Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Kåre Gjønnes

• statsråd Magnhild Meltveit Kleppa

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Presidenten har registrert at det var det ingen som gjorde.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Ansgar Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Alderspensjonen er bunnplanken i vårt pensjonssystem, og folk opparbeider seg rettigheter til tilleggspensjon avhengig av inntekt, og dermed av hvilken skatt de har innbetalt. Til tross for dette er det en viss usikkerhet hos en del om hva som vil bli ytelsen når de blir pensjonister, og hvilken verdi dette har. Det har vært snakk om i større grad å lovfeste de opparbeidede rettighetene.

Stortinget laget ny folketrygdlov for ca. tre år siden, og da fikk Regjeringen et pålegg om å utrede og gjøre eksplisitte formuleringer gjeldende for de rettighetene folk skal ha i forhold til dette. Nå har det så langt skjedd veldig lite, så vidt jeg kan se. Det er i hvert fall ikke kommet noen tilbakemeldinger, selv om det er lovet opptil flere ganger i brev fra sosialministeren. Har sosialministeren tenkt å sette i gang?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Gabrielsen sin påstand om at alderspensjonen er sjølve grunnplanken i vårt tryggings- og velferdssystem. Det var det som gjorde at ein med felles innsats for kort tid tilbake fekk vedtak om ein auke i minstepensjonen på 12 000 kr.

Det er òg rett, som representanten Gabrielsen peika på, at det er sådd ei viss uvisse i forhold til folketrygdas framtidige plikter, og om ein klarer å oppfylla dei. Eg ynskjer å understreka at den uvissa er fyrst og fremst sådd frå andre instansar enn frå Regjeringa. Det var t.d. føresett allereie i 1967, då folketrygda vart innført, at det skulle vera eit årleg statstilskot til å dekkja folketrygda sine plikter.

Så er det slik at Regjeringa gjennom nasjonalbudsjettet har varsla at vi i samband med langtidsprogrammet vil føreta visse vurderingar både i forhold til staten sine plikter, i forhold til rettar og i forhold til organisering og finansiering av folketrygda. Så det spørsmålet må vi få lov å koma tilbake til i den samanhengen.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg føler jeg er veldig vennlig ved å si at dette vil jeg i beste fall kalle for å trø vannet. Denne regjeringen er vãr hva gjelder instruksjon fra Stortinget. Men vi var et enstemmig storting som også innbefatter Senterpartiet – og den gangen satt barne- og familieministeren som sekretær i sosialkomiteen – som bestemte at Regjeringen skulle gjøre den utredningen. Departementet har svart i tre brev. Først har man lovt det i løpet av 1998. Så har man sagt at man vurderer å sende et forslag ut på høring våren 1999. Og nå trør man altså vannet.

Jeg vil henlede statsrådens oppmerksomhet på side 29 i innstillingen til den nye loven om folketrygd fra 1997. Der ble Regjeringen pålagt å utrede, og å komme tilbake med formuleringer som i større grad og på en eksplisitt måte sørger for at enkeltindividene får rettsvern for de opparbeidede rettighetene som der står. Kan statsråden love at hun i det minste vil se på innstillingen?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg skal lova at eg skal sjå på innstillinga. Eg kan òg seia at dette er eit spørsmål som krev ganske mykje utgreiing. Det trur eg representanten Ansgar Gabrielsen, som var medlem av sosialkomiteen, må vera einig med meg i. Det som i mellomtida har skjedd, er at det har vore ein debatt om retningslinjer for forhandlingar og storleiken på grunnbeløpet, som betyr veldig mykje for den enkelte som får sin pensjon. Reviderte retningslinjer vart vedteke av Stortinget så seint som siste vår. Men som eg alt har sagt, er dette ei sak som ikkje er enkel, men som heller ikkje ligg i ein skuff. Ho vil tvert imot bli vurdert og varsla til Stortinget.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (Frp): Statsråden var til slutt i innlegget sitt inne på det som har med retningslinjene å gjøre. Det er vel en av grunnene akkurat nå til at pensjonister rundt omkring i Norge er usikre på hva verdien av pensjonen deres vil bli i framtiden. Regjeringen fortsetter det løp som Arbeiderpartiet i sin tid startet, og som man har hatt i de senere år, nemlig at vi har fått en underregulering av grunnbeløpet i folketrygden. Vil statsråden nå sørge for at man får en utvikling på linje med lønnsutviklingen, ikke «om lag», som de nye retningslinjene legger vekt på? Man sier nemlig ikke i de nye retningslinjene at utviklingen i grunnbeløpet for pensjonistene skal være den samme som for yrkesaktive. Mener statsråden det er korrekt bevisst å underregulere grunnbeløpet, at man vurderer det fra år til år, slik at pensjonistene ikke vet hva de har å forholde seg til?

Til selve utredningen: Foregår det for tiden et arbeid i departementet om denne utredningen? Det kan i hvert fall statsråden svare konsist på.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Til det siste er svaret ja.

Når det gjeld retningslinjene og kva som har skapt utryggleik i forhold til framtidige pensjonar, er det mi oppriktige meining at det er mange interesser som ynskjer å overta ulike ordningar som kan sikra den enkelte ein pensjon. Det er òg med på å skapa utryggleik.

Når det gjeld spørsmålet om på kva måte sosialministeren, arbeids- og administrasjonsministeren og finansministeren handterer dette i fellesskap, på kva måte vi vil følgja opp dei retningslinjene som vart vedtekne av Stortinget i juni i fjor, skal vi sjølvsagt syta for at praksis blir i samsvar med det, som grunnlag for det trygdeoppgjeret som vil bli lagt fram for Stortinget neste vår på vanleg måte.

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til oppfølgingsspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil ta utgangspunkt i Gabrielsens hovedspørsmål.

Det er ikke tvil om at velferdsstatens fundament hviler veldig sterkt på at vi har en folketrygd som det er festet tillit til. Den usikkerheten som mange har interesse av å reise omkring folketrygden, som statsråden selv var inne på, føler jeg som et stort problem nå. Kanskje savner jeg litt engasjement fra Regjeringen i å forsikre allmennheten om at folketrygden skal bestå og være et grunnlag for pensjonene. Det er veldig viktig at man kan gi slike signal, for jeg mener at folketrygdens framtid er mer et spørsmål om holdning og kanskje mindre om evne. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva kan Regjeringen gjøre for å opprettholde og styrke tilliten til folketrygden som vårt framtidige fundament for velferdsstaten?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er brei semje både i Regjeringa og i Stortinget om folketrygden som eit tryggingsnett og som grunntryggleik for den enkelte av oss. Så kan sjølvsagt Regjeringa gjera det Regjeringa kan for å vareta så stor og brei semje som mogleg i forhold til det, og vi kan i vårt virke – i samarbeid med den enkelte stortingsrepresentant, vil eg seia – syta for òg å forsikra det norske folket om det. Det aller viktigaste er jo måten vi legg til rette for dette på, både i budsjett og i andre saker som kjem fram for Stortinget. Der vil altså debatten i samband med langtidsprogrammet vera ein viktig arena. Der skal vi frå Regjeringas side syta for eit godt grunnlag.

Presidenten: Annelise Høegh – til oppfølgingsspørsmål.

Annelise Høegh (H): Nå sa statsråden akkurat at det er bred enighet i Stortinget om folketrygden som felles grunnlag. Men er det det? Jeg stiller meg spørsmålet, når statsråden ikke greier å svare på Ansgar Gabrielsens spørsmål om når Regjeringen vil komme tilbake med en utredning av hvordan vi kan beskytte opparbeidede rettigheter. Kan det henge sammen med statsrådens og Senterpartiets syn på folketrygden? For Senterpartiet ønsker jo ikke at folketrygden skal være slik den er i dag. Senterpartiet går så vidt jeg vet inn for lik pensjon for alle, altså at alle bare skal få minstepensjon. Men det vesentligste bidrag i folketrygden for å ta vare på opparbeidede rettigheter er jo det vi kaller tilleggspensjonen. Mange er bekymret for at tilleggspensjonen ikke vil komme til å være verdt det den er i dag. Så mitt spørsmål til statsråden blir da: Er den faktiske bakgrunnen for at Regjeringen på tre år ikke har greid å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan vi kan sikre opparbeidede rettigheter – for dem som er usikre på dem – at Senterpartiet faktisk vil kvitte seg med den viktigste opparbeidede rettigheten, nemlig tilleggspensjonen?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representanten Annelise Høegh kjem her med ein påstand som eg har høyrt før, men som ikkje er riktig. Senterpartiets program har ei formulering om ein meir lik pensjon. Det har vi vareteke med det lyftet som skjedde i botnen for dei som hadde dei lågaste pensjonane, då minstepensjonen vart auka frå 69 600 kr til 81 600 kr. Det er ikkje i dag noka usemje korkje regjeringspartia imellom eller – så vidt eg forstår – med fleirtalet i Stortinget om at folketrygdas system skal bestå. Men det er faktisk ikkje ei heilt enkel sak dette med lovfesting eller ikkje.

Lat meg streka under at eg ser fram til ein grundig debatt om desse spørsmåla i samband med langtidsprogrammet.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Dag Terje Andersen (A): I og med at skiløypene nå er flyttet inn på trappa til Stortinget, finner jeg det naturlig å stille et spørsmål om det miljøet der skiløypene egentlig hører hjemme, skogen. Det gjelder skogbruket, og det går til landbruksminister Gjønnes.

Jeg vet vi er enige om at miljøhensyn skal ha avgjørende betydning for måten som man driver skogbruket på, både av hensyn til miljøet selv, men også av hensyn til tilliten til en for landet viktig eksportnæring. I en rekke artikler i Aftenposten de siste ukene har det blitt hevdet at det er dokumentert at det er hogd i såkalt verneverdig skog, og at det også er hogd med statsstøtte i såkalt verneverdig skog. Jeg registrerer at Landbruksdepartementet nå skal undersøke den påstanden, men jeg kunne tenke meg å få landbruksministerens kommentar til begrepet verneverdig, for det kan se ut til at iallfall en del av de omtalte områdene er vurdert av fagmyndighetene, og at en avveining har ført til at det er klarert for hogging.

Statsråd Kåre Gjønnes: Det er riktig at det i Aftenposten har gått nærmest en føljetong omkring skogbruk og miljø. Det har delvis gått under begrepet «skogkomplottet». Det er jo en ganske drøy påstand. Jeg vil bare innledningsvis si at jeg kjenner ikke til noe slikt komplott og har heller ikke noen indikasjoner på at noe slikt foregår innenfor deler av skogbruket – for å ha plassert det.

Så til det direkte spørsmålet i forhold til begrepet verneverdig og på hvilken måte det defineres. Én status er når det har blitt vernet, altså at det er gjort vedtak om at området skal vernes. Da er det helt klare bestemmelser for hva det er som er tillatt og ikke tillatt. I en verneprosess kan det jo være større områder som i utgangspunktet blir vurdert og som til slutt ikke blir definert som vernet – de kan bli vurdert ut fra at noe i utgangspunktet kanskje har verneverdi, som skal undersøkes nærmere, men de når eventuelt ikke opp i selve prosessen. Det betyr naturligvis ikke at de områdene som da blir koblet ut, fremdeles skal ha en spesiell status uten at det eventuelt gis godtgjøring for det. Det som blir vernet, får grunneieren økonomisk godtgjøring for, i det andre tilfellet ville det jo vært en merkelig situasjon hvis en la spesielle bånd på det. Men jeg må også si at i de områdene som eventuelt faller ut, kan kanskje skogeieren som sådan være litt aktsom og vurdere sin handlemåte når han går til det skrittet å hogge. Det er en generell aktsomhetsregel som enhver skogeier skal ha.

Dag Terje Andersen (A): Jeg takker for svaret. Det er jo riktig at det er en prosess som avgjør hvilke skogområder som skal vernes av naturhensyn her i landet. Vi er enige om at det er bra vi har et system for det, så vi får tatt vare på unik natur, enten ved at det er spesielle restriksjoner på måten som hogsten skal utføres på, eller ved at det blir nektet hogst i det hele tatt. Det som imidlertid er viktig, er at når en gjør den type avtaler der miljøhensyn tas, skal også de klarerte områdene kunne drives på næringsmessig måte når det er klarert at de kan drives innenfor forsvarlige miljømessige rammer. Noen av de eksempler som har blitt brukt i Aftenposten, er i en slik kategori at de har vært inne til vurdering og blitt frigitt for hogst. Og da er mitt spørsmål til landbruksministeren: Er det da riktig som Aftenposten gjør, å karakterisere de områdene som verneverdige i juridisk forstand, når de faktisk er vurdert og klarert for drift?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det er litt vanskelig å svare helt eksakt på dette i og med at jeg ikke kjenner hvert enkelt område. Stortinget har vedtatt en ramme for hvor mye barskog som skal vernes. I utgangspunktet er det tatt ut områder som blir vurdert ut fra visse kriterier, og så skal en da i sum oppfylle Stortingets vedtak. En kan si at de områdene som er tatt ut til vurdering, er på en måte løftet opp og har i hvert fall grunnlag for å bli vurdert, men noen taper i «konkurransen», for å bruke det ordet, i forhold til dem som blir valgt ut til å bli vernet. Det som jeg bare vil poengtere her, er at det er enhver skogeiers plikt å vurdere de mulige aktsomhetsbehov innenfor det enkelte området, men ellers er det ikke lagt noen spesielle restriksjoner på disse områdene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Hernæs.

Bjørn Hernæs (H): Statsråden svarer jo helt riktig at her er det ikke lett å gi helt eksakte svar. Og da er det jo kanskje like vanskelig å forvente at den enkelte skogeier i hvert enkelt tilfelle skal kunne gi nøyaktig det riktige svar på hva som er vernet, og hva som ikke er vernet – med andre ord er det en viss mulighet for at det kan begås feil. Og det er vel ting som tyder på at det er begått feil i – for å være helt konkret – Viken Skogeierforening, som har vært mye av bakgrunnen for føljetongen i Aftenposten.

Men det som er like alvorlig her, er at statsråden – hvis han kan bekrefte innholdet i Aftenposten for et par dager siden – ifølge avisen truer med å bruke en miljøforskrift som Stortinget avviste i forbindelse med skogmeldingen, med bakgrunn i de hendelsene som er referert i Aftenposten, f.eks. i Viken Skogeierforening. Er det slik at statsråden har vært ute med en trussel i forhold til Stortingets vedtak, om å bruke de miljøforskriftene som Stortinget avviste, men som statsråden åpenbart ønsket for å styre det norske skogbruk?

Statsråd Kåre Gjønnes: For det første har statsråden tatt initiativ ved å tilskrive både skogeierforbundet Norskog, Statskog SF og Norske Skog for å få synspunkter i forhold til det som ble satt fram som påstander i Aftenposten. Jeg vil ha oversikt over hva som er realiteter. I tillegg har vi faktisk også bedt om et møte med Jørn Holme i Økokrim, som to ganger i Aftenposten har sagt at han ønsker å ha et møte med Landbruksdepartementet. Jeg vil vite: Hva er det eventuelt som skulle ligge inne av opplysninger som vi ikke er kjent med?

Når det gjelder trusselen om miljøforskrift, var det i debatten her i Stortinget om meldingen sagt at en ønsker å gi skogeierne en sjanse til frihet under ansvar gjennom Levende Skog. Landbruksministeren eller Landbruksdepartementet har ingen myndighet til å komme med tiltak angående oppfølging av Levende Skog-prinsippet. Den hjemmelen mangler vi. Men jeg forstod også Stortinget slik at hvis det her utvikler seg en uønsket praksis, vil en eventuelt komme tilbake til det.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): SV og landbruksministeren har vært enige om at det trengs en miljøforskrift. Det ville sette et kvalitetsstempel på norsk skogbruksnæring som er helt vesentlig når man skal drive en så stor eksportnæring. I tillegg til det vil jo det ta vare på de naturkvalitetene som denne næringa også har som oppgave å ivareta.

De sakene som det har vært referert til av de foregående spørrerne her, kan være ganske alvorlige for skogbruksnæringa, som er en svært viktig næring for store deler av landet.

Nå signaliserer statsråden at han oppfattet Stortinget slik at hvis dette ikke går bra, er det aktuelt å ta saken om miljøforskrift opp på nytt. Hvor lang tid mener statsråden han bør ha på å vurdere om miljøforskriften bør revurderes og eventuelt tas opp på nytt i Stortinget?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det jeg kan si, er at pr. i dag har det gått altfor kort tid til det. En må ha en lengre evalueringstid, og en vil også da på den måten gi næringen den muligheten og den friheten som Stortinget har sagt de ønsker å la næringen få prøve ut.

For øvrig må det vel være slik, vil jeg tro, at i en fase nå vil det komme til å bli gjort en del feil. Det er slik at vi har ikke noen garanti for hver enkelt skogeier. For det første er det ikke sikkert at de er helt enige i Levende Skog-prosjektet, og for det andre er det uvitenhet, ukunnskap, som gjør at de bommer. Så her tror jeg at det skal en viss opplæringstid til. Jeg har tillit til at norsk skogbruk tar dette på alvor, og så får vi se etter en viss tid, når vi skal evaluere dette, om det fungerer. Jeg er innstilt på å ta på alvor det som Stortinget har bestemt, men fremdeles opprettholde at hvis dette ikke lykkes, er miljøspørsmålet så viktig for norsk skogbruk at vi kan ikke mislykkes på det området. Så jeg får si at jeg misliker ikke en debatt om miljø i norsk skogbruk, bare den skjer ut fra renhårige prinsipp.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få lov å stille et spørsmål til sosialministeren:

Mandag startet Subutex-prosjektet i Oslo, og de første ni heroinmisbrukerne kunne få sine tabletter. Dette er første steg på veien for å bli rusuavhengig når det gjelder heroin. De første resultatene viser at de narkomane er svært tent på å få dette tilbudet. Jeg må likevel få lov å stille sosialministeren følgende spørsmål: De kriteriene som er lagt for å komme inn under Subutex-prosjektet, virker – i hvert fall for undertegnede – meget strenge. Vil sosialministeren sørge for å lempe litt på de kriteriene som ligger der, slik at flere kan få tilbud om Subutex?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg deler representanten Nesvik si glede over at forsøk no er i gang. Det var tre metadonklinikkar som hausten 1999 fekk tilskot som inneber klarsignal for Subutex, nemleg i Kristiansand, Bergen og Oslo, i fyrste omgang som eit alternativ for nokre av dei mange som i dag står i metadonkø. For dei kriteria som i dag gjeld, har vi teke utgangspunkt i kriteria som gjeld metadonassistert rehabilitering. Eit utkast til nye kriterium og reviderte retningsliner har vore ute på høyring og er til behandling i desse dagar i departementet. Her er det viktige avvegingar som skal gjerast. På den eine sida er sjølvsagt det aller viktigaste framleis å syta for å styrkja det medikamentfrie tilbodet. På den andre sida skal vi her ta omsyn til at for å ha moglegheit til å lukkast må det vera ein tiltaksplan for den enkelte narkomane, anten det gjeld bustad, utdanning, arbeid eller sosialt nettverk. Det er kanskje det aller viktigaste kriteriet. Så skal vi i tillegg ta omsyn til at vi her opnar for ei behandling som inneber kontroll av nokre av dei tyngste rusmisbrukarane, slik at det ikkje fører med seg nye tablettar på avvegar – det har faktisk vore tilfellet for nokre av dei fyrste som fekk tildelt Subutex.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er vel og bra det sosialministeren sier, men for meg er faktisk det viktigste argumentet i denne saken å redde flest mulig liv. For selv om overdosedødsfallene gikk ned i fjor, er Norge fortsatt et av de landene i verden som har en skremmende statistikk over overdosedødsfall. Metadon har hjulpet på det – det hevder i hvert fall en del forskere – og vi tror dette er neste steg på veien. Problemet er bare at en for det første må være mellom 25 og 50 år for å kunne få tilbud om Subutex, en må ha vært avhengig i minst ti år, og en må ha vært rusfri de siste 24 timene før en kan komme inn i prosjektet. Det som er det beklagelige, er at det er 53 personer av de 300 som stod i metadonkø, som er funnet motivert til å få dette tilbudet. Da er spørsmålet: Er ikke kriteriene så strenge at vi risikerer at mange går tapt underveis ved overdose og andre ting, som følge av at vi stiller for strenge krav til den enkelte?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg fyrst slå fast: Alle tiltak som no blir sette i verk for dei tyngste rusmiddelmisbrukarane, har som formål primært å redda liv, sekundært å gje ein betre kvardagssituasjon, vonleg òg på sikt å gje nokre eit rusfri tilvære. Men når det gjeld både metadon, buprenorfin og Subutex, er det nettopp viktig i forhold til helsetilstand å redda liv. Lat oss gleda oss over at overdosedødsfalla faktisk gjekk ned frå 270 til 220 i løpet av 1999. Sjølvsagt er talet for høgt. At det gjekk ned, kan skuldast intensiveringa av behandlinga med metadon og Subutex. Eg trur at dei lågterskelhelsetilboda som vart sette i gang, fyrst i Oslo, så etter initiativ frå departementet i tolv andre byar, har betydd noko.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Anneliese Dørum (A): Jeg vil stille spørsmål til barne- og familieministeren. Men først vil jeg få lov til å benytte anledningen til å gratulere også likestillingsministeren vår med dagen 8. mars, i dag, og mitt spørsmål vil da dreie seg litt om det som har med likestilling å gjøre.

Siden kontantstøtten ble innført, har andelen som bruker dagmamma/praktikant som hovedtilsynsform økt fra 12 til 17 pst. I samme periode er antall registrerte dagmammaer halvert, de har altså gått ned fra 9 273 i mars 1998 til 4 652 i februar 2000. I svar på skriftlig spørsmål fra representanten Fossum har statsråden sagt at hun ser det som lite hensiktsmessig å innføre et register for å få oversikt over de uregistrerte omsorgsordningene.

Vil statsråden på bakgrunn av ulykken og den ulovlige barnepassdriften i Tunnelen barnepass i Eigersund revurdere sitt standpunkt?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil gjengjelda gratulasjonen med dagen. Det var hyggeleg å få eit spørsmål som iallfall tenderer opp mot likestilling – eg veit ikkje om det går direkte på likestilling, men det er iallfall ei viktig problemstilling representanten Dørum reiser.

Eg synest det er vanskeleg å svara på spørsmålet med utgangspunkt i den ulukka som har skjedd i Eigersund, for her har det vore diverse styresmakter inne i biletet og vurdert kor lovleg verksemda var, og eg skal ikkje gå inn i den debatten som er blitt reist etter ulukka. Ulukka i seg sjølv er ein tragedie.

Som eit svar på spørsmålet om registrering av dagmammaer, vil eg for det fyrste seia at eg hadde venta noko fleire dagmammaer etter at kontantstøtta vart innført. Eg vil òg seia at det har blitt færre enn det eg faktisk hadde trudd det ville bli. Det har blitt nokre fleire dagmammaer for eittåringane, men når det gjeld toåringane, er det ikkje særleg endring i om ein brukar dagmamma eller barnehageplass. Vi vil aldri få bukt med ulovleg verksemd ved å oppretta eit register. I eit register ville vi kunna få ein del namn på lovlege dagmammaer som i dag driv kvitt, og som har alt under kontroll, men vi vil ikkje på nokon måte kunna forby andre å vera dagmamma av dei som ikkje vil registrera seg.

Når det gjeld dei som driv svart verksemd i forhold til dagmammaverksemd, trur eg ikkje det i seg sjølv har noko med kontantstøtta å gjera. Eg vil òg oppmoda foreldra til å bruka kvite dagmammaer, for då får dei dokumenterte utgifter til pass og stell av born. Men samtidig vil vi òg gå ut offensivt, både gjennom Rikstrygdeverket og gjennom informasjonskanalar vi har sjølve, for å gjera foreldra merksame på korleis ein skal gjera det for å få registrerte dagmammaer, eller for å få kvite dagmammaer, og for å få ei ordning som held mål i forhold til norsk lovverk.

Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er overrasket dersom barnepassdriften i Tunnelen barnepass er lovlig; der er det 70 barn som blir oppbevart uten at den er registrert som barnehage. Men jeg er også overrasket over at statsråden, som skal ha ansvar for alle barn i Norge, tar så lett på at barn ikke har trygge tilsynsordninger når mor og far er på jobb.

Det er ikke bare i Eigersund man har historier som vi trodde hørte fortiden til. En far i en kommune i Akershus søkte etter dagmamma gjennom lokalavisen. Han ble oppringt av en dame som hadde syv dagbarn under tre år fra før, og med mannens sønn ville det bli åtte barn som skulle tilbringe dagen i en treromsleilighet. I tillegg var damen ikke interessert i å registrere seg som dagmamma, av skattemessige årsaker. Ser ikke statsråden at dette er et økende problem? Har statsråden tenkt å gjøre noe med problemet, slik at vi får bukt med ordninger som definitivt ikke er til barns beste?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er ikkje så heilt sikker på om dette er eit aukande problem. Det er eit problem som vi har slite med i årevis, òg under tidlegare barne- og familieministrar. Slike historier om personar som tar imot svært mange born og ikkje vil registrera seg, har eg høyrt mange gonger før, utan at det er blitt gjort noko spesielt med det. Det er ulovleg, og eg vil sjølvsagt utfordra og oppmoda foreldra til å bruka lovlege dagmammaer og lovlege barnehagar.

Når det gjeld ulukka som skjedde i Eigersund: Slike ulukker kan skje i vanlege barnehagar, dei kan skje hos dagmammaer – dei kan skje overalt der det er born. Eg trur ikkje ei registreringsordning vil forhindra slike ulukker, men eg vil òg følgja saka nøye i forhold til det som har skjedd i Eigersund. Eg veit at styresmaktene har vore inne for å få vurdert kor lovleg drifta er. Eg har sjølv reagert. Vi har eit regelverk for kor mange born ein skal kunna ha utan å måtta registrera det som barnehage. Fylkesmannen har vore inne i biletet, slik at desse vurderingane er blitt gjorde. Dette vil vi sjølvsagt følgja nøye opp, men eg oppmodar fyrst og fremst foreldra til å ta i bruk dei beste tilboda.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.

Eirin Faldet (A): Jeg vil gjerne få følge opp spørsmålet stilt av Anneliese Dørum. Som statsråden selv var inne på, er det naturlig med dette temaet den 8. mars, for barna har jo alltid vært kvinnenes hovedomsorgstema.

Da vi hadde små barn – noen av oss – var det mangel på barnehageplasser. Det er det fortsatt. Når en hører slike historier, slår det meg at kanskje hadde vi unngått en del av disse skjulte problemene som barna og foreldrene er oppe i, dersom vi hadde hatt nok barnehageplasser. Er statsråden enig i det? Hva vil statsråden – som er hovedansvarlig for barns ve og vel i Norge – gjøre for at barn skal få trygge omsorgstilbud mens foreldrene er på jobb?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil definera dette som eit spørsmål litt på sida av det som vart stilt. Men eg kan minna representanten om noko ho sikkert veit, at vi har lagt fram ei stortingsmelding om barnehagane i Noreg. Der har vi lagt opp ein plan for å få full dekning. Eg er samd med representanten i at vi har for få plassar, og eg vonar inderleg at vi i løpet av dei neste åra får bygt ut til full dekning av barnehagebehovet i Noreg. Det ligg i den stortingsmeldinga som Stortinget no har til handsaming, og den skal bli vedtatt i løpet av våren. Vi har òg lagt inn midlar for korleis dette skal følgjast opp økonomisk. 1,2 milliardar kr vil bli lagt inn i løpet av perioden. Eg vil tru at når dette blir gjennomført, vil alle born i Noreg som har behov for det, ha ein plass i barnehage.

Vi må ha kommunane med oss på laget for å få til denne utbygginga. Vi kan vedta planar, vi kan følgja opp med pengar, men kommunane må gjera jobben. Eg vonar at vi i samarbeid med Stortinget, og seinare kommunane, faktisk får full dekning av barnehageplassar til borna i Noreg innan 2003.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

I verdens rikeste land lever det folk i fattigdom. Regjeringa har lagt fram ei utjamningsmelding som slår dette fast. Nå tror jeg både sosialministeren og flere av oss i Stortinget er nødt til å brette opp ermene for å få gjort noe med dette. For SV er det uakseptabelt. Det er mange som knapt har til daglig brød og tak over hodet, og de kan bare glemme å leve et vanlig liv, slik som andre gjør.

Samtidig har Norge aldri vært rikere. Overskuddet øker, privat forbruk øker – nesten alt øker. Aldri har vi vært rikere. Allikevel har ikke Regjeringa sagt helt klart fra at de har et mål om at fattigdommen i Norge skal utryddes. De forklarer at de skal legge fram noen forslag peu om peu, men de må ta hensyn til økonomien. Da er mitt spørsmål til statsråden: Når er vi rike nok til at de som har minst blant oss, skal kunne leve et liv slik som vanlige folk?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Utjamningsmeldinga, som Stortinget no har til behandling, inneheld omfattande analysar som dokumenterer nettopp det som Karin Andersen no seier, nemleg at det er ei gruppe, om enn avgrensa, som har låg inntekt over tid, og som det er viktig å få gjort noko i forhold til. Det er ei melding som faktisk vart føreslått av Senterpartiet i førre stortingsperiode, som regjeringspartia og SV slutta seg til, men som fleirtalet ikkje ville ha. Difor var det svært avgjerande for oss, frå Regjeringa si side, å leggja fram så omfattande dokumentasjon som mogleg for å få eit fleirtal for at her trengst tiltak. Eg er veldig glad for den mottakinga som desse analysane har fått, og den mottakinga som våre forslag så langt har fått, sjølv om det står att å sjå korleis dei endelege konklusjonane blir. Eg vil seia at vi er rike nok i dag, men det har i dette storting ikkje vore vilje til eller fleirtal for korkje å få utarbeidd desse analysane tidlegare eller å vedta dei nødvendige tiltaka. No er utjamningsmeldinga eit godt utgangspunkt for ein felles dugnad, ein handlingsplan for å motarbeida fattigdom i dette landet.

Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for at hun også mener at tiden nå er inne, og at vi er rike nok. Da regner jeg med at vi, både statsråden og vi som brenner for dette, er nødt til å gjøre dette til den viktigste saken nå i vår.

Jeg har lyst til å fokusere på et annet tema som kanskje har vært litt lite oppe i meldinga, og det dreier seg om barn og fattigdom. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det ca. 45 000 barn som er fattige og 80 000 som lever i familier som mottar sosialhjelp. Barns situasjon blir det spesielt viktig å sette lys på. For SV er det spesielt uverdig at barn skal behøve å vokse opp under sånne forhold. Noen av dem er til og med tvunget til å bo på hospits, en ordning som burde vært forbudt. Ser statsråden det som mulig å kvitte seg med denne uverdige boformen for barn i løpet av meget kort tid?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Ein meir sosial boligpolitikk er ein av hovudstrategiane i meldinga, i tillegg til ei mjukare arbeidslinje der endå fleire kan få høve til tilknyting til arbeidslivet som grunnlag for ei fullstendig inntekt, og likeins eit betre sosialt tryggingsnett, betre offentlege tenester og ei betre fordeling av inntektene, altså eit meir rettferdig skattesystem.

På representanten Andersens direkte spørsmål vil eg svara ja. Eg er absolutt einig i at vi må ta eit krafttak for å syta for at hospits ikkje blir ein varig bustad for barn – og vonleg heller ikkje for vaksne.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Gunnar Ballo.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det synes som om mange, når det gjelder den offentlige fattigdommen og kampen for tilværelsen, blir kasteballer mellom ulike systemer: trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat, der hver av de tre etatene – noen ganger i hvert fall – definerer ut ansvaret sitt og sier at dette er det andre som må ta hånd om. På den måten opplever mange, og ikke minst de som har det aller vanskeligst, en kanossagang mellom de tre etatene. Ser statsråden for seg at en mulighet for å løse en del av disse problemene er at man i stedet for å ha tre ulike etater gjør dem til en felles statlig etat, der også sosialetaten blir en del av et sånt felles etatsystem?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg synest representanten Ballo sitt forslag er ein spennande tanke, utan at eg utan vidare vil gje mi tilslutning. Fyrste steg i samband med det er iallfall å syta for eit langt betre samarbeid enn det som er tilfellet i dag. Eg trur kanskje at desse offentlege servicekontora som no blir etablerte, og som gjer at den enkelte skal ha med ein instans å gjera og så bli ført vidare, kan vera ein veg å gå – for delvis å imøtekoma Ballo sitt spørsmål. Ein annan er det forsøket som no blir etablert i Oslo i løpet av mars: eit brukarkontor, der nettopp stikkordet er samarbeid mellom desse tre instansane. Kasteballar er eit avskyeleg omgrep, som vi må få avskaffa for dei personane vi no snakkar om.

Presidenten: Vidar Kleppe – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Kleppe (Frp): Statsråden er opptatt av å analysere situasjonen når det gjelder fattigdommen i Norge og den utfordringen vi i fellesskap har for å avskaffe den. Utjamningsmeldinga skal liksom være svaret og konklusjonen på de utfordringene vi har som nasjon. Da er mitt naturlige spørsmål: Hvis statsråden og Bondevik-regjeringen får føre den politikken de vil, når kan statsråden få slutt på all fattigdom i Norge?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Fyrste punkt for Regjeringa var å leggja fram ei melding som ville innebera eit breitt fleirtal i denne sal for krafttak i denne samanhengen. Meldinga er lagd fram og er no til behandling i Stortinget. Vi er utolmodige. Vi har attpåtil allereie i 2000-budsjettet forskottert nokre tiltak: lønnstilskott over lengre tid enn ved dagens ordningar for folk som kan arbeida i sine gode periodar, arbeidsformidling for kommunane sjølve når det gjeld nokre av deira mest vanskelegstilte, og tiltak for å sikra fleire ein bustad. Eg vil koma tilbake til Stortinget med ein handlingsplan for dette området når meldinga er behandla. Men eg gjentek: Vi er utolmodige.

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til oppfølgingsspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Det er riktig at det i meldingen ligger veldig gode analyser av situasjonen. Vi støtter fullt ut de konklusjonene som blir trukket der.

Men det var en antydning i statsrådens hovedsvar som fikk meg til å ta ordet nå. Det var antydningen av at flertallet i Stortinget, som Arbeiderpartiet nødvendigvis måtte ha vært med i, hadde sørget for at forslag ikke hadde blitt vedtatt – angivelig. Arbeiderpartiet har også reist forslag som går på utjevning når det gjelder skatt, men det borgerlige flertall i Stortinget har stemt det ned. Vi har fått til bedre ordninger for enslige forsørgere. Så har vi kjempet veldig hardt for arbeidsmarkedstiltak, for å få folk i arbeid, for den viktigste forskjellen mellom folk er mellom de som er i arbeid og de som ikke er i arbeid.

Og da er spørsmålet til statsråden: Hvilke tiltak er det Regjeringen har foreslått, der Arbeiderpartiet har stemt imot, som skulle ført til bedre utjevning mellom folk når det f.eks. gjelder de tingene det er vist til her? Vi har kjempet hardt for å få til dette, men har ikke lyktes.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det eg nemnde i mitt fyrste svar, gjekk på hausten 1996, då Senterpartiet altså fremma forslag om å be Harlem Brundtland-regjeringa om ein analyse og ei oversikt over dei auka forskjellane i vårt land. Det vart avvist.

Så er eg veldig glad for dei signala som kjem frå Arbeidarpartiet i forhold til behandlinga av denne meldinga. Det trur eg kan innebera at vi her får til breie fleirtal. Det mest openberre som Arbeidarpartiet i det lengste streta imot av utjamnande tiltak i dette landet, var hevinga av minstepensjonen. Der kom dei til slutt etter, som det aller siste partiet. No er det altså nye moglegheiter for støtte til ei mjukare arbeidslinje, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett, ein meir sosial bustadpolitikk, betre offentlege tenester og eit meir rettferdig skattesystem.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede landbruksminister.

Mange forbrukere i Norge synes matvareprisene er altfor høye. Nye undersøkelser viser at på mange produkter er det 40-50 pst. høyere priser enn i Sverige, og Ola og Kari Nordmann protesterer på at vi har de høyeste matvareprisene i butikkene og de største overføringene til landbruket i hele Europa. Den eneste måten å protestere på, er å valfarte til Sverige for å handle svinebillig. Men ikke nok med det, norske driftige bønder som på grunn av alle stengslene i den norske landbrukspolitikken ikke kan ha utviklingsmuligheter her hjemme, leier og kjøper eiendommer i Sverige for å kunne utvikle sin oppfinnsomhet og sine preferanser. Og ikke nok med det: Stadig flere bønder reiser til Sverige og kjøper landbruksmaskiner til halv pris, ja, de kjøper til og med fjøsinnredning billig.

Hva er det som er så fundamentalt galt med norsk landbrukspolitikk?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det vil jo Stortinget og Hedstrøm få lov til å svare på når de nå skal behandle landbruksmeldingen som ligger i Stortinget. Regjeringen har redegjort for sin politikk og forslag til hvordan dette skal forankres framover. Stortinget kan nå eventuelt komme med andre forslag.

Så til dette med matvarepriser. Det er riktig at det nettopp forelå en undersøkelse som viser de forskjellene som Hedstrøm peker på. Men jeg vil da vise til den undersøkelsen som ble gjennomført for ca. et år siden, der tre forskningsinstitutter var inne. Det var Statistisk sentralbyrå, Econ og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, som hadde en bredere analyse av situasjonen i Norge, Sverige og Danmark. Den undersøkelsen viste at det var en forskjell på ca. 12 pst., som tilsvarer forskjellen i moms mellom Norge og Sverige, mens landbruksproduktene som lå i den korga, hadde en prisforskjell på opp imot 20 pst.

Departementet er nå i ferd med å gjøre den samme undersøkelsen på nytt etter de samme prinsippene for å se om forholdet mellom prisdannelsen i kjeden fra jord til bord endrer seg, slik at vi har kontroll over på hvilken måte prisfastsettingen skjer.

Ellers viser jeg til det grepet som Regjeringen foreslår i landbruksmeldingen når det gjelder målprisene, der en har foreslått en reduksjon på mellom 600 og 700 mill. kr. under forutsetning av at dette blir kompensert gjennom en endring på skattesiden.

Øystein Hedstrøm (Frp): Svenskene har jo tatt mål av seg til å redusere sine matvarepriser ytterligere, kanskje med flere prosent pr. år. Slike strategier kan jeg ikke se at vi har lagt her i Norge.

Men svenskene har også gjort en del viktige grep og liberalisert sin landbrukspolitikk ved å fjerne konsesjonsgrensen for ervervsmessig husdyrhold – stort sett de fleste produksjonsbegrensninger. De har fjernet lover og regler og forskrifter for at man skal kunne drive effektivt i svensk jord- og skogbruk.

Er det ikke snart på tide at vi også fjerner tvangstrøyen for den norske bonden?

Statsråd Kåre Gjønnes: Dette blir det jo en ganske stor landbruksdebatt ut av.

Jeg tror ikke tvangstrøyen er verre enn at storparten av dem som er i næringen, trives i et system der vi har noenlunde regulerte forhold, som i norsk landbruk.

Jeg vil for øvrig når det gjelder sammenligningen mellom det å drive landbruk i Norge og i Sverige, vise til hva en som nettopp gjør det, uttalte i en TV-debatt for en tid siden, nemlig at det ikke var noen vesentlig forskjell – i hvert fall var det ikke mye bedre å drive landbruk i Sverige enn det var i Norge. Heller ikke forskjellen i prisnivå var av de dimensjonene som man av og til kan få inntrykk av.

Når det gjelder Sverige og prisutviklingen, er det innenfor Agenda 2000 i EU. Og med det grepet som vi nå har lagt inn i landbruksmeldingen, sett opp mot det forslaget som Regjeringen har bebudet i forbindelse med en proposisjon om moms, mener vi at vi skal greie å håndtere det norske prisnivået i forhold til det som skjer i EU fram til 2007.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål – Reidun Gravdahl. Hvis tiden tillater det, vil siste hovedspørsmål bli stilt av Erna Solberg.

Reidun Gravdahl (A): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til sosialministeren:

Statens klinikk for narkomane i Hov i Land har behandlings- og rehabiliteringstilbud for rusmiddelmisbrukende foreldre fra hele landet. Nå er belegget kun 70-75 pst., til tross for mange henvendelser. De siste to månedene i fjor hadde de ca. 20 henvendelser, som resulterte i kun én innleggelse.

Det er stort behov for dette tilbudet, men fylkeskommuner og kommuner bevilger ikke penger til behandlingen. Derfor står plasser tomme, samtidig som rusmisbrukere mangler et tilbud.

Hva vil sosialministeren gjøre for å endre dette?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det går i desse dagar føre seg ei vurdering i departementet nettopp av kva framstøyt vi skal gjera i forhold til Statens klinikk for narkomane. Mitt utgangspunkt er at eg nødig vil koma i den same situasjonen som eg var i i haust i Stortinget, der eg faktisk stod til rette for at ikkje alle plassane på Statens klinikk for narkomane var nytta, samtidig som det er heilt klårt, som representanten Reidun Gravdahl seier her, at fleire har behov for ein behandlingsplass.

Representanten Reidun Gravdahl er kjend med at på mitt initiativ har forskaren Sverre Nesvåg ved Rogalandsforskning leia ei arbeidsgruppe som har hatt tre hovudoppgåver, nemleg å sjå på behandlingstilbodet for rusmiddelmisbrukarar i forhold til det behovet som er, sjå på kvaliteten av dei tilboda som finst, og for det tredje å sjå på organiseringa og finansieringa. Desse forslaga har no vore ute til høyring, og har skapt breie debattar og eit stort engasjement ute. Vi held no på å gjennomgå dei i departementet, og vi tar sikte på å koma tilbake til Stortinget med ei samla sak på det området. Det er behov for ein betre samanheng mellom tilbod og behov, og det er behov for å sikra ein betre kvalitet. Sosialkomiteen har allereie fått ei sak om det, og det er behov for ei anna organisering og finansiering.

Eg vil gjerne koma tilbake med mogleg utvida kriterium i forhold til Statens klinikk for narkomane for å sikra at fleire får behandling.

Reidun Gravdahl (A): Etter ofte svært lange opphold for barn og deres foreldre skal de tilbake til kommunen sin. Og det er vel neppe noen som er ferdig behandlet når de blir utskrevet. Mens klientene er på Hov, er sosialtjenesten og barnevernet med på behandlingen. Ved utskrivingen får de som oftest bare et botilbud, mens kommunen ikke har ressurser til ettervern, noe som er svært viktig. Etter det jeg har fått opplyst, ender det ofte med fosterhjemsplassering for barna mens foreldrene må på ny kur. Når barna kanskje etter flere år tilbakeføres til foreldrene, er dette ofte en uholdbar situasjon for begge. Hva vil sosialministeren gjøre for disse gruppene?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Her blir det peika på ei anna side som er svært viktig for meg, nemleg det å sikra eit betre ettervern enn i dag. Det overordna målet med Nesvåg-gruppa sitt arbeid er nettopp å sikra ein betre samanheng mellom situasjonen før, under og etter behandlingstilbodet.

Vi har sett i gang ein plan for opprusting av sosialkontora i dette landet. «Kunnskap og brubygging» er overskrifta. Der er rusmiddelmisbrukarar spesielt nemnde, der er pårørande spesielt nemnde, og eg deler fullt ut representanten Reidun Gravdahl si påpeiking her av at ikkje minst barn i ein familiesituasjon med slike problem må følgjast betre opp enn no.

Presidenten: Vi går da videre til siste hovedspørsmål.

Erna Solberg (H): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren – et spørsmål som har vært en gjenganger her i Stortinget de siste tre årene, nemlig om kontantstøtten.

Jeg ble noe overrasket for et par uker siden da det plutselig i nesten alle media ble referert til at kontantstøtten koster 600 000 kr pr. familie som mottar kontantstøtte eller som har valgt å være hjemme. Det var et meget spesielt regnestykke gjort av en journalist i Vårt Land som gikk ut på at det eneste formålet med kontantstøtten var at kvinner skulle sendes hjem til kjøkkenbenken, eller at en av foreldrene skulle velge å være hjemme.

Mener statsråden at de foreløpige tallene som er kommet fra Statistisk sentralbyrå, tyder på at kontantstøtten har vært en vellykket ordning ut fra de tre kriteriene som er satt opp for kontantstøtte, nemlig ønsket om mer valgfrihet for foreldrene når det gjelder omsorgsform, en rettferdig fordeling av stønaden til barnetilsyn mellom foreldrene og muligheten til å velge mer tid med barna?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan svara ja på det. Ut frå det materialet vi hittil har fått, dei undersøkingane vi har hatt, vil eg faktisk seia at alle desse tre kriteria har vore innfridde.

Det som det kan stillast spørsmål ved, er akkurat dette med tid saman med borna. Men det er mange måtar å rekna ut kor mykje tid ein brukar saman med borna, på. Og eg må seia at eg hoppa litt i stolen sjølv då eg såg reknestykket som Vårt Land brukte. Det som er utruleg, er at politikarane etter å ha sett det, brukte det vidare. Det held ikkje mål i det heile å gjera eit poeng ut av reknestykket, slik som Vårt Land har gjort.

Det er opplagt at i årevis har veldig mange familiar prioritert at ein eller begge skal vera noko meir heime, og dei har faktisk hatt mindre inntekter av den grunn og har slite litt økonomisk. Dei har vi no gitt ei handsrekking gjennom kontantstøtta. Det er eg glad for. Eg meiner vi òg må ta med den delen når vi skal sjå på det totale reknestykket.

Eg er spent på den vidare evalueringa. Alle desse tre punkta som representanten nemner, skal vera med i den evalueringa. To av dei har heilt klårt gått inn med 100 pst. Det tredje punktet skal vi ta med oss i evalueringa når den vil bli lagd fram for Stortinget i løpet av våren neste år.

Erna Solberg (H): Utgangspunktet for det stykket som stod i Vårt Land, var et sitat fra Kristelig Folkepartis egne valgbrosjyrer, hvor man understreket det ene av formålene med mer tid med familien.

Når vi nå ser på den politiske prosessen som foregår i Arbeiderpartiet, med et evig kaos om hva man egentlig mener om kontantstøtten, er den åpenbart et frieri til enkelte av eller alle sentrumspartiene. I forbindelse med evalueringen av kontantstøtten har jeg et oppfølgingsspørsmål til statsråden som går på om Kristelig Folkeparti fremdeles står fast ved at kontantstøtten skal basere seg på de tre kriteriene, og at man ikke ønsker bare å trekke frem det ene kriteriet som går på mer tid med barna. For det som det ser ut til nå, er at Arbeiderpartiet beveger seg mot en modell hvor man faktisk bare vil utbetale kontantstøtte hvis man velger å være hjemme med barna, altså en modell som er langt mer rendyrket i det å sende kvinnene hjem til kjøkkenbenken enn det selv Kristelig Folkeparti noen gang har stått for.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan vera einig i den konklusjonen. Det har undra meg litt at ikkje Arbeidarpartiet har sett akkurat den biten av argumenta sine når det gjeld kontantstøtta. Eg får ganske mange innspel frå ulike hald som går på at dei meiner at den bør gå berre til dei som er heimearbeidande på heiltid. Eg vil då streka under at den fleksibiliteten, den fridomen, som vi har lagt opp til, blir øydelagd dersom vi skal binda den sterkt opp til dei som er heime på heiltid. Eg trur det er veldig mange som ynskjer ein del deltidsløysingar både i forhold til barnehage, i forhold til arbeidsliv og i forhold til meir tid, og den fridomen ligg i den modellen som i dag fungerer. Så får vi sjå når evalueringa kjem.

Eg synest at vi som politikarar skal ha tillit til foreldra, at dei faktisk vel det som er best for borna sine.

Så får eg sjølvsagt veldig mange historier om at det er mange som jobbar akkurat like mykje som før, men desse undersøkingane vil då visa kva som er reelt, og kva som ikkje er reelt. Og dersom dei ynskjer det – vel, vel, så har dei valt ei anna omsorgsform enn barnehage. Men eg trur at når vi får fleire barnehageplassar, vil dei som er ute i arbeid, òg velja barnehage for borna sine.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.