Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende statsråder
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. – Presidenten
har registrert at det var det ingen som gjorde.
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Ansgar Gabrielsen.
Ansgar Gabrielsen (H): Jeg har et spørsmål til
sosialministeren.
Alderspensjonen er bunnplanken i vårt
pensjonssystem, og folk opparbeider seg rettigheter til tilleggspensjon
avhengig av inntekt, og dermed av hvilken skatt de har innbetalt.
Til tross for dette er det en viss usikkerhet hos en del om hva
som vil bli ytelsen når de blir pensjonister, og hvilken
verdi dette har. Det har vært snakk om i større
grad å lovfeste de opparbeidede rettighetene.
Stortinget laget ny folketrygdlov for ca. tre år
siden, og da fikk Regjeringen et pålegg om å utrede
og gjøre eksplisitte formuleringer gjeldende for de rettighetene folk
skal ha i forhold til dette. Nå har det så langt
skjedd veldig lite, så vidt jeg kan se. Det er i hvert
fall ikke kommet noen tilbakemeldinger, selv om det er lovet opptil flere
ganger i brev fra sosialministeren. Har sosialministeren tenkt å sette
i gang?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Gabrielsen sin påstand
om at alderspensjonen er sjølve grunnplanken i vårt
tryggings- og velferdssystem. Det var det som gjorde at ein med
felles innsats for kort tid tilbake fekk vedtak om ein auke i minstepensjonen
på 12 000 kr.
Det er òg rett, som representanten
Gabrielsen peika på, at det er sådd ei viss uvisse
i forhold til folketrygdas framtidige plikter, og om ein klarer å oppfylla
dei. Eg ynskjer å understreka at den uvissa er fyrst og
fremst sådd frå andre instansar enn frå Regjeringa.
Det var t.d. føresett allereie i 1967, då folketrygda
vart innført, at det skulle vera eit årleg statstilskot
til å dekkja folketrygda sine plikter.
Så er det slik at Regjeringa gjennom
nasjonalbudsjettet har varsla at vi i samband med langtidsprogrammet vil
føreta visse vurderingar både i forhold til staten
sine plikter, i forhold til rettar og i forhold til organisering
og finansiering av folketrygda. Så det spørsmålet
må vi få lov å koma tilbake til i den
samanhengen.
Ansgar Gabrielsen (H): Jeg føler jeg er veldig vennlig ved å si
at dette vil jeg i beste fall kalle for å trø vannet.
Denne regjeringen er vãr hva gjelder instruksjon fra Stortinget.
Men vi var et enstemmig storting som også innbefatter Senterpartiet – og
den gangen satt barne- og familieministeren som sekretær
i sosialkomiteen – som bestemte at Regjeringen skulle gjøre
den utredningen. Departementet har svart i tre brev. Først
har man lovt det i løpet av 1998. Så har man sagt
at man vurderer å sende et forslag ut på høring
våren 1999. Og nå trør man altså vannet.
Jeg vil henlede statsrådens oppmerksomhet
på side 29 i innstillingen til den nye loven om folketrygd
fra 1997. Der ble Regjeringen pålagt å utrede,
og å komme tilbake med formuleringer som i større
grad og på en eksplisitt måte sørger
for at enkeltindividene får rettsvern for de opparbeidede
rettighetene som der står. Kan statsråden love
at hun i det minste vil se på innstillingen?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg skal lova at eg skal sjå på innstillinga.
Eg kan òg seia at dette er eit spørsmål
som krev ganske mykje utgreiing. Det trur eg representanten Ansgar
Gabrielsen, som var medlem av sosialkomiteen, må vera einig
med meg i. Det som i mellomtida har skjedd, er at det har vore ein
debatt om retningslinjer for forhandlingar og storleiken på grunnbeløpet,
som betyr veldig mykje for den enkelte som får sin pensjon.
Reviderte retningslinjer vart vedteke av Stortinget så seint
som siste vår. Men som eg alt har sagt, er dette ei sak
som ikkje er enkel, men som heller ikkje ligg i ein skuff. Ho vil
tvert imot bli vurdert og varsla til Stortinget.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T.
Nesvik.
Harald T. Nesvik (Frp): Statsråden var til slutt i innlegget
sitt inne på det som har med retningslinjene å gjøre.
Det er vel en av grunnene akkurat nå til at pensjonister
rundt omkring i Norge er usikre på hva verdien av pensjonen
deres vil bli i framtiden. Regjeringen fortsetter det løp
som Arbeiderpartiet i sin tid startet, og som man har hatt i de
senere år, nemlig at vi har fått en underregulering
av grunnbeløpet i folketrygden. Vil statsråden
nå sørge for at man får en utvikling
på linje med lønnsutviklingen, ikke «om
lag», som de nye retningslinjene legger vekt på?
Man sier nemlig ikke i de nye retningslinjene at utviklingen i grunnbeløpet
for pensjonistene skal være den samme som for yrkesaktive.
Mener statsråden det er korrekt bevisst å underregulere
grunnbeløpet, at man vurderer det fra år til år,
slik at pensjonistene ikke vet hva de har å forholde seg
til?
Til selve utredningen: Foregår det
for tiden et arbeid i departementet om denne utredningen? Det kan
i hvert fall statsråden svare konsist på.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Til det siste er svaret ja.
Når det gjeld retningslinjene og kva
som har skapt utryggleik i forhold til framtidige pensjonar, er
det mi oppriktige meining at det er mange interesser som ynskjer å overta
ulike ordningar som kan sikra den enkelte ein pensjon. Det er òg
med på å skapa utryggleik.
Når det gjeld spørsmålet
om på kva måte sosialministeren, arbeids-
og administrasjonsministeren og finansministeren handterer dette
i fellesskap, på kva måte vi vil følgja
opp dei retningslinjene som vart vedtekne av Stortinget i juni i
fjor, skal vi sjølvsagt syta for at praksis blir i samsvar
med det, som grunnlag for det trygdeoppgjeret som vil bli lagt fram
for Stortinget neste vår på vanleg måte.
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil ta utgangspunkt i Gabrielsens hovedspørsmål.
Det er ikke tvil om at velferdsstatens fundament
hviler veldig sterkt på at vi har en folketrygd som det
er festet tillit til. Den usikkerheten som mange har interesse av å reise
omkring folketrygden, som statsråden selv var inne på,
føler jeg som et stort problem nå. Kanskje savner
jeg litt engasjement fra Regjeringen i å forsikre allmennheten
om at folketrygden skal bestå og være et grunnlag
for pensjonene. Det er veldig viktig at man kan gi slike signal,
for jeg mener at folketrygdens framtid er mer et spørsmål
om holdning og kanskje mindre om evne. Mitt spørsmål
til statsråden er: Hva kan Regjeringen gjøre for å opprettholde
og styrke tilliten til folketrygden som vårt framtidige
fundament for velferdsstaten?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er brei semje både i Regjeringa
og i Stortinget om folketrygden som eit tryggingsnett og som grunntryggleik
for den enkelte av oss. Så kan sjølvsagt Regjeringa
gjera det Regjeringa kan for å vareta så stor
og brei semje som mogleg i forhold til det, og vi kan i vårt
virke – i samarbeid med den enkelte stortingsrepresentant,
vil eg seia – syta for òg å forsikra
det norske folket om det. Det aller viktigaste er jo måten
vi legg til rette for dette på, både i budsjett
og i andre saker som kjem fram for Stortinget. Der vil altså debatten
i samband med langtidsprogrammet vera ein viktig arena. Der skal
vi frå Regjeringas side syta for eit godt grunnlag.
Presidenten: Annelise Høegh – til
oppfølgingsspørsmål.
Annelise Høegh (H): Nå sa statsråden akkurat
at det er bred enighet i Stortinget om folketrygden som felles grunnlag.
Men er det det? Jeg stiller meg spørsmålet, når statsråden
ikke greier å svare på Ansgar Gabrielsens spørsmål
om når Regjeringen vil komme tilbake med en utredning av
hvordan vi kan beskytte opparbeidede rettigheter. Kan det henge
sammen med statsrådens og Senterpartiets syn
på folketrygden? For Senterpartiet ønsker jo ikke
at folketrygden skal være slik den er i dag. Senterpartiet
går så vidt jeg vet inn for lik pensjon for alle,
altså at alle bare skal få minstepensjon. Men
det vesentligste bidrag i folketrygden for å ta vare på opparbeidede
rettigheter er jo det vi kaller tilleggspensjonen. Mange er bekymret
for at tilleggspensjonen ikke vil komme til å være verdt
det den er i dag. Så mitt spørsmål til
statsråden blir da: Er den faktiske bakgrunnen for at Regjeringen
på tre år ikke har greid å komme tilbake
til Stortinget med en vurdering av hvordan vi kan sikre opparbeidede
rettigheter – for dem som er usikre på dem – at
Senterpartiet faktisk vil kvitte seg med den viktigste opparbeidede rettigheten,
nemlig tilleggspensjonen?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representanten Annelise Høegh kjem
her med ein påstand som eg har høyrt før,
men som ikkje er riktig. Senterpartiets program har ei formulering
om ein meir lik pensjon. Det har vi vareteke med det lyftet
som skjedde i botnen for dei som hadde dei lågaste pensjonane,
då minstepensjonen vart auka frå 69 600 kr
til 81 600 kr. Det er ikkje i dag noka usemje
korkje regjeringspartia imellom eller – så vidt
eg forstår – med fleirtalet i Stortinget om at
folketrygdas system skal bestå. Men det er faktisk ikkje
ei heilt enkel sak dette med lovfesting eller ikkje.
Lat meg streka under at eg ser fram til ein
grundig debatt om desse spørsmåla i samband med
langtidsprogrammet.
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.
Dag Terje Andersen (A): I og med at skiløypene nå er
flyttet inn på trappa til Stortinget, finner jeg det naturlig å stille
et spørsmål om det miljøet der skiløypene egentlig
hører hjemme, skogen. Det gjelder skogbruket, og det går
til landbruksminister Gjønnes.
Jeg vet vi er enige om at miljøhensyn
skal ha avgjørende betydning for måten som man
driver skogbruket på, både av hensyn til miljøet
selv, men også av hensyn til tilliten til en for landet
viktig eksportnæring. I en rekke artikler i Aftenposten
de siste ukene har det blitt hevdet at det er dokumentert at det
er hogd i såkalt verneverdig skog, og at det også er
hogd med statsstøtte i såkalt verneverdig skog.
Jeg registrerer at Landbruksdepartementet nå skal undersøke
den påstanden, men jeg kunne tenke meg å få landbruksministerens
kommentar til begrepet verneverdig, for det kan se ut
til at iallfall en del av de omtalte områdene er vurdert
av fagmyndighetene, og at en avveining har ført til at
det er klarert for hogging.
Statsråd Kåre Gjønnes: Det er riktig at det i Aftenposten har gått
nærmest en føljetong omkring skogbruk og miljø.
Det har delvis gått under begrepet «skogkomplottet».
Det er jo en ganske drøy påstand. Jeg vil bare innledningsvis
si at jeg kjenner ikke til noe slikt komplott og har heller ikke
noen indikasjoner på at noe slikt foregår innenfor
deler av skogbruket – for å ha plassert det.
Så til det direkte spørsmålet
i forhold til begrepet verneverdig og på hvilken
måte det defineres. Én status er når det har blitt
vernet, altså at det er gjort vedtak om at området
skal vernes. Da er det helt klare bestemmelser for hva det er som
er tillatt og ikke tillatt. I en verneprosess kan det jo være
større områder som i utgangspunktet blir vurdert
og som til slutt ikke blir definert som vernet – de kan
bli vurdert ut fra at noe i utgangspunktet kanskje har verneverdi,
som skal undersøkes nærmere, men de når eventuelt
ikke opp i selve prosessen. Det betyr naturligvis ikke at de områdene
som da blir koblet ut, fremdeles skal ha en spesiell status uten
at det eventuelt gis godtgjøring for det. Det som blir
vernet, får grunneieren økonomisk godtgjøring
for, i det andre tilfellet ville det jo vært en merkelig
situasjon hvis en la spesielle bånd på det. Men
jeg må også si at i de områdene som eventuelt faller
ut, kan kanskje skogeieren som sådan være litt
aktsom og vurdere sin handlemåte når han går
til det skrittet å hogge. Det er en generell aktsomhetsregel
som enhver skogeier skal ha.
Dag Terje Andersen (A): Jeg takker for svaret. Det er jo riktig at
det er en prosess som avgjør hvilke skogområder
som skal vernes av naturhensyn her i landet. Vi er enige om at det
er bra vi har et system for det, så vi får tatt
vare på unik natur, enten ved at det er spesielle restriksjoner
på måten som hogsten skal utføres på,
eller ved at det blir nektet hogst i det hele tatt. Det som imidlertid
er viktig, er at når en gjør den type avtaler
der miljøhensyn tas, skal også de klarerte områdene
kunne drives på næringsmessig måte når
det er klarert at de kan drives innenfor forsvarlige miljømessige
rammer. Noen av de eksempler som har blitt brukt i Aftenposten,
er i en slik kategori at de har vært inne til vurdering
og blitt frigitt for hogst. Og da er mitt spørsmål
til landbruksministeren: Er det da riktig som Aftenposten gjør, å karakterisere
de områdene som verneverdige i juridisk forstand, når
de faktisk er vurdert og klarert for drift?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det er litt vanskelig å svare helt
eksakt på dette i og med at jeg ikke kjenner hvert enkelt
område. Stortinget har vedtatt en ramme for hvor mye barskog
som skal vernes. I utgangspunktet er det tatt ut områder
som blir vurdert ut fra visse kriterier, og så skal en
da i sum oppfylle Stortingets vedtak. En kan si at de områdene
som er tatt ut til vurdering, er på en måte løftet
opp og har i hvert fall grunnlag for å bli vurdert, men
noen taper i «konkurransen», for å bruke
det ordet, i forhold til dem som blir valgt ut til å bli
vernet. Det som jeg bare vil poengtere her, er at det er enhver
skogeiers plikt å vurdere de mulige aktsomhetsbehov innenfor
det enkelte området, men ellers er det ikke lagt noen spesielle
restriksjoner på disse områdene.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Hernæs.
Bjørn Hernæs (H): Statsråden svarer jo helt riktig
at her er det ikke lett å gi helt eksakte svar. Og da er
det jo kanskje like vanskelig å forvente at den enkelte
skogeier i hvert enkelt tilfelle skal kunne gi nøyaktig
det riktige svar på hva som er vernet, og hva som ikke
er vernet – med andre ord er det en viss mulighet for at
det kan begås feil. Og det er vel ting som tyder på at
det er begått feil i – for å være
helt konkret – Viken Skogeierforening, som har vært
mye av bakgrunnen for føljetongen i Aftenposten.
Men det som er like alvorlig her, er at statsråden – hvis
han kan bekrefte innholdet i Aftenposten for et par dager siden – ifølge
avisen truer med å bruke en miljøforskrift som
Stortinget avviste i forbindelse med skogmeldingen, med bakgrunn
i de hendelsene som er referert i Aftenposten, f.eks. i Viken Skogeierforening.
Er det slik at statsråden har vært ute med en
trussel i forhold til Stortingets vedtak, om å bruke de
miljøforskriftene som Stortinget avviste, men som statsråden åpenbart ønsket for å styre
det norske skogbruk?
Statsråd Kåre Gjønnes: For det første har statsråden tatt
initiativ ved å tilskrive både skogeierforbundet Norskog,
Statskog SF og Norske Skog for å få synspunkter
i forhold til det som ble satt fram som påstander i Aftenposten.
Jeg vil ha oversikt over hva som er realiteter. I tillegg har vi
faktisk også bedt om et møte med Jørn Holme
i Økokrim, som to ganger i Aftenposten har sagt at han ønsker å ha
et møte med Landbruksdepartementet. Jeg vil vite: Hva er
det eventuelt som skulle ligge inne av opplysninger som vi ikke
er kjent med?
Når det gjelder trusselen om miljøforskrift,
var det i debatten her i Stortinget om meldingen sagt at en ønsker å gi
skogeierne en sjanse til frihet under ansvar gjennom Levende Skog.
Landbruksministeren eller Landbruksdepartementet har ingen myndighet
til å komme med tiltak angående oppfølging
av Levende Skog-prinsippet. Den hjemmelen mangler vi. Men jeg forstod
også Stortinget slik at hvis det her utvikler seg en uønsket
praksis, vil en eventuelt komme tilbake til det.
Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.
Karin Andersen (SV): SV og landbruksministeren har vært
enige om at det trengs en miljøforskrift. Det ville sette
et kvalitetsstempel på norsk skogbruksnæring som
er helt vesentlig når man skal drive en så stor
eksportnæring. I tillegg til det vil jo det ta
vare på de naturkvalitetene som denne næringa
også har som oppgave å ivareta.
De sakene som det har vært referert
til av de foregående spørrerne her, kan være
ganske alvorlige for skogbruksnæringa, som er en svært
viktig næring for store deler av landet.
Nå signaliserer statsråden
at han oppfattet Stortinget slik at hvis dette ikke går
bra, er det aktuelt å ta saken om miljøforskrift
opp på nytt. Hvor lang tid mener statsråden han
bør ha på å vurdere om miljøforskriften
bør revurderes og eventuelt tas opp på nytt i
Stortinget?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det jeg kan si, er at pr. i dag har det gått
altfor kort tid til det. En må ha en lengre evalueringstid,
og en vil også da på den måten gi næringen den
muligheten og den friheten som Stortinget har sagt de ønsker å la
næringen få prøve ut.
For øvrig må det vel være
slik, vil jeg tro, at i en fase nå vil det komme til å bli
gjort en del feil. Det er slik at vi har ikke noen garanti for hver
enkelt skogeier. For det første er det ikke sikkert at
de er helt enige i Levende Skog-prosjektet, og for det andre er
det uvitenhet, ukunnskap, som gjør at de bommer. Så her
tror jeg at det skal en viss opplæringstid til. Jeg har
tillit til at norsk skogbruk tar dette på alvor, og så får
vi se etter en viss tid, når vi skal evaluere dette, om
det fungerer. Jeg er innstilt på å ta på alvor
det som Stortinget har bestemt, men fremdeles opprettholde at hvis
dette ikke lykkes, er miljøspørsmålet
så viktig for norsk skogbruk at vi kan ikke mislykkes på det
området. Så jeg får si at jeg misliker
ikke en debatt om miljø i norsk skogbruk, bare den skjer
ut fra renhårige prinsipp.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få lov å stille
et spørsmål til sosialministeren:
Mandag startet Subutex-prosjektet i Oslo, og
de første ni heroinmisbrukerne kunne få sine tabletter.
Dette er første steg på veien for å bli
rusuavhengig når det gjelder heroin. De første
resultatene viser at de narkomane er svært tent på å få dette
tilbudet. Jeg må likevel få lov å stille
sosialministeren følgende spørsmål: De
kriteriene som er lagt for å komme inn under Subutex-prosjektet, virker – i
hvert fall for undertegnede – meget strenge. Vil sosialministeren
sørge for å lempe litt på de kriteriene som
ligger der, slik at flere kan få tilbud om Subutex?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Nesvik si glede over
at forsøk no er i gang. Det var tre metadonklinikkar som
hausten 1999 fekk tilskot som inneber klarsignal for Subutex, nemleg
i Kristiansand, Bergen og Oslo, i fyrste omgang som eit
alternativ for nokre av dei mange som i dag står i metadonkø.
For dei kriteria som i dag gjeld, har vi teke utgangspunkt i kriteria
som gjeld metadonassistert rehabilitering. Eit utkast til nye kriterium
og reviderte retningsliner har vore ute på høyring
og er til behandling i desse dagar i departementet. Her er det viktige
avvegingar som skal gjerast. På den eine sida er sjølvsagt
det aller viktigaste framleis å syta for å styrkja
det medikamentfrie tilbodet. På den andre sida skal vi
her ta omsyn til at for å ha moglegheit til å lukkast
må det vera ein tiltaksplan for den enkelte narkomane,
anten det gjeld bustad, utdanning, arbeid eller sosialt
nettverk. Det er kanskje det aller viktigaste kriteriet. Så skal
vi i tillegg ta omsyn til at vi her opnar for ei behandling som
inneber kontroll av nokre av dei tyngste rusmisbrukarane, slik at
det ikkje fører med seg nye tablettar på avvegar – det
har faktisk vore tilfellet for nokre av dei fyrste som fekk tildelt
Subutex.
Harald T. Nesvik (Frp): Det er vel og bra det sosialministeren sier,
men for meg er faktisk det viktigste argumentet i denne saken å redde
flest mulig liv. For selv om overdosedødsfallene gikk ned
i fjor, er Norge fortsatt et av de landene i verden som har en skremmende
statistikk over overdosedødsfall. Metadon har hjulpet på det – det hevder
i hvert fall en del forskere – og vi tror dette er neste
steg på veien. Problemet er bare at en for det første må være
mellom 25 og 50 år for å kunne få tilbud
om Subutex, en må ha vært avhengig i minst ti år,
og en må ha vært rusfri de siste 24 timene før
en kan komme inn i prosjektet. Det som er det beklagelige, er at
det er 53 personer av de 300 som stod i metadonkø, som
er funnet motivert til å få dette tilbudet. Da
er spørsmålet: Er ikke kriteriene så strenge
at vi risikerer at mange går tapt underveis ved
overdose og andre ting, som følge av at vi stiller for
strenge krav til den enkelte?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg fyrst slå fast: Alle tiltak
som no blir sette i verk for dei tyngste rusmiddelmisbrukarane,
har som formål primært å redda liv, sekundært å gje
ein betre kvardagssituasjon, vonleg òg på sikt å gje
nokre eit rusfri tilvære. Men når det gjeld både
metadon, buprenorfin og Subutex, er det nettopp viktig i forhold
til helsetilstand å redda liv. Lat oss gleda oss over at
overdosedødsfalla faktisk gjekk ned frå 270 til
220 i løpet av 1999. Sjølvsagt er talet for høgt.
At det gjekk ned, kan skuldast intensiveringa av behandlinga med
metadon og Subutex. Eg trur at dei lågterskelhelsetilboda
som vart sette i gang, fyrst i Oslo, så etter initiativ frå departementet
i tolv andre byar, har betydd noko.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Anneliese Dørum (A): Jeg vil stille spørsmål
til barne- og familieministeren. Men først vil jeg få lov
til å benytte anledningen til å gratulere også likestillingsministeren vår
med dagen 8. mars, i dag, og mitt spørsmål vil
da dreie seg litt om det som har med likestilling å gjøre.
Siden kontantstøtten ble innført,
har andelen som bruker dagmamma/praktikant som hovedtilsynsform økt
fra 12 til 17 pst. I samme periode er antall registrerte dagmammaer
halvert, de har altså gått ned fra 9 273
i mars 1998 til 4 652 i februar 2000. I svar på skriftlig
spørsmål fra representanten Fossum har statsråden
sagt at hun ser det som lite hensiktsmessig å innføre
et register for å få oversikt over de uregistrerte
omsorgsordningene.
Vil statsråden på bakgrunn
av ulykken og den ulovlige barnepassdriften i Tunnelen barnepass
i Eigersund revurdere sitt standpunkt?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil gjengjelda gratulasjonen med dagen.
Det var hyggeleg å få eit spørsmål
som iallfall tenderer opp mot likestilling – eg veit ikkje
om det går direkte på likestilling, men det er iallfall
ei viktig problemstilling representanten Dørum reiser.
Eg synest det er vanskeleg å svara
på spørsmålet med utgangspunkt i den
ulukka som har skjedd i Eigersund, for her har det vore diverse
styresmakter inne i biletet og vurdert kor lovleg verksemda var,
og eg skal ikkje gå inn i den debatten som er blitt reist
etter ulukka. Ulukka i seg sjølv er ein tragedie.
Som eit svar på spørsmålet
om registrering av dagmammaer, vil eg for det fyrste seia at eg
hadde venta noko fleire dagmammaer etter at kontantstøtta
vart innført. Eg vil òg seia at det har blitt
færre enn det eg faktisk hadde trudd det ville bli. Det
har blitt nokre fleire dagmammaer for eittåringane, men
når det gjeld toåringane, er det ikkje særleg
endring i om ein brukar dagmamma eller barnehageplass. Vi vil aldri
få bukt med ulovleg verksemd ved å oppretta eit
register. I eit register ville vi kunna få ein del namn
på lovlege dagmammaer som i dag driv kvitt, og som har
alt under kontroll, men vi vil ikkje på nokon måte
kunna forby andre å vera dagmamma av dei som ikkje vil
registrera seg.
Når det gjeld dei som driv svart verksemd
i forhold til dagmammaverksemd, trur eg ikkje det i seg sjølv
har noko med kontantstøtta å gjera. Eg vil òg
oppmoda foreldra til å bruka kvite dagmammaer,
for då får dei dokumenterte utgifter til pass
og stell av born. Men samtidig vil vi òg gå ut
offensivt, både gjennom Rikstrygdeverket og gjennom informasjonskanalar
vi har sjølve, for å gjera foreldra merksame på korleis
ein skal gjera det for å få registrerte dagmammaer,
eller for å få kvite dagmammaer, og for å få ei
ordning som held mål i forhold til norsk lovverk.
Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg er overrasket dersom barnepassdriften i
Tunnelen barnepass er lovlig; der er det 70 barn som blir oppbevart uten
at den er registrert som barnehage. Men jeg er også overrasket
over at statsråden, som skal ha ansvar for alle barn i
Norge, tar så lett på at barn ikke har trygge
tilsynsordninger når mor og far er på jobb.
Det er ikke bare i Eigersund man har historier
som vi trodde hørte fortiden til. En far i en kommune i
Akershus søkte etter dagmamma gjennom lokalavisen. Han
ble oppringt av en dame som hadde syv dagbarn under tre år fra
før, og med mannens sønn ville det bli åtte
barn som skulle tilbringe dagen i en treromsleilighet. I tillegg
var damen ikke interessert i å registrere seg som dagmamma, av
skattemessige årsaker. Ser ikke statsråden at
dette er et økende problem? Har statsråden tenkt å gjøre
noe med problemet, slik at vi får bukt med ordninger som
definitivt ikke er til barns beste?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er ikkje så heilt sikker på om
dette er eit aukande problem. Det er eit problem som vi har slite
med i årevis, òg under tidlegare barne- og familieministrar.
Slike historier om personar som tar imot svært mange born
og ikkje vil registrera seg, har eg høyrt mange gonger
før, utan at det er blitt gjort noko spesielt med det.
Det er ulovleg, og eg vil sjølvsagt utfordra og oppmoda
foreldra til å bruka lovlege dagmammaer og lovlege barnehagar.
Når det gjeld ulukka som skjedde i
Eigersund: Slike ulukker kan skje i vanlege barnehagar, dei kan
skje hos dagmammaer – dei kan skje overalt der det er born.
Eg trur ikkje ei registreringsordning vil forhindra slike ulukker,
men eg vil òg følgja saka nøye i forhold
til det som har skjedd i Eigersund. Eg veit at styresmaktene har
vore inne for å få vurdert kor lovleg drifta er.
Eg har sjølv reagert. Vi har eit regelverk for kor mange
born ein skal kunna ha utan å måtta registrera
det som barnehage. Fylkesmannen har vore inne i biletet, slik at
desse vurderingane er blitt gjorde. Dette vil vi sjølvsagt
følgja nøye opp, men eg oppmodar fyrst og fremst
foreldra til å ta i bruk dei beste tilboda.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.
Eirin Faldet (A): Jeg vil gjerne få følge
opp spørsmålet stilt av Anneliese Dørum.
Som statsråden selv var inne på, er det naturlig
med dette temaet den 8. mars, for barna har jo alltid vært
kvinnenes hovedomsorgstema.
Da vi hadde små barn – noen
av oss – var det mangel på barnehageplasser. Det
er det fortsatt. Når en hører slike historier,
slår det meg at kanskje hadde vi unngått en del
av disse skjulte problemene som barna og foreldrene er oppe i, dersom
vi hadde hatt nok barnehageplasser. Er statsråden enig
i det? Hva vil statsråden – som er hovedansvarlig
for barns ve og vel i Norge – gjøre for at barn skal
få trygge omsorgstilbud mens foreldrene er på jobb?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil definera dette som eit spørsmål
litt på sida av det som vart stilt. Men eg kan minna representanten
om noko ho sikkert veit, at vi har lagt fram ei stortingsmelding
om barnehagane i Noreg. Der har vi lagt opp ein plan for å få full
dekning. Eg er samd med representanten i at vi har for få plassar,
og eg vonar inderleg at vi i løpet av dei neste åra
får bygt ut til full dekning av barnehagebehovet i Noreg.
Det ligg i den stortingsmeldinga som Stortinget no har til handsaming,
og den skal bli vedtatt i løpet av våren. Vi har òg
lagt inn midlar for korleis dette skal følgjast
opp økonomisk. 1,2 milliardar kr vil bli lagt inn i løpet
av perioden. Eg vil tru at når dette blir gjennomført, vil
alle born i Noreg som har behov for det, ha ein plass i barnehage.
Vi må ha kommunane med oss på laget
for å få til denne utbygginga. Vi kan vedta planar,
vi kan følgja opp med pengar, men kommunane må gjera
jobben. Eg vonar at vi i samarbeid med Stortinget, og seinare kommunane, faktisk
får full dekning av barnehageplassar til borna i Noreg
innan 2003.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Karin Andersen (SV): Jeg har et spørsmål til
sosialministeren.
I verdens rikeste land lever det folk i fattigdom.
Regjeringa har lagt fram ei utjamningsmelding som slår dette
fast. Nå tror jeg både sosialministeren og flere
av oss i Stortinget er nødt til å brette opp ermene
for å få gjort noe med dette. For SV er det uakseptabelt.
Det er mange som knapt har til daglig brød og tak over
hodet, og de kan bare glemme å leve et vanlig liv, slik
som andre gjør.
Samtidig har Norge aldri vært rikere.
Overskuddet øker, privat forbruk øker – nesten
alt øker. Aldri har vi vært rikere. Allikevel
har ikke Regjeringa sagt helt klart fra at de har et mål
om at fattigdommen i Norge skal utryddes. De forklarer at de skal
legge fram noen forslag peu om peu, men de må ta hensyn
til økonomien. Da er mitt spørsmål til
statsråden: Når er vi rike nok til at de som har
minst blant oss, skal kunne leve et liv slik som vanlige folk?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Utjamningsmeldinga, som Stortinget
no har til behandling, inneheld omfattande analysar som dokumenterer
nettopp det som Karin Andersen no seier, nemleg at det er ei gruppe,
om enn avgrensa, som har låg inntekt over tid, og som det
er viktig å få gjort noko i forhold til. Det er
ei melding som faktisk vart føreslått av Senterpartiet
i førre stortingsperiode, som regjeringspartia og SV slutta
seg til, men som fleirtalet ikkje ville ha. Difor var det svært
avgjerande for oss, frå Regjeringa si side, å leggja
fram så omfattande dokumentasjon som mogleg for å få eit
fleirtal for at her trengst tiltak. Eg er veldig glad for den mottakinga
som desse analysane har fått, og den mottakinga som våre
forslag så langt har fått, sjølv om det
står att å sjå korleis dei endelege konklusjonane
blir. Eg vil seia at vi er rike nok i dag, men det har i dette storting
ikkje vore vilje til eller fleirtal for korkje å få utarbeidd
desse analysane tidlegare eller å vedta dei nødvendige
tiltaka. No er utjamningsmeldinga eit godt utgangspunkt for ein
felles dugnad, ein handlingsplan for å motarbeida fattigdom
i dette landet.
Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for at hun
også mener at tiden nå er inne, og at vi er rike
nok. Da regner jeg med at vi, både statsråden
og vi som brenner for dette, er nødt til å gjøre
dette til den viktigste saken nå i vår.
Jeg har lyst til å fokusere på et
annet tema som kanskje har vært litt lite oppe i meldinga,
og det dreier seg om barn og fattigdom. Ifølge Statistisk
sentralbyrå er det ca. 45 000 barn som er fattige
og 80 000 som lever i familier som mottar sosialhjelp. Barns situasjon
blir det spesielt viktig å sette lys på. For SV
er det spesielt uverdig at barn skal behøve å vokse
opp under sånne forhold. Noen av dem er til og med tvunget
til å bo på hospits, en ordning som burde vært
forbudt. Ser statsråden det som mulig å kvitte
seg med denne uverdige boformen for barn i løpet av meget
kort tid?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Ein meir sosial boligpolitikk er ein av hovudstrategiane
i meldinga, i tillegg til ei mjukare arbeidslinje der endå fleire
kan få høve til tilknyting til arbeidslivet som
grunnlag for ei fullstendig inntekt, og likeins eit betre sosialt
tryggingsnett, betre offentlege tenester og ei betre fordeling av inntektene,
altså eit meir rettferdig skattesystem.
På representanten Andersens direkte
spørsmål vil eg svara ja. Eg er absolutt einig
i at vi må ta eit krafttak for å syta for at hospits
ikkje blir ein varig bustad for barn – og vonleg heller
ikkje for vaksne.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Gunnar
Ballo.
Olav Gunnar Ballo (SV): Det synes som om mange, når det gjelder
den offentlige fattigdommen og kampen for tilværelsen,
blir kasteballer mellom ulike systemer: trygdeetat, arbeidsmarkedsetat
og sosialetat, der hver av de tre etatene – noen ganger
i hvert fall – definerer ut ansvaret sitt og sier at dette
er det andre som må ta hånd om. På den
måten opplever mange, og ikke minst de som har det aller
vanskeligst, en kanossagang mellom de tre etatene. Ser statsråden
for seg at en mulighet for å løse en del av disse
problemene er at man i stedet for å ha tre ulike etater
gjør dem til en felles statlig etat, der også sosialetaten
blir en del av et sånt felles etatsystem?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg synest representanten Ballo sitt forslag
er ein spennande tanke, utan at eg utan vidare vil gje mi tilslutning.
Fyrste steg i samband med det er iallfall å syta for eit
langt betre samarbeid enn det som er tilfellet i dag. Eg trur kanskje
at desse offentlege servicekontora som no blir etablerte, og som
gjer at den enkelte skal ha med ein instans å gjera
og så bli ført vidare, kan vera ein veg å gå – for
delvis å imøtekoma Ballo sitt spørsmål.
Ein annan er det forsøket som no blir etablert i Oslo i
løpet av mars: eit brukarkontor, der nettopp stikkordet
er samarbeid mellom desse tre instansane. Kasteballar er eit avskyeleg
omgrep, som vi må få avskaffa for dei personane
vi no snakkar om.
Presidenten: Vidar Kleppe – til oppfølgingsspørsmål.
Vidar Kleppe (Frp): Statsråden er opptatt av å analysere
situasjonen når det gjelder fattigdommen i Norge og den
utfordringen vi i fellesskap har for å avskaffe den. Utjamningsmeldinga
skal liksom være svaret og konklusjonen på de
utfordringene vi har som nasjon. Da er mitt naturlige spørsmål:
Hvis statsråden og Bondevik-regjeringen får føre
den politikken de vil, når kan statsråden få slutt
på all fattigdom i Norge?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Fyrste punkt for Regjeringa var å leggja
fram ei melding som ville innebera eit breitt fleirtal i denne sal
for krafttak i denne samanhengen. Meldinga er lagd fram og er no
til behandling i Stortinget. Vi er utolmodige. Vi har attpåtil
allereie i 2000-budsjettet forskottert nokre tiltak: lønnstilskott over
lengre tid enn ved dagens ordningar for folk som kan arbeida i sine
gode periodar, arbeidsformidling for kommunane sjølve når
det gjeld nokre av deira mest vanskelegstilte, og tiltak
for å sikra fleire ein bustad. Eg vil koma tilbake til
Stortinget med ein handlingsplan for dette området når
meldinga er behandla. Men eg gjentek: Vi er utolmodige.
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Det er riktig at det i meldingen ligger veldig
gode analyser av situasjonen. Vi støtter fullt ut de konklusjonene
som blir trukket der.
Men det var en antydning i statsrådens
hovedsvar som fikk meg til å ta ordet nå. Det
var antydningen av at flertallet i Stortinget, som Arbeiderpartiet
nødvendigvis måtte ha vært med i, hadde
sørget for at forslag ikke hadde blitt vedtatt – angivelig.
Arbeiderpartiet har også reist forslag som går
på utjevning når det gjelder skatt, men det borgerlige
flertall i Stortinget har stemt det ned. Vi har fått til
bedre ordninger for enslige forsørgere. Så har vi
kjempet veldig hardt for arbeidsmarkedstiltak, for å få folk
i arbeid, for den viktigste forskjellen mellom folk er mellom de
som er i arbeid og de som ikke er i arbeid.
Og da er spørsmålet til statsråden:
Hvilke tiltak er det Regjeringen har foreslått, der Arbeiderpartiet
har stemt imot, som skulle ført til bedre utjevning mellom
folk når det f.eks. gjelder de tingene det er vist til
her? Vi har kjempet hardt for å få til dette,
men har ikke lyktes.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det eg nemnde i mitt fyrste svar, gjekk på hausten
1996, då Senterpartiet altså fremma forslag om å be
Harlem Brundtland-regjeringa om ein analyse og ei oversikt over
dei auka forskjellane i vårt land. Det vart avvist.
Så er eg veldig glad for dei signala
som kjem frå Arbeidarpartiet i forhold til behandlinga
av denne meldinga. Det trur eg kan innebera at vi her får
til breie fleirtal. Det mest openberre som Arbeidarpartiet i det
lengste streta imot av utjamnande tiltak i dette landet, var hevinga
av minstepensjonen. Der kom dei til slutt etter, som det aller siste
partiet. No er det altså nye moglegheiter for støtte
til ei mjukare arbeidslinje, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett,
ein meir sosial bustadpolitikk, betre offentlege tenester og eit
meir rettferdig skattesystem.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
vår ærede landbruksminister.
Mange forbrukere i Norge synes matvareprisene
er altfor høye. Nye undersøkelser viser at på mange
produkter er det 40-50 pst. høyere priser enn
i Sverige, og Ola og Kari Nordmann protesterer på at vi
har de høyeste matvareprisene i butikkene og de største
overføringene til landbruket i hele Europa. Den eneste
måten å protestere på, er å valfarte
til Sverige for å handle svinebillig. Men ikke nok med
det, norske driftige bønder som på grunn av alle
stengslene i den norske landbrukspolitikken ikke kan ha utviklingsmuligheter
her hjemme, leier og kjøper eiendommer i Sverige for å kunne
utvikle sin oppfinnsomhet og sine preferanser. Og ikke nok med det: Stadig
flere bønder reiser til Sverige og kjøper landbruksmaskiner
til halv pris, ja, de kjøper til og med fjøsinnredning
billig.
Hva er det som er så fundamentalt
galt med norsk landbrukspolitikk?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det vil jo Stortinget og Hedstrøm
få lov til å svare på når de
nå skal behandle landbruksmeldingen som ligger i Stortinget.
Regjeringen har redegjort for sin politikk og forslag til hvordan
dette skal forankres framover. Stortinget kan nå eventuelt komme
med andre forslag.
Så til dette med matvarepriser. Det
er riktig at det nettopp forelå en undersøkelse
som viser de forskjellene som Hedstrøm peker på.
Men jeg vil da vise til den undersøkelsen som ble gjennomført
for ca. et år siden, der tre forskningsinstitutter var
inne. Det var Statistisk sentralbyrå, Econ og Norsk institutt
for landbruksøkonomisk forskning, som hadde en bredere
analyse av situasjonen i Norge, Sverige og Danmark. Den undersøkelsen
viste at det var en forskjell på ca. 12 pst.,
som tilsvarer forskjellen i moms mellom Norge og Sverige, mens landbruksproduktene
som lå i den korga, hadde en prisforskjell på opp
imot 20 pst.
Departementet er nå i ferd med å gjøre
den samme undersøkelsen på nytt etter de samme
prinsippene for å se om forholdet mellom prisdannelsen
i kjeden fra jord til bord endrer seg, slik at vi har kontroll over
på hvilken måte prisfastsettingen skjer.
Ellers viser jeg til det grepet som Regjeringen
foreslår i landbruksmeldingen når det gjelder
målprisene, der en har foreslått en reduksjon
på mellom 600 og 700 mill. kr. under
forutsetning av at dette blir kompensert gjennom en endring på skattesiden.
Øystein Hedstrøm (Frp): Svenskene har jo tatt mål av seg
til å redusere sine matvarepriser ytterligere, kanskje
med flere prosent pr. år. Slike strategier kan jeg ikke se
at vi har lagt her i Norge.
Men svenskene har også gjort en del
viktige grep og liberalisert sin landbrukspolitikk ved å fjerne
konsesjonsgrensen for ervervsmessig husdyrhold – stort
sett de fleste produksjonsbegrensninger. De har fjernet lover og
regler og forskrifter for at man skal kunne drive effektivt
i svensk jord- og skogbruk.
Er det ikke snart på tide at vi også fjerner
tvangstrøyen for den norske bonden?
Statsråd Kåre Gjønnes: Dette blir det jo en ganske stor landbruksdebatt
ut av.
Jeg tror ikke tvangstrøyen er verre
enn at storparten av dem som er i næringen, trives i et
system der vi har noenlunde regulerte forhold, som i norsk landbruk.
Jeg vil for øvrig når det
gjelder sammenligningen mellom det å drive landbruk i Norge
og i Sverige, vise til hva en som nettopp gjør det, uttalte
i en TV-debatt for en tid siden, nemlig at det ikke var noen vesentlig
forskjell – i hvert fall var det ikke mye bedre å drive
landbruk i Sverige enn det var i Norge. Heller ikke forskjellen
i prisnivå var av de dimensjonene som man av og til kan
få inntrykk av.
Når det gjelder Sverige og prisutviklingen,
er det innenfor Agenda 2000 i EU. Og med det grepet som vi nå har
lagt inn i landbruksmeldingen, sett opp mot det forslaget som Regjeringen
har bebudet i forbindelse med en proposisjon om moms, mener vi at
vi skal greie å håndtere det norske prisnivået
i forhold til det som skjer i EU fram til 2007.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål – Reidun Gravdahl. Hvis
tiden tillater det, vil siste hovedspørsmål bli
stilt av Erna Solberg.
Reidun Gravdahl (A): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål
til sosialministeren:
Statens klinikk for narkomane i Hov i Land
har behandlings- og rehabiliteringstilbud for rusmiddelmisbrukende
foreldre fra hele landet. Nå er belegget kun 70-75 pst.,
til tross for mange henvendelser. De siste to månedene
i fjor hadde de ca. 20 henvendelser, som resulterte i kun én
innleggelse.
Det er stort behov for dette tilbudet, men
fylkeskommuner og kommuner bevilger ikke penger til behandlingen.
Derfor står plasser tomme, samtidig som rusmisbrukere mangler
et tilbud.
Hva vil sosialministeren gjøre for å endre
dette?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det går i desse dagar føre
seg ei vurdering i departementet nettopp av kva framstøyt
vi skal gjera i forhold til Statens klinikk for narkomane. Mitt
utgangspunkt er at eg nødig vil koma i den same situasjonen
som eg var i i haust i Stortinget, der eg faktisk stod til rette
for at ikkje alle plassane på Statens klinikk for narkomane
var nytta, samtidig som det er heilt klårt, som representanten
Reidun Gravdahl seier her, at fleire har behov for ein behandlingsplass.
Representanten Reidun Gravdahl er kjend med
at på mitt initiativ har forskaren Sverre Nesvåg
ved Rogalandsforskning leia ei arbeidsgruppe som har hatt tre hovudoppgåver,
nemleg å sjå på behandlingstilbodet for rusmiddelmisbrukarar
i forhold til det behovet som er, sjå på kvaliteten
av dei tilboda som finst, og for det tredje å sjå på organiseringa
og finansieringa. Desse forslaga har no vore ute til høyring,
og har skapt breie debattar og eit stort engasjement ute. Vi held
no på å gjennomgå dei i departementet,
og vi tar sikte på å koma tilbake til Stortinget
med ei samla sak på det området. Det er behov
for ein betre samanheng mellom tilbod og behov, og det er behov
for å sikra ein betre kvalitet. Sosialkomiteen har allereie
fått ei sak om det, og det er behov for ei anna organisering
og finansiering.
Eg vil gjerne koma tilbake med mogleg utvida
kriterium i forhold til Statens klinikk for narkomane for å sikra at
fleire får behandling.
Reidun Gravdahl (A): Etter ofte svært lange opphold for
barn og deres foreldre skal de tilbake til kommunen sin. Og det
er vel neppe noen som er ferdig behandlet når de blir utskrevet.
Mens klientene er på Hov, er sosialtjenesten og barnevernet
med på behandlingen. Ved utskrivingen får de som
oftest bare et botilbud, mens kommunen ikke har ressurser til ettervern,
noe som er svært viktig. Etter det jeg har fått
opplyst, ender det ofte med fosterhjemsplassering for barna mens
foreldrene må på ny kur. Når barna kanskje
etter flere år tilbakeføres til foreldrene, er
dette ofte en uholdbar situasjon for begge. Hva vil sosialministeren
gjøre for disse gruppene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Her blir det peika på ei anna side
som er svært viktig for meg, nemleg det å sikra
eit betre ettervern enn i dag. Det overordna målet med
Nesvåg-gruppa sitt arbeid er nettopp å sikra ein
betre samanheng mellom situasjonen før, under og etter
behandlingstilbodet.
Vi har sett i gang ein plan for opprusting
av sosialkontora i dette landet. «Kunnskap og brubygging» er
overskrifta. Der er rusmiddelmisbrukarar spesielt nemnde, der er
pårørande spesielt nemnde, og eg deler fullt ut
representanten Reidun Gravdahl si påpeiking her av at ikkje
minst barn i ein familiesituasjon med slike problem må følgjast
betre opp enn no.
Presidenten: Vi går da videre til siste
hovedspørsmål.
Erna Solberg (H): Jeg har et spørsmål til barne-
og familieministeren – et spørsmål som
har vært en gjenganger her i Stortinget de siste tre årene,
nemlig om kontantstøtten.
Jeg ble noe overrasket for et par uker siden
da det plutselig i nesten alle media ble referert til at kontantstøtten
koster 600 000 kr pr. familie som mottar kontantstøtte
eller som har valgt å være hjemme. Det var et
meget spesielt regnestykke gjort av en journalist i Vårt
Land som gikk ut på at det eneste formålet med
kontantstøtten var at kvinner skulle sendes hjem til kjøkkenbenken,
eller at en av foreldrene skulle velge å være
hjemme.
Mener statsråden at de foreløpige
tallene som er kommet fra Statistisk sentralbyrå, tyder
på at kontantstøtten har vært en vellykket
ordning ut fra de tre kriteriene som er satt opp for kontantstøtte,
nemlig ønsket om mer valgfrihet for foreldrene når
det gjelder omsorgsform, en rettferdig fordeling av stønaden
til barnetilsyn mellom foreldrene og muligheten til å velge
mer tid med barna?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan svara ja på det. Ut frå det
materialet vi hittil har fått, dei undersøkingane
vi har hatt, vil eg faktisk seia at alle desse tre kriteria har
vore innfridde.
Det som det kan stillast spørsmål
ved, er akkurat dette med tid saman med borna. Men det er mange
måtar å rekna ut kor mykje tid ein brukar
saman med borna, på. Og eg må seia at eg hoppa
litt i stolen sjølv då eg såg reknestykket
som Vårt Land brukte. Det som er utruleg, er at politikarane
etter å ha sett det, brukte det vidare. Det held ikkje
mål i det heile å gjera eit poeng ut av reknestykket, slik
som Vårt Land har gjort.
Det er opplagt at i årevis har veldig
mange familiar prioritert at ein eller begge skal vera noko meir
heime, og dei har faktisk hatt mindre inntekter av den grunn og
har slite litt økonomisk. Dei har vi no gitt ei handsrekking gjennom
kontantstøtta. Det er eg glad for. Eg meiner vi òg
må ta med den delen når vi skal sjå på det
totale reknestykket.
Eg er spent på den vidare evalueringa.
Alle desse tre punkta som representanten nemner, skal vera med i
den evalueringa. To av dei har heilt klårt gått
inn med 100 pst. Det tredje punktet skal vi ta med oss
i evalueringa når den vil bli lagd fram for Stortinget
i løpet av våren neste år.
Erna Solberg (H): Utgangspunktet for det stykket som stod i Vårt
Land, var et sitat fra Kristelig Folkepartis egne valgbrosjyrer,
hvor man understreket det ene av formålene med mer tid
med familien.
Når vi nå ser på den
politiske prosessen som foregår i Arbeiderpartiet, med
et evig kaos om hva man egentlig mener om kontantstøtten,
er den åpenbart et frieri til enkelte av eller alle sentrumspartiene.
I forbindelse med evalueringen av kontantstøtten har jeg
et oppfølgingsspørsmål til statsråden
som går på om Kristelig Folkeparti fremdeles står
fast ved at kontantstøtten skal basere seg på de
tre kriteriene, og at man ikke ønsker bare å trekke frem
det ene kriteriet som går på mer tid med barna.
For det som det ser ut til nå, er at Arbeiderpartiet beveger
seg mot en modell hvor man faktisk bare vil utbetale kontantstøtte
hvis man velger å være hjemme med barna, altså en
modell som er langt mer rendyrket i det å sende kvinnene
hjem til kjøkkenbenken enn det selv Kristelig Folkeparti
noen gang har stått for.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan vera einig i den konklusjonen. Det
har undra meg litt at ikkje Arbeidarpartiet har sett akkurat den
biten av argumenta sine når det gjeld kontantstøtta.
Eg får ganske mange innspel frå ulike hald som
går på at dei meiner at den bør gå berre
til dei som er heimearbeidande på heiltid. Eg vil då streka
under at den fleksibiliteten, den fridomen, som vi har lagt opp
til, blir øydelagd dersom vi skal binda den sterkt opp
til dei som er heime på heiltid. Eg trur det er veldig
mange som ynskjer ein del deltidsløysingar både
i forhold til barnehage, i forhold til arbeidsliv og i forhold til
meir tid, og den fridomen ligg i den modellen som i dag fungerer.
Så får vi sjå når evalueringa
kjem.
Eg synest at vi som politikarar skal ha tillit
til foreldra, at dei faktisk vel det som er best for borna
sine.
Så får eg sjølvsagt
veldig mange historier om at det er mange som jobbar akkurat like
mykje som før, men desse undersøkingane vil då visa
kva som er reelt, og kva som ikkje er reelt. Og dersom dei ynskjer
det – vel, vel, så har dei valt ei anna omsorgsform
enn barnehage. Men eg trur at når vi får fleire
barnehageplassar, vil dei som er ute i arbeid, òg velja
barnehage for borna sine.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.