Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Det anses vedtatt.

Unn Aarrestad (Sp) (ordførar for saka): Bakgrunnen for dette forslaget var at Administrasjonsdepartmentet i mars 1999 vedtok at Konkurransetilsynet sitt vedtak om dispensasjon frå konkurranselova for bransjeavtalen for bokomsetjing skulle setjast til side.Dette innebar at det frå og med 1. april 1999 vart fastpris på alle typar bøker, i dette også skule-, fag- og lærebøker. Konkurransetilsynet hadde ikkje vilja gi dispensasjon frå konkurranselova til fastpris på denne typen bøker.

Departementet la vekt på kultur- og distriktspolitiske omsyn i tillegg til å sikra bokhandlarane i distrikta. Heile landet, med skuleelevar og foreldre, burde sikrast like bokprisar og lik tilgang til bøker.

Fleirtalet i komiteen, alle utan Framstegspartiet og Høgre, meiner at å halda oppe eit desentralisert bokhandlarnett som fører eller kan skaffa bøker, er ei sentral kulturpolitisk målsetjing. Det er derfor heilt sentralt at det vert gitt unntak frå konkurranselova på dette punktet. Derfor går også fleirtalet i komiteen inn for å avvisa forslaget om å oppheva fastpris på skule-, fag- og lærebøker.

Eg har elles merka meg at i Aftenposten den 14. februar står det i ein kommentar at det i Danmark som i Noreg, er konkurransestyresmaktene som har vore pågåande for å fjerna fastprisordninga for bøker. Men dersom det skulle verta nødvendig, vil fleirtalet i det danske Folketinget gå inn for ei lov med tilhøyrande støtteordningar som kan fastslå at bokprisane skal vera faste. Og dette er nabolandet vårt, Danmark, eit land med mykje enklare geografi og mindre avstandar enn i Noreg.

Senterpartiet vil generelt i dette streka under at bøker er eit kulturprodukt, ikkje ei ordinær vare. Det er nødvendig med særlege tiltak for å sikra m.a. breidd i utgivingane, lik tilgang på litteratur for alle og utgivingar som er kulturelt verdifulle, men kanskje økonomisk sett lite lønsame. Dette har vorte søkt gjort gjennom ei ansvarsfordeling mellom private og offentlege aktørar, m.a. ved at dei private aktørane, forlaga og bokhandlarane, har vore med på å oppfylla sentrale mål gjennom bransjeavtalen.

Ein veit lite om kva slags verknad det vil ha dersom skule-, lære- og fagbøker vert tekne ut av avtalen. Det vil kunna gi eit sterkt redusert bokhandlarnett dersom desse bokgruppene vert tekne ut, sidan ein stor del av omsetnaden deira er skule- og lærebøker. For mange distriktsbokhandlarar er nettopp sal av skulebøker sjølve grunnlaget for at dei skal kunna driva verksemda. Det er dessutan viktig at det finst ein bokhandel også på mindre stader. Kulturomsyn må gå føre omsynet til marknaden i skulebokpolitikken.

Eg har merka meg Høgre sine merknader om at dei er redde for at manglande konkurranse på skulebokmarknaden vil føra til urimeleg høge kostnader for elevar og foreldre ved innkjøp av skule- og lærebøker. Då har eg ei kjensle av at Høgre berre tenkjer på svært sentrale område av landet, der det kan vera mogleg med konkurranse om slikt.

Dersom me meiner noko med at elevar over heile landet skal ha tilnærma like vilkår, kan me ikkje gå inn for dette. I tillegg veit me at mange av elevane i vidaregåande skule i desse områda også har lange og kostbare reiser.

Det må elles vera eit paradoks for Høgre at også innan EU er det eit fleirtal av landa som har faste bokprisar. Den danske avisa Børsen skriv at Frankrike til og med vil føreslå eit direktiv om faste bokprisar over heile EU når landet seinare i år overtek formannskapet i EU.

Med bakgrunn i dette eg her har sagt, vil Senterpartiet og fleirtalet i komiteen gå inn for å avvisa forslaget om å oppheva fastpris på skule-, fag- og lærebøker.

Gunnar Breimo (A): Det er naturlig at de politiske partiene arbeider for å gjennomføre mest mulig av sin politikk på alle områder. Forslaget vi behandler nå, er da også på mange måter symptomatisk for den politikken Fremskrittspartiet står for. Prinsippet om fri konkurranse skal gå foran alle andre prinsipp og holdninger. Konkurransesamfunnet skal framelskes, koste hva det koste vil. Deres tru på markedskreftenes frie spill er nærmest av religiøs karakter. Konsekvensene for samfunnet og for enkeltmenneskene er av underordnet betydning. Markedets kyniske økonomiske mekanismer skal bestemme det meste, for ikke å si alt.

Om konsekvensene i dette tilfellet blir nedleggelse av bokhandler over hele Distrikts-Norge, og om det blir forskjell både på muligheten til å skaffe seg bøker og på prisene, bekymrer overhodet ikke Fremskrittspartiet, prinsippet går foran alle andre hensyn.

Et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet om en relativt liten enkeltsak er kanskje ikke det beste grunnlaget å ta et oppgjør med konkurransesamfunnet på. Jeg vil likevel driste meg til å gi uttrykk for noen synspunkter i den kanskje litt naive tru at de små drypp kan uthule en stein.

Etter mitt syn får vi til stadighet bekreftet at et reindyrket konkurransesamfunn der alle konkurrerer med alle om alt og alle ikke gir oss det samfunnet de fleste av oss helst vil leve i, et samfunn der stabilitet, trygghet for jobb og inntekt, gode oppvekstvilkår for våre barn og nærhet mellom mennesker er selve fundamentet. Konkurransesamfunnet blir mer og mer en jaktmark der det meste preges av alles kamp mot alle.

Konkurransesamfunnet gjør det stadig vanskeligere for oss politikere å se ting i sammenheng og foreta de politiske grepene som må til for å skape et stadig bedre samfunn å leve i. For Fremskrittspartiet som jo har som mål å svekke mulighetene for politisk påvirkning og styring av utviklingen, er det helt i orden.

Jeg understreker at jeg ikke sier at ikke konkurranse på mange områder kan gi fordeler, ja sogar store sådanne. Det har vi mange eksempler på. En enøyd dyrking av konkurransen som prinsipp uten hensyn til andre forhold vil derimot kunne påføre oss alle store skader og gjøre samfunnet fattigere, ikke rikere totalt sett. Det gjelder ikke minst innenfor kultursektoren. Dersom vi i det hele tatt skal drømme om å skape gode og stabile lokalsamfunn som grunnlag for å sikre bosettingen over det ganske land, slik alle unntatt Fremskrittspartiet er opptatt av, må vi se tingene i sammenheng. Da må prinsippet om absolutt konkurransefrihet ha sine klare begrensninger. Da trenger vi virkemidler som sikrer mest mulig likeverdighet og mest mulig like tilbud over hele landet. Ikke minst på kultursektoren må markedskreftene og sentraliseringskreftene holdes i sjakk, ikke framelskes, slik Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for.

Det har vært hevdet at så mange som 150 bokhandler og hele 500 arbeidsplasser ville blitt borte i distriktene hvis vi ikke hadde hatt bokbransjeavtalen. Selv om deler av landet kanskje ikke ville blitt en litterær ødemark, sier det seg selv at skadevirkningene ville blitt store. Selv om vi denne gangen bare snakker om skolebøker, ville virkningene blitt merkbare. I de fleste distriktsbokhandlerne våre er nemlig skoleboksalget selve livsnerven. For enkelte er det snakk om hele 60 pst. av omsetningen.

Vi sammenlikner oss ofte med Sverige. Hvordan ser det ut på dette området hos vår nærmeste nabo? Jo, der er det knapt en eneste lokal bokhandler igjen. Der er det bare store sentralbokhandlere som verken fungerer kulturelt eller sosialt. Bokhandlere som kulturspredere, slik vi har i Norge, er det overhodet ikke snakk om. Bokbransjeavtalen er etter mitt syn et av våre viktigste virkemidler for å sikre spredning av bøker over hele vårt grisgrendte land. Enhver uthuling av avtalen vil være uheldig og lite framtidsrettet.

Det er godt mulig at fri konkurranse kan gi oss lavere priser i de største byene, men det ville helt sikkert føre til ulike priser, og da selvsagt høyest i distriktene. Det vil igjen gjøre det vanskeligere å opprettholde et likt skoletilbud over hele landet, noe som er et mål, iallfall for Arbeiderpartiet.

Det kan ikke være tvil om at frie priser på skole- og lærebøker vil få mange negative konsekvenser. Jeg har nevnt nedleggelse av arbeidsplasser og dårligere tilgjengelighet til bøker i distriktene. Det vil føre til stor avstand til leverandør og større transportkostnader for mottakeren. Mulighetene for suppleringsleveranser gjennom skoleåret vanskeliggjøres og fordyres for den enkelte skole. Servicen overfor den enkelte skole må bli dårligere enn i dag. Det gjelder ikke minst den faglige veiledningskompetansen, som må kjøpes andre steder enn i nærmiljøet. I tillegg er jeg redd for at nynorske bøker vil bli nedprioritert på grunn av manglende lønnsomhet. Jeg har også merket meg at Bokhandlerforeningen i forrige runde påpekte at frie priser vil bryte med skolelovens krav om at både bøker på bokmål og nynorske bøker skal foreligge til samme tid og til samme pris, og at statsråden da var enig i den vurderingen.

Det er all grunn til å si seg fornøyd med statsrådens håndtering av denne saken. Den er et godt tegn på at det fortsatt er mulig å se ting i sammenheng dersom det er politisk vilje til det. Den viljen skulle jeg ønske var like sterk på andre områder og i andre departementer.

Ursula Evje (Frp): Bosetting, konkurranse, forhold i EU – det er ikke måte på hvilke argumenter man bruker i en sak som denne. Når man tror at det ikke vil finnes muligheter i et teknologisk samfunn til å kjøpe inn bøker uavhengig av hvor i landet man måtte bo og uavhengig av om enkeltindivider, innbyggerne, blir pålagt å kunstig stimulere dette markedet, vet jeg ikke om jeg tør å bruke sterke ord, jeg skal for sikkerhets skyld la være å gjøre det, men det tyder på at noen ikke helt følger med. Har ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet hørt om at det drives en utstrakt netthandel og at det finnes pc-er med Internett-tilknytning i nær sagt alle hjem, også i distriktene? Det denne bokbransjeavtalen gjør, er jo å stoppe for å utnytte teknologiske fremskritt. I dette pyramidespillet – for jeg kaller det faktisk det – hvor forlagene seg imellom avgjør pris og forhandlerne ikke har mulighet til å konkurrere, hvem er det da som er nødt til å betale? Jo, det er forbrukeren. Men det er én til, og det er Kommune-Norge, som faktisk er nødt til å betale en uforholdsmessig høy pris over sine budsjetter på grunn av denne formen for politikk. Når disse partiene syter og klager og skriver opp og ned i alle landets aviser om at Fremskrittspartiet svekker kommuneøkonomien, kan en ikke bli annet enn lettere opprørt. For enten vil man ikke forstå, eller så har man ikke muligheten til å forstå, eller så er man kanskje i den gruppen som blir mer og mer kjent, nemlig de 15 pst. som når de forlater den offentlige skolen, har store problemer med å lese og skrive. Det som er Fremskrittspartiets anliggende, er at denne situasjonen er uholdbar.

Jeg har vært inne på enkeltpersoner, jeg har vært inne på kommuneøkonomien. Videregående skole har det stort sett på samme måten. Der er det riktignok ikke fylkene som skal betale for skolebøkene, der er det elevene selv. For å bøte på dette håpløse prinsippet sier altså flertallet at man skal ha utlånsordninger for bøker og stipend til den enkelte elev på 1 000 kr. Dette vil koste i størrelsesordenen mellom en halv milliard og en milliard kroner. Hva var det budsjettkameratene gjorde? Jo, var det ikke i underkant av 100 mill. kr de fant det nødtørftig å bevilge til dette formål? Vel, da vil jeg bruke Ludvigs ord: Det er «fali» å løfte øynene og se seg rundt og kanskje oppdage en annen verden enn den man liker å se.

I tillegg synes jeg kanskje det er riktig å henlede oppmerksomheten på noe som lå i alle postkassene våre i dag: Innst. O. nr. 48 fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven). Det er jo nettopp den vi snakker om, fordi departementet har opphevet et vedtak fattet i henhold til den lov Konkurransetilsynet skal forholde seg til. Og jeg skal få lov til å sitere fra denne innstillingen:

«§ 6-4 første ledd skal lyde:

For å sikre at enkeltvedtak i medhold av denne lov overholdes, kan Konkurransetilsynet bestemme at den vedtaket retter seg mot, skal betale en løpende mulkt til staten til forholdet er rettet.»

Hva betyr egentlig dette når staten selv opphever Konkurransetilsynets vedtak så lett som så?

Jeg vil med dette ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Trond Helleland (H): Høyre har flere ganger signalisert at vi ønsker bokbransjeavtalene fjernet. Spesielt når det gjelder skolebøker, er det viktigere å sette elevenes behov for tilgang på rimelige bøker foran kravet til å beskytte bokhandlerne.

Som forrige taler var inne på, går vi nå inn i en digital tidsalder, og det ligger nå til behandling i Stortinget en viktig stortingsmelding om e-handel som ikke minst sentrumsregjeringen er opptatt av å få gjennomslag for. Da overrasker det meg ikke så veldig mye, men jeg er likevel litt forundret når både representanten Aarrestad og representanten Breimo bruker hele innleggene sine på å snakke om distriktspolitikk og at Høyre bl.a. ikke skulle være opptatt av det, uten å nevne den nye teknologien som faktisk gjør det mye enklere i alle deler av landet å få tilgang på rimelige bøker. Det overrasker meg at det aspektet overhodet ikke blir dratt inn når vi snakker om dette. En av de største suksessene på Internett i dag er den amerikanske nettbokhandelen Amazon.com, som faktisk leverer bøker til hele verden. Nær sagt hele verden kan få akkurat den boken de vil gjennom å handle på Internett.

Så er det da argumenter om at Distrikts-Norge nærmest vil bli lagt øde dersom en nå skulle gi skoleungdom og kommunene tilgang på rimelige lærebøker. Ja, det er et så dårlig argument at jeg finner det vanskelig å argumentere mot det. Hvis en ser på butikkstrukturen rundt i Norge i dag, er det heldigvis fri konkurranse på alle produkter som selges i norske butikker. Og er det noen som hevder at det ikke fins videobutikker, er det noen som hevder at det ikke fins mulighet for å kjøpe seg en radio eller et fjernsyn eller mat i Distrikts-Norge i dag? Men når det altså gjelder bøker, skulle det føre til at alle bokhandlere ble nedlagt dersom det ble fri konkurranse på prisen. Her snakker vi altså om skolebøker, og jeg regner med at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet fortsatt er opptatt av kommunenes rammevilkår og at Kommune-Norge skal settes i stand til å gjøre gode innkjøpsavtaler, som det er mye snakk om i andre sammenhenger. Så jeg beklager å si det, men dette er foreldet politikk, og det overrasker meg at departementet går politisk inn og overstyrer vedtak i Konkurransetilsynet. Det er skuffende, og det er lite som peker framover i den type vedtak.

Nå vet vi også at bokhandlerne og forlagene har slåss mye om bokbransjeavtalene. De ble ikke fornyet på andre områder enn akkurat skolebøker. Så det er de facto mulig å konkurrere om skjønnlitteratur.

Flertallet peker i sine merknader på at bøker er et kulturprodukt, ikke en ordinær vare. For skjønnlitterære bøker kan nok dette være riktig, men når det gjelder skolebøker, tror jeg elevene ser på bøkene sine som arbeidsverktøy, ikke som kulturprodukt. Flertallets argumentasjon er forfeilet, foreldet og vil etter min mening være en trussel både mot forlag og bokhandlere, sett i lys av den teknologiske utviklingen vi nå går inn i.

Vi vil vise til Konkurransetilsynets vedtak V98-103 om vilkår for dispensasjon fra konkurranseloven for bransjeavtalen for bokomsetning, og mener det er uheldig at dette vedtaket ble satt til side av Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjennom deres vedtak av 25. mars 1999. Etter vår mening vil fastpris og manglende konkurranse på skolebokmarkedet medføre urimelig høye kostnader for elever, foreldre og kommunene når det gjelder innkjøp. Vi ønsker altså at det ikke blir gitt dispensasjon fra konkurranseloven når det gjelder skole- og lærebøker. Men samtidig må vi i denne saken ta til etterretning at forvaltningslovens bestemmelser ikke gjør det mulig å omgjøre departementets vedtak i denne saken.

Da vil også jeg vise til det som foregående taler viste til, nemlig at komiteen nå nettopp har avgitt innstilling til Ot.prp. nr. 97 for 1998-99 om endringer i konkurranseloven. Høyre mener at det er uheldig at departementet er ankeinstans i forhold til Konkurransetilsynets vedtak, og vi ønsker at det opprettes og etableres et uavhengig klageorgan, noe vi også foreslår i den angjeldende sak. Politisk omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak viser seg så å si uten unntak å svekke konkurransen og dermed ramme forbrukerne og kommunene.

Høyre ser helst at bokbransjeavtalen oppheves, noe partene selv må finne ut av, og vi vil foreslå at departementet mister sin politiske mulighet til å overprøve vedtak fattet av Konkurransetilsynet. Omgjøringene blir som sagt alltid til ugunst for forbrukerne og for kommunene i dette landet.

Ågot Valle (SV): Det er riktig at den nye teknologien stiller oss overfor noen nye utfordringer også på dette området, men det kan da ikke være riktig å rive ned de ordningene som faktisk virker her og nå.

SV støtter departementets vedtak om å sette til side Konkurransetilsynets vedtak vedrørende bokpriser, og at departementet har gjort det både ut fra en kulturpolitisk og en distriktspolitisk begrunnelse. Denne saken viser at den konkurransepolitikken som Konkurransetilsynet skal være vaktbikkje for, ikke alltid er forenlig med en kulturpolitikk som skal ivareta et mangfoldig og frodig kunstliv. I et marked der alt er varer, hvor alt isolert sett skal lønne seg, vil det nyskapende, frodige kunst- og kulturlivet som vil gå andre veier enn det som her og nå er populært, få dårlige kår.

Bak Konkurransetilsynets vedtak ligger synet på at bøker er en vare og bare det. I tilsynets begrunnelse heter det: «hver boktittel vil utgjøre et differensiert produkt som i varierende grad kan vurderes som substitutter». Med andre ord: Bøker er omtrent samme vare. Går jeg til bokhandelen og skal kjøpe en diktsamling og den ikke finnes i hyllene, kan jeg like gjerne kjøpe en kokebok – det blir logikken i denne tankegangen.

Det er tre ordninger som er bærebjelken i omsetningen av skjønnlitteratur for barn og voksne – og denne saken kan altså ikke løsrives fra diskusjoner rundt skjønnlitteratur: Det er fastpris på bøker, innkjøpsordninger til bibliotek og momsfritak. Disse ordningene er en viktig garanti for norsk som eget språk, og de sikrer leserne lik tilgang til litteraturen uavhengig av hvor i landet de bor.

Hva skjer så dersom fastpris på bøker, dvs. bokbransjeavtalen, faller bort? For det er jo faktisk det som er konsekvensen av det forslaget som Fremskrittspartiet har lagt fram. En trenger ikke være spesielt synsk dersom en gjetter at de store bokhandlerkjedene setter ned prisen og tilbyr rabatter, spesielt på lettleste bøker og kanskje også på noen skolebøker. Jeg skal senere komme inn på hva slags skolebøker det vil være. Det vil bli de store mot de små, sentrum mot distriktsbokhandelen. Distriktsbokhandelen er på mange steder en kulturmøteplass som savnes dersom den nedlegges. Og det er som mange har sagt, en sammenheng her mellom det at distriktsbokhandelen kan opprettholdes og at den tar hånd om skolebokhandelen. Videre vil forlagene prioritere utgivelse av de bøkene som antas å selge best – det er jo markedets logikk. Det vil bety at i et marked som består av bare 4,5 millioner mennesker vil det bli mindre mangfold i bokverdenen. Markedets logikk er også monopolisering og større makt til de store kundene og de store enhetene. Sverige har som andre har sagt, prøvd medisinen som forslagsstillerne og Konkurransetilsynet anbefaler. Fastpris ble opphevet i 1970. Resultatet ble betydelig prisøkning og at forlagene ble enda mer avhengige av et lite antall titler med stort salg, og nedlegging av bokhandler ute i distriktene.

Så skyver forslagsstillerne skoleelevene foran seg. Det er godt mulig at elever i svært så sentrale strøk vil få noen billigere skolebøker ved oppheving av fastpris på bøker. Men prisen må elever i andre deler av landet betale, eller de som tar fag som få andre tar, eller de som ønsker seg bøker på nynorsk. I skoleloven har vi en bestemmelse om at lærebøker skal foreligge til samme tid og til samme pris på begge målføre. Denne bestemmelsen tror jeg vi kan skyte en hvit pinn etter dersom en velger å oppheve fastpris på bøker.

SV har vært og vil være opptatt av de samlede kostnadene til undervisningsmateriell som nå legges på den enkelte elev, både til bøker, kopier og andre utgifter. Det er ikke uvanlig at elever i den videregående skolen må bruke mange tusen kroner pr. år til bøker. Dette truer det likeverdige opplæringstilbudet. Oppheving av fastpris som vil gjøre noen bøker billigere for noen elever, men dyrere for andre, er ikke veien å gå. SV går inn for bokstipend for elever i den videregående skolen. Det vil være et viktig tiltak for å sikre at alle har råd til å kjøpe seg bøker, uansett hvor i landet de bor.

Vi støtter da komiteens forslag til vedtak.

Helene Falch Fladmark (V): Venstre mener bokbransjeavtalen har hatt en viktig funksjon for å sikre lik tilgang til bøker over hele landet. Vi er derimot sterkt i tvil om denne avtalen er det rette virkemidlet for å sikre boken, bokhandlerne og det norske språket i fremtiden. Nye handelsformer er i ferd med å etablere seg, og spesielt for bokbransjen har netthandel vist seg å være en suksess. Som representanten Helleland var inne på, har den amerikanske nettbokhandelen Amazon.com vært et foregangsforetak som nå blir etterlignet over hele verden. Også i Norge er det nettopp bokbransjen som har vært langt fremme når det gjelder e-handel. Distribusjon av bøker, både skolebøker og den smale litteraturen, vil ikke lenger være avhengig av distriktsbokhandelen. Tvert imot kan netthandel med bøker nettopp gjøre mangfoldet av litteratur større. For det er jo nettopp Internetts fortrinn at smale kundegrupper kan nås meget mer effektivt og mer direkte enn det som tidligere har vært mulig.

Venstre er opptatt av at virkemidlene for å bevare norsk språk og spredning av kultur, herunder litteratur, må virke med utviklingen og ikke mot den. Distriktsbokhandelen har hatt en viktig kulturbærende rolle og skal fortsatt ha det, men Venstre mener det er feil å overføre kostnadene ved å opprettholde den til skoleelever og skoleeiere, slik den siste bransjeavtalen i realiteten gjør. Bransjen selv og myndighetene har en utfordring i å finne frem til fremtidsrettede virkemidler for å sikre kulturen og litteraturen. Utviklingen har gått fort og vil fortsatt gjøre det. Fortidens gode løsninger kan fort virke mot sin hensikt. Så nå er tiden inne til å tenke nytt i Kultur-Norge. Jeg er derfor tilfreds med at Kulturdepartementet nå har tatt initiativ til å gjennomgå hele bokbransjen. Forhåpentligvis vil dette føre til nytenking før denne avtalen går ut.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Roar Bredvold (Frp): Elever i den videregående skolen og deres foreldre er en av de store gruppene som kjøper skolebøker. En fortsatt bransjeavtale vil medføre at disse blir pålagt en urimelig høy ekstrakostnad i tillegg til alle de andre utgifter denne gruppen har fra før. Dette er ifølge Fremskrittspartiet ikke i samfunnets interesse. Fremskrittspartiet vil også videre jobbe for bedre kår for disse. Derfor føler Fremskrittspartiet at bokbransjeavtalen er svært urettferdig og belastende. Også kommuner som fra før sliter med dårlig økonomi, har store utgifter til innkjøp av skolebøker. Med denne avtalen må de betale mer enn om det hadde vært et fritt marked. Dette er midler som heller kunne ha gått til en generell kvalitetsheving, noe som sårt trengs ved mange av våre skoler. Derfor er det svært synd at Konkurransetilsynet ikke ville gi dispensasjon fra konkurranseloven til fastpris på denne type bøker.

Det kan synes som om bransjeavtalen innebærer at kjøpere av skolebøker også bidrar til å subsidiere produksjon av andre typer bøker og tidsskrifter samt en tilnærming til at alt skal være tilgjengelig både på bokmål og nynorsk.

Fremskrittspartiet kan dessuten ikke skjønne hvorfor forleggerne skal forplikte seg til å legge begrensninger på sitt salg ved at bokhandlerne gis enerett til salg av bøker til grunnskolen og den videregående skole. Man skulle tro at samtlige partier etter høstens valg skulle være interessert i å ivareta skolene og de som går der. Det kan synes som om det kun er Fremskrittspartiet – med unntak av Høyre – som også på dette området har en politikk som ivaretar den enkeltes interesser, i denne debatten først og fremst skoleelevenes, i motsetning til enkelte andre talere som heller vil ha en bokhandel på hvert gatehjørne.

Inge Lønning (H): Når jeg lytter til argumentasjonen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i denne sak, har jeg en bestemt følelse av at det er mer nostalgi ute og går enn godt er. Det man forsøker, er å forlenge en krig som burde ha vært avsluttet i forrige årtusen, inn i et nytt årtusen, hvor den ikke vil kunne vinnes under noen omstendighet.

Det man glemmer, er at den norske bokbransjen har gjennomgått, og gjennomgår dramatiske endringer. Den aller mest dramatiske er den at de store forlagene nå er på full fart til å kjøpe seg inn på bokhandlersiden, dvs. at man vil ikke lenger stå overfor to parter som forhandler seg frem til en avtale engang, det vil i realiteten være en og samme part som sitter på begge sider. Og da, om ikke før, må det jo begynne å gå opp for Stortinget at dette er en form for næringsstøtte som egentlig er ganske uryddig og ganske meningsløs, og hvor man skyver utgiftene over dels på kommunebudsjettene og dels på forbrukerne på en måte som i realiteten er ganske vilkårlig.

At man fra statens side ønsker å understøtte norsk skjønnlitteratur, er greit. Derfor har vi en innkjøpsordning. At man fra statens side ønsker å føre en bestemt likestillingspolitikk når det gjelder våre to offisielle språkformer, er også greit. Men da får jo også staten være villig til å bære kostnadene ved det selv, istedenfor å velte dem over på andre. Da må jo det være en form for målrettet subsidiering av utgaver i den språkform som har færrest kjøpere. Men det finnes ikke et eneste vettugt argument for at man for å ivareta disse hensynene, som er politisk reelle hensyn, skal være nødt til å opprettholde en bransjeavtale som tiden for lenge siden har løpt fra, og som Konkurransetilsynet, ut fra det mandat som det er pålagt i lovs form, gang etter gang har påpekt er på full kollisjonskurs med de prinsipper som vi ellers bygger på i dette samfunnet.

Konkurranse på alt annet enn pris er en ganske særegen form for konkurranse. Det burde vel være på høy tid at man aksepterer de samme prinsipper på dette området som gjelder på alle andre områder, og at staten så ivaretar de kulturpolitiske og språkpolitiske hensyn på andre måter enn gjennom en fordekt form for næringsstøtte.

Unn Aarrestad (Sp): Eg er ganske oppgitt over argumentasjonen til enkelte i denne saka. Konkurranse og marknad, konkurranse og marknad – det skal liksom bøta på alle tenkjelege ting i dette landet. Då skal me få det greitt og fint. Ein skulle ikkje tru at ein var klår over korleis dette landet er samansett, at dette landet har ein topografi, ein geografi og ein spreidd busetnad som gjer at store delar av det ikkje er lik dei sentrale områda – les Oslo-området. Og så skal ein laga lovverk som berre tek vare på dei sentrale områda – der eg trur det vil vera ein føremon med konkurranse når det gjeld prisen – men ikkje nokon andre tenkjelege plassar. Kvifor stiller ikkje nettopp desse seg spørsmålet: Kva då med dei andre landa? Kva med Danmark, som eg nemnde i innlegget mitt? Kva med fleirtalet av EU-landa, som vil ha lik pris på dette? Kvifor skulle ein tru at det ikkje finst netthandel i desse landa? Er det noko me berre har i Noreg? Dei har ein grunn for å gjera det, og der skal me tenkja oss ganske grundig om.

Samtidig må eg seia at eg er litt oppgitt over representanten Ursula Evje òg, som snakkar om at 15 pst. av dei som forlèt den norske skulen, har problem med å lesa og skriva. Ja, eg veit det. Men er det fordi ein har ein bokhandel i området der dei bur? Nei, heller motsett, vil eg tru. Og dersom ein trur på at ein skal kunna taka vare på både nynorsk og bokmål i dette landet, korleis skal ein kunna gjera det og tru at nokon vil leggja ut på nettet lærebøker på nynorsk og bokmål, som me vedtok skulla liggja føre til same pris og til same tid over heile landet? Ja, det er mange spørsmål dette reiser.

Ursula Evje (Frp): Når representanten Aarrestad blir forskrekket over meg fordi jeg kanskje trakk en tankerekke som stilte lese- og skrivesvake opp mot bevaring av bokhandelen i nærområdet, så vet jeg ikke riktig om jeg skal le eller gråte, for det er vel en kjensgjerning at bokhandler ikke er de stedene som blir mest frekventert av de lesesvake. Det er tvert imot undersøkelser som tyder på at er man lesesvak når man går ut av skolen, så er man tilnærmet analfabet som 50-åring, for man unngår å gjøre det man ikke behersker. Og da er vi i et diskusjonsvakuum – slik jeg ser det – som gjør at vi står på hvert vårt fjell og roper til hverandre, og så er det et ekko i midten, men vi kommuniserer jo ikke.

Når det er et så stort ønske fra flertallet om å sikre bosetting, drive distriktspolitikk som tar hensyn til enkeltmennesket – representanten Breimo snakket om nedleggelse av 150 distriktsbokhandler, 500 arbeidsplasser var i fare – er det jo underlig at når det gjelder å nedlegge grendeskolene, som kanskje er distriktenes viktigste middel for å opprettholde en god bosetting, da er ikke disse partier snaue, for der går de frem med ljå, omtrent som hinmannen selv. Og det kan bevises hvis man går inn i noen av de vedtakene som blir fattet rundt omkring i kommunestyrene, senest i Volda kommune, hvor man skal nedlegge fem grendeskoler – med ekstremt god hjelp fra Senterpartiet. Og hvis dette ikke er noe som disse partiene snart tar innover seg, står de langt fra til troende i distriktspolitikken.

Presidenten: Presidenten antar at vakuum med ekko er en nyvinning i den politiske debatten.

Trond Helleland (H): Saksordfører Aarrestad var i sitt innlegg svært oppgitt over manglende forståelse for Distrikts-Norges behov fra bl.a. undertegnede. Jeg tror at representanten Aarrestad bør ta seg en prat med kommunalminister Enoksen, med næringsminister Sponheim og andre som nå bruker veldig mye tid og krefter – fortjenstfullt nok – på å sørge for at barn i Distrikts-Norge får nettopp de samme mulighetene som barn i sentrale strøk til å benytte seg av moderne teknologi.

Jeg må si det er én gledelig ting i denne debatten, og det er at det minste regjeringspartiet, Venstre, gav uttrykk for et annet syn enn det Senterpartiet har gitt uttrykk for. Kristelig Folkeparti har vi ikke hørt noe fra, så vidt jeg vet, men det er mulig at de står bak Senterpartiet i denne saken.

Det som er realiteten i denne saken, er at et flertall på Stortinget er tilbakeskuende, ønsker å opprettholde en ordning som nok kanskje har fungert, men som i dag ikke fungerer lenger. Og beviset for det er at bokbransjen selv etter mye om og men kun har fornyet bokbransjeavtalen når det gjelder skolebøker, fordi det er melkeku nr. 1 når det gjelder å skaffe inntekter både til forlag og til bokhandlere. Men det kan ikke være riktig at forbrukerne i Distrikts-Norge og i sentrale strøk skal betale en overpris for bøker når det går an å skaffe dette på helt andre måter. Vi snakker om innkjøpsordningen i kommunene. Alle kommuner blir oppfordret til å gå sammen med andre kommuner om å handle inn utstyr til en rimelig penge – effektivisering, «et enklere Norge», som Regjeringen snakker om. På dette området skal det altså ikke være noen form for konkurranse. Det skal være et privilegiumsopplegg som gir distriktsbokhandlere, som gir bokhandlere i sentrale strøk muligheten til å holde en fast pris, og som fratar forbrukerne – det være seg kommune eller elever i videregående skole – muligheten til å kjøpe rimelige bøker.

I valgkampen var flere partier opptatt av at skolebøkene var for dyre. Noen ville sågar gi gratis skolebøker i videregående skole. Andre ville innføre stipend på 1 000 kr, jeg tror til og med det ble vedtatt i statsbudsjettet at så skulle skje. Så sitter altså de samme partiene nå og sier at de ønsker ingen form for konkurranse på dette området av hensyn til distriktsbokhandlerne.

Jeg har tiltro til at distriktsbokhandlerne – jeg kjenner flere av dem – skal klare konkurransen, at de skal klare å tilby produkter i sine forretninger, de fleste er jo også inne på moderne teknologi, på programvare osv. Det er jo ingen bransjeavtaler der som regulerer muligheten for folk til å kjøpe seg CD-ROM, DVD-plater eller andre ting.

Jeg håper det er siste gang stortingsflertallet bidrar til å sementere en ordning som for lengst er passé.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.