Presidenten: Dette spørsmålet,
frå representanten Rolf Terje Klungland til helseministeren,
blir teke opp av representanten Torny Pedersen.
Torny Pedersen (A): På vegne av representanten Rolf Terje
Klungland vil jeg stille følgende spørsmål
til helseministeren:
«Kommune-Norge sliter i dag med sykepleiermangel. Tidligere
fikk assistenter med medisinkurs lov til å dele ut medisiner
fra dosetter. Fylkeslegen i Vest-Agder har innskjerpet dette etter
at assistentene har tatt omsorgsarbeiderfaget. Når
de har blitt fagarbeidere, får de ikke lenger lov til å håndtere
disse dosettene.
Mener statsråden dette er en fornuftig
bruk av omsorgsarbeiderne i kommunene, og hva vil statsråden
gjøre for å løse opp i denne «profesjonskampen»?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er kjent med undersøkelser som
viser at feil bruk av legemidler er et problem både i helseinstitusjoner
og i primærhelsetjenesten. I primærhelsetjenesten
er det ofte stor mangel på personale med nødvendig
kompetanse, og dette fører igjen til utstrakt delegering
av oppgaver til personell med begrenset kunnskap om legemidler.
Jeg har fått opplyst at Statens helsetilsyn stadig mottar
spørsmål fra helsetjenesten og fylkeslegene om
hvordan kvaliteten ved denne type delegering skal sikres, hvordan
ressursene bør utnyttes best mulig i en presset situasjon,
og hva slags opplæring som må ligge
til grunn før delegering med en sikker kvalitet.
Legeloven § 17 bestemmer
at en lege har rett til å benytte annet helsepersonell
som medhjelper, hvis legen vurderer det forsvarlig ut fra vedkommendes
kvalifikasjoner, arten av de oppgaver det gjelder, den instruksjon som
gis, og den kontroll som føres m.v. Det er i legeloven
brukt uttrykket «helsepersonell», men det sies
uttrykkelig i forarbeidene til loven at en lege også kan
bruke annet enn autorisert helsepersonell som medhjelpere, da det
er medhjelperens kvalifikasjoner og opplæring som her er
viktig for at den medisinske virksomheten skal være forsvarlig.
En lege står derved fritt til å kunne velge å delegere
oppgaver knyttet til legemiddelhåndtering også til
en omsorgsarbeider. Omsorgsarbeider er i den nylig vedtatte lov
om helsepersonell klassifisert som autorisert helsepersonell.
Det følger av forskrift om legemiddelforsyningen
i den kommunale helsetjeneste av 18. november 1978 at legemiddelhåndtering
er en oppgave som bare unntaksvis skal utføres av andre
enn offentlig godkjent sykepleier/vernepleier.
Forskriften kan imidlertid ikke gjøre innskrenkninger i
den generelle delegeringsadgang legen har i medhold av legeloven.
Det presiseres at utdeling av legemidler også innebærer
observasjon av virkning/bivirkning og eventuelle komplikasjoner,
og at dette er en oppgave som krever nødvendig faglig kompetanse.
Forutsetningen for at hjelpepleiere, omsorgsarbeidere eller
pleieassistenter skal kunne dele ut legemidler, er altså at
de som en leges medhjelper har fått
den nødvendige opplæring til å kunne
utføre oppgavene på en forsvarlig måte.
Gjennomgått kurs i legemiddelhåndtering gir imidlertid
ikke automatisk rett til å delta i legemiddelhåndtering.
I den kommunale helsetjeneste er det stor variasjon i hvilke oppgaver
en leges medhjelper får. Det er bare sykepleiere og vernepleiere
som med bakgrunn i utdanning kan benyttes til legemiddelhåndtering
uten individuell opplæring og personlig delegering. Dette
følger av nevnte forskrift § 8 nr. 4-6.
Det følger videre av forskriften at kommunehelsetjenesten
for annet personell skal sette opp skriftlige
retningslinjer og gi opplæring og instruksjon til dem som
skal dele ut legemidler. Dette skal tilpasses de kvalifikasjoner
de har, og de oppgaver de skal utføre. Omsorgsarbeidere
kan derved etter tilpasset opplæring få personlig
myndighet til å dele ut legemidler.
Departementet har gitt tilskuddsmidler for å starte
opp et prosjekt med sikte på å utarbeide en handlingsplan
for «Sikrere legemiddelbruk, med spesiell fokus på primærhelsetjenesten».
Handlingsplanen tar sikte på å øke sikkerheten,
oppnå en mer optimal legemiddelbruk, prøve ut
nye tiltak og evaluere disse med hensyn til medisinske og helseøkonomiske
konsekvenser. Handlingsplanen vil også bli sett i nær
sammenheng med vedtatte satsinger innen eldreomsorgen og i psykiatrien,
fastlegereformen og handlingsplanen for helse- og sosialpersonell.
Jeg er opptatt av at legemiddelhåndtering
foregår på en forsvarlig måte. Både
omsorgsarbeidere og hjelpepleiere kan som en leges medhjelper få nødvendig
opplæring til å kunne utføre disse oppgavene.
Den enkelte kommune er nærmest til å yte slik
opplæring.
Torny Pedersen (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg er delvis fornøyd med det, men ikke helt. Jeg syns
ennå at det er et stykke igjen til vi kan få nytte
det helsepersonellet som vi har.
Med den store mangel på helsepersonell
som vi har, mener jeg at det må gå an å få til
fleksible løsninger i trygg forvissning om at syke mennesker
får den medisin som de skal ha. Jeg syns det er litt underlig
at det lages regelverk som på en måte egentlig
fungerer bare på papiret. Vi vet at kommunelegen kan delegere
rundt omkring. Vi vet også at både omsorgsarbeidere
og assistenter må gjøre denne jobben, fordi det
til de ulike tidspunktene ikke er tilstrekkelig med sykepleiere
som kan gjøre den.
Jeg mener det må være riktig å bruke
sykepleierne til det sykepleiere skal gjøre, og at de ikke
må springe rundt med piller i dåser. Mener statsråden
at det er riktig bruk av sykepleierne at de skal gjøre
dette, i tillegg til de mange andre oppgavene de har? Jeg ser fram
til å få den handlingsplanen som statsråden
nevnte, slik at vi kan få til en helhet i dette.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Pedersen i
at vi må nytte det helsepersonell vi har, på en
mest mulig fleksibel måte.
Det er slik at både omsorgsarbeidere
og assistenter kan dele ut medisiner når de har den nødvendige
kunnskap og kompetanse til det, og når det skjer på legens
delegerte ansvar. Det er en ordning som jeg mener åpner for
fleksibilitet på den ene siden, men som samtidig tar høyde
for det som er enda mer grunnleggende enn fleksibilitet, nemlig
forsvarlighet i tjenesten. Vi vet at feilmedisinering er et problem
i den norske helsetjenesten, og vi løser ikke det ved en
mer lemfeldig omgang med det regelverk vi har. Etter mitt syn løser
vi det ved å øke kompetansen og ved å benytte
de muligheter som regelverket gir.
Torny Pedersen (A): Jeg er enig med statsråden i at det
er svært viktig at vi får kompetanse. Og når
det gjelder medikamenter, har vi det systemet som går på kurs
i medikamentutdeling. Kan det utvides slik at flere får
dette kurset? Kan kommunelegen gis enda større fleksibilitet med
hensyn til å bruke det personalet som fins? Jeg vet at det
er svært viktig at det er under kontroll, det er jo et kjempeansvarsområde.
Men når det gjelder å legge i dosetter, er det
jo engang slik at det er to – det skal være en sykepleier
og en kontrollør – som legger i disse dosettene, og
da skal det godt gjøres at det blir feil i utdelingen.
Så jeg vil spørre statsråden:
Er det mulighet for at flere kan få dette kurset?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg sa i mitt første svar, er
det fullt mulig for kommunen å gi slik opplæring
til andre grupper helsepersonell enn dem som har en rett til å administrere
medisin med basis i sin utdanning, og som da må gjøre
det med legens delegerte fullmakt. Det er ikke noen begrensning
i den forstand.
Men jeg har lyst til å markere en
viss distanse til den oppfatning som jeg fornemmet fra representanten
Pedersens side, at dette å administrere medisin, er en
oppgave som er enkel, og som man dermed kan ta lett på.
Det er en oppfatning jeg ikke kan dele. Det er etter min mening en
sentral sykepleieroppgave vi her snakker om, som sykepleierne er
spesielt utdannet for. Jeg tror vi alle er tjent med at vi balanserer
hensynet til enkelhet mot hensynet til forsvarlighet. Og da er det
forsvarligheten som skal være overordnet.