror på manglende vilje til å tvangsavvenne narkomane.

Den økonomiske gevinsten som ligger i narkotikahandel, er høy, og dette er lite risikabelt i Norge. De hensynsløse formidlerne av narkotika vet at strafferammene i Norge er så beskjedne og milde at det blir bekvemt å sone i norske luksusfengsler. Dermed blir fristelsene meget store for dem som ønsker å tjene penger på andres elendighet, uavhengig av om unge mennesker dør. De fleste stoffmisbrukere er dypt fortvilet over sin egen situasjon. At man må begå vinningskriminalitet, betyr faktisk for en god del narkomane at de går på akkord med sin egen moralske overbevisning, men desperasjon er selve drivkraften til handlingene.

Foreldre og familie lider også under at narkotikaen får tak i deres avkom, og de ønsker ofte ikke noe annet enn at deres barn skal tvangsavvennes av ulike grunner. Mange foreldre lever under forhold med handlinger som grenser mot terror, vold og trusler for at deres barn skal få penger til stoff.

Derfor er det skremmende og fullstendig uansvarlig at narkotikaadvokater så kan hevde at folk må få bruke de narkotiske stoffene som de selv vil. Justisministeren og undertegnede hadde i forrige ukes spørretime et oppgjør om etikken hos asyladvokatene. Det viser seg at etikken også er svært mangelfull hos noen narkotikaadvokater som lever av å forsvare kriminelle rusmiddelmisbrukere. I tillegg fremstår advokater og forherliger bruken, fordi de selv har forsøkt både hasj og LSD. Bedre blir det heller ikke når enkelte politijurister tar til orde for mildere narkotikastraffer i Norge.

Til tross for at flere vil ende i rennestenen, påvirker det ikke avdankede sofaliberalere at ungdom med fremtiden foran seg, faktisk vil gå til grunne. Hvor er Verdikommisjonen?

Kampen mot narkotika er langt fra tapt når undersøkelser viser at godt over 80 pst. av alle norske 21-åringer aldri har prøvd hasj eller andre narkotiske stoffer. Det er ikke bare en kamp om å få tilstrekkelige behandlings- og rehabiliteringsplasser, men det er også en kamp for å få tilstrekkelig og nødvendig heving av minstestraffer for omsetning av narkotika og for organisert kriminalitet. (Presidenten klubber) På straffeområdet svikter både Arbeiderpartiet og Regjeringen, fordi man i størst mulig grad ønsker best mulig kriminalomsorg (presidenten klubber) for de kriminelle.

Presidenten: Presidenten minner om taletidsbegrensningen på tre minutter.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad det er sosialministeren som er denne interpellasjonens adressat. Også på justissektoren jobber man mye på dette feltet, og der er det blitt sagt at det er mye kriminalitet i rusmiljøet og mye rus i det kriminelle miljøet. Og det er sant!

Det et ungt menneske tror er et uskyldig eksperiment med noen piller i helgen, blir for noen avhengighet, et forbruk som brer seg, det blir dyrt, og kriminaliteten er nær. Og vi kan løpe etter ulovlig misbruk, vi kan løpe etter brukere, langere og bakmenn, men det er et evig løp. For hver bakmann som blir tatt, kommer nye bakmenn og nye brukere. Så lenge det er etterspørsel, får vi også nye leveranser. Derfor er det så viktig – i tillegg til at vi på justissektoren løper – at vi hjelper folk ut av misbruket, og ikke minst at vi forhindrer nye misbruk. Derfor er kampen mot narkotika så veldig mye mer enn justispolitikk.

Flere har i debatten pekt på den skremmende spredningen av narkotikamisbruk vi har sett i de siste årene. Da jeg var tenåring i Sarpsborg på begynnelsen av 1980-tallet, visste vi om hasj som rusmiddel, og vi visste hvilke mystiske, bortgjemte bakgårder som måtte oppsøkes for å få kjøpt noen gram. Men i dag blir tenåringene i Sarpsborg tilbudt harde narkotiske stoffer og får kjøpt dem på ungdomsskolen, i sitt daglige virke, og stoffene blir tilbudt åpenlyst på utesteder i Sarpsborg. En tenåring i dag må stadig si aktivt nei til narkotika, mens for noen år siden – da jeg var tenåring – måtte vi aktivt oppsøke de bortgjemte krokene. Det er alvorlig!

Også fengslene sliter med narkotikaproblemet. En hermetisk lukking av fengslene er ikke praktisk mulig og dessuten uforenlig med en kriminalomsorg som skal drive rehabilitering. Det er ikke snakk om å være snille med de innsatte, som representanten før meg antydet, men det er snakk om å få dem ut av det narkotikamisbruket de driver med.

Mye er ugjort i fengslene, men noe er også gjort, f.eks. Stifinner-prosjektet i Oslo kretsfengsel, der den innsatte inngår en kontrakt om rusfri soning, arbeider aktivt med holdninger og det å få startet et nytt liv. Men der ser vi problemer som jeg håper sosialministeren vil rydde opp i. Når man kommer til den såkalte fase tre i Stifinner-prosjektet, nemlig oppfølgingen når man kommer ut av fengslet, så svikter fylkeskommunene. De gir ikke den økonomiske garantien som skal til når den innsatte kommer inn i en behandlingsinstitusjon. Det medfører at mange ikke får den viktige sistefasen. Dermed faller de tilbake til det gamle miljøet, og noen deltar ikke i det hele tatt.

Jeg vil derfor spørre sosialministeren: Hvilke grep vil hun foreta for at fylkeskommunene tar det ansvaret de faktisk er pålagt?

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få takke for et bredt og godt engasjement i denne interpellasjonsdebatten.

Vi vet sikkert mer enn nok, blir det hevdet. Men jeg tror ikke vi har den kunnskap vi trenger for å iverksette de rette tiltakene. Jeg tror behovet for en mer helhetlig narkotikapolitikk absolutt er til stede. Mange fagfolk etterlyser også en slik samordning.

Statsråden har en positiv innstilling til å ville gripe fatt i utfordringene, og Stortinget bevilger midler. Likevel ser vi at vi har et meget stort antall overdosedødsfall. Mens vi tidligere hadde ovedosedødsfallene i hovedsak i Oslo, har vi nå flere overdosedødsfall utenfor Oslo enn i hovedstaden. Stadig flere tar i bruk narkotika. Jeg synes dette burde være et klart signal om at vi ikke har god nok oversikt og ikke iverksetter de rette tiltakene. Jeg mener dette gjelder det forebyggende arbeidet, behandlingsopplegg mv.

Statsråden viste til de innspillene hennes arbeidsgruppe hadde kommet med, og som nå er ute – eller hadde vært ute – på høring. Jeg er redd for at arbeidsgruppen har hatt noe kort tid på å utføre dette viktige arbeidet, og at man ikke har god nok oversikt over situasjonen rundt omkring i landet for å fremme best mulige forslag til tiltak. Jeg håper jeg tar feil på dette området.

Representanten Høegh hadde en merknad til det som er bevilget i år til det forebyggende arbeidet. Jeg har ikke lagt ansvaret på noe enkelt parti for de manglende bevilgninger til det forebyggende arbeidet. Jeg tok opp dette i erkjennelsen av at vi på dette området, som på mange andre, er for lite flinke til å prioritere det forebyggende arbeidet. Men i en konkurranse om hvem som bevilger mest, slik som representanten Høegh påpekte, tror ikke jeg det reelle behovet er pluss/minus 5 mill. kr, men at behovet dessverre er det mangedobbelte.

Jeg håper statsråden vil bidra til at prosjekt for behandling ved hjelp av Subutex, vil få en rask og effektiv behandling, og ikke måtte vente i en lang kø for metadonassistert behandling.

Med stor interesse har jeg registrert at statsråden ikke er enig med sin sjef i at det er behov for en uavhengig narkotikakommisjon. Kan vi likevel håpe på at statsråden vil vurdere statsministerens forslag enda en gang? Og vil statsråden ta initiativ til at vi får en statlig handlingsplan for rusfeltet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for den breie semja som det er i Stortinget – og som har kome fram på nytt i dag – når det gjeld sterkare innsats for å forhindra rusmiddelmisbruk. Har statsministeren varsla ein narkotikakommisjon? Han har sagt at han er open for å vurdera det.

Professor Andenæs tok til orde for ein gjennomgang av lovgjevinga og strafferammene med sikte på ei liberalisering, det var hans engasjement for ein narkotikakommisjon. Det oppfattar eg som noko heilt anna enn den heilskaplege gjennomgangen som Skogholt tar til orde for. Og det er altså ein slik heilskapleg gjennomgang Regjeringa no følgjer opp ved ein gjennomgang av det førebyggjande arbeidet og ved ein gjennomgang på behandlingssida gjennom Nesvåg-gruppa sine rapportar.

Så er det fleire her som har spurt om når vi får høve til å gå nærare inn i denne heilskapen og handlingsplanen. Tømmerås kjem inn på det med det viktige ansvaret som fylkeskommunen har. Eg ser føre meg at høyringsfråsegnene frå Nesvåg-gruppa sitt arbeid skal danna grunnlag for ei ny sak til Stortinget. Det mest realistiske med omsyn til å få til ein endå meir gjennomtenkt og altomfattande handlingsplan enn den vi har hatt til no, vil vera våren 2001. I mellomtida må vi bruka den kunnskapen som vi har.

Vi veit at internasjonal produksjon og omsetning aukar. Det fører til auka tilgang òg i Noreg. Difor er det viktig å styrkja det internasjonale samarbeidet, både om alternativ produksjon til narkotika og det internasjonale politisamarbeidet.

Så veit vi òg nok til å ta med i det vidare arbeidet at det er ingen enkel veg for den som vil ut av sitt rusmiddelmisbruk. Det inneber at vi må ha ei rekkje tiltak og tilbod når det gjeld behandling. Men vi veit at langsiktig oppfølging gjev betre resultat, og det tilseier at vi ikkje minst må styrkja ettervernet. Så må vi styrkja samarbeidet på tvers, det har vi gjort mellom Sosial- og Helsedepartementet og Justisdepartementet. Vi har òg sett ned ei gruppe som ser på dei gode modellane lokalt for å styrkja sosial-, helse- og justissektoren, arbeidsliv og kva det elles måtte vera. Førebygging må ha fyrste prioritet, og difor må vi ha denne gjennomgangen, som eg håpar vil gje resultat.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 slutt.