Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Harald Solberg til arbeids- og administrasjonsministeren, vil
bli besvart av helseministeren som rette vedkommende.
Harald Solberg (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til helseministeren:
«I Tønsberg Blad 12. og 13.
oktober 2000 framgår det at det for en sykepleier fra Polen
har vært en lang og krevende prosess å få klarlagt
hva som kreves for å få godkjent polsk sykepleierutdanning.
Hvilke tiltak vil statsråden iverksette
for en enklere og raskere måte å kvalifisere seg
som sykepleier i Norge på når man har utdannelse
og erfaring i faget fra hjemlandet?»
Statsråd Tore Tønne: Hovedformålet med godkjenningsordningen
for helsepersonell er å ivareta pasientenes sikkerhet.
Den skal være en sikkerhet for at helsepersonell med en
bestemt tittel har en bestemt type kompetanse, dvs. en tilnærmet
jevngod utdanning. I tillegg er det selvsagt også et mål å legge
forholdene til rette for rask og effektiv godkjenning for helsepersonell
som det er behov for i norsk helsetjeneste.
I spørsmålet vises det til
at det har tatt tid å få klarlagt hva som kreves
for å få godkjent polsk sykepleierutdanning. Jeg
kjenner ikke den konkrete saken, men det bør fra helsemyndighetenes
side raskt kunne opplyses hvilke krav som stilles for å oppnå norsk
godkjenning. Selve godkjenningsprosessen kan imidlertid være
tidkrevende, avhengig av hvilket land søkeren har sin utdanning
fra.
Alle sykepleiere fra land utenfor EØS-området
som søker om norsk godkjenning, får sin søknad
individuelt vurdert. Dette gjelder f.eks. for sykepleiere fra Polen.
Innen EØS-området har medlemslandene
avtalt gjensidig godkjenning av autorisasjoner. Det er basert på krav
om tilnærmet lik utdanning i EØS-landene. I flere av de
tidligere østeuropeiske landene avviker utdanningen fra
norske krav eller fra EØS-kravene, både med hensyn til
faglig innhold, utdanningstid og utdanningsnivå.
For å oppfylle kravet om at den utenlandske
utdanningen skal være jevngod med norsk utdanning, må derfor søkere
med kortere utdanning eller med utdanning på et lavere
nivå enn norsk sykepleierutdanning som regel gjennomføre
tilleggsutdanning ved en norsk sykepleierhøgskole.
I tillegg må alle søkere
med utdanning fra land utenfor EØS-området avlegge et kurs
i såkalte nasjonale sykepleiefag. Kurset varer i tre uker,
arrangeres vanligvis to ganger pr. år og inneholder tema
som farmakologi, nasjonal lovgivning, samfunnsfag og sykepleie.
Jeg er innforstått med at systemet
for godkjenning av utenlandsk helsepersonell kan virke krevende.
Jeg vurderer derfor fortløpende om det er muligheter for
forenklinger av systemet. I den forbindelse kan jeg nevne at departementet
i september opphevet kravet om at søkere fra land utenfor
EØS-området må ha bestått språktest
i norsk før søknaden kan behandles av godkjenningsmyndighetene.
Jeg vil også, som nevnt, vurdere andre forenklinger, f.eks.
muligheten for en form for forhåndsgodkjenning av bestemte
utdanningsinstitusjoner.
Harald Solberg (KrF): Jeg takker for svaret.
De forenklinger statsråden nevnte,
er naturligvis positive. Likevel står det igjen at en sykepleier
fra Polen med fem års sykepleierutdannelse og erfaring
som sykepleier, og som endatil snakker norsk, ikke får
godkjent sin utdannelse. Paradokset i denne saken er, som statsråden også påpekte,
at dersom denne personen hadde kommet fra nabolandet til Polen,
fra Tyskland, ville dette ikke vært en aktuell problemstilling.
Det samme gjelder fra den dagen Polen eventuelt blir medlem av EU
eller EØS.
Vi vet at det i Vestfold er 50 ubesatte sykepleierstillinger.
I dette tilfellet trenger de henne som sykepleier i den aktuelle
kommunen. På landsplan er det også stor mangel
på sykepleiere. Den tidligere arbeidsdirektøren ville
reise til Filippinene for å hente sykepleiere til Norge.
I denne situasjonen blir det naturlig å spørre
om statsråden er enig i at vi bør benytte oss
av de ressursene vi allerede har i landet. I tillegg er det naturlig å spørre statsråden
om helsemyndighetene vil gjøre noe konkret for å bidra
til at denne sykepleieren kan få godkjent utdannelsen,
eventuelt få en midlertidig godkjennelse, inntil det er
avlagt nødvendige eksamener.
Statsråd Tore Tønne: Det var flere tilleggsspørsmål, men
kort: Jeg er enig i at vi primært bør utnytte
de ressursene som allerede er i landet. Vi bør i det hele
tatt utnytte de ressurser som det er enklest å få utnyttet,
og jeg forestiller meg at det stort sett er enklere å utnytte
de ressurser som allerede er i landet, som snakker norsk og som
er i arbeid her, fremfor andre tiltak. Men det ene utelukker ikke
det andre.
Når det gjelder det konkrete tilfellet,
er det bare å si at det er en forskjell i behandlingen
av søkere fra land som vi har inngått avtaler
med basert på at det er tilnærmet likhet i utdanningen,
i forhold til søkere fra alle andre land. Det er ikke slik
at ikke vedkommende det her er snakk om, kan få godkjenning,
men at hun må følge de regler som i dag gjelder
for den type godkjenning.
Som sagt, jeg vil fortløpende undersøke
muligheter for forenklinger, f.eks. med forhåndsgodkjenning
av bestemte utdanninger også i land utenfor EØS, og ellers
tiltak som kan forenkle og gjøre saksbehandlingen i Norge raskere.