Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil få stille følgende
spørsmål til helseministeren:
«CatoSenteret i Son trues av nedleggelse.
Samtidig ser vi at flere sykehus bygger ut egne rehabiliteringsavdelinger,
hvor tilbudet vil koste det offentlige langt mer enn ved de private
institusjonene. Årsaken er at sykehusene kan sende regningen for
tilbudet i egen regi til staten gjennom ISF-ordningen.
Mener statsråden dette er effektiv
bruk av knappe økonomiske ressurser, og hva vil statsråden
gjøre for å sikre en mer effektiv ressursbruk?»
Statsråd Tore Tønne: Ved innføring av innsatsstyrt finansiering
ble det lagt vekt på at rehabilitering skulle inkluderes
i ordningen. Dette var for å sikre tilbudet til pasienter
med kroniske tilstander og sammensatt sykdomsbilde. Full effekt
av medisinsk behandling vil i mange tilfeller kreve god rehabilitering,
og det er viktig å komme i gang med rehabilitering allerede
mens man er i sykehus.
Jeg er samtidig opptatt av å fremme
en god arbeidsdeling mellom sykehus og øvrige rehabiliteringstilbud.
Ny kapasitet i sykehus forutsettes ikke å bli etablert
til fortrengsel for allerede etablerte tilbud. Departementet skal bruke
sin mulighet til å ivareta dette hensyn ved den forestående
behandling av de regionale helseplaner.
Når det gjelder CatoSenterets spesielle
situasjon, tar departementet sikte på å bidra
til å sikre driften i inneværende år
gjennom et særskilt tilskudd på 3,1 mill. kr. Stortinget
vil bli orientert om dette i omgrupperingsproposisjonen vedrørende
folketrygden. En søknad om godkjenning som spesiell helseinstitusjon
er til behandling i departementet. Endelig avklaring av denne saken
vil skje på grunnlag av ny forskrift om opptreningsinstitusjoner og
spesielle helseinstitusjoner, som nå er under arbeid, og
det vil således ikke kunne skje i inneværende år.
Det er derfor etablert et samarbeid mellom
CatoSenteret og departementet med sikte på å sikre
driftsgrunnlaget for deler av senteret i 2001 gjennom et eget prosjekt. Jeg
forutsetter at dette arbeidet vil gi visse avklaringer med hensyn
til både pasientgrunnlag og interesse fra potensielle samarbeidspartnere,
og på den måten være med på å danne
et grunnlag for de endelige beslutninger knyttet til CatoSenterets
eventuelle tilknytning til den offentlige helsetjeneste.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg er glad for at det foreløpig er
blitt en løsning for CatoSenteret, og ut fra den faglige kvaliteten
CatoSenteret har som spesiell opptreningsinstitusjon,
og den utveksling og det samarbeid de har med Sunnaas Sykehus når
det gjelder kompetanse, mener jeg at CatoSenteret må få en
godkjenning som opptreningsinstitusjon. Det er et stort
behov for denne type rehabilitering.
Det er også betryggende å høre
at helseministeren er opptatt av å fremme en god arbeidsdeling
mellom sykehusene og de private rehabiliteringsinstitusjonene, og
at kapasiteten i sykehusene ikke skal komme til fortrengsel for
de etablerte tilbudene, for det ville være en dårlig
ressursutnyttelse. Når sykehusene velger å rehabilitere
pasientene i egen regi, koster det opptil sju ganger mer pr. døgn
enn i de private rehabiliteringsinstitusjonene.
Ved at rehabiliteringsinstitusjonene tar seg
av rehabiliteringen og sykehusene konsentrerer seg om behandling
og pleie, får vi utnyttet ressursene best mulig. Mener ikke
også helseministeren at dette er helsepolitisk mest riktig,
og også at pasientene har best av å komme ut av sykehusmiljøet
i en rehabiliteringsfase?
Statsråd Tore Tønne: Jo, jeg mener det representanten Sjøli
her peker på til slutt i sitt spørsmål,
er riktig ressursutnyttelse, og jeg vil så langt råd
er, selvfølgelig tilstrebe den form for arbeidsdeling mellom
sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Jeg vil imidlertid ikke
gå så langt som til å si at det her er
et helt klart skille ved hvor rehabilitering kan skje. Som jeg sa
i mitt første innlegg, er det enkelte ganger viktig at
rehabiliteringsarbeidet kommer i gang raskt etter en sykehusbehandling,
at det sågar kan skje samtidig med at sykehusbehandling
også foregår, og at det slik sett kan være
gode grunner for at det også skjer et rehabiliteringsarbeid
ved sykehusene. Men som vanlig er det gjerne slik at det ene ikke
behøver å utelukke det andre. At vi her skal arbeide
for en best mulig ressursutnyttelse, er helt åpenbart.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for svaret.
Det er svært lite dokumentasjon når
det gjelder hvilken effekt rehabilitering ved de spesielle helseinstitusjonene,
de offentlige rehabiliteringsavdelingene og opptreningsinstitusjonene
har, og til hvilken pris. Jeg har lyst til å spørre
helseministeren om han kan ta initiativ til en faglig og uhildet
gjennomgang – altså en evaluering – av disse
institusjonene, slik at vi får et samlet og mer helhetlig
perspektiv og en oversikt over rehabiliteringstilbudet. Jeg er sikker
på at det finnes fagmiljøer som kan foreta en
slik evaluering, slik at en kan gi det best mulige tilbud til pasienten,
som også er samfunnsøkonomisk best mulig.
Statsråd Tore Tønne: Det er gjort en god del arbeid med hensyn
til å sammenligne effekter og kostnader mellom de forskjellige
institusjoner, og også sykehus, som arbeider på dette
området. Jeg må innrømme at jeg ikke har
så god oversikt over resultatene av det arbeidet som er
gjort, at jeg her og nå kan bedømme om det er
et rimelig behov for å gjennomføre en slik undersøkelse
som det representanten Sjøli ber meg ta initiativ til.
Men det er helt naturlig å vurdere det, det er ikke noe
problem, uten at jeg her og nå vil si at det vil bli gjennomført
en slik evaluering. Jeg må vurdere det i forhold til det
arbeid som jeg vet allerede er gjennomført på området.