Reidun Gravdahl (A): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til sosialministeren:
«En kvinne med et sykdomsforløp
fra 1990 har gjennom en saksbehandling med gjentatte forsøk
på attføring, søknader om uførepensjon,
avslag og nye attføringstiltak, endelig fått sin
pensjon. Men grunnlaget for trygdeutbetalingen er satt til inntektsåret
1998.
Hvorfor tar noen slike saker så lang
tid, og hvorfor synker beregningsgrunnlaget når årsaken
til den lavere inntekten er lang behandlingstid, og at søkeren
i denne tiden har lav inntekt på grunn av sin sykdom?»
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Når det gjeld den konkrete saka,
har eg ikkje nok opplysningar til å kunna vurdera om kvinna
i dette tilfellet har fått rett yting innan rimeleg tid.
Eg vil derfor gje ein generell omtale av regelverket på dette
området.
Det er eit vilkår for rett til uførepensjon
at evna til å utføra inntektsgjevande arbeid er
varig sett ned med minst halvparten på grunn av sjukdom,
skade eller lyte. I vurderinga av kor mykje inntektsevna er sett
ned eller kor høg uføregraden er, skal inntektsmoglegheitene
i eitkvart arbeid som vedkomande på uføretidspunktet
kan utføra, samanliknast med dei inntektsmoglegheitene
vedkomande hadde før sjukdomen, skaden eller lytet oppstod.
Det er eit krav i lova at høveleg
attføring skal ha vore prøvd før uførepensjon
kan ytast. Dette er nødvendig for å vurdera om
arbeidsevna er varig sett ned og for å prøva alle
moglegheiter for å kunna halda fram i arbeid. Det er ikkje
uvanleg at eit attføringsopplegg strekkjer seg over fleire år.
Etter det eg forstår, har attføringa
i dette tilfellet ikkje ført fram, og kvinna er til sist
innvilga uførepensjon. Uførepensjon består
som kjent av grunn- og tilleggspensjon. Tilleggspensjon blir rekna
ut frå faktiske opptente pensjonspoeng og framtidige pensjonspoeng
som blir godskrivne frå det året ein person får
inntektsevna varig sett ned med minst halvparten. Dette blir kalla
uføretidspunktet.
Uføretidspunktet er avgjerande for
kva for pensjon ein får. Dette gjeld særleg fordi
ein reknar ut framtidige pensjonspoeng med dette som utgangspunkt.
Ein reknar framtidige pensjonspoeng etter det høgste av
to alternativ:
anten gjennomsnittet av pensjonspoenga
for dei tre siste åra før inntektsevna vart sett
ned,
eller gjennomsnittet av dei pensjonspoenga vedkomande har
for halvparten av alle åra frå og med det året vedkomande
fylte 17 år, og til og med året før inntektsevna
vart sett ned. Åra med dei høgste poengtala blir då lagde
til grunn.
Dersom inntektsevna trass i attføringstiltak
framleis er varig sett ned, kan uføretidspunktet likevel
setjast til året før attføring vart prøvt.
Føresetnaden er då at vedkomande var minst 50 pst.
ufør då attføring vart forsøkt.
Framtidige pensjonspoeng blir då rekna frå året
før attføringa tok til.
I det aktuelle tilfellet er uføretidspunktet
sett til 1998. Fyrst frå dette tidspunktet har trygdekontoret
vurdert hennar arbeidsevne for å vera sett ned med 50 pst.
eller meir. Eg gjer merksam på at dersom kvinna ikkje er
einig i denne avgjerda, kan ho anka til Trygderetten.
Etter gjeldande reglar inngår ikkje
rehabiliterings- og attføringspengar i berekningsgrunnlaget
for pensjonsgjevande inntekt. Dette har Regjeringa ynskt å gjera
noko med. I Ot.prp. nr. 48 for 1998-99 føreslår
Regjeringa derfor at rehabiliterings- og attføringspengar
blir pensjonsgjevande inntekt. Mottakarane vil dermed få auka
høve til å få opparbeidd betre rettar
til pensjonsytingar dersom forslaget får fleirtal i Stortinget.
Reidun Gravdahl (A): Jeg takker for svaret, som var en gjennomgang
av gjeldende regler.
Jeg vil også nevne for sosialministeren
at jeg har lest det som står i utjamningsmeldinga om folk
som er langtidssjuke, dvs. har varig nedsatt arbeidsevne, som av helsemessige
grunner i første omgang ikke er berettiget til uførepensjon.
Det er jo slik at de får en klientkarriere, og for mange
av dem vil det bety sjukmelding, behandling, rehabilitering, attføring,
litt arbeid og ny sjukmelding. Den onde sirkelen er i gang. Man
har forskjellige stønadsordninger som er lavere enn lønn,
og klienten blir derfor ofte også sosialklient. I tillegg
påfører sjukdom utgifter som en må betale
sjøl, f.eks. egenandeler og også en del utgifter
til andre nødvendige medikamenter.
Jeg vil spørre sosialministeren om
man for å få fastsatt et uføretidspunkt
faktisk må gå rettens veg. Og tror sosialministeren
at en klient med varige sjukdommer, og etter gjentatte trygdekontorbesøk
som etter hvert føles ubehagelige, har krefter og penger
til å sette i gang et slikt apparat?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg fyrst understreka at Regjeringa ynskjer
at den tida som vi her snakkar om som utgangspunkt når
det gjeld saksbehandling, skal vera så kort som mogleg,
og i dei seinare åra har Trygdeetaten sjølv fokusert
spesielt på dette. Saksbehandlinga er korta ned.
For det andre ynskjer vi å prøva
ut nye ordningar for at fleire skal ha større moglegheiter
til å fungera i eit arbeid. Derfor føreslår
vi både lønnstilskot, kommunal formidling og lågare
uføregrad og forsøk med det. Men i tillegg vil
eg seia meg einig med representanten Reidun Gravdahl i at gangen
og tidsbruken i denne saka synest ikkje å vera rimeleg.
Men eg kan ikkje gå inn i ei sak eg ikkje kjenner.
Reidun Gravdahl (A): Jeg takker for svaret om dette med lønnstilskudd,
kommunal formidling og forsøk. Det er gode tiltak, men
hvis en er sjuk og for sjuk til å arbeide, hjelper jo ikke
det. Da vil en uansett gå tilbake til en sjukmelding hele
tida. Vi må vel akseptere at noen faktisk er så sjuke
at de skal ha uføretrygd, og det er mulig at noen kanskje
blir prøvd for mye før de faktisk blir tilkjent
den. Vi har også hørt fra arbeidsmarkedsbedrifter
at de får klienter som faktisk ikke egner seg til å være
der i det hele tatt, men egentlig bare burde vært satt
på uførepensjon.
Problemet for disse klientene er egentlig:
Hvor skal de til slutt henvende seg? De føler at det blir
plagsomt for dem å gå på trygdekontoret,
de føler til slutt at de verken får støtte
eller hjelp og vet egentlig ikke sin arme råd. Så da
blir spørsmålet: Hvor skal klientene henvende
seg i slike tilfeller?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Etter dagens regelverk skal altså trygdekontoret
hjelpa til med råd og rettleiing. I fyrstninga er dette
sjølvsagt eit samarbeid mellom den enkelte pasient som
dette er aktuelt for, lege og trygdekontor. I ei uførepensjonssak
er det ofte aktuelt å prøva attføring
før uførepensjon kan tilståast. Dette
kan strekkja seg over fleire år, det kan vera tilbakefall,
og det kan endatil vera ein endra medisinsk tilstand, som igjen krev
ventetid osv. Målet vårt er at både sosialkontoret, trygdekontoret
og arbeidskontoret skal arbeida betre saman om den enkelte, i samarbeid
med den enkelte sjølv og legen, og ikkje minst få fleire
inn på aktiv sjukmelding, slik at kontakten med den aktuelle
arbeidsplassen kan haldast oppe i ein sjukdomsperiode.