Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Dagfinn Høybråten

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Da er det avklart.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten John I. Alvheim.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Det skandalepregede byggeprosjektet på Gaustad med Statsbygg som byggherre – jeg tenker da på det nye Rikshospitalet – har ført til store driftsmessige problemer ved det gamle Rikshospitalet. Fristen for ferdigstillelse av det nye Rikshospitalet er nå oversittet med minst et og et halvt år, og det kan fort bli to år. Pr. dags dato kjenner ikke jeg til noen ny dato for ferdigstillelse og innflytting. Jeg er gjort kjent med at avansert medisinsk utstyr som er installert på Gaustad, nå demonteres for å holde faglig forsvarlig drift i gang på det gamle Rikshospitalet. Jeg er videre kjent med at det gamle Rikshospitalet eksempelvis leier inn MR-maskiner og annet medisinsk-teknisk utstyr for å dekke behovet, til en meget høy kostnad. Kan helseministeren bekrefte dette, og i tilfelle opplyse hvilke ekstra kostnader det gamle Rikshospitalet er påført på grunn av ytterligere utsettelse av byggeprosjektet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig som representanten Alvheim påpeker, at utsettelsene av ferdigstillelsen av byggeprosjektet på Gaustad i stigende grad skaper problemer for driften ved det gamle Rikshospitalet. Det har sammenheng med at det gamle Rikshospitalet er drevet på den måten at det pr. i dag skulle vært overtatt av det nye. Det har implikasjoner for utstyrs levetid osv. Stortinget er i St.prp. nr. 1 orientert om den utsettelse som fant sted i begynnelsen av august, og som innebar at hovedflytting ikke kunne skje i november i år, men nå vil skje i år 2000. Regjeringen vil denne uken legge fram en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2000 slik vi varslet i St.prp. nr. 1, der vi redegjør for alle sider av de bygningsmessige forsinkelser og driftsmessige konsekvenser som dette har, og der vi kommer med forslag til tilleggsbevilgninger på driftsbudsjettet for Rikshospitalet for 2000 for å sikre en forsvarlig drift inntil flytting kan finne sted. Det er vårt mål at denne flyttingen skal skje før sommerferien 2000.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret.

Jeg har tidligere tatt til orde for at det burde skaffes til veie uavhengig ekspertise av nasjonal eller internasjonal karakter for å gå gjennom de tekniske anleggene ved det nye Rikshospitalet før innflytting – dette for å ivareta maksimal sikkerhet for pasienten når innflytting i fremtiden skal skje.

Tilliten til Statsbygg er hos meg ganske tynnslitt. Deler helseministeren den bekymring jeg har gitt uttrykk for på vegne av fremtidige pasienter og ansatte ved Rikshospitalet?

Jeg tar det som en selvfølge at Rikshospitalets ordinære driftsbudsjett ikke på noen måte må hefte for de ekstra utgifter hospitalet er påført i 1999 og vil bli påført i år 2000.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når Rikshospitalet ennå ikke har flyttet fra Pilestredet til Gaustad, er det fordi det er et overordnet hensyn at pasientenes sikkerhet skal ivaretas. Sykehuset skal være klart til å tas i bruk på en slik måte at denne grunnleggende forutsetningen er ivaretatt.

I arbeidet med å kvalitetssikre og gjennomgå det utstyr av meget avansert karakter som er installert i det nye sykehuset, brukes selvfølgelig uavhengig ekspertise.

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til oppfølgingsspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Det er uheldig for Stortinget at vi inntil nå har vært ukjent med når vi kan regne med å ta i bruk det nye Rikshospitalet. Men jeg hører at statsråden svarer at han antar det vil skje til sommeren 2000.

Jeg regner med at de økonomiske uttellinger en kan påregne, er ganske svære. Jeg minner om at bare utsettelsen fra september til november i år i følge budsjettet var beregnet å koste 27 mill. kr. Jeg må derfor spørre statsråden: Hvilke ekstrakostnader regner en med vil påløpe fram til innflytting?

Det andre spørsmålet som jeg ønsker å stille, er: Rikshospitalet har omfattende oppgaver i forhold til pasientbehandling, forskning og undervisning. Hvilke konsekvenser har de stadige utsettelsene hatt for disse forholdene – altså pasientbehandling, forskning og undervisning?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil mene at Stortinget har vært fullt ut orientert om det det har vært mulig å orientere Stortinget om når det gjelder bakgrunnen for og konsekvensene av den utsettelsen som beklageligvis kom tidlig i høst. Det fremgår av St. prp. nr. 1 for 1999-2000. Vi varslet der at vi ville ha en fullstendig gjennomgang av de økonomiske konsekvensene på byggesiden i regi av arbeidsministeren og på driftssiden i min regi, og at vi ville komme med en gjennomgang av det i et tillegg til statsbudsjettet. Det tillegget vil vi fremme på fredag, og da vil den fulle oversikt over de økonomiske implikasjoner som representanten Kristoffersen nå spør om, bli forelagt Stortinget sammen med en gjennomgang av de elementer som har ført til utsettelsen, og driftskonsekvenser.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Jeg vil vise til den meget sterke kritikk mot helseministeren fra NTNU, Universitetet i Trondheim. Universitetets ledelse har sett seg nødt til å henvende seg til statsråd Lilletun med sin kritikk, fordi helseministeren har grepet inn i en enkeltsak om et forskningsprosjekt vedrørende ultralyd for gravide. NTNU peker på at dette er forskning som er faglig relevant og faglig nødvendig, og at etisk komite har gitt sin tilråding. Universitetet fastholder at prosjektet skal gjennomføres.

Jeg er svært betenkt over helseministerens opptreden i denne saken, og vil spørre hvilken hjemmel statsråden mener han har til å innføre en praksis med detaljstyring av forskningen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Hvis det hadde vært riktig at statsråden hadde innført en praksis med detaljstyring av forskningen og hadde grepet inn og sågar stoppet et forskningsprosjekt som var i gang, så kunne det vært en berettigelse i denne kritikken. Men det har statsråden ikke gjort.

Dette prosjektet dreier seg om å flytte samfunnsmessige grenser, det dreier seg om å prøve ut tidlig ultralyd som en screening i 12. uke. Hittil har det vært bred faglig konsensus, også forankret her i Stortinget, om at det skal skje i 17.–18. uke. Man skal lete systematisk etter utviklingsavvik hos fosteret. Jeg ser det som et samfunnsmessig spørsmål – et spørsmål som åpenbart ikke dreier seg om å utvikle ny teknologi, men som dreier seg om å flytte samfunnsmessige grenser.

Det er min oppfatning at i den frie debatt må også statsråder ha anledning til å delta. Og i den frie debatt har jeg anmodet om at dette prosjektet utsettes til Stortinget får anledning til å drøfte bioteknologimeldingen, som skal skje om få måneder, slik at Stortinget faktisk får lov til å gjøre det før man stilles ovenfor en situasjon som kan bli veldig vanskelig å reversere.

Gunhild Øyangen (A): Universitetets ledelse har vurdert prosjektets faglige og etiske sider veldig grundig. Det har jeg også selv gjort. Jeg har tatt meg god tid til å gå inn i saken, og jeg fastholder, i likhet med Universitetet i Trondheim, at statsrådens håndtering av denne saken er prinsipielt svært uheldig.

Den medisinsk-tekniske utvikling går veldig fort, og teknologien blir raskt tatt i bruk. Det reiser en rekke etiske og faglige spørsmål som vi må ta stilling til. Jeg kan ikke si om det er riktig med tidlig ultralyd, men jeg vet at det foregår i stor stil. Det er et stort ønske om mer kunnskap for å lage gode etiske kjøreregler, og forskningsmiljøet i Trondheim ligger helt i spissen internasjonalt. Vi må ikke bygge det ned, vi må bygge det opp.

Forskere som vier hele sitt liv til å ta vare på foster og mor, må ikke bli tillagt motiv om å arbeide for et sorteringssamfunn. Det er feil. (Presidenten klubber.) Her vil jeg be statsråden og andre om å tenke gjennom språkbruken sin. (Presidenten klubber) Vi må ha en etisk debatt, men den skal være renslig og respektfull.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at taletiden skal holdes.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det som virkelig ville vært prinsipielt uheldig, var hvis jeg som helseminister ikke skulle ha anledning til å ytre meg i en sak som det forskes i, og som Stortinget vitterlig skal bli forelagt en sak om om få måneder. Jeg vil si det slik at det overrasker meg at denne kritikken kommer. Det overrasker meg at den kommer fra Stortinget, og det overrasker meg at den kommer fra Arbeiderpartiet. Jeg har registrert at langt inn i representanten Øyangens eget parti er det representanter som har gått ut og støttet det synspunktet jeg har gitt uttrykk for. Jeg har altså ikke grepet inn i den formelle prosess. Tvert imot har jeg sagt at dette prosjektet er godkjent alle de stedene det skal godkjennes. Jeg kan ikke stoppe det, har ikke forsøkt å stoppe det, men jeg har i debatten rettet en anmodning om at man venter til politikerne får sagt sitt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til statsråd Sponheim, både som næringsminister og som Venstre-leder.

Vi hørte i dagens nyhetssendinger at Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland nå inviterer til et bredt regjeringssamarbeid med bl.a. de nåværende regjeringspartier, og han uttaler i dagens Aftenposten:

«Tre av dem vil samarbeide med Arbeiderpartiet».

Jeg antar at han da sikter til regjeringspartiene, deriblant Venstre.

Senterpartiets leder har uttalt at budsjettet etter forliket med Arbeiderpartiet er blitt et bedre budsjett. Jeg vil med utgangspunkt i næringspolitikken og skattepolitikken gjerne høre hvordan Venstres leder ser på den skattepolitikk som professor Terje Hansen omtaler som «en katastrofe» og «i strid med alle faglige råd».

Statsråd Lars Sponheim: Får jeg først gi uttrykk for at det er min klare oppfatning at det beste budsjettet var det budsjettet som Regjeringen la fram. Men så er det slik at et budsjett ikke er godt på papiret, det er først godt for økonomien når det har et flertall bak seg i Stortinget. Det betyr at en mindretallsregjering må søke samarbeid for å få et budsjett som er bra for landet, gjennom et flertall i Stortinget. Det mener jeg vi har lykkes med, selv om det på enkeltpunkter kan sies – etter mitt skjønn på ganske marginale områder – å ha bidratt til å svekke noe av den næringspolitiske profilen, i alle fall hvis vi tenker på AMS-ordningen, som kan ha bidratt til å tilføre bedriftene kapital. Men hovedbildet er at dette er helt marginalt. Vi har klart å skjerme næringslivet på viktige områder. Vi har et budsjett som har flertall bak seg, og som vi allerede nå, den 3. november, vet hvordan vil bli behandlet. Det må også være veldig bra for næringslivet. I tillegg er det et budsjett som vil klare å ta vare på alle de viktige størrelser som legger grunnlaget for en fortsatt rentenedgang.

Når det gjelder uttalelsene som vi er blitt kjent med i nyhetene i dag, at Arbeiderpartiets leder har uttalt ønske om å gå i regjeringssamarbeid med de tre partiene, vil det i så fall måtte bygge på et ønske om å splitte de tre partiene for å få til en ønsket regjeringsdannelse. Det vet vi også at Høyre har gjort forsøk på tidligere i sin strategi for å få til regjeringsdannelse. Det har ikke lykkes. Samholdet mellom de tre partiene er meget sterkt og har blitt sterkere. Det er ikke bare et praktisk samarbeid, men det er også et samarbeid som til de grader bygger på et ideologisk fundament. Det er ikke aktuelt for Venstre å delta i noe regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Vi ønsker å holde fast ved det samarbeidet vi har.

Per-Kristian Foss (H): I så måte må Høyre/Venstre være i godt selskap, for Venstre har også uttalt det samme som Høyre, nemlig at et slikt regjeringssamarbeid burde omfatte også Høyre. Men jeg forstod at det var en landsmøteuttalelse som forsvant på Voksenåsen etter kun ett døgn.

Jeg registrerer at næringsministeren omtaler de endringer som er skjedd i budsjettforliket, som marginale endringer. Da har jeg lyst til å spørre næringsministeren direkte: Er det ikke slik at Venstre har lovet forbedringer i delingsmodellen? Forliket innebærer at delingsmodellen blir mer kostbar for bedriftene. Er det ikke slik at Venstre har krevd at forskjellen på marginal skattesats for lønnsinntekter og skattesatsen for kapitalinntekter bør nærme seg hverandre? Med dette forliket går det motsatt vei. For å holde meg til professor Terje Hansen, så uttaler han om dette:

«Dette er en katastrofe, og så galt som det går an. Det er bred faglig enighet om at forskjellen i skatt på arbeids- og kapitalinntekter burde reduseres.»

Hvordan harmonerer dette med Venstres politikk?

Presidenten: Presidenten vil for sin del understreke at det er næringsminister Sponheim som møter til spørretimen.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg går ut fra at presidenten også tillater meg å svare på spørsmålene med alle de tanker jeg måtte ha i hodet, også utenfor næringsministerfunksjonen.

Får jeg først gi uttrykk for at det er rett, som representanten Foss her gir uttrykk for, at Venstre og også Kristelig Folkeparti før 1997 hadde et landsmøtevedtak om og primært et ønske om et firepartisamarbeid. Når det ikke var mulig, fordi Høyres strategi var basert på at sentrum skulle splittes opp, viser det også veldig klart hva som er førsteprioritet og det bærende for dette regjeringssamarbeidet, at de tre partienes samhold er viktigere enn noe annet. Den utviklingen vi har sett disse to årene, har bare forsterket en slik situasjon. Vi har i all ærbødighet en meget god regjering som takler vanskelige oppgaver for landet på en god måte. Det er vel en subjektiv oppfatning, men jeg må få lov å gi uttrykk for den. Denne tilnærming gjelder også det frieri som vi nå ser fra Arbeiderpartiets leder. De tre sentrumspartiene står samlet og kommer til å gjøre det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ansgar Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): Denne budsjettavtalen har vi sett har vært feiret på forskjellig vis. Vi så i TV at Kristelig Folkepartis parlamentariske leder var oppe på finanskomiteens bord, og jeg så i VG at Arbeiderpartiets fraksjon hadde feiret det på bakrommet, faktisk med Gabrielsens konjakk.

Nå er det vel slik at det har vært langt mellom de reportasjene der småbedriftene har feiret dette. Jeg har sett lite bløtkake og lite andre ting også i så måte. Jeg synes kanskje statsministerens valg av bløtkakestykke var litt underlig, når forliket innebærer at vi får en 10 pst. økning i likningstakst for næringsbygg. Delingsmodellen får en skjerping på 200 mill. kr. Vi får økning av bilavgift, dieselavgift, lavere avskrivingssatser for næringsbygg osv., og økt rederiskatt. Til sammen dreier dette seg om flere hundre millioner. (Presidenten klubber.) Synes næringsministeren at statsministeren gjorde et klokt valg da han valgte kakestykket som gikk på småbedriftene, og i så fall er det slik at næringsministeren vurderer disse hundretalls millionene som ubetydelige?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at representanten Gabrielsen har tatt et stort stykke av kaken som gjelder den tilmålte tid.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg må få gi uttrykk for at av og til er det nok slik at Bache-Gabrielsen smaker bedre enn Ansgar Gabrielsen, og der forstår jeg godt Arbeiderpartiet.

Når det gjelder spørsmålene, tror jeg statsministeren med rette tok det riktige kakestykket, fordi det var maktpåliggende for Regjeringen i det budsjettforliket som vi har inngått, å skjerme det som oppleves som vanskelig for småbedriftene, og det har vi lyktes med. Det betyr at aksjerabattene, som for småbedriftene er viktig, er urørt, og det betyr at det for alle praktiske formål for småbedriftene heller ikke er gjort endringer i delingsmodellen som småbedriftene vil merke. Og det er viktig.

Jeg har også registrert at bedriftenes organisasjoner heller ikke har satt i gang de store aksjoner eller kommet med de store protester etter at dette er blitt kjent. Og det tror jeg har direkte sammenheng med at det er viktige for landet med den forutsigbarhet det gir at et budsjett kan bli vedtatt og avklart så tidlig, med alle de viktige størrelser i behold.

Presidenten: Kristin Halvorsen –til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Det var ukjent for meg at næringsministeren hadde smakt på Ansgar Gabrielsen og dermed har et sammenlikningsgrunnlag i forhold til Bache-Gabrielsen. Men la det ligge.

Det er inngått et budsjettforlik mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, og sentrumspartiene må regne med kjeft fra Høyre og Fremskrittspartiet. Nå er ikke dette budsjettforliket veldig omfattende i kroner og øre. Det er mer interessant å diskutere hva dette betyr for de to neste årene på Stortinget. Fra SVs side har vi merket oss at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har sagt at de skal samarbeide om forskjellsmeldingen, som nå ligger til behandling i Stortinget. Man går der rett inn i den drakampen som kommer til å dreie seg om hvor mye man skal beskatte kapital, som er den viktigste grunnen til at de 10 pst. rikeste har blitt rikere, og hvor mye man skal kjøre inn for å bekjempe fattigdom i Norge. Ønsker næringsminister og venstreleder Sponheim et systematisk samarbeid med Arbeiderpartiet, bl.a. om forskjellsmeldingen, som kan vare i to år, slik at man virkelig kan bekjempe forskjeller i Norge?

Statsråd Lars Sponheim: Det er litt av styrken ved sentrumsregjeringen at vi er i stand til å samarbeide i begge retninger. Vi har i to år hatt budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet – riktignok med subsidiær støtte derifra – og nå har vi et budsjett som et rendyrket sentrum står sammen med Arbeiderpartiet om. Summen av dette gir veldig gode virkninger for det jeg mener er sentrumspolitikk. Vi tar vare på næringslivets behov ved en god næringspolitikk, kombinert med det fellesskapsansvaret for å bruke staten og det offentlige til å løse viktige oppgaver som sentrum deler med Arbeiderpartiet. Det siste er ikke minst viktig i disse tider da høyrepartiene i sine budsjetter til de grader stikker av fra et slikt fellesskapsansvar, slik jeg har opplevd det.

Regjeringspartiene har også gjennom dette budsjettforliket forpliktet seg til å samarbeide nærmere om forskjellsmeldingen, som henger nært sammen med budsjettet. Utover det er dette et enkeltstående budsjettsamarbeid.

Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål er fra Børge Brende.

Børge Brende (H): Det er alltid interessant å lytte til Lars Sponheim i spontanspørretimen, iallfall når han, som han selv sa her i sted, gir uttrykk for alle de tanker han har i hodet.

Det vi nå står overfor, er et budsjettforlik hvor man ser at forskjellen mellom skatten på kapital og skatten på arbeidsinntekt har økt, vi har fått en marginalbeskatning i Norge på 65 pst. på arbeidsinntekt. Hvordan mener Sponheim at dette harmonerer med Voksenåserklæringen, hvor det sies at denne avstanden skal minke? Vi har også fått en forverring i delingsmodellen, ikke bare i forhold til artister o.l., men man har også senket kapitalavkastningsraten til 5 pst., som betyr en forverring.

Nå sier Sponheim at man kan oppnå mye positivt sammen med Arbeiderpartiet. Men i vår sa han at når det gjelder mange av disse enkelttiltakene, både i den lille og den store næringspolitikken, vet vi at de gode flertallsløsningene finnes mellom sentrum og Høyre og Fremskrittspartiet. Er han ikke lenger enig i den uttalelsen?

Statsråd Lars Sponheim: Til det siste: Jeg gav uttrykk for at det nettopp er på grunn av sentrums genuine posisjon at vi kan finne gode næringspolitiske løsninger og få flertall for dem sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, samtidig som vi kan ta vare på de gode fellesskapsløsningene og få en rettferdig fordeling, som sentrumspartiene er opptatt av, sammen med Arbeiderpartiet. Summen av dette blir en god politikk for landet, og det illustrerer hvilket viktig maktpolitisk veikryss sentrum er.

Så til det første spørsmålet. Det er rett at Venstres politikk er å få en utjevning av skattesatsene på kapital og arbeid – som virkelig gir uttrykk for de store forskjellene og kanskje er det mest urettferdige i skattesystemet vårt – som f.eks. Willoch og Karl Glad – unnskyld, Yngve Hågensen, de hang ofte så tett sammen – har gitt uttrykk for er en ønsket utvikling. Når budsjettforliket nå førte til at vi fikk en høyere marginalskatt på svært høye inntekter – på arbeidsinntekt som Brende gav uttrykk for – skal vi huske at det er få mennesker det gjelder, det gjelder lønninger som er høyere enn det statsministeren har, så jeg synes det er til å kunne leve med.

Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H): Det burde være mulig å stille statsråden spørsmålet om utjevning mellom kapital og lønn bare skal skje ved at kapitalbeskatningen skal øke og øke, og at det ikke noen gang har vært forutsatt at man skal ha et flatere system for lønnsbeskatningen. Nå er det et problem som har oppstått i forhold til næringslivet, knyttet til økningen av marginalskatten, med det forliket om delingsmodellsystemet som ble gjort i 1995 på Stortinget. Det er et forlik som har gjort at bedrifter med tradisjonell kapital kommer bedre ut av delingsmodellen enn bedrifter med moderne menneskekapital – bedrifter innenfor de sektorer som statsråden ofte har forsøkt å gjøre seg til talsmann for. Det er nettopp disse sektorene som også økningen i marginalskatten kommer til å ramme, fordi de ikke gjennom delingsmodellen inngår i taket. Ser ikke statsråden at dette er et direkte angrep på næringsrettet forskning, på bedrifter innenfor informasjonsteknologi, på hele det systemet vi ønsker å bygge Fremtids-Norge på – ikke bare de tradisjonelle kapitaltunge bedriftene?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil først gi uttrykk for at en tilnærming av skattesatsene mellom arbeid og kapital er et spørsmål som Regjeringen vil komme nærmere tilbake til i den brede skattemelding som er varslet til våren. Den hadde i sin tid opphav i et Dokument nr. 8-forslag her i Stortinget som Regjeringen har hatt en bred utredning av, og som vi vil komme tilbake til. Det er en kjent sak at både jeg og finansministeren tidligere har gitt uttrykk for betydelig sympati for en slik politikk, og det kommer vi nærmere tilbake til.

Så skal det også sies at vi fikk en betydelig tilnærming av disse skattesatsene allerede ved skattereformen i 1992. Noe av den effekt mange er ute etter, er at det skulle føre til lavere bruttolønner – ganske enkelt ved å få en effekt på nettolønningene når det gjelder de høye inntektene. Det er en effekt som dessverre ikke har oppstått. Vi har sett hvordan lønnsutviklingen har tatt totalt av på tross av at marginalskattesatsen falt betydelig. Det er en del av markedet her som ikke har fungert tilfredsstillende i lønnsdannelsen vår, og som gjør at det nok er behov for å ta med noen erfaringer også når dette skal vurderes nærmere.

Ellers er jeg enig i at det er et problem at immaterielle verdier – kunnskap – ikke kapitaliseres i bedriftene i skattemessig forstand. Det må vi se nærmere på i denne skattemeldingen.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Rita Tveiten (A): Eg vil gjerne stilla spørsmål til næringsministeren.

I dag høyrer me om at behovet for kapital er eit tema for norske bedrifter. Fleire store norske bedrifter kan vera på veg til å bli selde ut av landet. Dyno og Hydro Seafood er aktuelle døme. Felles for desse bedriftene er at dei treng tilgang på omfattande og tolmodig kapital for å kunna veksa og utvikla seg på ein god og nødvendig måte for å vera i front på verdsbasis. På den andre sida veit me at staten forvaltar store midlar som me treng ei god avkasting på. Spørsmålet mitt vert om statsråden ser det fornuftig å kopla desse to behova, og om det uroar næringsministeren at Noreg er i ferd med å verta eit filialland i staden for eit land der dei store selskapa finn det formålstenleg å ha hovudkontora sine.

Statsråd Lars Sponheim: Her er det i debatten om dagen en betydelig grad av påstander, bl.a. at Norge er i ferd med å bli et filialland. De ferskeste tallene som jeg kjenner til, viser at norsk næringslivs direkte investerte kapital i utlandet nå er på 163,9 milliarder kr, mens utenlandske direkte investeringer i Norge er på 151,5 milliarder kr. Det betyr at vi har hatt en utvikling gjennom mange år hvor norske bedrifter investerer mer ute, og gjør andre land til filialland mer enn omvendt. Det kan være grunn til å tro – det er en påstand vi gjerne skal få utredet nærmere – at det med basis i norske hovedkontorer nå er større økonomisk aktivitet enn noen sinne. Det betyr ikke at det ikke bekymrer meg at det er fare for at viktige miljøer og viktige hovedkontorer med forskningsmiljøer og slikt kan flytte ut av landet. Vi må ha en aktiv politikk for å motvirke det på viktige områder. Det synes jeg det er viktig at vi gjør, og at vi følger fra bedrift til bedrift hva som kan gjøres. Men det er også veldig viktig å la norske eiermiljøer få lov til å komme på banen. Jeg har opplevd, når store norske bedrifter skal selge deler av sin virksomhet, at det ropes på statlig eierskap med en gang. Men Regjeringen har valgt å avvente. Vi kjenner til at det er private miljøer som er interessert, og vi ser f.eks. i noen av de selskaper som her er nevnt, at har vi tålmodighet til å vente litt, ser vi hvordan interessante private norske eiermiljøer kommer opp, slik som vi nå ser i nyhetene når det gjelder Hydro Seafood, og det må være den beste og ønskede situasjonen. Men det er viktig at man i disse spørsmålene er våken og klar til å handle hvis det er nødvendig.

Rita Tveiten (A): Eg ynskjer å gripa fatt i akkurat det næringsministeren sa om Hydro Seafood, for det er som kjent eitt av lokomotiva i norsk oppdrettsnæring. Eg har òg merka meg at det kan finnast interessante norske kjøparar som har like gode bud på Hydro Seafood som utanlandske aktørar. Det som vert spørsmålet, er om statsråden eventuelt ville sitja roleg og sjå på dersom Hydro skulle føretrekkja ein utanlandsk kjøpar, om det skulle vera eit sjølvstendig poeng.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil først minne om at hele Hydro-modellen – med et betydelig statlig eierskap, men også med et betydelig privat eierskap – er basert på at de private eierne, de private aksjonærene, har tillit til at staten opptrer som en ordinær aksjonær i den forstand at det er aksjonærenes interesser og bedriftsmessige disposisjoner som ligger til grunn for det selskapet gjør. Det er helt avgjørende. Skulle vi begynne å drive politikk gjennom dette eierskapet, ville vi undergrave det statlige eierskapet i dramatisk grad. Det gjør at Hydro har forretningsmessig frihet til å ivareta aksjonærenes interesser, både de statlige, og også de private. Det betyr ikke at ikke en betydelig aksjonær som staten gjennom næringsministeren fører inngående samtaler med Hydro-ledelsen, hvor Hydro-ledelsen er kjent med Regjeringens posisjon i disse spørsmålene. Det i seg selv vil ofte være nok – regner jeg med og er jeg sikker på – til at Hydro-ledelsen ikke har noe ønske om å legge seg på siden av det som er den store eierens interesser. Men det går ikke inn på den forretningsmessige friheten som et selskap må ha, av hensyn til også det statlige eierskapet.

Presidenten: Ivar Kristiansen – til tilleggsspørsmål.

Ivar Kristiansen (H): Det er jo et viktig spørsmål som representanten Tveiten tar opp i dag. Jeg hørte svaret til næringsministeren og må spørre: Regjeringen kan vel ikke være av den oppfatning at problemet er mangel på statlig eierskap i norsk næringsliv? Det kan vel ikke på noe slags vis fortone seg som at det bør opp på et høyere nivå?

Jeg tror at man ved sammenligningen med de høye norske investeringer utenlands viker bort fra problemet, som er relativt akutt. Det er klart at Norge, som til de grader er eksportorientert og har sitt marked utenfor landets grenser, må ha denne aktivitet på et høyt nivå. Det jeg synes er problemet, er at Regjeringen mangler en strategi. Vi har ført en aktiv politikk overfor rederinæringen, som vi har klart å beholde innenlands. Vi ser nå at man faktisk også der har i gang aktivitet for å forverre de rammevilkår man har vært relativt godt enig om at man skulle ha i behold innenlands.

Statsråd Lars Sponheim: Vi har en skreddersydd og god beskatning av rederinæringen, som gjør at dette er et av våre tyngste og sterkeste næringsområder. Det er Regjeringens politikk at det skal den være. Vi vet også at dette har vært et av de mest tilspissede politiske områdene de siste årene, med bidrag til betydelig kamp og usikkerhet basert på debatter i denne salen.

Det vi nå har opplevd gjennom dette budsjettforliket, er at vi med små justeringer i rederibeskatningen – som etter mitt skjønn bør være helt uproblematisk for næringen å leve med – også har fått et mye bredere politisk fundament for beskatningen av et så viktig næringsområde i Norge, som gjør at vi kan ha håp om at vi ved nye budsjettrunder unngår å skape usikkerhet om dette.

Det er eventyrlig at vi, et lite folk som det norske, som er under en promille av verdens befolkning, eier 10 pst. av verdensflåten. Den beslutningsmakt som ligger i å eie 10 pst. av verdensflåten, har store ringvirkninger for annet norsk næringsliv. Det må vi ta vare på.

Presidenten: Kjell Opseth – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Opseth (A): Statsråd Sponheim sa at han og Regjeringa var vaken for dei utfordringane som representanten Tveiten tok opp i sitt spørsmål. Det er jo bra. Statsråd Sponheim sa også at dei aktuelle bedriftene som var nemnde i denne samanhengen, var klare over Regjeringa sin posisjon. No er det jo faktisk Regjeringa sin posisjon som vart etterlyst i representanten Tveiten sitt spørsmål. Eg registrerte ikkje noko konkret svar på det spørsmålet, så eg gjentek: Kva er Regjeringa sin posisjon i forhold til det som no skjer i store delar av norsk næringsliv? Historiske tal er vi alle kjende med. Men det som skjer i notida, krev handling, og det er det vi etterlyser.

Statsråd Lars Sponheim: I et lite land som vårt er veien veldig kort fra å snakke generelt om disse tingene til å kunne trekke konklusjoner som går direkte på aktuelle saker og aktuelle bedrifter. Det er vanskelig å være næringsminister og betydelig aksjeeier og sitte inne med informasjoner og samtidig være åpen og snakke om alle disse tingene, fordi det er svært børsfølsomme ting. Men jeg kan forsikre om at i de selskaper hvor staten allerede er eier, har vi en tett dialog, uten at vi går over den viktige streken som er der, i forhold til å ta vare på selskapenes forretningsmessige frihet. Det ønskede fra Regjeringens side er, som vi har nedfelt det i eierskapsmeldingen, og som representanten Opseth er vel klar over, å ta vare på det mangfoldige og private eierskapet. Da må man av og til la være å kaste seg over den lettvinte statlige løsningen med en gang.

Representanten Opseth ropte på statlig eierskap den gang Kværner ville selge skipsverftene. Nå ser vi at hvis vi kan sitte litt i ro, være våken rundt dette, kommer det opp interessante private eiermiljøer som er klare til å kjøpe og by på dette i Norge. Og det er den beste løsningen.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Institutt for energiteknikk på Kjeller har siden 1950 sluppet radioaktive stoffer ut i Nitelva ved Lillestrøm. For 1963 var dette uten konsesjon, etter 1963 er det med konsesjon fra Statens strålevern. Gjeldende utslippstillatelse er gitt av Statens strålevern 4. desember 1992, og den utløper 31. desember i år.

Utslippene i dag er trolig lavere enn de var på 1960-tallet, men vi vet at deler av området er forurenset, og befolkningen i området er sannsynligvis utsatt for stråleeksponering utover det som den burde være. Eventuell videre utslippstillatelse skal gis av Strålevernet fra 1. januar 2000. Mitt spørsmål til helseministeren er: Mener statsråden at det ved en ny utslippstillatelse bør stilles krav om nullutslipp av radioaktivt avfall?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Dette er en omfattende sak med mange sider. La meg bare kort si at når det gjelder de gamle synder fra 1950-tallet og utover, har jeg forlangt en full redegjørelse fra kontrollinstansen, Statens strålevern, om det sakskomplekset, fordi jeg ikke har oppfattet det slik at IFE i sin offentlige redegjørelse om dette har svart tilfredsstillende på de spørsmål som har vært reist.

For det andre er det slik at det i Nitelva, en halvmeter under elvebunnen, ligger avsetninger av sedimenter fra tidligere, gamle utslipp, som Strålevernet nå har forlangt en plan for å rydde opp i. Nå har vi også et lager å plassere slikt avfall i. Den planen skal foreligge utpå vinteren, og det skal settes inn betydelige ressurser i det oppryddingsarbeidet.

Så til det tredje punktet, som er representanten Reikvams egentlige spørsmål, nemlig utslippstillatelsen som gjelder i dag, og som gjelder fram til årsskiftet. Det er en utslippstillatelse som er ledsaget av et kontrollprogram. Ifølge de opplysninger jeg har fått, ligger utslippene i dag godt under de grenser som er trukket opp i tillatelsen. Men tillatelsen skal fornyes pr. 1. januar, og ut fra de utsagn som er gitt fra IFEs side om at man har som et klart mål å komme ned på nullutslipp, mener jeg at det ville være naturlig at den instans som skal behandle dette, Strålevernet, vurderer å stramme inn utslippstillatelsen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg er enig med statsråden i at de gamle syndene må vi rydde opp i, men det viktige er nå å prøve å se fremover. Jeg er også glad for at statsråden antyder at vi bør vurdere å stille krav om nullutslipp av radioaktivt avfall.

Statens strålevern skal jo behandle denne søknaden, og de har nå ca. halvannen måned. I kontakt med Strålevernet i dag har jeg fått oppgitt at de ennå ikke har mottatt søknad fra Institutt for energiteknikk. Det er de faktiske forhold. Bekymrer det statsråden i en så alvorlig sak at en slik søknad blir sendt så sent, og at det da blir knapp tid til å behandle en slik søknad?

Og for det andre: For tilsvarende reaktorer i Sverige, vet vi, har de oppnådd å få til nullslipp. Burde ikke vi også i Norge klare det tilsvarende når vi vet at de klarer det i Sverige? Burde ikke vi også ha klare mål om at den type reaktorer skal ha nullutslipp?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i at det må være et ønskelig mål.

Når jeg ikke vil gå mer konkret til verks, er det fordi det ikke er departementet og helseministeren som behandler utslippstillatelsen, det er Statens strålevern. Jeg har full tillit til at de vil sikre en forsvarlig behandling av denne søknaden og ivareta alle de hensyn som skal ivaretas. Jeg viser til at Strålevernet jo har løpende informasjon, gjennom kontrollprogrammet, om hvordan utslippene i Nitelva står seg i forhold til de konsesjonskrav som gjelder i dag.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Da Kristelig Folkeparti og for så vidt også de andre regjeringspartiene var i opposisjon, var de svært kritiske til økte egenandeler. Etter to år med den nye regjeringen må vi nå konstatere at vi har sett en dramatisk økning i egenandelene som savner sidestykke. Pasienter som skal til rehabilitering ved opptreningsinstitusjoner, betaler 300–400 kr dagen, og det blir mye hvis de er der i tre uker. Eldre som skal ha medisiner på blå resept, risikerer i tillegg å betale flere hundre kroner i egenandeler som ikke kommer innunder det såkalte egenandelstaket.

Høyre er tilhenger av et egenandelssystem dersom det er rimelig, og dersom det ikke rammer kronikere og andre svake grupper. Men nå går det jo over alle støvleskafter!

Mitt spørsmål er: Hvordan kan helseministeren forsvare å legge frem et budsjett som på denne måten øker forskjellene mellom dem som har råd til å kjøpe medisiner og la seg bli bedre ved rehabiliteringsinstitusjonene, og dem som ikke har det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I likhet med representanten Høegh mener jeg at vi bør ha et system med moderate egenandeler i Norge, samtidig som vi har en rimelig skjerming av dem som har langvarige behov for tjenester og medisiner som det er egenandel på.

I det budsjettet som ble lagt fram i høst, vil jeg hevde at det er en relativt moderat økning av egenandelene. Det er en økning som om lag tilsvarer forventet pris- og lønnsutvikling. I tillegg til det har Regjeringen forpliktet seg til å gå gjennom egenandelsordningene ved opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene med sikte på en harmonisering. Det arbeidet er i gang.

Utover det er vi i gang med en gjennomgang av hele egenandelssystemet i forhold til følgende problemstilling: Hvordan kan vi bedre skjerme storforbrukerne gjennom f.eks. et tak 2, som kan hindre at de som har langvarige og store behov, må ut med så vidt store uttellinger som de må i dag, samtidig som den store del av befolkningen som har relativt små behov, kan betale noe mer? Det arbeidet vil vi komme tilbake til Stortinget med i statsbudsjettet for 2001.

Annelise Høegh (H): Ja, det er vel og bra at helseministeren vil utrede både egenandelstak 2, som Stortinget har bedt om, og andre ordninger, men problemet er jo ikke at det er så vanskelig å utrede. Problemet er om man faktisk vil gjøre noe med egenandelene.

Det er riktig som helseministeren sier, at det er en relativt liten økning i de egenandelene som skjermes av taket i år, men det var en grassat økning i fjor. På to år har egenandelene økt med 30 pst. Høyre ønsker å oppheve det såkalte referanseprissystemet, fordi det er pasientene som må betale det vesentlige av regningen. 60 mill. kr i økte egenandeler, som ikke skjermes av noe egenandelstak, har pasientene måttet betale i det året vi nå snart er ferdig med.

Jeg må spørre også når det gjelder opptreningsinstitusjonene: Når vil helseministeren gjøre noe mer enn bare å utrede? For dette er ikke et spørsmål om å utrede. Dette er et spørsmål om å kanalisere penger inn, slik at eldre, syke og kronikere ikke behøver å betale 300–400 kr dagen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke fullt så enkelt som representanten Høegh nå fremstiller det …

Annelise Høegh (H): Jo, det er det!

Statsråd Dagfinn Høybråten: – at man nærmest med et pennestrøk kan forandre dette systemet. Det er et sammensatt bilde. Det er egenandeler på mange forskjellige forvaltningsnivåer, på mange forskjellige tjenestenivåer og på mange forskjellige områder. Hvis man skal ha en skjermingsordning som virkelig betyr noe annet enn en fin politisk markering, må man faktisk ha noe som dekker dette mangfoldet. Det vi er i gang med, er å analysere hele dette mangfoldet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, og vi har forpliktet oss til å komme tilbake til Stortinget med et opplegg i 2001-budsjettet. Så jeg driver med mer enn utredning, jeg forbereder et forslag for Stortinget.

Annelise Høegh (H): Kom med det nå, så vil det hjelpe mange!

Presidenten: Presidenten viser til reglementet. Det er kun anledning til å holde seg til dette, og det tillater ikke en ny runde.

Jeg forstår det slik at statsrådens svar er gitt, og vi går til neste hovedspørsmål.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne få stilla eit spørsmål til næringsminister Sponheim.

Kyst-Noreg opplever no oppseiingar og permitteringar, fyrst og fremst i oljerelatert industri og i verftsindustrien. Bekymringa er stor. Dette kjem ikkje uventa, i alle fall ikkje for oss i Arbeidarpartiet. Derfor gjorde me alt i revidert statsbudsjett i vår framlegg om oppdrag til norske verft – m.a. bygging av forskingsskip, kystvaktskip, hurtigruteskip, ferjer og fiskebåtar. Dette er i liten grad fylgt opp av Regjeringa før no i samband med budsjettframlegget.

I samarbeidsavtalen mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia har me vorte samde om å auka løyvingane til fornying av fiskebåtar og til å dobla fornyingstakten for ferjer. Det er ikkje gjeve at desse oppdraga kjem til norske verft.

Mitt spørsmål er: Kva for strategi har statsråden og Regjeringa for å påverka, slik at desse oppdraga kjem til norske verft og sikrar norske arbeidsplassar?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler bekymringen over den alvorlige situasjonen i mange lokalsamfunn og for arbeidstakere som opplever usikkerhet. Spesielt er dette knyttet til leverandørindustrien. Når vi snakker om verftsindustrien, er det viktig å skille mellom skipsbyggingsindustrien, som er de mange verft, og leverandørindustrien, som er noen få store, som er i en alvorlig situasjon. Derfor er jeg glad for at budsjettforliket med Arbeiderpartiet nå har lagt grunnlag for 11 000 tiltaksplasser – tror jeg resultatet av budsjettforhandlingene er. Det gir mulighet til veldig god skreddersøm i de lokalsamfunn som er hardest rammet. Vi er i en god dialog med Verdal-samfunnet, vi er nå i en hektisk periode og kommer de nærmeste dagene til å møte Stord-samfunnet osv. for å finne skreddersømmen rundt disse tingene.

Når det gjelder skipsverftene, er nok situasjonen noe lysere. Der er det pr. i dag ordrer inne på 6 milliarder kr inngått i år. Vi vet at årskapasiteten er på 8–10 milliar-der kr. I tillegg kommer de ordrene som er initiert gjennom statsbudsjettet for neste år.

Men så er det slik at vi har en EØS-avtale som gjør at det må være åpent internasjonalt anbud på disse tingene, og statsråden vil få betydelige problemer hvis han her gir uttrykk for at vi har en spesiell strategi som skulle føre til at norske verft skulle få den type oppdrag som skal ut på en ærlig konkurranse. Men jeg har tillit til at norske verft i denne situasjonen, hvor de har behov for å fylle ledig kapasitet, er meget konkurransedyktige, og vi vet at det skal bygges for rederier som tidligere har veldig gode erfaringer med å få bygd skip i Norge.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar for svaret.

Eg er samd i at det ser noko lysare ut, men det ser ikkje heilt lyst ut, så de burde koma endå ein del oppdrag til norske verft; det er derfor me aukar desse løyvingane. Eg ber ikkje statsråden koma med forslag til endringar i EØS-avtalen, men eg spør om hans haldning til og tankar om aktivitet for å påverka, slik at me får oppdrag, og flest mogleg av ferjene, fiskebåtane og dei andre båtane vert bygde ved norske verft, som, som statsråden riktig seier, er konkurransedyktige på desse områda.

Statsråd Lars Sponheim: Det er en bedre situasjon for skipsbyggeriene, men vi ser at den oppdragsmengde som har kommet i løpet av dette året, er skjevt fordelt. Det er vel slik at ett verft i Trøndelag har bortimot halvparten av de kontraktene som er inngått, og det gjør at det er mange verft som er i en vanskelig situasjon. Jeg har derfor betydelige forventninger til at verft som sitter med ledig kapasitet og har store faste kostnader som løper allikevel, bør være i stand til å være meget konkurransedyktige når det gjelder bygging av den type skip som vil utløses gjennom statsbudsjettet, skip som er så spesialiserte at vi er de beste i verden til å bygge dem. Jeg tror også det vil vise seg at vi vil kunne være best på pris. Jeg kommer rett fra en eksporttur til Sør-Korea og har sett på verft i Sør-Korea som alene sitter med kapasitet på opptil ca. 60 skip, så det er klart at det er en tøff virkelighet denne næringen står overfor framover. Det betyr at det må være skip som krever betydelige elementer av teknologi og kunnskap, som vi kan fortsette å bygge i Norge.

Presidenten: Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et oppfølgingsspørsmål til næringsministeren.

Vi er vel verdens dyktigste når det gjelder å bygge skip, og vi kan konkurrere med alle våre partnere i EØS-sammenheng. Når staten skal bygge ferjer, vurderer de allikevel å bygge disse ferjene i Romania eller Polen, som ikke er EØS-land. Staten sier at når de bevilger penger til å bygge hurtigruteskip, skal de bygges i Norge. Hva slags tiltak vil Regjeringen sette i verk for å bygge sine egne fartøy i Norge? Og kan Regjeringen tenke seg å koble verftsstøtte, tilskuddet på 9 pst., til bygging i Norge, slik at det tilskuddet ikke blir utbetalt dersom båten ikke blir bygd i et EØS-land?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er enig i representanten Bastesens utsagn om at vi er verdens dyktigste byggere av skip – på noen områder, det gjelder de mest teknologibaserte skipene. Vi er det nok ikke på alle områder, men vi er meget konkurransedyktige på de områdene hvor verftene har spesialisert seg i stor grad.

Jeg har – selv om det nok ikke ligger under mitt statsrådsansvar – ikke kjennskap til at staten bygger ferjer eller at staten eier ferjer. Jeg bor og lever i et ferjeland selv, president, på samme måte som presidenten gjør, og det er ikke staten, men private selskaper som fremstår på pipene på de ferjene jeg pleier å reise med, og det betyr at det er rederier som tar beslutningene her. Det betyr at de må forholde seg til EØS-avtalen og ha sakene sine ut på anbud i EØS-området. At noen av dem også velger å få reell priskonkurranse ved å utvide anbudet til også å gjelde utover EØS-området, er en rett som jeg synes disse private rederiene må ha. Jeg vil også understreke at det heller ikke er staten som bygger hurtigruteskip, det er to private rederier som kommer til å gjøre det.

Presidenten: Ranveig Frøiland – til oppfølgingsspørsmål.

Ranveig Frøiland (A): På dei fleste områda er verftsindustrien vår, som vi snakkar om nettopp no, konkurransedyktig.

Mitt oppfølgingsspørsmål til næringsministeren går på dette med ferjer. Ein har i avtalen no sagt at den ferjebygginga som har vore, kan ein fordobla dei neste åra. Då er eg interessert i kva ministeren meiner om å byggja ein del ferjer som går på gass, for i ein slik situasjon veit vi iallfall at industrien vår er konkurransedyktig og kan byggja desse ferjene. Eg veit òg at statsråden har vore på Stord og sagt at det er viktig å utnytta litt meir kommersielt den gassen som vi kan ta i land. Kunne vi få bygd ein del fleire ferjer som går på gass, ville det gje kompetanse til næringslivet – og ikkje minst kunne vi fått bygd desse ferjene i Noreg.

Statsråd Lars Sponheim: Til det har jeg å si at jeg deler helt representanten Frøilands synspunkter på det potensialet som ligger i gassdrevne ferjer, og at vi her sitter med et unikt teknologisk miljø i Norge. Jeg har heller ikke i dette svaret tenkt å si noe som gjør at jeg vil kunne få trøbbel med ESA når jeg går herfra, men gi uttrykk for at det går an å legge inn utviklingspotensialet og se på de muligheter som gjør at ikke alle er i stand til å være like gode som oss i å levere det staten faktisk ber om. Det forstår jeg representanten Frøiland gir uttrykk for, og jeg deler det synspunkt at det er helt legalt innenfor EØS-området å tenke og gjøre slikt.

Presidenten: Vi går da videre til siste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

Den største næringspolitiske utfordringen landet står overfor, er at deler av norsk næringsliv forvitrer og ikke erstattes av ny verdiskapning og nye arbeidsplasser. Det kjente analysebyrået Morgan Stanley Dean Witter har funnet ut at Oslo Børs er Europas billigste børs. Det betyr at bl.a. norske bedrifter selges på billigsalg, dels fusjonerer eller legger ned sin virksomhet.

I inneværende år har Stortinget behandlet både en næringsmelding og en eierskapsmelding som har kommet fra statsrådens departement uten at det er fulgt opp med tilstrekkelige virkemidler som kan redusere eller stoppe denne negative utviklingen med utflytting og filialisering av deler av norsk næringsliv. Er det slik at Regjeringen administrerer en politikk for utflytting?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har vært innom dette spørsmålet tidligere i denne spørretimen og skal ikke gjenta tallene som viser at utviklingen utover på 1990-tallet faktisk har vært slik at norske bedrifter oftere handler med bedrifter ute enn det utenlandske gjør i Norge. Dette er nå en del av en internasjonal og global utvikling som også kommer innover Norge. Bedrifter spesialiserer seg på noen områder og ønsker å bli globale aktører på disse områdene. Det betyr at de slipper andre områder, det betyr at bedriftene i mye større grad eies på tvers av landegrensene. Det er avgjørende og viktig at vi har sterke, vitale og handlekraftige norske bedrifter som er i stand til å være med i dette mye tøffere og harde regimet.

Jeg kan ikke dele den slags virkelighetsbeskrivelse, at norske bedrifter forvitrer og ikke er med på dette. Tvert imot opplever vi at meget sterke og gode norske bedrifter er i stand til å være med i denne utviklingen – det gjelder ikke bare store bedrifter, men også atskillig mindre bedrifter. Det er bare å reise litt rundt til de eksportmarkedene hvor Norge er stor, så vil man se hva norske bedrifter faktisk får til, noe som ikke alltid er like synlig for den hjemlige tabloidpresse.

Øystein Hedstrøm (Frp): Mye av den næringspolitikken som er ført – og føres i dag – har vært rettet mot det bestående næringsliv, uten å lykkes. Det ser vi praktiske, reelle resultater av. Det vi også vet, er at det finnes utenlandske, f.eks. amerikanske, bedrifter innenfor høyteknologiområdene, som er interessert i å etablere seg i Norge og Norden fordi det her holder på å utvikles et nytt unikt næringscluster innenfor IT- og telesektoren. Disse bedriftene som sier at Norden ligger to år foran resten av verden som avanserte brukere, kan være interessert i å etablere seg i Norge, men da må de ha rammebetingelser i verdensklasse.

Hva er Regjeringens tankegang på dette området når det gjelder å realisere denne unike muligheten for Norge?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er enig i utgangspunktet til representanten Hedstrøm. Det er veldig viktig at vi flytter fokuseringen her. Vi må ikke bare ha en god næringspolitikk for det bestående næringsliv, men også en god næringspolitikk for det næringsliv som ennå ikke er født, men som skal bære velferden og velstanden vår framover.

En utredning som Regjeringen har fått utarbeidet, viser at vi i løpet av 15-20 år må doble verdiskapningen i fastlandsbaserte industrier for å ta vare på velferden vår. Det er en formidabel oppgave. Vi skal i løpet av 15-20 år ha bedrifter som sysselsetter 800 000 mennesker – bedrifter som ennå ikke er etablert. Denne oppgaven er stor, og vi har i dag ikke en fødselstakt som er god nok. Derfor har Regjeringen et sterkt engasjement for en nyskapende næringspolitikk. Vi har klart å snu en negativ trend når det gjelder næringsrettet forskning. Det er forskningsbasert, teknologiorientert næringsliv som er framtida for Norge, ikke minst med basis i våre egne forskningsmiljøer. Det er den store utfordringen. At det i tillegg vil kunne komme viktig knoppskyting fra utenlandske bedrifter til Norge, er jeg også enig med representanten i. For eksempel kom det fram under mitt møte med Nokia i Finland at de gjerne etablerer seg i Norge hvis de får tilgang på høykvalifisert arbeidskraft.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.