Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. – Da er
det avklart.
Vi starter med første hovedspørsmål,
fra representanten John I. Alvheim.
John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går
til helseministeren.
Det skandalepregede byggeprosjektet på Gaustad
med Statsbygg som byggherre – jeg tenker da på det
nye Rikshospitalet – har ført til store driftsmessige
problemer ved det gamle Rikshospitalet. Fristen for ferdigstillelse av
det nye Rikshospitalet er nå oversittet med minst et og et
halvt år, og det kan fort bli to år. Pr. dags
dato kjenner ikke jeg til noen ny dato for ferdigstillelse og innflytting. Jeg
er gjort kjent med at avansert medisinsk utstyr som er installert
på Gaustad, nå demonteres for å holde
faglig forsvarlig drift i gang på det gamle Rikshospitalet.
Jeg er videre kjent med at det gamle Rikshospitalet eksempelvis
leier inn MR-maskiner og annet medisinsk-teknisk utstyr for å dekke
behovet, til en meget høy kostnad. Kan helseministeren
bekrefte dette, og i tilfelle opplyse hvilke ekstra kostnader det
gamle Rikshospitalet er påført på grunn
av ytterligere utsettelse av byggeprosjektet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig som representanten Alvheim påpeker,
at utsettelsene av ferdigstillelsen av byggeprosjektet på Gaustad
i stigende grad skaper problemer for driften ved det gamle Rikshospitalet.
Det har sammenheng med at det gamle Rikshospitalet er drevet på den
måten at det pr. i dag skulle vært overtatt av
det nye. Det har implikasjoner for utstyrs levetid osv. Stortinget
er i St.prp. nr. 1 orientert om den utsettelse som fant sted i begynnelsen
av august, og som innebar at hovedflytting ikke kunne skje i november
i år, men nå vil skje i år 2000. Regjeringen
vil denne uken legge fram en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet
for 2000 slik vi varslet i St.prp. nr. 1, der vi redegjør
for alle sider av de bygningsmessige forsinkelser og driftsmessige
konsekvenser som dette har, og der vi kommer med forslag til tilleggsbevilgninger
på driftsbudsjettet for Rikshospitalet for 2000 for å sikre
en forsvarlig drift inntil flytting kan finne sted. Det er vårt
mål at denne flyttingen skal skje før sommerferien
2000.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret.
Jeg har tidligere tatt til orde for at det
burde skaffes til veie uavhengig ekspertise av nasjonal eller internasjonal karakter
for å gå gjennom de tekniske anleggene ved det nye
Rikshospitalet før innflytting – dette for å ivareta maksimal
sikkerhet for pasienten når innflytting i fremtiden skal
skje.
Tilliten til Statsbygg er hos meg ganske tynnslitt.
Deler helseministeren den bekymring jeg har gitt uttrykk for på vegne
av fremtidige pasienter og ansatte ved Rikshospitalet?
Jeg tar det som en selvfølge at Rikshospitalets
ordinære driftsbudsjett ikke på noen måte
må hefte for de ekstra utgifter hospitalet er påført
i 1999 og vil bli påført i år 2000.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Når Rikshospitalet ennå ikke
har flyttet fra Pilestredet til Gaustad, er det fordi det er et
overordnet hensyn at pasientenes sikkerhet skal ivaretas. Sykehuset
skal være klart til å tas i bruk på en
slik måte at denne grunnleggende forutsetningen er ivaretatt.
I arbeidet med å kvalitetssikre og
gjennomgå det utstyr av meget avansert karakter som er
installert i det nye sykehuset, brukes selvfølgelig uavhengig
ekspertise.
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Det er uheldig for Stortinget at vi inntil
nå har vært ukjent med når vi kan regne
med å ta i bruk det nye Rikshospitalet. Men jeg hører
at statsråden svarer at han antar det vil skje til sommeren
2000.
Jeg regner med at de økonomiske uttellinger
en kan påregne, er ganske svære. Jeg minner om
at bare utsettelsen fra september til november i år i følge
budsjettet var beregnet å koste 27 mill. kr. Jeg må derfor
spørre statsråden: Hvilke ekstrakostnader regner
en med vil påløpe fram til innflytting?
Det andre spørsmålet som
jeg ønsker å stille, er: Rikshospitalet har omfattende
oppgaver i forhold til pasientbehandling, forskning og undervisning.
Hvilke konsekvenser har de stadige utsettelsene hatt for disse forholdene – altså pasientbehandling,
forskning og undervisning?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil mene at Stortinget har vært
fullt ut orientert om det det har vært mulig å orientere
Stortinget om når det gjelder bakgrunnen for og konsekvensene
av den utsettelsen som beklageligvis kom tidlig i høst.
Det fremgår av St. prp. nr. 1 for 1999-2000. Vi varslet
der at vi ville ha en fullstendig gjennomgang av de økonomiske
konsekvensene på byggesiden i regi av arbeidsministeren
og på driftssiden i min regi, og at vi ville komme med
en gjennomgang av det i et tillegg til statsbudsjettet. Det tillegget
vil vi fremme på fredag, og da vil den fulle oversikt over
de økonomiske implikasjoner som representanten Kristoffersen
nå spør om, bli forelagt Stortinget sammen med
en gjennomgang av de elementer som har ført til utsettelsen,
og driftskonsekvenser.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Gunhild Øyangen (A): Mitt spørsmål går
til helseministeren.
Jeg vil vise til den meget sterke kritikk mot
helseministeren fra NTNU, Universitetet i Trondheim. Universitetets
ledelse har sett seg nødt til å henvende seg til
statsråd Lilletun med sin kritikk, fordi helseministeren
har grepet inn i en enkeltsak om et forskningsprosjekt vedrørende
ultralyd for gravide. NTNU peker på at dette er forskning
som er faglig relevant og faglig nødvendig, og at etisk
komite har gitt sin tilråding. Universitetet fastholder
at prosjektet skal gjennomføres.
Jeg er svært betenkt over helseministerens
opptreden i denne saken, og vil spørre hvilken hjemmel
statsråden mener han har til å innføre
en praksis med detaljstyring av forskningen.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Hvis det hadde vært riktig at statsråden
hadde innført en praksis med detaljstyring av forskningen
og hadde grepet inn og sågar stoppet et forskningsprosjekt
som var i gang, så kunne det vært en berettigelse
i denne kritikken. Men det har statsråden ikke gjort.
Dette prosjektet dreier seg om å flytte
samfunnsmessige grenser, det dreier seg om å prøve
ut tidlig ultralyd som en screening i 12. uke. Hittil har det vært
bred faglig konsensus, også forankret her i Stortinget,
om at det skal skje i 17.–18. uke. Man skal lete systematisk
etter utviklingsavvik hos fosteret. Jeg ser det som et
samfunnsmessig spørsmål – et spørsmål
som åpenbart ikke dreier seg om å utvikle ny teknologi,
men som dreier seg om å flytte samfunnsmessige grenser.
Det er min oppfatning at i den frie debatt
må også statsråder ha anledning til å delta.
Og i den frie debatt har jeg anmodet om at dette prosjektet utsettes
til Stortinget får anledning til å drøfte
bioteknologimeldingen, som skal skje om få måneder,
slik at Stortinget faktisk får lov til å gjøre
det før man stilles ovenfor en situasjon som kan bli veldig
vanskelig å reversere.
Gunhild Øyangen (A): Universitetets ledelse har vurdert prosjektets
faglige og etiske sider veldig grundig. Det har jeg også selv
gjort. Jeg har tatt meg god tid til å gå inn i
saken, og jeg fastholder, i likhet med Universitetet i Trondheim,
at statsrådens håndtering av denne saken er prinsipielt
svært uheldig.
Den medisinsk-tekniske utvikling går
veldig fort, og teknologien blir raskt tatt i bruk. Det reiser en
rekke etiske og faglige spørsmål som vi må ta
stilling til. Jeg kan ikke si om det er riktig med tidlig ultralyd,
men jeg vet at det foregår i stor stil. Det er et stort ønske
om mer kunnskap for å lage gode etiske kjøreregler,
og forskningsmiljøet i Trondheim ligger helt i spissen
internasjonalt. Vi må ikke bygge det ned, vi må bygge
det opp.
Forskere som vier hele sitt liv til å ta
vare på foster og mor, må ikke bli tillagt motiv
om å arbeide for et sorteringssamfunn. Det er
feil. (Presidenten klubber.) Her vil jeg be statsråden
og andre om å tenke gjennom språkbruken sin. (Presidenten
klubber) Vi må ha en etisk debatt, men den skal være
renslig og respektfull.
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom
på at taletiden skal holdes.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det som virkelig ville vært prinsipielt
uheldig, var hvis jeg som helseminister ikke skulle ha anledning
til å ytre meg i en sak som det forskes i, og som Stortinget
vitterlig skal bli forelagt en sak om om få måneder.
Jeg vil si det slik at det overrasker meg at denne kritikken kommer.
Det overrasker meg at den kommer fra Stortinget, og det overrasker
meg at den kommer fra Arbeiderpartiet. Jeg har registrert at langt
inn i representanten Øyangens eget parti er det representanter som
har gått ut og støttet det synspunktet jeg har
gitt uttrykk for. Jeg har altså ikke grepet inn i den formelle
prosess. Tvert imot har jeg sagt at dette prosjektet er godkjent
alle de stedene det skal godkjennes. Jeg kan ikke stoppe det, har
ikke forsøkt å stoppe det, men jeg har i debatten
rettet en anmodning om at man venter til politikerne får
sagt sitt.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går
til statsråd Sponheim, både som næringsminister
og som Venstre-leder.
Vi hørte i dagens nyhetssendinger
at Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland nå inviterer
til et bredt regjeringssamarbeid med bl.a. de nåværende
regjeringspartier, og han uttaler i dagens Aftenposten:
«Tre
av dem vil samarbeide med Arbeiderpartiet».
Jeg antar at han da sikter til regjeringspartiene,
deriblant Venstre.
Senterpartiets leder har uttalt at budsjettet
etter forliket med Arbeiderpartiet er blitt et bedre budsjett. Jeg
vil med utgangspunkt i næringspolitikken og skattepolitikken
gjerne høre hvordan Venstres leder ser på den
skattepolitikk som professor Terje Hansen omtaler som «en katastrofe» og «i
strid med alle faglige råd».
Statsråd Lars Sponheim: Får jeg først gi uttrykk
for at det er min klare oppfatning at det beste budsjettet var det
budsjettet som Regjeringen la fram. Men så er det slik
at et budsjett ikke er godt på papiret, det er først
godt for økonomien når det har et flertall bak
seg i Stortinget. Det betyr at en mindretallsregjering må søke
samarbeid for å få et budsjett som er bra for
landet, gjennom et flertall i Stortinget. Det mener jeg vi har lykkes
med, selv om det på enkeltpunkter kan sies – etter
mitt skjønn på ganske marginale områder – å ha
bidratt til å svekke noe av den næringspolitiske
profilen, i alle fall hvis vi tenker på AMS-ordningen,
som kan ha bidratt til å tilføre bedriftene kapital.
Men hovedbildet er at dette er helt marginalt. Vi har klart å skjerme
næringslivet på viktige områder. Vi har
et budsjett som har flertall bak seg, og som vi allerede nå,
den 3. november, vet hvordan vil bli behandlet. Det må også være
veldig bra for næringslivet. I tillegg er det et budsjett
som vil klare å ta vare på alle de viktige størrelser
som legger grunnlaget for en fortsatt rentenedgang.
Når det gjelder uttalelsene som vi
er blitt kjent med i nyhetene i dag, at Arbeiderpartiets leder har
uttalt ønske om å gå i regjeringssamarbeid
med de tre partiene, vil det i så fall måtte bygge
på et ønske om å splitte de tre partiene
for å få til en ønsket regjeringsdannelse.
Det vet vi også at Høyre har gjort forsøk
på tidligere i sin strategi for å få til
regjeringsdannelse. Det har ikke lykkes. Samholdet mellom de tre
partiene er meget sterkt og har blitt sterkere. Det er ikke bare
et praktisk samarbeid, men det er også et samarbeid som
til de grader bygger på et ideologisk fundament. Det er
ikke aktuelt for Venstre å delta i noe regjeringssamarbeid
med Arbeiderpartiet. Vi ønsker å holde fast ved
det samarbeidet vi har.
Per-Kristian Foss (H): I så måte må Høyre/Venstre være
i godt selskap, for Venstre har også uttalt det samme som
Høyre, nemlig at et slikt regjeringssamarbeid burde omfatte
også Høyre. Men jeg forstod at det var en landsmøteuttalelse
som forsvant på Voksenåsen etter kun ett døgn.
Jeg registrerer at næringsministeren
omtaler de endringer som er skjedd i budsjettforliket, som marginale endringer.
Da har jeg lyst til å spørre næringsministeren direkte:
Er det ikke slik at Venstre har lovet forbedringer i delingsmodellen?
Forliket innebærer at delingsmodellen blir mer kostbar
for bedriftene. Er det ikke slik at Venstre har krevd at forskjellen
på marginal skattesats for lønnsinntekter og skattesatsen
for kapitalinntekter bør nærme seg hverandre?
Med dette forliket går det motsatt vei. For å holde
meg til professor Terje Hansen, så uttaler han om dette:
«Dette
er en katastrofe, og så galt som det går an. Det
er bred faglig enighet om at forskjellen i skatt på arbeids-
og kapitalinntekter burde reduseres.»
Hvordan harmonerer dette med Venstres politikk?
Presidenten: Presidenten vil for sin del understreke
at det er næringsminister Sponheim som møter til
spørretimen.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg går ut fra at presidenten også tillater
meg å svare på spørsmålene med
alle de tanker jeg måtte ha i hodet, også utenfor
næringsministerfunksjonen.
Får jeg først gi uttrykk
for at det er rett, som representanten Foss her gir uttrykk for,
at Venstre og også Kristelig Folkeparti før 1997
hadde et landsmøtevedtak om og primært et ønske
om et firepartisamarbeid. Når det ikke var mulig, fordi
Høyres strategi var basert på at sentrum skulle
splittes opp, viser det også veldig klart hva som er førsteprioritet
og det bærende for dette regjeringssamarbeidet, at de tre
partienes samhold er viktigere enn noe annet. Den utviklingen vi
har sett disse to årene, har bare forsterket en slik situasjon.
Vi har i all ærbødighet en meget god regjering
som takler vanskelige oppgaver for landet på en god måte.
Det er vel en subjektiv oppfatning, men jeg må få lov å gi
uttrykk for den. Denne tilnærming gjelder også det
frieri som vi nå ser fra Arbeiderpartiets leder. De tre
sentrumspartiene står samlet og kommer til å gjøre
det.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ansgar Gabrielsen.
Ansgar Gabrielsen (H): Denne budsjettavtalen har vi sett har vært
feiret på forskjellig vis. Vi så i TV at Kristelig
Folkepartis parlamentariske leder var oppe på finanskomiteens
bord, og jeg så i VG at Arbeiderpartiets fraksjon hadde
feiret det på bakrommet, faktisk med Gabrielsens konjakk.
Nå er det vel slik at det har vært
langt mellom de reportasjene der småbedriftene har feiret
dette. Jeg har sett lite bløtkake og lite andre ting også i
så måte. Jeg synes kanskje statsministerens valg
av bløtkakestykke var litt underlig, når forliket
innebærer at vi får en 10 pst. økning i
likningstakst for næringsbygg. Delingsmodellen får
en skjerping på 200 mill. kr. Vi får økning
av bilavgift, dieselavgift, lavere avskrivingssatser for
næringsbygg osv., og økt rederiskatt. Til sammen
dreier dette seg om flere hundre millioner. (Presidenten klubber.)
Synes næringsministeren at statsministeren gjorde et klokt
valg da han valgte kakestykket som gikk på småbedriftene,
og i så fall er det slik at næringsministeren
vurderer disse hundretalls millionene som ubetydelige?
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom
på at representanten Gabrielsen har tatt et stort stykke
av kaken som gjelder den tilmålte tid.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg må få gi uttrykk for
at av og til er det nok slik at Bache-Gabrielsen smaker bedre enn
Ansgar Gabrielsen, og der forstår jeg godt Arbeiderpartiet.
Når det gjelder spørsmålene,
tror jeg statsministeren med rette tok det riktige kakestykket,
fordi det var maktpåliggende for Regjeringen i det budsjettforliket
som vi har inngått, å skjerme det som oppleves
som vanskelig for småbedriftene, og det har vi lyktes med.
Det betyr at aksjerabattene, som for småbedriftene er viktig,
er urørt, og det betyr at det for alle praktiske formål
for småbedriftene heller ikke er gjort endringer i delingsmodellen som
småbedriftene vil merke. Og det er viktig.
Jeg har også registrert at bedriftenes
organisasjoner heller ikke har satt i gang de store aksjoner eller
kommet med de store protester etter at dette er blitt kjent. Og
det tror jeg har direkte sammenheng med at det er viktige for landet
med den forutsigbarhet det gir at et budsjett kan bli vedtatt og
avklart så tidlig, med alle de viktige størrelser
i behold.
Presidenten: Kristin Halvorsen –til oppfølgingsspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Det var ukjent for meg at næringsministeren
hadde smakt på Ansgar Gabrielsen og dermed har et sammenlikningsgrunnlag
i forhold til Bache-Gabrielsen. Men la det ligge.
Det er inngått et budsjettforlik mellom
sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, og sentrumspartiene må regne med
kjeft fra Høyre og Fremskrittspartiet. Nå er ikke
dette budsjettforliket veldig omfattende i kroner og øre.
Det er mer interessant å diskutere hva dette betyr for
de to neste årene på Stortinget. Fra SVs side
har vi merket oss at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har sagt
at de skal samarbeide om forskjellsmeldingen, som nå ligger
til behandling i Stortinget. Man går der rett inn i den
drakampen som kommer til å dreie seg om hvor mye man skal beskatte
kapital, som er den viktigste grunnen til at de 10 pst.
rikeste har blitt rikere, og hvor mye man skal kjøre inn
for å bekjempe fattigdom i Norge. Ønsker næringsminister
og venstreleder Sponheim et systematisk samarbeid med Arbeiderpartiet,
bl.a. om forskjellsmeldingen, som kan vare i to år, slik
at man virkelig kan bekjempe forskjeller i Norge?
Statsråd Lars Sponheim: Det er litt av styrken ved sentrumsregjeringen
at vi er i stand til å samarbeide i begge retninger. Vi
har i to år hatt budsjettsamarbeid med Høyre og
Fremskrittspartiet – riktignok med subsidiær støtte
derifra – og nå har vi et budsjett som et rendyrket
sentrum står sammen med Arbeiderpartiet om. Summen av dette
gir veldig gode virkninger for det jeg mener er sentrumspolitikk.
Vi tar vare på næringslivets behov ved en god
næringspolitikk, kombinert med det fellesskapsansvaret
for å bruke staten og det offentlige til å løse
viktige oppgaver som sentrum deler med Arbeiderpartiet. Det siste
er ikke minst viktig i disse tider da høyrepartiene i sine
budsjetter til de grader stikker av fra et slikt fellesskapsansvar,
slik jeg har opplevd det.
Regjeringspartiene har også gjennom
dette budsjettforliket forpliktet seg til å samarbeide
nærmere om forskjellsmeldingen, som henger nært
sammen med budsjettet. Utover det er dette et enkeltstående
budsjettsamarbeid.
Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål
er fra Børge Brende.
Børge Brende (H): Det er alltid interessant å lytte
til Lars Sponheim i spontanspørretimen, iallfall når
han, som han selv sa her i sted, gir uttrykk for alle de tanker han
har i hodet.
Det vi nå står overfor, er
et budsjettforlik hvor man ser at forskjellen mellom skatten på kapital
og skatten på arbeidsinntekt har økt, vi har fått
en marginalbeskatning i Norge på 65 pst. på arbeidsinntekt.
Hvordan mener Sponheim at dette harmonerer med Voksenåserklæringen,
hvor det sies at denne avstanden skal minke? Vi har også fått
en forverring i delingsmodellen, ikke bare i forhold til artister
o.l., men man har også senket kapitalavkastningsraten til
5 pst., som betyr en forverring.
Nå sier Sponheim at man kan oppnå mye
positivt sammen med Arbeiderpartiet. Men i vår sa han at
når det gjelder mange av disse enkelttiltakene, både
i den lille og den store næringspolitikken, vet vi at de
gode flertallsløsningene finnes mellom sentrum og Høyre
og Fremskrittspartiet. Er han ikke lenger enig i den uttalelsen?
Statsråd Lars Sponheim: Til det siste: Jeg gav uttrykk for at det
nettopp er på grunn av sentrums genuine posisjon at vi
kan finne gode næringspolitiske løsninger og få flertall
for dem sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, samtidig
som vi kan ta vare på de gode fellesskapsløsningene
og få en rettferdig fordeling, som sentrumspartiene er
opptatt av, sammen med Arbeiderpartiet. Summen av dette blir en
god politikk for landet, og det illustrerer hvilket viktig maktpolitisk
veikryss sentrum er.
Så til det første spørsmålet.
Det er rett at Venstres politikk er å få en utjevning
av skattesatsene på kapital og arbeid – som virkelig
gir uttrykk for de store forskjellene og kanskje er det mest urettferdige
i skattesystemet vårt – som f.eks. Willoch og
Karl Glad – unnskyld, Yngve Hågensen, de hang
ofte så tett sammen – har gitt uttrykk for er
en ønsket utvikling. Når budsjettforliket nå førte
til at vi fikk en høyere marginalskatt på svært
høye inntekter – på arbeidsinntekt som
Brende gav uttrykk for – skal vi huske at det er få mennesker
det gjelder, det gjelder lønninger som er høyere
enn det statsministeren har, så jeg synes det er til å kunne
leve med.
Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.
Erna Solberg (H): Det burde være mulig å stille statsråden
spørsmålet om utjevning mellom kapital og lønn
bare skal skje ved at kapitalbeskatningen skal øke og øke,
og at det ikke noen gang har vært forutsatt at man skal ha
et flatere system for lønnsbeskatningen. Nå er
det et problem som har oppstått i forhold til næringslivet,
knyttet til økningen av marginalskatten, med det forliket
om delingsmodellsystemet som ble gjort i 1995 på Stortinget. Det
er et forlik som har gjort at bedrifter med tradisjonell kapital
kommer bedre ut av delingsmodellen enn bedrifter med moderne menneskekapital – bedrifter
innenfor de sektorer som statsråden ofte har forsøkt å gjøre
seg til talsmann for. Det er nettopp disse sektorene som også økningen
i marginalskatten kommer til å ramme, fordi de ikke gjennom
delingsmodellen inngår i taket. Ser ikke statsråden
at dette er et direkte angrep på næringsrettet
forskning, på bedrifter innenfor informasjonsteknologi,
på hele det systemet vi ønsker å bygge
Fremtids-Norge på – ikke bare de tradisjonelle
kapitaltunge bedriftene?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil først gi uttrykk for at en
tilnærming av skattesatsene mellom arbeid og kapital er
et spørsmål som Regjeringen vil komme nærmere tilbake
til i den brede skattemelding som er varslet til våren.
Den hadde i sin tid opphav i et Dokument nr. 8-forslag her i Stortinget
som Regjeringen har hatt en bred utredning av, og som vi vil komme
tilbake til. Det er en kjent sak at både jeg og finansministeren
tidligere har gitt uttrykk for betydelig sympati for en slik politikk,
og det kommer vi nærmere tilbake til.
Så skal det også sies at
vi fikk en betydelig tilnærming av disse skattesatsene
allerede ved skattereformen i 1992. Noe av den effekt mange er ute
etter, er at det skulle føre til lavere bruttolønner – ganske
enkelt ved å få en effekt på nettolønningene
når det gjelder de høye inntektene. Det er en
effekt som dessverre ikke har oppstått. Vi har sett hvordan
lønnsutviklingen har tatt totalt av på tross av
at marginalskattesatsen falt betydelig. Det er en del av markedet
her som ikke har fungert tilfredsstillende i lønnsdannelsen
vår, og som gjør at det nok er behov for å ta
med noen erfaringer også når dette skal vurderes nærmere.
Ellers er jeg enig i at det er et problem at
immaterielle verdier – kunnskap – ikke kapitaliseres
i bedriftene i skattemessig forstand. Det må vi se nærmere
på i denne skattemeldingen.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Rita Tveiten (A): Eg vil gjerne stilla spørsmål
til næringsministeren.
I dag høyrer me om at behovet for
kapital er eit tema for norske bedrifter. Fleire store norske bedrifter
kan vera på veg til å bli selde ut av landet.
Dyno og Hydro Seafood er aktuelle døme. Felles for desse
bedriftene er at dei treng tilgang på omfattande og tolmodig
kapital for å kunna veksa og utvikla seg på ein
god og nødvendig måte for å vera i front
på verdsbasis. På den andre sida veit me at staten
forvaltar store midlar som me treng ei god avkasting på.
Spørsmålet mitt vert om statsråden ser det
fornuftig å kopla desse to behova, og om det uroar næringsministeren
at Noreg er i ferd med å verta eit filialland i staden
for eit land der dei store selskapa finn det formålstenleg å ha
hovudkontora sine.
Statsråd Lars Sponheim: Her er det i debatten om dagen en betydelig
grad av påstander, bl.a. at Norge er i ferd med å bli
et filialland. De ferskeste tallene som jeg kjenner til, viser at
norsk næringslivs direkte investerte kapital i utlandet
nå er på 163,9 milliarder kr,
mens utenlandske direkte investeringer i Norge er på 151,5 milliarder kr.
Det betyr at vi har hatt en utvikling gjennom mange år
hvor norske bedrifter investerer mer ute, og gjør andre
land til filialland mer enn omvendt. Det kan være grunn
til å tro – det er en påstand vi gjerne skal
få utredet nærmere – at det med basis
i norske hovedkontorer nå er større økonomisk
aktivitet enn noen sinne. Det betyr ikke at det ikke bekymrer meg
at det er fare for at viktige miljøer og viktige hovedkontorer
med forskningsmiljøer og slikt kan flytte ut av landet.
Vi må ha en aktiv politikk for å motvirke det
på viktige områder. Det synes jeg det er viktig
at vi gjør, og at vi følger fra bedrift til bedrift
hva som kan gjøres. Men det er også veldig viktig å la
norske eiermiljøer få lov til å komme
på banen. Jeg har opplevd, når store norske bedrifter
skal selge deler av sin virksomhet, at det ropes på statlig
eierskap med en gang. Men Regjeringen har valgt å avvente. Vi
kjenner til at det er private miljøer som er interessert, og
vi ser f.eks. i noen av de selskaper som her er nevnt, at har vi
tålmodighet til å vente litt, ser vi hvordan interessante
private norske eiermiljøer kommer opp, slik som vi nå ser
i nyhetene når det gjelder Hydro Seafood, og det må være
den beste og ønskede situasjonen. Men det er viktig at
man i disse spørsmålene er våken og klar
til å handle hvis det er nødvendig.
Rita Tveiten (A): Eg ynskjer å gripa fatt i akkurat
det næringsministeren sa om Hydro Seafood, for det er som kjent
eitt av lokomotiva i norsk oppdrettsnæring. Eg har òg
merka meg at det kan finnast interessante norske kjøparar
som har like gode bud på Hydro Seafood som utanlandske
aktørar. Det som vert spørsmålet, er
om statsråden eventuelt ville sitja roleg og sjå på dersom
Hydro skulle føretrekkja ein utanlandsk kjøpar,
om det skulle vera eit sjølvstendig poeng.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil først minne om at hele Hydro-modellen – med
et betydelig statlig eierskap, men også med et betydelig
privat eierskap – er basert på at de private eierne,
de private aksjonærene, har tillit til at staten opptrer
som en ordinær aksjonær i den forstand at det
er aksjonærenes interesser og bedriftsmessige disposisjoner
som ligger til grunn for det selskapet gjør. Det er helt
avgjørende. Skulle vi begynne å drive politikk gjennom
dette eierskapet, ville vi undergrave det statlige eierskapet i
dramatisk grad. Det gjør at Hydro har forretningsmessig
frihet til å ivareta aksjonærenes interesser, både
de statlige, og også de private. Det betyr ikke at ikke
en betydelig aksjonær som staten gjennom næringsministeren
fører inngående samtaler med Hydro-ledelsen, hvor
Hydro-ledelsen er kjent med Regjeringens posisjon i disse spørsmålene.
Det i seg selv vil ofte være nok – regner jeg
med og er jeg sikker på – til at Hydro-ledelsen
ikke har noe ønske om å legge seg på siden
av det som er den store eierens interesser. Men det går
ikke inn på den forretningsmessige friheten som et selskap
må ha, av hensyn til også det statlige eierskapet.
Presidenten: Ivar Kristiansen – til tilleggsspørsmål.
Ivar Kristiansen (H): Det er jo et viktig spørsmål som
representanten Tveiten tar opp i dag. Jeg hørte svaret
til næringsministeren og må spørre: Regjeringen
kan vel ikke være av den oppfatning at problemet er mangel på statlig
eierskap i norsk næringsliv? Det kan vel ikke på noe
slags vis fortone seg som at det bør opp på et
høyere nivå?
Jeg tror at man ved sammenligningen med de
høye norske investeringer utenlands viker bort fra problemet, som
er relativt akutt. Det er klart at Norge, som til de grader er eksportorientert
og har sitt marked utenfor landets grenser, må ha denne
aktivitet på et høyt nivå. Det jeg synes
er problemet, er at Regjeringen mangler en strategi. Vi har ført
en aktiv politikk overfor rederinæringen, som vi har klart å beholde
innenlands. Vi ser nå at man faktisk også der
har i gang aktivitet for å forverre de rammevilkår
man har vært relativt godt enig om at man skulle ha i behold
innenlands.
Statsråd Lars Sponheim: Vi har en skreddersydd og god beskatning av
rederinæringen, som gjør at dette er et av våre
tyngste og sterkeste næringsområder. Det er Regjeringens
politikk at det skal den være. Vi vet også at dette
har vært et av de mest tilspissede politiske områdene
de siste årene, med bidrag til betydelig kamp og usikkerhet
basert på debatter i denne salen.
Det vi nå har opplevd gjennom dette
budsjettforliket, er at vi med små justeringer i rederibeskatningen – som etter
mitt skjønn bør være helt uproblematisk
for næringen å leve med – også har
fått et mye bredere politisk fundament for beskatningen
av et så viktig næringsområde i Norge,
som gjør at vi kan ha håp om at vi ved nye budsjettrunder
unngår å skape usikkerhet om dette.
Det er eventyrlig at vi, et lite folk som det
norske, som er under en promille av verdens befolkning, eier 10 pst. av
verdensflåten. Den beslutningsmakt som ligger i å eie 10 pst.
av verdensflåten, har store ringvirkninger for annet norsk
næringsliv. Det må vi ta vare på.
Presidenten: Kjell Opseth – til oppfølgingsspørsmål.
Kjell Opseth (A): Statsråd Sponheim sa at han og Regjeringa
var vaken for dei utfordringane som representanten Tveiten tok opp
i sitt spørsmål. Det er jo bra. Statsråd Sponheim
sa også at dei aktuelle bedriftene som var nemnde i denne
samanhengen, var klare over Regjeringa sin posisjon. No er det jo
faktisk Regjeringa sin posisjon som vart etterlyst i representanten
Tveiten sitt spørsmål. Eg registrerte ikkje noko
konkret svar på det spørsmålet, så eg
gjentek: Kva er Regjeringa sin posisjon i forhold til det som no
skjer i store delar av norsk næringsliv? Historiske tal
er vi alle kjende med. Men det som skjer i notida, krev handling,
og det er det vi etterlyser.
Statsråd Lars Sponheim: I et lite land som vårt er veien
veldig kort fra å snakke generelt om disse tingene til å kunne
trekke konklusjoner som går direkte på aktuelle
saker og aktuelle bedrifter. Det er vanskelig å være næringsminister
og betydelig aksjeeier og sitte inne med informasjoner og samtidig
være åpen og snakke om alle disse tingene, fordi
det er svært børsfølsomme ting. Men jeg
kan forsikre om at i de selskaper hvor staten allerede er eier,
har vi en tett dialog, uten at vi går over den viktige
streken som er der, i forhold til å ta vare på selskapenes
forretningsmessige frihet. Det ønskede fra Regjeringens
side er, som vi har nedfelt det i eierskapsmeldingen, og som representanten
Opseth er vel klar over, å ta vare på det mangfoldige
og private eierskapet. Da må man av og til la være å kaste
seg over den lettvinte statlige løsningen med en gang.
Representanten Opseth ropte på statlig
eierskap den gang Kværner ville selge skipsverftene. Nå ser
vi at hvis vi kan sitte litt i ro, være våken
rundt dette, kommer det opp interessante private eiermiljøer
som er klare til å kjøpe og by på dette
i Norge. Og det er den beste løsningen.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Rolf Reikvam (SV): Jeg har et spørsmål til
helseministeren.
Institutt for energiteknikk på Kjeller
har siden 1950 sluppet radioaktive stoffer ut i Nitelva ved Lillestrøm. For
1963 var dette uten konsesjon, etter 1963 er det med konsesjon fra
Statens strålevern. Gjeldende utslippstillatelse er gitt
av Statens strålevern 4. desember 1992, og den utløper
31. desember i år.
Utslippene i dag er trolig lavere enn de var
på 1960-tallet, men vi vet at deler av området
er forurenset, og befolkningen i området er sannsynligvis
utsatt for stråleeksponering utover det som den burde være.
Eventuell videre utslippstillatelse skal gis av Strålevernet
fra 1. januar 2000. Mitt spørsmål til
helseministeren er: Mener statsråden at det ved en ny utslippstillatelse
bør stilles krav om nullutslipp av radioaktivt avfall?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Dette er en omfattende sak med mange sider.
La meg bare kort si at når det gjelder de gamle synder
fra 1950-tallet og utover, har jeg forlangt en full redegjørelse
fra kontrollinstansen, Statens strålevern, om det sakskomplekset,
fordi jeg ikke har oppfattet det slik at IFE i sin offentlige redegjørelse om
dette har svart tilfredsstillende på de spørsmål
som har vært reist.
For det andre er det slik at det i Nitelva,
en halvmeter under elvebunnen, ligger avsetninger av sedimenter
fra tidligere, gamle utslipp, som Strålevernet nå har
forlangt en plan for å rydde opp i. Nå har vi
også et lager å plassere slikt avfall i. Den planen
skal foreligge utpå vinteren, og det skal settes inn betydelige
ressurser i det oppryddingsarbeidet.
Så til det tredje punktet, som er
representanten Reikvams egentlige spørsmål, nemlig
utslippstillatelsen som gjelder i dag, og som gjelder fram til årsskiftet.
Det er en utslippstillatelse som er ledsaget av et kontrollprogram. Ifølge
de opplysninger jeg har fått, ligger utslippene i dag godt
under de grenser som er trukket opp i tillatelsen. Men tillatelsen
skal fornyes pr. 1. januar, og ut fra de utsagn som er
gitt fra IFEs side om at man har som et klart mål å komme
ned på nullutslipp, mener jeg at det ville være
naturlig at den instans som skal behandle dette, Strålevernet,
vurderer å stramme inn utslippstillatelsen.
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret.
Jeg er enig med statsråden i at de
gamle syndene må vi rydde opp i, men det viktige er nå å prøve å se
fremover. Jeg er også glad for at statsråden antyder
at vi bør vurdere å stille krav om nullutslipp
av radioaktivt avfall.
Statens strålevern skal jo behandle
denne søknaden, og de har nå ca. halvannen måned.
I kontakt med Strålevernet i dag har jeg fått
oppgitt at de ennå ikke har mottatt søknad fra
Institutt for energiteknikk. Det er de faktiske forhold. Bekymrer
det statsråden i en så alvorlig sak at en slik
søknad blir sendt så sent, og at det da blir knapp tid
til å behandle en slik søknad?
Og for det andre: For tilsvarende reaktorer
i Sverige, vet vi, har de oppnådd å få til
nullslipp. Burde ikke vi også i Norge klare det tilsvarende
når vi vet at de klarer det i Sverige? Burde ikke vi også ha
klare mål om at den type reaktorer skal ha nullutslipp?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i at det må være
et ønskelig mål.
Når jeg ikke vil gå mer konkret
til verks, er det fordi det ikke er departementet og helseministeren
som behandler utslippstillatelsen, det er Statens strålevern.
Jeg har full tillit til at de vil sikre en forsvarlig behandling
av denne søknaden og ivareta alle de hensyn som skal ivaretas.
Jeg viser til at Strålevernet jo har løpende informasjon,
gjennom kontrollprogrammet, om hvordan utslippene i Nitelva står
seg i forhold til de konsesjonskrav som gjelder i dag.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til
helseministeren.
Da Kristelig Folkeparti og for så vidt
også de andre regjeringspartiene var i opposisjon, var
de svært kritiske til økte egenandeler. Etter
to år med den nye regjeringen må vi nå konstatere
at vi har sett en dramatisk økning i egenandelene som savner
sidestykke. Pasienter som skal til rehabilitering ved opptreningsinstitusjoner,
betaler 300–400 kr dagen, og det blir mye hvis de er der
i tre uker. Eldre som skal ha medisiner på blå resept,
risikerer i tillegg å betale flere hundre kroner i egenandeler
som ikke kommer innunder det såkalte egenandelstaket.
Høyre er tilhenger av et egenandelssystem
dersom det er rimelig, og dersom det ikke rammer kronikere og andre svake
grupper. Men nå går det jo over alle støvleskafter!
Mitt spørsmål er: Hvordan
kan helseministeren forsvare å legge frem et budsjett som
på denne måten øker forskjellene mellom
dem som har råd til å kjøpe medisiner
og la seg bli bedre ved rehabiliteringsinstitusjonene, og dem som
ikke har det?
Statsråd Dagfinn Høybråten: I likhet med representanten Høegh
mener jeg at vi bør ha et system med moderate egenandeler
i Norge, samtidig som vi har en rimelig skjerming av dem som har
langvarige behov for tjenester og medisiner som det er egenandel
på.
I det budsjettet som ble lagt fram i høst,
vil jeg hevde at det er en relativt moderat økning av egenandelene.
Det er en økning som om lag tilsvarer forventet pris- og lønnsutvikling.
I tillegg til det har Regjeringen forpliktet seg til å gå gjennom
egenandelsordningene ved opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene
med sikte på en harmonisering. Det arbeidet er i gang.
Utover det er vi i gang med en gjennomgang
av hele egenandelssystemet i forhold til følgende problemstilling:
Hvordan kan vi bedre skjerme storforbrukerne gjennom f.eks. et tak
2, som kan hindre at de som har langvarige og store behov, må ut
med så vidt store uttellinger som de må i dag,
samtidig som den store del av befolkningen som har relativt små behov,
kan betale noe mer? Det arbeidet vil vi komme tilbake til Stortinget
med i statsbudsjettet for 2001.
Annelise Høegh (H): Ja, det er vel og bra at helseministeren vil
utrede både egenandelstak 2, som Stortinget har bedt om,
og andre ordninger, men problemet er jo ikke at det er så vanskelig å utrede.
Problemet er om man faktisk vil gjøre noe med egenandelene.
Det er riktig som helseministeren sier, at
det er en relativt liten økning i de egenandelene som skjermes
av taket i år, men det var en grassat økning i
fjor. På to år har egenandelene økt med
30 pst. Høyre ønsker å oppheve det såkalte
referanseprissystemet, fordi det er pasientene som må betale
det vesentlige av regningen. 60 mill. kr i økte egenandeler,
som ikke skjermes av noe egenandelstak, har pasientene måttet
betale i det året vi nå snart er ferdig med.
Jeg må spørre også når
det gjelder opptreningsinstitusjonene: Når vil helseministeren
gjøre noe mer enn bare å utrede? For dette er
ikke et spørsmål om å utrede. Dette er et
spørsmål om å kanalisere penger inn,
slik at eldre, syke og kronikere ikke behøver å betale
300–400 kr dagen.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke fullt så enkelt som representanten
Høegh nå fremstiller det …
Annelise Høegh (H): Jo, det er det!
Statsråd Dagfinn Høybråten: – at man nærmest med et
pennestrøk kan forandre dette systemet. Det er et sammensatt
bilde. Det er egenandeler på mange forskjellige forvaltningsnivåer,
på mange forskjellige tjenestenivåer og på mange
forskjellige områder. Hvis man skal ha en skjermingsordning
som virkelig betyr noe annet enn en fin politisk markering, må man
faktisk ha noe som dekker dette mangfoldet. Det vi er i gang med,
er å analysere hele dette mangfoldet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå,
og vi har forpliktet oss til å komme tilbake til Stortinget
med et opplegg i 2001-budsjettet. Så jeg driver med mer
enn utredning, jeg forbereder et forslag for Stortinget.
Annelise Høegh (H): Kom med det nå, så vil det hjelpe
mange!
Presidenten: Presidenten viser til reglementet.
Det er kun anledning til å holde seg til dette, og det
tillater ikke en ny runde.
Jeg forstår det slik at statsrådens
svar er gitt, og vi går til neste hovedspørsmål.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne få stilla eit spørsmål
til næringsminister Sponheim.
Kyst-Noreg opplever no oppseiingar og permitteringar,
fyrst og fremst i oljerelatert industri og i verftsindustrien. Bekymringa
er stor. Dette kjem ikkje uventa, i alle fall ikkje for oss i Arbeidarpartiet.
Derfor gjorde me alt i revidert statsbudsjett i vår framlegg
om oppdrag til norske verft – m.a. bygging av forskingsskip,
kystvaktskip, hurtigruteskip, ferjer og fiskebåtar. Dette
er i liten grad fylgt opp av Regjeringa før no i samband
med budsjettframlegget.
I samarbeidsavtalen mellom Arbeidarpartiet
og regjeringspartia har me vorte samde om å auka løyvingane
til fornying av fiskebåtar og til å dobla fornyingstakten
for ferjer. Det er ikkje gjeve at desse oppdraga kjem til norske
verft.
Mitt spørsmål er: Kva for
strategi har statsråden og Regjeringa for å påverka,
slik at desse oppdraga kjem til norske verft og sikrar norske arbeidsplassar?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler bekymringen over den alvorlige situasjonen
i mange lokalsamfunn og for arbeidstakere som opplever usikkerhet.
Spesielt er dette knyttet til leverandørindustrien. Når
vi snakker om verftsindustrien, er det viktig å skille
mellom skipsbyggingsindustrien, som er de mange verft, og leverandørindustrien,
som er noen få store, som er i en alvorlig situasjon. Derfor
er jeg glad for at budsjettforliket med Arbeiderpartiet nå har
lagt grunnlag for 11 000 tiltaksplasser – tror
jeg resultatet av budsjettforhandlingene er. Det gir mulighet til
veldig god skreddersøm i de lokalsamfunn som er hardest
rammet. Vi er i en god dialog med Verdal-samfunnet, vi er nå i
en hektisk periode og kommer de nærmeste dagene til å møte
Stord-samfunnet osv. for å finne skreddersømmen
rundt disse tingene.
Når det gjelder skipsverftene, er
nok situasjonen noe lysere. Der er det pr. i dag ordrer inne på 6
milliarder kr inngått i år. Vi vet at årskapasiteten
er på 8–10 milliar-der kr. I tillegg kommer de
ordrene som er initiert gjennom statsbudsjettet for neste år.
Men så er det slik at vi har en EØS-avtale
som gjør at det må være åpent
internasjonalt anbud på disse tingene, og statsråden
vil få betydelige problemer hvis han her gir uttrykk for
at vi har en spesiell strategi som skulle føre til at norske
verft skulle få den type oppdrag som skal ut på en ærlig
konkurranse. Men jeg har tillit til at norske verft i denne situasjonen,
hvor de har behov for å fylle ledig kapasitet, er meget
konkurransedyktige, og vi vet at det skal bygges for rederier som
tidligere har veldig gode erfaringer med å få bygd
skip i Norge.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar for svaret.
Eg er samd i at det ser noko lysare ut, men
det ser ikkje heilt lyst ut, så de burde koma endå ein
del oppdrag til norske verft; det er derfor me aukar desse løyvingane. Eg
ber ikkje statsråden koma med forslag til endringar i EØS-avtalen,
men eg spør om hans haldning til og tankar om aktivitet
for å påverka, slik at me får oppdrag,
og flest mogleg av ferjene, fiskebåtane og dei andre båtane
vert bygde ved norske verft, som, som statsråden riktig
seier, er konkurransedyktige på desse områda.
Statsråd Lars Sponheim: Det er en bedre situasjon for skipsbyggeriene,
men vi ser at den oppdragsmengde som har kommet i løpet
av dette året, er skjevt fordelt. Det er vel slik at ett
verft i Trøndelag har bortimot halvparten av de kontraktene
som er inngått, og det gjør at det er mange verft
som er i en vanskelig situasjon. Jeg har derfor betydelige forventninger
til at verft som sitter med ledig kapasitet og har store faste kostnader
som løper allikevel, bør være i stand
til å være meget konkurransedyktige når
det gjelder bygging av den type skip som vil utløses gjennom
statsbudsjettet, skip som er så spesialiserte at vi er
de beste i verden til å bygge dem. Jeg tror også det vil
vise seg at vi vil kunne være best på pris. Jeg
kommer rett fra en eksporttur til Sør-Korea og har sett
på verft i Sør-Korea som alene sitter med kapasitet
på opptil ca. 60 skip, så det er klart at det
er en tøff virkelighet denne næringen står
overfor framover. Det betyr at det må være skip
som krever betydelige elementer av teknologi og kunnskap, som vi
kan fortsette å bygge i Norge.
Presidenten: Steinar Bastesen – til
oppfølgingsspørsmål.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et oppfølgingsspørsmål
til næringsministeren.
Vi er vel verdens dyktigste når det
gjelder å bygge skip, og vi kan konkurrere med alle våre
partnere i EØS-sammenheng. Når staten skal bygge ferjer,
vurderer de allikevel å bygge disse ferjene i Romania eller
Polen, som ikke er EØS-land. Staten sier at når de bevilger
penger til å bygge hurtigruteskip, skal de bygges i Norge.
Hva slags tiltak vil Regjeringen sette i verk for å bygge
sine egne fartøy i Norge? Og kan Regjeringen tenke seg å koble
verftsstøtte, tilskuddet på 9 pst., til bygging
i Norge, slik at det tilskuddet ikke blir utbetalt dersom båten
ikke blir bygd i et EØS-land?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg er enig i representanten Bastesens utsagn
om at vi er verdens dyktigste byggere av skip – på noen
områder, det gjelder de mest teknologibaserte skipene.
Vi er det nok ikke på alle områder, men vi er
meget konkurransedyktige på de områdene hvor verftene
har spesialisert seg i stor grad.
Jeg har – selv om det nok ikke ligger
under mitt statsrådsansvar – ikke kjennskap til
at staten bygger ferjer eller at staten eier ferjer. Jeg bor og
lever i et ferjeland selv, president, på samme måte
som presidenten gjør, og det er ikke staten, men private
selskaper som fremstår på pipene på de
ferjene jeg pleier å reise med, og det betyr at det er
rederier som tar beslutningene her. Det betyr at de må forholde
seg til EØS-avtalen og ha sakene sine ut på anbud i EØS-området.
At noen av dem også velger å få reell
priskonkurranse ved å utvide anbudet til også å gjelde utover
EØS-området, er en rett som jeg synes disse private rederiene
må ha. Jeg vil også understreke at det heller
ikke er staten som bygger hurtigruteskip, det er to private rederier
som kommer til å gjøre det.
Presidenten: Ranveig Frøiland – til
oppfølgingsspørsmål.
Ranveig Frøiland (A): På dei fleste områda er
verftsindustrien vår, som vi snakkar om nettopp
no, konkurransedyktig.
Mitt oppfølgingsspørsmål
til næringsministeren går på dette med
ferjer. Ein har i avtalen no sagt at den ferjebygginga som har vore,
kan ein fordobla dei neste åra. Då er eg interessert
i kva ministeren meiner om å byggja ein del ferjer som
går på gass, for i ein slik situasjon veit vi
iallfall at industrien vår er konkurransedyktig og kan byggja
desse ferjene. Eg veit òg at statsråden har vore
på Stord og sagt at det er viktig å utnytta litt
meir kommersielt den gassen som vi kan ta i land. Kunne vi få bygd
ein del fleire ferjer som går på gass, ville det
gje kompetanse til næringslivet – og ikkje minst
kunne vi fått bygd desse ferjene i Noreg.
Statsråd Lars Sponheim: Til det har jeg å si at jeg deler
helt representanten Frøilands synspunkter på det potensialet
som ligger i gassdrevne ferjer, og at vi her sitter med et unikt
teknologisk miljø i Norge. Jeg har heller ikke i dette
svaret tenkt å si noe som gjør at jeg vil kunne få trøbbel
med ESA når jeg går herfra, men gi uttrykk for at
det går an å legge inn utviklingspotensialet og
se på de muligheter som gjør at ikke alle er i
stand til å være like gode som oss i å levere
det staten faktisk ber om. Det forstår jeg representanten
Frøiland gir uttrykk for, og jeg deler det synspunkt at
det er helt legalt innenfor EØS-området å tenke
og gjøre slikt.
Presidenten: Vi går da videre til siste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
nærings- og handelsministeren.
Den største næringspolitiske
utfordringen landet står overfor, er at deler av norsk
næringsliv forvitrer og ikke erstattes av ny verdiskapning
og nye arbeidsplasser. Det kjente analysebyrået Morgan
Stanley Dean Witter har funnet ut at Oslo Børs er Europas
billigste børs. Det betyr at bl.a. norske bedrifter selges
på billigsalg, dels fusjonerer eller legger ned sin virksomhet.
I inneværende år har Stortinget
behandlet både en næringsmelding og en eierskapsmelding
som har kommet fra statsrådens departement uten at det
er fulgt opp med tilstrekkelige virkemidler som kan redusere eller
stoppe denne negative utviklingen med utflytting og filialisering av
deler av norsk næringsliv. Er det slik at Regjeringen administrerer
en politikk for utflytting?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg har vært innom dette spørsmålet
tidligere i denne spørretimen og skal ikke gjenta tallene
som viser at utviklingen utover på 1990-tallet faktisk
har vært slik at norske bedrifter oftere handler med bedrifter
ute enn det utenlandske gjør i Norge. Dette er nå en
del av en internasjonal og global utvikling som også kommer
innover Norge. Bedrifter spesialiserer seg på noen områder
og ønsker å bli globale aktører på disse
områdene. Det betyr at de slipper andre områder, det
betyr at bedriftene i mye større grad eies på tvers
av landegrensene. Det er avgjørende og viktig at vi har
sterke, vitale og handlekraftige norske bedrifter som er i stand
til å være med i dette mye tøffere og
harde regimet.
Jeg kan ikke dele den slags virkelighetsbeskrivelse,
at norske bedrifter forvitrer og ikke er med på dette.
Tvert imot opplever vi at meget sterke og gode norske bedrifter er
i stand til å være med i denne utviklingen – det
gjelder ikke bare store bedrifter, men også atskillig mindre
bedrifter. Det er bare å reise litt rundt til de eksportmarkedene
hvor Norge er stor, så vil man se hva norske bedrifter faktisk
får til, noe som ikke alltid er like synlig for den hjemlige
tabloidpresse.
Øystein Hedstrøm (Frp): Mye av den næringspolitikken som
er ført – og føres i dag – har
vært rettet mot det bestående næringsliv,
uten å lykkes. Det ser vi praktiske, reelle resultater
av. Det vi også vet, er at det finnes utenlandske, f.eks.
amerikanske, bedrifter innenfor høyteknologiområdene,
som er interessert i å etablere seg i Norge og Norden fordi
det her holder på å utvikles et nytt unikt næringscluster
innenfor IT- og telesektoren. Disse bedriftene som sier at Norden
ligger to år foran resten av verden som avanserte brukere,
kan være interessert i å etablere seg i Norge,
men da må de ha rammebetingelser i verdensklasse.
Hva er Regjeringens tankegang på dette
området når det gjelder å realisere denne
unike muligheten for Norge?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg er enig i utgangspunktet til representanten
Hedstrøm. Det er veldig viktig at vi flytter fokuseringen
her. Vi må ikke bare ha en god næringspolitikk
for det bestående næringsliv, men også en
god næringspolitikk for det næringsliv som ennå ikke
er født, men som skal bære velferden og velstanden
vår framover.
En utredning som Regjeringen har fått
utarbeidet, viser at vi i løpet av 15-20 år må doble
verdiskapningen i fastlandsbaserte industrier for å ta
vare på velferden vår. Det er en formidabel oppgave.
Vi skal i løpet av 15-20 år ha bedrifter som sysselsetter
800 000 mennesker – bedrifter som ennå ikke
er etablert. Denne oppgaven er stor, og vi har i dag ikke en fødselstakt
som er god nok. Derfor har Regjeringen et sterkt engasjement for
en nyskapende næringspolitikk. Vi har klart å snu
en negativ trend når det gjelder næringsrettet
forskning. Det er forskningsbasert, teknologiorientert
næringsliv som er framtida for Norge, ikke minst med basis
i våre egne forskningsmiljøer. Det er den store
utfordringen. At det i tillegg vil kunne komme viktig knoppskyting
fra utenlandske bedrifter til Norge, er jeg også enig med
representanten i. For eksempel kom det fram under mitt møte
med Nokia i Finland at de gjerne etablerer seg i Norge hvis de får
tilgang på høykvalifisert arbeidskraft.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.