Se også behandlingen av sak nr. 1-3 på formiddagsmøtet.

 

Statsråd Gudmund Restad: Jeg er godt fornøyd med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Avtalen medfører en omfordeling av 1,9 milliarder kr mellom forskjellige utgiftsposter og omfordeling av i alt 1,4 milliarder kr innenfor skatte- og avgiftsopplegget. Budsjettet har samme stramhet som Regjeringens opplegg. Utgiftsveksten er uendret, og budsjettet har en god fordelingsprofil. Hovedprioriteringene i Regjeringens budsjettforslag er opprettholdt. Budsjettforliket vil bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi. Det legges et godt grunnlag for en myk landing etter en langvarig oppgangskonjunktur.

Dette er det tredje statsbudsjettet som behandles etter de nye reglene i Stortingets forretningsorden. Et viktig formål med reformen var å sikre at et flertall i Stortinget tar ansvar for helheten i budsjettet. Under finanskomiteens behandling av statsbudsjettet for 2000 er dette hensynet blitt godt ivaretatt. Budsjettbalansen er ikke blitt salderingspost i kompromisset.

For et år siden var norsk økonomi inne i en kritisk fase etter fem års høykonjunktur. Etter inntektsoppgjørene i fjor vår kom lønnsveksten helt ut av takt med lønnsveksten hos våre handelspartnere. Samtidig ble oljeprisen nær halvert i løpet av kort tid. Utenriksøkonomien viste underskudd etter flere år med store overskudd. Det var økonomiske og finansielle kriser i Asia, Latin-Amerika og Russland. Disse forholdene bidrog til sviktende tillit til norsk økonomi. Den norske kronen falt kraftig i verdi. Norges Bank fant det nødvendig å øke renten med i alt 4,5 prosentenheter på kort tid.

Norsk økonomi er nå styrket. Valutakursen er tilbake på samme nivå som før valutauroen. Norges Banks administrerte renter er satt ned med 2,5 prosentenheter siden årsskiftet. Prisstigningen er lav og forventes å falle neste år. Det ble gitt moderate tillegg i årets lønnsoppgjør, slik at årslønnsveksten anslås å falle fra 6,25 pst. i fjor til 4,75 pst. i år. Årslønnsveksten i 1999 er imidlertid fortsatt betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.

Hovedutfordringen i den økonomiske politikken nå er å få pris- og kostnadsveksten ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Dette er nødvendig dersom vi i årene framover skal klare å opprettholde høy sysselsetting og lav arbeidsledighet samt unngå en særnorsk høy rente.

Lønnsveksten hos våre handelspartnere anslås til 3,25 pst. neste år. Det er viktig at lønnsveksten i Norge ikke blir høyere enn dette, slik at vi kan unngå ytterligere tap av konkurranseevne. Det blir en stor utfordring. Men med et lønnsoverheng fra 1999 til 2000 på moderate 1,5 pst. skulle det være fullt mulig å nå målsettingen om en lønnsvekst på linje med våre handelspartnere. Her hviler det et betydelig ansvar på partene i arbeidslivet, som må videreføre moderasjonslinjen fra inntektsoppgjørene i vår.

Utsiktene for norsk økonomi er ikke vesentlig endret etter at Regjeringen la fram sitt budsjettforslag 4. oktober. Gjennom det statsbudsjettet som nå vil bli vedtatt, legges det et godt grunnlag for en balansert utvikling i vår økonomi. Jeg vil understreke at stramheten i budsjettopplegget ikke må svekkes gjennom budsjettåret. Vi må unngå utgiftsøkninger uten inndekning.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Petroleumsformuen må derfor forvaltes slik at også våre barn og barnebarn får nyte godt av den. Den økonomiske politikken må bygge på at petroleumsinntektene etter hvert vil gå ned. Samtidig vil det økende antallet eldre i befolkningen føre til en kraftig økning i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester. Den yrkesaktive andelen av befolkningen vil synke.

For å møte disse utfordringene er det særlig to elementer som er viktige: Staten må legge til side en betydelig del av oljeinntektene i Statens petroleumsfond, og yrkesdeltakingen må holdes oppe på et høyt nivå.

I statsbudsjettet er det lagt til grunn en oljepris på 125 kr pr. fat både i år og neste år. Oljeprisen har på nytt økt i det siste, og er nå over 200 kr pr. fat. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er 134 kr. For øyeblikket får derfor staten betydelig høyere inntekter fra Nordsjøen enn budsjettert.

Den økonomiske politikken kan imidlertid ikke baseres på at den høye oljeprisen vil vare, og vi bør ikke la statens utgifter eller skatte- og avgiftsnivået svinge i takt med oljeprisen. En slik finanspolitikk ville bidra til å destabilisere økonomien. Det er mindre enn ett år siden oljeprisen var under 80 kr pr. fat. Det ville ha vært like uklokt å foreta dramatiske nedskjæringer i statens utgifter da, som det ville være uklokt å sprøyte inn ytterligere oljepenger i fastlandsøkonomien nå.

I fjor høst spådde mange en kraftig økning i arbeidsledigheten i inneværende år. Det har vi unngått. I Nasjonalbudsjettet 2000 er det anslått en gjennomsnittlig AKU-ledighet på 3,2 pst. i 1999. Det er samme gjennomsnittlige ledighetsnivå som i 1998 og på linje med anslaget i nasjonalbudsjettet i fjor høst. Ledigheten var til sammenligning 4,1 pst. i 1997. De siste tallene fra arbeidskraftundersøkelsen viser en sesongkorrigert ledighet på 2,9 pst. i tredje kvartal i år. Også den registrerte ledigheten ventes å bli om lag på samme nivå i 1999 som i 1998.

Arbeidsmarkedet forventes å bli stramt også neste år, med fortsatt betydelig knapphet på mange typer arbeidskraft. Som jeg tidligere har understreket, må vi imidlertid vente noe høyere arbeidsledighet framover. Utviklingen i den registrerte arbeidsledigheten siden i sommer tyder også på dette.

Arbeidsledigheten kan særlig komme til å øke innenfor verfts- og leverandørindustrien samt annen oljerelatert industri. Fallet i oljeinvesteringene, som lenge har vært ventet, bidrar til lavere aktivitet i denne delen av næringslivet. Dette skyldes strukturelle forhold og kan ikke motvirkes gjennom en mer ekspansiv økonomisk politikk. I statsbudsjettet ligger det imidlertid inne virkemidler som vil bidra til å dempe aktivitetsfallet i denne delen av industrien.

De nevnte virksomhetene besitter mye kompetanse. Arbeidstakere i disse bedriftene er derfor etterspurt i andre deler av arbeidsmarkedet. Det er samtidig viktig at arbeidsmarkedspolitikken brukes aktivt for å avhjelpe situasjonen i disse næringene. I budsjettet økes tiltaksnivået neste år med 4 000 plasser i gjennomsnitt. En vesentlig del av tiltaksplassene bør rettes mot oppsagte og permitterte i verfts- og leverandørindustrien. Dermed kan man ta vare på og ytterligere kvalifisere nøkkelpersonell i påvente av nye oppdrag til de berørte bedriftene.

Kommunene har ansvaret for en stor del av tjenestene det norske velferdssamfunnet er avhengig av. Kommunesektorens inntekter har økt betydelig i de senere årene. Det har vært nødvendig for å sette kommunene i stand til å øke innsatsen bl.a. i helsesektoren og i eldreomsorgen. Statsbudsjettet som nå blir vedtatt, innebærer at realnivået på kommunesektorens inntekter neste år vil bli om lag 1,5 milliarder kr høyere enn lagt til grunn i kommuneøkonomiproposisjonen i vår.

Innenfor rammen av et stramt budsjettopplegg er det skaffet rom for økt innsats på viktige områder. Blant annet økes utgiftene fra 1999 til 2000 med om lag:

• 3,5 milliarder kr til helse og eldre

• 800 mill. kr til internasjonal bistand

• 700 mill. kr til barnefamiliene

• 700 mill. kr til utdanning og kompetanseheving

• 600 mill. kr til forskning og nyskaping

• 500 mill. kr til distriktene

• 500 mill. kr til justissektoren

Innenfor et forsvarlig budsjettopplegg er det nødvendig å heve skatte- og avgiftsnivået noe for å gi rom for økte bevilgninger til viktige områder. Komiteflertallets innstilling innebærer en reell økning i betalte skatter og avgifter på drøyt 1,3 milliarder kr. Påløpte skatter og avgifter øker reelt med drøyt 2,5 milliarder kr. Endringer i barnetrygden er da ikke medregnet.

Det viktigste grepet i avgiftsopplegget er økt elavgift med 2,5 øre pr. kWh for å bidra til redusert strømforbruk. Avgiftsøkningen kompenseres delvis gjennom skattelette til folk med lave inntekter.

Skatteopplegget har en god fordelingsprofil. Minstefradraget økes fra 21 til 22 pst., og minste fradragsbeløp for arbeidsinntekter økes sterkt, fra 3 900 til 30 600 kr. Økt minste fradragsbeløp gir betydelig skattelette til dem med de laveste lønnsinntektene – inntil 139 000 kr. Personfradraget, tidligere kalt klassefradraget, økes med 1 400 kr i skatteklasse 1 og 2 800 kr i skatteklasse 2.

Det innføres et nytt trinn i toppskatten med en sats på 19,5 pst. for personinntekter over 762 700 kr, tilsvarende 16 G. Alt i alt gir dette en betydelig utjevningseffekt, som jeg er glad for. Utjevningseffekten ville likevel ha vært enda bedre dersom skattesatsen på alminnelig inntekt hadde blitt økt, i kombinasjon med økte bunnfradrag og lavere trygdeavgift eller toppskatt, slik Regjeringen foreslo i fjor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg merket meg at finansminister Restad på flere områder når det gjelder det som var Arbeiderpartiets viktigste krav i forhandlingene vi har ført med sentrumspartiene, fremhever viktigheten av det som er kommet på plass gjennom budsjettavtalen. Det synes jeg er både hyggelig og positivt, ikke minst det at finansministeren så sterkt fremhever viktigheten av den tiltakspakken vi har fått overfor industrien.

For øvrig er finansminister Restad kjent for å være en meget nøktern herre, men da budsjettavtalen med Arbeiderpartiet var undertegnet, slo han til med både bløtkake og serpentiner. Det kunne være mange gode grunner for at finansministeren feiret budsjettavtalen. Det kunne for det første være fordi han var fornøyd med at han fortsatt kunne være finansminister. Det kunne videre være at finansministeren vurderte budsjettavtalen som et godt økonomisk opplegg, og det kunne kanskje også være at finansminister Restad tenker som sin partileder Enoksen, og at han derfor også gledet seg over at avtalen var inngått med Arbeiderpartiet, fordi, som Enoksen har sagt, det er bare sammen med Arbeiderpartiet sentrumspartiene kan få til en bedre fordelingspolitikk.

Jeg går ut fra at finansministeren deler min oppfatning om at en god fordelingspolitikk handler om helheten i det økonomiske opplegget, og da er også mine spørsmål til finansminister Restad: Er finansminister Restad enig i at årets budsjettavtale faktisk innebærer en vesentlig bedre fordeling? Er finansminister Restad også enig med sin partileder som sier at en mer rettferdig fordeling kan sentrumspartiene bare oppnå gjennom å samarbeide med Arbeiderpartiet om den økonomiske politikken?

Statsråd Gudmund Restad: Som jeg faktisk innledet innlegget mitt med, er jeg godt fornøyd med den avtalen som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet kom fram til, og som nå danner grunnlaget for det budsjettet som blir vedtatt i morgen kveld.

Det er riktig at det var en viss feiring her. Det var ikke fordi jeg var så glad over å få fortsette som finansminister, skjønt det er en utfordrende og grei jobb å være det, men det var på grunn av hvordan avtalen så ut. For første gang på svært lenge blir det vedtatt et budsjett som til siste komma svarer til det som Regjeringen har foreslått. Det ble riktignok foretatt en del omfordelinger – 1,9 milliarder på utgiftssiden og ca. 1,3 – 1,4 milliarder på skattesiden, men det var bare omfordelinger. Det var ikke noen svekkelse av budsjettbalansen. Det var samme nøytrale budsjett, samme utgiftsvekst osv., slik som jeg redegjorde for, og for en finansminister er det selvfølgelig all mulig grunn til å være fornøyd med det.

Så er jeg selvfølgelig ikke uenig med min partileder i at fordeling er viktig, og jeg uttrykte også i mitt innlegg glede over at vi hadde fått til en bedre fordeling. Jeg må vel også si at det ikke er noen grunn til å være uenig i at det er med Arbeiderpartiet vi kan få til den beste fordelingen. Det er ikke like lett med dem som vi hadde budsjettavtale med i fjor, og det burde vel være en bekreftelse på det som også Roger Enoksen har gitt uttrykk for.

Siv Jensen (Frp): Det er mulig at budsjettforliket ble feiret med både bløtkake og serpentiner, men man kan vel kanskje lure på om det også ble feiret med portvin, i og med at dette er den alkoholtypen som faktisk får et redusert avgiftsnivå etter dette budsjettopplegget. Det kunne være interessant å høre finansministerens vurdering av hvorfor akkurat portvinen skulle bli plukket ut. Er det for å motvirke grensehandel, eller er det for å få ungdom til å drikke mer portvin og mindre av noe annet?

For å spørre om noe som er litt mer alvorlig: I skatteforliket har vi sett en skisse av marginalbeskatningen som følge av dette. Der ser man ikke en marginalbeskatning som går jevnt og trutt oppover i tråd med inntektsutviklingen, men som hopper opp og ned helt uten sammenheng med inntektsutviklingen. Er det etter finansministerens oppfatning en gunstig utvikling av marginalbeskatningssystemet? Og hvis ikke, hva skal i så fall til for å rette dette opp?

Jeg har også et tredje spørsmål. Nok en gang går det samlede skatte- og avgiftstrykket opp. Jeg har lyst til å spørre finansministeren om hvor han mener at smertegrensen går for enkeltpersoner og for bedrifter hva gjelder deres samlede skatte- og avgiftstrykk. Det blir sagt gjentatte ganger at det er nødvendig å øke skatte- og avgiftstrykket, og derfor vil jeg gjerne vite hvor finansministeren mener at grensen for dette går, og om det ikke snart er på tide kanskje å sette en stopper for økninger.

Statsråd Gudmund Restad: Representanten Siv Jensen innledet med litt muntert å spørre om hvorfor akkurat portvin får redusert avgiftsnivå. Som avholdsmann må jeg si at jeg ikke kan gi noe godt svar på det spørsmålet, men det var i hvert fall ikke av hensyn til at finansministeren skulle kjøpe billigere portvin at avgiftsnivået på akkurat den er gått ned. Det har, for å være litt mer alvorlig, med systemet for alkoholavgiftene å gjøre, og at portvin tidligere tydeligvis har vært noe sterkt avgiftsbelagt i forhold til et mer fornuftig system.

Så var neste temaet marginalbeskatningen. Det er riktig at marginalbeskatningen varierer litt opp og ned. Det kan ha sine ulemper, men det viktigste som vi tok hensyn til denne gangen, var å sørge for at de med de laveste inntektene, får en skikkelig skattelettelse. Jeg synes at Siv Jensen, som jo gjerne vil at vi skal ha skatte- og avgiftslettelse, burde kunne glede seg over det. Selv om det denne gangen ble skattelette til dem med de laveste inntektene og ikke til dem med høyere inntekter, burde vi ha en felles grunn til å være fornøyde.

Så var det spørsmålet om hvor smertegrensen går for skatt. Dette er for min del ikke et spørsmål om smertegrense for skatt. Jeg kunne for så vidt også spørre tilbake: Hvor mener Siv Jensen at smertegrensen går når det gjelder det offentlige tilbudet? Hvis man vil gi skattelettelser i det omfang som Fremskrittspartiet ønsker, må man åpenbart passere alle smertegrenser for offentlige tilbud, som det da ikke blir mulig å gi. Men her har det vært viktig for oss å finne et bedre balansepunkt mellom privat etterspørsel/privat kjøpekraft og offentlig etterspørsel. Og den meget beskjedne, vil jeg si, skatte- og avgiftsøkningen som nå blir vedtatt – med knapt 2 milliarder kr, ca. 1,9 milliarder bokført – burde være til å leve med etter mange år med solide lønnsoppgjør for folk flest.

Børge Brende (H): Først var det fint at finansministeren oppklarte hvorfor representanten Steensnæs danset på bordet og hengte opp serpentiner i statsrådsalen etter at budsjettet var klart. Det var nemlig første gang Regjeringen fikk gjennom budsjettet ned til siste komma, sa Restad. Det hørtes ikke akkurat slik ut da vi hørte på Venstres representant her i formiddag, hvor man uttalte at det er mye en kunne tenkt seg annerledes, spesielt i forhold til de kraftige skatte- og avgiftsøkningene.

I det forliket som ligger på bordet i dag, er det ikke bare uenighet mellom regjeringspartiene, men det er også slik at sentrum og Arbeiderpartiet har blitt enige om noe som begge er imot, nemlig et nytt trinn i toppskatten. Både Sigbjørn Johnsen og Gudmund Restad har uttalt at et slikt trinn øker skatteomgåelsene. Regjeringen advarte så sent som for ett år siden mot følgene av et nytt trinn i toppskatten: Fordelingsvirkningene av et tredje trinn er trolig begrenset, og en «så høy marginalskatt kan gi sterke motiver til skattemessige tilpasninger». Når skatten på lønnsinntekt kommer opp i 65 pst., vil mange forsøke å snike seg inn i delingsmodellen.

Det har vært mange eiendommelige begrunnelser for å innføre et nytt trinn i toppskatten. Det mest eksotiske stod vel finanskomiteens leder, Lars Gunnar Lie, for i formiddag. Han var klar over at det innebærer et brudd med Voksenåserklæringen å øke forskjellene i beskatningen av kapital og arbeidsinntekt, men som han sa, er det ikke så farlig, for den «einaste lønstakargruppa som får ein merkbar skattauke, er lønstakarar med meir enn gjennomsnittleg statsmininsterløn» – hva nå det er. Kanskje finansministeren kan være behjelpelig med en liten oppklaring.

Tatt i betraktning at det er Regjeringens uttalte målsetting å minske forskjellene i beskatningen av kapital og arbeidsinntekt, er det overraskende at de økes. Er det slik å forstå at finansministeren mener det er lettere å få til en flatere skatt dersom man gjør den mindre flat først?

Statsråd Gudmund Restad: Det jeg gjorde da jeg forsøkte å begrunne gleden over at vi fikk vedtatt et budsjett som til siste komma var som Regjeringen hadde foreslått, var bare å peke på et faktum. Alle indikatorer er uendret i det budsjettet som nå blir vedtatt, i forhold til det budsjettet Regjeringen foreslo. Det er, særlig for en finansminister, meget tilfredsstillende og gir kanskje grunn til et bløtkakestykke.

Det neste temaet representanten Brende tok opp, gjaldt det nye trinnet i toppskatten, som jeg også omtalte i mitt innlegg. Det er riktig at flere finansministre, undertegnede inkludert, har anført betenkeligheter med å innføre et nytt trinn i toppskatten. Det ville derfor ikke være det finansministeren først og fremst ville ønsket seg, men dette var det som var mulig i en avtale med Arbeiderpartiet. Som jeg viste til i mitt innlegg, mener jeg at det ville gitt en bedre effekt om man hadde fulgt opp det som Regjeringen faktisk foreslo i fjor, å øke skatten på alminnelig inntekt og kombinere det med økt bunnfradrag eller lavere trygdeavgift. Da hadde man sluppet å øke forskjellen på beskatningen av kapital og lønnsinntekter og heller bidratt til å krympe den, som jo er et mål også i Voksenåserklæringen. Men det er slik at når man skal inngå avtaler, må man både gi og ta noe, og i dette tilfellet var dette det grepet man kunne bli enige om mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene.

Øystein Djupedal (SV): Det er mange ganger man sitter med en følelse av at dette har jeg hørt før. Jeg mener å huske at finansminister Restad både i fjor og også året før sa til Stortinget at dette er et godt budsjett. Det viktigste her er at vi har en sunnhet og en stramhet som må opprettholdes, og det er han glad for at han har oppnådd.

Jeg sitter med en følelse av at nesten uansett hvilket budsjettforlik Regjeringen hadde inngått, og nesten uansett hvordan man hadde brukt pengene gjennom statsbudsjettet, hadde finansministeren gått opp her og sagt det samme. Uansett så sa han det i hvert fall i fjor. Det som er interessant, er at hvis man går inn i nasjonalbudsjettet, vil man se at mange av de øvelsene som ble bedrevet i fjor, faktisk ikke har blitt en realitet. I fjor var det to størrelser som var viktig: Det ene var at det oljekorrigerte underskuddet ikke skulle øke med mer enn 5 ½ milliarder kr, og det andre var at innstrammingen måtte være ca. 9 milliarder kr. Hvis man går inn i nasjonalbudsjettet, vil man på side 70 se at det oljekorrigerte underskuddet vil bli 15,4 milliarder kr. Det betyr at Regjeringen har brukt 10 milliarder kr mer enn det budsjettpartnerne i fjor forutsatte. Det har sikkert vært fornuftig, for de pengene har sikkert gått til fornuftige tiltak, men det som er åpenbart, er at den stramheten som var helt ufravikelig i fjor høst, altså har vært fravikelig gjennom hele året. Stramheten i fjor var nødvendig for at renten skulle gå ned og inflasjonen skulle gå ned. På tross av at stramheten ikke er opprettholdt gjennom hele fjoråret, har renten gått ned og inflasjonen har gått ned. Lærdommen man kan trekke av det, er at mye av dette dreier seg om psykologiske øvelser.

Jeg må få lov til å stille finansministeren følgende spørsmål til slutt: Hvordan forklarer man at den stramheten som man også i dag er veldig opptatt av, er så absolutt på krona, som man her skryter av at man til og med har fått til i et budsjettforlik, når realiteten er at økonomien er langt mer fleksibel enn som så? Og hvorfor bruker man så mye tid på den type øvelser når man vet i etterkant at det rent faktisk ikke er slik? Det er ikke en slik absolutthet.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg tror det ville ha vært veldig risikabelt for norsk økonomi hvis man skulle lagt Djupedals filosofi til grunn når man lager budsjetter: Drar du den, så drar du den – det er ikke så farlig med noen milliarder fra eller til.

På den bakgrunn skjønner jeg godt disse milliardløftene som SV var ute med i valgkampen, f.eks. til skole. Men det er min ærbødige påstand at hvis man hadde fulgt SVs oppskrift og laget et budsjett med så stor økning i utgiftsveksten, ville norsk økonomi ha tatt skade av det. Det er jeg i hvert fall personlig overhodet ikke i tvil om.

Når det gjelder det budsjettet vi fikk vedtatt i fjor, er det riktig at det ikke har vært mulig å gjennomføre det til punkt og prikke. Men det skyldes jo en del begivenheter som vi hadde vanskelig for å forutse høsten før, da budsjettet ble laget. Jeg tenker på de kriser som vi har hatt i vårt nærområde, i Kosovo, og hvor det var nødvendig for Norge å stille opp. Det kostet betydelige beløp – langt opp mot 2 milliarder kr. Det var det ikke mulig å forutse og budsjettere med. Jeg er glad for at til tross for denne sprekken i forhold til vedtatt budsjett, har økonomien allikevel utviklet seg positivt av flere grunner, og vi har fått en gradvis styrking av kronen. Kronen er nå på plass der den bør ligge, og vi har fått renteøkninger – 2,5 pst. i løpet av året.

Det er også mange andre faktorer som viser at norsk økonomi nå er blitt meget sunn. Men det ville neppe vare lenge hvis man hadde lagt SVs tankegang til grunn, at det bare er å spe på med ytterligere utgifter. En utgiftsvekst på mer enn 2,5 pst., som er ca. ¼ pst. over en trendmessig BNP-vekst, ville neppe ha vært forsvarlig.

Øystein Djupedal (SV) (fra salen): President, en åpenbar misforståelse!

Presidenten: Presidenten trur ikkje det er anna enn ei politisk misforståing.

Det får vi ta seinare i debatten.

Dag Terje Andersen (A): Jeg syns finansministeren hadde en grundig og grei redegjørelse når det gjelder viktigheten av å holde budsjettbalansen, og ikke bruke mer oljepenger.

Det har vi hørt før. Da denne regjeringen tok over, hadde vi et rentenivå omtrent på linje med Europa. Så ble det lagt fram et budsjett den høsten der finansministeren sa det var veldig viktig at vi ikke brukte mer oljepenger. Så laget Regjeringen et kompromiss med Høyre og Fremskrittspartiet og brukte mer oljepenger. Da gikk renten opp. Neste høst var det viktig med stramhet i det budsjettet som Regjeringen la fram, for å få rentenivået ned igjen, og det var veldig viktig å ikke bruke mer oljepenger. Så førte kompromisset med Høyre og Fremskrittspartiet til at Regjeringen brukte mer oljepenger. Og selv om renten har gått ned, ligger den fremdeles ca. 3 pst. over gjennomsnittet i Europa.

Som finansministeren understreket, er det i år laget et budsjett med akkurat den balansen som Regjeringen foreslo, for første gang under denne regjering. Jeg skal ikke prøve å få finansministeren til å love lavere rente – det ville kanskje ikke være lurt. Men jeg kan stille spørsmålet på denne måten: Mener finansministeren at det budsjettet som nå blir vedtatt i samarbeid med Arbeiderpartiet, og som holder stramheten i budsjettet, gir et bedre utgangspunkt for å få rentenivået ned enn de budsjettkompromissene Regjeringen har inngått de to siste år?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg gjorde meg skyld i en forsnakkelse i stad. Det er mulig det var det som var grunnen til at Øystein Djupedal bad om ordet til en åpenbar misforståelse. Jeg sa visstnok at vi hadde opplevd en renteøkning på 2,5 pst. Men alle vet jo at vi har hatt en rentereduksjon på 2,5 pst. siden årsskiftet. Så er det korrigert.

Jeg synes Dag Terje Andersen i sin replikk tegner et merkelig bilde og gir en merkverdig forklaring på hvorfor vi fikk svekket krone og renteøkninger i fjor. Det skulle angivelig skyldes en helt håpløs finanspolitikk i avtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Det vet jo Dag Terje Andersen, som sitter i finanskomiteen, er milevis unna faktum. Dag Terje Andersen er ikke ukjent med at vi hadde krise i verdensøkonomien. Vi hadde en lav etterspørsel og en høy produksjon av olje som gjorde at oljeprisene kom ned i 80 kr pr. fat og delvis under det. Vi fikk et lønnsoppgjør som var dobbelt så dyrt som hos våre handelspartnere. Alt dette er mye nærmere forklaringen på hvorfor vi fikk svekket tillit og renteøkninger i fjor. Det er jeg som sagt sikker på at Dag Terje Andersen vet, men jeg har lagt merke til at han også tidligere har prøvd å forklare renteøkningen i fjor med at vi fikk et håpløst finanspolitisk opplegg.

Så vil jeg korrigere litt. Det er ikke fullt så ille som Dag Terje Andersen sa, at vi fortsatt har en rente i Norge som ligger 3 prosentpoeng over renten i eurosonen. Men den tremåneders pengemarkedsrenten ligger nå ca. 2,5 prosentpoeng over eurorenten.

Hvorvidt det budsjettet som nå vedtas, er bedre egnet til å få renten ned enn det budsjettet vi vedtok i fjor, vil jeg ikke ha uttalt meg om. Men jeg er nokså sikker på at vi ikke vil få 2,5 prosentpoeng rentereduksjon i 2000 på grunnlag av det budsjettet vi nå skal vedta. Det har vi altså fått hittil i år. Det ville for øvrig heller ikke på noen måte være ønskelig at vi fikk en ytterligere rentereduksjon på 2,5 prosentpoeng i 2000.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kenneth Svendsen (Frp): Arbeiderpartiet har i denne budsjettprosessen påtatt seg en misforstått rolle som Robin Hood. Denne rollen har gjennom budsjettforliket blitt utvidet til også å gjelde Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Er det slik at budsjettforliket for 2000 tar skatter og avgifter fra de rike og gir til de fattige? Selvfølgelig er det ikke slik. Selv om disse partiene ønsker å fremstille seg slik, tar de altså penger fra alle. Disse partiene har pekt seg ut en gruppe i næringslivet som skal være en slags symbolgruppe for de rike i dette landet, og det er rederne. At disse rederne antakeligvis flytter fra landet sammen med de maritime miljøer, bekymrer tydeligvis ikke Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Det er vel kanskje slik at man ønsker å bli kvitt dem man så forkastelig kaller for rike.

Jeg oppfatter dette som et kynisk spill fra disse partiene for at de skal bli oppfattet som en slags Robin Hood. Sannheten er at alle i dette samfunnet blir skattet og avgiftsbelagt så mye at de gjennom forskjellige støtteordninger må få penger tilbake fra det offentlige for å overleve. Det er sannsynligvis de med middels og lavere inntekt som straffes hardest på grunn av omfanget og nivået på særavgiftene.

En kan nær sagt ikke kjøpe noe i dette landet uten at det er avgiftsbelagt gjennom en eller annen form for særavgift. Dette gjelder bl.a. avgifter på elektrisk kraft, der Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre foreslår en kraftig økning. Tror disse partiene at det er de såkalt rike som vil lide ved denne økningen? Nei, enhver oppegående politiker forstår at dette vil ramme spesielt hardt de i samfunnet som har minst, som bl.a. minstepensjonistene – en gruppe som ofte sitter med gamle leiligheter eller gamle hus som er kostbare å holde varme. Det samme gjelder store barnefamilier, hvor behovet for vask, renhold og oppvarming av flere rom krever mer forbruk av strøm. Er dette de rike som skal rammes?

Hva med bilavgiftene? Også her øker Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre avgiftene, for, som det så pent heter, å styrke fordelingsprofilen, noe som visstnok betyr at de skal ta fra de rike og gi til de fattige. Tror noen i denne salen at den økningen i bilavgiftene disse partiene foreslår, vil ha noen betydning for de rike som ønsker å kjøpe seg en Jaguar, en Lamborghini eller en Ferrari? Jeg tror det ikke!

Derimot tror jeg det har stor betydning for den barnefamilien som skal kjøpe seg en litt større bil, kanskje en kombinertbil eller en syvseters bil for å få plass til barna. Resultatet er at de såkalt rike fortsetter å kjøpe den bilen de har lyst på, mens barnefamiliene ikke ser seg råd til å kjøpe den bilen de har behov for. Disse barnefamiliene har i realiteten to valg – enten å kjøpe seg en liten, trafikkfarlig bil der alle må sitte trangt og ukomfortabelt, eller å kjøpe seg en litt større bruktbil som forurenser mer enn nødvendig. Hvem blir straffet, barnefamiliene eller de rike? Jeg bare spør.

Norge er blant de land som har verdens høyeste bensin- og dieselavgifter. Hvem tror Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre lider mest ved denne avgiften? Er det de rike som kjører rundt i Ferrariene sine, eller er det den lavere middelklasse som er tvunget til å kjøre gamle, miljøforurensende, utrangerte bruktbiler som bruker langt mer bensin enn den skal, og som i Sverige ville vært kastet for lenge siden? Jeg bare spør.

Vi har avgift på flyging av passasjerer. Jeg vet ikke hvor mange rike som bor rundt i Distrikts-Norge, men i den grad det er noen, må vel også de betale den såkalte passasjeravgiften på flyging. Som alle oppegående politikere har registrert, har den politikken som Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har ført i forskjellige regjeringer, ført til en stor flyttestrøm fra Distrikts-Norge og til sentrale strøk av landet – noe som bekrefter det faktum Fremskrittspartiet har hevdet hele tiden, at disse partiers distriktspolitikk ikke virker. Og som man sikkert er klar over, nytter det ikke å gjøre som de fleste andre partier gjør i årets statsbudsjett, nemlig å øke dosen av den medisinen som ikke virker.

Når man har hatt en vedvarende flyttestrøm fra Distrikts-Norge og inn til det sentrale østlandsområdet, blir det slik, enten man liker det eller ikke, at familien er spredt over det ganske land. For å pleie disse familiebåndene må man reise og besøke hverandre, og da er ofte fly den eneste muligheten. Som kjent utgjør avgifter ca. 35 pst. av prisen på en flybillett. Hvem tror Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har størst mulighet til å pleie sine slektsbånd gjennom besøk? Hvem er det som straffes hardest av denne avgiften? Er det de rike som skal besøke sine nærmeste, eller er det ekspeditøren på Samvirkelaget som skal kjøpe flybillett når han skal besøke sine foreldre der hjemme?

De særnorske alkohol- og tobakksavgiftene ligger på et nivå som kvalifiserer til omtale i Guinness Book of Records. At disse avgiftene har et nivå som fører til kraftig handelslekkasje til Sverige og Danmark, noe som igjen fører til nedleggelse av arbeidsplasser i utsatte fylker, evner ikke Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre å gjøre noe som helst med i dette statsbudsjettet.

Arbeiderpartiet har i en budsjettmerknad laget en skisse over hvordan en ønsker en fremtidig alkoholpolitikk. Den går ut på å senke brennevinsavgiften med 17,5 pst. og heve prisen på pils. Jeg går ut fra at det er et ledd i Arbeiderpartiets fordelingspolitikk at de rikes konjakk skal få en avgiftsreduksjon, mens arbeiderklassens folkepils skal få en økt avgift. Hvordan Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre kan hevde at de gjennom dette statsbudsjettet har gjennomført en langt bedre fordelingsprofil, som på et mer folkelig språk vil si å forbedre situasjonen for dem som har minst ved å ta fra dem som har mest, er for meg et mysterium. Det er min påstand at gjennom økt elavgift, økte bilavgifter, økte drivstoffavgifter osv. har disse partiene gått motsatt vei og rammer dem som har minst, enda hardere enn før. De som har lite, har til neste år råd til enda mindre enn de hadde i år, mens de som er rike, har råd til det samme som i år.

Det er verdt å merke seg at dokumentavgiften, som spesielt rammer dem som er i ferd med å etablere seg, og som statsministeren i valgkampen lovte å gjøre noe med, fortsetter med full tyngde, muligens med en god fordelingsmessig begrunnelse – hva vet jeg?

Fremskrittspartiet vil påstå at når man legger en avgift på toppen av hva et produkt koster å produsere, rammer det hardest de som har minst, og ved å gjøre det, gjør man store deler av befolkningen avhengig av forskjellige typer offentlig understøttelse. Fremskrittspartiet ønsker ikke en slik utvikling og går derfor motsatt vei. Vi fremmer forslag til statsbudsjett som reduserer skatter og avgifter slik at det monner for folk flest, og som setter alle i dette landet bedre i stand til å klare seg.

Fremskrittspartiet erkjenner at skipsfart er en næring som er underlagt internasjonale regler og konkurranseforhold. Fremskrittspartiet ønsker en sterk maritim base med norske redere i Norge, noe som igjen vil legge grunnlaget for flere norske sjøfolk. Derfor ønsker vi et skattesystem og et regelverk som legger forholdene til rette for dette. Fremskrittspartiet avviser derfor forslaget om økt rederibeskatning.

Som jeg var inne på tidligere i mitt innlegg, vil økningen i elektrisitetsavgiften ramme de i samfunnet som har minst, hardest. Derfor går Fremskrittspartiet sterkt imot denne økningen.

Fremskrittspartiet innser at bil og bilbruk er helt nødvendig for at et langstrakt land som Norge skal fungere på en fornuftig måte. Vi foreslår derfor en kraftig reduksjon i avgiftene på personbiler. På denne måten kan de som er rike, fortsette å kjøpe sine Ferrarier, men det som er viktig, er at da kan barnefamilier som har behov for en litt bedre, en litt større og en litt sikrere bil, parkere den gamle, bensinslukende miljøbomben og kjøpe seg den bilen de har behov for.

Fremskrittspartiet foreslår å senke bensinprisen med 2 kr og 50 øre, dieselprisen med 1 kr og 72 øre og årsavgiften med 205 kr og å halvere årsavgiften for motorsykler. Dette er noe som vil monne for folk flest.

Fremskrittspartiet ønsker at alkohol- og tobakksavgiftene skal bli langt lavere og harmoniseres med svensk nivå. Dette skal selvfølgelig gjelde både for konjakken til de rike og folkeølet, pilsen, til arbeiderklassen.

Fremskrittspartiet foreslår videre at passasjeravgiften på flyging fjernes, slik at avgiften ikke skal være den kostnaden som gjør at samvirkelagsekspeditøren ikke skal ha råd til å reise med fly for å besøke sine foreldre eller øvrige slektninger.

Dokumentavgiften er en spesielt tyngende avgift, fordi de aller fleste som kjøper seg hus eller leilighet, må ta opp lån for å betale den. Fremskrittspartiet foreslår derfor at denne avgiften fjernes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Eriksen (A): Dersom budsjettinnstillingen, og for så vidt også innlegget til representanten Svendsen, gir uttrykk for hva som er Fremskrittspartiets viktigste prioriteringer, er det på mange måter interessant både å lese og høre.

Bilavgiften er f.eks. et politikkområde som er viet stor oppmerksomhet, mens kommunesektorens politikkområde er viet tilsvarende liten oppmerksomhet. Men det er kommunesektoren som produserer de fleste velferdstjenestene som folk flest har behov for. Jeg har også merket meg at Fremskrittspartiet i innstillingen er uenig i de prinsippene i inntektssystemet som kommunesektoren bygger på, men at de likevel vil legge dem til grunn ved utformingen av budsjettet.

Det er i en slik sammenheng interessant å se at Fremskrittspartiet faktisk reduserer bevilgningene til utdanning og kommunesektoren samlet sett, med om lag 12,5 milliarder kr i forhold til hva avtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer. For Arbeiderpartiet, i motsetning til Fremskrittspartiet, er det likevel viktig å styrke kommunesektorens økonomi. Og gjennom budsjettavtalen har vi også bl.a. fått styrket økonomien til hr. Svendsens egen hjemkommune.

Så sier Fremskrittspartiet at en større del av kommunesektorens inntekter må komme gjennom skatteinntekter og ikke som overføringer i inntektssystemet. Hva vil det bety i praksis? Jo, det vil bety at de kommunene som allerede kommer dårlig ut, kommer enda dårligere ut fordi mange kommuner har et svakt inntektsgrunnlag. Så skal man løse dette gjennom konkurranseutsetting eller privatisering. Men da er mitt spørsmål til representanten Svendsen: Når man tar summen av de innspillene som ligger til grunn her, vil ikke det på mange måter medføre at de som allerede i utgangspunktet kommer dårlig ut, vil komme enda dårligere ut, på grunn av det svake næringsgrunnlaget som mange av disse kommunene har?

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg har registret under debatten at det er flere som har lest Fremskrittspartiets budsjettforslag. Etter å ha hørt spørsmålet som her ble stilt, er jeg ikke så sikker på at representanten Eriksen har tatt seg tid til å lese det.

Vi har sendt vårt budsjettforslag over til Statistisk sentralbyrå for å få en beregning av hva dette vil utgjøre for kommunesektoren. Dette vil føre til at kommunesektoren får 2,4 milliarder kr ekstra å rutte med, vi vil få lavere inflasjon, og vi vil få lavere prisstigning.

Nå er det også slik at jeg tror kommunene selv i stor utstrekning har anledning til å forbedre sin økonomi, ved at man begynner med konkurranse innenfor kommunal sektor.

Det ble sagt før i dag at man hadde mange kommunepolitikere fra Fremskrittspartiet som også klaget på kommuneøkonomien. Og det tror jeg er helt korrekt. De klager på at de ikke får med seg de andre politiske partiene for å innføre konkurranse i offentlig sektor og i kommuneøkonomien, slik at man kan bruke mer penger til å ta vare på de svakeste i kommunen, bruke mer penger på skoleverket i kommunene, bruke mer penger på de eldre i kommunen og bruke mer penger på de syke i kommunene. Dessverre får man ikke med seg de andre politiske partiene i kommunene til dette, men det er lov å håpe.

Erna Solberg (H): Det foregår en interessant utvikling i Fremskrittspartiet i spørsmålet om hvorvidt Fremskrittspartiet skal oppfattes som et borgerlig, høyreorientert parti, eller om de er på vei inn i en sosialdemokratisk blandingsøkonomi.

I finansinnstillingen står Fremskrittspartiet og Høyre sammen om en merknad knyttet til det private eierskapet, hvor vi sier oss enig i Regjeringens målsetting:

«… om å snu utviklingen der private personers direkte eierskap i norsk næringsliv fortrenges. Dette krever at det aktive private eierskapet og det private institusjonelle eierskapet styrkes på bekostning av statens eierskap i næringslivet.»

Samtidig har Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen, gått ut med helt andre tanker om nettopp å øke statens eierengasjement i norsk næringsliv, ved å bruke bl.a. Folketrygdfondet og oljefondet langt mer aktivt til investeringer i norske bedrifter, bl.a. for å forhindre oppkjøp. Fridtjof Frank Gundersen har karakterisert dette som en form for statlig engasjement som hittil har vært fremmed og uønsket i Fremskrittspartiet.

Etter min mening bryter dette totalt med den historiske tradisjonen Fremskrittspartiet har stått for i forhold til å begrense statens innflytelse, og det kunne være interessant å høre hva som er representanten Svendsens ståsted i forhold til den debatten som pågår internt i Fremskrittspartiet. Ønsker man økt statlig eierskap, eller ønsker man ikke økt statlig eierskap? Er han enig med Fridtjof Frank Gundersen i at dette er et forslag som kan komme til å virke negativt og som det er svært vanskelig å få til å fungere uten at man får problemer med bl.a. avkastningen i forhold til de trygdedes penger?

Tirsdag behandlet vi et forslag om å grunnlovfeste disse pengene.

Kenneth Svendsen (Frp): Siste taler var svært opptatt av om vi skulle oppfattes som en del av den sosialdemokratiske siden i norsk politikk eller som en del av den borgerlige siden.

Fremskrittspartiet ønsker å bli oppfattet som Fremskrittspartiet. Det er faktisk det eneste alternativet i norsk politikk, og de som leser budsjettinnstillingen, ser at det kun er ett alternativ. Det er ett parti som kommer med andre forslag som monner, og det er Fremskrittspartiet. Derfor er det slik det alltid har vært: Det er Fremskrittspartiet mot resten.

Så prøver representanten å gjøre et poeng av at det er en debatt i Fremskrittspartiet, og at det er en dreining på gang når det gjelder private investeringer. Fremskrittspartiet vil ikke ha direkte statlig eierskap i privat næringsvirksomhet. Derimot vil vi ha en fondsbasert eierstruktur, som er basert på å styrke folketrygden. Det er slått fast ganske klart i programmet.

Karin Andersen (SV): I løpet av den siste tida har det vel kanskje mer sett ut som det er Fremskrittspartiet mot Fremskrittspartiet. Det syns jeg også det gjør når det gjelder en sak som er viktig for SV, og som Fremskrittspartiet også har hatt ganske høy flaggføring på. SV mener at å pålegge syke folk ekstraskatt er en uting. Skatt skal en bli pålagt ut fra rikdom. I budsjettinnstillingen, som jeg også har lest, skriver Fremskrittspartiet at «egenbetalingen de 3 foregående årene ble økt med hele 33 pst.». Og nå syns Fremskrittspartiet det er nok. Det er SV enig i, det er mer enn nok. Men de to siste åra har Fremskrittspartiet sittet ved forhandlingsbordet og valgt ikke å legge vekt på at sykdomsskatten, egenandelene, ikke skulle øke. Derimot har de vært svært opptatt av at de som har store rikdommer og ikke minst store formuer, skulle slippe unna med mindre skatt. Så det er altså et direkte resultat av Fremskrittspartiets egne prioriteringer som de nå går ut og kritiserer sterkt. De sier nemlig at nå har syke folk «problemer med å kjøpe sine foreskrevne medisiner og søke legehjelp ved behov».

Hva er da grunnen til at Fremskrittspartiet tydeligvis fremdeles mener at det er viktigere med skattelette på store formuer og på store inntekter enn å gjøre et vesentlig grep for å få skatten på sykdom ned?

Kenneth Svendsen (Frp): Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot økningen av egenandeler. Hvis man hadde tatt seg bryet med å lese gjennom Fremskrittspartiets budsjettforslag for de to foregående år, ville man sett at det står helt klart der at Fremskrittspartiet ikke ønsker en sånn belastning på sykdom. Det gjorde det også i fjor, da hadde vi også et budsjettforslag som tok kraftig avstand fra dette. Så kom man i en posisjon der man måtte velge mellom to budsjettforslag, altså om vi skulle gi subsidiær støtte til et annet budsjettforslag enn vårt eget. Da var man tvunget opp i et hjørne der man måtte velge mellom pest og kolera. Hadde ikke vi fått være med og gjøre vårt med det budsjettet som var lagt fram, hadde det blitt mye verre også for de syke – for de rammes av de samme skattene og de samme avgiftene som vi klarte å få ned i fjor. Dermed er den totale situasjonen blitt bedre for dem ved at vi fikk være med og legge en hand på budsjettet. Selv om dette var en subsidiær stemmegivning for et budsjettforslag som vi slett ikke likte noe særlig godt å måtte stemme for, var det bedre enn det andre alternativet.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Den såkalla leverandørindustrien, som leverer varer og tenester til offshoreaktivitetane våre, spelar ei svært viktig rolle som hjørnesteinsaktivitet i mange regionar, særleg i ein del kystområde.

Denne viktige næringsgreina er heilt avhengig av at oljeselskapa driv utbygging og annan aktivitet utanfor kysten vår. I den seinare tida har me opplevd reine ordretørken frå oljeselskapa si side. Dette får store konsekvensar for leverandørindustrien, m.a. ved at me i ein overgangsperiode kan få eit aktivitetsnivå som ligg noko lågare enn det som vil verta det framtidige nivået. Ein slik situasjon stiller ekstra store krav når det gjeld korleis ein skal ta vare på både dei menneska dette vedkjem, og den viktige kompetansen i bransjen.

I Regjeringa sitt budsjettforslag ligg det fleire gode grep for å betra denne situasjonen, særleg med tanke på å stimulera utbyggingstakten i Nordsjøen. Eg kan nemna reduksjon av CO2-avgift, nedtrappingsplan for produksjonsavgift, 100 mill. kr til prosjektretta teknologiutvikling og tiltak gjennom arbeidsmarknadsetaten for å ta vare på og vidareutvikla kompetanse. Desse tiltaka vart vel mottekne. Gjennom budsjettavtalen med Arbeidarpartiet er tiltaka for leverandørindustrien ytterlegare styrkte, m.a. ved nye tiltaksplassar og ved ein eigen tiltaksplan for oppsagde og permitterte i bransjen.

Eg er glad for desse tiltaka. Den norske leverandørindustrien representerer ein høgteknologisk spisskompetanse av verdsklasse. Det er svært viktig at me ikkje tapar denne kompetansen, men at den tvert om vert vidareutvikla. Frå kontakt med fagmiljøa kan eg stadfesta at alle dei tiltaka som eg her har nemnt – både dei som ligg i det opphavlege budsjettforslaget frå Regjeringa og dei som har kome til gjennom budsjettavtalen med Arbeidarpartiet – i lag med ei generell positiv og imøtekomande haldning frå Regjeringa si side, er med på å skapa optimisme og pågangsmot i dei næringane og regionane som no verkeleg slit. Eg har også merka meg at dei tiltaka som er retta særleg mot oljeselskapa, ser ut til å vera med på å framskunda nye investeringar.

Eit anna område som eg vil nemna, er frivillige lag og organisasjonar. Denne delen av Organisasjons-Noreg, som me gjerne kallar for den tredje sektoren, utfører viktig og uerstatteleg arbeid på mange felt. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at frivillige lag og organisasjonar skal ha gode vilkår. Difor er det gledeleg å registrera at det no vert gjennomslag for Regjeringa sitt forslag om skattefrådrag for gåver til slike organisasjonar. Sjølv om den skattefrie summen førebels ikkje er så høg, er det likevel fullt gjennomslag for dette viktige prinsippet.

Floraen av frivillige lag og organisasjonar er stor og representerer eit svært mangfald. Difor kan det vera vanskeleg å finna gode og ryddige definisjonar for kven som skal vera omfatta av denne ordninga. Mange organisasjonar er lags- eller gruppebaserte, utan eit sentralt medlemsregister. Difor har eit fleirtal i finanskomiteen bede Regjeringa om å vurdera om krav til eit visst tal lag/grupper kan likestillast med kravet om minst 3 000 medlemer for å verta omfatta av ordninga.

Det overordna føremålet med å innføra skattefritaksordninga er å oppmuntra, stimulera og hjelpa desse organisasjonane til å halda fram med og vidareutvikla det viktige arbeidet dei utfører. Difor må ordninga også treffa dei organisasjonane ho var tenkt for.

Av same grunn har også komitefleirtalet bede Regjeringa om å vurdera om ikkje ordninga òg bør omfatta organisasjonar som driv kulturvern.

Eg er vidare svært tilfreds med at me no ser for oss at § 8 i eigedomsskattelova kan innførast med verknad frå 1. januar 2001. I samråd med Regjeringa ber komitefleirtalet om at det vert føreteke ei lov- og forskriftsendring slik at følgjene for kraftkommunane ved innføring av § 8 vert i samsvar med det som var stortingsfleirtalet sin føresetnad ved handsaming av kraftskattereforma i 1996. Eg er overtydd om at ei lang og vanskeleg sak med dette vil finna ei god løysing.

Dag Terje Andersen (A): Så langt synes jeg diskusjonen om statsbudsjettet her i Stortinget har vært veldig rolig. Riktignok har det i diskusjonen blant de mange som blir berørt av budsjettet, i år som tidligere vært en del som synes at budsjettkompromisset heller ikke gir nok. Men det har i hvert fall vært rolig på et område som har bekymret oss når vi har hatt budsjettbehandlinger tidligere, nemlig den diskusjonen som har vært vanlig i økonomiske kretser om hvorvidt dette budsjettet er godt nok til på en ansvarlig måte å ta vare på de økonomiske utfordringene – å holde kronekursen stabil og holde rentenivået nede. Den diskusjonen har det heller ikke vært noe av nå i høst.

Det kan være flere grunner til den gunstige situasjonen. Jeg tror en grunn er at uansett hvem som lager budsjettavtale, er det en fordel at den politiske situasjonen blir avklart ganske tidlig og ganske raskt. Det har skjedd i år, og det er jeg sikker på er bra.

Men i tillegg til det, og kanskje enda viktigere, tror jeg en grunn er at det har vært klart lenge – og det ble klart tidlig – at her skulle ikke budsjettkompromisset gi som resultat at man brukte mer penger enn det det fra Regjeringens side var lagt opp til. Vi har klart å holde budsjettbalansen gjennom behandlingen, og vi har klart å la være å bruke mer oljepenger. Jeg er veldig glad for at finansministeren her så sterkt understreker nettopp betydningen av den orden i økonomien, betydningen av at vi ikke lar oss friste til å hente inn flere oljepenger for å løse saker på en lettvint måte ved å skli på budsjettbalansen. Da får det heller være så at det er litt uenighet om hvorvidt det hadde betydning at budsjetter sprakk. Vi er i hvert fall enige om at det har betydning at budsjettet nå ikke sprakk, og at det kommer til å ha en positiv utvikling framover.

Det betyr jo at vi har fått en viktig brikke av solidaritetsalternativet på plass igjen, nemlig at stramheten i finanspolitikken, styringen av hvor mye penger vi bruker i samfunnet, følger en ordentlig linje. Og finanspolitikken er et viktig element i solidaritetsalternativet, og det er vårt ansvar. Det var finanspolitikken som sprakk først da vi havnet i en situasjon der vi deretter fikk for romslige lønnsoppgjør og en ugunstig utvikling av vår kronekurs, med derav følgende stigning i rentenivået. Derfor er det så viktig at vi nå får dette skikkelig på plass.

I tillegg er pengepolitikken viktig, og vi får håpe at den ryddighet som denne budsjettbehandlingen skjer med, betyr at vi også kan se fram mot en nedgang i rentenivået. Og da blir det som finansminister Restad sa, viktig at det tredje elementet også kommer på plass, nemlig kontroll med pris- og lønnsutviklingen. Det bør det være lagt et brukbart utgangspunkt for med det opplegget som ligger her nå – og det er kanskje det aller viktigste elementet i en situasjon der vi ser at industrisysselsettingen for første gang på flere år nå dessverre er i tilbakegang.

Med det som utgangspunkt synes jeg det blir veldig rart at Regjeringen istedenfor å invitere fagbevegelsen til et ordentlig samarbeid, velger å konfrontere fagbevegelsen ved å foreslå endringer i avtalefestede pensjonsordninger, som vi alle vet er et resultat av et trepartssamarbeid i forhandlinger. For det blir konkret foreslått forandringer i avtalefestet pensjon fra Regjeringen. Den rekker nok ikke konkrete forslag til vedtak i denne omgangen, men det er lagt fram en del ideer om hvordan en kan beskjære avtalefestet pensjon, bl.a. ved å redusere muligheten for gavepensjon, svekke retten til å tjene opp pensjonspoeng i løpetiden for AFP, osv.

For vår del synes vi det er viktig at i den grad en i det hele tatt skal diskutere forandringer i en slik avtalefestet ordning, må det skje gjennom forhandlinger og samtidig med forhandlinger. Derfor ber vi i denne saken om det i Arbeiderpartiets merknad i budsjettinnstillingen. Og det er en skuffelse at ikke regjeringspartiene også kunne være med på det, nettopp på grunn av at det ville lagt et bedre grunnlag for den viktige prosessen som lønnsoppgjørene blir nå til våren.

Når det har vært samarbeid mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, har det ved budsjettkompromissene i Stortinget gått i gal retning i forhold til denne type hensyn. Denne gangen har behandlingen i Stortinget gitt et bedre grunnlag for en positiv holdning til starten av lønnsoppgjøret til våren. Det har bl.a. skjedd ved at vi gjennom budsjettkompromisset har fått gjennomslag for at den urettferdige ordningen med å ødelegge syketrygden for lavtlønte kvinner, igjen kommer på plass. Økningen i kravet til inntekt for å få sykelønn har vi heldigvis fått reversert.

Vi har klart å få til en økning i antall tiltaksplasser. I en situasjon der vi vet at det i enkelte næringer er økt ledighet, er det et viktig virkemiddel. I kompromisset med høyresiden ble de plassene kuttet.

Vi har fått til en næringslivspakke som fører til investeringer ikke minst langs kysten: i offshoreindustrien i forbindelse med bygging av ferjer, i fiskerihavner osv. Det betyr mye, fordi det er i den sektoren den reduserte sysselsettingen har kommet. I tillegg har vi fått til veginvesteringer og tiltak i treforedlingsindustrien som vil virke positivt sysselsettingspolitisk.

Vi synes også de forbedringene vi har fått til på kommunesektoren, er positive med totalt sett en styrking på ca. 1 milliard kr. Store deler av midlene er frie midler. Vi styrker både kommunene og fylkeskommunenes frie rammer, i tillegg til styrking av regionsykehus, barnehageplasser, skolefritidsordningen osv. Det som gjenstår i kommunesektoren – og det er et annet punkt der jeg skulle ønske vi kunne fått støtte fra regjeringspartiene for vår merknad – er å se på om vi har oppfylt intensjonene i Rattsø-utvalget. Det ser ut til at de kommunene som skulle løftes, som lå for lavt, fremdeles ligger for lavt i inntektsnivå til å kunne gi sine innbyggere et godt nok tilbud, slik vi klarer det ellers i landet. Det er en kjent sak at det i stor grad er kommunene i fylkene rundt Oslofjorden som ennå ikke har blitt løftet, slik som intensjonen i Rattsø-utvalget var.

Det har blitt en betydelig bedre fordelingsprofil i budsjettet etter behandlingen i Stortinget enn det var. Jeg er glad for at finansministeren også understreket betydningen av det, og betydningen av at det er vi som samarbeider for å få det til.

Vi har økt skatten for dem som tjener mest, og vi har redusert skatten for dem som tjener minst. Det går i riktig retning, og det er en motsatt retning av det som har vært resultatene av budsjettavtaler mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet i de to siste år.

Så har det vært mye diskusjon her om retningen på budsjetter. Høyres og SVs representanter og også andre har vært opptatt av om det er noen forandring av retningen i budsjettet. Ja, det er det! Retningen er forandret, og den er forandret til det bedre sett med Arbeiderpartiets øyne. Det er blitt en mer rettferdig fordeling. Men selvfølgelig har Arbeiderpartiet og SV ambisjoner om å vri politikken i retning venstre, og vi er glad for at vi har fått til det. Selvfølgelig har Høyre og Fremskrittspartiet, legitimt, ambisjoner om å vri politikken i retning høyre. Sånn sett er alt ved det gamle. Og Regjeringen har ambisjoner om å sitte. Sånn sett kan de fleste nå være fornøyd.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Børge Brende (H): Den situasjonen som nå har oppstått, minner meg litt om trønderkona som satt og bladde i salmeboken og sa at her er det mange sanger man kunne ha sunget. Og det er også mange ting som kunne ha vært kommentert i representanten Andersens innlegg. Han er jo vanligvis svært opptatt av at budsjettet settes opp på riktig måte, iallfall inntil nå i høst, og at man i budsjettforlik har reell inndekning for de påplussinger man gjør. Derfor var det med en viss spenning jeg så frem til om Arbeiderpartiet ville rette opp Regjeringens mest besynderlige tiltak for å få budsjettet til å henge sammen. Regjeringen foreslår å fjerne avgiften på radio- og fjernsynsmateriell, men først fra 1. september. Begrunnelsen var kun at man ikke hadde råd til å fjerne den før. I Høyres budsjett har vi støttet en slik fjerning, som er fornuftig, men vi gjør det på vanlig måte, selvsagt fra 1. januar. Men hva ser vi i forliket? Jo, ikke nok med at Arbeiderpartiet støtter forslaget om å fjerne avgiften først langt utpå høsten, de utsetter det like godt til 1. desember. Og som om det ikke er nok, for å spare enda noen kroner utsettes utvidelsen av barnetrygden med fire måneder, til 1. mai.

Og da må jeg spørre Andersen om han ikke ser problemene ved denne kreative formen for budsjettering. Er det ikke slik at endringene kommer med full effekt i 2001, og at det dermed bare blir å lure seg selv når man venter med å gjennomføre endringene til langt ut i året? Ville Andersen synes det er rimelig om Høyre i neste års budsjett satte alle avgiftene på bil, alkohol, tobakk og strøm ned til det nivået vi mener er riktig, men først fra 1. desember for at tallene ikke skal bli for gale?

Dag Terje Andersen (A): Jeg er glad for at det er flere som gir uttrykk for betydningen av ansvarlig budsjettering. Derfor var det ikke uventet at Høyre skulle stille spørsmål om nettopp den påstanden her. Vi har gledet oss litt til denne debatten og til det spørsmålet. For mens Høyre hvert år tidligere på en måte har vært økonomiens petimeter i debatt, har det vist seg hver gang dere – dvs. de, president, men for så vidt dere også! – har laget budsjettavtale med sentrumspartiene, har den hellige budsjettbalansen som Høyre har snakket om, aldri blitt holdt. Det har vi greid!

Jeg vet at Høyre var veldig spent på å se hvordan det gikk med ymseposten i år. Men representanten Brende spurte ikke om det, for den er blitt touchet mye mindre nå enn i det budsjettkompromisset som ble inngått med Høyre og Fremskrittspartiet i fjor, og bare i tråd med de anbefalinger som er gitt av Regjeringen, som kan vurdere behovet for dekning på ymseposten.

Når det gjelder kassettavgiften og barnetrygden, er det snakk om nye løft. Når det gjelder kassettavgiften, er det faktisk sånn at det er en avgift som vi alle lenge har vært enige om har gått ut på dato. Men det har altså vært veldig vanskelig å fjerne den nettopp på grunn av at vi må sette de inntektene opp mot utgifter til gode formål. Jeg er derfor glad for at Regjeringen fant rom til å skjære igjennom og bli kvitt en avgift som vi alle sammen egentlig mener har utspilt sin rolle. Og så er det sånn at det vi brukte de 90 mill. kr til som vi sparte, var å forhindre innføring av en ny avgift på impregnering av trevirke. Jeg tror vi alle skal være glad for at den ikke ble innført.

Karin Andersen (SV): Representanten Andersen sa at Arbeiderpartiet og SV har ambisjoner om å vri politikken til venstre, og det er riktig. Det betyr at vi ønsker bl.a. å styrke fellesskapet og fellesskapstjenestene – altså skole, sjuke- og eldreomsorg osv., og at de tjenestene skal være gode og ha en kvalitet som gjør at folk får det de etterspør, og at de er fornøyd med den måten å organisere slike behov på.

Jeg ser for meg noen problemer med det. Det ene er at hvis vi skal klare å rekruttere og beholde nok fagfolk til disse viktige områdene i framtiden – det er 85 000, etter det som er skissert i kommuneøkonomiproposisjonen, og det er altså dobbelt så mange som det er rom for i makroøkonomien – må det skje noe vesentlig annerledes med lønns- og arbeidsforhold i offentlig sektor enn de vi har i dag, hvis vi skal ha noen sjanse til å kunne konkurrere om denne arbeidskraften. Da er det altså behov for et helt annet løft i kommuneøkonomien enn det Arbeiderpartiet så langt har vært villig til å ta.

Det er faktisk slik at hvis KS, som nå sitter og lønnsforhandler i hvert fall med helsegruppene her, skal kunne manne seg opp til å komme med noe annet enn det pusleriet de har kommet med de siste årene – altså komme med en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk som på noen måte skal kunne få oss til å tro at vi skal kunne rekruttere og beholde de folkene vi trenger – må de få et klart signal fra et flertall på Stortinget om at de kan forvente at disse pengene kommer, og at de vil komme over tid, slik at disse målene kan nås.

Jeg kunne tenke meg å spørre representanten Andersen om han er villig til å gi slike signaler. Jeg hørte en radiodebatt forrige kvelden mellom en representant fra Arbeiderpartiet og en fra Høyre som snakket om det samme når det gjaldt skoleoppgjøret. Begge gav der signaler om at de var villig til å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett for å kompensere et lønnsoppgjør. Det spørsmålet synes jeg også Arbeiderpartiet bør svare på i finansdebatten.

Dag Terje Andersen (A): Jeg er glad for at det i hvert fall er opptil flere representanter Andersen som vil ha politikken i retning venstre.

Når det gjelder spørsmålet om lønns- og arbeidsforhold, er det et av de områdene der jeg synes det er viktig at vi følger spillereglene til punkt og prikke. Vi har gjennom hele valgkampen vært nøye med å si at det ikke er i Stortinget vi driver lønnsforhandlinger. Det er ikke alle som har fått med seg det, men vi har i hvert fall vært ryddige på det.

Det er helt nødvendig å ha en situasjon der det er Regjeringen som forhandler om lønn, og forhandler om lønn innenfor ansvarlige rammer for å oppnå de gode resultatene vi i stor grad hittil har snakket om i denne debatten, og at ikke Stortinget driver og lover ekstrapotter på siden av ansvarlige rammer, for de blir ikke ekstra i forhold til ansvarlige rammer, da utvider vi i så fall rammene.

Jeg har sagt det tidligere og gjentar det gjerne, at noe godt bør det ha kommet ut av det regjeringsskiftet vi fikk. Og det har i hvert fall kommet det gode ut av det at vi har en mye mer ansvarlig opposisjon enn vi hadde før regjeringsskiftet.

Sett at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett kommer med forslag om økonomisk inndekning i forhold til et lønnsoppgjør som da ligger bak dem – ikke for å sprenge rammer, men eventuelt i forhold til kommuneøkonomien, som Regjeringen føler ansvaret for. Vi har vært enige om tidligere at kommunesektoren må ta ansvar for sine lønnsrammer. Den type spørsmål må vi komme tilbake til når Regjeringen legger fram revidert nasjonalbudsjett og når de legger fram kommuneøkonomiproposisjonen, men her og nå å love ekstra lønnstillegg til grupper fra Stortingets talerstol, det blir ikke Arbeiderpartiet med på!

Børge Brende (H): Det var et par av de spørsmålene som jeg stilte, som jeg ikke helt føler jeg fikk svar på i representanten Dag Terje Andersens innlegg.

Han sa at avgiften på radio- og fjernsynsmateriell har gått ut på dato. Og det er vi helt enige om. Men nå tror jeg også vi bør være ganske raskt enige om at den måten Arbeiderpartiet og sentrum finansierer fjerningen av denne avgiften på, som gir et proveny til staten på 90 mill. kr, også allerede har gått ut på dato. Hvis man ønsker å fjerne en avgift, gjør man det fra 1. januar og ikke fra 1. desember, som sentrum og Arbeiderpartiet nå har funnet på. Hadde det bare vært den saken, skulle vi selvsagt påpekt det. Men det føyer seg inn i et mønster. Spesielt fra et parti som har gjort det til en dyd å påpeke den type ting, er det overraskende at man nå har valgt å utvide barnetrygden fra 16 til 18 år. Og så innfaser man den fra 1. mai, fordi man ikke har funnet penger til å finansiere den. Men i 2001 kommer man ikke bort fra at det må finansieres under ett. Dette er en form for budsjettering som jeg faktisk ikke trodde at Det norske Arbeiderparti ville anbefale.

Mitt spørsmål til representanten Andersen er: Synes representanten Andersen at dette er en grei måte å budsjettere på, eller var det med påholden penn og med litt dårlig samvittighet man gjorde det?

Så sa representanten Andersen at han hadde merket seg at jeg ikke turte å si noe om kuttene i ymseposten, fordi det kutt som er foretatt i ymseposten i år, faktisk er anbefalt av Regjeringen. Ja, som om de justeringene i ymseposten som sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet foretok i fjor, ikke var anbefalt av Regjeringen! Poenget er at i fjor stod det fra Arbeiderpartiet i innstillingen at det er useriøst å kutte i ymseposten for å finansiere løpende utgifter. Er det ikke useriøst når Arbeiderpartiet kutter 300 mill. kr i ymseposten i år?

Dag Terje Andersen (A): Endringene på budsjettet er altså i år finansiert på en måte som jeg har en viss forståelse for at representanten Brende misunner oss, med tanke på den måten ting ble finansiert på i fjor. Det har vi altså klart å få til uten å velge den lettvinteste av alle løsninger: å skli på balansen. Men ja, vi har noen kutt på ymseposten som vi har støttet Regjeringen på, bl.a. med grunnlag i tilleggsproposisjoner og vurderinger fra Regjeringen. Men det beløpet er altså mye mindre enn det tilsvarende beløpet var i fjor. I tillegg til det er det slik at vi har vært veldig nøye på at vi skal ha reelle inndekninger krone for krone i forhold til påløpte utgifter og påløpte inntekter. Det betyr at vi nå i budsjettet har lagt inn en del endringer, bl.a. i skattesystemet og i avgiftssystemet, som gjør at vi vet at de påløpte inntektene blir større – betydelig større – enn de bokførte. Det betyr at vi på de områdene faktisk har lagt et bedre grunnlag for inngangen til budsjettåret 2001 enn det vi henter ut i kroneforbruk i år 2000. Så vi ser framover, vi ser framover. Men istedenfor å innføre en ny avgift som kostet 90 mill. kr, ble vi i siste runde enige om at det er bedre at vi lever med kassettavgiften i tre måneder til. Det vil være mulig for representanten Brende, og alle andre, å leve med den avgiften i tre måneder. Tross alt får representanten Brende med seg julehandelen avgiftsfritt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H): Akkurat avslutningen av det siste svaret fra representanten Dag Terje Andersen innebærer en meget interessant budsjetteringsfilosofi. Hvis jeg oppfattet poenget riktig, er det å skli på kalenderen en anbefalelsesverdig øvelse, mens det å skli på balansen er en ikke anbefalelsesverdig øvelse. Det kan åpne for mange interessante fremtidige budsjetter hvis man skal følge opp denne kalenderbudsjetteringen.

Det som er det interessante ved denne finansdebatt, er at vi nå har lyttet til tre hovedinnlegg fra tre hovedtalsmenn for Stortingets største parti, Arbeiderpartiet, og at man ikke i ett av disse innlegg med ett eneste ord har nevnt den sak som Arbeiderpartiet de to siste årene har brukt nesten hele finansdebatten til å snakke om, nemlig kontantstøtten. Ikke med ett eneste ord! Representanten Stoltenberg sa i formiddagsmøtet at det er ikke noe mål for Arbeiderpartiet å drive sentrum i armene på Høyre og Fremskrittspartiet. Nei. Det må vel bety at det har vært av ren vanvare at man har holdt på med akkurat det i to år, at man ikke helt har vært oppmerksom på hva man holdt på med. Hva er det som har skjedd fra i fjor og i forfjor til i år som gjør at det som gjorde det umulig for Arbeiderpartiet å samarbeide med sentrum, plutselig er borte vekk? Ja, det er ikke bare borte vekk, men Arbeiderpartiet insisterer nå på å stille seg 100 pst. bak hver eneste detalj, inklusiv kontantstøtten, i Regjeringens budsjettopplegg. Det er i seg selv bemerkelsesverdig at Stortingets største parti ikke finner det bryet verdt å fremme et eget budsjettforslag. Det må vel også tolkes slik at det var nær bevisst da man fikk overført direkte på fjernsynet, i kommentar fra Arbeiderpartiets side etter at man hadde inngått budsjettavtalen, at nå hadde man fått fullt gjennomslag for hele Arbeiderpartiets politikk. Det vil si: Det er egentlig ingenting i dette budsjett som Arbeiderpartiet ville ha ønsket å endre hvis de hadde sittet med regjeringsmakt selv.

Representanten Stoltenberg snakket også om at dette kanskje var et vendepunkt i norsk politikk, fordi det skulle innebære at nå har Arbeiderpartiet og sentrum funnet hverandre. Videre sa Stoltenberg at Arbeiderpartiet ønsker å finne tilbake til samarbeidet med sentrum. Da må man jo kunne spørre seg: Hva er det vi har vært vitne til de siste to årene, og for den sakens skyld, inklusive valgkampen i 1997? Da gikk sentrumspartiene til valg på å være et alternativ til Arbeiderpartiet, og det var hele poenget med sentrums valgkamp den gangen. Det var behov for et maktskifte, det var behov for en helt annen politikk, det var behov for et alternativ til Arbeiderpartiet. Hva er sentrumsalternativet alternativ til i dag, når man fra sentrums og Arbeiderpartiets side nå konkurrerer om å innestå for det budsjettforliket man har inngått i fellesskap? Man insisterer faktisk fra begge sider på både farskapet og morskapet til dette budsjett. Det skal bli interessant å se den videre utvikling av dette hopehav frem imot neste stortingsvalgkamp i 2001, og hva slags regjeringsalternativ vi får hvis Arbeiderpartiet ikke lenger er et alternativ til den sittende sentrumsregjering og sentrum ikke er et alternativ til Arbeiderpartiet. Da kan det virkelig bli interessante tilstander i norsk politikk.

Det sies i anbefalingen av det budsjettforliket som Regjeringen og Arbeiderpartiet har inngått, at det er det riktige, fremtidsrettede svar på de utfordringer Norge står overfor. Ja, finanskomiteens leder gikk så langt i innledningen til debatten at han brukte 2000-årsskiftet som springbrett for at det denne gangen er behov for et særlig langsiktig og særlig fremtidsrettet budsjett.

Det sies at man har fått til en satsing på utdanning i dette budsjettforliket. Hva er det man har fått til? Man har fått til en økning på 100 mill. kr til skolefritidsordningen, og det kan man mene mange gode ting om, men det er ikke akkurat en styrking av norsk utdanning! Man har fått til 100 mill. kr til en ordning med utlån av skolebøker i videregående skole, noe som har vært utredet tre ganger, og alle utredningene har konkludert med at det ikke er anbefalelsesverdig, bl.a. fordi det vil koste umåtelig mange penger å administrere ordningen. Det er egentlig en ordning som verken fylkeskommunene som skoleeiere, eller elev- og studentorganisasjonene eller forlagsbransjen er interessert i. Det som er helt sikkert, er at disse 100 mill. kr ikke bidrar en tøddel til å forbedre norsk utdanning. Å bruke 200 mill. kr på tiltak som er så perifere at de nærmest må karakteriseres som skivebom i forhold til de utfordringene norsk skole og utdanning står overfor, er i hvert fall ikke noen fremtidsrettet satsing på utdanning. For å få dette på plass har man kuttet i kvalitetsfremmende tiltak i skolen, man har kuttet i den næringsrettede forskningen i dette budsjettforliket, altså på post etter post som nettopp gjelder de kvalitative sidene ved satsing på forskning og utdanning.

Høyre har i sitt alternative budsjett funnet plass til å øke etter- og videreutdanning for lærere, som er en av nøklene til å bedre rekrutteringssituasjonen for fremtiden, med 250 mill kr. Vi har funnet plass til å øke antallet rekrutteringsstillinger ved universiteter og høyskoler. Alle er enige om at dette er en helt avgjørende del av en fremtidsrettet satsing på forskning. I Regjeringens budsjettforslag er det null nye rekrutteringsstillinger. For første gang i manns minne – null! Og i budsjettforliket med Arbeiderpartiet er det ikke nevnt med et ord at man har tenkt å bruke penger på det formålet.

Det er riktig at den største utfordring med sikte på fremtiden for Norge i dag er å gjenreise skolen, å satse på forskning og utdanning. Men dette budsjettet er faktisk helt i tråd med det sentrumspartiene selv sa i årets valgkamp, nemlig at det ikke er noen satsing på skolen, og at man heller ikke de nærmeste to årene, hvis man blir sittende med regjeringsmakt, akter å satse på skolen, fordi man har så mange andre viktige formål som skal innfris, før man kommer dit.

Det er for meg vanskelig å skjønne at Arbeiderpartiet kan mene at det forliket man har inngått med sentrum, virkelig er i nærheten av å møte den utfordring det norske utdanningssystemet krever at vi skal møte i dag.

På punkt etter punkt innebærer det budsjettforliket flertallet akter å stemme for ved slutten av denne finansdebatt, at man sier én ting og gjør det motsatte. Arbeiderpartiet har hevdet at de fortsatt er mot kontantstøtten. I den anledning står de inne for den fullt og helt i dette budsjettforlik.

Sentrum har hevdet – det har for øvrig også Arbeiderpartiet – at det som er fordelingsproblemet i det norske samfunn i dag, er at man beskatter lønnsinntekt for høyt og kapitalinntekt for lavt. I den anledning foreslår man å skjerpe progresjonen og beskatningen av lønnsinntekt.

Arbeiderpartiet har oppnådd det de aldri oppnådde i regjeringsposisjon, nemlig å vinne sin årelange krig mot AMS-ordningen, som er den eneste ordning vi har i dagens system som kanskje bidrar litt til å utjevne forskjellen mellom dem som bare har lønnsinntekt, og dem som har en mulighet for å høste en gevinst av verdistigningen i kapitalmarkedet. Den lille dørgløtten har man nå lyktes i å lukke igjen. Arbeiderpartiet hadde aldri klart å få det til hvis de selv hadde sittet med regjeringsmakten. Det nye i norsk politikk er kanskje til syvende og sist at Arbeiderpartiet gjennom å støtte en sentrumsregjering kan få gjennomslag for mer sosialdemokratisk politikk enn de kunne fått ved å sitte med regjeringsmakten selv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rune E. Kristiansen (A): Jeg tror, og jeg er overbevist om, at det norske folk er veldig klar over hva Arbeiderpartiet mener om kontantstøtten og dens prinsipielle virkninger. Det tror jeg ikke Inge Lønning bør være bekymret over, siden det ikke er nevnt, som han sier, tidligere i debatten i dag.

Men det som er overraskende, er at representanten Inge Lønning, som kjører en meget høy profil i media om lønnsutviklingen for lærere, ikke nevner det med et eneste ord fra denne talerstol. Han har heller ikke nevnt kommuneøkonomien med et eneste ord, som har en direkte sammenheng med det han har uttalt de siste ukene og månedene. Sågar i dag går Inge Lønning ut i Aftenposten og støtter lærernes lønnskrav på ca. 50 000 kr. Aftenposten skriver:

«Inge Lønning støtter lærernes krav om lønnsøkning på 50 000 kroner, men mener det ikke er politikernes oppgave å sørge for økningen.»

Det er et veldig interessant utspill, for hvem ellers innenfor offentlig sektor enn politikerne skal være den bevilgende myndighet i denne sammenheng? Har Høyre i det hele tatt i denne debatten vært i nærheten av f.eks. å si at kommuneøkonomien faktisk trenger 4 milliarder kr mer dersom man skulle imøtekomme det forslaget som Inge Lønning nå støtter om en lønnsøkning på 50 000 kr? Men ifølge samme artikkel i Aftenposten går han enda litt lenger og sier at «lærerlønningene bør økes med 50 000 – 100 000 kroner» over en viss periode.

Det kunne være interessant om han utdypet dette noe nærmere fra denne talerstol.

Inge Lønning (H): Representanten Kristiansen kom nok i skade for å forveksle Aftenposten og Dagsavisen. Det kan jo skyldes at han ikke lenger kjenner igjen sin egen gamle avis fra den tiden den het Arbeiderbladet.

Sitatet var høyst mangelfullt fra representanten Kristiansens side. Hvis han hadde sitert i sin sammenheng det som er gjengitt i Dagsavisen, ville han ha sett at jeg presiserte uttrykkelig at det selvfølgelig ikke er en realistisk forestilling at man skal løfte alle lærere med 50 000 kr i løpet av ett lønnsoppgjør. Uttalelsen om 50 000 – 100 000 kr falt lenge før sommerferien, men det spiller for så vidt en mindre rolle. Den var en antydning fra min side om hvor jeg mener et fremtidig lønnsnivå for lærere bør ligge. Den gang sa jeg uttrykkelig at skal man få til det, må man tenke seg en opptrapping over f.eks. tre til fire år.

Jeg har også presisert i det som jeg uttalte til Dagsavisen, at lærerorganisasjonene selv må ta en vesentlig del av ansvaret. Hvis de skal få til en fremtidsrettet lønnspolitikk, må de slutte med å prioritere alle andre formål på linje med lønnsutviklingen. Det har særlig adresse til Skolenes Landsforbund, som lever i et meget tett samliv med LO og Arbeiderpartiet, som har prestert å bringe inn i debatten de siste dagene spørsmålet om en femte ferieuke og kompensasjon for lærerne i den sammenheng. Det er i hvert fall ikke en fornuftig form for fagforeningspolitikk.

Selvfølgelig vet Høyre utmerket godt at konsekvensene av lønnsoppgjøret til våren kommer i revidert nasjonalbudsjett, og det er da vi må føre debatten om de konsekvensene.

Rune Kristiansen (A) (fra salen): President! Til en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Jeg tror vi skal la det være, for det har stått både i Dagsavisen og i Aftenposten i dag.

Rune Kristiansen (A): Ja, men de beskyldningene som rettes mot meg her, må jeg nesten få lov til å rette opp.

Jeg sitter med Aftenposten for torsdag den 25. november, aftenutgaven. Det er et intervju som har kommet på trykk i dag!

Presidenten: Inge Lønning, til en kort kommentar.

Inge Lønning (H): Jeg har ikke rettet noen beskyldning mot representanten Kristiansen, men jeg kan til hans orientering opplyse at jeg ikke har hatt noen samtale med Aftenposten. Jeg har heller ikke lest oppslaget, så hva Aftenposten bygger det på, kjenner jeg ikke til.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Lønning sa i sitt innlegg at den største oppgaven er å gjenreise skolen. Nå er det vel flere av oss som mener at vi har et godt utdanningssystem i internasjonal sammenheng, uten dermed å underslå at vi har utfordringer, og at det kan blir bedre.

Representanten Lønning trakk også fram flere av Høyres gode forslag for en økt satsing på skole. Da skulle man tro at Høyre også var opptatt av å få flertall for det. Desto mer overraskende var det å se Høyres forslag til budsjett. Her var det skattelette og store kutt i offentlige utgifter, utgifter til formål som er godt begrunnet. Kristelig Folkeparti klarte ikke å lese noen invitt til samarbeid i Høyres budsjettforslag. Kutt i bistanden til fattige land er ikke det som øker lysten hos meg, men en politisk konsekvens er også at Høyre ikke klarer å få flertall for økt satsing på skolen.

Regjeringen og Kristelig Folkeparti har lagt inn i budsjettet en satsing på IT i skolen, hovedsakelig knyttet til ungdomstrinnet. Kristelig Folkeparti gjennomfører dermed sine lovnader fra valgkampen i høst. Det ser verre ut for at Høyre klarer å gjøre det.

Mitt spørsmål til representanten Lønning blir om Høyre i et eventuelt budsjettforlik med sentrumspartiene ville ha ofret sine skattelettelser for å øke satsingen på utdanning.

Inge Lønning (H): La meg minne representanten Lyngstad om at av de innstramninger som Høyre har foretatt i sitt alternative budsjettforslag, er faktisk den største og tyngstveiende innstramningen i sykelønnsordningen. Det har også Kristelig Folkeparti programfestet at partiet går inn for. Så på det punkt tror jeg det burde ha vært ganske interessant for Kristelig Folkeparti å diskutere hvorledes man skulle finne inndekning eventuelt sammen med Høyre.

Det ble sagt tidligere i dag fra finanskomiteens leder at sentrum godt kan tenke seg å samarbeide både til høyre og venstre, men man vil til enhver tid vurdere hvor man kan oppnå mest. Det som har skjedd denne gang, er at man aldri fra Regjeringens side i det hele tatt – ikke på noe tidspunkt – har forsøkt å initiere noen samtale med Høyre om et eventuelt samarbeid. Det som er helt sikkert, er at hvis man hadde forsøkt det, og hvis vi hadde fått til et slikt samarbeid, hadde vi fått et statsbudsjett for neste år som hadde innebåret en langt sterkere og mer offensiv satsing på skole og utdanning – langt mer offensiv enn den man nå ser ut til å bli sittende med i det relativt grå og triste forliket man har gått inn i.

Karin Andersen (SV): Høyre og SV er enige om at hvis vi skal få ungdom i dag til å ønske å bli lærere, og hvis vi skal klare å beholde de gode lærerne, er vi nødt til å gjøre noe med lærerlønningene. Jeg hørte Dagsnytt Atten for noen kvelder siden, der lederen i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Grete Knudsen, og Høyres leder, Jan Petersen, diskuterte dette. Begge var svært mye klarere enn det både Høyre og Arbeiderpartiet er i dag, på at hvis det var slik at læreroppgjøret til våren ble godt, skulle det kompenseres i revidert.

I dag har vi fått mange rare, forskjellige bortforklaringer fra Arbeiderpartiet. Blant annet var Rune Kristiansen her oppe i stad og sa at hvem ellers enn bevilgende myndighet og politikerne skal gjøre noe, hvis det skal gjøres noe med lærerlønningene. Det er jeg helt enig i. Men samtidig har andre fra Arbeiderpartiet i dag vært oppe og sagt at lønninger må politikere og Stortinget overhodet ikke uttale seg om.

Nå får Arbeiderpartiet forklare sin egen forvirring sjøl. Men jeg har behov for å spørre om Høyre står ved sine løfter. Hvis vi ser hva de har skrevet inn i finansinnstillinga, står det at de ser for seg at det skal satses 100 mill. kr til oppfølging av rekrutteringsmeldinga, og man har satt av en pott til det. Da er mitt spørsmål: Er det alt? Er det alt Høyre har å komme med eventuelt også i revidert hvis det blir forhandlet fram et helt nødvendig lønnsoppgjør for at vi skal være i stand til å beholde og rekruttere nok lærere og gode nok lærere til skolen i framtida?

Inge Lønning (H): Nei, det er slett ikke alt. Det vi har gjort i vårt alternative budsjettforslag, er å forutsette det vi på det tidspunktet ikke visste noe sikkert om, nemlig at lærerrekrutteringsmeldingen ville komme til å inneholde konkrete forslag. Det gjør den ikke. Den er praktisk talt innholdstom.

Selv har vi fra Høyres side fremmet noen slike konkrete forslag, som vil koste en del penger, som bl.a. skal dekkes av de 100 mill. kr, f.eks. forslaget om at universitetsutdannede lærere med seks års studietid frem til en hovedfagseksamen ikke skal behøve å lånefinansiere et ekstra år for å få lov til å gå inn i et lavlønnsyrke etterpå. Fullstipendieringen av det ene året vil komme til å koste et sted rundt 30 mill. kr. Det er den type tiltak av konkret art som vi har ment å legge inn i den hundremillionerspotten. Den har aldri vært ment å møte konsekvensene av et lønnsoppgjør – selvsagt ikke. Vi har presisert hele tiden fra Høyres side at det gjør man ikke i det ordinære statsbudsjettforslag, før det har vært ført forhandlinger i det hele tatt. Det gjør man vanligvis i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg kan bekrefte på representanten Andersens spørsmål at alt det Høyre har sagt om dette, naturligvis står ved lag. Vi forstår utmerket godt at rekrutteringsmeldingen er den dråpen som har fått begeret til å renne over for lærere og elever og foreldre på grasrota, nettopp fordi den ikke tar på alvor den situasjonen som norsk skole er i. Her nytter det ikke å vente i ett år, to år, tre år, fire år, fem år før man foretar seg noen ting, for da vil det være for sent.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Tore Nordtun (A): I motsetning til forrige taler har jeg ikke tenkt å holde en 10-minutters replikk rettet mot et annet parti, men å konsentrere meg om viktige ting, slik vi ser det, innenfor budsjettet for år 2000.

Vi har nå i lengre tid visst at verfts- og leverandørindustrien vil få store problemer neste år. Arbeiderpartiet har derfor kjempet for en mer aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk som kan bidra til å dempe investeringsnedgangen og gi tilbud om aktive tiltak til oppsagte og permitterte.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer en dobling av fornyelsestakten i fergeflåten og en betydelig økning med hensyn til fornyelse av fiskeflåten. Dette vil gi kjærkomne oppdrag for flere verft langs kysten som nå sliter med tomme ordrebøker. Økte tilskudd til fiskerihavneanlegg og økte bevilgninger til veibygging vil også være med og øke aktiviteten. For raskt å få flere investeringer i oljesektoren har vi nå fått til at produksjonsavgiften blir trappet raskere ned på felt som har byggeklare tilleggsprosjekter, enn det Regjeringen har lagt opp til.

Disse tiltakene vil sikre flere arbeidsplasser i utsatte næringer. Likevel kommer vi ikke utenom at antall ledige og permitterte ved offshoreverftene og i leverandørindustrien vil øke sterkt neste år. For å beholde og utvikle kompetansen i disse næringene og lokalsamfunnene har vi foreslått å øke antall tiltaksplasser med 3 500 i forhold til Regjeringens opplegg. Inntil 3 000 plasser inngår i en egen tiltaksplan spesielt rettet mot utsatte næringer som offshore- og leverandørindustrien. Innenfor tiltaksplanen skal arbeidsmarkedstiltak også kunne brukes overfor permitterte. Det skal også som et pilotprosjekt tilrettelegges for tilpassede opplegg innenfor etterutdanningsreformen for ledige i disse næringene.

Et av de siste punktene som kom på plass i budsjettforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, var avgiftsopplegget. Det vil styrke budsjettets næringsprofil at Regjeringens forslag om å innføre grunnavgift på fyringsolje for treforedlingsindustrien og den nye avgiften på trykkimpregnert trevirke nå blir avvist.

En av de viktigste målsettingene for Arbeiderpartiet var ved denne budsjettavtalen å få til et forlik som inneholdt et skatteopplegg for omfordeling. Det er etter Arbeiderpartiets syn avgjørende at skattesystemet i seg selv utformes slik at det ivaretar fordelingshensyn.

Rettferdighet og bred oppslutning om en relativt stor offentlig sektor tilsier at de som har størst faktiske inntekter, relativt sett bidrar mest til felleskassen. For Arbeiderpartiet er dette et grunnleggende utgangspunkt for utformingen av skattesystemet.

Det nye lønnsfradraget er et av flere eksempler på omfordelingselementer i avtalen. Nytt lønnsfradrag på 30 600 kr får direkte virkning for de laveste lønnsinntektene. Det er nettopp disse gruppene som har sakket akterut i velstandsutviklingen. Å gi denne omfordelingen via skatten vil kunne øke motivasjonen til å delta i yrkeslivet. Særlig kan dette få betydning innen omsorgsyrkene, hvor deltidsarbeid er utbredt.

Det nye trinnet i toppskatten øker skatten for dem som har de høyeste personinntektene, om lag 28 000 personer. Innslagspunktet settes til 762 700 kr. Undersøkelser viser at disse personene også har andre relativt høye inntekter, bl.a. fra aksjer og annen kapital. Det er særlig den skjeve fordelingen av slike kapitalinntekter som gjør at inntektsforskjellene øker i samfunnet. Derfor er det viktig at det er disse gruppene med høy inntekt som nå bidrar til en jevnere fordeling.

Så noen ord om nasjonalbudsjettets omtale av eiendomsskatteloven § 8 i forhold til kraftverk. En av hovedføringene for kraftskattereformen var den nye konkurransesituasjonen som oppstod ved innføringen av energiloven i 1991. To målsettinger var klare ved nevnte energilov:

• et skattesystem som i større grad skulle baseres på lønnsomhet og skattemessig likebehandling

• et skattesystem som skulle sette kraftforetak i stand til å møte den nye konkurransesituasjonen.

Den norske kraftnæringen går nå gjennom en omfattende restrukturering og er i stadig sterkere grad åpen for konkurranse med kraftselskap i andre land. Ved omleggingen av kraftforetaksbeskatningen av 1996 la flertallet til grunn at kraftkommunene ikke skulle tape penger på endringene i eiendomsskatten for kraftforetak.

Komiteens flertall står fortsatt ved disse formuleringene. Hva har så skjedd som vi ikke hadde oversikt over i 1996? Etter min oppfatning var det tre viktige kriterier som endret seg i forhold til det en da la til grunn:

• Utviklingen på spotprismarkedet. Den gang la vi til grunn en spotpris på 16,5 øre. Det har vist seg at spotprisen har variert mellom 11 og 12 øre pr. kWh.

• Forskjellen mellom prøvetakseringer og den endelige taksering når den forelå.

• De sterkt varierende effektforholdene ved de ulike kraftverkene.

Blant annet av de nevnte grunner ville inntektene til kraftkommunene variert for mye i forhold til det Stortinget vedtok, og som var Stortingets intensjoner. Det har da vært riktig – og vi har støttet Regjeringen – å utsette ikrafttredelsen av § 8 i eiendomsskatteloven for kraftanlegg, fordi det gjorde for store utslag for kraftkommunene, og det ville ikke vært i tråd med Stortingets forutsetninger.

Av nevnte grunner ber flertallet Regjeringen fremme forslag til lov- og forskriftsendringer, slik at kraftkommunenes samlede inntekter fra eiendomsskatten fra kraftproduksjonsanlegg i 2001 blir slik Stortingets forutsetninger var ved behandlingen av kraftskattereformen, nemlig at kraftkommunene skulle ha om lag de samme inntekter før og etter den nye reformen.

Til slutt: Det er viktig at Regjeringen i behandlingen av eiendomsskatten også vektlegger behovet for samlet sett å styrke norske kraftselskapers soliditet og konkurranseevne. Det er uten tvil god næringspolitikk, det er bra for distriktene, og det er ikke minst riktig miljøpolitikk. Det bør fremmes forslag til lovendringer, slik at Stortingets forutsetninger ved behandlingen av kraftskattereformen nå blir oppfylt, og disse endringene bør komme i god tid før 2001.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg veit at Tore Nordtun, som er skattepolitisk talsmann for Arbeidarpartiet, tek denne oppgåva på alvor og utfører den med stort ansvar. Eg meiner å hugsa at han i ein tidlegare debatt sa noko i retning av at det er viktig med påreknelege og stabile rammevilkår for næringslivet, og at dette ikkje minst gjeld skattereglane. Eg er heilt einig i dette. Næringslivet vårt fortener å veta kva dei kan rekna med av vilkår ei rimeleg tid framover.

Eg er vel kjend med at Arbeidarpartiet har sterke synsmåtar både på delingsmodell og reiarlagsskatt. I budsjettavtalen med Arbeidarpartiet har me føreteke justeringar i begge desse ordningane. Og mitt spørsmål til representanten Nordtun vert då følgjande: På bakgrunn av at det no er føreteke visse justeringar i desse to ordningane, og for å gje næringslivet stabile og påreknelege rammevilkår, vil då Nordtun og Arbeidarpartiet no la delingsmodell og reiarlagsskatt vera i fred?

Tore Nordtun (A): Forutsigbarhet, spurte representanten Sørfonn meg om, og viste til en tidligere svarreplikk jeg hadde når det gjaldt skatt. Det er ikke tvil om at forutsigbarhet i rammevilkårene er noe av det aller viktigste for næringslivet og spesielt det næringslivet som gjør store og framtidsrettede investeringer.

Når det så gjelder delingsmodellen, er standpunktet til Arbeiderpartiet vel kjent, men la oss gå tilbake igjen til skattereformen i 1992. Da var det et bredt skatteforlik også om delingsmodellen. Og i det brede skatteforliket lå to viktige elementer på plass, nemlig identifikasjonsreglene og taket. Det er ikke Arbeiderpartiet som har vært med på å utvanne skattereformen av 1992. Det var nettopp Sørfonns parti som gikk til angrep både på taket og identifikasjonsreglene i delingsmodellen. Arbeiderpartiet har stått ved delingsmodellen av 1992. Og det som har vært viktig for oss hele tiden, er å tette skattehull og bruke det i utjevningspolitikken. Det har vi nå fått regjeringspartiene delvis med på ved at vi har gått litt tilbake på identifikasjonsreglene i delingsmodellen, og fått det dit vi vil ha det, og som var en del av utgangspunktet fra 1992. Det er vi særdeles tilfreds med.

Når det gjelder rederibeskatningen, har den vært til debatt over lengre tid. Der var det også viktig for oss å gå tilbake, og vise til det som Regjeringen foreslo ved forrige budsjettbehandling, da de påpekte de åpenbare, store skattehullene som var i rederibeskatningen. Vi er særdeles glade for at vi nå har fått regjeringspartiene med på å støtte Regjeringens forrige forslag, om å tette disse hullene.

Erna Solberg (H): Det var vel slik at man i 1992 håpet at man, med det brede forliket som ble inngått, skulle slutte å la skattepolitikken bli det fremste symbolpolitiske området for en del partier. Arbeiderpartiet gikk med på å senke marginalskatten, selv om det tilsynelatende ville gi skattelettelse for høyinntektsgruppene, og var enig i at den utvidelsen av skattegrunnlaget som da ble gjort, bidrog til å skape en sunnere og bedre norsk økonomi.

Det som har skjedd de siste årene, er at skattepolitikk igjen er blitt symbolpolitikk for Arbeiderpartiet. Nå skal Tore Nordtun leke Robin Hood og løpe rundt og ta fra de rike og gi til de fattige. Problemet er at hvem som er de rike, har forandret seg radikalt fra oktober, da forliket ble inngått. I utgangspunktet var det ikke de som hadde lønnsinntekt, men det var en del kapitalinntektsgrupper, som skulle skattlegges gjennom å lukke hullene. Så var det hele Artist-Norge, som gjennom delingsmodellen hadde sett en mulighet til å omorganisere seg, selv om de fleste av disse omorganiseringene de facto ville bety at hvis det bare var for å unngå delingsmodellen, så gav de vekk penger. Og til slutt ble det altså høytlønte ansatte.

Problemet med en del av de endringene og det som har skjedd, er – bortsett fra at man innfører høyere marginalskatt på lønnsinntekter, som kommer til å medføre de problemene man kjenner fra tidligere, nemlig forsøk på å omgå beskatningen gjennom andre typer goder rundt omkring i bedriftene – at man også for første gang har innført et skattenivå for den typen inntekter, f.eks. i rurale yrker, som faktisk gjør det gunstig for alle å omorganisere seg til å være selvstendige og så få inn en sleeping partner i et delingsselskap og komme ut med lavere skatt. Inntil den endringen som gjøres i år, er det faktisk ikke lønnsomt å gjøre alle disse operasjonene. Hvordan kan Arbeiderpartiet forklare at hensikten deres er å sørge for at enda flere omorganiserer seg?

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Tore Nordtun (A): Erna Solberg spurte om det er fare for omorganisering etter de vedtakene som vi nå gjør.

Det er krevende å drive med skattepolitikk, det er krevende ut fra flere vinklinger. Men når vi lever i et samfunn hvor det er en del som er profesjonelle på å finne utveier for å unngå å betale inn i felleskassen, er det vår oppgave å sette gjerder rundt, slik at felleskassen får en del inn, så vi kan drive med omfordeling og sikkerhet og trygghet i samfunnet vårt.

Jeg vil vise til at vi til neste år, slik som jeg har hørt Regjeringen si og som er kravet vårt, skal få en gjennomgang av skattesystemet på nytt igjen. Jeg ser ikke for meg at det med dette kompromisset som vi har inngått med Regjeringen, vil skje så mye mer enn det tidligere har skjedd. La meg ta to-tre eksempler. Rederibeskatningen innebar tetting av en del skattehull. Identifikasjonsregelen i delingsmodellen var åpenbart utviding og skattehull. Det er ikke så vanskelig å se at når vi innførte det tredje trinnet i skatten, var det de absolutt høyest lønte som måtte være med og bidra til felleskassen. Med andre ord fikk vi gjennomslag for en del av omfordelingspolitikken vår som var viktig for oss. Ikke minst har vi nå tatt et skikkelig godt løft for dem som tjener minst i vårt samfunn. Det har vi nå greid å få til i budsjettforliket med sentrumspartiene. Jeg tror at disse menneskene vil komme til å merke grundig at vi her har drevet en omfordelingspolitikk, som de nå kommer til å sette pris på.

Øystein Djupedal (SV): Det var representanten Nordtuns gjennomgang av situasjonen for leverandørindustri og oljeindustri som gjorde at jeg følte behov for å ta replikk, for det er selvfølgelig en veldig vanskelig situasjon når man får et fall i aktivitet, slik man har opplevd. Særlig vil jeg tro at Nordtuns hjemtrakter er de som opplever det mest dramatisk. Det meldes i dag fra NTB at arbeidsledigheten i Rogaland har steget med 43 pst., og det antar jeg skyldes hovedsakelig leverandørindustrien.

Men så igjen har vi det motsatte problem: Hvordan skal det være mulig å opprettholde aktivitet i en bransje som åpenbart mangler oppdrag? Her er det som forbauser meg, for mange av de tiltakene Arbeiderpartiet går inn med, er riktige og målrettede. Man går inn med tiltaksplasser, og det er vi veldig enig i. Man går inn med etterutdanningsmidler, og det er vi enig i for å få til omstilling. Så går man inn med lettelser i CO2-avgiften, som altså er en lettelse for oljeselskap, men ikke en lettelse for leverandørindustrien. Man har altså latt seg presse av oljeselskapene, som sier man har et for hardt skatteregime. Så tar man en miljøskatt og fjerner den i håp om at det skal medføre større oppdrag, hvilket i seg selv ikke er en naturlig sammenheng.

Det bransjen totalt sett har mest bruk for, er langsiktighet. Nordtun brukte selv mye av sitt innlegg på å fortelle hvor viktig forutsigbarhet og langsiktighet er for næringslivet. Men i en bransje som har en variasjon fra litt over 30 milliarder kr i investeringer til over 70 milliarder kr – ja, man hadde sågar 74 milliarder kr i investeringer i fjor – er det veldig vanskelig å ha forutsigbarhet. Da er min utfordring til representanten Nordtun: På et tidspunkt på 1970-tallet hadde vi noe som het tempoutvalg, som hadde i oppdrag å prøve å se hvordan man kunne porsjonere ut oppdrag framover for at samfunnet, de ansatte, bedriftene, leverandørindustrien og oljeselskapene skulle få forutsigbarhet. Ville det ikke nå, i en fase der oljeindustrien nødvendigvis må bygges litt ned, være riktig å få et tempoutvalg igjen, slik at vi kan se hvordan vi skal få mest mulig ressurser og forutsigbarhet inn i en slik jo-jo-bransje? Det er min utfordring til representanten Nordtun.

Tore Nordtun (A): Det er riktig som Djupedal sa og viste til, at de nyhetsmeldingene som kom fra mitt fylke, Rogaland, er dramatiske. Det er antakelig flere tusen arbeidstakere som nå går inn i meget vanskelige tider, med permitteringer og oppsigelser. Arbeiderpartiet sa dette for ca. to og et halvt år siden. Da forutså man de vanskelighetene. Jeg minner Djupedal også om den debatten. Det var ikke SV som stod hardest på i den debatten som raste her i Stortinget for halvannet – to år siden om rammevilkårene for denne industrien.

Det er åpenbart at det er tiltak som må til, og jeg viser til den pakken som vi har lansert.

Når det så gjelder CO2-avgiften og produksjonsavgiftene, er det påvist at det har med investeringer å gjøre, det har med troen på norsk sokkel å gjøre, og det har med forutsigbarhet å gjøre. Som en vet, har både CO2-avgiften og produksjonsavgiften hatt elementer i seg av nedtrapping. Det er viktig at vi gir industrien de signalene nå, så de kan få troen til å investere.

Det hadde, som Djupedal sa, vært å foretrekke at man hadde en jevnere produksjon innenfor denne industrien og dermed også en jevnere sysselsetting. Ingenting ville vært bedre. Men jeg må også si at vi har partier, bl.a. regjeringspartiene, som tidligere har sagt hele tiden at investeringstakten i Nordsjøen måtte dramatisk ned. Stortingsflertallet har ment noe annet. Hva skal da industrien tro på?

Hovedspørsmålet til Djupedal var jo om man vil gå inn for et utvalg som skal porsjonere ut oppdragene. Det tror jeg ikke er veien å gå. Men jeg vil vise til den diskusjonen det vil bli omkring oljemeldingen, jeg tror det er da man vil legge slike føringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV): Norge er et veldig annerledes land i Europa, og det er spesielt på to områder vi er det. På det ene området er vi styrtrike og har råd til å investere i det som er nødvendig – og det er jo et område vi er annerledes på på det gode. Men det er et område der vi er annerledes på det vonde, og det dreier seg om boligpolitikken, eller mangel på boligpolitikk.

Nå fyker altså prisene både på det å leie og det å eie rett til værs, og på fem år har den sosiale boligbyggingen og støtten til sosial boligbygging blitt minsket med 70 pst. Andre land i Europa har flere ganger så mange rimelige utleieboliger og studentboliger som det vi har, og i tillegg har alle våre naboland en helt annen satsing på sosial boligbygging.

Hvis man er enslig nå, eller nyutdannet lærer eller sjukepleier, fins det nesten ikke en bolig som man kan klare å kjøpe uten å bli gjeldsslave. Husbanken har vært rimelig tom de siste åra. Nesten alle kommuner, og også staten, har solgt tomtene sine til markedspris. Det er nødt til å bli boligkrise av slikt.

De fleste unge i dag har jo høy gjeld når de er ferdige med utdanningen sin, mange av dem har faktisk flere hundre tusen i gjeld. Og nå sier banker nei til boliglån til f.eks. nyutdannede lærere og sjukepleiere fordi de umulig kan klare et så stort boliglån på toppen av studiegjelda si. Da må de altså ut og leie. Det å leie blir ofte mange ganger dyrere enn å kjøpe, og det gjør det i tillegg umulig å spare opp den egenkapitalen man trenger for en gang å komme inn på eiermarkedet.

Det er svært mange ufrivillige samboerskap som oppstår på denne måten. Folk tvinges faktisk til å bo sammen. Det burde kanskje bekymre Regjeringa litt.

Det er sjølsagt ikke alle som syns at dette er krise, for mange tjener gode penger på denne krisa. De bryr seg vel sikkert lite om hva en student har å leve av, eller hva en hjelpepleier tjener. Mange mener kanskje at det er greit å betale 5 000 kr måneden for en hybel, eller fra 7 000 – 9 000 kr i utgifter for en leilighet. Men dette er nesten umulig for svært mange unge og folk med vanlige inntekter.

Problemet er altså at vi nesten fullstendig mangler utleieboliger i dette landet. Det norske boligmarkedet er helt annerledes enn de fleste andre, og vi mangler, for å si det med finansdebattspråk, et strukturelement i den norske boligsektoren.

I Norge eier nesten alle boligen sin, og det har en grunn. Før var veldig mange prisgitt leiemarkedet, det var dyre og dårlige boliger, og det var leiehaier/hushaier. Ingen skal eie andres hjem, sa Trygve Bratteli, og det styrte norsk boligpolitikk. Det gikk veldig bra så lenge man hadde regulerte lån og en god satsing på den sosiale boligpolitikken, og man bygde mange boliger. De gammeldagse reguleringene måtte bort, men samtidig kastet man barnet ut med badevannet. Man tok også vekk hele den sosiale boligpolitikken, og nå bygges det svært lite slike boliger. Da er det markedet som styrer det som nesten er viktigst for folk, nemlig at man skal ha et hjem, et sted å bo. Det er nå fullstendig overlatt til markedet, og svært mange greier altså ikke denne kampen.

Vi ser også at Regjeringa har lagt fram en forskjellsmelding, som viser at forskjellene mellom folk øker, at noen blir ekstremt mye fattigere. Da går det selvfølgelig galt for mange. Og nå er vi nesten tilbake igjen der vi var da denne «alle skal eie sin egen bolig»-politikk ble utformet. Nå er vi der, så nå er veldig mange igjen prisgitt de private utleierne, som tar skyhøye priser. Banken eier boligen din og hver eneste krone du kan skrape sammen i all overskuelig framtid.

Dette må det gjøres en endring på. Det må nå fylles opp i Husbanken med tilstrekkelige tilskuddsmidler så det går an å få bygd nok billige utleieboliger i landet. Minst 3 000 boliger til halv pris burde det bygges i år og oppimot 5 000 de neste åra, hvis man skal ha noen mulighet til å gi folk et valg, et valg kanskje mellom det å bo i en sovepose eller på sofaen hos mor til man er 30, eller ha muligheten til å ha sin egen nøkkel til sitt eget hjem.

Berit Brørby (A): Arbeiderpartiet og sentrumspartiene ble enige om at det er godt for land og folk med en budsjettavtale mellom oss. Det gir stabilitet, ro og orden i økonomien, og gir forhåpentligvis snarlig også ytterligere rentenedgang.

Vi i Arbeiderpartiet kunne godt ha tenkt oss en enda større omfordeling fra dem som har god råd, til flere av velferdsoppgavene, og fordelt mer til dem som lite har. Men med denne budsjettavtalens innhold beveges politikken i riktig retning, noen vil si mot det reelle sentrum.

Jeg regner faktisk med at det som i dag beskrives som et budsjett for en mer rettferdig fordeling, ikke blir nullstilt neste år, da med en budsjettavtale med de to høyrepartiene. Jeg går ut fra at vi faktisk har sett et linjeskifte i sentrums søken etter venner, og at vi får en «rettferdighet» som varer. Det er grunn til å glede seg over det finansminister Restad sa tidligere i debatten her i kveld – fritt sitert: Det er bare med Arbeiderpartiet en får til en bedre fordeling – i alle fall er det lettere med Arbeiderpartiet enn med de to høyrepartiene.

Ser en på hva de to høyrepartiene har av forslag, finner en utgiftskutt som virkelig rammer de svakeste – kutt i sykelønn, arbeidsmarkedstiltak, skolefritidsordning, bare for å nevne noe. Skattelettelsene deres har også en dårlig sosial profil.

Vi går nå inn i år 2000 med et rettferdigere skattesystem, hvor noen av de rikere må yte mer til fellesskapet i form av økt skatt. Dette gis i sin helhet tilbake til dem med lave lønnsinntekter, i form av skattelette. Faktisk får 622 000 personer bedret økonomi bl.a. på grunn av det nye lønnsfradraget. Pensjonister og trygdede med lavere inntekter, inntil 160 000 kr – eller om lag halvparten av pensjonistene – får også skattelettelser. Den særskilte skattereduksjonsregelen bidrar til dette og til at satsen i minstefradraget økes fra 21 til 22 pst. Trygdede som har noe arbeidsinntekt, får også glede av det nye lønnsfradraget på 30 600 kr. Om lag 20 pst. av gruppen pensjonister og trygdede har lønnsinntekt i tillegg til trygd og pensjon.

Det er også grunn til å glede seg over at kommunene som en konsekvens av budsjettavtalen får noe mer å rutte med neste år. Jeg tror ikke at det som nå bevilges til kommunene, på noen måte er nok. Tvert imot mener jeg at Kommune-Norge vil trenge mange milliarder mer de nærmeste årene om vi, i verdens rikeste land, skal kunne skryte av våre velferdsordninger.

Alle kommunepolitikere driver i disse dager med å sy sammen sine budsjetter. Det er dyster lesing i lokalavisene, og mange kommer, forståelig nok, i ren frustrasjon hit til Stortinget for å få hjelp. Diskusjoner om systemfeil i inntektssystemet, mange pleietrengende, skjev alderssammensetning er temaer som går igjen. Det som er et faktum, er at det mangler mange millioner omtrent over hele fjøla. Det må kuttes i velferdsordninger, det er for lite penger til eldreomsorgen, til skolen og til veier, og kulturen går på sparebluss. Det blir ikke noe særlig billigere barnehager, og det samme med skolefritidsordningen. Derfor er den om lag ene milliarden i økning til kommunene nesten bare en dråpe i havet.

Så kan en spørre: Er det for ambisiøse velferdsoppgaver vi har pålagt kommunene? Jeg tror ikke det. De er kompetente, og antagelig blir kravene fra brukerne større etter hvert. Er det et organisatorisk spørsmål hvor vi kan effektivisere oss til mer velferd? Jeg tror ikke det er svaret alene, selv om jeg også ser at forenklinger og mindre skjemavelde i Kommune-Norge ville frigi mange kompetente mennesker til andre oppgaver.

Ser en f.eks. på fylkene og fylkesmannsembetene, er det en del dobbeltroller. Det finnes både utdanningsdirektør og fylkesskolesjef, både veisjef og samferdselssjef, både fylkeslege og fylkeshelsesjef osv. Sikkert godt begrunnet – men. Ser en på mangelen på helsepersonell i dag, så er det om lag 7 000 ledige stillinger innen sykepleie og helsevernarbeid. Tar en med hva som skal til for å utføre allerede vedtatte reformer innen pleie og omsorg, vil vi i år 2030 ha behov for dobbelt så mange ansatte som i dag, med de utfordringer som ligger i det.

Derfor kan ikke neste års budsjett bare bli en prøve på mer rettferdighet. Med de store utfordringene vi står foran i å løse velferdsoppgavene og sikre en rettferdig pensjon for alle gjennom folketrygden, må vi i de neste årene få til enda mer omfordeling, enda mer penger til utdanning og kunnskapsoppbygging, og enda mer til dem som sitter nederst ved bordet. Først da blir vi en ordentlig velferdsstat.

John I. Alvheim (Frp): Hvem hadde trodd at en regjering med en statsminister og en helseminister fra Kristelig Folkeparti ville være den første regjering på tiår som iverksetter en regulær innstrammingspolitikk overfor norske sykehus? Slik synes dessverre virkeligheten å bli i år 2000. Desto verre blir denne virkeligheten ved at Arbeiderpartiet nå ved budsjettforliket stiller seg bak en slik politikk, Arbeiderpartiet, som tidvis hevder å være selveste garantisten for vanlige folks velferds-, helse- og omsorgstilbud.

Jeg synes jeg hører regjeringspartienes protester: Hva med opptrapping av psykiatrien? Hva med kreftplanen, som denne Regjeringen har fått vedtatt? Det er vel og bra. Men hvordan skal disse gode planene kunne realiseres med de midler statsbudsjettet legger opp til for sykehusene i år 2000?

I tillegg til de utilstrekkelige budsjettmidler skal sykehusene dekke inn sine budsjettunderskudd for 1999, som for regionsykehusene alene utgjør 360 mill. kr. Konsekvensene er åpenbare. Den elektive pasientbehandling må reduseres drastisk, og garantibruddene vil øke dramatisk.

Jeg gjentar det jeg sa innledningsvis: For første gang på tiår legger flertallet i denne sal opp til at bl.a. syke mennesker gjennom reduserte bevilgninger til våre sykehus vil få enda lengre ventetider i sykehuskøene. En slik helsepolitikk vil ikke det norske folk forstå, og Fremskrittspartiet vil heller ikke akseptere en slik politikk.

Størrelsen på nedskjæringene til sykehusene er det foreløpig ingen som kjenner. Inntektssystemet for norske sykehus er blitt så innviklet og komplisert at knapt noen, tror jeg, i Stortinget er i stand til å overskue konsekvensene av disse ordningene.

Kommunenes Sentralforbund hevder at kuttene på sykehusbudsjettene kan dreie seg om så mye som 5 pst. En tilstrekkelig volumøkning som kan veie opp for kutt i enhetsprisene i den innsatsbaserte finansieringen, og et effektivitetskrav på 140 mill. kr som ligger innbakt i budsjettet, tror jeg ikke det er mulig å gjøre noe med.

Det er min spådom at den sittende regjering og stortingsflertallet er i ferd med å kaste landet ut i en ny helsepolitisk krise. Omfanget av problemene vil først komme til syne på vårparten, når vi begynner å se effekten av statsbudsjettet kombinert med sykehusenes regnskapsavslutning for 1999.

Stortinget har vedtatt at dersom norske sykehus behandler flere pasienter, skal de også få riktig betalt for det. Gjennom forslaget i statsbudsjettet ser det ut til at Regjeringen har glemt dette prinsippet. Nå er man i ferd med å underminere hele ISF-ordningen ved at sykehusene neste år må gjøre mer for å få like mye penger som i fjor. For å si det på en annen måte: Har Regjeringen mistet troen på gulroten siden den nå går over til å benytte pisken, eller er virkeligheten den at en ikke vil bruke mer penger på å behandle syke mennesker? Med overslagsbevilgning får en jo ikke problemer med budsjettbalansen i statsbudsjettet.

Fra våre sykehus kommer det stadig meldinger om at troverdigheten rundt det nye inntektssystemet er i ferd med å svekkes. Mangel på forutsigbarhet, endringer som er så innviklet at ingen aner konsekvensene, problemet rundt den såkalte krypgrensen, manglende kompensasjon for å ta i bruk nye medikamenter og behandlingsmetoder, bl.a. kostbare implantatbehandlinger, er noen eksempler på hvor vanskelig dette er blitt. Alt dette gir grunn til bekymring.

I forhold til brutto nasjonalprodukt bruker Norge lite på helsevesenet sammenlignet med andre OECD-land.

Et sekelskifte er i seg selv en stor begivenhet. Dette hundreåret har gitt menneskene her i landet en utrolig materiell velstandsutvikling. Men på terskelen til det nye århundret greier fremdeles ikke landets myndigheter og dette stortingsflertallet å gi vanlige mennesker trygghet for en anstendig behandling når sykdom inntreffer.

Fremskrittspartiet mener at sykehusene i store trekk må få dekket sine budsjettunderskudd i 1999, og vil fremme forslag om dette. Det er helt uakseptabelt at norske sykehus må stenge sykehusposter og redusere sin behandlingskapasitet på grunn av pengemangel. Hvis de nødvendige personalressurser er tilgjengelig for økt aktivitet, må Stortinget skjære igjennom krangelen om problemene skyldes fylkestingene eller Stortinget ved å bevilge de nødvendige penger på 1999-budsjettet under en ekstra saldering, slik at alle sykehus får strøket det meste av sine underskudd for 1999. Jeg forventer faktisk at Arbeiderpartiet vil støtte Fremskrittspartiets forslag i så måte, og jeg vil bli meget forbauset om så ikke skjer. For Fremskrittspartiet er trygghet for helse og alderdom en grunnpilar som vi prioriterer fremfor alle andre samfunnsområder i dette landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Representanten John Alvheim og jeg har en felles bekymring og utfordring. Det gjelder ressurssituasjonen i helsevesenet og sykehusene spesielt, slik som Alvheim var sterkt opptatt av i sitt innlegg.

Finansieringen av pasientbehandlingen i sykehusene skjer i partnerskap mellom staten og fylkeskommunen i en 50 – 50 fordeling. Nå vet jeg at Fremskrittspartiet ikke liker fylkeskommunen, men ser for seg et stort statsbyråkrati som erstatning for den. Virkeligheten bør ha gått opp for Fremskrittspartiet også, nemlig at stortingsflertallet ikke har til hensikt å legge ned fylkeskommunen i år 2000. Likevel kutter Fremskrittspartiet brutalt i den fylkeskommunale økonomien, både gjennom kutt på 3,6 milliarder kr i kommuneøkonomien og gjennom store skattelettelser. Dette vil gjøre det ytterligere vanskelig for sykehusene. Vi ser jo hva opplegget for 1999, som Fremskrittspartiet stod bak, har ført til av underskudd ved våre sykehus. Fylkeskommunene har ikke mulighet til å forsvare sin del av utgiftene til pasientbehandling.

Fremskrittspartiet ønsker å privatisere helsevesenet, med fare for at tilbudene utenfor de største befolkningskonsentrasjonene blir færre og gir dårligere helsetjeneste. Jeg vil spørre representanten Alvheim: Er sulteforing av fylkeskommunene et middel for å få til en privatisering av norske sykehus?

John I. Alvheim (Frp): La meg starte med det siste og svare representanten Asmund Kristoffersen: Fremskrittspartiet har aldri sagt, aldri skrevet og aldri ment å privatisere det offentlige helsevesen. Det vi har sagt, og det vi har gått inn for, er å få sterkere suppleringsinnslag av private helsetjenester på ulike felt.

Nei, Fremskrittspartiet vil heller ikke legge ned fylkeskommunen ved å pine den til nedleggelse. Dertil har vi for stor respekt for pasientene, som fylkeskommunen for øyeblikket har ansvar for å behandle.

Når det gjelder Fremskrittspartiets sultefôring av fylkeskommunen, er det heller ikke korrekt – hvis representanten Asmund Kristoffersen har fulgt med i Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag, både i år og i de to forutgående år. I år legger vi inn 3,4 milliarder kr til helse og omsorg til fylkeskommuner og kommuner. Så vi har ingen dårlig samvittighet når det gjelder å følge opp oppgavene innen sykehus- og omsorgssektoren som fylkeskommune og kommune skal ha ansvaret for.

At vi vil fjerne fylkeskommunen, er riktig. Det har vi villet lenge. Det som er interessant og positivt, er at flere partier nå innser at det må gjøres, til og med langt inn i Arbeiderpartiet. I mitt eget fylke går gruppelederen i Arbeiderpartiet nå inn for å vurdere å legge ned fylkeskommunen, for man ser for det første at fylkeskommunen er en for liten enhet til å drive sykehus, og dernest at fylkeskommunen er meget kostbar i drift.

Are Næss (KrF): Representanten Alvheim har et klart engasjement for de svake i samfunnet – ikke bare i ord. Det respekterer jeg ham for, og det preger hans innsats i helsepolitikken, hvor vi til dels kan være uenig i midlene, men ikke i målet.

Men jeg er alvorlig bekymret for Fremskrittspartiets avgiftspolitikk, som ikke vil fremme våre felles mål for folkehelsen. Fremskrittspartiets forslag til alkoholavgifter i årets budsjett innebærer en reduksjon på mellom 30 og 40 pst. på de sterkeste varene. For drikker med lavere alkoholkonsentrasjon vil Fremskrittspartiet dels fjerne avgiftene helt, dels redusere dem med mer enn 50 pst. Når det gjelder tobakk, vil partiet redusere avgiftene med fra 46 pst. for røyketobakk til 78 pst. for snus, noe som vil føre til en prisreduksjon pr. pakke på 19 kr for sigaretter, 25 kr for snus og 32 kr for tobakk. Reduserte avgifter på tobakk og alkohol fører enten til reduserte inntekter for staten eller til økt forbruk. Jeg ser her bort fra den mye omtalte handelslekkasjen til Sverige, da de fleste av oss har den glede å være bosatt i rimelig stor avstand fra svenskegrensen. Jeg er oppmerksom på at også Regjeringen har sett seg nødt til en viss justering av alkoholavgiftene. Men erfaringen viser at avgiftsreduksjoner av en størrelse som den Fremskrittspartiet legger opp til, vil øke forbruket av alkohol og tobakk, spesielt hos unge, hvor prisen er en særlig avgjørende faktor for forbruket. Og dette er ikke god helsepolitikk.

Forskere ved Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning har regnet ut at en prisreduksjon på alkohol til ca. en fjerdedel over tysk nivå, ville medføre omtrent en fordobling av antall alkoholrelaterte dødsfall i Norge, fra ca. 2 000 til ca. 4 000. Når det gjelder tobakk, forårsaker den mer enn 7 000 dødsfall i Norge årlig, altså rundt regnet ett dødsfall hver time i døgnet.

Mitt spørsmål til hr. Alvheim blir derfor: Tar Fremskrittspartiet helsemessige, og dermed helseøkonomiske, virkninger med i vurderingen av sin avgiftspolitikk?

John I. Alvheim (Frp): Det var mye på én gang fra representanten Are Næss. Jeg tror representanten forsnakket seg innledningsvis. Vi er enige om målene, men vi er dels uenige om midlene for å nå målene. Så vidt jeg oppfattet, sa representanten det stikk motsatte, men det er greit nok.

Ikke uventet får jeg en replikk mot meg fra Kristelig Folkeparti, nesten den samme hvert år fra ulike representanter. Når det gjelder avgifter på alkohol og tobakk, er vårt mål ikke å fjerne avgiftene, men å prøve å komme ned på et svensk nivå, som bl.a. har den sideeffekten at man reduserer handelslekkasjen og fremfor alt smugling av både sprit og tobakk.

Jeg har ikke fagkunnskap nok til å imøtegå antallet dødsfall av ulike gifter når det gjelder både tobakk og alkohol, som representanten Are Næss foredrog her, men jeg må ærlig innrømme at misbruk både av alkohol og tobakk gir helseskade. Det er det vel ingen uenighet om. Men dette er tross alt lovlige varer i et fritt demokratisk samfunn, og da synes jeg det er rimelig at prisene også står i forhold til prisene i våre naboland og ellers i Europa. Vi kan ikke forby verken tobakk eller alkohol, men vi kan utmerket godt holde avgiftene på et nivå som likestiller oss med våre nærmeste naboland.

Og så må man ikke glemme, når man tenker på helseskadene og kostnadene for samfunnet (presidenten klubber), at de betydelige avgiftene som betales inn (presidenten klubber igjen) både fra røyk og sprit, er store og dekker (presidenten klubber igjen) det meste av sykehusoppholdene.

Presidenten: Presidenten anmoder talerne om å holde seg innenfor den tildelte taletid.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg deler også representanten Alvheims bekymring og vurderingen av situasjonen i våre sykehus. Fremskrittspartiet og Høyre er jo enig i mye av helsepolitikken, bl.a. at staten bør overta ansvaret for, om ikke eierskapet av, sykehusene, og at fylkeskommunen kan nedlegges. Takket være Fremskrittspartiet og Høyre har vi nå innsatsstyrt finansiering av sykehusene, noe som har stimulert til økt aktivitet og flere behandlede pasienter. Men det er viktig at denne ordningen ikke kommer i miskreditt.

Nå er det slik at ingen finansieringsordninger er perfekte, og så langt viser evalueringen som er i gang når det gjelder innsatsstyrt finansiering, at det er behov for forbedring av ordningen for å sikre økt pasientbehandling og redusert ventetid. Høyre mener det er nødvendig å forbedre systemet på flere punkter.

For det første må satsene økes til minst 60 pst., og for det andre bør finansieringen gå direkte til sykehusene. I tillegg mener Høyre at det bør utarbeides et system med differensierte enhetspriser for DRG-refusjon som tar høyde for de større sykehusene, som regionsykehusene, som behandler pasienter med mer kompliserte sykdommer og derved mer kostbar behandling.

Mitt spørsmål til representanten Alvheim er om vi kan regne med Fremskrittspartiets støtte til et forslag om differensierte enhetspriser for DRG-refusjon. Dette vil kunne gi regionsykehusene mer ressurser, og det er det i høyeste grad behov for.

John I. Alvheim (Frp): Det var en meget hyggelig replikk, og det er i grunnen synd for Helse-Norge at regjeringspartiene har kvittet seg med de to partiene som har stått for en fremtidsrettet helsepolitikk i dette storting over flere år.

Jeg kan uten videre si at Fremskrittspartiet fullt ut vil støtte forslaget som nå ble annonsert av Høyre. Jeg tror det er et forslag som er helt nødvendig. Og når det gjelder prosentsatsen for ISF, vil vi selvfølgelig også støtte den – 60 pst. Det er for øvrig et forslag vi har i vårt eget prinsipale budsjettforslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Laila Dåvøy: Utviklingen på arbeidsmarkedet er så langt i samsvar med det som ble lagt til grunn i nasjonalbudsjettet for 2000. Det er med tilfredshet jeg registrerer at den faktiske ledighetsutviklingen er noe bedre enn forventet.

Utviklingen preges av en todeling. I deler av industrien går sysselsettingen markert tilbake, mens det i store deler av servicesektoren og i offentlig tjenesteproduksjon er sysselsettingsvekst. Selv om nær 4 000 flere er ledige i forhold til på samme tid i fjor, er ledigheten fortsatt bare 2,5 pst. Ubalansen på arbeidsmarkedet gjør seg særlig gjeldende for Agder-fylkene og i Rogaland, og har rammet menn i større grad enn kvinner. Dette er en alvorlig utvikling som jeg har tatt tak i med de virkemidlene jeg har i arbeidsmarkedspolitikken.

En spesielt stor nedgang i oljeinvesteringene medfører lavere aktivitet i verftsindustrien og i oljerelaterte næringer, som flere har vært inne på tidligere i dag. Jeg mener at en betydelig del av problemene disse næringene står overfor, er av strukturell karakter. Mitt inntrykk er at det er bred enighet om at nåværende kapasitet er høyere enn hva det synes å være markedsmessig grunnlag for de nærmeste årene. Dette er det også nødvendig å forholde seg til når man skal ta tak i problemene.

Regjeringen er godt i gang med arbeidet for å følge opp problemene i disse deler av arbeidsmarkedet. For 2000 ønsker vi å innrette arbeidsmarkedspolitikken mot å motvirke økt ledighet som følger av næringsmessig og geografisk ubalanse og mobilisere arbeidskraft til ledige stillinger. Jeg har bedt arbeidsmarkedsetaten intensivere formidlingsinnsatsen rettet mot personer som blir ledige i offshorerettet verfts- og leverandørindustri. Da enkelte av disse personene vil ha behov for å tilegne seg ny kompetanse, har vi i budsjettet for 2000 foreslått avsatt en del midler til kvalifiseringstiltak rettet mot personer fra verftsindustrien og oljebasert leverandørindustri som blir, eller står i fare for å bli, arbeidsledige. I tillegg vil det bli gitt opplæring til ansatte og permitterte for å sikre nøkkelkompetanse i næringen når de nye oppdragene kommer. Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen gir grunnlag for å trappe opp denne innsatsen. Det er jeg svært glad for.

Jeg vil følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye, og fokusere særlig på utviklingen i den oljebaserte industrien. Hvis utviklingen utover vinteren avviker fra det vi forventer, vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med eventuelle ytterligere tiltak i revidert nasjonalbudsjett.

I vårt budsjettopplegg er yrkeshemmede en prioritert målgruppe. Gjennom de senere årene med kraftig reduksjon i arbeidsmarkedstiltakene for ordinær arbeidskraft har vi trappet opp innsatsen overfor yrkeshemmede. Vi har foreslått å videreføre denne satsingen – jeg peker særlig på innsatsen overfor yrkeshemmede med sammensatte problemer og stort bistandsbehov, og personer med variabel arbeidsevne uten utsikter til snarlig bedring. Personer med psykiske lidelser skal bli gitt et bedre tilbud i tråd med opptrappingsplanen for psykisk helse. Dette må også ses i sammenheng med oppfølgingen av utjamningsmeldingen. Vi kommer til å igangsette et forsøk med lønnssubsidiering av lengre varighet rettet mot personer med sammensatte problemer og variabel arbeidsevne. Et slikt tiltak vil sammen med våre øvrige tiltak kunne gi et enda bedre tilbud til mange yrkeshemmede, til glede for den enkelte og for samfunnet.

I forbindelse med programmet «Et enklere Norge», som Regjeringen lanserte i sommer, vil jeg rette oppmerksomheten mot formålet, som er å gjøre det lettere og mindre ressurskrevende for kommuner, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner å ha med statlig forvaltning å gjøre. Det er i gang mer enn hundre små og større prosjekter innenfor «Et enklere Norge». Vi har også bedt våre brukere og medspillere om å gi oss ideer til flere tiltak.

Mitt departement har et spesielt ansvar for å få til forbedringer i forholdet mellom forvaltningen og den enkelte. Forvaltningen må gi brukerne bedre informasjon, effektivisere og samordne sine tjenester, og redusere belastningen på brukerne i forbindelse med datainnhenting.

To prosjekter vil jeg spesielt nevne. Det ene er at statlige etater skal ha serviceerklæringer innen utgangen av 2000. Slike erklæringer kan ses på som «varefakta» fra statlige etater. De skal vise brukerne hva etaten gjør, og hvilket servicenivå den vil holde når det gjelder viktige forhold som saksbehandlingstider og andre ventetider. Dette er i god gjenge i alle statlige etater.

Det andre prosjektet er offentlige servicekontorer, som har som formål å samordne offentlige tjenester til beste for brukerne og legge til rette for at statlige tjenester skal være tilgjengelig over hele landet. Vi håper at slike kontorer vil bli etablert over hele landet innen rimelig tid. (Presidenten klubber).

Det er avsatt 5 mill. kr til etablering av offentlige servicekontorer i kommunene (Presidenten klubber igjen) ...

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): Representanter for Regjeringen og regjeringspartiene har i flere innlegg i dag understreket at Norge har en god økonomi. Vi har lav prisstigning, vi har et relativt lavt rentenivå, så godt som ingen inflasjon osv. Men viljen til å dele æren med andre har ikke akkurat vært påfallende. Derfor er det på sin plass å trekke fram den helt avgjørende rolle som fagbevegelsen har spilt – det gjelder ikke minst i kampen mot arbeidsledigheten. Uten den solidariske holdningen og moderasjonen fagbevegelsen har lagt for dagen, ville vi i dag ikke hatt Europas laveste ledighet.

Det er derfor urovekkende og betenkelig at Regjeringen stadig vekk opptrer slik at den støter fagbevegelsen fra seg. Det siste framstøtet i så måte er angrepet på AFP-ordningen. Her velger Regjeringen uten videre å overkjøre den ene parten. Regjeringen har nevnt flere gode grunner for å endre ordningen. Jeg vil derfor spørre statsråd Dåvøy om hun ikke ser noen gode grunner for å spille på lag med fagbevegelsen i tiden som kommer. Selvsagt er det ønskelig at eldre arbeidsføre arbeidstakere står lenger i jobb, men det finnes da bedre måter å oppnå det på enn å angripe velferdsordninger som er kommet i stand etter konstruktivt samarbeid med en ansvarlig fagbevegelse.

Jeg har registrert at statsråden har uttalt at hun ønsker en god dialog med fagbevegelsen, men da bør hun vel rekke ut en åpen hånd, og ikke det som oppfattes som en knyttet neve. Kan statsråden love at hun vil gjøre sitt til at Regjeringen respekterer inngåtte avtaler mellom og med partene i arbeidslivet? Svaret på mine to spørsmål er av avgjørende betydning for utviklingen framover, ikke bare når det gjelder økonomien.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har ingen problemer med å berømme fagbevegelsen for den innsatsen de har bidratt med i de årene som har gått, når det gjelder lønnsutvikling og økonomi og det at vi i dag faktisk kan si at vi har en god økonomi i samfunnet.

Det er riktig at Regjeringen har signalisert noen endringer i AFP-ordningen. Det er også riktig at det er inngått avtaler om AFP-ordningen med fagbevegelsen. Jeg har lyst til å si at jeg senest i går var på en stor kartellkonferanse som LO holdt, der vi diskuterte seniorpolitikk, og der jeg bl.a. inviterte fagbevegelsen til et samarbeid om nettopp å ivareta de eldre arbeidstakerne – klare å lage incitamenter som gjør at vi kan beholde flere lenger i arbeidslivet. Vi har nemlig også store problemer knyttet til mange eldre som blir støtt ut av arbeidslivet, som faktisk ønsker å jobbe.

Vi har signalisert noen endringer i AFP-ordningen, og jeg kan svare ja på representantens spørsmål om vi ønsker å samarbeide med fagbevegelsen. Det gjør vi. Senest i går inviterte jeg fagbevegelsen og LO til å være med og diskutere også pensjonsspørsmål, også de tiltakene vi har foreslått i nasjonalbudsjettet. Det har vært et problem i Olsen-utvalget, som vi hadde for en tid tilbake, at hovedorganisasjonene meldte seg ut av dette arbeidet. Det er også riktig at LO i etterkant heller ikke har villet komme i høring til Olsen-utvalget. Jeg har invitert dem – senest i går og også tidligere – og jeg er klar til å diskutere når som helst.

Per-Kristian Foss (H): Jeg har to spørsmål til statsråd Dåvøy som fagminister og ett spørsmål til statsråd Dåvøy som Kristelig Folkeparti-politiker.

Først følgende: Statsråden omtalte i sitt innlegg prosjektet «Et enklere Norge». Hva er da årsaken til at forskriftene til regnskapsloven har gjort hverdagen mer komplisert for bedriftene? Ifølge NHO vil forskriftene virke sterkt fordyrende for bedriftene, og det dreier seg om milliardbeløp.

Spørsmål nr. 2: Statsråd Dåvøy omtalte AFP-ordningen, og når jeg hører statsråden, skjønner jeg at hun vil diskutere med noen, men problemet er at da må jo Regjeringen ha et syn. Når jeg lytter til statsråd Dåvøy og leser regjeringspartienes merknader om AFP-ordningen, oppdager jeg ikke noe standpunkt. Man må iallfall møtes med en holdning. Jeg leser ut av Regjeringens nasjonalbudsjett at man i alle fall ser behov for å stramme inn noe på AFP-ordningen, men når jeg hører statsråden, merker jeg ikke noe av dette. Derfor dette direkte spørsmål: Står statsråden inne for alt som står i Regjeringens budsjettdokumenter om AFP-ordningen?

Siste spørsmål: Representanter for Kristelig Folkeparti har flere ganger sagt fra denne talerstol at Høyres budsjettalternativ ikke var noen invitt til et samarbeid med Bondevik-regjeringen. Det forstår jeg ikke, for noen av våre forslag var faktisk tatt fra Kristelig Folkepartis program. Og hvordan kan det være en fornærmelse mot en Bondevik-regjering å ta forslag fra Kristelig Folkepartis program? Da må virkelig maktforholdene ha endret seg dramatisk. Det skulle vært spennende å få innsikt i disse maktforholdene når vi nå opplever å ta f.eks. egenandeler i sykelønnsordningen eller det å redusere boligbeskatningen, som er tatt fra Kristelig Folkepartis program – ja, det står vel faktisk mer i Kristelig Folkepartis program, det står, i likhet med i Høyres, at man vil ta bort fordelsbeskatningen på boliger. Vi har nå vært mer beskjedne i vårt alternativ og faktisk foreslått å ikke øke den, hvilket man skulle tro kanskje var et bidrag i Kristelig Folkeparti-retning.

Det var tre spørsmål.

Statsråd Laila Dåvøy: Vi har lansert «Et enklere Norge», som jeg har sagt foreløpig består av over 100 prosjekter, og representanten spør hvorfor man har så vanskelige forskrifter i regnskapsloven. Det kunne sikkert finansministeren svart mye bedre på enn meg, jeg kjenner ikke detaljene så godt. Men det jeg kan si, er i hvert fall at ethvert forslag til tiltak innenfor ulike områder – det være seg økonomi, organisasjon, hva som helst – tar vi imot med takk.

Vi har også en del endringer på gang når det gjelder økonomiforholdene og reguleringer knyttet til dette. Så hvis representanten har forslag å komme med til hvordan vi kan gå videre, tar vi imot det også fra stortingsrepresentanter. Det er mange ordninger som er kompliserte.

Så til AFP-ordningen. Vi har jo et syn, men i dette budsjettet har vi lagt fram en del forslag til diskusjon, uten at vi akkurat her og nå foreslår vedtak. Det er nettopp for å få en dialog. Det er også for å invitere både Stortinget og andre som har meninger, til å si hvordan vi skal gå videre. Vi ser at vi er nødt til å gjøre noe innenfor AFP-ordningen, og jeg tror faktisk også at en del innenfor fagbevegelsen og andre politiske partier ser det. Det kan hende vi ikke er enige om alle de tiltakene vi har ønsket å drøfte. Det får så være. Noe må iallfall gjøres.

Når det så gjelder Høyres budsjett, er det fint hvis Høyre har tatt en del fra Kristelig Folkepartis program, da regner vi med at vi også får støtte for en del. Men jeg må få lov å bemerke at det også er en hel rekke forslag i Høyres budsjett som er direkte i motstrid til det Kristelig Folkeparti står for – jeg nevner u-hjelpen som ett eksempel.

Karin Andersen (SV): I utjamningsmeldinga står det at den viktigste årsaken til den økende fattigdommen er en kombinasjon av mangel på arbeid og dårlig helse. I proposisjonen til arbeids- og administrasjonsministeren står det også at arbeidsmarkedstiltak virker, altså at sjansen for å få jobb, øker hvis en er på tiltak. Da er det med stor forundring man merker seg at Regjeringa legger fram et forslag der den sier at arbeidsledigheten skal øke med 10 000 og tiltakene bare med 500, altså at man øker den passive dagpengemottakinga og tar sjansen på at flere ikke kommer i jobb. Dette dreier seg også om yrkeshemmede, der tallet har vært over 54 000 i mange år, og der det nå øker.

Hva er grunnen til at Regjeringa måtte ha hjelp i budsjettforliket til å rette opp de verste skavankene ved dette? Er det slik at Regjeringa ikke vil ta i bruk den mekanismen som de selv sier virker?

Så det andre spørsmålet: Kommuneøkonomiproposisjonen i vår viste at skal kommunesektoren, offentlig sektor, få den andelen av den forventede arbeidsstyrken for å klare å bemanne i henhold til reformene framover, trenger de en økning på 2 prosentenheter av arbeidsstyrken, og det er dobbelt så mye som det er rom for i makroøkonomien. Altså: Vil det bli en skrikende mangel på ansatte i offentlig sektor – leger sykepleiere, hjelpepleiere, lærere osv.? Hvordan vil statsråden som arbeidsminister gripe dette an? Hva slags tiltak har arbeidsministeren å komme med for at offentlig sektor ikke skal bli fullstendig utarmet, for at klasserommene ikke skal bli rimelig tomme for lærere, og at sykehusene ikke skal bli tømt for hjelpepleiere og sykepleiere?

Statsråd Laila Dåvøy: Først har jeg lyst til å påpeke at jeg som arbeidsminister selvsagt er glad for at vi i budsjettforliket også har fått flere tiltaksplasser knyttet til arbeidsledighet.

Representanten reiser selvsagt et viktig spørsmål når hun kobler forutsetningen for antall ledige med at det fra Regjeringens side – etter hennes mening – er for få tiltaksplasser. Vi har sett på helheten i arbeidsmarkedstiltakene, slik som arbeidsmarkedsetaten i dag fungerer. Det vi har sett de siste årene, er at det har vært en sterkt økt vekt på formidlingsinnsatsen, og det har vist seg å være svært effektivt. Det er faktisk også slik at vi i Norge i dag har en rekke områder der det er mangel på arbeidskraft, og det har vist seg å være effektivt når vi har klart å formidle. Det har vært formidlet så mange som 144 000 enkeltpersoner i 1998, og enda flere vil bli formidlet i 1999.

Jeg har også lyst til å påpeke at vi har en sterkt målrettet innsats i arbeidsmarkedsetaten. Vi prioriterer ungdom og langtidsledige. Vi prioriterer også yrkeshemmede.

Når det så gjelder rekruttering til offentlig sektor og problemene knyttet til enkelte grupper, blir det for liten tid til å komme inn på alle tiltakene, men jeg vil vise til handlingsplanene for helsepersonell som ligger i Helse- og Sosialdepartementet. Her er en rekke tiltak foreslått. Som arbeidsminister ønsker jeg fortsatt å drive en god personalpolitikk og prøver å være en god arbeidsgiver for alle de offentlig ansatte i statlig sektor.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ranveig Frøiland (A): I samband med dei to siste budsjetta har sentrumsregjeringa valt å samarbeida med Høgre og Framstegspartiet. Det har gjeve som resultat at vi har hatt eit historisk lågmål når det gjeld barnehageutbygging, arbeidsmarknadstiltaka er kraftig reduserte, sjukelønsordninga for deltidsarbeidande er teken bort, skulefritidsordninga har vorte vesentleg dyrare for foreldra, og det har vore kutt i midlane til utdanning med mange hundre millionar kroner.

På landsmøtet til Arbeidarpartiet i fjor haust vedtok vi «Program for rettferdig fordeling». Budsjettavtalen som Arbeidarpartiet har inngått med sentrumspartia i år, er eit skritt i rett lei, og det er eit skritt i retning av å følgja opp ei meir rettferdig fordeling. Vi har fått fleire frie midlar til kommunar og fylkeskommunar, det har vorte fleire kroner til barnehageutbygging, det er fleire kroner til skulefritidsordning, det er fleire kroner til universitet og høgskular, og det er faktisk fleire kroner å byggja studentbustader for.

Omfordeling betyr i skattepolitikken at dei som har mykje, må vera med og bidra til dei som har mindre. Dei som har lite, skal faktisk verte tilgodesette.

Skattelette på over 1 milliard kr for dei som har lågast lønsinntekt, er verkeleg eit stort lyft, og det betyr skattelette på 4 300 kr for lønsinntekter på 75 000 kr. Eit lønsfrådrag på 30 600 kr er berre eit første steg i ein skattereform for dei lågast lønte. Dette betyr at deltidstilsette, studentar, pensjonistar som har løna arbeid, vil ha meir igjen i lønningsposen når dei får skattelette. Og når nokon får lette, må nokon betala. 2 milliardar kr har dei som har mest, råd til å betala. Ny toppskatt for dei som tener over 762 700 kr, kan veldig godt forsvarast. Fjerning av AMS-ordninga har det vore vanskeleg å få gjennomført tidlegare, men i år lukkast Arbeidarpartiet i å få det til. Det er ei veldig fin omfordeling.

Det er ikkje sant at Arbeidarpartiet har fått gjennomført heile programmet – på langt nær! Vi har mykje vi skal ha gjennomført før vi har oppnådd det, men det er teke steg i rett lei. Med den avtalen som vi har fått til, har det altså vorte ei betre fordeling. Og frå 1. januar neste år får deltidsarbeidande igjen rett til å opparbeida seg sjukeløn når dei er sjuke.

Det har lenge vore klårt at situasjonen i verftsindustrien og i offshorenæringa, er vanskeleg. Permitteringar og oppseiingar ser vi over heile Vestlandet. Regjeringa har ikkje teke dette på alvor. Vi i Arbeidarpartiet laga i samband med handsaminga av revidert nasjonalbudsjett ei næringspakke som gjaldt både nærings- og sysselsetjingstiltak, som vi fekk fleirtal for trass i Regjeringa. Det gjaldt å gjera meir spesielt for offshorenæringa, å få redusert CO2-avgifta og få den inn i kvoteordningar, få redusert produksjonsavgifta og få til ein gjennomgang av skattepolitikken for denne næringa. I tillegg til det sa vi at fiskerihamnene måtte få auka løyvingar, det måtte byggjast fleire studentbustader, og vi måtte auka midlane til utdanning, høgare utdanning og universitet. I forhandlingane no i haust har vi frå Arbeidarpartiet si side brukt mykje tid på å få til ei omfattande sysselsetjingspakke, slik at vi òg kan ivareta desse områda.

Det vert reduksjon i investeringane i offshoresektoren. Det er noko som alle veit, men vi må ta vare på den kompetansen som finst der, slik at ein ikkje i løpet av eit par år må byggja opp igjen den kompetansen som no vert redusert. Eg forstod på statsråd Dåvøy at ho var godt nøgd med den pakka som Arbeidarpartiet hadde fått til i lag med Regjeringa, og det er viktig at ein får sett dette ut i livet slik at det vert færrast mogleg skadeverknader for dei som er tilsette i denne sektoren, og for dei som òg skal ivareta kompetansen vidare.

Så til AFP-ordninga. Det er ein avtale mellom partane i arbeidslivet, og eg må seia at eg vart veldig forundra då statsråd Dåvøy sa at ho ville ta initiativ til å samarbeida med fagrørsla om dette. Fagrørsla har vore heilt klar. Dei har tidlegare sagt frå om korleis dei ynskjer denne avtalen inngått, og det er inngått ein avtale med arbeidsgjevaren. Staten – storting, regjering – har slutta seg til det, og dersom nokon går rundt og meiner at 20 000 – 25 000 arbeidstakarar i dette landet skal kunna øydeleggja for norsk økonomi, er det ikkje berre å ta hardt i, det er eigentleg å seia noko som er heilt feil. For mange av desse arbeidstakarane er slitne etter eit langt liv i ein tungindustri t.d., og ein har laga ein avtale om at dei skal få gå av ved 62 år. Det er eigentleg å bruka pengar som dei kunne ha teke ut i løn, til å laga ein pensjon for. Vi frå Arbeidarpartiet si side har skrive klart inn i budsjettmerknaden at denne ordninga skal ikkje skuslast bort, og at ein skal halda fram med å ha eit samarbeid mellom partane i arbeidslivet. Her har regjeringspartia fått støtte frå Høgre og Framstegspartiet i ein merknad som seier at Regjeringa kan koma tilbake igjen med dei forslaga som dei ikkje har våga å fremja no. Eg må seia at dersom Regjeringa kjem tilbake med dei, vil det seia at det er Høgre og Framstegspartiet dei vil ha fleirtal saman med og ikkje Arbeidarpartiet.

Korleis har så dei andre partia snakka om denne avtalen som er komen i stand no, som gjev ei betre fordeling, meir til velferd og felles tiltak og mindre til private tiltak? Eg må seia at eg vart positivt overraska over finansminister Restad då han nesten berre snakka om kor bra denne avtalen var. Det er flott. Venstre er litt meir tilbakelent og seier at dei har sloppe billeg frå dette. Det er ein underleg karakteristikk av at ein har fått til så mykje bra på så mange område, at ein snakkar om litt prosentvis endring. Det er klart at ved å gjera dette til ein prosentdebatt, skal det endrast på mykje før ein kan gå i rett lei. Men her er det viktige fordelingspolitiske prinsipp som ein har klart å vri i rett lei, og difor er nok ikkje Venstre så fornøgd med denne avtalen som kanskje Senterpartiet er. Og eg må seia at Kristeleg Folkepartis Rise vel tok bladet frå munnen då han sa at dei hadde invitert Høgre òg til regjeringssamarbeid. Det har no Foss teke avstand frå, for han var ikkje til stades på Voksenåsen ettersom eg skjøna.

Det er litt rart å sitja og høyra på denne debatten i dag, korleis dei ulike regjeringspartia vektlegg denne avtalen. Men det er vel òg greitt å konstatera at dei som sit i regjering, synest den er bra, medan kanskje ein del av dei som er her i stortingssalen, ikkje synest det er så bra det dei har lovt å vera med på av endringar. Det som er viktigast i tida som kjem, er å sjå kva regjeringspartia tenkjer om dei politiske samarbeidspartnarane, kva slags retning dei vil gå i. Vil dei ha ei betre fordeling – og det ønskjer veldig mange her i denne salen – kan dei berre lukkast med det i eit samarbeid mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet. Det har vore slege fast frå leiaren i Senterpartiet og òg frå fleire andre.

Det kostar for mykje å endra kurs kvart år. Om ein eitt år skal gå til høgre og gje store skattelettar og redusera på fellesgoda, for så til neste år å auka fellesgoda igjen og fordela skattar på ein annan måte, vert det temmeleg mykje vingling ut av det, det vert liten tryggleik. Difor er mitt råd at sentrumsregjeringa må halda fram denne kursen dei har slege inn på no: meir til fellesskapet og ei betre fordeling når det gjeld skattepolitikken. Men Regjeringa må visa at dei ønskjer ei endring i den retning og ikkje berre seia at dei tar fleirtalet der det måtte finnast.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Ove Width (Frp): R epresentanten Ranveig Frøiland har sittet svært sentralt i forhandlingene med sentrumspartiene for å få til et budsjettforlik, som det heter. Hun har nok derfor hatt stor innflytelse på det resultatet som man har kommet fram til. For meg ser det ut som at det å ha fått til et forlik, har vært avgjørende framfor å få til et resultat.

Arbeiderpartiet vil gjerne snakke om det de kaller solidaritetsalternativet. Hva er nå det for noe? Det kan da umulig være resultatet av budsjettforliket? Tror Arbeiderpartiet at hvis man skattlegger de såkalt rike hardere, uten å gi lette for de ikke rike, så er det et solidaritetsalternativ? Fremskrittspartiet har i sitt budsjettforslag gitt lette til de som ikke har for mye, f.eks. unge familier og pensjonister, i form av lavere generell boligbeskatning og lavere elavgift – altså det motsatte av hva Arbeiderpartiet har gjort.

Da må jeg spørre representanten Frøiland: Mener Arbeiderpartiet og representanten Frøiland at Fremskrittspartiet fortsatt skal være det partiet som skal ta vare på de minst bemidlede i samfunnet, og hvor er det blitt av solidariteten?

Ranveig Frøiland (A): Først vil eg takka for at nokon trur at eg har innverknad her, det kan koma godt med av og til.

Eg meiner at resultatet er det viktigaste, og eg kan forsvara resultatet som ein har fått til i forliket. Eg trur eg brukte omtrent heile innlegget mitt på å fortelja kva for resultat ein hadde fått til. Vi skal byggja fleire barnehagar til neste år, det blir meir til skulefritidsordninga, meir til frie inntekter, som kommunane sjølve kan bruka til skulen dersom det er det dei ønskjer å prioritera. Det blir meir til sysselsetjing og meir til dei arbeidsledige, i form av at vi har laga ei stor pakke til dei. Eg ville aldri vågt, dersom eg var blant dei som hadde minst i samfunnet, å stola på Framstegspartiet, for det har vist seg at der har ein faktisk minst å henta.

No har vi fått gjennomslag for eit lønsfrådrag til dei som har minst. Det er det første trinnet på ei reform – 30 600 kr i direkte lønsfrådrag. Det er veldig bra for dei som tener lite. Dersom pensjonistane har ei lita løn i tillegg til pensjonen sin, får dei skattelette, og studentar og deltidstilsette får det òg. Så ein kan godt seia at ein har omfordelt, for det har ein verkeleg gjort.

Det er ikkje all verda med 2 milliardar kr meir frå dei som har mykje, og det er ikkje all verda med 1 milliard kr i skattelette, men det går i alle fall i riktig retning. Og ingen skal kunna seia at ikkje Arbeidarpartiet er det partiet som forsvarar dei som har minst, og som alltid har vore oppteke av at vi skal ha ei meir rettferdig fordeling. Det er faktisk mange i vårt land som tener mykje og som kan bidra meir til fellesskapet. Det har vi vore med og lagt om i år.

Jan Johnsen (H): I budsjettinnstillingen fra energi- og miljøkomiteen for 1998-99 kan vi lese følgende i merknaden fra Arbeiderpartiet:

«Disse medlemmer viser til at avgiftsøkninger påvirker prisveksten. Disse medlemmer mener at utsiktene for norsk økonomi neste år tilsier at en bør være varsom med avgiftsøkninger som bidrar til ytterligere prisstigning. Den særnorske kostnadsutviklingen og faren for internasjonalt tilbakeslag tilsier at norsk næringsliv står overfor store utfordringer kommende år. Arbeiderpartiet går derfor inn for betydelige lettelser i avgiftsopplegget i forhold til Regjeringens forslag. Samlet innebærer Arbeiderpartiets forslag til avgiftsopplegg lettelser på om lag 2,9 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg.»

Det er neste år vi får dramatikk i norsk næringsliv. Representanten Nordtun sa da han stod her, at det er dramatisk det som rammer det fylket han kommer fra, og at tusenvis av arbeidsplasser står i fare. Dette opplever vi samtidig som Arbeiderpartiet i forhold til Regjeringens budsjett har en skatte- og avgiftsøkning på 600 mill. kr – opp til 3,5 milliarder kr.

Hvilke hallingkast er det Arbeiderpartiet tar i denne saken? Representanten Frøiland sa selv: Det koster for mye å skifte kurs. Hva slags kursskifte er det for norsk næringsliv og for norske arbeidsplasser det som vi her ser fra Arbeiderpartiet?

Så helt til slutt. Kan Høyre regne med å få Arbeiderpartiets støtte i det Dokument nr. 8-forslaget som nå ligger til vurdering, og som går på mulighetene for å bygge gasskraftverk i Norge?

Ranveig Frøiland (A): I fjor, dersom eg ikkje hugsar heilt feil, støtta Høgre regjeringa Bondevik når det gjaldt eit kabinettspørsmål i samband med å auka CO2-avgiftene. Dei kom sidan til eit anna resultat då dei hadde tenkt seg om, og var sjølvsagt med på å redusera dei.

Det er ulike situasjonar ein er i dei ulike åra. Derfor ville eg ikkje ropt så høgt dersom eg var Johnsen. Det har hendt at Høgre òg har vore med på ein del ting som ein i ettertid har sett ikkje har vore det beste for næringa.

I fjor var situasjonen annleis, vil eg påstå, for veldig mykje av næringslivet vårt. Det var viktig ikkje å auka avgiftene, og det var viktig ikkje å auka skattane. Eg meiner at den kursen som Regjeringa i lag med regjeringspartia har vore villig til å ta her i Stortinget, å dreia mot Arbeidarpartiet frå Høgre, har vore veldig viktig òg for næringslivet. Det er ingen som med handa på hjartet kan seia at næringslivet får ein veldig mykje dårlegare situasjon til neste år enn dei har hatt i år. Vi har teke omsyn til at vi har eit næringsliv som skal ha ordentlege rammevilkår. Vi har gjort litt i forhold til reiarlagsskattlegginga som har vore i rett lei, og så har vi gjort litt med delingsmodellen som godt kan forsvarast. Vi har auka litt på nokre avgifter i forhold til det avgiftsnivået vi har no, men jammen har vi redusert nokre avgifter òg i dette forslaget og forliket som ligg føre.

Eg er einig med representanten i at det er dramatisk innafor enkelte næringar, men det har vi bøtt på med tiltak i lag med regjeringspartia, ikkje minst dette med arbeidsmarknadstiltak og kompetanseheving.

Eg fekk ikkje svara på spørsmålet om gasskraftverk, men det er vi for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Trond Helleland (H): Årets budsjettforlik vil i motsetning til hvordan forlikspartnerne ynder å fremstille det, innebære et kraftig angrep på barnefamilienes økonomi. Hvorfor fant Arbeiderpartiet tiden inne for å godta kontantstøtten, for dermed å komme inn i sentrumsfavnen? Begrunnelsen var å gi det norske folk en bedre fordelingspolitikk, spesielt med tanke på grupper som har en vanskelig økonomi. Barnefamiliene var åpenbart en prioritert målgruppe som skulle nyte godt av den nye fordelingspolitikken. Fremtredende representanter for Arbeiderpartiet – nå sist Ranveig Frøiland – har gjentatt denne argumentasjonen i dagens debatt. I denne argumentasjonen ligger også under at et forlik med Høyre ville svekke barnefamilienes økonomi. Samtidig ønsker Kristelig Folkeparti å fremstå som barnefamilienes beste venn og velgjører og markedsfører seg selv som et familieparti.

Da finner jeg det oppsiktsvekkende og avslørende at budsjettforliket innebærer et tap for barnefamiliene på 1,1 milliarder kr. Dette tapet blir enda større når man tar i betraktning forlikets glade budskap om økt elavgift, økt boligskatt og økt bensinavgift, noe som vil ramme barnefamiliene ekstra hardt.

Høyre var med på å utrede en utvidelse av barnetrygden til 18 år, men vi forbeholdt oss retten til å vurdere hvordan de konkrete forslag ville slå ut. Det har vi gjort, og resultatet er ikke mye å hoppe i taket for. Neste år vil satsene for barnetrygd bli redusert, slik at man bare får 9 948 kr for første og andre barn mot 11 112 kr i dag. For tredje og følgende barn reduseres satsen fra 13 092 kr til 10 994 kr årlig. Samtidig som barnetrygden utvides til 18 år, reduseres forsørgerfradraget for barn mellom 16 og 18 år fra 2 540 kr til 1 820 kr.

I et brev til Høyres stortingsgruppe som vi mottok i dag, datert 24. november, har barne- og familieministeren svart på hva endringen i barnetrygden gjennom 18 år vil bli sammenlignet med en lønnsjustert videreføring av dagens barnetrygd. Dersom man tar en trebarnsfamilie, vil denne familien tape 35 938 kr på Arbeiderpartiet og Regjeringens barnetrygdforlik. Resultatet av forliket er altså en dårlig familiepolitikk og en dårlig fordelingspolitikk.

Høyres alternativ er å beholde dagens ordning med barnetrygden. Vi vil også beholde forsørgerfradraget i skatt, som Regjeringen opprinnelig foreslo å fjerne. Vårt alternativ innebærer en styrking av barnefamilienes økonomi med 500 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag. Gjennom avtalen med Arbeiderpartiet har Regjeringen oppnådd å svekke barnefamilienes økonomi med ytterligere 400 mill. kr utover den innstrammingen på 700 mill. kr som lå i det opprinnelige budsjettforslaget. Det virker som om Regjeringen vil sende regningen for kontantstøtten til familier med eldre barn. Det var ikke intensjonen bak den kontantstøtteavtalen som ble inngått mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.

Ellers må jeg som saksordfører for kontantstøtten si meg fornøyd med to ting. År 2000 vil være det første året hvor alle elementene i kontantstøtten er på plass i henhold til den mye omtalte avtalen som ble inngått. Neste år vil det utbetales 3 000 kr pr. barn pr. måned til dem som velger å ta ut full kontantstøtte. I tillegg vil en få på plass valgfriheten ved å få en femdelt kontantstøtte.

Det andre som er gledelig, er at Arbeiderpartiet og særlig partiets leder ser ut til å ha godtatt kontantstøtten som en viktig og nødvendig velferdsreform. I fjor ble jo kontantstøttesatsene betydelig lavere enn de vil bli i neste års budsjett. Allikevel finner Arbeiderpartiet grunn til å godta kontantstøtten for neste år. Så får jeg heller slite med at det i familiekomiteen fortsatt finnes betydelig motstand mot kontantstøtten fra arbeiderpartihold. Det skal vi nok kunne leve med. Vi har jo en avtale som sikrer kontantstøtten i tiden framover.

En ting som bekymrer meg, er de private barnehagenes driftssituasjon. Det blir å kaste blår i øynene på folk når Regjeringen og Arbeiderpartiet setter av 45 mill. kr til stimuleringstilskudd for nye barnehageplasser, når det samtidig i den samme budsjettproposisjonen pekes på at 14 pst. av de private barnehagene risikerer å bli nedlagt fordi de har så dårlig økonomi. Vi har i vårt budsjett foreslått å sette av 227 mill. kr som et særtilskudd til private barnehager, for å lette driftssituasjonen noe i påvente av den barnehagemeldingen som legges fram før jul. Jeg har registrert at de samarbeidende partier også vil vurdere å bruke de 45 stimuleringsmillionene på drift av private barnehager, og håper at det blir konklusjonen.

Til slutt vil jeg si: Det foreliggende budsjettforlik er et skritt i gal retning når det gjelder barnefamilienes vilkår. Forliket innebærer dårlig fordelingspolitikk og dårlig familiepolitikk.

Grete Knudsen (A): Vi går inn i et nytt århundre med en for landet uklar situasjon på en rekke områder. Vi har en mindretallsregjering som vingler fra side til side i politikken og har gjort nettopp det til sin politikk, med den mangel dette naturligvis innebærer når det gjelder forutsigbarhet og langsiktighet. Dette sprer seg lett også til andre områder som er avhengig av politiske retningslinjer og vedtak. Dette har vi fått merke på flere områder, der det fokuseres mer og mer på Stortinget som det organ som må trekke opp retningslinjer det vanligvis tilligger en regjering å sørge for.

Fremfor alt er vi inne i en periode der vårt næringsliv, på linje med andre lands næringsliv, søker samarbeid og samhandling over landegrensene – et næringsliv som i en slik situasjon er usikker på hvilken politikk den norske regjering vil føre, bl.a. med hensyn til statens medvirkning og myndighetenes støtte.

Vi er videre inne i en periode der offshore- og verftsindustrien av ulike årsaker gjennomgår store omstillinger, som mer enn noe annet krever at samfunnets retningslinjer nettopp er trygge, støttende og fremtidsrettede, og der det vises konkret vilje til kompetanseheving for å sikre at spisskompetansen blir i regionene sammen med de arbeidsmarkedstiltak som er nødvendige. Næringen har gjennom forliket som er inngått mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen, fått håp om at dette er næringsområder som vårt land trenger, og der vi har kompetanse i verdensklassen. Da må vi ikke stelle oss slik at vi mister kompetanse og konkurransefordeler, som en særlig på Vestlandet møysommelig har bygd opp over år.

På området en mer rettferdig fordeling, som særlig dreier seg om folks hverdag, var Regjeringen tydelig ikke fornøyd med samarbeidet de hadde med høyrepartiene, noe som ble uttalt av regjeringsmedlemmer i forbindelse med fremleggelsen av den såkalte forskjellsmeldingen. Når det gjaldt en bedre fordeling av goder og ansvar, var det bare sammen med Arbeiderpartiet en kunne oppnå dette. Dette ble gjentatt av finansminister Restad i en replikkveksling tidligere i dag. Det er det ikke vanske-

(Grete Knudsen)

lig å være enig med Regjeringen i. Dette dannet bl.a. grunnlaget for det forliket vi drøfter i dag.

Som kjent har en bred utdanningssatsing alltid vært en av hjørnestenene for Arbeiderpartiets satsing – det blir ikke mindre i årene som kommer. På dette området har forliket gitt en dreining i riktig retning. Vi har snudd en reduksjon på utdanningsområdet til en satsing både på mer ressurser til kommuner og fylkeskommuner som har ansvaret for henholdsvis grunnskolen og videregående opplæring, og gitt økte midler til omstilling og desentrali-sert høyere utdanning i en tid da vi vet at både høyere utdanning og kompetanseutvikling i arbeidslivet vil akselerere. Og det blir som følge av budsjettforliket startet opp en utlånsordning av skolebøker som skal gi de unge som har rett til videregående opplæring, gratis skolebøker – dette for å nevne noen av elementene i budsjettforliket.

Men enda viktigere: Vi har snudd retningen. For det kunne virke som om Regjeringen var i ferd med å inngå utdanningspolitisk samarbeid med høyrepartiene om selve retningen i utdanningspolitikken, noe de ikke har gjort tidligere. Den skolen har høyrepartiene stått alene om, og vi har heller ikke hørt at lærerorganisasjonene har ønsket å gå inn i fremtiden med fortidens svar. Vi vil fortsatt, i samarbeid med Regjeringen og lærerorganisasjonene, videreutvikle skolen for alle. Men det betyr ikke at vi er fornøyd med situasjonen i skolen. Vi er urolig for en arbeidssituasjon i skolen som er utrygg både for elever og lærere, i en tid med voldsomme endringer som krever mye av dem som er i skolen.

Vi har et utdanningssamfunn, og mye tyder på at fremtidens samfunn i enda høyere grad blir et utdanningssamfunn. Vi vil ikke bagatellisere de resultatene som er oppnådd på utdanningsfronten. Statistikkene viser en enorm kvantitativ vekst som også har vært en demokratisering.

Henrik Wergeland skrev at bokhyllen er den stige hvorved du kan bli din overmanns like. Gjennom reformene i utdanningssystemet har vi reist denne stigen, slik at alle skal ha muligheter.

Dette arbeidet må fortsette, og det må intensiveres. Både vektlegging av selve læringsprosessen, mer ansvar for den enkelte elev gjennom aktiv medvirkning, mer samhandling mellom skole, bedrift og lokalsamfunn og mer hjelp gjennom flere lærere, slik at lærerne kan møte en arbeidssituasjon som er trygg, også faglig, fordi flere deler på ansvaret, vil derfor stå sentralt.

I dette budsjettet fremmes det forslag om forsøk med flere lærerressurser inn i skolen – en retning som Arbeiderpartiet har slått til lyd for lenge, der vi håper å videreutvikle de skisserte forsøkene på ungdomstrinnet til en reform som kan sikre tilpasset opplæring for alle, innenfor det fellesskap som den offentlige skolen utgjør.

Vi støtter også det opplegget til oppfølging av den nye etter- og videreutdanningsreformen som myndighetene sammen med arbeidslivets parter har kommet frem til. At reformen nå følges av en juridisk rett for alle som ikke har fått muligheten tidligere, er positivt. Å kunne få videregående opplæring er et håndslag til det arbeid arbeiderbevegelsens ulike ledd gjennom år har kjempet for, men som det ikke har vært flertall for før nå. Men Regjeringen endrer sin tidligere holdning – heldigvis!

Læreren og lærerrollen er viktig, og ser vi nærmere på skolens innhold, på arbeidsmiljøproblemene, får vi frem et nokså entydig bilde. Gode skoler, gode utdanningsinstitusjoner, er avhengig av gode lærere. Vi må derfor interessere oss for lærerfunksjonen, for hvordan opplæringen organiseres og også sette søkelyset på skolelederens rolle innenfor utdanningssystemet, alt ut fra det faktum at skolen er til for elevene.

Om lærernes mindre søte liv har vi hørt mye den siste tiden, signaler som vi tar på dypeste alvor. Og det er et nokså dystert bilde som kommer frem overfor allmennheten, når lærerne skildrer sin hverdag: dårlig betaling, vantrivsel, arbeidsbelastning og lærerflukt.

Like fullt kan vi ikke si at lærerstabiliteten er lav i skolen. Det betyr jo at mange fortsatt ønsker å være i denne utskjelte profesjonen. Vi vet at for mange er læreryrket fremdeles et godt yrke. Vårt ansvar bør nå være å kunne samle et bredt flertall i Stortinget om veien frem når vi nå skal drøfte lærerrekruttering, for nettopp å sikre at unge lærere har lyst til å gå inn i skolen. Men da må vi samhandle med lærerorganisasjonene, også for å få frem det positive det er å arbeide med barn og unge.

Lærernes konkrete sorger og noen gleder får vi altså nok av muligheter til å komme tilbake til når vi skal drøfte nettopp denne lærerrekrutteringsmeldingen som Arbeiderpartiet foreslo skulle fremlegges for Stortinget. Flere partigrupper har imidlertid allerede nå gått på barrikadene og gitt løfter om både 50 000 kr og 100 000 kr i lønnstillegg, og har svingt seg til de store høyder slik at forventningen fra lærerorganisasjonene og fra den enkelte lærer ute i skolen nå er at Stortinget skal lage en handlingsplan for bedre lønn. Jeg vil håpe at vi i løpet av budsjettdebatten kan bli enige om at eksisterende kjøreregler i arbeidslivet fortsatt gjelder, slik at vi i dette huset kan gå inn i en arbeidssituasjon når det gjelder denne meldingen som ikke fører til skuffelser eller til forventninger foran lønnsoppgjøret som ingen nå kan ane konsekvensene av, og som ingen av oss her i dette huset skal forhandle frem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Helt innledningsvis sa representanten Knudsen at det nå er internasjonal samhandel mellom næringsliv over landegrensene, og at det nettopp derfor er behov for dynamikk, handlekraft og stabilitet fra Regjeringens side. Det er jeg helt enig i. Men det tilsvarende burde vel også gjelde for Stortinget, vil jeg tro.

Da bør kanskje representanten Knudsen svare på hvorfor Arbeiderpartiet i en sak som f.eks. gjelder norsk bankstruktur – men det er kanskje ikke næringsliv det – kan klare å fatte et vedtak som det vi har sett, etter en prosess hvor man har stått i Stortingets vandrehall og gjort seg svært så attraktive, og skapt et inntrykk av at nå skal vi tenke oss grundig om, og så komme til klarhet i dette. Man skal tilsynelatende gjøre det – og så kommer det altså et vedtak som ikke sier noen ting. Hvis man skal tolke det litt velvillig, sier vedtaket: Vi skal kanskje vurdere å selge Kreditkassen, men før vi gjør det, skal vi sikre en norsk løsning – i en situasjon hvor staten eier 60 pst. av DnB, og man med andre ord har full kontroll over en mulig norsk løsning.

Hva mener da representanten Knudsen med de fine, fagre ordene om handlekraft og stabilitet fra myndighetenes side, når ikke landets største parti engang makter å ha en sånn sti?

Grete Knudsen (A): Jeg synes det er fint at representanten fra Fremskrittspartiet setter søkelyset nettopp på det statlige eierskapet og på hvordan man skal videreutvikle det. Og jeg synes også det er positivt med de signalene som er kommet generelt fra Fremskrittspartiet når det gjelder næringslivet som sådant, der det kan være behov for at staten også er med, når man ser en videreutvikling utenfor landets grenser.

Jeg satte søkelyset på det som er usikkert ved denne Regjeringen, det at fokus har flyttet seg fra den som skal iverksette og utøve statlig eierskap, til at man henvender seg mer og mer til Stortinget. Derfor er det meget viktig at enhver stortingsgruppe – og da må jeg selvfølgelig tale for Arbeiderpartiet – angir noen retningslinjer, men ikke går i den fallgruven at en begynner å organisere de enkelte virksomhetene. Det er det faktisk den som skal utøve det statlige eierskapet som skal stå for, og i den sammenhengen er det Arbeiderpartiet nå legger opp til, meget riktig: Retningslinjene legger man her, men utøvelsen skjer fra Regjeringens side.

Per-Kristian Foss (H): Jeg følte på det siste svaret at representanten Knudsen vel ikke var helt inne i saken. Spørsmålet var jo: Hva er retningslinjene til Arbeiderpartiet?

Jeg er enig i all kritikken av Regjeringen, for Regjeringen har altså meldt seg ut av dette, stukket hodet i sanden og håpet å bli der, eller trodd på at den ved å sverge til status quo kan bevare noe. Jeg er enig med representanten Knudsen i at det er kritikkverdig – helt ute av takt.

Men så er spørsmålet: Hva mener Det norske Arbeiderparti? Og nå legger jeg vekt på i Det norske Arbeiderparti, ikke i en sak som ligger til behandling i komiteen, men hvordan skal man lese retningslinjene basert på uttalelsen fra Arbeiderpartiets sentralstyre? Eller for å være konkret: Hva er grunnen til at man må vente på seg selv før man bestemmer seg for om man vil selge aksjene i Kreditkassen? Og med å vente på seg selv mener jeg: Staten har hånd om Den norske Bank, og man har rent flertall. Det er ikke noe å vente på det, det har man hånd om, man har full kontroll. Det er spørsmålet mitt helt direkte.

Jeg har nok et helt direkte spørsmål. Representanten talte meget om forutsigbarhet og konkurransefordeler for norsk næringsliv. Jeg har flere ganger forsøkt å få svar på følgende spørsmål: Er Arbeiderpartiet nå tilhenger av det rederibeskatningssystem vi har, eller er de det ikke? Og med system mener jeg altså ikke forslag om endringer i reglene om konserninterne overføringer – bare for ordens skyld. Det var et forslag som ble tatt opp med et helt annet utgangspunkt enn rederiene; det var faktisk oljeselskapene som var utgangspunktet for at det forslaget ble tatt opp fra Finansdepartementet, det er bekreftet. Jeg mener rederibeskatningssystemet, hvilket betyr at rederiselskapene ikke beskattes for overskudd, men kun ved uttak på eiers hånd. Er representanten Knudsen på vegne av Det norske Arbeiderparti enig i at dette systemet nå kan bevares? Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet, er at flere representanter for forlikspartnerne har sagt at dette forliket innebærer at systemet nå er akseptert, også av Arbeiderpartiet. Det ville være gledelig noen år etterpå, men hittil har vi altså ikke fått noen klare svar.

Grete Knudsen (A): Arbeiderpartiet er for en tung norsk bank, og i forbindelse med det har en også ønsket at det systemet skal være på plass før en går videre, derfor vedtaket om å vente med et eventuelt salg av Kreditkassen.

Når det gjelder rederibeskatningen, er de justeringene og endringene som er blitt gjort i forbindelse med forliket, lik de endringene som sentrumsregjeringen selv la frem i fjor, slik at det er regjeringspartiene som er kommet med de endringene som nå er blitt gjort. Det vil si at Arbeiderpartiet ikke har fremmet noen andre forslag til endringer av det systemet som er etablert.

Karin Andersen (SV): Arbeiderpartiet har jo tradisjonelt stått i front når det gjelder å drive fram skolereformer og utvide rettighetene til stadig flere aldersgrupper, og for at befolkningen som helhet skal ha like rettigheter.

Det som vil være den store utfordringen de neste årene, er å gjøre den offentlige skolen god nok – moderne og mangfoldig – at en skal klare å rekruttere de beste lærerne, at en skal kunne åpne den opp og få større deler av samfunns- og næringslivet inn i skolen, og at skolen skal kunne ha råd til å gå ut i samfunns- og næringslivet og få del i det som er der. Utfordringen blir rett og slett å gjøre det som representanten Grete Knudsen sjøl sa, å sikre et bredt flertall som gir entydige nok signaler nå til at ungdom velger læreryrket – for det er det viktigste yrket som vi har.

Jeg har da behov for å komme med et spørsmål til representanten Grete Knudsen, som jeg hørte i Dagsnytt Atten forrige kvelden, hun debatterte med Jan Petersen. Begge to var i sin konklusjon rimelig klare på at det var vilje til å kompensere for et lønnsoppgjør– et nødvendig og riktig lønnsoppgjør i skolen – hvis det skulle være slik at det ble framforhandlet, og at det ble framlagt forslag om det i revidert. Ja endatil sa begge to at det pleier vi å gjøre. Det er nok ikke helt riktig, men vi får håpe at det snur seg.

Spørsmålet til Grete Knudsen er: Er Arbeiderpartiet helt entydige sjøl når det gjelder de nødvendige løft som måtte komme, er Arbeiderpartiet rede til også økonomisk å følge opp, slik at f.eks. et nødvendig lønnsløft til lærerne ikke slår ut i enda dårligere skolebygninger og enda dårligere bøker? Det er jo de salderingspostene som fins, hvis ikke Stortinget kompenserer slike utgifter.

Grete Knudsen (A): I forbindelse med lærerrekrutteringsmeldingen er det mange forhold vi blir nødt til å gå inn på og forbedre i skolen. I tillegg til at vi i de siste ti årene har vært gjennom reformer omtrent på de fleste områdene, blir vi nødt til, tror jeg, å se på kanskje det aller viktigste. Det er å hjelpe både elev og lærer direkte i læringssituasjonen ved å tilføre flere lærere – nettopp fordi den offentlige skolen skal ha en høy kvalitet. Vi blir også nødt til å gå videre på etter- og videreutdanningsfronten, som har vært nevnt av flere.

Så til spørsmålet om lønn. Kristin Halvorsen har slått til lyd for at SV bør alliere seg med Høyre i saken om lønnsspørsmålet, og har også antydet relativt store summer, som er konkretisert ved Høyre, lenge før lønnsoppgjøret. Det er en måte å gå frem på som Arbeiderpartiet ikke kan være enig i. Vi har en annen stor gruppe i offentlig sektor, nemlig sykepleierne, som også har et stort etterheng. Derfor kan ikke Arbeiderpartiet – og vil ikke – gå inn og gi et løfte om konkrete økninger i lønnen på forhånd. Men selvsagt vil vi, fordi vi ser at de som jobber innenfor omsorgsyrkene i offentlig sektor har behov for forbedringer, følge opp når forhandlingene er en realitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Erik Monsen (Frp): Det snakkes fra mange kanter om nødvendigheten av å bedre kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien brukes som samlebegrep for den økonomiske situasjonen i 435 kommuner og 19 fylkeskommuner, mens det bør være helt åpenbart for alle som leser rapportene fra Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi, at det egentlig gir liten mening.

Forskjellene kommunene imellom er nemlig svært store når vi ser på inntekt pr. innbygger. Dette er naturligvis vel kjent, og forklaringen fra tilhengerne av disse store forskjellene er vanligvis at kommunene har forskjellige utgiftsbehov, fordi noen kommuner ut fra naturgitte forhold er dyrere i drift enn andre. Dette kan virke som en plausibel forklaring – til en ser på frie inntekter korrigert for antatt utgiftsbehov, og får nøyaktig samme bildet, riktignok noe moderert. Det er altså slik at kommuner med høye frie inntekter også har høye frie inntekter etter at det er tatt hensyn til antatte utgifter.

Ser vi på perioden 1985-2000, er det slik at kommunene i Østfold og Vestfold hele tiden har hatt de laveste inntektene, mens kommunene i Nord-Norge, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag har hatt de høyeste inntektene, og avstanden har økt betydelig på disse 15 årene. Mens inntektene i kommunene i Østfold og Vestfold har økt fra ca. 90 til 93 pst. av landsgjennomsnittet på disse 15 årene, har inntektene i kommunene i Finnmark økt fra 133 til 142 pst. Dette har skjedd til tross for at det i denne perioden har vært to reformer i inntektssystemet, hvorav den siste, i 1997, hadde som siktemål å utjevne noen av disse urimelige forskjellene og skaffe oss et enklere og mer rettferdig inntektssystem. Det har altså de facto ikke skjedd noen utjevning. Vi har tvert imot fått et mer innviklet system og mindre rettferdighet. Kommunene i Finnmark, som i utgangspunktet hadde de største inntektene, har altså fått den største økningen. Disse store forskjellene, som ikke kommer av at noen kommuner er flinkere til å skaffe seg skatteinntekter enn andre, snarere tvert imot, gjør at det blir ganske meningsløst å snakke generelt om kommuneøkonomien.

Implementering av Rattsø-utvalgets innstilling skulle utjevne noen av disse forskjellene, men når stortingsflertallet ikke har mot til å gjennomføre denne helt nødvendige reformen, men lager ordninger hvor de kommunene som i mange år har fått for lite, nå må subsidiere de kommunene som i mange år har fått for mye, oppfattes resultatet som helt urimelig. Når avstanden mellom den fattigste og den rikeste kommunen er i størrelsesorden fra 16 000 til 133 000 kr i inntekt pr. innbygger pr. år, må det nødvendigvis bli store forskjeller i det tilbudet kommunene kan gi sine innbyggere. Fremskrittspartiet ønsker å sikre et likeverdig tilbud innen kjerneområdene skole, helse og omsorg i alle kommuner, og det er tydeligvis bare mulig ved at staten overtar det direkte økonomiske ansvaret for disse aller viktigste offentlige oppgavene. Bare på den måten kan vi få et likeverdig tilbud til alle landets innbyggere og unngå slike dramatiske utslag som vi nå ser f.eks. i Arendal kommune, hvor fem skoler, et sykehjem og barnehager må nedlegges.

Men Arendal er ikke den eneste kommunen hvor vi vil se dramatiske utslag til neste år. En lang rekke minsteinntektskommuner vil måtte foreta store nedskjæringer. Det er åpenbart at det verken er vilje til eller rom for store generelle økninger i overføringene til kommunene. Det vil si at når stortingsflertallet ønsker å opprettholde en så kraftig distriktspolitisk satsing, må det gå utover kommuner som ikke ligger i det som defineres som distrikter. Og det er nettopp det som skjer, og det har gått så langt at de kommuner som er prioritert lavest av stortingsflertallet, nå i stor grad er i økonomisk krise.

Det er i grunnen helt utrolig at disse kommunene ikke i større grad har reagert, men nå må sannsynligvis reaksjonene komme, rett og slett fordi urimeligheten nå har blitt så stor og forventningene om større rettferdighet så til de grader har blitt gjort til skamme. Da må det nødvendigvis bli distriktspolitikken som blir skyteskiven, og det er jammen vel fortjent.

Randi Karlstrøm (KrF): Regjeringa har prioritert helse og eldre, barnefamilier og internasjonal bistand på topp i det første året i neste århundre. Vi fokuserer fortsatt på en helhetlig distriktspolitikk, og i budsjettforhandlingene har vi også beskyttet virkemidlene i tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Denne representanten er glad for dette, da regionene må bære store kostnader både i offentlig og privat sektor, på grunn av manglende konkurranse på en rekke tjenester og store avstandsulemper. Behovet for tiltakssonen i den nordlige delen av Norge er minst like stor nå som da tiltakssonen ble innført i Syse-regjeringas tid. Denne representanten er glad for at tiltakssonens relative styrke er opprettholdt, og ser det som veldig viktig at dette arbeidet fortsetter.

Forskning og utviklingsarbeid innen kystnæringene er satt høyt på dagsordenen i statsbudsjettet, og er viktig for mange lokalsamfunn i hele Norge. Og dette vil få en økende betydning for nasjonens økonomi når oljeinntektene faller en gang ut i det nye århundret. Det er en nasjonal oppgave av dimensjoner å utvikle den biologiske næringa i en bærekraftig retning, fordele ressursene slik at de skaper verdier i lokalsamfunnet for aktørene, og at aktørene i denne næringa tar ansvar for at hele kyst- og havbruksnæringa viser miljøansvar og tar ansvar for å skape en mer bærekraftig utvikling.

Et nytt havforskningsskip er viktig for å bli bedre på bestandsforvaltning, slik at vi i større grad kan ta ut og forutse svingningene i bestandene i Norskehavet og Barentshavet. Havmiljøet er vårt store aktivum næringsmessig, det er en forsknings- og utdanningsutfordring, og en enorm vugge for råstoff som er gitt oss fra naturen sjøl.

Så vil jeg gå til et annet oppvekstmedium. I statsbudsjettet for år 2000 og i den budsjettavtalen vi har fått med Arbeiderpartiet, innføres barnetrygd fram til 18 år, og dette anser jeg som en veldig viktig reform. Selv om reformen ikke igangsettes før 1. mai, så iverksettes den i løpet av neste år, og vil etter den tid være en del av statsbudsjettet i Norge. Og det vil være opp til de kommende budsjettforhandlinger å få justert opp satsene. For å få igjennom noe, må man ta og gi, og for oss var prinsippet om denne utvidelsen av barnetrygden viktig.

Mange vil være med på å fordele goder, men køen av deltagere blir litt kortere når det er snakk om å holde oppe statens inntekter til fellesgoder og fordeling. I denne budsjettavtalen har vi fått med oss Arbeiderpartiet på viktige grep, og de har fått oss med på noen grep som de synes var viktige, uten at vi har måttet redusere inntektene til fellesgodene.

Den samlede økningen i skatter og avgifter er på 0,7 pst., og tatt i betraktning økningen i det generalle velferdsnivået i Norge, er ikke dette oppsiktsvekkende eller dramatisk, slik som mange representanter prøver å fremstille det. Det er store behovfor penger til helse, skole, samferdsel og utdanning. Det må være en logisk brist i Fremskrittspartiets aggressive krav til fellesgoder, og det høye volum partiets representanter legger i sine innlegg med hensyn til disse forferdelige skatter og avgifter.

Avgiftsopplegget, som vi etter alle solemerker vil vedta i morgen, er i hovedsak miljø- og energiavgifter, i tråd med prinsippene fra stortingsmeldinga om grønne skatter som Stortinget behandlet våren 1998.

At vi i budsjettet nå har fått gjennomslag for vår prinsipielle tenkning rundt elavgift og fordeling gjennom tilbakeføring til lavinntektsgrupper, er viktig. Dette bidrar til bedre energiøkonomisering og vil hjelpe til mindre utslipp av miljøfarlige stoffer. Samtidig vil de lavtlønte få lavere skatter og også høyere disponibel inntekt dersom de sparer energi i tillegg.

Det er vanskelig å forstå enkeltes engasjement mot den svake økningen som er foreslått i elavgiften, også på bakgrunn av at strømprisene til norske husholdninger er blant de laveste i Europa. Energiforbruket er forurensningens tvillingbror, og det er viktig å ta fatt på arbeidet med å dempe og redusere energiforbruket også i energinasjonen Norge. Jeg må si at det etter mitt syn kanskje er for liten vilje til å ta lange nok skritt for å utvikle seg i en riktig retning mot mer bærekraftige energisystemer. Men allikevel er dette et skritt i riktig retning, og derfor er det veldig viktig.

Presidenten: Den reglementsmessige tid er nå omme. Presidenten foreslår imidlertid at møtet fortsetter inntil taler nr. 32 er ferdig.

– Det anses vedtatt.

Sylvia Brustad (A): I går fikk vi en klar bekreftelse på at kommunene sliter med store økonomiske underskudd. Ifølge Statistisk sentralbyå hadde kommuner og fylkeskommuner et underskudd på om lag 6,7 milliarder kr i 1998. Vi må helt tilbake til 1988 for å finne tilsvarende dårlige tall. Dette er dessverre ikke overraskende, men det er meget bekymringsfullt. Mange kommuner er i en vanskelig økonomisk situasjon, og det betyr dårligere tjenestetilbud til innbyggerene, og det betyr høyere egenbetalinger. Dette er ikke tilfredsstillende, og derfor er vi i Arbeiderpartiet glad for at det er oppnådd enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene om å gi kommunene ca. 1 milliard kr mer til neste år. Hoveddelen av dette kommer som frie midler, noe som også er tvingende nødvendig for at kommunene skal ha mulighet til å betale sine egenandeler til de mange satsinger vi har igangsatt, det være seg eldrereformen, helseplaner eller barnehageutbygging. Og ikke minst har det vært viktig for oss å få noe mer penger til skolesektoren, hvor vi vet at det er et skrikende behov.

Dette har vært viktige krav fra Arbeiderpartiets side, også for å ivareta fordelingspolitikken, for vi vet hvem det er som taper dersom kommunenes økonomi blir for stram. Derfor er ikke veien å gå å kutte i overføringene, slik bl.a. Fremskrittspartiet foreslår. Og det var ganske rørende nylig fra denne talerstolen å høre representanten Monsens omsorg for kommuneøkonomien og betydningen av likeverdige tjenestetilbud. Faktum er at hvis Fremskrittspartiet hadde fått bestemme, hadde det vært 4 milliarder kr mindre til kommunesektoren neste år. Det hadde blitt færre velferdstjenester, og det hadde blitt dyrere velferdstjenester. Det hadde også blitt mindre penger til sjukehussektoren, som jeg også har hørt flere representanter for Fremskrittspartiet har vært oppe her i dag og hatt omsorg for.

Vi må gå den motsatte vegen. Jeg må også si at når representanten Monsen får seg til å si at stortingsflertallet ikke er villig til å bevilge mer penger, må representanten ha fulgt svært dårlig med i arbeidet med denne finansinnstillinga. Det er og det vil bli bevilget mer penger, og vi må også være villige til å bruke mer penger i åra framover. For selv om det er helt nødvendig å omstille i offentlig sektor, kan vi aldri omstille eller effektivisere oss vekk fra det faktum at det vil være behov for å bruke mye penger i kommunesektoren også i de åra som kommer etter neste år.

Vi i Arbeiderpartiet mener også det er behov for å ha en samlet gjennomgang av inntektssystemet for å se om det nå er treffsikkert nok. Vi ber derfor Regjeringa komme tilbake med en gjennomgang i kommuneøkonomiproposisjonen neste vår. Dette har jeg også oppfattet at Regjeringa vil gjøre. Mye tyder på at vi ikke har fått til den fordelinga vi hadde ønsket. Her er det nødvendig at Regjeringa bl.a. ser på om de kommuner som skulle bli vinnere etter Rattsø-omlegginga, faktisk er blitt det. En del signaler tyder på at så ikke er tilfellet. Fordelingspolitikken dreier seg også om fordeling mellom kommunene.

Vi ser igjen at arbeidsledigheten stiger. Det å skaffe folk arbeid handler også om rettferdig fordeling. Mot slutten av november var det registrert 55 800 helt ledige. Dette er en økning på 6 pst. fra november i fjor. Vi advarte mot at permitteringene og ledigheten kom til å øke. Ikke minst innen verftsindustrien ser vi hva som har skjedd i løpet av veldig kort tid. I tillegg til at det for hver enkelt selvfølgelig er et stort problem å miste jobben, er det også mange lokalsamfunn som rammes av den situasjonen som vi nå er oppe i, både direkte og indirekte.

Regjeringas innsats på dette området har ikke vært bra nok, for det nytter ikke å innta en vente og se-holding og satse på at det går bra. Tidligere erfaringer viser at hvis den snøballen begynner å rulle, ja, så får vi problemer. Derfor gjelder det også på dette området å være føre var. Det er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet har kjempet for en mer aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk som kan bidra til å dempe investeringsnedgangen og gi tilbud om aktive tiltak til oppsagte og permitterte.

Vi er glad for at budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene medfører økt satsing på arbeidsmarkedspolitikken, noe som kan og vil sikre flere arbeidsplasser i utsatte næringer neste år. Likevel kommer vi nok ikke utenom at antallet ledige og permitterte dessverre vil øke også neste år. Derfor er det viktig å holde på og å utvikle kompetansen i bl.a. verfts- og offshoreindustrien og å øke antallet tiltaksplasser, noe som inngår i den pakka som det nå er flertall for. I tillegg til å ha en spesiell pakke rettet mot disse næringene er det også viktig at vi greier å bevare et høyt tiltaksnivå for øvrig for andre som er uten arbeid. Det gjelder bl.a. en del av dem som er langtidsledige. I den forbindelse er det også viktig at vi greier å få arbeidsmarkedstiltakene til å bli mer målrettede enn det vi ser en del eksempler på i dag. Vi må aldri glemme at det nesten er 60 000 som ikke har et arbeid å gå til. Og det er en stor utfordring for oss å gi alle som ønsker det, et arbeid å gå til.

I tillegg til det å ha et arbeid er det å ha et sted å bo en selvfølgelighet og en nødvendighet. Det burde være en selvfølgelighet, men det er det ikke. Flere tusen mennesker i Norge har ikke noe sted å bo, og mange bor dyrt og dårlig. Mange unge og vanskeligstilte har store problemer med å komme seg inn på boligmarkedet. Dette problemet øker selvfølgelig i takt med at prisene stiger voldsomt. Dette gjelder spesielt i våre store byer. Derfor må vi gjøre det vi kan for å bidra til at vi får bygd flere rimelige og nøkterne utleieboliger for unge og vanskeligstilte. Vi er glad for at vi i budsjettforliket har kommet et skritt videre, slik at det blir bygd flere boliger neste år. Dette er en helt nødvendig opptrapping, men det kan ikke stoppe med dette. Her har både kommunene og staten et ansvar, og sammen med boligbyggelagene må vi ta et felles løft for å komme i gang med mye mer bygging, og det må skje fort.

Arbeiderpartiet synes også det er viktig at staten går gjennom den boligmassen som staten selv eier, med det formål å bygge om noe av dette til rimelige boliger for unge. Og la meg ta et konkret eksempel, som også er omtalt i innstillinga, nemlig den gamle rikshospitaltomta som nå skal bygges om til boliger. Det er grunn til å tro at prisene pr. leilighet der blir svært høye, og derfor mener Arbeiderpartiet at staten burde kunne tilby en av tomtene til boligbyggelagene og reservere det til utleieboliger for ungdom. Vi mener det er viktig å gjøre noe når staten har mulighet til å gjøre noe. Dessverre har det ikke vært mulig å få flertall for et slikt forslag i finansinnstillinga, men jeg håper det kan endre seg i forbindelse med behandlinga av fagkomitebudsjettet.

Jeg har også med glede registrert at statsråd Dåvøy har sagt at hun tar med seg forslaget, og jeg håper det vil gi resultater. For hvis en virkelig mener noe med at en ønsker å tilby unge rimelige boliger, er en også nødt til å vise det i praksis. Og her har vi fra statens side en unik mulighet til å hindre at også rikshospitalprosjektet blir Holmenkollåsen på flatmark.

Dette er en ypperlig mulighet til å få til noen utleieboliger for ungdom forholdsvis raskt i tillegg til ordinær bygging. Vi må hindre at boliger i de store byene blir et gode bare forbeholdt voksne folk med god økonomi. Dette dreier seg i høyeste grad om fordelingspolitikk.

I Arbeiderpartiet er vi glad for at ledende representanter for sentrumspartiene så klart, også i dag, har gitt uttrykk for at det er gjennom samarbeid med oss at det er mulig å få til en mest mulig rettferdig fordeling. Vi håper at det også vil gi konkrete resultater i enda flere saker.

Hans J. Røsjorde hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olaf Gjedrem (KrF): Filosofen Viktor Frankl sa at seier ein til eit menneske korleis, må ein også seia kvifor. Eg vil omskriva dette til å gjelda kommunane. Fortel ein kommunane i detalj korleis dei skal oppføra seg, korleis dei skal handla og elles detaljbestemma deira handlefridom, må dei òg ha ei god grunngjeving.

Kristeleg Folkeparti støttar arbeidet med å utvikla eit enklare Noreg, med mindre detaljstyring av kommunane og større fridom. Me har òg støtta Regjeringa sitt tidlegare framlegg om å fjerna øyremerkte tilskot og å gje kommunane ein noko friare skattleggingsrett. Me har òg annonsert at me etter helsereformene, som no er i full gang, vil prøva å skapa større armslag for kommunal fridom – ved å fjerna øyremerking og detaljstyring. Me vil gjerne ansvarleggjera kommunane, og me meiner dette vil gjera arbeidsdagen for lokalpolitikarar og lokalsamfunn meir interessant, og ikkje minst må dei få ein friare økonomi, den er i dag er bunden opp i kontroll, og òg frie stillingar som er laga etter sentrale modellar. Me meinar òg at dette hindrar ei effektivisering og ei god ressursutnytting.

Så då er mitt spørsmål til Arbeidarpartiet: Er denne detaljstyringa, som Arbeidarpartiet langt på veg ser ut til å villa føra vidare, verd prisen? Vil Arbeidarpartiet detaljstyra kommunane, eller kan kommunane venta å bli møtte med tillit og fridom under lokaldemokratisk ansvar?

Sylvia Brustad (A): Svaret på spørsmålet er ja. Arbeiderpartiet ønsker at kommunene skal få større handlefrihet. Det var bl.a. derfor et av våre krav i disse budsjettforhandlingene var at kommunene måtte få mer frie midler.

Regjeringa hadde foreslått et opplegg som nesten var verdensrekord – i hvert fall Norgesrekord – med hensyn til antallet øremerkede ordninger og størrelsen på dem. Noe av forklaringen på det er selvfølgelig reformer som vi har vedtatt i denne salen, som dreier seg om viktige tiltak for folk, bl.a. innen helse og for eldre, og hvor vi har bestemt at vi skal bruke øremerkede ordninger, og det må vi selvfølgelig fortsette med slik det er vedtatt.

Men hvis kommunene skal være i stand til å nyttiggjøre seg dette, slik at befolkningen faktisk får et tilbud, så må kommunene i det minste ha noen frie midler for å kunne betale de egenandeler vi krever at de skal betale. Derfor var et av våre krav mer frie midler, og vi er glad for at Regjeringa har blitt med på at størstedelen av beløpet på 1 milliard kr mer som kommunene får, nettopp skal være frie midler.

Vi i Arbeiderpartiet mener at detaljstyringen av kommunene har gått for langt. Vi har også sagt klart fra at vi er nødt til å ha en åpen og fordomsfri gjenomgang av dette. Blant annet har vi satt spørsmålstegn ved om bruken av øremerkede midler er for omfattende på noen områder, og om vi bruker det for lenge. Vi har satt spørsmålstegn ved om det byråkratiet vi har bygd opp ved bruken av øremerkede ordninger ved at kommuner må bruke mye penger og mye folk på å sitte og melde fra til staten om hva hver tusenlapp blir brukt til, er riktig bruk av folk. Vi tror ikke det er en riktig bruk av folk.

Her er det mye vi kan gjøre. Det er også slik, som representanten Gjedrem helt sikkert kjenner til, at kommunesektoren har om lag 6 000 lover og forskrifter å forholde seg til. Jeg tror det er mye her som både bør og kan gjøres enklere, men jeg synes ikke det er riktig av representanten Gjedrem å beskylde Arbeiderpartiet for at ikke vi skulle ønske at kommunene hadde mer handlefrihet. Det er jo vi som har gått i bresjen for å prøve å gi dem det.

Sverre J. Hoddevik (H): Kommuneøkonomien er en vesentlig del av statsbudsjettet, og kommuneøkonomien var også Arbeiderpartiets representant inne på i sitt innlegg her.

Stortinget behandlet i 1996 en revisjon av inntektssystemet for kommunene med en intensjon om større objektivitet i overføringene. Dette var utredet. Men overgangsordningene har i realiteten torpedert all utredet objektivitet.

Høyre har tidligere blitt nedstemt når vi har etterlyst metoder for avvikling av overgangsordninger som upresist bærer navnet tapskompensasjon. I år har vi fått bevegelse i flertallet, som representanten klart gav uttrykk for.

Det kunne vært fristende å spørre hvorfor det gikk så mange år før Arbeiderpartiet innså at overgangsordningene, som partiet stod fadder for gjennom departementet, måtte få en planlagt oppfølging. Og er det virkelig slik at Arbeiderpartiet har forståelse for at de som betaler festen gjennom tapskompensasjonen, mangler forklaring på hvorfor?

Har Arbeiderpartiet reell vilje til å gi objektive og kanskje også forbedrede kriterier så stor plass at disse ikke blir overskygget av akkumulerte skjønnsposter, noe som kommunalstatsråden tidligere har antydet kunne bli resultatet, altså en forlengelse av skjønn? I Høyres budsjett blir det foreslått frys av tapskompensasjon og regionaltilskudd nettopp for å imøtekomme dette kravet som de såkalte teoretiske Rattsø-vinnerne har. Det ligger også en begrunnelse i at veksten har kommet på tapskompensasjon, i regionaltilskudd og øremerkede tilskudd, og ikke i innbyggertilskudd, som var ønskelig.

Sylvia Brustad (A): Noe av det som er mest betegnende for Kommune-Norge, er at kommunene våre er så forskjellige, og det inntektssystemet vi har, eller kommer til å ha i framtida, må selvfølgelig også ta høyde for det. I det ligger det bl.a. at vi også har en del distriktskommuner med lange avstander, men det er selvfølgelig også mange andre ting som man må ta hensyn til.

Vi tror i Arbeiderpartiet at svært mye av det som er gjort når det gjelder endringer i inntektssystemet, er riktig, men vi har fått inn veldig mange meldinger om at det nok ikke har blitt helt slik som det var tenkt. Det foreligger også etter hvert ganske mange undersøkelser som bekrefter den antakelsen. Derfor har vi sagt at vi tror det nå er behov for å få en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet, bl.a. fordi vi har foretatt diverse små og store operasjoner oppå hverandre, uten å ha sett den klare virkninga for hver enkelt kommune. Derfor ber vi, som jeg sa i hovedinnlegget mitt, om at Regjeringa kommer tilbake med den gjennomgangen i kommuneøkonomiproposisjonen til våren, slik at vi da får anledning til å få en runde på det og få en grundig gjennomgang.

Med i det bildet hører selvfølgelig også en gjennomgang av forslagene fra det berømmelige Rattsø-utvalget. Er det slik at de som skulle bli vinnere etter Rattsø-omleggingene, har blitt det, eller er det slik at det faktisk ikke har skjedd så veldig mange store endringer når en summerer alt sammen?

Det er noen av de tingene som vi er nødt til å ha en åpen og fordomsfri debatt om når vi får den gjennomgangen til våren.

Karin Andersen (SV): Det mest positive med det budsjettforliket som er inngått i høst, er at det gir forhåpninger om at man får dreid politikken i Norge i en annen retning på viktige områder som f.eks. utdanning, fordeling og miljøpolitikk. Sjøl om vi i SV nok syns at resultatet av forliket er ganske beskjedent, er det på enkelte områder langt bedre enn det ville vært med et forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Men det er beskjedent.

Jeg kunne ha behov for å spørre representanten Brustad litt om ambisjonene framover. Hva slags ambisjoner i forhold til disse viktige områdene har Arbeiderpartiet framover i de neste budsjettene, altså hvordan er tyngden i retningen vi skal gå? Hvis man ser på en viktig størrelse i nasjonalbudsjettet vårt, nemlig den andelen av totaløkonomien som går til offentlig sektor, har den gått vesentlig ned de siste åra. I 1992 var den på rundt 52 pst., og i år regner Regjeringa med at den blir på rundt 46,5 pst. Gjennomsnittet i EU ligger på ca. 47,6 pst. Dette er tall som er hentet fra nasjonalbudsjettet. Det sier litt om fordelinga mellom offentlig og privat sektor, som er en av de viktige fordelingsmekanismene vi har i samfunnet, og som bl.a. sier ganske mye om hvorvidt vi klarer å ha gode nok skoler til at presset på privatisering der ikke øker, at vi klarer å ha en god nok helsetjeneste til at presset på privatisering der ikke øker, og at alle disse fellesgodene ikke forvitrer. Noe av dette sier sjølsagt også noe om fordelingspolitikk ellers, skattepolitikk, og kanskje det viktigste det vil kunne si noe om, er om vi klarer å gjøre noe i forhold til den store satsinga på kunnskaps- og kompetanseutvikling som er nødvendig.

Har Arbeiderpartiet en ambisjon om å øke andelen som offentlig sektor har av totaløkonomien, i åra som kommer?

Sylvia Brustad (A): Arbeiderpartiet har på ingen måte fått gjennomslag for alt i dette budsjettforliket, men vi har fått gjennomslag for mange ting som er skritt i riktig retning, ikke minst for det som dreier seg om fordelingspolitikken. Vi har selvfølgelig som ambisjon å komme enda lenger på den vegen, både i fordelinga mellom dem som har mest her i samfunnet, og dem som har minst, og innenfor det som dreier seg om unger, skole, helse, eldre og kommuner, for å nevne noe. Vi er særdeles opptatt av å få til enda mer av en politikk som smaker av fellesskapsløsninger, der vi greier å ta vare på alle i samfunnet. Det betyr selvfølgelig at de som har mest, også bør yte mest.

Hvis vi skal greie å få til det i tida framover, tror jeg vi også må være villige til å forbedre den offentlige sektoren der den offentlige sektoren ikke er god nok. Og det er på en del områder nødvendig med en gjennomgang av dette, slik at en unngår at det blir mer privatisering, slik tilfellet nå er i en del av landets kommuner.

Jeg vil også legge til at hvis ikke vi greier å følge opp bl.a. med overføringer til kommunene, vil det også i noen kommuner kunne bli brukt som et argument for mer privatisering. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Derfor vil vi også i tida framover – vi er selvfølgelig glad for at vi har kommet et skritt på den vegen gjennom dette budsjettforliket – være villige til å bruke mer penger på fellesskapsløsninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inger Stolt-Nielsen (H): I formiddag hørte vi at representanten Stoltenberg er uten bekymring for hvordan neste generasjon skal livnære seg. Han pekte på at overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn vil gi nye arbeidsplasser som vi i dag vet lite om. Men vi vet også at dersom vi ikke tror at morgendagens samfunn vil være fullstendig selvforsynt med mat og industriprodukter av alle slag, vil verden også i fremtiden være avhengig av sjøtransport for eksport og import og vareutveksling. Norge har alltid vært en sjøfartsnasjon, og vi må stelle oss slik at vi kan være det i fremtiden også.

Det var med denne erkjennelsen at sentrumspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet vedtok konkurransedyktige rammer for norsk skipsfart i 1996 med utgangspunkt i en utredning som viste næringens store potensial for vekst og verdiskaping, forutsatt at rammevilkårene var riktige. Rammene ble riktige, og resultatene uteble ikke: sysselsettingen og verdiskapingen økte.

De endringer i rammevilkårene som Regjeringen med Arbeiderpartiets hjelp siden har fått gjennomslag for, har reversert en positiv utvikling. Det er mangel på økonomisk styringsevne når Regjeringen ikke kan finne budsjettbalansen uten å heve skatter og avgifter.

Også i maritim sektor har vi små og mellomstore bedrifter, nyetablerte bedrifter med stor gjeld. Og det er disse rederiene som nå er begynt å flagge ut, de har mistet troen på en fremtid under norsk flagg.

Arbeiderpartiet har vært ekstremt opptatt av at rederiene som selskap etter deres mening har betalt for lite skatt. De ser ikke på den verdiskaping og den skatt samfunnet får i tilknytning til rederivirksomheten.

Ifølge næringsministerens utredning for et par dager siden står rederinæringen for 50 milliarder kr av norsk eksportverdi, valutainntjening til Norge. Kjøp av varer og tjenester fra rederier til Norge beløper seg årlig til ca. 10 milliarder kr. Rederiene selv betaler 500 mill. kr i skatt, og 20 000 norske sjøfolk pluss 5 000 ansatte i rederivirksomheten på land gav i fjor et skatteoverskudd til Norge på 6 milliarder kr. 16,5 milliarder kr pløyet inn i norsk næringsliv tilsvarer faktisk noen fylkesbudsjett. Norske skipsverft har i tillegg fått kontraheringer i inneværende år for 5 milliarder kr – penger som kommer til utbetaling i 2000.

Men denne verdigenereringen er altså ikke nok for Arbeiderpartiet og Regjeringen. Nå skjerpes rederibeskatningen, og tonnasjeavgiften heves til et nivå som nå kommer til å ligge fire ganger over det konkurrerende rederier i utlandet har. Likevel avslo representanten Stoltenberg å svare på spørsmålet fra Foss om Arbeiderpartiet aksepterer rederibeskatningen slik den er nå, og det gjorde også representanten Grete Knudsen. Vi har merket oss at dagens beskatningsskjerping kommer etter forslag fra regjeringspartiene. Det tror jeg også at næringens folk vil merke seg. Men med de tegn som er gitt her i dag, er fremtiden fremdeles uforutsigbar, og en så kapitalkrevende og konkurranse- og konjunkturutsatt næring som denne, kan ikke leve med rammebetingelser som skifter hele tiden.

Arbeiderpartiets begrunnelse for ikke å ville akseptere rederibeskatningen var at rederiene ikke kunne få både i lasten og i masten. Men vi må ikke stelle oss slik at vi beslaglegger masten og dermed går glipp av verdien i lasten. Det er jo den utviklingen som vi nå er redd for. Vi må ha maritime næringer i Norge også i fremtiden.

Vi har vært opptatt av rekruttering og utdanning av sjøfolk. Rederiene har oppfylt sin del, sjøfolkene har oppfylt sin del, men denne regjeringen har satt den største utdanningsgruppen av fartøyer utenfor ordningen. Bøyelasterne, som er utdanningsinstitusjoner, får ikke lenger hjelp til å drive dette. Hvis vi vil ha høykvalifisert utdanning også på den maritime siden, må vi være villige til å satse på det også. Det kommer ikke av seg selv.

I vår la rederiene flere millioner ekstra på bordet for å utplassere lærlingene, og de klarte det. Nå må Regjeringen følge opp med sitt.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Ett skritt fram er bedre enn to tilbake. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen handler om dette. Vi stod overfor valget om vi skulle forhandle fram et kompromiss som førte politikken ett skritt i riktig retning, eller skulle vi overlate til Høyre og Fremskrittspartiet å føre Norge minst to skritt tilbake.

For barnefamiliene er budsjettavtalen god. Den var rett og slett helt nødvendig, særlig når det gjelder situasjonen for barnehagene. Barnehageutbyggingen har under sentrumsregjeringen stoppet opp. Regjeringens mål og planer om full barnehagedekning innen år 2000 er ikke mulig å nå. Flere titusen foreldre er fortvilet i dag. De er fortvilet fordi de ikke får barnehageplass. For dem føles ikke valgfriheten, som bl.a. Kristelig Folkeparti er så opptatt av, å være reell.

Kontantstøtten kunne gi foreldre valgfrihet, og foreldre skulle kunne velge mellom barnehage, dagmamma eller det å være hjemme. Men de aller fleste foreldre har dessverre ikke denne valgmuligheten i dag. Bygging av 2 000 nye barnehageplasser som budsjettavtalen legger opp til, er derfor bra. Disse 2 000 nye plassene kommer i tillegg til Regjeringens forslag. I løpet av neste år vil vi derfor komme nærmere målet om full dekning, men helt i mål vil vi ikke være. Satsingen på barnehageutbyggingen må derfor fortsette.

Barnehagemeldingen, som vil bli lagt fram om få uker, vil vise hvordan Regjeringen vil løse de utfordringene som de kommunale og private barnehagene står overfor. For å illustrere hva som er bildet ute i fylkene, har jeg lyst til å ta et eksempel fra mitt eget hjemfylke, Møre og Romsdal. Fylkesmannen kunne opplyse at det nå står 1 000 barn i kø, og det har kun kommet én ny barnehageplass. Kun ni av 38 kommuner har egne barnehageplaner. Det sier meg at det dessverre er mange kommuner som ikke tar sitt ansvar på dette området på alvor.

Muligheten for barnehageplass handler imidlertid om mye mer enn foreldrenes valgfrihet. Etter Arbeiderpartiets mening handler det også om å gi barn gode omsorgstilbud, og det handler om foreldrenes mulighet til yrkesdeltakelse. For mange kvinner er barnehageplass for barna en forutsetning for å kunne gå ut i arbeid, og vi vet at samfunnet trenger disse jentenes arbeidskraft. Også i dette perspektivet er økt utbygging av barnehager viktig. Tilbud om barnehageplass har imidlertid liten betydning dersom de som får tilbudet, ikke har råd til å bruke det. Og det er det som er situasjonen her i landet nå. Foreldrebetalingen for en barnehageplass er et annet område hvor utviklingen under sentrumsregjeringen ikke har vært bra. Vi har sett at foreldrebetalingen fra august i fjor til august i år har økt med 6,5 pst. Dette er gjennomsnittstall for hele landet. Enkelte kommuner har økt med mer, mens andre har økt med mindre. Størst er økningen for dem som benytter seg av private barnehager.

Vi så at Regjeringen ikke la opp til å gjøre noe for å dempe denne veksten i sitt budsjettforslag – tvert imot. Foreldre med barn i barnehagealder ville få det enda verre økonomisk ved at forsørgerfradraget ble fjernet og barnetrygden kuttet. Arbeiderpartiet har i lengre tid vært bekymret for utviklingen i barnehageprisene. Et viktig krav for oss under budsjettforhandlingene var derfor at driftsstøtten til barnehagene måtte økes. Vi vet at resultatet ble 100 mill. kr til økt driftstilskudd. Det viktige nå er selvfølgelig hvordan disse pengene blir brukt. Arbeiderpartiet har ikke fått gjennomslag for alt, og beløpet til barnehagene kunne selvfølgelig vært mye større. Men det er i hvert fall et skritt i riktig retning, og det er en annen kurs enn den vi har sett de to siste årene. Det vi må sørge for under fagkomiteens budsjettbehandling, er at disse midlene blir brukt på en mest mulig målrettet måte. Midlene må ikke smøres tynt ut, men må gå til å redde driften i de barnehagene som i dag sliter aller mest.

Jeg er svært glad for at forsørgerfradraget er tatt inn igjen. Dette var helt nødvendig når barnetrygden ble kuttet for foreldre med barn opp til 16 år. Forlengelsen av barnetrygden til 18 år sammen med større hjelp til skolebøker er viktige tiltak for foreldre med barn i den videregående skolen.

Budsjettet slik det nå ligger til behandling, går et skritt i riktig retning når det gjelder barne- og familiepolitikken. For Arbeiderpartiet har spørsmålet vært hva som ville være alternativet. Vi har sett hvordan situasjonen har vært de to siste årene. Verken Høyre eller Fremskrittspartiet foreslår en eneste ny barnehageplass utover Regjeringens forslag. Tvert imot ville det antakeligvis blitt bygd mange færre barnehager med deres politikk. Fremskrittspartiets kutt på 4 milliarder kr til kommunene ville vært dramatisk hvis det hadde fått gjennomslag. Det er helt klart at nye barnehager ville ha blitt helt umulig å finansiere med Fremskrittspartiets opplegg.

Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett heller ikke midler til økt driftstilskudd for barnehagene. Prisen på en barnehageplass med Fremskrittspartiets politikk ville fortsette å øke. Resultatet ville blitt færre og dyrere barnehager og mindre valgfrihet for foreldrene.

Også på likestillingsområdet ville en politikk med Fremskrittspartiets innflytelse føre veldig galt av sted – ja svært galt av sted. Likestillingsarbeidet skal overlates til den enkelte. Likestillingsombudet og Kompetansesenter for likestilling skal faktisk nedlegges.

Når det gjelder skatteforslagene i budsjettavtalen, er de først og fremst begrunnet med ønsket om bedre sosial fordeling. Men skatteletten til lavtlønnede har også et likestillingsperspektiv, for et stort flertall av dem som vil nyte godt av skatteletten, er nemlig kvinner, kvinner som arbeider i harde yrker når det gjelder fysisk belastning og arbeidstid, kvinner som svært ofte er ufaglærte, og kvinner som arbeider med barn og eldre. Alle disse gjør en svært viktig jobb i vårt samfunn. Jeg er derfor både glad for og stolt over at nettopp disse gruppene nå får noe igjen.

Det samme gjelder for sykelønnsordningen. At de som tjener minst, ikke skulle ha full rett til sykelønn, er et av de mest usosiale forslagene jeg har sett. At Arbeiderpartiet har klart å rette dette opp, er viktig, ikke fordi det handler om så mye penger, men fordi det handler om sosial rettferdighet og fordeling. Resultatet av forhandlingene når det gjelder skatt, er at vi tar fra dem som har mye, og vi gir til dem som har lite. Det er i tråd med god sosialdemokratisk politikk. Også på dette området ville alternativet vært det motsatte dersom Høyre og Fremskrittspartiet skulle fått bestemme. Og som jeg innledet med: Ett skritt fram er bedre enn to tilbake – og det er det Arbeiderpartiet faktisk har klart ved dette budsjettforliket.

Presidenten: Da går debatten et skritt videre. Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Når det gjelder representanten Orheims bekymringer over Fremskrittspartiets alternative budsjett, vil jeg anbefale representanten å holde ut kvelden og lytte til mitt innlegg senere i kveld.

Men det jeg gjerne vil utfordre representanten Orheim på, er: Når vi kikker tilbake, har det seg slik at Arbeiderpartiet gjennom 1990-årene har bygd opp et barne- og ungdomsvern som inneholder en hel rekke forebyggende tiltak og en hel rekke tiltak for styrking av oppvekstvilkår for barn og unge. Uavhengig av dette registrerer vi fortsatt en økning av antall innmeldte saker og saker som er under behandling hos barne- og ungdomsvernet. Uavhengig av dette fortsetter også den negative utviklingen med barne- og ungdomskriminalitet og økende uro i barne- og ungdomsskolene.

Etter at Arbeiderpartiet i fjor hadde lagt fram sitt budsjett, dukket denne problemstillingen opp for fullt. Da gikk Arbeiderpartiet meget høyt på banen og tryllet plutselig fram en antivoldspakke til 50 mill. kr. Når jeg kikker i innstillingen som foreligger i dag, ser jeg at i forliket omhandles barne- og ungdomsvernet i fem setninger.

Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet og representanten Orheim er: Mener Arbeiderpartiet og representanten at denne problemstillingen omkring barne- og ungdomskriminalitet og uro i barne- og ungdomsskolene ikke eksisterer lenger nå, siden antivoldspakken ikke har fått en eneste plass i budsjettet for år 2000?

Karita Bekkemellem Orheim (A): Representanten Sandberg tar opp et svært viktig område. Det vi har sett av saker i media den siste tiden, er det grunn til å reagere på. Jeg kan forsikre representanten Sandberg om at vi fra Arbeiderpartiets side vil komme til å følge opp disse sakene.

Det er helt klart at det som gjelder de aller, aller svakeste i vårt samfunn, må få en skikkelig oppfølging. Jeg forventer at de som har ansvaret, nemlig Regjeringen og statsråden, tar tak i disse tingene og følger opp. Men jeg føler at representanten legger mye av skylda for alt det som skjer i dagens samfunn, på Arbeiderpartiet og den politikken vi har stått for de siste årene. Hvis Fremskrittspartiets politikk hadde fått gjennomslag, tror jeg ikke vi hadde sett mindre vold og mindre kriminalitet i vårt samfunn. Jeg vil be representanten gå tilbake igjen til sitt eget alternativ og virkelig vurdere en del av de formuleringene man faktisk bruker, for det er ganske utrolig å påstå at den samfunnsforvitringen vi ser skje, skyldes den politikken som har vært ført her til lands de siste årene. Jeg tror det er mange årsaker til det, men å henge ut ett parti for det som skjer på dette området, syns jeg er å overdrive.

Unn Aarrestad (Sp): Representanten Orheim var innom likestilling i innlegget sitt. Då må det vera fint at Regjeringa nå føreslår å innføra sjølvstendig oppteningsrett til fødselspengar for fedrar neste år, noko Senterpartiet har kjempa for lenge.

Til nå har dette berre vore knytt til mora sine rettar. Dermed ville familiane ofte gå ned i inntekt når faren tok ut permisjon. Ennå er det slik at fedrane sine inntekter er gjennomsnittleg høgare, dessverre. Men det har òg samanheng med at kvinnene meir har jobba deltid eller vore heime med andre born.

Derfor er det så viktig at alle fedrar får sjølvstendige rettar i folketrygda basert på eiga inntekt. Det må vera rett at òg far kan ta ut denne permisjonen og dermed få høve til å verta skikkeleg kjend med nykomlingen i familien.

Til nå har berre 2/3 av fedrane faktisk nytta seg av dei fire vekene dei hadde rett på til pappapermisjon. Svært få tok ut meir.

Elles er det ingen grunn til at ikkje far skal kunna ta sitt ansvar og få sin kos på dette feltet – altså likestilling på sitt beste!

Eigentleg er det merkeleg at ikkje Arbeideapartiet gjorde noko med dette i si regjeringstid. Nå seier Arbeidarpartiet her i budsjettinnstillinga når det gjeld likestilling:

«Disse medlemmer mener en må arbeide videre for en likere og riktigere fordeling av muligheter og plikter for begge kjønn.»

Dette verkar mildt sagt nokså diffust. Kva konkret er det eigentleg Arbeidarpartiet meiner her?

Karita Bekkemellem Orheim (A): Det er helt riktig, Arbeiderpartiet rakk faktisk ikke alt på den tiden vi satt i regjering. Nettopp det området som representanten Aarrestad tok opp, fikk ikke Arbeiderpartiet gjort noe med, men vi støtter selvfølgelig at fedre skal få egne opptjeningsrettigheter. Men nå er det også slik at det forslaget som Regjeringen har lagt fram, ikke betyr fulle rettigheter.

Det er viktig at fedre deltar i det som skjer i hjemmet. Arbeiderpartiet innførte en egen fedrekvote, som jeg tror er noe av det viktigste likestillingspolitiske tiltaket vi har hatt det siste tiåret. Det gjør at far har sett verdien av å ta omsorg for sine barn og ta del i husarbeidet på en helt annen måte enn det vi har sett tidligere.

Disse reformene til fordel for barnefamiliene er det Arbeiderpartiet som har gått i bresjen for og ikke Senterpartiet.

Erna Solberg (H): Jeg forstår på mange måter at lederen for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse ikke kan fremstå med samme jubel over det budsjettopplegget som Arbeiderpartiet har gått inn på, som mange andre representanter fra Arbeiderpartiet har gjort. Det blir noe mer smålåtent over «Ett skritt fram er bedre enn to tilbake» som begrunnelse for det opplegget som ligger her, som jo er Arbeiderpartiets budsjettopplegg; de har ikke noe annet til behandling. Det blir litt mer smålåtent enn når man hører jubelen fra Berit Brørby: Vi har fått gjennom så å si hele Arbeiderpartiets program fra forrige landsmøte, hva skal vi finne på nå? Vi får kalle inn til ekstraordinært landsmøte og lage et nytt et, ifølge Ranveig Frøiland. Det var stemningen da man hadde fått til 100 mill. kr i økte subsidier for å få ned barnehageprisen, etter at det var et av de viktige temaene i valgkampen fra Arbeiderpartiets side. 100 mill. kr – 50 kr hver måned. Det var det viktige punktet som alle barnefamilier med barn i barnehage hadde trodd at Arbeiderpartiet virkelig prioriterte. I fjor var det 0 kr i det alternative budsjettopplegget deres, ei heller året før var det noe mer for å få prisene ned. Faktum er at vi har 2 ½ gang så mye i Høyres alternative budsjett når det gjelder å subsidiere de barnefamiliene som betaler mest, nemlig de som er i de private barnehagene – 2 ½ gang mer enn Arbeiderpartiet. Vi løp aldri rundt og skrøt så forferdelig mye av det. Men står ikke dette litt i stil med at Arbeiderpartiet selv har en helt annen politikk enn den de leverer? Når det gjelder hele opplegget på kontantstøtte, har Arbeiderpartiets alternativ vært et år ekstra svangerskapspermisjon. Foreløpig har vi ikke sett et forslag her i Stortinget på en eneste time, en dag eller en måned, men i hver eneste debatt i to år før forrige stortingsvalg som jeg møtte representanter for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, hadde de et helt år som sitt alternativ. De leverer ikke noen av løftene overfor barnefamiliene.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg syns representantene fra Høyre i kveld virker litt såre. Dette kom veldig tydelig til uttrykk da vi hørte representanten Hellelands innlegg tidligere i kveld. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen har muligens laget et lite sår mellom kontantstøttevennene, som kanskje kan vise seg vanskelig å lappe sammen igjen etter disse to årene.

Jeg merker meg at Høyre nå kan slå seg litt på brystet og si at deres alternative budsjett er så mye bedre, og de kan vise til x antall millioner i satsing overfor barnehagene. Sannheten så langt har jo vært at Høyre og de fire andre partiene ikke har fulgt opp det de selv har sagt i kontantstøtteavtalen. De har formulert som mål «likebehandling mellom kommunale og private barnehager». Så langt har ingenting skjedd. Den politiske hukommelsen kan også være ganske kort for flere her i salen. Jeg vil bare minne representanten Solberg om den renteoppgangen vi opplevde for et par år siden, og at det var manglende innstramminger i budsjettet som var en del av årsaken til det. Og hvem var det som ble rammet? Jo, det var småbarnsfamiliene som slet med høye boliglån. Innstrammingene i budsjettet den gang var altfor svake, det var småbarnsfamiliene som måtte betale, og vi vet hvem som hadde hånda på rattet i den økonomiske politikken den gangen. Jeg må spørre tilbake: Hva slags håndslag har Høyre gitt til småbarnsfamiliene utenom kontantstøtten disse to årene? Ingenting. Hva med den oppsiktsvekkende lave barnehagesatsingen? Hva med de private barnehagene, som vi har sett Høyre har gjort seg til talsmann for gang på gang? Ja, det unnlater Høyre elegant å snakke om i dag. Når det gjelder Arbeiderpartiets troverdighet i barne- og familiepolitikken, vil jeg igjen vise til de reformene vi har fått på plass. Vi vet hva Høyre gjorde da de satt i regjeringsposisjon. Det var ikke mange nye dager til barnefamiliene da.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Unn Aarrestad (Sp): Eg er glad for at barnehageutbygging nå får brei støtte i Stortinget. Etter at kontantstøtta vart innført, er det viktig for foreldre og born å ha det reelle valet mellom denne og barnehageplass. Då trengst det nemleg mange nok barnehageplassar, også for dei under tre år. Derfor er den venta barnehagemeldinga nå så viktig for å sikra dette også framover.

Elles kan lokale variasjonar gjera det mindre tenleg å ha klare nasjonale normer for kva som er full barnehagedekning. Landet vårt er så ulikt samansett når det gjeld alder, spreidd busetjing, type arbeidsplassar og folkekonsentrasjonar, at det for mange kommunar vil vera heilt feil å byggja på nasjonale normtal. For nokre vil det ikkje kunna gi nok plassar, medan det for andre ville verta for mange.

Ei anna utfordring er å sikra større økonomisk likskap mellom kommunale og private barnehagar der desse går inn i det samla barnehagetilbodet i kommunen, og der både plikter og oppgåver er dei same. Ikkje minst treng me også dei private barnehagane, som til nå har dekt mykje av tilbodet for dei små under tre år. Bortfall av denne typen vil også kunna medverka til at det ikkje vert noko reelt val med omsyn til kontantstøtta, som Senterpartiet har gått så sterkt inn for. Derfor er dette så viktig å passa på.

Så litt til eit anna viktig område, nemleg det som har å gjera med forbrukarane – altså oss alle – sine sjansar til å få rein og trygg mat utan skadelege stoff av ulike slag, eller overførbare sjukdomar. Til nå har lovverket så langt som mogleg verna oss mot dette. Men dei siste åra har spørsmål knytte til smittestoff, tilsetjingsstoff og mikroorganismar av alle slag kome meir i fokus.

Senterpartiet har heile tida stått for at forbrukarane skal ha rett til rein mat, fri for antibiotika, hormon og andre tilsetjingsstoff. Forbrukarane skal ha rett til å vita korleis matvarene er produserte, og ha eit val med omsyn til kva dei vil kjøpa og eta.

Nå har me eit forslag til handsaming i Stortinget om å tillata sinkbacitrisin, eit antibiotikum, i norsk dyrefôr. Det er ingen tvil om at bruk av dette i dyrefôr på lang sikt vil kunna føra til utvikling av resistente bakteriar både hjå menneske og dyr. Dette skulle kunna gi grunn nok for å gå inn for føre var-prinsippet og forby dette i Noreg. Me veit at den dagen me vert sjuke, vil me truleg ikkje ha medisinar som verkar, med dei følgjene dette vil kunna få. Det er dette det handlar om. Det forundrar meg at slike forslag vert framsette, og det forundrar meg at ikkje alle er like interesserte i rein og trygg mat, om ikkje anna så for etterkomarane si skuld. Andre utfordringar nå på denne sektoren er matsminke- og barnematdirektivet, som er til handsaming.

Genteknologi brukt i matproduksjon er ein svært ny vitskap som berre har eksistert i nokre få år. Ingen veit ennå kva effekt genmat har på menneskekroppen eller naturen. Etter den første dokumentasjonen ser det ut til at det kan liggja mange økologiske bomber gøymde.

Nokre planter er genmanipulerte slik at frøa øydelegg si eiga spireevne. På bakgrunn av dette får det norske uttrykket «sjølvmordsfrø» både dobbel og bokstaveleg tyding.

Genmodifisert mais har drepe monarksommarfuglar og andre insekt i Nord-Amerika. Då er det klart at det ikkje har vore forska godt nok på følgjene her. Når insekta ikkje overlevde, kva ville då følgjene verta for menneske nå og i komande generasjonar?

Nå vert det jobba for å få eit førebels forbod mot genmanipulert mat i 10 år, eit såkalla moratorium. Ein slik tenkjepause skal brukast til å skaffa meir kunnskap og informasjon frå uavhengige forskingsmiljø. Og så får eg berre håpa at Stortinget òg stør opp om dette.

Eg trekkjer fram dette sidan forbrukarsaker og forbrukarvern er viktig for oss alle. Me har diskutert dette i mange omgangar tidlegare, og vil også gjera det framover. Masseforbrukarsamfunnet har skapt ein enorm valfridom som ikkje fanst for tjue år sidan. Samstundes kan kvart feilval som forbrukarane tek, verta ein potensiell kostnad både direkte økonomisk og – ikkje minst – i lidingar for den enkelte og for samfunnet. Denne kostnaden må me gjera det me kan for å unngå.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): I opptakten til valkampen før stortingsvalet i 1997 tok m.a. eg til orde for at landet trong ei fleirtalsregjering, eller i alle fall ei regjering med meir forpliktande støtte frå eit fleirtal i Stortinget. Det var umogleg å ha det som mål etter stortingsvalet, då alle dei borgarlege partia hadde som si målsetjing å få Arbeidarpartiet ut frå regjeringskontora.

Årsaka til at eg tok til orde for dette, var einskildpersonar, organisasjonar og bedrifter sin frustrasjon over at det vart gjort vesentlege endringar i deira vilkår og rammevilkår to gonger i året. Det var ikkje bra for næringslivet, men det var heller ikkje bra for arbeidslause og deltidstilsette. Det er det heller ikkje no.

Ropet om stabilitet har ikkje stilna dei siste åra. Frå min ståstad i næringskomiteen møter eg dette fyrst og fremst frå næringslivet. Stabile rammevilkår er for dei fleste viktigare enn best moglege rammevilkår til kvar tid. Det skal eg koma noko tilbake til. Men eg møter det òg hjå den jamne kvinne og mann. Dei ynskjer stabilitet når det gjeld skattereglar og trygdeordningar, for å nemna noko. Det er lettare å planleggja livet og framtida då.

Men det er sjølvsagt ikkje slik at folk flest ynskjer å halda ved lag vilkår dei er sterkt usamde i og som t.d. rammar dei sjølve sterkt. Difor må me finna ein balanse mellom stabilitet og vilje og evne til endring. Dei deltidsarbeidande som vart fråtekne rett til sjukepengar, ynskjer sjølvsagt denne retten tilbake. Det får dei no. Det er eg svært glad for. Det vil vera håplaust om regjeringspartia i samarbeid med høgresida i denne salen skulle endra på dette igjen alt neste år. No må desse kvinnene, for det er stort sett kvinner, kunna vita at dei får behalda denne retten i år framover. Det er ikkje meir enn som rimeleg og rettferdig er.

Ynske om stabilitet vil òg gjelda kontantstøtta. Mange familiar har planlagt at dei, i alle fall i minst eitt-to år framover, skal gjera seg nytte av kontantstøtta, og dei har funne løysingar med det som utgangspunkt – kanskje til og med trass i at dei er imot ordninga.

Det er forresten ikkje noko nytt at eit mindretal godtek tiltak og ordningar som eit fleirtal har vedteke, og ikkje nyttar kvart eit høve til å ta opp att sitt eige primære syn. Eg kan nemna abortlovgjevinga og skulestart for 6-åringar som døme på det. Arbeidarpartiet er nok like lite for kontantstøtta som Kristeleg Folkeparti er for å ha 6-åringane i skulen. Det kan godt vera at Arbeidarpartiet igjen gjer framlegg om å oppheva ordninga med kontantstøtta. Både presidenten og mange av representantane – no er det ikkje så mange igjen her i salen, då – har sikkert oppdaga at dette framleis er under debatt i Arbeidarpartiet. Det som er heilt sikkert, er at me knytt til evalueringa av kontantstøtta vil arbeida for endringar som sikrar meir samvere mellom foreldre og barn, og endringar som sikrar barnevernsbarn og funksjonshemma barn høve til ein barnehageplass når det er det beste for dei.

Eg har vore ein av dei representantane i denne sal som har ytra meg sterkt og ofte mot kontantstøtta på prinsipielt grunnlag. Eg torer til og med å stå ved at eg er svært redd for at det vil setja likestillingsarbeidet år tilbake. Eg klarer likevel godt å leva med kompromisset. Det gjer eg fordi kompromisset inneheld mange viktige element som gjer det meir offensivt i høve til verdiskaping, og som fører til at nokre av dei rike må bidra meir for at nokre av dei som har minst, skal få det betre. Eg nemner i fleng: arbeidslause, deltidsarbeidande, lågtlønte og studentar. Fleire kunne ha vore nemnde. I tillegg gjer det kommunane i stand til å betra t.d. skuletilboda. Eg er viss på at me som bur i Rogaland fylke, vil få glede av vel 12 mill. kr ekstra, og at me som bur i Klepp kommune, vil ha glede av 1 350 mill. kr. I Klepp kan dette gje rom for t.d. løyvingar til ein betre skule og til ein hardt tiltrengt næringskonsulent.

Med det er eg over på næringspolitikk igjen. Me treng ein offensiv og målretta næringspolitikk i dette landet for å sikra sysselsetjing og velferd framover. Endringstakten skjer stadig raskare. Det betyr at bedrifter vert nedlagde. Nokre kunne ha vorte vidareførde og/eller vidareutvikla med ein meir offensiv politikk. Eg er viss på at det gjeld ein del av dei industriarbeidsplassane som har vorte borte i det siste. Faktisk har me 25 000 slike arbeidsplassar mindre 3. kvartal i år enn me hadde for eit år sidan. Det burde bekymra Regjeringa og næringsstatsråden meir enn me har inntrykk av at det gjer. Det er hevda at me treng 200 000 nye bedrifter i dei komande 20 åra for å sikra sysselsetjing og velferd. Arbeidarpartiet er nok ikkje storleg imponert over Regjeringa sin innsats for å stimulera til utvikling av nye bedrifter i tillegg til å tryggja eksisterande.

Eg og mange andre her i salen har gått i ein skule der me lærte å skriva jobbsøknader, og lærte lite og ingenting om at det går an å etablera eiga verksemd. Heldigvis har entreprenørskapstanken igjen kome inn i norsk skuleverk. Det skjedde ikkje ved at Jon Lilletun kom inn i regjeringskontora, slik ein kunne få inntrykk av i ei tidlegare replikkveksling i dag. Det skjedde med Arbeidarpartiet. Arbeidarpartiet framheva òg dette i samband med handsaminga av næringsmeldinga tidleg i vår, og gjorde framlegg om å ha dette som ein av hovudstrategiane framover. Mykje står att, men det er mange gode døme på elevbedrifter, partnarskapsavtalar mellom arbeidsliv og skule og anna motivasjons- og informasjonsarbeid. Det står nok att å sjå om det fører til fleire idear og fleire bedriftsetableringar, men det er rimeleg å venta ei betring på grunn av dette.

I den same innstillinga gjentok Arbeidarpartiet at partnarskap mellom det offentlege og private og mellom forsking, utdanning og arbeidsliv kan medverka til å hindra at norske bedrifter vert selde til utlandet, medverka til strategiske oppkjøp i utlandet og stimulera til nytenking og vidareutvikling i næringslivet. Eg er glad for det punktet i avtalen mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet der Regjeringa vert beden om å vurdera tiltak for å sikra hovudkontorfunksjonar og industriell kompetanse i Noreg, eventuelt gjennom eit statleg/privat investeringsselskap. Det undrar meg at motstanden mot dette er så stor. Eg vonar at representanten Terje Johansens utsegn om at ein skal kunna nytta statleg kapital der òg når det er naudsynt, representerer regjeringspartias syn, og at ein kan ha eit udogmatisk forhold til dette. Det er faktisk Arbeidarpartiets erfaring at det er behov for langsiktig, risikovillig kapital til strategiske investeringar som ein ikkje finn på privat sektor. Det er ikkje, slik høgresida ofte gjev inntrykk av, nok kapital til slike føremål.

Eg har tidlegare i dag gjeve uttrykk for at eg tykkjer Regjeringa generelt og næringsministeren og Venstre spesielt tykkjest å tru at framtidas inntekter kan sikrast gjennom skatte- og avgiftstiltak og eit forenkla skjemavelde. Høgresida tykkjest å tru at alt kan løysast gjennom skattelette for bedrifter som er vel etablerte, og som tener pengar. Det er ganske mange døme på at det ikkje er rett. Eg møtte eit slik døme i Forsand kommune i Rogaland sist fredag, der det er sett i gang skjeldyrking, og eit nytt skjelmottak er under etablering. Den siste etableringa hadde ikkje vore mogleg utan støtte frå SND – både med pengar og råd. Det måtte til og med ein Høgre-mann som var med på dette, innrømma.

Eg skulle ynskt at det vart ei breiare forståing for at me i tillegg til å stimulera til idéskaping via forsking og oppfinningar må gje hjelp til sjølvhjelp til idémakarar og etablerarar. Då er det ikkje meir enn rett og rimeleg at dei betalar skatt når dei tek til å tena pengar. Det er urovekkjande at løyvingar til rådgjeving, tilskot, lån og støtte til idéutvikling, etablering og marknadsføring har vorte kraftig reduserte dei siste åra. Me i Arbeidarpartiet ser det som naudsynt at dette må verta snudd for at ikkje gode idear og initiativ skal gå tapt i staden for å føra til nye bedrifter og nye arbeidsplassar som me treng framover. Me kan nok ikkje i eit lite land vera like flinke og konkurransedyktige på alle område. Det er viktig at me satsar på område der me er gode, og der me har føresetnader for å verta gode. Maritim sektor er eit døme på dette, marin sektor eit anna.

Per Sandberg (Frp): Det stilles alltid store forventninger til et statsbudsjett, stort sett fra alle, uansett hvor det måtte komme fra. Det kan være økonomiske bevilgninger til enkle prosjekter eller store økonomiske prioriteringer en ønsker å kalle politikk eller politisk kurs. Men denne gangen kan en vel trygt si at innholdet nærmest er innholdsløst. Alle som eventuelt måtte ha forventninger til statsbudsjettet for år 2000, må sitte skuffet tilbake. Likevel må man vel kalle dette et historisk budsjett, når Arbeiderpartiet for første gang legger seg flat og lar seg diktere til de grader av Regjeringen, uten å få vesentlig påvirkning.

Det Arbeiderpartiet har fløyet høyt på det siste året, er en såkalt lavtlønnsprofil eller en fordelingsprofil som vil komme de svakeste til gode. Uten blygsel formidler de nå budskapet om at dette er en realitet i dette budsjettet. Det er spesielt skatteletten for dem med lavere inntekter Arbeiderpartiet her sikter til. Mer til barnehagene, mer til skolefritidsordninger og skolebøker er andre momenter som Arbeiderpartiet tar fram for å rense sin samvittighet overfor dem som har minst.

Da er det interessant å se på dette innenfor et av mine budsjettområder, som nå altså skal få bedre kår ut fra Arbeiderpartiets påstander, nemlig barnefamiliene. Forliket berører de aller fleste barnefamiliene. Men jeg vil gjerne trekke fram konkrete eksempler, for Arbeiderpartiet har jo også prøvd å framstille seg som de enslige forsørgeres talerør. Hva skjer nå for en enslig forsørger med 165 000 kr i inntekt og to barn? Med Arbeiderpartiets berømte fordelingsprofil vil denne familien i år 2000 først bli frarøvet ca. 2 400 kr i barnetrygd. Allerede her er altså skatteletten til Arbeiderpartiet nesten halvert. Så kommer alle de andre økte utgiftene Arbeiderpartiet og Regjeringen pålegger alle sammen i år 2000, det kan være små og store. Jeg formoder at Arbeiderpartiet også innser at enslige forsørgere er avhengig av bil, selv om jeg er fristet til å tro det motsatte. Trafikkskadeavgiften øker med 120 kr. Veiavgiften øker. Utgiftene til diesel og bensin, som jeg tror barnefamiliene er veldig avhengig av, øker. De vil få store økte utgifter. De familiene som hadde tenkt å gå til innkjøp av en sikker familiebil, må i år 2000 ut med kanskje 30 000 – 40 000 kr ekstra. Det er små ting. NRK-lisensen øker. Og hva med strømutgiftene? Disse slår selvfølgelig hardere ut for barnefamiliene enn for andre. Det vet alle. En gjennomsnittsfamilie vil sannsynligvis få økte strømutgifter på nærmere 1 200 kr i år 2000. Summa summarum vil denne fordelingprofilen i budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen forverre den økonomiske situasjonen for barnefamiliene.

Det jeg glemte her, var boligskatten. Jeg formoder at også Arbeiderpartiet ønsker at barnefamiliene skal ha en bolig. Boligskatten skal også økes. Når vi så i tillegg vet at de kommunale avgiftene i de fleste kommuner vil øke vesentlig også i år 2000, sammen med eiendomsskatten, og det vil bli prisøkning på alle andre utgiftsområder for barnefamiliene, vil jeg gå så langt som mulig innenfor grensen av parlamentariske uttrykk og si at Arbeiderpartiets fremstilling som at dette forliket innehar en fordelingsprofil til det bedre for de lavtlønte, er en sannhet med store modifikasjoner. Skulle jeg ha uttrykt meg på min egen dialekt og gjennom trøndersk lynne, ville jeg sannsynligvis ha kalt det en stor bløff.

Fremskrittspartiet ønsker å prioritere stabile og trygge rammer for et familieforhold. Dette innebærer ikke at Fremskrittspartiet ikke godtar at en velger andre samlivsformer enn ekteskap. Men ekteskapet gir etter Fremskrittspartiets oppfatning best trygghet og stabilitet, og det viser all statistikk. I dagens samfunn, med høye leveomkostninger og økt press fra samfunnet om yrkesaktivitet for begge foreldrene, er det av vesentlig betydning hvilken familiepolitikk som føres.

Fremskrittspartiet er av den formening at større økonomisk spillerom for foreldrene betyr økt valgfrihet og frihet til å bygge rammene rundt sin egen familie. Fremskrittspartiet ønsker derfor å senke det totale skattetrykket, slik at foreldrene selv kan organisere sin tid på den måten som den enkelte familie mener gir størst utbytte for dem. Vi respekterer at noen foreldre velger yrkesaktivitet for begge, mens andre familier velger at den ene er midlertidig eller fast hjemmeværende med barna. Særlig mener Fremskrittspartiet dette er viktig de første leveårene til barna. Fremskrittspartiet er derfor tilfreds med at kontantstøtten nå i budsjettet for år 2000 er på plass i sin helhet for 2- og 3-åringene.

Fremskrittspartiet mener at det er grunn til å rope et varsku ved at samfunnet i større og større grad har tatt over foreldrenes oppgave som oppdrager, med tanke på den samfunnsforvitring vi er vitne til. Det er derfor med stor skuffelse at Fremskrittspartiet ser at forliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen for år 2000 viderefører og forsterker det offentliges engasjement i det private hjem.

Det er viktig at den aktive barneoppdragelsen blir hos/ tilbakeføres til foreldrene, og denne muligheten for aktiv deltakelse fra foreldrenes side kan best gis ved at familiene gis økt valgfrihet og økonomisk spillerom.

I Fremskrittspartiets alternative budsjett for 1999 hadde vi en omprioritering til fordel for de private barnehagene, ca. 230 mill. kr. Det er beklagelig at Regjeringen i forlik med Arbeiderpartiet heller ikke i budsjettet for år 2000 finner det riktig å fremme tiltak for eksisterende private barnehager, men prioriterer stimuleringstiltak for bygging av nye barnehager samt generelle økninger i driftstilskuddet. Jeg må si jeg finner det noe merkelig at i en tid hvor barnehager i de enkelte kommunene legges ned over en lav sko, skal vi altså stimulere til at det skal bygges nye. De som går i troen på at økt driftstilskudd på 100 mill. kr skal redusere foreldrebetalingen, tror jeg vil bli skuffet i år 2000.

En finner det også merkelig at Regjeringen ikke finner det nødvendig med ekstraordinære tiltak for å redusere forskjellsbehandlingen mellom private og kommunale barnehager, slik avtalen mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet og Høyre var, men bare skyver dette foran seg ved å vise til barnehagemeldingen. Fremskrittspartiet har heller ikke lagt inn noen ekstraordinære tiltak rettet mot de private barnehagene i budsjettet for år 2000, men vil i likhet med forlikskameratene komme tilbake med forslag til omprioriteringer og lovforslag rettet mot en mer rettferdig barnehagepolitikk i forbindelse med den kommende barnehagemeldingen.

Fremskrittspartiet er selvsagt fornøyd med at Regjeringen nå foreslår utvidet barnetrygd, til 18 år, fra 1. mai, noe som Fremskrittspartiet har jobbet for i 15 år. Men når det gjelder forlikets videre forslag vedrørende barnetrygden, er Fremskrittspartiet ikke like fornøyd. At en her frarøver barnefamiliene flere hundre millioner de første fire månedene, er vel et nullspill opp mot Arbeiderpartiets skattelette til de samme gruppene. Fremskrittspartiet foreslår derfor både at forsørgerfradraget beholdes i nåværende form, og at barnetrygdsatsene beholdes, og vil utvide barnetrygden til 18 år med friske midler.

Fremskrittspartiet mener at det offentlige har en viktig oppgave i forhold til forbrukersaker. Høyest prioritet har selvfølgelig å legge til rette for at markedet fungerer best mulig. Dette er selvfølgelig ikke noen hindring for at dette arbeidet skal drives effektivt. Fremskrittspartiet ønsker derfor en sammenslåing av alle forbrukerpolitiske utvalg og en generell effektivisering.

Prinsipielt mener vi videre at alt statlig engasjement i likestillingspolitikken burde avvikles i sin nåværende form. Dette bør i sin helhet overlates til den enkelte gjennom likestillingsloven og arbeidstaker-/arbeidsgiverorganisasjonene sammen med ideologiske organisasjoner. Jeg finner det merkelig at voksne, oppegående mennesker, som allerede har flere talerør, skal ha et eget ombud med omfattende etater rundt omkring for å ivareta sine interesser og lover. Fremskrittspartiet fjerner derfor bevilgningene til Likestillingsombudet og Kompetansesenteret for likestilling i budsjettet for år 2000.

Når det gjelder landets krisesentre, ser jeg at Regjeringen nå har lagt fram en handlingsplan der de ønsker å vektlegge krisesentrene. Fremskrittspartiet har allerede prioritert disse i budsjettet for år 2000, der vi påpeker at staten bør ta et større ansvar for dette. Fremskrittspartiet foreslår derfor at bevilgningen økes, slik at staten tar 75 pst. av kostnadene – 23 mill. kr. Dette vil sørge for et nett av krisesentre uavhengig av kommunenes økonomi.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at representantens bruk av ordet «bløff» selv i trøndersk versjon ikke kan sies å være et særlig velegnet parlamentarisk uttrykk.

Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Jeg tilhører dem som kanskje ikke har vært mest begeistret for et forlik med sentrumsregjeringen, men etter å ha hørt Sandberg fortelle at dette var både innholdsløst og en skuffelse for de fleste, har jeg skjønt at Arbeiderpartiet er på rett spor. For jeg tror at Sandbergs fremskrittspartibudsjett ikke bare hadde vært innholdsløst og skuffende, det hadde også vært en katastrofe for det norske folk.

Jeg tillater meg å gripe fatt i nettopp det ordet som representanten Sandberg brukte, ordet «bløff», fordi han mente at samarbeidet og den politikken som vi førte, kanskje var å lure det norske folk. Men Fremskrittspartiet er veldig begeistret for fagorganiseringen og LO når de er i valgkamp. De sier at inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet er viktig, det er viktig for landets økonomi. Fremskrittspartiet sier også at en avtale er en avtale. Det er bare så trist at når avtalen gjøres av partene i arbeidslivet, så gjelder det ikke for Fremskrittspartiet. I budsjettet for 1999 gikk man imot avtalen om ventelønn, avtalen om boliglån for statsansatte og AFP-ordningen. Den eneste avtalen som Fremskrittspartiet synes å ha hellig, er kontantstøtteavtalen. Så spørsmålet til Sandberg er faktisk slik: Kan de fagorganiserte stole på Fremskrittspartiet i år også ved at partiet underkjenner alle de avtalene som er inngått med partene i arbeidslivet, og Fremskrittspartiet dermed fremstår som organisasjonenes fiende nr. 1?

Per Sandberg (Frp): Ja, jeg har full forståelse for at representanten Fossum ville betrakte det som en katastrofe hvis Fremskrittspartiet skulle få gjennomslag for sin politikk. For det vil selvfølgelig medføre at politikere av Fossums karakter og hennes kolleger ville få mindre utøvende makt over innbyggerne i dette landet. Er det noe Arbeiderpartiet frykter, så er det selvfølgelig det. Fremskrittspartiet er av en motsatt oppfatning. Vi ønsker å delegere makten og bestemmelsen og myndigheten til folket, slik at politikere av representanten Fossums karakter skal lytte til det som er ønskene og behovet ute blant folk. Arbeiderpartiet driver altså en motsatt politikk.

Når det gjelder Fremskrittspartiet og forholdet til organisasjoner og fagforeninger, så er vi fullt ut innforstått med at fagforeningene skal ha en så fri rolle som overhodet mulig. Men det innebærer ikke at vi i Fremskrittspartiet ønsker å tillate et avtaleverk som medfører at andre innbyggere i dette landet får økte utgifter med det. Ordninger som boliglån og ventelønn, som medfører flere hundre millioner i utgifter for de menneskene som har inngått disse avtalene, er vi imot. Det skal være likhet og rettferdighet i forhold til det.

Så må jeg få lov til å si avslutningsvis: Når vi i vårt budsjett ønsker å ta bort disse ordningene, så er det selvfølgelig et signal om at hvis vi hadde hatt makten hadde det ikke vært mulig å inngå slike avtaler, for da måtte avtalene vært inngått på lokalt plan, individuelt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det skulle ikke være generelle avtaler som gjelder hele befolkningen.

Ola T. Lånke (KrF): Representanten Sandberg holdt seg stort sett til sine egne budsjettområder, som han sa, og han har også ansvar for kapitlet som omfatter støtten til de politiske partier. Fremskrittspartiet går som kjent inn for å kutte hele partistøtten. Ja, jeg sier ikke noe på om de av og til også følte at det var like greit å bli kvitt hele partiet.

Familiepolitikken hører også inn under Sandbergs område. Jeg merket meg at Sandberg er opptatt av de samme satsingsområdene innen familiepolitikken som Kristelig Folkeparti og Regjeringen er, med unntak av noen områder som likestillingspolitikken, hvor Fremskrittspartiets politikk ikke er så velutviklet, egentlig. Det vi er enige om, er ikke minst forslaget om full innfasing av kontantstøtten til barn under 3 år, og der foreligger det jo en avtale mellom oss. Det er den største familiepolitiske reformen på lang tid. Det er også utvidelsen av barnetrygden fra 16 til 18 år, som vil vise seg å bli en svært positiv ordning for familiene.

Men så er det på et av Sandbergs komiteområder hvor vi alle skiller lag med Fremskrittspartiet, og det er kulturpolitikken. Fremskrittspartiet ville allerede fra år 2000, hvis de fikk flertall, kutte 1 milliard i kulturbudsjettet. En av konsekvensene av det ville være at tusener av kulturarbeidere i Norge ble uten arbeid. Men for Sandberg og Fremskrittspartiet er jo det viktigste av alt i livet å redusere skatter og avgifter.

Det har allerede tidligere i debatten vært sitert fra en av Fremskrittspartiets merknader i innstillingen fra finanskomiteen hvor det bl.a. heter at:

«alminnelige lønnsmottagere skatter så mye at de må gi avkall på daglige middagsmåltider fordi det skal subsidieres operabilletter.»

Denne merknaden må også kulturpolitikeren Sandberg svare for. Mitt spørsmål er: Mener virkelig også Sandberg at utgiftene til kultur fratar norske lønnsmottakere de daglige middagsmåltider?

Per Sandberg (Frp): Jeg holdt på å si at en blir sulten av mindre. Jeg er veldig glad for at representanten Lånke i hvert fall brukte halvdelen av sin replikk på å konstatere at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har områder vi er enige om. Det er ikke alle som ønsker å fremstå med det heller.

Når det gjelder politisk partistøtte – ja, vi er helt klinkende klar på det. Vi ser ikke at det skal være nødvendig at det offentlige skal drive og gi partistøtte i den formen en gjør nå. Jeg ser også at andre partier og politikere i andre partier etter hvert har de samme tankene, om ikke i så stor grad som Fremskrittspartiet.

Når det gjelder skatter, avgifter og kultur, så er det klart at vi må se en sammenheng i det. Når vi opplever at vi subsidierer teaterbilletter med opp mot 800 kr, så er det klart at det må ha innvirkning på inntekten. Vi trekker inn en hel masse skatter og avgifter for igjen å gi ut 800 kr pr. billett til dem som eventuelt går i teater.

Når det gjelder opera, vet Lånke mye mer om subsidieringen av prisene der, så det skal ikke jeg ta opp. Men indirekte vil det si: Vi trekker inn en hel masse skatter og avgifter for å gi tilbake til kulturinstitusjoner. Det betyr at vi reduserer folks egen valgfrihet gjennom å pålegge dem skatter og avgifter fordi politikerne – de andre politikerne – ønsker å sitte og styre kulturen og hvilke kulturelle opplevelser folk flest skal ha. Det er vi uenig i. Når vi ser på den nye Operaen som skal settes opp etter hvert, når vi ser at Operaen i dag subsidieres med 160-170 mill. kr og vi vet at dette kanskje kommer til å øke til 250 mill. kr i året, og vi fram til år 2007 skal bruke mellom 500 og 600 mill. kr i året på Operaen, så sier det seg selv at de 600 millionene blir tatt fra norske skatte- og avgiftsbetalere.

Trond Helleland (H): Representanten Sandberg var i sitt innlegg opptatt av barnehagenes situasjon. Tall fra departementet viser nå at der fordelingsnøkkelen for utgiftene til barnehager skulle ha vært at staten dekket 40 pst., foreldrene 30 pst. og kommunen 30 pst., dekker kommunen bare 7 pst. av driftsutgiftene i private barnehager. Disse tallene spriker enormt fra kommune til kommune. Realiteten er – og det skriver også departementet selv – at ca. 15 pst. av barnehagene nå står i fare for å bli nedlagt.

Representanten Sandberg var på vårparten svært opptatt av det med private barnehager, og sa også selv i sitt innlegg at Fremskrittspartiet hadde satt av midler til dette. Spørsmålet mitt blir: Hvorfor har ikke Fremskrittspartiet hengt seg på Høyres forslag om å bevilge 227 mill. kr til de private barnehagene i neste års statsbudsjett? Har representanten Sandberg gitt opp håpet om å få til noe for de private barnehagene, eller er det rett og slett det at han ikke har fått gjennomslag i egen stortingsgruppe for dette forslaget, som han tidligere selv har lansert?

Per Sandberg (Frp): Jeg registrerer at Høyre nå har lagt inn 227 mill. kr i sitt alternative budsjett. Spørsmålet fra representanten Helleland var hvorfor Fremskrittspartiet ikke har gjort dette for år 2000. Mitt spørsmål tilbake til Helleland må bli: Hvorfor fulgte ikke Høyre Fremskrittspartiet da vi la det inn for inneværende år? Der ble vi stående alene. Det var et kontringsspørsmål.

Utover det er jeg helt enig med representanten Helleland. Man skal ikke frykte Fremskrittspartiet i denne saken. Vi skal stå på barrikadene for de private barnehagene. Men hvis spørsmålet er om vi ønsker å gi ytterligere midler til barnehagene, må jeg skuffe representanten Helleland, for midlene ligger der.

Det problemet vi kikker på, er dette med likestilling mellom private og offentlige barnehager. Når vi vet at kommunene får overført mellom 3 og 4 milliarder kr i sine rammeoverføringer som skal gå til denne gruppen, er det tydelig at det er kommunene som har problemer med å prioritere midlene. Der skal vi i hvert fall være med på å få tilbake 40-30-30-fordelingen. Det er helt riktig. Men poenget nå må først og fremst være å få i gang en omfattende undersøkelse av hva kommunene gjør med de 3–4 milliarder kr som de her får, om de bruker dem på barna, eller hvorvidt de går til andre formål.

Vi må også se på hva de forskjellige arbeiderpartistyrte kommunene har gjort i forhold til barnehagene og barnehageloven, for det er ikke til å legge skjul på at man i mange arbeiderpartistyrte kommuner har lagt nye restriksjoner og nye regler på de kommunale barnehagene. For at private barnehager skal få inngå i det samme mønstret, må de utvide både personalet og arealet, osv. Det medfører problemer for de private barnehagene i kommunene. Det er også derfor jeg har pekt på i mitt innlegg at det er merkelig at vi skal bruke mange millioner på å bygge nye barnehager, når vi ser at 15 pst. av dem er i ferd med å gå konkurs.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne Lyngstad (KrF): Vi har i flere uker kjent til hovedtrekkene i budsjettinnstillingen. Vi fikk et tidlig budsjettforlik i år. Derfor kan denne debatten mer bli en debatt om hvem som samarbeider med hvem, framfor en debatt om budsjettets innhold.

For Kristelig Folkeparti har alltid politikkens innhold og budsjettets saker vært avgjørende for hvem vi samarbeider med. Noen hevder at dette er vingling. Jeg vil heller hevde det er god realpolitikk, der sentrumspartiene lener seg til ulike partier, hvor det er mulig å få nok støtte. Vi har også den innstilling at samarbeid betyr innflytelse for dem som deltar, og at det er noe «gi og ta». Det gjelder også årets budsjettavtale, og jeg mener Kristelig Folkeparti har fått godt gjennomslag for sine prioriteringer.

Ser vi inn i neste årtusen, trenger man ikke være spåmann for å se at kunnskap og entreprenørskap blir viktige faktorer for utviklingen og omstillingsevnen. Vi trenger derfor kunnskapsutvikling og bedre kvalitet i vårt utdanningssystem. Budsjettet for år 2000 innebærer en ny kurs i forskningsbevilgningene og gir viktige signaler om økt satsing i årene framover. Forskningsfondet får økt kapital, og universitetene styrkes for bedre å kunne ta ansvar for grunnforskningen. Men skal vi lykkes med å nå våre mål, trenger vi også økt FoU-innsats fra næringslivet. Det blir en utfordring å legge forholdene til rette for det.

Regjeringen har i budsjettet også foreslått viktige satsinger i skolen. Under valgkampen la Regjeringen fram en pakke med satsing på IKT, der man fokuserte både på etterutdanning av lærere og på utvikling av nye pedagogiske metoder, i tillegg til utstyr og lettere tilgang til Internett-tjenester. Satsingen skal først starte på ungdomstrinnet, den delen av skolesystemet med de største utfordringene. I årets budsjett følges det opp.

Under valgkampen i høst var det mange store løfter om en satsing på skolen.

De mange streikene på skolene må forstås på bakgrunn av de store forventningene som ble skapt, både om lønnsøkninger til lærerne og andre satsinger. Det må være en skuffelse for dem som trodde på disse løftene. Men lønnsøkninger kommer ikke i budsjettet, det skjer i lønnsforhandlingene. Derimot har vi gjennom budsjettavtalen gitt enda bedre økonomi til kommunene, noe som kan hindre de største nedskjæringene i skolesektoren. I likhet med Hill-Marta Solberg håper jeg de frie midlene som kommunene nå får, brukes til skolen, men innser også at de flere steder vil bli brukt til å oppfylle løftene innen bl.a. eldreomsorgen. Likevel vil jeg hevde at budsjettet i sin helhet innebærer viktige tiltak for å gi en bedre skole.

Skal barn og unge klare å få godt utbytte av skolen, er det viktig at ikke bare læringsmiljøet er godt, men at også de sosiale relasjoner gir trygghet og utfordringer. En moderne familiepolitikk er nødvendig for at barn og unge skal få den støtte de trenger for en god oppvekst og utdanning. Jeg er derfor glad for at budsjettavtalen gir forbedringer i barnetrygden til tenåringsfamiliene ved at den utvides opp til 18 år. For meg er det helt ubegripelig at Høyre bare klarer å se virkningen for neste år for barne- familiene uten å ha et lengre perspektiv på oppveksttiden. Jeg mener vi småbarnsforeldre klarer å leve med litt mindre barnetrygd i dag når vi vet at vi kan beholde den i to år ekstra. Dette grepet er viktig, og så får vi arbeide for en prisjustering av barnetrygden i årene som kommer. Jeg er også fornøyd med at fedre nå får egne rettigheter i folketrygden ved fødselspermisjon. Jeg håper denne ordningen kan bygges videre ut i framtida. Sammen med økningen i kontantstøtten viser dette at Kristelig Folkeparti får gjennomført sine familiereformer.

Flere lokalsamfunn står framfor en vanskelig omstillingsprosess knyttet til virksomheten i oljesektoren. Sokkelen er nå moden, og vi høster fra våre investeringer. Det betyr færre oppdrag til leverandørindustrien enn det vi har hatt de siste årene. Jeg er glad for at budsjettavtalen tar lokalsamfunn, som f.eks. Verdal, på alvor gjennom å satse på kompetanseheving og nyskaping. Jeg forventer at Regjeringen følger situasjonen nøye for disse ensidige industristedene og bidrar til en god omstillingsprosess.

La meg til slutt få si meg fornøyd med at vi nå vedtar et budsjett med flere gode tiltak for vårt land, men hvor det også lykkes å heve bistanden til den fattige verden. Uten en slik internasjonal solidaritet blir vår egen rikdom fattig.

Jan Petter Rasmussen (A): Ønsket om en rettferdig fordelingspolitikk har stått helt sentralt bak Arbeiderpartiets innsats for å oppnå et budsjettforlik med regjeringspartiene. Et steg i riktig retning blir nå tatt.

En videre utvikling mot en mer rettferdig fordeling i samfunnet vårt kan best skje i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet-SV og sentrumspartiene. Skjønt etter intervjuet på Dagsrevyen i går med Venstres parlamentariske leder, Gunnar Kvassheim, der han tydeligvis ønsket Høyre som fremtidig partner, kan en stille spørsmål om det minste sentrumspartiets vilje til en slik utvikling. Da er det godt å vite at Venstre etter alle solemerker ikke nødvendigvis trenger å inngå i det parlamentariske grunnlag for en framtidig regjering som vil jobbe videre i denne retningen.

For denne gang å komme i posisjon var det nødvendig å «godta» kontantstøtten. Det vil imidlertid ikke si at ordningen blir bedre av den grunn. Kontantstøtteordningen og Arbeiderpartiets framtidige holdning til den vil bli et meget viktig tema på vårt landsmøte neste høst. Derfor vil jeg ikke begi meg inn på en videre drøfting av ordningen og dens innretning, men bare slå fast at det gjennom kontantstøtten, og også gjennom barnetrygden, blir fordelt milliarder av statlige kroner uten at en fordelingsmessig og sosial profil ligger i bunnen.

Regjeringens tafatthet og handlingslammelse overfor utsatt industri har vært iøynefallende og meget urovekkende. Under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni gav Stortinget Regjeringen vide fullmakter for at den skulle kunne gjøre sitt for at utbyggingsklare olje- og gassfelt snarere skulle kunne realiseres. Intet skjedde imidlertid.

For Arbeiderpartiet har det derfor vært maktpåliggende gjennom budsjettforliket å få til strakstiltak for å dempe fallet i investeringsaktiviteten på sokkelen.

Tiltakspakker for oppsagte og permitterte ved offshoreverftene og i leverandørindustrien på grunn av dagens ordretørke har også vært et meget viktig og avgjørende punkt for Arbeiderpartiet i forhandlingene. Styrking av arbeidsmarkedsetaten gjennom økt antall tiltaksplasser var helt nødvendig.

En viktig forutsetning for å lykkes i dette arbeidet er et samarbeid mellom de involverte parter. Derfor er det gledelig at tilbakemeldingen fra de berørte lokalsamfunn er at kommuner, arbeidsmarkedsetat, bedrifter og fagbevegelse nå er i en god dialog for å nyttiggjøre de økte midlene til tiltak innrettet til beste for både oppsagte og permitterte arbeidstakere.

De aktuelle tiltakspakker må ha en profil som gjør det mulig å holde på og videreutvikle den kompetanse den norske verfts- og leverandørindustrien har. Dette er forutsetninger som ikke minst fagbevegelsen har understreket.

Så over til det som berører min egen komite, justiskomiteen. Implementeringen av Schengen-samarbeidet ligger inne i neste års statsbudsjett. For Norge er dette samarbeidet av meget stor betydning, både i forhold til bevegelsesfriheten over de indre grenser og en effektiv yttergrensekontroll. Sammen med annet internasjonalt politisamarbeid, som Europol og Interpol, får vi viktige redskaper når det gjelder bekjempelsen av den stadig mer grensekryssende alvorlige, internasjonale, organiserte kriminaliteten.

For Arbeiderpartiet er en helhet i strafferettskjeden av overordentlig betydning. Politiet har de siste år fått tildelt store ressurser. Vi trenger et sterkt politi. Men det er frem-

for alt viktig, i likhet med det som er tilfellet i samfunnet for øvrig, at det stilles krav til at de tildelte midler brukes på en mest mulig effektiv og resultatorientert måte.

For inneværende år er det opprettet 275 nye politistillinger i forbindelse med det store kullet som ble uteksaminert fra Politihøgskolen. Arbeiderpartiet ønsker at også det høye antall nyutdannede politifolk neste år sikres arbeid i etaten. Disse to års økning av stillinger representerer en ytterligere kraftig styrking av politiet.

Ved økningen av dommerlønningene og tiltak for rekruttering og opplæring av nye dommere legger en i dette budsjettet også til rette for at domstolene skal kunne utføre sin viktige funksjon på en god måte. Men når det gjelder det siste leddet i kjeden, kriminalomsorgen, har en fra Regjeringens side ikke lagt til rette for at den skal kunne fungere i tråd med den senest i fjor vedtatte kriminalomsorgsmeldingen.

Ved det interne budsjettarbeidet i justiskomiteen greier vi å tilføre området mer midler, men på langt nær nok.

Her ligger det store utfordringer til de kommende statsbudsjett.

Til slutt vil jeg nevne at det gjennom budsjettforliket var mulig å etablere ordningen med et fond for søk etter omkomne på havet. Regjeringen hadde ikke på eget initiativ fulgt opp den tempoplan Stortingets justiskomite hadde lagt for dannelsen av et eventuelt fond. Det er nå stor glede blant mange langs kysten som har engasjert seg i dette arbeidet. Ikke minst har Fiskarkvinnelaget grunn til å være fornøyd.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at dagens møte nå heves, og at behandlingen av de saker som er oppført på dagsorden nr. 18, gjenopptas i morgen kl. 10. – Det anses vedtatt.