Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Annelise Høegh til sosialministeren,
vil bli besvart av helseministeren på vegne av sosialministeren,
som er bortreist.
Annelise Høegh (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til sosial- og helseministeren, kan jeg kanskje kalle det:
«Det stilles ikke krav til kunnskaper
i norsk for utenlandske leger fra EØS-området, men alle
som har bevilling for skjenking av alkohol må gjennom en
skriftlig prøve på norsk for å vise at
de forstår loven. I Brandbu risikerer en kurder som har
bodd 14 år i Norge og drevet restaurant i to år, å måtte
stenge fordi han ikke får ta prøven muntlig eller
bruke tolk.
Vil statsråden vurdere muligheten
for muntlig prøve eller bruk av tolk?»
Statsråd Tore Tønne: Etter alkoholloven skal de som har ansvar
for at salg og skjenking av alkohol foregår i samsvar med
loven, dokumentere nødvendige kunnskaper om alkoholloven
gjennom å avlegge en prøve. Denne prøven
forutsetter ikke omfattende norskkunnskaper. Det er snakk om en
såkalt flervalgsprøve, dvs. at kandidaten krysser
av på et skjema ved antatt rett svar, uten å måtte
utforme egne skriftlige svar. Det er adgang til å bruke
fremmedspråklige ordbøker.
I forbindelse med innføring av kunnskapsprøven
ble det vurdert om det skulle være adgang til å bruke
tolk. Konklusjonen ble at man ikke ville åpne for det.
Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at de ansvarlige
bør kunne kommunisere med gjester, kunder, leverandører,
ansatte og kontrollmyndigheter. Dette betyr at de må ha
et minimum av norskkunnskaper. I denne situasjonen skulle muntlig
prøve eller bruk av tolk være unødvendig.
En slik ordning ville også kunne påføre
kommunene betydelig merarbeid med prøveavleggingen og gjøre
ordningen mer kostbar og ineffektiv.
På denne bakgrunn kan jeg ikke se
at det er aktuelt å vurdere spørsmålet
om bruk av tolk på nytt. Det samme vil gjelde spørsmålet
om mulighetene for muntlig prøve.
Annelise Høegh (H): Jeg må si jeg er forbauset og skuffet
over at den nye regjeringen legger seg på en så lite
fleksibel linje i forhold til det denne konkrete saken dreier seg
om, nemlig å gi innvandrere og flyktninger muligheter til å integreres
i det norske samfunnet ved at de faktisk er sysselsatt.
Her er det altså snakk om en kar som
har bodd i Norge i 14 år, som snakker norsk, men som ikke
behersker norsk skriftlig. Derfor er det ikke riktig som det hevdes her,
at et minimum av norskkunnskaper skulle bety at det var uvesentlig
om prøven var skriftlig eller muntlig. Det har dessverre
denne karen dokumentert to ganger; han behersker ikke norsk skriftlig.
Det er heller ikke korrekt når statsråden
sier at det etter alkoholloven skal dokumenteres kunnskaper gjennom å avlegge
en prøve. Det står ikke et ord om dette i alkoholloven,
men det står sikkert i forskriftene. Fra Stortingets side
har det viktigste vært at man kan dokumentere kjennskap
til loven – det burde være selvsagt. Men vi har ikke
stilt noe krav om muntlig prøve.
Jeg må igjen be statsråden
om å vurdere dette forholdet. Her er det en innvandrer
som altså ikke behersker det skriftlige, men som behersker
det muntlige.
Statsråd Tore Tønne: Ifølge alkoholloven skal de som har
ansvaret for at salg og skjenking av alkohol foregår i
samsvar med loven, dokumentere nødvendige kunnskaper om
loven. Ved en vurdering av dette har man da kommet til at den dokumentasjonen
burde skje gjennom å avlegge en prøve, slik jeg
har redegjort for.
De hensyn som representanten Høegh
her peker på, har vært fremme når man
har vurdert hvordan dette skulle gjennomføres, også hensynet
til merarbeid og andre problemer for kommunene dersom man skulle
valgt en annen løsning i den retning hun foreslår.
Og det er etter en avveining mellom disse forskjellige hensynene
at konklusjonen er blitt som den er blitt.
Annelise Høegh (H): Nå stiller man faktisk gjennom dette
skriftlige prøvekravet, som ikke er lovfestet, et strengere
krav til dem som skal få bevilling for å skjenke alkohol,
enn man gjør til leger fra EØS-området, som ikke
stilles overfor skriftlige krav om å dokumentere kunnskap
om norsk helselovgivning. Jeg er også kjent med at man
for å ta førerprøven får lov
til å ha med tolk, så jeg har vondt for å forstå hvorfor
departementet inntar denne negative holdningen.
Det kan godt tenkes at man hadde de beste grunner
for å gjøre dette da man laget forskriftene – for
det må altså være i forskriftene dette
står. Men når man nå får et
ganske grovt eksempel på en innvandrer som faktisk har greid å skaffe
seg sin egen arbeidsplass, som driver til kommunens tilfredshet,
der kommunen selv uttrykker forbauselse over at det faktisk må en
skriftlig prøve til – han har full støtte
i kommunen – syns jeg at departementet og helseministeren,
uansett hvor ny han er, burde stille seg åpen til å revurdere
saken. Det må være det minste vi må kunne
forlange.
Statsråd Tore Tønne: Jeg kan ikke gi meg inn på en vurdering
av de hensyn som ligger til grunn for bestemmelser som gjelder leger
fra EØS-området, annet enn at det, så vidt jeg
forstår, også der er et krav til arbeidsgiver om å se
til at de tilfredsstiller de språklige ferdigheter som
deres yrkesutøvelse krever.
For øvrig tar jeg imot det råd
som jeg fikk fra representanten, om å se nærmere
på den konkrete saken. Det skal jeg selvfølgelig
gjøre. Jeg vil samtidig si at dette jo ikke er uttrykk
for noen generell negativ holdning til dem som er i en slik situasjon
som her er beskrevet.