Steinar Bastesen (TF): Jeg har følgende spørsmål
til fiskeriministeren:
«Siden EØS-avtalen ble inngått
har Fiskeridirektoratets kontrollverk og ESA drevet en kontinuerlig
kampanje mot treverk som materiale i forbindelse med fiskeproduksjon.
Ny forskning viser at treverk egner seg bedre enn plast. En rekke
fiskebruk er lagt ned grunnet disse skjerpede kravene. Nå viser
det seg at hjemmelen for disse skjerpelsene og påleggene
er tvilsomme.
Hva vil statsråden gjøre
for å rette opp den store skaden som mange fiskerisamfunn
er utsatt for grunnet nedleggelse av fiskeanlegg?»
Statsråd Otto Gregussen: Fra tid til annen dukker det opp en diskusjon
om hvorvidt skjærebrett laget av tre kanskje er hygienisk
bedre enn skjærebrett laget av plastmateriale. Bakgrunnen
er undersøkelser hvor man har påvist at bakterier
overlever kortere tid på treverk enn på plast.
Resultatene tilskrives at treverk kan inneholde stoffer som er bakteriedrepende.
Dette har blitt brukt av enkelte for å argumentere
mot kravet om at trematerialer vanligvis ikke tillates i næringsmiddelvirksomheter
med mindre de er gitt spesielt beslag eller beskyttelse. Dette kravet
framgår av kvalitetsforskriften for fisk og fiskevarer
av 14. juni 1996 §§ 3 og 6.
Alle undersøkelser viser imidlertid
at dersom man kontrollerer mengden bakterier etter at man har vasket
og desinfisert skjærebrettene, er tre ikke å foretrekke
framfor plast.
Treverk har ikke de egenskapene som man ønsker
av overflater i næringsmiddelvirksomheter. Det kreves at disse
skal være glatte og lett vaskbare. Treverk blir fort flisete,
sprekkete og hakkete, spesielt i områder hvor det brukes
mye vann, som i en sjømatbedrift.
Kravene til overflatens beskaffenhet i virksomheter som
produserer mat, er ikke særegne for EØS-området. Anbefaling
om at overflatene skal være glatte og lett vaskbare er
også gitt av Codex Alimentarius, som er FN-organisasjonen
som lager internasjonale standarder for matproduksjon. Ved en eventuell
handelstvist på mattrygghetsområdet
under WTO-avtalen vil disse standardene bli brukt som referanse.
Siden norsk sjømatindustri i stor
grad baserer seg på eksportmarkedet, vil etterlevelse av
de internasjonale kravene for matproduksjon gi bedre markedsadgang
for næringen sett under ett.
For fiskeriforvaltningen er det likevel viktig å ta
hensyn til eventuelle særegne forhold ved sjømatproduksjon i
de tilfeller hygienekrav fra landbruksbasert næringsmiddelproduksjon
overføres til sjømatnæringen. Vurderingen
om at treverk i utgangspunktet ikke kan brukes som overflate i virksomheter
som produserer mat, har man imidlertid ikke funnet grunn til å trekke
i tvil.
Når det gjelder siste del av spørsmålet
fra Steinar Bastesen, er dette et spørsmål som
har vært tatt opp i Stortinget flere ganger den senere
tid. Jeg vil derfor i denne sammenheng begrense meg til å minne
om at både Kommunal- og regionaldepartementet og Fiskeridepartementet
har anmodet Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
om å prioritere bedrifter som i dag ikke oppfyller dagens
hygienekrav, innenfor SNDs ordinære virkemiddelapparat.
For øvrig kan jeg opplyse at jeg så sent som 24.
oktober i år hadde møte med SND der bl.a. denne
saken ble drøftet.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.
Etter tre års hamring og jamring fra
denne talerstolen nettopp om dette spørsmålet
er det interessant å høre at det nå er
gitt retningslinjer om at SND og Kommunaldepartementet
skal se på disse bedriftene som er truet av nedleggelse.
Men hva med dem som allerede er nedlagt? Vi er begge klar over at
det figurerer en liste over bedrifter som kommer til å bli
nedlagt. Det minste må være at de blir ivaretatt
med midler, slik at de kan oppgraderes. Det er jo merkverdig at
regelverket er laget slik at det ikke er i tråd med de
forskningsrapportene som sier at treverk faktisk er bedre enn plast.
Med utøvelsen av det regelverket som eksisterer, både
i Fiskeridirektoratets kontrollverk og i ESA, hadde man ikke fått
lov til å servere fisk på restaurantene i Norge
hvis det regelverket hadde blitt lagt til grunn. Det er en underlig
og merkverdig problemstilling. Hva har statsråden å si
til det?
Statsråd Otto Gregussen: Jeg tror det er riktig å gjøre
representanten Bastesen oppmerksom på at store deler av
norsk fiskeindustri har tatt de pålegg som har kommet fra
ESA, svært alvorlig, at de har foretatt store investeringer
i nødvendige oppgraderinger som er nødvendig for å tilfredsstille
de krav som EØS og Codex Alimentarius setter, men som også er
et krav fra bedriftenes kunder. Jeg synes det viser at man har funnet
en form på dette og et nivå som en stor andel
av bedriftene har akseptert. Dette har også i stor grad
vært finansert gjennom SND.
Det er svært vanskelig for meg å kommentere
om hygienetilstanden i norsk restaurantbransje er tilfredsstillende,
men jeg antar at Statens næringsmiddeltilsyn på myndighetenes
vegne på en forsvarlig måte sikrer at folkehelsen
også der blir ivaretatt.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker igjen for svaret.
Jeg skal fortelle presidenten og fiskeriministeren
en liten historie om akkurat det der. En fiskeribedrift som tar imot
krabbe på trøndelagskysten, var i ferd med å legge ned
på grunn av krav fra Fiskeridirektoratets kontrollverk.
Men etter å ha vært der en times tid, fikk vi
stengt en vegg og åpnet tre dører, og da sorterte
bedriften som produserte, under Næringsmiddeltilsynet.
Statsråden insinuerer her at krav
som stilles fra Næringsmiddeltilsynet, må være
vesentlig dårligere, og at folkehelsen i Norge er dårligere.
Det betviler jeg sterkt. Jeg tror faktisk at Næringsmiddeltilsynets
regler ivaretar folkehelsen og matsikkerheten i Norge bedre. Men
hvis det er blitt slik i norsk fiskerinæring at det er
viktig med strengere regler for eksport av fisk enn for fisken vi
skal spise selv i Norge, er vi på ville veier. Da må det
jo være på høy tid å se på regelverket.
Statsråd Otto Gregussen: Jeg insinuerer ingenting om folkehelsen. Men
det er riktig som representanten Bastesen sier, at det er forskjell
på det regelverket som Statens næringsmiddeltilsyn
har, og det som gjelder når fisk skal eksporteres. Det
stilles strengere krav til en bedrift som skal drive med fiskeeksport,
enn til en bedrift som skal omsette lokalt. Jeg mener faktisk at
det kan føres en rimelig klar og logisk begrunnelse for
dette. For varer som skal transporteres langt over lang tid, er
det ikke urimelig at man har en enda strengere hygiene enn man har
for varer som produseres lokalt. Jeg har imidlertid full tillit
til at dette håndteres på en slik måte
at norsk folkehelse er trygg, og at det fortsatt er trygt å spise norsk
sjømat i Norge.