Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
utenriksminister Knut Vollebæk
statsråd Dag Jostein Fjærvoll
statsråd Åslaug Marie Haga
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Jan Petersen.
Jan Petersen (H): Jeg har et spørsmål til utenriksministeren.
Dessverre er det slik at det fortsatt er svært
mange alvorlige internasjonale konflikter vi står overfor,
ikke minst den i Tsjetsjenia. Nå skjønner jeg
imidlertid at utenriksministeren er invitert til drøftelser
i Moskva, og jeg føler meg helt sikker på at vår
alminnelige bekymring for at russerne opptrer helt ute av proporsjon,
vil bli formidlet. Jeg skal derfor i dette spørsmålet
heller sette lys på en av de konfliktene som har utviklet
seg uten oppmerksomhet, nettopp i ly av slike alvorlige konflikter,
og det er situasjonen i Hviterussland. Det er faktisk et alvorlig
demokrati- og menneskerettighetsproblem som er i ferd med å utvikle
seg svært nær Norge. Dette er OSSEs ansvarsområde.
Vi hører lite, og mitt spørsmål er: Hvorfor
har aktiviteten fra OSSEs side vært såpass svak
som den har vært?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Når det gjelder den første
delen av Jan Petersens spørsmål, er det kanskje
litt sterkt å si at jeg er invitert til
drøftelser i Moskva, men jeg håper å utvirke
noe som likner på en invitasjon.
Når det gjelder Hviterussland, er
det et alvorlig problem. Men jeg håper at representanten
Petersen ikke nødvendigvis behøver å sette
likhetstegn mellom manglende nyhetsformidling gjennom media og OSSEs
aktiviteter. Vi driver fra OSSEs side med en rekke aktiviteter som ikke
påkaller medias interesse, spesielt på grunn av
situasjonen i Kosovo og i Tsjetsjenia.
Situasjonen i Hviterussland er et av de spørsmål
som vi har fulgt veldig aktivt, både når det gjelder
forholdet til myndighetene og myndighetenes etterlevelse av de regler
som vi mener de skal følge. Blant annet har vi etter et ikke
ubetydelig press fått et nærvær der,
ikke et godt nok, men allikevel et nærvær som
kan følge opp spesielle prosjekter som går på menneskerettigheter,
og i tillegg til det har vi vært opptatt av opposisjonens
stilling, bl.a. det faktum at opposisjonelle arresteres. Opposisjonen
var invitert til å delta i Istanbul, og det var kontakt
med opposisjonen der, samtidig som man i Istanbul søkte å unngå å ha
kontakt med president Lukasjenko og hans folk, nettopp for å synliggjøre
det synet vi har på regimet i Hviterussland. Så dette
er en av de sakene som står høyt på OSSEs
dagsorden, men som er en veldig vanskelig sak. Jeg har ikke noen
klar løsning på den, men gjennom vårt nærvær
nå har vi en mulighet til å følge opp
de saker som OSSE ønsker å vektlegge.
Jan Petersen (H): Å si at opposisjonen blir arrestert, er for
så vidt en forsiktig måte å uttrykke
det på. Det er faktisk slik at viktige opposisjonspolitikere
simpelthen er forsvunnet. Det er også slik at Hviterusslands økonomi
er i fritt fall, med de konsekvenser det har for befolkningen, og
presidentens mandat er faktisk utløpt, slik vi formelt ser
det. Det er derfor en meget alvorlig utvikling vi her står
overfor.
Jeg må nok si at jeg synes OSSEs aktivitet
på mange måter har vært forsiktig. Jeg
vil spørre utenriksministeren om vi kan vente et økt
internasjonalt press på Hviterussland, nettopp fordi dette
faktisk er et problem som ligger ganske nær de norske grenser.
Utenriksminister Knut Vollebæk: OSSE vil fortsette å ha oppmerksomhet
rettet mot Hviterussland, og det er ingen tvil om at der er det
store oppgaver som vi må ta fatt i. Noe av det som vi håper
vi kan gjøre, er nettopp at vi ved å ha fått
et nærvær der, kan følge opp noe.
Men i tillegg til det tror jeg nok vi må se
på hva vi gjør bilateralt, for det har noe å gjøre
med synligheten, at OSSEs medlemsland som land må arbeide
mer med Hviterussland, og det skal vi gjerne bidra til
gjennom OSSE.
Presidenten: Vi går videre med neste
hovedspørsmål – Haakon Blankenborg.
Haakon Blankenborg (A): Eg har også eit spørsmål til
utanriksministeren, og eg skal få fortsetje der Jan Petersen
begynte, med Tsjetsjenia, som jo er ein tragedie i seg sjølv.
Det er dessutan ein krig som går føre seg i grannelandet
vårt, slik at det er ekstra nær oss.
Eg spør i og for seg utanriksministeren
som utanriksminister og mindre som formann for OSSE i denne samanhengen,
for utanriksministeren var inne på det initiativet som
vart tatt i Istanbul for å få ein delegasjon til Tsjetsjenia.
Vi håpar naturlegvis at det kan bli gjennomført.
Det viktigaste er å få internasjonal representasjon
på plass i området, dernest sjølvsagt òg å få på plass
humanitær hjelp og så få avslutta krigshandlingane.
Eg vil spørje utanriksministeren om han ser andre moglegheiter for å få internasjonale
observatørar på plass og humanitær hjelp
inn i dette krigsområdet, utover det initiativet som vart
tatt i OSSE.
Utenriksminister Knut Vollebæk: For tiden er det ikke alltid like lett for
den norske utenriksminister å skille sine to roller, og
når det gjelder Tsjetsjenia, tror jeg nok absolutt jeg
bør la være å gjøre det hvis
jeg skal ha noe håp om å gjøre noe positivt
i Tsjetsjenia. Men det betyr ikke at vi ikke kan presse på.
Vi presser nå på for å få til
et besøk til regionen. Vi var senest i går og
i forgårs i kontakt med Moskva, og jeg venter en tilbakemelding
fra den russiske utenriksminister senere i dag om et besøk, enten
allerede denne uken eller tidlig neste uke, til Moskva.
Så vil dette senere følges opp med et besøk
til regionen, nettopp fordi vi er opptatt av at dette skal bli en prosess
og ikke bare et enkelt besøk.
I tillegg til det har jeg vært i kontakt
med Ogata, FNs høykommissær for flyktninger, og
også Sommaruga, som leder Den internasjonale Røde
Kors-komiteen. Vi har også sagt at vi er villige til å samarbeide
med dem i den grad de trenger hjelp fra oss når det gjelder å effektuere
nødhjelp. Jeg er også kjent med at Europarådet
tar sikte på å sende representanter til regionen.
Når jeg forhåpentligvis reiser
i begynnelsen av desember, vil vi ta sikte på å ha
med representanter for OSSE-troikaen, slik at flere land er med.
Vi vil også ta sikte på å ha med EU i
denne delegasjonen, slik at også EU kan engasjere seg direkte
og få et førstehåndsinntrykk. Vi vil
fortsatt kreve åpning av et kontor i Nazran, som er det
som er realistisk mulig akkurat nå. Og hvis vi kan få et
nærvær der sammen med de andre organisasjonene,
er det mitt håp at det både skal kunne være
med og avhjelpe den humanitære nøden og også være
et virkemiddel for å få en dialog i gang.
Haakon Blankenborg (A): Eg stiller spørsmålet på denne
måten nettopp på grunn av det som utanriksministeren
var inne på, den humanitære situasjonen og behovet for
at organisasjonar og andre kan kome inn i området med direkte
støtte til flyktningar og andre. Eg forstår utanriksministeren
slik at det er ein del av det opplegget som han som OSSE-formann
no har tatt initiativet til.
Det vidare perspektivet her er også framtida
for OSSE som organisasjon stilt overfor ein konflikt som denne,
og der ein av dei sentrale medlemene har vist seg lite samarbeidsvillig
i utgangspunktet. Ser utanriksministeren på resultatet
frå Istanbul så å seie som ein redningsplanke for
OSSE til å kome vidare, og er det gjennom dette vedtaket
også etablert eit samarbeid med Russland som er tilfredsstillande
for at organisasjonen kan kome vidare?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Det humanitære arbeidet er viktig
nå. Men det politiske arbeidet vil være viktig
på noe lengre sikt, og derfor hilste jeg velkommen det
vedtaket vi fikk i erklæringen fra Istanbul. Jeg vil ikke
si at det er noen redningsplanke, for OSSE ville fortsatt arbeidet
med denne saken og sagt at dette var en sak som de hadde anledning
og et mandat til å arbeide med. Men jeg synes det vedtaket
som vi fikk i Istanbul, synliggjør betydningen av et internasjonalt
press, og synliggjør også hvor viktig OSSE som
organisasjon er. For nettopp innenfor rammene av OSSE kunne vi legge
et press på Russland i denne sammenhengen. Hadde vi ikke
hatt denne organisasjonen, så hadde vi ikke kunnet legge
et tilsvarende press. Derfor vil vi arbeide videre med disse spørsmålene
innenfor OSSE.
Jeg må vel si at jeg ikke er helt
fornøyd med den russiske samarbeidsviljen, men det er ikke
bare Russland som er vanskelig i OSSE, så vi vil ta for
oss Russland på samme måte som vi tar for oss
andre medlemsland i OSSE.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ingvald Godal.
Ingvald Godal (H): For tredje gongen i vår levetid driv
no Russland massiv massakre av sivile i Tsjetsjenia. I samband med
det har eg to spørsmål til utanriksministeren.
Det fyrste er: Kor brutalt kan eit regime gå fram
mot delar av eiga befolkning før det misser retten til å herske over
dei?
Og det andre er: Korleis stiller russaranes
framferd i Tsjetsjenia seg i forhold til deira forpliktingar som medlemer
av Europarådet?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Til det siste må jeg vel si at det
må det være Europarådet som avgjør.
Jeg forstår nå at Europarådet vil besøke
Tsjetsjenia, og da går jeg ut fra at det vil komme en rapport
som nettopp vil ta for seg Russlands forhold til Europarådet.
Når det gjelder den første
delen av representanten Godals spørsmål, er det
vel slik at dessverre er det ingen grenser for hvor brutalt man
kan gå frem. Hvis vi ser oss rundt omkring i verden, man
kan tenke på Afrika, så har vel en del regimer
dessverre også gått atskillig verre frem enn det
vi ser i Tsjetsjenia i dag, selv om dette er alvorlig nok. Allikevel
fortsetter de å styre sine land, så det er ikke noen
objektive kriterier. Men det fratar ikke oss andre ansvaret for
nettopp å rette oppmerksomheten mot dette, stille krav
og si at dette er uakseptabelt. Det vil vi gjøre både
fra norsk side bilateralt og også innenfor OSSE.
Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.
Erik Solheim (SV): Jeg har også anmeldt spørsmål om
dette til den ordinære spørretimen, og jeg vil
da komme tilbake til en del av de humanitære sidene, hva
vi kan gjøre f.eks. med innsamlinger i regi av Røde
Kors og andre tiltak.
Når man nå tar den politiske
siden: En av grunnene til at Vesten er forsiktig i sin kritikk av
det som skjer i Tsjetsjenia – man ser det i forhold til
hvor alvorlig situasjonen er der – er selvfølgelig
frykten for å utløse en ny kald krig, en ny deling
og en ny spenning i forhold til Russland, og at man hvis det skjer,
vil bli mindre i stand til å påvirke russerne
i det lange løp.
Da vil jeg bringe inn et annet aspekt, for
dette er fra alle de sentrale aktørene også en
del av storpolitikken. I hvilken grad ser utenriksministeren en
sammenheng mellom det som nå skjer, og de beslutninger
som tas rundt oljerørledninger i området? Er det
en fare for at beslutninger som der tas, og som gir amerikanerne
veldig stor innflytelse – bl.a. ved rørledningen
gjennom Tyrkia, som veldig lett i Russland kan bli oppfattet som å bli
satt på sidelinjen – kan være medvirkende
til det som nå skjer? Og i så fall: Hva kan Norge
gjøre for å sørge for at vi ikke blir
en del av et amerikansk spill som virker negativt i forhold til
russerne?
Utenriksminister Knut Vollebæk: Dette kan lett bli synsing, og det skal man
vel kanskje ikke drive altfor mye med fra Stortingets talerstoler.
Men jeg ville tro at det som nå skjer med rørledningen,
og det vedtaket som ble fattet i Tyrkia nylig, på mange
måter mer er en konsekvens av Tsjetsjenia-konflikten enn
en årsak til den, for nettopp Tsjetsjenia-konflikten viste
at dette området er så ustabilt at det ikke er
mulig, på kort sikt i hvert fall, å tenke seg stabile
oljeleveranser. Slik sett burde det være nettopp i russernes
interesse å få til en varig løsning.
Vi har både fra norsk side og fra OSSEs side sagt at det
bare er gjennom en politisk løsning, politisk dialog, at
man kan få en varig løsning, så det burde
jo snarere være et incentiv for russerne, slik at den regionen
kan brukes også når det gjelder oljeleveranser.
Man kan neppe si det omvendt, at oljeledningen er en årsak til russernes holdning i Tsjetsjenia.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille statsråd Åslaug
Marie Haga et spørsmål.
Fremskrittspartiet har registrert både
tidligere og – ikke minst – i høst flere
reportasjer om underskudd og bl.a. økonomisk rot hos en
del offentlig subsidierte teatre. Det har faktisk gått
så langt at departementet bad om et nytt styre i Nordland
Teater. Der hadde de et underskudd på hele 3,2 mill. kr
av et budsjett på 16,3 mill. kr.
Hva vil statsråden gjøre
for å rydde opp i disse og lignende forhold? Og vil statsråden
i framtiden legge sterkere premisser for tilskuddene bl.a. til våre
teatre?
Statsråd Åslaug Marie Haga: Det er riktig, som det blir sagt, at vi har
hatt betydelige problemer med Nordland Teater. Det var et helt uakseptabelt
regime som ble ført i forhold til økonomihåndtering
der, og departementet valgte derfor å gripe inn ved å be
om en ekstraordinær generalforsamling. Den generalforsamlingen
vil finne sted den 30. i denne måned. Grunnen til at vi
grep så hardt inn, er at det er helt uakseptabelt at institusjonene ikke
har orden på sin økonomi. Vi ønsket både å gripe fatt
i denne konkrete saken for å gjøre det helt klart
hvor ansvaret for økonomistyringen ligger, og vi ønsket
selvsagt også med denne saken å sende et signal
til andre institusjoner om at økonomisk orden i sitt hus
må man ha.
Vi følger opp også de andre
institusjonene på veldig nært hold. Vi følger
dem opp gjennom den rapporteringen som institusjonene er avkrevd
i forhold til departementet, og vi er veldig obs på at
det også er andre institusjoner som ikke har hatt full økonomisk
orden i sitt hus. Derfor er det en prioritert sak for departementet å gå nøye
inn i rapporteringene og regnskapene som vi får inn.
Per Roar Bredvold: Jeg takker statsråden for svaret og
for lovnaden om opprydding, noe Fremskrittspartiet har ønsket
i mange år.
Synes statsråden det er riktig at
det offentlige, dvs. skattebetalerne, subsidierer hver publikummer
med hele 721 kr for regionteatrene i Møre og Romsdal, Nordland og
Telemark? Tror ikke statsråden – i likhet med
Fremskrittspartiet – at disse store pengesummene kunne
ha gledet mange flere ved at f.eks. frivillige lag og organisasjoner,
som sliter med en liten pott penger, men allikevel gleder og sysselsetter
svært mange, spesielt barn og unge, hadde fått
utrettet mye mer hvis nettopp de hadde fått disse midlene,
eller i hvert fall deler av dem?
Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg er opptatt av at vi skal ha et variert
kulturtilbud i hele landet. Det betyr at de ulike kulturelle uttrykksformene
skal kunne komme alle til del, uansett om de bor i Oslogryta eller
om de bor i mer fjerntliggende strøk. Jeg er opptatt av
at også folk i distriktene skal kunne ha tilgang til profesjonelt
teater, til opera og til de kulturelle uttrykksformene som mange forbinder
med de sentrale strøkene og byene.
Det skal ikke være noen motsetning
mellom det å satse på institusjonene og det å satse
på det frivillige organisasjonsarbeidet. Jeg er opptatt
av at vi skal greie å ivareta begge disse hensynene i kulturpolitikken
vår, og mener at det er nødvendig for at vi skal
kunne gi et bredt og godt kulturtilbud til alle.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Gunn Olsen (A): Jeg har et spørsmål til
samferdselsministeren.
Vi hører tidvis om folk ute i distriktene
som har fått flere kilometer å gå for å hente
posten sin. I den nye konsesjonen for Posten står det at
post skal frambringes til mottakers bosted med mindre det foreligger
ekstraordinære omstendigheter eller særskilte
geografiske forhold.
Hvordan vil statsråden tolke denne
unntaksbestemmelsen, og innebærer den nye konsesjonen for
Posten en endring fra tidligere?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Den justerte konsesjonen for Posten er et resultat
av Stortingets behandling i vår og forholdet til EUs postdirektiver.
Det betyr med andre ord at den ordlyden som er brukt, og som nå er
sitert, er i samsvar med det man bruker i en rekke andre land. Samtidig
er det redegjort for Stortinget om at vi etter Post- og teletilsynets
vurdering ikke ser den bruk av samlestativer som er gjort i tidligere år,
som brudd på konsesjonen.
Når det gjelder selve tolkningen av
begrepet, er det opp til Post- og teletilsynet å følge
dette opp. Brudd på denne tolkningen vil vi måtte
rapportere til EUs kontrollorganer når de oppstår.
Det er Samferdselsdepartementet som gjør det, og det er
naturlig at vi gjør det årlig.
Hvis det er spørsmål om dette
er en innstramming i forhold til tidligere, så er ordlyden
en innstramming.
Gunn Olsen (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Kan jeg da oppfatte statsråden på den
måten at det egentlig ikke er noen endring i selve konsesjonsbestemmelsene,
men at det kun er i ordlyden, og at dette ikke vil føre
til et bedre tilbud for folk ute i distriktet?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er betydelige endringer i den justerte
konsesjonen. Dette er ett av punktene som er nevnt. Det er også betydelige
endringer på regnskapssiden. Dette har Post- og teletilsynet
etterlyst i lengre tid.
Når det gjelder oppfylling av det
spesielle punktet som det ble spurt om her, tolkning av avstand
i leveranser – det er særlig på Vestlandet
dette har vært et problem og en utfordring – vil
jeg avvente Post- og teletilsynets kontakt med Posten før
vi går videre med saken. Men det er klart at i denne sammenheng
er Posten Norge BA et eget selskap som utfører Stortingets
og Regjeringens postpolitikk. Det er dette hus som bestemmer hvordan
postpolitikken i Norge skal være, og Posten Norge BA er
de som skal gjøre jobben, så der er det en vesentlig forskjell.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.
Eirin Faldet (A):V i er vel kjent med situasjonen i Posten BA,
og statsråden har også selv påpekt at
det ikke bør være noe dårligere tilbud
til folk.
Jeg kan nevne eksempler på at folk
må gå seks-sju kilometer for å hente
posten sin på et samlestativ. Diskusjonen går
ikke på samlestativet, men på om det er rimelig
at folk som kanskje er dårlige til beins, må gå seks-sju kilometer.
Det er det det dreier seg om. Mitt spørsmål er derfor
om det finnes noen mulighet for å la folk rundt omkring
i distriktene som er pensjonister, sjuke eller gamle, få posten
sin nærmere enn sju kilometer unna. Det er egentlig det
folk er opptatt av.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er ikke rimelig at man må gå seks-sju
kilometer for å hente posten. Det er min umiddelbare vurdering.
Når jeg sier at jeg vil avvente kontakt
med og kontroll fra Post- og teletilsynet i forhold til Posten Norge
BA, er det fordi denne oppfølgingen og kontrollen har vært
stilt i bero inntil den justerte konsesjonen kom. Nå er
tiden inne til å komme i mål med dette.
Det er også slik at det finnes unntaksbestemmelser
og muligheter til å foreta lokale vurderinger. Posten Norge BA
er en servicebedrift, skal opptre som en servicebedrift og gjøre
den jobben dette hus pålegger dem å gjøre.
Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg har behov for å stille et tilleggsspørsmål,
for jeg ble litt forvirret. Nå sier statsråden
at ordlyden i konsesjonen er endret. Jeg tolker det som at det ikke
nødvendigvis er slik at realiteten er endret, men at det
skal avklares av Post- og teletilsynet.
Rett etter at konsesjonen ble formulert, sendte
direktøren for Forbrukerrådet, Per Anders Stalheim,
ut en pressemelding hvor han slo seg på brystet og sa at
han hadde fått gjennomslag for alle sine krav. Og i den
pressemeldingen står det at samlestativ fremdeles skal
kunne brukes, men de skal altså plasseres i nærheten
av kundens bosted, ikke på flere kilometers avstand.
Jeg oppfatter statsråden slik at dette
ikke nødvendigvis er en følge av den konsesjon
statsråden har gitt, men det kan komme til å bli
en følge. Det er altså ikke slik at statsråden
i dag konkluderer med at slik er det bestemt?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er delvis rett, fordi Post- og teletilsynet
skal som kontrollorgan få anledning til å gjøre
den jobben de er tillagt. Statsråden kan ha sterke og klare
meninger på dette punkt. Det skal han holde for seg selv
en stund til.
Når det gjelder spørsmålet
om dette er en innstramming i forhold til tidligere, er svaret ja,
det er det. Det er ikke tolket slik at den tidligere håndtering
av samlestativ er uriktig eller ulovlig, men det er den framtidige
oppfølgingen som er en innstramming i forhold til tidligere praksis.
Svaret er dermed ja.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål – Erik Solheim.
Erik Solheim (SV): Det overrasker neppe at mitt spørsmål
går til utenriksministeren.
I morgen kommer helt sentrale ledere i den
serbiske opposisjonen til Norge, og spørsmålet
er i korthet hva utenriksministeren har å tilby dem, for
etter snart 10 års krig og konflikt på Balkan
er ikke situasjonen spesielt lys. Ingen ser egentlig noe «grand
design» som kan løse problemene, men skulle man
peke ut ett element som iallfall dramatisk ville redusere konfliktene
på Balkan, måtte det være en demokratisk
utvikling i Serbia. Slik jeg ser det, er det selve nøkkelleddet.
Dilemmaet er at det virkemidlet vi har tatt i bruk for å styrke
den serbiske opposisjonen, sanksjoner mot Serbia, tror de ikke på selv, så vi
hjelper dem så å si mot deres vilje. Jeg vet at
Norge har satt i gang en del mindre lettelser i sanksjonsregimet, men
spørsmålet er om det nå er mulig å tenke
seg en langt videre åpning i dette sanksjonsregimet før
vinteren setter inn. Det ville lette den humanitære situasjonen
i Serbia, og slik den serbiske opposisjonen ser det, ville det også hjelpe
dem.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er riktig at vi får fremtredende
ledere for serbisk opposisjon til Norge i morgen. I første
omgang er det ikke så mye spørsmål om hva
jeg vil tilby dem, som hva de ønsker. Så skal
jeg lytte og se hvordan jeg kan følge det opp både
som norsk utenriksminister og som formann i OSSE.
Ett av de områdene som vi etter min
mening bør se på, er sanksjonsområdet.
Men det er svært interessant at vi nettopp i forbindelse
med dette besøket i morgen har fått innrapporteringer
fra vår ambassade i Beograd, etter at de har hatt samtaler
med en rekke opposisjonspolitikere, også noen av dem som
kommer i morgen, hvor synet på sanksjoner ikke er så entydig
som representanten Solheim nå gir uttrykk for. Der gis
det bl.a. uttrykk for at det å løsne på – ikke
bare det å oppheve – sanksjonene nå, nettopp
vil spille inn i Milosevic" hender. Dette er noe vi må drøfte
i morgen, for jeg synes det er veldig viktig at vi her ikke gjør
noe som opposisjonen vil oppfatte som å gå imot
deres ønsker. Noe av det de imidlertid peker på, som
jo har vært vårt opplegg, nemlig å støtte
opposisjonens byer, setter en del av dem spørsmålstegn
ved. De sier at det er ikke så klart hvilke byer opposisjonen
har kontroll med, og hvor Milosevic har kontroll, og at det kan
utnyttes, hvis man ser det ut fra et humanitært aspekt,
at her tar vi politiske hensyn.
Problemet med Serbia er dessverre at situasjonen
er svært diffus, svært sammensatt, og man har
en svak opposisjon som ikke er enig seg imellom. Men vi skal lytte til
dem, vi har satt i gang humanitære aksjoner, dem vil vi
fortsette med, også oljeleveranser, og så må vi
se hva vi kan gjøre for politisk å følge
opp demokratiseringsprosessen.
Erik Solheim (SV): Jeg anser svaret i hovedsak som positivt.
Situasjonen for befolkningen i Serbia har to sider. Det ene er den
humanitære siden, som jo er aldeles håpløs.
Det er hundretusener, jeg vet ikke nøyaktig tall, av flyktninger
som er ofre for sin egen politiske ledelses politikk – fra
Kroatia, Bosnia, Kosovo osv., og de trenger hjelp før vinteren.
Det er et humanitært aspekt som er uavhengig av hva vi
mener om Milosevic" regime. Dernest har vi det politiske,
og det er ikke tvil om at man satte i gang sanksjonene uten reellt å lytte
til den serbiske opposisjonen. Hvis man nå kommer inn på et
spor hvor vi faktisk lytter til dem, så svake de enn måtte
være, og går i en dialog med dem om utformingen
av dette, slik at de i alle fall kan tro at dette bidrar til demokratiseringen av
Serbia, vil det være en ny og positiv fase. Jeg vil oppfordre
til at det blir lagt til grunn videre. Vi har forsøkt å boikotte
en rekke land i verden, og hvis man ser på Irak, har til
syvende og sist de fleste av oss kommet til den konklusjon at det
snarere har styrket diktaturet enn svekket det.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er enig med representanten Solheim i at
det er viktig å lytte til opposisjonen, og jeg tror det
er en måte å fremme demokratiseringsprosessen
på at de synliggjøres som aktive deltakere i en
politisk prosess. Det var noe av bakgrunnen for at jeg som OSSE-formann
var vert ved et møte som ble holdt i Istanbul, hvor nettopp
fremtredende opposisjonspolitikere fra Serbia, og også president
Djukanovic fra Montenegro, fikk en plattform for å presentere
sitt syn for deltakerne på toppmøtet. Initiativet
kom fra president Havel. Jeg tror det er veldig viktig at vi i de
europeiske land nå engasjerer oss for å legge
forholdene til rette, støtte opp om opposisjonen.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Dag Danielsen.
Dag Danielsen (Frp): Jeg takker utenriksministeren for et reflektert
og balansert svar når det gjelder hans syn på bruk
av sanksjoner. Mitt oppfølgingsspørsmål
gjelder dette med våre alliertes rolle. Det er klart at
opposisjonens rolle har stor betydning i vurderingen av et slikt spørsmål,
men etter Fremskrittspartiets mening er det like viktig at Norge
også legger sterkt vekt på våre alliertes
rolle når det gjelder bruk av sanksjoner. Det jeg gjerne
vil ha en forsikring om, er at utenriksministeren i like stor grad,
og kanskje i større grad, også legger vekt på hva
våre allierte, ikke minst i NATO, sier i spørsmålet om
bruk av sanksjoner – dette også sett i lys av
det poeng at sanksjonene allerede er innført. Det å fjerne
sanksjonene på dette tidspunkt vil antakelig være
det galeste signalet man kan gi.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg kan forsikre representanten Danielsen
om at vi holder nær kontakt med våre allierte
og også andre land som er aktive aktører når
det gjelder spørsmålet om bruk av sanksjoner.
Det har vært slik at man har trodd av hvis Norge innførte sanksjoner,
falt de slemme regimene for fote, men slik har det vist seg ikke å være.
Det er også av svært liten betydning om Norge,
som det eneste land, skulle oppheve noen sanksjoner, det ville få svært
liten virkning. Her må vi stå sammen, her må vi
ha en felles holdning. Det er bare på den måten
det vil ha en virkning overfor Serbia, og også som et støtteapparat
overfor den serbiske opposisjonen. Det er selvsagt veldig viktig
at vi hele tiden vurderer hva som kan støtte demokratiske
krefter, og hva som støtter opp om Milosevic" regime,
og det gjør vi i nært samarbeid med NATO, EU og
FN.
Haakon Blankenborg (A): Under Kosovo-aksjonen var det viktigaste våpenet
som NATO hadde, eit samhald i alliansen, at det ikkje var det minste
tilløp til splitting mellom NATO-landa. Den situasjonen
vi no er oppe i, er heilt annleis, og det er etter mitt syn også rom
for meir debatt mellom dei forskjellige partnarane i Europa og USA
om framtida på Balkan. Eg er heilt einig med utanriksministeren
i at einsidige norske tiltak ikkje er aktuelt, men norske initiativ
kan vere aktuelt for å endre politikken dersom ein meiner
det er nødvendig. Dersom opposisjonen i Serbia, og då vil
eg seie den demokratiske opposisjonen, skulle samle seg rundt ein
strategi for å lyfte sanksjonane på visse område,
det er jo ikkje aktuelt å fjerne sanksjonane mot Milosevic
og hans folk, men dersom ein skulle samle seg om ein slik politikk,
då reknar eg med at det ville vere aktuelt for den norske
regjeringa å ta initiativ for ei slik retning. Eg skil
då mellom den demokratiske opposisjonen og den opposisjonen
i det tidlegare Jugoslavia som vi ikkje har nokon kontakt med.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Vi vil absolutt lytte til hva opposisjonen
sier og i lys av det vurdere våre holdninger og våre
initiativ. Nå har vi for så vidt allerede engasjert
oss. De forestående oljeleveranser til i hvert fall to
byer i Serbia er nettopp et slikt initiativ. Og vi har ligget i
forkant i forhold til en del andre land.
I forbindelse med et besøk jeg gjorde
til Hellas, drøftet jeg også med den greske utenriksministeren
spørsmålet om opphevelse av flyforbudet. Jeg har
senere lansert det i miljøer som har større gjennomslagskraft
enn vårt eget når det gjelder dette spørsmålet,
fordi jeg mener at det kanskje nettopp kan være en måte å fremme
kontakt på. Og så kan vi bruke visumregimet for å kontrollere hvem
som skal få reise ut av Serbia, slik at vi vil aktivt se på hvordan
vi kan bruke også sanksjoner for å fremme demokratiet.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Til samferdselsministeren: Hvis det ikke settes
i verk en storstilt utbygging av kollektivtrafikken i hovedstadsområdet,
vil trafikken i området øke sterkt i årene
framover. Det var bakgrunnen for at Stortinget bad om at det måtte
utarbeides en plan for utbygging av kollektivtrafikken. Statlige og
kommunale fagmyndigheter har utarbeidet planen. Den ble lagt fram
for Regjeringen for to år siden. Regjeringen har ennå ikke
lagt saken fram for Stortinget.
Det er helt uakseptabelt at landets viktigste
transportpolitiske tiltak flyter rundt uten politisk styring. Kan statsråden
forsikre at saken vil bli lagt fram for Stortinget før
jul?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg er helt enig med representanten Karl
Eirik Schjøtt-Pedersen i at Oslopakke 2, som er navnet
på prosjektet, er den viktigste kollektivsatsing i Oslo-området
noensinne. Derfor er det så sørgelig at den beskrivelsen
som ble gitt fra representantens side, ikke tidsmessig er helt korrekt.
Det foreligger ikke noen helhetlig plan fra to år tilbake.
Det foreligger først et innspill til en proposisjon i februar
i år. Vi mangler, slik det er redegjort for i proposisjonen,
viktige vedtak fra Akershus fylkeskommune og Oslo. Derfor har Regjeringen
og Samferdselsdepartementet ikke tatt sjansen på å avvente
disse lokale vedtakene, men har allerede foregrepet begivenhetene
ved å skrive inn tekst til proposisjonen for neste år
under tittelen «Forsert kollektivtrafikkutbygging
i Oslo og Akershusregionen – Oslopakke 2».
Prosjektet som etterlyses, er omtalt på sidene 94, 95 og
96 i Samferdselsdepartementets budsjettproposisjon. Den ligger til
behandling i Stortinget. Under overskriften «Kollektivtrafikktiltak» er
T-baneringen omtalt på sidene 115 og 116.
Regjeringen har i tillegg lagt inn penger til
begge disse to prosjektene, og er klar til å utløse
dem når vi får de nødvendige vedtak.
Vi trenger nå vedtakene for å kunne presentere
finansieringsdelen til Oslopakke 2 for Stortinget, slik vi har varslet
nå i november. Vedtakene fra lokalt plan mangler ennå.
Etter Stortingets krav når det gjelder brukerbetaling,
skal de være vedtatt lokalt før den kan fremmes.
Vi har bedt i hele tre måneder etter sommeren og fire måneder
før sommeren om å få dette. Vi har den
tro at dette løser seg om ikke altfor lenge, men fra departementets
og Regjeringens side er vi klare til å fremme finansieringsdelen
så snart vi har disse vedtakene.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det ble lagt fram en samlet plan høsten
1997. Hvis jeg ikke husker helt feil, ble arbeidet ledet av veisjefen
i Oslo. Hvis statsråden ikke har dokumentet, skal jeg få lov
til å frambringe det.
Dessuten må jeg få lov til å understreke
at jeg ikke har noen problemer med å lese budsjettet. Problemet
er hva som ikke står i budsjettet, eller hva som står
der. Der står det at det vil være vanskelig å legge
fram en proposisjon høsten 1999.
Her har vi å gjøre med hunden
og halen. Staten vil ikke forplikte seg før kommunen har
gjort det, og kommunen vil ikke forplikte seg før staten
har gjort det. Hadde det ikke vært en idé at statsråden
og de lokale myndigheter satte seg sammen og kom fram til et opplegg
med gjensidig forpliktelse, som så kan legges fram både
for storting, for kommunestyre og for fylkesting? Men det kreves
lederskap. Vi kan ikke fortsette med en situasjon hvor kommunen
skylder på staten, og staten skylder på kommunen.
Dette er en sak som krever politisk lederskap. Og er det ikke her
et hovedproblem at statsråden ikke utøver det
lederskap som er nødvendig for å få denne
saken fram?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er nok ikke riktig.
Det har vært en rekke møter,
og det står nå bare på et formelt vedtak,
som Stortinget alltid har krevd når brukerfinansiering
skal fastsettes, nemlig at det er fattet lokale vedtak. Alt det øvrige
på finansieringssiden er på plass.
I tillegg er det viktig å påpeke
at det står i proposisjonen at det på kollektivsiden
er fylkeskommunen – i dette tilfellet Oslo kommune – som
har byggherreansvar og utbyggingsansvar. Det er disse to punktene
som står igjen. Vi er klare og har lagt inn penger. Vi
er klare til å bidra med Statens vegvesens oslokunnskap
i prosjektet T-baneringen. Med andre ord: De beløpene
som ligger der, og den gode viljen til å komme videre er
signalisert i budsjettet til tross for at Oslopakke 2 ennå ikke
er behandlet i denne salen. Vi torde fra Regjeringens side rett
og slett ikke å avvente vedtakene. Om de kom etter nyttår,
ville det vært for sent.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg vil få lov til å stille
et spørsmål til samferdselsministeren.
Sist vinter hadde Gardermoen store problemer
med is og litt snø. Det var langt under en normal vinter.
Man skyldte da på at flyplassen var ny, og at man hadde
store innkjøringsproblemer. Nå har vinteren så vidt
begynt. Forleden dag hadde vi noen centimeter med snø,
og det kom litt regn som frøs på bakken. Det at
isen blir liggende på banen, har nå gjentatt seg
flere ganger. Flyene går fram og tilbake i lufta – for
et par dager siden var det vel en og en halv time de måtte
sveve der oppe.
Ble det aldri vurdert da flyplassutbyggingen
var på planstadiet, at man skulle legge ned varmekabler
på rullebanen? Det er vanlig i alle andre land som ligger
på samme breddegrad – til og med lenger sør.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg kan ikke redegjøre konkret for
i hvor stor grad varmekabler på rullebanen ble vurdert,
så der ber jeg om representantens forståelse for
at jeg har et handikap.
Derimot erkjenner jeg at vi har hatt utfordringer – meget
store utfordringer – i innkjøringsperioden på Gardermoen – det
er synlig for alle – i likhet med mange andre flyplasser
i en innkjøringsperiode. Hvis man trekker fra det som er
vanlige innkjøringsproblemer, står vi likevel – vil
jeg understreke – igjen med problemer som vi må bli bedre
til å takle. Dette er det lagt opp til nå i vinter.
Det er gjort store investeringer for vinteren som kommer, for å unngå det
som skjedde sist vinter.
Vi har imidlertid et par vanskelige områder.
Det er vanskelig å forutse været, og ett av problemene
med det opplever vi i dag, nemlig tåke. Tåke hadde
vi på Fornebu, og tåke har vi på Gardermoen.
Det forsinker trafikken. Vi må ikke stenge flyplassen,
men avstanden mellom flyene må bli større. Fra
1. september fikk vi på plass enda et av innflygingssystemene
som gjør at vi står bedre stilt nå enn
vi gjorde sist vinter. Når det gjelder snøryddingsutstyr,
er vi godt i rute. Vi vil ha det på plass – med økt
kapasitet – etter nyttår. Med andre ord er det lagt
ned mye forarbeid for vinteren som kommer, mye penger er lagt ned,
og alle gjør sitt beste for at Gardermoen skal fungere
maksimalt.
Så erkjenner jeg selvfølgelig
til slutt at været jo ikke hører inn under Samferdselsdepartementet.
Det betyr med andre ord at den utfordringen er statsråden
ikke i stand til å ta.
Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg bor ikke så langt unna, og vi
har vært klar over at været på Gardermoen
er slik det er, så det skulle ikke være noen overraskelse
for noen, heller ikke for en statsråd.
Men det som er vanlig praksis på andre
flyplasser, er at man er litt bedre forberedt enn man har vært
her. Det er en helt ordinær sak å legge varmekabler
på rullebaner i andre land på disse breddegrader.
Nå har man altså for å bøte
på det samme problemet man hadde i fjor, kjøpt enda
flere nye, store maskiner for å kunne ta snøen,
og man har ansatt enda mer mannskap.
Har det aldri vært foretatt noen kalkyle
på hva det koster i forsinkelser for folk, kontra det å ha
så mye mannskap?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det gjøres fortløpende
beregninger. La meg nå rette opp et negativt inntrykk som
stadig sprer seg om vår nye hovedflyplass, nemlig om regulariteten.
Vi er en av toppene i Europa når det gjelder regularitet
på hovedflyplasser. Gardermoen kan være stolt
over de siste kvartalenes regularitet.
Så står vi foran utfordringene
i vinter. Vi skal gjøre det bedre denne vinteren enn vi
gjorde det sist vinter. Om dette medfører at varmekabler
er løsningen, tør jeg ikke ha det endelige svaret
på i dag. Hvis jeg får lov å bringe dette
videre til flyplassledelsen og komme tilbake til Stortinget med
et konkret svar på dette spørsmålet,
så vil det bli gjort innen rimelig kort tid. Men jeg mener
vi er mye bedre i stand til å takle vinterforholdene på Gardermoen
nå enn vi var for et år siden.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Johnsen.
Jan Johnsen (H): Kan statsråden orientere oss om hvilke
forbedringstiltak flypassasjerene vil dra nytte av denne vinteren?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det gjelder en rekke ting. Det gjelder bl.a.
avising ved utgangene, altså ved «gatene»,
bedre snørydding, bedre avisingstilgang og bruk av bedre
innflygings- og landingssystem.
Med andre ord: Summen av dette gjør
at vi står forberedt på en helt annen måte
enn vi gjorde for et år siden, og i sum burde løsningen
bli god. Jeg tar igjen forbehold om været, som vi ikke
kan gjøre så mye med i Norge, heller ikke på Gardermoen.
Det vil være et hinder for oss også til vinteren
som kommer – både på tåkesiden
og litt på vintersiden.
Presidenten: Da tar vi av for neste hovedspørsmål. (Latter
i salen)
Per-Kristian Foss (H): Jeg skal avlaste samferdselsministeren for
været, det har ridd samferdselsministre før.
Jeg vil over på temaet posttjenester,
eller svikten i posttjenester, og minne om at da Stortinget vedtok
en ny postlov i 1996, uttalte faktisk både Administrasjonsdepartementet
og Konkurransetilsynet at det beste for forbrukerne hadde vært
om det var konkurranse på alle postale tjenester. Statsrådens
parti, og stortingsflertallet, valgte den gang å gå imot
det konkurranserådet og forsikret at posttjenester
skulle sikres på andre, bedre måter. Ikke på noe
tidspunkt har Posten vært i nærheten av å oppnå den
leveringsgrad som flertallet den gang lovet.
Likevel forstår jeg det slik at statsråden
fortsatt er en sterk motstander av å åpne for
konkurranse og kjøpe tjenester, slik det gjøres
i en del andre land. Kan jeg få statsrådens begrunnelse
for hvorfor det å kjøpe tjenester på dette
området er så mye vanskeligere enn det man gjør på andre
områder, f.eks. i luftfarten?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Posten er utsatt for en enorm konkurranse
i dag. Eneretten er igjen bare i et lite segment, og det er på brev
inntil 350 gram, i hovedsak. Når jeg sier i hovedsak,
er det fordi dette enerettområdet og inntektene
der, sammen med det staten betaler for ulønnsomme posttjenester,
skal være med og sikre at vi har et helhetlig postsystem
i landet, som dekker hele landet og gir tilfredsstillende posttjenester.
Så er spørsmålet:
Har statsråden ikke tro på at fri konkurranse
på alle områder vil gi like gode tjenester? Stortingets
flertall har ikke ment at alle deler av Posten bør konkurranseutsettes.
Jeg deler det synet, fordi vi på landsplan har behov for å få en
dekning som når ut til alle deler av landet. På konkurranseutsatte
områder innenfor postsiden viser det seg at de som konkurrerer,
konsentrerer seg om folkerike områder, konsentrerer seg
om lønnsomme segmenter, som naturlig er i en konkurransesammenheng.
De har ikke behov for å tenke landsdekkende, og har ikke
behov for å tenke hele segmentet. I tillegg har vi på grunn
av at Posten har fått dette enerettområdet og beholdt
det, kunnet pålegge Posten å ha en rimelig dekning
av avisleveranser over hele landet – jeg kunne nevne en
rekke ting til – med andre ord en del pålegg de
er nødt til å oppfylle som et resultat av at de
har eneretten på brevområdet inntil 350 gram.
Per-Kristian Foss (H): Med det resonnementet som statsråden
beskriver, vil det også være umulig å betale for
kortbanetjenester, men det er det jo ikke.
Det er helt riktig som statsråden
sier, at det er klart at betales man ikke for det, så konkurrerer
man om de lønnsomme segmenter. Men å kjøpe
tjenester som det offentlige mener er nødvendig, er en
akseptert praksis i Norge og en rekke andre land, bare ikke på dette
området.
Hvorfor er det slik at EØS-direktivet faktisk
har krav om at universelle tjenester i Posten skal være
tilgjengelig alle virkedager, og minst fem dager i uken, mens statsråden
ikke kan love det samme over hele landet?
Mitt spørsmål er: Hvorfor
har ikke departementet våget å notifisere hos
ESA posttjenesten i Norge og den nye ordningen med konsesjoner,
slik man har gjort på andre områder? Man risikerer
med andre ord at ESA senere kommer tilbake og sier at dette ikke
holder i forhold til direktivet.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg mener vi går lenger enn ESA-kravet.
Vi opprettholder kravet om seks dagers leveranse, både
innsamling og utlevering, vi opprettholder også kravet
om at dette skal være landsdekkende og at vi skal ha enhetsporto
på enerettområdet for hele landet. Med andre ord:
Jeg vil hevde at ESAs krav er oppfylt, og vel så det. Hvis
det skulle være slik at konsesjonsbetingelser brytes, vil
det være Post- og teletilsynet som i første runde
kontrollerer og følger opp dette. Så vil vi måtte
rapportere dette inn til kontrollorganet i EØS og EU, og det vil
bli gjort.
Jeg har før i dag sagt at Posten
Norge BA er en servicebedrift. Det skal være et instrument
for dette hus i postpolitikken. Det vil i alle fall jeg være
med og sørge for at skjer, og det vil bli fulgt nøye
opp at konsesjonen overholdes.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ansgar Gabrielsen.
Ansgar Gabrielsen (H): For forbrukerne i Norge, både private
og næringslivet, er grunnleggende tjenester som bank, tele,
samferdsel og post selvfølgelig meget viktige.
Når det gjelder teletjenester, er
det slik at vi har fått oppheving av monopolet, vi har
fått et konkurransedyktig Telenor, og vi har faktisk noen
av de billigste teletjenestene i hele verden. Det er et konkurransefortrinn
for norsk næringsliv. På posttjenester er det
riktignok slik at det fremdeles går raskere med post enn
med flaskepost, men det er likevel mer enn en fjerdedel av norsk
brevpost som kommer for sent i forhold til det kravet som er satt.
I våre naboland er det 98 pst. punktlighet,
mens vi ligger på mellom 70 og 75 pst. Det er ingen tvil
om at utviklingen innenfor teletjenestene har sammenheng med opphevelsen
av monopolet. (Presidenten klubber.) Statsråden viste nettopp
til det monopolet som han er med og forsvarer. Hvorfor gjør
vi ikke endringen også på postsiden fullstendig?
Presidenten: Presidenten ber representanten Gabrielsen
om å holde seg innenfor den rammen av den tilmålte tid.
Ansgar Gabrielsen (H): Det skal han bestrebe seg på.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg sier ikke at det for all evighet – og
det kan kanskje være et definisjonsspørsmål – ikke
kan oppstå en ny konkurransesituasjon, men jeg ser ikke
den konkurransesituasjonen som aktuell i overskuelig framtid.
Når det gjelder spørsmålet
om vi er i stand til å håndheve de krav, de ønsker
og de vilkår som Stortinget og departementet setter for
oppfylling av en god posttjeneste her til lands, kan ikke jeg svare
annet enn at dette har vi tatt høyde for i den justerte
konsesjonen, hvor vi har satt en absolutt grense for leveringspålitelighet
på 85 pst. Hvis man ikke overholder den, vil det være
adgang til å innføre sanksjoner. Vi har fremdeles
som mål en leveranse over natten på 93 pst., og
over tre dager på 97 pst., som andre land.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få lov å stille kulturministeren
et spørsmål.
Sivilarbeidere får ikke lov å arbeide
i museer, sier kulturministerens partifelle Tor Nymo, underforstått
at dette ikke er fredsarbeid. Bakgrunnen for det er en merknad i 1996
i forbindelse med justiskomiteens behandling av sivil tjenesteplikt,
der et flertall ville stramme inn på den ordningen som
var brukt, hvor mange sivile tjenestepliktige var beskjeftiget i
kulturinstitusjoner.
Representanten Nymo åpner nok for
at sivilarbeidere skal få lov til å jobbe blant
barn og ungdom innenfor kultursektoren, men grensen går
ved museer. Etter Arbeiderpartiets oppfatning er det faktisk mye
fint fredsarbeid som foregår innenfor kultursektoren. (Presidenten
klubber.)
Mitt spørsmål til kulturministeren
er: Er hun av den samme oppfatning som representanten Nymo, at museer og
kulturarbeid ikke er fredsskapende og konfliktdempende?
Presidenten: Presidenten minner igjen om tidsrammen.
Grethe G. Fossum (A): Beklager, president!
Statsråd Åslaug Marie Haga: For ordens skyld vil jeg vise til at ansvaret
for sivilarbeiderordningen ligger under Justisdepartementet, men
jeg oppfatter at spørsmålet har en klar kulturpolitisk
vinkling.
Det er ingen tvil om at en rekke av institusjonene innenfor
kulturområdet vil merke det hvis man eventuelt legger ordningen
med sivilarbeidere om i betydelig grad. Det har kommet en rekke
bekymrede henvendelser fra ulike institusjoner og instanser om nettopp
dette. Og det som den situasjonen viser, er hvor avhengig en rekke
av kulturinstitusjonene faktisk har blitt av denne ordningen. Mitt ønske
er derfor at man i så stor grad som mulig skal kunne gjøre
bruk av sivilarbeidere innenfor kulturområdet også i
framtida. Jeg håper at dette vil være mulig, og at
vi, innenfor den definisjonen som blir lagt på hvilke oppgaver
som kan tillegges sivilarbeiderne, vil kunne ha en rimelig stor
andel av sivilarbeidere innenfor hele sektoren.
Grethe G. Fossum (A): Jeg takker kulturministeren for det positive
svaret.
Arbeiderpartiet er også veldig opptatt
av å løse litt på dette. Man har bl.a.
i Auschwitz bygd opp fredsmuseer dit skoleelever fra Norge valfarter
for nettopp å få del i krigshistorien, og de kommer
tilbake og sier: aldri mer krig! Jeg tror mange institusjoner i
Norge også har den måten å arbeide på.
Derfor ville det være av katastrofal betydning for de sivilarbeiderne
som skal ut i tjeneste, at de nektes å delta i Kultur-Norge,
som nettopp har denne fredsbevarende måten å arbeide
på.
Mitt spørsmål er da: Vil
kulturministeren overbevise sin partikollega i justiskomiteen om
kulturens fredsforebyggende og konfliktforebyggende suverenitet?
Jeg håper det.
Statsråd Åslaug Marie Haga: Det vil utvilsomt være et tolkningsspørsmål
hva som kan ligge innenfor begrepet «fredsarbeid».
Som jeg gav uttrykk for i mitt første svar, håper
jeg det vil være mulig å legge en vid definisjon
av det begrepet til grunn.
Hvorvidt jeg vil være i stand til å overbevise
min partikollega i justiskomiteen om dette, gjenstår å se,
men jeg ville ikke tro at Tor Nymo og jeg i denne saken er veldig uenige.
Presidenten: Vi går da til siste hovedspørsmål.
Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til
kulturministeren, eller kanskje det i denne anledningen er mer riktig å si
idrettsministeren.
Spørsmålet mitt er knyttet
opp til grensegangen mellom idrett og forretning, eller kanskje
kombinasjonen idrett, næring og forretning. Den kan i mange
tilfeller være veldig vanskelig, særlig når
det gjelder idretter som bowling, biljard, treningsstudio osv. Men
det har etter hvert blitt viktig å få avklart
denne i henhold til kommunal planregulering. Mener statsråden
eksempelvis at idrettsrelaterte næringer kan defineres
som næring/forretning, eller mener statsråden
at dette bør konkretiseres og reguleres som idrettsområde?
Statsråd Åslaug Marie Haga: Det knytter seg en rekke spørsmål
til det feltet som nettopp nå ble nevnt.
Jeg er selv svært opptatt av at vi
må greie å finne grensene mellom idrett og næring.
Jeg vil nevne et tema, som også har vært noe oppe
i pressen i den senere tid, hvor jeg føler at dette skillet
ikke nødvendigvis blir veldig klart, og det går
på de arrangementene som er etablert mellom f.eks. Norges
Idrettsforbund og SATS. Vi har jo også hatt omtale i pressen
av samarbeidet som er etablert mellom Norges Bedriftsidrettsforbund
og treningssenterkjeden FRISK. De problemene som nevnes av representanten,
har også tilknytning til den type problemstillinger som
vi møter i samarbeidet mellom idrettens organisasjoner
og de kommersielle kjedene. Jeg er opptatt av at vi skal greie å holde
disse linjene klare når det gjelder hva som er den frivillige
idretten, og hva som er kommers. Og det er en viktig grensedragning
som jeg skal gjøre i den meldingen som blir lagt fram for
Stortinget om idrettspolitikken, og som vi skal presentere før
jul.
Per Sandberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det
kom ikke noe konkret ut av det, og jeg skjønner dette er
veldig vanskelig, som statsråden var inne på.
For å prøve å gjøre
det litt enklere vil jeg komme med et konkret eksempel. Det er faktisk
fra min egen hjemkommune, Levanger, der et område er regulert
til industri, lager, forretning, kontorer og lignende. Eieren av
lokalene innenfor dette regulerte område søker
nå om å få starte en bowlinghall i samlokalisering
med annen næringsvirksomhet, bl.a. media. Bygningssjefen
i Levanger har sagt at dette ikke kan gjøres i henhold
til reguleringsplanen fordi bowling ikke kan defineres under ovennevte kategorier.
Jeg vil her gjøre statsråden oppmerksom på at Helge
Ruud i Norges Idrettsforbund pr. telefon har bekreftet at bowling
defineres som sport, fritidsaktivitet – tjenesteyting,
som drives på forretningsmessig basis.
Deler statsråden Helge Ruuds konklusjon,
eller er det slik at kommunen i dette tilfellet konkret må regulere
all næringsrelatert idrett som idrettsområde?
Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg kjenner ikke den konkrete saken. Jeg ønsker
derfor heller ikke å kommentere den spesielle saken; den
kan vi gjerne kommunisere om på annet vis når
jeg får sjekket de faktiske forholdene omkring den. Men
jeg gjentar det som er mitt utgangspunkt, at vi må greie å skille
nøye mellom den frivillige idrettssektoren og det som er
en kommersiell bit som har utviklet seg innenfor helse- og idrettsområdet,
og vi må være ekstremt nøye på at
vi ikke blander f.eks. midler som går til den frivillige,
organiserte idretten med den kommersielle virksomheten. Det er det
jeg vil si til spørsmålet. Jeg vil gjerne komme
tilbake til den konkrete saken. Jeg er opptatt av problemstillingen,
og ønsker å følge den opp i idrettsmeldingen.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.