Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Knut Vollebæk

• statsråd Dag Jostein Fjærvoll

• statsråd Åslaug Marie Haga

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg har et spørsmål til utenriksministeren.

Dessverre er det slik at det fortsatt er svært mange alvorlige internasjonale konflikter vi står overfor, ikke minst den i Tsjetsjenia. Nå skjønner jeg imidlertid at utenriksministeren er invitert til drøftelser i Moskva, og jeg føler meg helt sikker på at vår alminnelige bekymring for at russerne opptrer helt ute av proporsjon, vil bli formidlet. Jeg skal derfor i dette spørsmålet heller sette lys på en av de konfliktene som har utviklet seg uten oppmerksomhet, nettopp i ly av slike alvorlige konflikter, og det er situasjonen i Hviterussland. Det er faktisk et alvorlig demokrati- og menneskerettighetsproblem som er i ferd med å utvikle seg svært nær Norge. Dette er OSSEs ansvarsområde. Vi hører lite, og mitt spørsmål er: Hvorfor har aktiviteten fra OSSEs side vært såpass svak som den har vært?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Når det gjelder den første delen av Jan Petersens spørsmål, er det kanskje litt sterkt å si at jeg er invitert til drøftelser i Moskva, men jeg håper å utvirke noe som likner på en invitasjon.

Når det gjelder Hviterussland, er det et alvorlig problem. Men jeg håper at representanten Petersen ikke nødvendigvis behøver å sette likhetstegn mellom manglende nyhetsformidling gjennom media og OSSEs aktiviteter. Vi driver fra OSSEs side med en rekke aktiviteter som ikke påkaller medias interesse, spesielt på grunn av situasjonen i Kosovo og i Tsjetsjenia.

Situasjonen i Hviterussland er et av de spørsmål som vi har fulgt veldig aktivt, både når det gjelder forholdet til myndighetene og myndighetenes etterlevelse av de regler som vi mener de skal følge. Blant annet har vi etter et ikke ubetydelig press fått et nærvær der, ikke et godt nok, men allikevel et nærvær som kan følge opp spesielle prosjekter som går på menneskerettigheter, og i tillegg til det har vi vært opptatt av opposisjonens stilling, bl.a. det faktum at opposisjonelle arresteres. Opposisjonen var invitert til å delta i Istanbul, og det var kontakt med opposisjonen der, samtidig som man i Istanbul søkte å unngå å ha kontakt med president Lukasjenko og hans folk, nettopp for å synliggjøre det synet vi har på regimet i Hviterussland. Så dette er en av de sakene som står høyt på OSSEs dagsorden, men som er en veldig vanskelig sak. Jeg har ikke noen klar løsning på den, men gjennom vårt nærvær nå har vi en mulighet til å følge opp de saker som OSSE ønsker å vektlegge.

Jan Petersen (H): Å si at opposisjonen blir arrestert, er for så vidt en forsiktig måte å uttrykke det på. Det er faktisk slik at viktige opposisjonspolitikere simpelthen er forsvunnet. Det er også slik at Hviterusslands økonomi er i fritt fall, med de konsekvenser det har for befolkningen, og presidentens mandat er faktisk utløpt, slik vi formelt ser det. Det er derfor en meget alvorlig utvikling vi her står overfor.

Jeg må nok si at jeg synes OSSEs aktivitet på mange måter har vært forsiktig. Jeg vil spørre utenriksministeren om vi kan vente et økt internasjonalt press på Hviterussland, nettopp fordi dette faktisk er et problem som ligger ganske nær de norske grenser.

Utenriksminister Knut Vollebæk: OSSE vil fortsette å ha oppmerksomhet rettet mot Hviterussland, og det er ingen tvil om at der er det store oppgaver som vi må ta fatt i. Noe av det som vi håper vi kan gjøre, er nettopp at vi ved å ha fått et nærvær der, kan følge opp noe.

Men i tillegg til det tror jeg nok vi må se på hva vi gjør bilateralt, for det har noe å gjøre med synligheten, at OSSEs medlemsland som land må arbeide mer med Hviterussland, og det skal vi gjerne bidra til gjennom OSSE.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål – Haakon Blankenborg.

Haakon Blankenborg (A): Eg har også eit spørsmål til utanriksministeren, og eg skal få fortsetje der Jan Petersen begynte, med Tsjetsjenia, som jo er ein tragedie i seg sjølv. Det er dessutan ein krig som går føre seg i grannelandet vårt, slik at det er ekstra nær oss.

Eg spør i og for seg utanriksministeren som utanriksminister og mindre som formann for OSSE i denne samanhengen, for utanriksministeren var inne på det initiativet som vart tatt i Istanbul for å få ein delegasjon til Tsjetsjenia. Vi håpar naturlegvis at det kan bli gjennomført. Det viktigaste er å få internasjonal representasjon på plass i området, dernest sjølvsagt òg å få på plass humanitær hjelp og så få avslutta krigshandlingane. Eg vil spørje utanriksministeren om han ser andre moglegheiter for å få internasjonale observatørar på plass og humanitær hjelp inn i dette krigsområdet, utover det initiativet som vart tatt i OSSE.

Utenriksminister Knut Vollebæk: For tiden er det ikke alltid like lett for den norske utenriksminister å skille sine to roller, og når det gjelder Tsjetsjenia, tror jeg nok absolutt jeg bør la være å gjøre det hvis jeg skal ha noe håp om å gjøre noe positivt i Tsjetsjenia. Men det betyr ikke at vi ikke kan presse på. Vi presser nå på for å få til et besøk til regionen. Vi var senest i går og i forgårs i kontakt med Moskva, og jeg venter en tilbakemelding fra den russiske utenriksminister senere i dag om et besøk, enten allerede denne uken eller tidlig neste uke, til Moskva. Så vil dette senere følges opp med et besøk til regionen, nettopp fordi vi er opptatt av at dette skal bli en prosess og ikke bare et enkelt besøk.

I tillegg til det har jeg vært i kontakt med Ogata, FNs høykommissær for flyktninger, og også Sommaruga, som leder Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Vi har også sagt at vi er villige til å samarbeide med dem i den grad de trenger hjelp fra oss når det gjelder å effektuere nødhjelp. Jeg er også kjent med at Europarådet tar sikte på å sende representanter til regionen.

Når jeg forhåpentligvis reiser i begynnelsen av desember, vil vi ta sikte på å ha med representanter for OSSE-troikaen, slik at flere land er med. Vi vil også ta sikte på å ha med EU i denne delegasjonen, slik at også EU kan engasjere seg direkte og få et førstehåndsinntrykk. Vi vil fortsatt kreve åpning av et kontor i Nazran, som er det som er realistisk mulig akkurat nå. Og hvis vi kan få et nærvær der sammen med de andre organisasjonene, er det mitt håp at det både skal kunne være med og avhjelpe den humanitære nøden og også være et virkemiddel for å få en dialog i gang.

Haakon Blankenborg (A): Eg stiller spørsmålet på denne måten nettopp på grunn av det som utanriksministeren var inne på, den humanitære situasjonen og behovet for at organisasjonar og andre kan kome inn i området med direkte støtte til flyktningar og andre. Eg forstår utanriksministeren slik at det er ein del av det opplegget som han som OSSE-formann no har tatt initiativet til.

Det vidare perspektivet her er også framtida for OSSE som organisasjon stilt overfor ein konflikt som denne, og der ein av dei sentrale medlemene har vist seg lite samarbeidsvillig i utgangspunktet. Ser utanriksministeren på resultatet frå Istanbul så å seie som ein redningsplanke for OSSE til å kome vidare, og er det gjennom dette vedtaket også etablert eit samarbeid med Russland som er tilfredsstillande for at organisasjonen kan kome vidare?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det humanitære arbeidet er viktig nå. Men det politiske arbeidet vil være viktig på noe lengre sikt, og derfor hilste jeg velkommen det vedtaket vi fikk i erklæringen fra Istanbul. Jeg vil ikke si at det er noen redningsplanke, for OSSE ville fortsatt arbeidet med denne saken og sagt at dette var en sak som de hadde anledning og et mandat til å arbeide med. Men jeg synes det vedtaket som vi fikk i Istanbul, synliggjør betydningen av et internasjonalt press, og synliggjør også hvor viktig OSSE som organisasjon er. For nettopp innenfor rammene av OSSE kunne vi legge et press på Russland i denne sammenhengen. Hadde vi ikke hatt denne organisasjonen, så hadde vi ikke kunnet legge et tilsvarende press. Derfor vil vi arbeide videre med disse spørsmålene innenfor OSSE.

Jeg må vel si at jeg ikke er helt fornøyd med den russiske samarbeidsviljen, men det er ikke bare Russland som er vanskelig i OSSE, så vi vil ta for oss Russland på samme måte som vi tar for oss andre medlemsland i OSSE.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ingvald Godal.

Ingvald Godal (H): For tredje gongen i vår levetid driv no Russland massiv massakre av sivile i Tsjetsjenia. I samband med det har eg to spørsmål til utanriksministeren.

Det fyrste er: Kor brutalt kan eit regime gå fram mot delar av eiga befolkning før det misser retten til å herske over dei?

Og det andre er: Korleis stiller russaranes framferd i Tsjetsjenia seg i forhold til deira forpliktingar som medlemer av Europarådet?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Til det siste må jeg vel si at det må det være Europarådet som avgjør. Jeg forstår nå at Europarådet vil besøke Tsjetsjenia, og da går jeg ut fra at det vil komme en rapport som nettopp vil ta for seg Russlands forhold til Europarådet.

Når det gjelder den første delen av representanten Godals spørsmål, er det vel slik at dessverre er det ingen grenser for hvor brutalt man kan gå frem. Hvis vi ser oss rundt omkring i verden, man kan tenke på Afrika, så har vel en del regimer dessverre også gått atskillig verre frem enn det vi ser i Tsjetsjenia i dag, selv om dette er alvorlig nok. Allikevel fortsetter de å styre sine land, så det er ikke noen objektive kriterier. Men det fratar ikke oss andre ansvaret for nettopp å rette oppmerksomheten mot dette, stille krav og si at dette er uakseptabelt. Det vil vi gjøre både fra norsk side bilateralt og også innenfor OSSE.

Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg har også anmeldt spørsmål om dette til den ordinære spørretimen, og jeg vil da komme tilbake til en del av de humanitære sidene, hva vi kan gjøre f.eks. med innsamlinger i regi av Røde Kors og andre tiltak.

Når man nå tar den politiske siden: En av grunnene til at Vesten er forsiktig i sin kritikk av det som skjer i Tsjetsjenia – man ser det i forhold til hvor alvorlig situasjonen er der – er selvfølgelig frykten for å utløse en ny kald krig, en ny deling og en ny spenning i forhold til Russland, og at man hvis det skjer, vil bli mindre i stand til å påvirke russerne i det lange løp.

Da vil jeg bringe inn et annet aspekt, for dette er fra alle de sentrale aktørene også en del av storpolitikken. I hvilken grad ser utenriksministeren en sammenheng mellom det som nå skjer, og de beslutninger som tas rundt oljerørledninger i området? Er det en fare for at beslutninger som der tas, og som gir amerikanerne veldig stor innflytelse – bl.a. ved rørledningen gjennom Tyrkia, som veldig lett i Russland kan bli oppfattet som å bli satt på sidelinjen – kan være medvirkende til det som nå skjer? Og i så fall: Hva kan Norge gjøre for å sørge for at vi ikke blir en del av et amerikansk spill som virker negativt i forhold til russerne?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Dette kan lett bli synsing, og det skal man vel kanskje ikke drive altfor mye med fra Stortingets talerstoler. Men jeg ville tro at det som nå skjer med rørledningen, og det vedtaket som ble fattet i Tyrkia nylig, på mange måter mer er en konsekvens av Tsjetsjenia-konflikten enn en årsak til den, for nettopp Tsjetsjenia-konflikten viste at dette området er så ustabilt at det ikke er mulig, på kort sikt i hvert fall, å tenke seg stabile oljeleveranser. Slik sett burde det være nettopp i russernes interesse å få til en varig løsning. Vi har både fra norsk side og fra OSSEs side sagt at det bare er gjennom en politisk løsning, politisk dialog, at man kan få en varig løsning, så det burde jo snarere være et incentiv for russerne, slik at den regionen kan brukes også når det gjelder oljeleveranser. Man kan neppe si det omvendt, at oljeledningen er en årsak til russernes holdning i Tsjetsjenia.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille statsråd Åslaug Marie Haga et spørsmål.

Fremskrittspartiet har registrert både tidligere og – ikke minst – i høst flere reportasjer om underskudd og bl.a. økonomisk rot hos en del offentlig subsidierte teatre. Det har faktisk gått så langt at departementet bad om et nytt styre i Nordland Teater. Der hadde de et underskudd på hele 3,2 mill. kr av et budsjett på 16,3 mill. kr.

Hva vil statsråden gjøre for å rydde opp i disse og lignende forhold? Og vil statsråden i framtiden legge sterkere premisser for tilskuddene bl.a. til våre teatre?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Det er riktig, som det blir sagt, at vi har hatt betydelige problemer med Nordland Teater. Det var et helt uakseptabelt regime som ble ført i forhold til økonomihåndtering der, og departementet valgte derfor å gripe inn ved å be om en ekstraordinær generalforsamling. Den generalforsamlingen vil finne sted den 30. i denne måned. Grunnen til at vi grep så hardt inn, er at det er helt uakseptabelt at institusjonene ikke har orden på sin økonomi. Vi ønsket både å gripe fatt i denne konkrete saken for å gjøre det helt klart hvor ansvaret for økonomistyringen ligger, og vi ønsket selvsagt også med denne saken å sende et signal til andre institusjoner om at økonomisk orden i sitt hus må man ha.

Vi følger opp også de andre institusjonene på veldig nært hold. Vi følger dem opp gjennom den rapporteringen som institusjonene er avkrevd i forhold til departementet, og vi er veldig obs på at det også er andre institusjoner som ikke har hatt full økonomisk orden i sitt hus. Derfor er det en prioritert sak for departementet å gå nøye inn i rapporteringene og regnskapene som vi får inn.

Per Roar Bredvold: Jeg takker statsråden for svaret og for lovnaden om opprydding, noe Fremskrittspartiet har ønsket i mange år.

Synes statsråden det er riktig at det offentlige, dvs. skattebetalerne, subsidierer hver publikummer med hele 721 kr for regionteatrene i Møre og Romsdal, Nordland og Telemark? Tror ikke statsråden – i likhet med Fremskrittspartiet – at disse store pengesummene kunne ha gledet mange flere ved at f.eks. frivillige lag og organisasjoner, som sliter med en liten pott penger, men allikevel gleder og sysselsetter svært mange, spesielt barn og unge, hadde fått utrettet mye mer hvis nettopp de hadde fått disse midlene, eller i hvert fall deler av dem?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg er opptatt av at vi skal ha et variert kulturtilbud i hele landet. Det betyr at de ulike kulturelle uttrykksformene skal kunne komme alle til del, uansett om de bor i Oslogryta eller om de bor i mer fjerntliggende strøk. Jeg er opptatt av at også folk i distriktene skal kunne ha tilgang til profesjonelt teater, til opera og til de kulturelle uttrykksformene som mange forbinder med de sentrale strøkene og byene.

Det skal ikke være noen motsetning mellom det å satse på institusjonene og det å satse på det frivillige organisasjonsarbeidet. Jeg er opptatt av at vi skal greie å ivareta begge disse hensynene i kulturpolitikken vår, og mener at det er nødvendig for at vi skal kunne gi et bredt og godt kulturtilbud til alle.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Gunn Olsen (A): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren.

Vi hører tidvis om folk ute i distriktene som har fått flere kilometer å gå for å hente posten sin. I den nye konsesjonen for Posten står det at post skal frambringes til mottakers bosted med mindre det foreligger ekstraordinære omstendigheter eller særskilte geografiske forhold.

Hvordan vil statsråden tolke denne unntaksbestemmelsen, og innebærer den nye konsesjonen for Posten en endring fra tidligere?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Den justerte konsesjonen for Posten er et resultat av Stortingets behandling i vår og forholdet til EUs postdirektiver. Det betyr med andre ord at den ordlyden som er brukt, og som nå er sitert, er i samsvar med det man bruker i en rekke andre land. Samtidig er det redegjort for Stortinget om at vi etter Post- og teletilsynets vurdering ikke ser den bruk av samlestativer som er gjort i tidligere år, som brudd på konsesjonen.

Når det gjelder selve tolkningen av begrepet, er det opp til Post- og teletilsynet å følge dette opp. Brudd på denne tolkningen vil vi måtte rapportere til EUs kontrollorganer når de oppstår. Det er Samferdselsdepartementet som gjør det, og det er naturlig at vi gjør det årlig.

Hvis det er spørsmål om dette er en innstramming i forhold til tidligere, så er ordlyden en innstramming.

Gunn Olsen (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Kan jeg da oppfatte statsråden på den måten at det egentlig ikke er noen endring i selve konsesjonsbestemmelsene, men at det kun er i ordlyden, og at dette ikke vil føre til et bedre tilbud for folk ute i distriktet?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er betydelige endringer i den justerte konsesjonen. Dette er ett av punktene som er nevnt. Det er også betydelige endringer på regnskapssiden. Dette har Post- og teletilsynet etterlyst i lengre tid.

Når det gjelder oppfylling av det spesielle punktet som det ble spurt om her, tolkning av avstand i leveranser – det er særlig på Vestlandet dette har vært et problem og en utfordring – vil jeg avvente Post- og teletilsynets kontakt med Posten før vi går videre med saken. Men det er klart at i denne sammenheng er Posten Norge BA et eget selskap som utfører Stortingets og Regjeringens postpolitikk. Det er dette hus som bestemmer hvordan postpolitikken i Norge skal være, og Posten Norge BA er de som skal gjøre jobben, så der er det en vesentlig forskjell.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.

Eirin Faldet  (A):V i er vel kjent med situasjonen i Posten BA, og statsråden har også selv påpekt at det ikke bør være noe dårligere tilbud til folk.

Jeg kan nevne eksempler på at folk må gå seks-sju kilometer for å hente posten sin på et samlestativ. Diskusjonen går ikke på samlestativet, men på om det er rimelig at folk som kanskje er dårlige til beins, må gå seks-sju kilometer. Det er det det dreier seg om. Mitt spørsmål er derfor om det finnes noen mulighet for å la folk rundt omkring i distriktene som er pensjonister, sjuke eller gamle, få posten sin nærmere enn sju kilometer unna. Det er egentlig det folk er opptatt av.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er ikke rimelig at man må gå seks-sju kilometer for å hente posten. Det er min umiddelbare vurdering.

Når jeg sier at jeg vil avvente kontakt med og kontroll fra Post- og teletilsynet i forhold til Posten Norge BA, er det fordi denne oppfølgingen og kontrollen har vært stilt i bero inntil den justerte konsesjonen kom. Nå er tiden inne til å komme i mål med dette.

Det er også slik at det finnes unntaksbestemmelser og muligheter til å foreta lokale vurderinger. Posten Norge BA er en servicebedrift, skal opptre som en servicebedrift og gjøre den jobben dette hus pålegger dem å gjøre.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg har behov for å stille et tilleggsspørsmål, for jeg ble litt forvirret. Nå sier statsråden at ordlyden i konsesjonen er endret. Jeg tolker det som at det ikke nødvendigvis er slik at realiteten er endret, men at det skal avklares av Post- og teletilsynet.

Rett etter at konsesjonen ble formulert, sendte direktøren for Forbrukerrådet, Per Anders Stalheim, ut en pressemelding hvor han slo seg på brystet og sa at han hadde fått gjennomslag for alle sine krav. Og i den pressemeldingen står det at samlestativ fremdeles skal kunne brukes, men de skal altså plasseres i nærheten av kundens bosted, ikke på flere kilometers avstand.

Jeg oppfatter statsråden slik at dette ikke nødvendigvis er en følge av den konsesjon statsråden har gitt, men det kan komme til å bli en følge. Det er altså ikke slik at statsråden i dag konkluderer med at slik er det bestemt?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er delvis rett, fordi Post- og teletilsynet skal som kontrollorgan få anledning til å gjøre den jobben de er tillagt. Statsråden kan ha sterke og klare meninger på dette punkt. Det skal han holde for seg selv en stund til.

Når det gjelder spørsmålet om dette er en innstramming i forhold til tidligere, er svaret ja, det er det. Det er ikke tolket slik at den tidligere håndtering av samlestativ er uriktig eller ulovlig, men det er den framtidige oppfølgingen som er en innstramming i forhold til tidligere praksis. Svaret er dermed ja.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål – Erik Solheim.

Erik Solheim (SV): Det overrasker neppe at mitt spørsmål går til utenriksministeren.

I morgen kommer helt sentrale ledere i den serbiske opposisjonen til Norge, og spørsmålet er i korthet hva utenriksministeren har å tilby dem, for etter snart 10 års krig og konflikt på Balkan er ikke situasjonen spesielt lys. Ingen ser egentlig noe «grand design» som kan løse problemene, men skulle man peke ut ett element som iallfall dramatisk ville redusere konfliktene på Balkan, måtte det være en demokratisk utvikling i Serbia. Slik jeg ser det, er det selve nøkkelleddet. Dilemmaet er at det virkemidlet vi har tatt i bruk for å styrke den serbiske opposisjonen, sanksjoner mot Serbia, tror de ikke på selv, så vi hjelper dem så å si mot deres vilje. Jeg vet at Norge har satt i gang en del mindre lettelser i sanksjonsregimet, men spørsmålet er om det nå er mulig å tenke seg en langt videre åpning i dette sanksjonsregimet før vinteren setter inn. Det ville lette den humanitære situasjonen i Serbia, og slik den serbiske opposisjonen ser det, ville det også hjelpe dem.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er riktig at vi får fremtredende ledere for serbisk opposisjon til Norge i morgen. I første omgang er det ikke så mye spørsmål om hva jeg vil tilby dem, som hva de ønsker. Så skal jeg lytte og se hvordan jeg kan følge det opp både som norsk utenriksminister og som formann i OSSE.

Ett av de områdene som vi etter min mening bør se på, er sanksjonsområdet. Men det er svært interessant at vi nettopp i forbindelse med dette besøket i morgen har fått innrapporteringer fra vår ambassade i Beograd, etter at de har hatt samtaler med en rekke opposisjonspolitikere, også noen av dem som kommer i morgen, hvor synet på sanksjoner ikke er så entydig som representanten Solheim nå gir uttrykk for. Der gis det bl.a. uttrykk for at det å løsne på – ikke bare det å oppheve – sanksjonene nå, nettopp vil spille inn i Milosevic" hender. Dette er noe vi må drøfte i morgen, for jeg synes det er veldig viktig at vi her ikke gjør noe som opposisjonen vil oppfatte som å gå imot deres ønsker. Noe av det de imidlertid peker på, som jo har vært vårt opplegg, nemlig å støtte opposisjonens byer, setter en del av dem spørsmålstegn ved. De sier at det er ikke så klart hvilke byer opposisjonen har kontroll med, og hvor Milosevic har kontroll, og at det kan utnyttes, hvis man ser det ut fra et humanitært aspekt, at her tar vi politiske hensyn.

Problemet med Serbia er dessverre at situasjonen er svært diffus, svært sammensatt, og man har en svak opposisjon som ikke er enig seg imellom. Men vi skal lytte til dem, vi har satt i gang humanitære aksjoner, dem vil vi fortsette med, også oljeleveranser, og så må vi se hva vi kan gjøre for politisk å følge opp demokratiseringsprosessen.

Erik Solheim (SV): Jeg anser svaret i hovedsak som positivt. Situasjonen for befolkningen i Serbia har to sider. Det ene er den humanitære siden, som jo er aldeles håpløs. Det er hundretusener, jeg vet ikke nøyaktig tall, av flyktninger som er ofre for sin egen politiske ledelses politikk – fra Kroatia, Bosnia, Kosovo osv., og de trenger hjelp før vinteren. Det er et humanitært aspekt som er uavhengig av hva vi mener om Milosevic" regime. Dernest har vi det politiske, og det er ikke tvil om at man satte i gang sanksjonene uten reellt å lytte til den serbiske opposisjonen. Hvis man nå kommer inn på et spor hvor vi faktisk lytter til dem, så svake de enn måtte være, og går i en dialog med dem om utformingen av dette, slik at de i alle fall kan tro at dette bidrar til demokratiseringen av Serbia, vil det være en ny og positiv fase. Jeg vil oppfordre til at det blir lagt til grunn videre. Vi har forsøkt å boikotte en rekke land i verden, og hvis man ser på Irak, har til syvende og sist de fleste av oss kommet til den konklusjon at det snarere har styrket diktaturet enn svekket det.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er enig med representanten Solheim i at det er viktig å lytte til opposisjonen, og jeg tror det er en måte å fremme demokratiseringsprosessen på at de synliggjøres som aktive deltakere i en politisk prosess. Det var noe av bakgrunnen for at jeg som OSSE-formann var vert ved et møte som ble holdt i Istanbul, hvor nettopp fremtredende opposisjonspolitikere fra Serbia, og også president Djukanovic fra Montenegro, fikk en plattform for å presentere sitt syn for deltakerne på toppmøtet. Initiativet kom fra president Havel. Jeg tror det er veldig viktig at vi i de europeiske land nå engasjerer oss for å legge forholdene til rette, støtte opp om opposisjonen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Dag Danielsen.

Dag Danielsen (Frp): Jeg takker utenriksministeren for et reflektert og balansert svar når det gjelder hans syn på bruk av sanksjoner. Mitt oppfølgingsspørsmål gjelder dette med våre alliertes rolle. Det er klart at opposisjonens rolle har stor betydning i vurderingen av et slikt spørsmål, men etter Fremskrittspartiets mening er det like viktig at Norge også legger sterkt vekt på våre alliertes rolle når det gjelder bruk av sanksjoner. Det jeg gjerne vil ha en forsikring om, er at utenriksministeren i like stor grad, og kanskje i større grad, også legger vekt på hva våre allierte, ikke minst i NATO, sier i spørsmålet om bruk av sanksjoner – dette også sett i lys av det poeng at sanksjonene allerede er innført. Det å fjerne sanksjonene på dette tidspunkt vil antakelig være det galeste signalet man kan gi.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg kan forsikre representanten Danielsen om at vi holder nær kontakt med våre allierte og også andre land som er aktive aktører når det gjelder spørsmålet om bruk av sanksjoner. Det har vært slik at man har trodd av hvis Norge innførte sanksjoner, falt de slemme regimene for fote, men slik har det vist seg ikke å være. Det er også av svært liten betydning om Norge, som det eneste land, skulle oppheve noen sanksjoner, det ville få svært liten virkning. Her må vi stå sammen, her må vi ha en felles holdning. Det er bare på den måten det vil ha en virkning overfor Serbia, og også som et støtteapparat overfor den serbiske opposisjonen. Det er selvsagt veldig viktig at vi hele tiden vurderer hva som kan støtte demokratiske krefter, og hva som støtter opp om Milosevic" regime, og det gjør vi i nært samarbeid med NATO, EU og FN.

Haakon Blankenborg (A): Under Kosovo-aksjonen var det viktigaste våpenet som NATO hadde, eit samhald i alliansen, at det ikkje var det minste tilløp til splitting mellom NATO-landa. Den situasjonen vi no er oppe i, er heilt annleis, og det er etter mitt syn også rom for meir debatt mellom dei forskjellige partnarane i Europa og USA om framtida på Balkan. Eg er heilt einig med utanriksministeren i at einsidige norske tiltak ikkje er aktuelt, men norske initiativ kan vere aktuelt for å endre politikken dersom ein meiner det er nødvendig. Dersom opposisjonen i Serbia, og då vil eg seie den demokratiske opposisjonen, skulle samle seg rundt ein strategi for å lyfte sanksjonane på visse område, det er jo ikkje aktuelt å fjerne sanksjonane mot Milosevic og hans folk, men dersom ein skulle samle seg om ein slik politikk, då reknar eg med at det ville vere aktuelt for den norske regjeringa å ta initiativ for ei slik retning. Eg skil då mellom den demokratiske opposisjonen og den opposisjonen i det tidlegare Jugoslavia som vi ikkje har nokon kontakt med.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Vi vil absolutt lytte til hva opposisjonen sier og i lys av det vurdere våre holdninger og våre initiativ. Nå har vi for så vidt allerede engasjert oss. De forestående oljeleveranser til i hvert fall to byer i Serbia er nettopp et slikt initiativ. Og vi har ligget i forkant i forhold til en del andre land.

I forbindelse med et besøk jeg gjorde til Hellas, drøftet jeg også med den greske utenriksministeren spørsmålet om opphevelse av flyforbudet. Jeg har senere lansert det i miljøer som har større gjennomslagskraft enn vårt eget når det gjelder dette spørsmålet, fordi jeg mener at det kanskje nettopp kan være en måte å fremme kontakt på. Og så kan vi bruke visumregimet for å kontrollere hvem som skal få reise ut av Serbia, slik at vi vil aktivt se på hvordan vi kan bruke også sanksjoner for å fremme demokratiet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Til samferdselsministeren: Hvis det ikke settes i verk en storstilt utbygging av kollektivtrafikken i hovedstadsområdet, vil trafikken i området øke sterkt i årene framover. Det var bakgrunnen for at Stortinget bad om at det måtte utarbeides en plan for utbygging av kollektivtrafikken. Statlige og kommunale fagmyndigheter har utarbeidet planen. Den ble lagt fram for Regjeringen for to år siden. Regjeringen har ennå ikke lagt saken fram for Stortinget.

Det er helt uakseptabelt at landets viktigste transportpolitiske tiltak flyter rundt uten politisk styring. Kan statsråden forsikre at saken vil bli lagt fram for Stortinget før jul?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg er helt enig med representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i at Oslopakke 2, som er navnet på prosjektet, er den viktigste kollektivsatsing i Oslo-området noensinne. Derfor er det så sørgelig at den beskrivelsen som ble gitt fra representantens side, ikke tidsmessig er helt korrekt. Det foreligger ikke noen helhetlig plan fra to år tilbake. Det foreligger først et innspill til en proposisjon i februar i år. Vi mangler, slik det er redegjort for i proposisjonen, viktige vedtak fra Akershus fylkeskommune og Oslo. Derfor har Regjeringen og Samferdselsdepartementet ikke tatt sjansen på å avvente disse lokale vedtakene, men har allerede foregrepet begivenhetene ved å skrive inn tekst til proposisjonen for neste år under tittelen «Forsert kollektivtrafikkutbygging i Oslo og Akershusregionen – Oslopakke 2». Prosjektet som etterlyses, er omtalt på sidene 94, 95 og 96 i Samferdselsdepartementets budsjettproposisjon. Den ligger til behandling i Stortinget. Under overskriften «Kollektivtrafikktiltak» er T-baneringen omtalt på sidene 115 og 116.

Regjeringen har i tillegg lagt inn penger til begge disse to prosjektene, og er klar til å utløse dem når vi får de nødvendige vedtak. Vi trenger nå vedtakene for å kunne presentere finansieringsdelen til Oslopakke 2 for Stortinget, slik vi har varslet nå i november. Vedtakene fra lokalt plan mangler ennå. Etter Stortingets krav når det gjelder brukerbetaling, skal de være vedtatt lokalt før den kan fremmes. Vi har bedt i hele tre måneder etter sommeren og fire måneder før sommeren om å få dette. Vi har den tro at dette løser seg om ikke altfor lenge, men fra departementets og Regjeringens side er vi klare til å fremme finansieringsdelen så snart vi har disse vedtakene.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det ble lagt fram en samlet plan høsten 1997. Hvis jeg ikke husker helt feil, ble arbeidet ledet av veisjefen i Oslo. Hvis statsråden ikke har dokumentet, skal jeg få lov til å frambringe det.

Dessuten må jeg få lov til å understreke at jeg ikke har noen problemer med å lese budsjettet. Problemet er hva som ikke står i budsjettet, eller hva som står der. Der står det at det vil være vanskelig å legge fram en proposisjon høsten 1999.

Her har vi å gjøre med hunden og halen. Staten vil ikke forplikte seg før kommunen har gjort det, og kommunen vil ikke forplikte seg før staten har gjort det. Hadde det ikke vært en idé at statsråden og de lokale myndigheter satte seg sammen og kom fram til et opplegg med gjensidig forpliktelse, som så kan legges fram både for storting, for kommunestyre og for fylkesting? Men det kreves lederskap. Vi kan ikke fortsette med en situasjon hvor kommunen skylder på staten, og staten skylder på kommunen. Dette er en sak som krever politisk lederskap. Og er det ikke her et hovedproblem at statsråden ikke utøver det lederskap som er nødvendig for å få denne saken fram?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er nok ikke riktig.

Det har vært en rekke møter, og det står nå bare på et formelt vedtak, som Stortinget alltid har krevd når brukerfinansiering skal fastsettes, nemlig at det er fattet lokale vedtak. Alt det øvrige på finansieringssiden er på plass.

I tillegg er det viktig å påpeke at det står i proposisjonen at det på kollektivsiden er fylkeskommunen – i dette tilfellet Oslo kommune – som har byggherreansvar og utbyggingsansvar. Det er disse to punktene som står igjen. Vi er klare og har lagt inn penger. Vi er klare til å bidra med Statens vegvesens oslokunnskap i prosjektet T-baneringen. Med andre ord: De beløpene som ligger der, og den gode viljen til å komme videre er signalisert i budsjettet til tross for at Oslopakke 2 ennå ikke er behandlet i denne salen. Vi torde fra Regjeringens side rett og slett ikke å avvente vedtakene. Om de kom etter nyttår, ville det vært for sent.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til samferdselsministeren.

Sist vinter hadde Gardermoen store problemer med is og litt snø. Det var langt under en normal vinter. Man skyldte da på at flyplassen var ny, og at man hadde store innkjøringsproblemer. Nå har vinteren så vidt begynt. Forleden dag hadde vi noen centimeter med snø, og det kom litt regn som frøs på bakken. Det at isen blir liggende på banen, har nå gjentatt seg flere ganger. Flyene går fram og tilbake i lufta – for et par dager siden var det vel en og en halv time de måtte sveve der oppe.

Ble det aldri vurdert da flyplassutbyggingen var på planstadiet, at man skulle legge ned varmekabler på rullebanen? Det er vanlig i alle andre land som ligger på samme breddegrad – til og med lenger sør.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg kan ikke redegjøre konkret for i hvor stor grad varmekabler på rullebanen ble vurdert, så der ber jeg om representantens forståelse for at jeg har et handikap.

Derimot erkjenner jeg at vi har hatt utfordringer – meget store utfordringer – i innkjøringsperioden på Gardermoen – det er synlig for alle – i likhet med mange andre flyplasser i en innkjøringsperiode. Hvis man trekker fra det som er vanlige innkjøringsproblemer, står vi likevel – vil jeg understreke – igjen med problemer som vi må bli bedre til å takle. Dette er det lagt opp til nå i vinter. Det er gjort store investeringer for vinteren som kommer, for å unngå det som skjedde sist vinter.

Vi har imidlertid et par vanskelige områder. Det er vanskelig å forutse været, og ett av problemene med det opplever vi i dag, nemlig tåke. Tåke hadde vi på Fornebu, og tåke har vi på Gardermoen. Det forsinker trafikken. Vi må ikke stenge flyplassen, men avstanden mellom flyene må bli større. Fra 1. september fikk vi på plass enda et av innflygingssystemene som gjør at vi står bedre stilt nå enn vi gjorde sist vinter. Når det gjelder snøryddingsutstyr, er vi godt i rute. Vi vil ha det på plass – med økt kapasitet – etter nyttår. Med andre ord er det lagt ned mye forarbeid for vinteren som kommer, mye penger er lagt ned, og alle gjør sitt beste for at Gardermoen skal fungere maksimalt.

Så erkjenner jeg selvfølgelig til slutt at været jo ikke hører inn under Samferdselsdepartementet. Det betyr med andre ord at den utfordringen er statsråden ikke i stand til å ta.

Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg bor ikke så langt unna, og vi har vært klar over at været på Gardermoen er slik det er, så det skulle ikke være noen overraskelse for noen, heller ikke for en statsråd.

Men det som er vanlig praksis på andre flyplasser, er at man er litt bedre forberedt enn man har vært her. Det er en helt ordinær sak å legge varmekabler på rullebaner i andre land på disse breddegrader. Nå har man altså for å bøte på det samme problemet man hadde i fjor, kjøpt enda flere nye, store maskiner for å kunne ta snøen, og man har ansatt enda mer mannskap.

Har det aldri vært foretatt noen kalkyle på hva det koster i forsinkelser for folk, kontra det å ha så mye mannskap?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det gjøres fortløpende beregninger. La meg nå rette opp et negativt inntrykk som stadig sprer seg om vår nye hovedflyplass, nemlig om regulariteten. Vi er en av toppene i Europa når det gjelder regularitet på hovedflyplasser. Gardermoen kan være stolt over de siste kvartalenes regularitet.

Så står vi foran utfordringene i vinter. Vi skal gjøre det bedre denne vinteren enn vi gjorde det sist vinter. Om dette medfører at varmekabler er løsningen, tør jeg ikke ha det endelige svaret på i dag. Hvis jeg får lov å bringe dette videre til flyplassledelsen og komme tilbake til Stortinget med et konkret svar på dette spørsmålet, så vil det bli gjort innen rimelig kort tid. Men jeg mener vi er mye bedre i stand til å takle vinterforholdene på Gardermoen nå enn vi var for et år siden.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Johnsen.

Jan Johnsen (H): Kan statsråden orientere oss om hvilke forbedringstiltak flypassasjerene vil dra nytte av denne vinteren?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det gjelder en rekke ting. Det gjelder bl.a. avising ved utgangene, altså ved «gatene», bedre snørydding, bedre avisingstilgang og bruk av bedre innflygings- og landingssystem.

Med andre ord: Summen av dette gjør at vi står forberedt på en helt annen måte enn vi gjorde for et år siden, og i sum burde løsningen bli god. Jeg tar igjen forbehold om været, som vi ikke kan gjøre så mye med i Norge, heller ikke på Gardermoen. Det vil være et hinder for oss også til vinteren som kommer – både på tåkesiden og litt på vintersiden.

Presidenten: Da tar vi av for neste hovedspørsmål. (Latter i salen)

Per-Kristian Foss (H): Jeg skal avlaste samferdselsministeren for været, det har ridd samferdselsministre før.

Jeg vil over på temaet posttjenester, eller svikten i posttjenester, og minne om at da Stortinget vedtok en ny postlov i 1996, uttalte faktisk både Administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet at det beste for forbrukerne hadde vært om det var konkurranse på alle postale tjenester. Statsrådens parti, og stortingsflertallet, valgte den gang å gå imot det konkurranserådet og forsikret at posttjenester skulle sikres på andre, bedre måter. Ikke på noe tidspunkt har Posten vært i nærheten av å oppnå den leveringsgrad som flertallet den gang lovet.

Likevel forstår jeg det slik at statsråden fortsatt er en sterk motstander av å åpne for konkurranse og kjøpe tjenester, slik det gjøres i en del andre land. Kan jeg få statsrådens begrunnelse for hvorfor det å kjøpe tjenester på dette området er så mye vanskeligere enn det man gjør på andre områder, f.eks. i luftfarten?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Posten er utsatt for en enorm konkurranse i dag. Eneretten er igjen bare i et lite segment, og det er på brev inntil 350 gram, i hovedsak. Når jeg sier i hovedsak, er det fordi dette enerettområdet og inntektene der, sammen med det staten betaler for ulønnsomme posttjenester, skal være med og sikre at vi har et helhetlig postsystem i landet, som dekker hele landet og gir tilfredsstillende posttjenester.

Så er spørsmålet: Har statsråden ikke tro på at fri konkurranse på alle områder vil gi like gode tjenester? Stortingets flertall har ikke ment at alle deler av Posten bør konkurranseutsettes. Jeg deler det synet, fordi vi på landsplan har behov for å få en dekning som når ut til alle deler av landet. På konkurranseutsatte områder innenfor postsiden viser det seg at de som konkurrerer, konsentrerer seg om folkerike områder, konsentrerer seg om lønnsomme segmenter, som naturlig er i en konkurransesammenheng. De har ikke behov for å tenke landsdekkende, og har ikke behov for å tenke hele segmentet. I tillegg har vi på grunn av at Posten har fått dette enerettområdet og beholdt det, kunnet pålegge Posten å ha en rimelig dekning av avisleveranser over hele landet – jeg kunne nevne en rekke ting til – med andre ord en del pålegg de er nødt til å oppfylle som et resultat av at de har eneretten på brevområdet inntil 350 gram.

Per-Kristian Foss (H): Med det resonnementet som statsråden beskriver, vil det også være umulig å betale for kortbanetjenester, men det er det jo ikke.

Det er helt riktig som statsråden sier, at det er klart at betales man ikke for det, så konkurrerer man om de lønnsomme segmenter. Men å kjøpe tjenester som det offentlige mener er nødvendig, er en akseptert praksis i Norge og en rekke andre land, bare ikke på dette området.

Hvorfor er det slik at EØS-direktivet faktisk har krav om at universelle tjenester i Posten skal være tilgjengelig alle virkedager, og minst fem dager i uken, mens statsråden ikke kan love det samme over hele landet?

Mitt spørsmål er: Hvorfor har ikke departementet våget å notifisere hos ESA posttjenesten i Norge og den nye ordningen med konsesjoner, slik man har gjort på andre områder? Man risikerer med andre ord at ESA senere kommer tilbake og sier at dette ikke holder i forhold til direktivet.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg mener vi går lenger enn ESA-kravet. Vi opprettholder kravet om seks dagers leveranse, både innsamling og utlevering, vi opprettholder også kravet om at dette skal være landsdekkende og at vi skal ha enhetsporto på enerettområdet for hele landet. Med andre ord: Jeg vil hevde at ESAs krav er oppfylt, og vel så det. Hvis det skulle være slik at konsesjonsbetingelser brytes, vil det være Post- og teletilsynet som i første runde kontrollerer og følger opp dette. Så vil vi måtte rapportere dette inn til kontrollorganet i EØS og EU, og det vil bli gjort.

Jeg har før i dag sagt at Posten Norge BA er en servicebedrift. Det skal være et instrument for dette hus i postpolitikken. Det vil i alle fall jeg være med og sørge for at skjer, og det vil bli fulgt nøye opp at konsesjonen overholdes.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ansgar Gabrielsen.

Ansgar Gabrielsen (H): For forbrukerne i Norge, både private og næringslivet, er grunnleggende tjenester som bank, tele, samferdsel og post selvfølgelig meget viktige.

Når det gjelder teletjenester, er det slik at vi har fått oppheving av monopolet, vi har fått et konkurransedyktig Telenor, og vi har faktisk noen av de billigste teletjenestene i hele verden. Det er et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. På posttjenester er det riktignok slik at det fremdeles går raskere med post enn med flaskepost, men det er likevel mer enn en fjerdedel av norsk brevpost som kommer for sent i forhold til det kravet som er satt.

I våre naboland er det 98 pst. punktlighet, mens vi ligger på mellom 70 og 75 pst. Det er ingen tvil om at utviklingen innenfor teletjenestene har sammenheng med opphevelsen av monopolet. (Presidenten klubber.) Statsråden viste nettopp til det monopolet som han er med og forsvarer. Hvorfor gjør vi ikke endringen også på postsiden fullstendig?

Presidenten: Presidenten ber representanten Gabrielsen om å holde seg innenfor den rammen av den tilmålte tid.

Ansgar Gabrielsen (H): Det skal han bestrebe seg på.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg sier ikke at det for all evighet – og det kan kanskje være et definisjonsspørsmål – ikke kan oppstå en ny konkurransesituasjon, men jeg ser ikke den konkurransesituasjonen som aktuell i overskuelig framtid.

Når det gjelder spørsmålet om vi er i stand til å håndheve de krav, de ønsker og de vilkår som Stortinget og departementet setter for oppfylling av en god posttjeneste her til lands, kan ikke jeg svare annet enn at dette har vi tatt høyde for i den justerte konsesjonen, hvor vi har satt en absolutt grense for leveringspålitelighet på 85 pst. Hvis man ikke overholder den, vil det være adgang til å innføre sanksjoner. Vi har fremdeles som mål en leveranse over natten på 93 pst., og over tre dager på 97 pst., som andre land.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få lov å stille kulturministeren et spørsmål.

Sivilarbeidere får ikke lov å arbeide i museer, sier kulturministerens partifelle Tor Nymo, underforstått at dette ikke er fredsarbeid. Bakgrunnen for det er en merknad i 1996 i forbindelse med justiskomiteens behandling av sivil tjenesteplikt, der et flertall ville stramme inn på den ordningen som var brukt, hvor mange sivile tjenestepliktige var beskjeftiget i kulturinstitusjoner.

Representanten Nymo åpner nok for at sivilarbeidere skal få lov til å jobbe blant barn og ungdom innenfor kultursektoren, men grensen går ved museer. Etter Arbeiderpartiets oppfatning er det faktisk mye fint fredsarbeid som foregår innenfor kultursektoren. (Presidenten klubber.)

Mitt spørsmål til kulturministeren er: Er hun av den samme oppfatning som representanten Nymo, at museer og kulturarbeid ikke er fredsskapende og konfliktdempende?

Presidenten: Presidenten minner igjen om tidsrammen.

Grethe G. Fossum (A): Beklager, president!

Statsråd Åslaug Marie Haga: For ordens skyld vil jeg vise til at ansvaret for sivilarbeiderordningen ligger under Justisdepartementet, men jeg oppfatter at spørsmålet har en klar kulturpolitisk vinkling.

Det er ingen tvil om at en rekke av institusjonene innenfor kulturområdet vil merke det hvis man eventuelt legger ordningen med sivilarbeidere om i betydelig grad. Det har kommet en rekke bekymrede henvendelser fra ulike institusjoner og instanser om nettopp dette. Og det som den situasjonen viser, er hvor avhengig en rekke av kulturinstitusjonene faktisk har blitt av denne ordningen. Mitt ønske er derfor at man i så stor grad som mulig skal kunne gjøre bruk av sivilarbeidere innenfor kulturområdet også i framtida. Jeg håper at dette vil være mulig, og at vi, innenfor den definisjonen som blir lagt på hvilke oppgaver som kan tillegges sivilarbeiderne, vil kunne ha en rimelig stor andel av sivilarbeidere innenfor hele sektoren.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker kulturministeren for det positive svaret.

Arbeiderpartiet er også veldig opptatt av å løse litt på dette. Man har bl.a. i Auschwitz bygd opp fredsmuseer dit skoleelever fra Norge valfarter for nettopp å få del i krigshistorien, og de kommer tilbake og sier: aldri mer krig! Jeg tror mange institusjoner i Norge også har den måten å arbeide på. Derfor ville det være av katastrofal betydning for de sivilarbeiderne som skal ut i tjeneste, at de nektes å delta i Kultur-Norge, som nettopp har denne fredsbevarende måten å arbeide på.

Mitt spørsmål er da: Vil kulturministeren overbevise sin partikollega i justiskomiteen om kulturens fredsforebyggende og konfliktforebyggende suverenitet? Jeg håper det.

Statsråd Åslaug Marie Haga: Det vil utvilsomt være et tolkningsspørsmål hva som kan ligge innenfor begrepet «fredsarbeid». Som jeg gav uttrykk for i mitt første svar, håper jeg det vil være mulig å legge en vid definisjon av det begrepet til grunn.

Hvorvidt jeg vil være i stand til å overbevise min partikollega i justiskomiteen om dette, gjenstår å se, men jeg ville ikke tro at Tor Nymo og jeg i denne saken er veldig uenige.

Presidenten: Vi går da til siste hovedspørsmål.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kulturministeren, eller kanskje det i denne anledningen er mer riktig å si idrettsministeren.

Spørsmålet mitt er knyttet opp til grensegangen mellom idrett og forretning, eller kanskje kombinasjonen idrett, næring og forretning. Den kan i mange tilfeller være veldig vanskelig, særlig når det gjelder idretter som bowling, biljard, treningsstudio osv. Men det har etter hvert blitt viktig å få avklart denne i henhold til kommunal planregulering. Mener statsråden eksempelvis at idrettsrelaterte næringer kan defineres som næring/forretning, eller mener statsråden at dette bør konkretiseres og reguleres som idrettsområde?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Det knytter seg en rekke spørsmål til det feltet som nettopp nå ble nevnt.

Jeg er selv svært opptatt av at vi må greie å finne grensene mellom idrett og næring. Jeg vil nevne et tema, som også har vært noe oppe i pressen i den senere tid, hvor jeg føler at dette skillet ikke nødvendigvis blir veldig klart, og det går på de arrangementene som er etablert mellom f.eks. Norges Idrettsforbund og SATS. Vi har jo også hatt omtale i pressen av samarbeidet som er etablert mellom Norges Bedriftsidrettsforbund og treningssenterkjeden FRISK. De problemene som nevnes av representanten, har også tilknytning til den type problemstillinger som vi møter i samarbeidet mellom idrettens organisasjoner og de kommersielle kjedene. Jeg er opptatt av at vi skal greie å holde disse linjene klare når det gjelder hva som er den frivillige idretten, og hva som er kommers. Og det er en viktig grensedragning som jeg skal gjøre i den meldingen som blir lagt fram for Stortinget om idrettspolitikken, og som vi skal presentere før jul.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det kom ikke noe konkret ut av det, og jeg skjønner dette er veldig vanskelig, som statsråden var inne på.

For å prøve å gjøre det litt enklere vil jeg komme med et konkret eksempel. Det er faktisk fra min egen hjemkommune, Levanger, der et område er regulert til industri, lager, forretning, kontorer og lignende. Eieren av lokalene innenfor dette regulerte område søker nå om å få starte en bowlinghall i samlokalisering med annen næringsvirksomhet, bl.a. media. Bygningssjefen i Levanger har sagt at dette ikke kan gjøres i henhold til reguleringsplanen fordi bowling ikke kan defineres under ovennevte kategorier. Jeg vil her gjøre statsråden oppmerksom på at Helge Ruud i Norges Idrettsforbund pr. telefon har bekreftet at bowling defineres som sport, fritidsaktivitet – tjenesteyting, som drives på forretningsmessig basis.

Deler statsråden Helge Ruuds konklusjon, eller er det slik at kommunen i dette tilfellet konkret må regulere all næringsrelatert idrett som idrettsområde?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg kjenner ikke den konkrete saken. Jeg ønsker derfor heller ikke å kommentere den spesielle saken; den kan vi gjerne kommunisere om på annet vis når jeg får sjekket de faktiske forholdene omkring den. Men jeg gjentar det som er mitt utgangspunkt, at vi må greie å skille nøye mellom den frivillige idrettssektoren og det som er en kommersiell bit som har utviklet seg innenfor helse- og idrettsområdet, og vi må være ekstremt nøye på at vi ikke blander f.eks. midler som går til den frivillige, organiserte idretten med den kommersielle virksomheten. Det er det jeg vil si til spørsmålet. Jeg vil gjerne komme tilbake til den konkrete saken. Jeg er opptatt av problemstillingen, og ønsker å følge den opp i idrettsmeldingen.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.