Bent Høie (H): Jeg vil stille følgende spørsmål
til miljøvernministeren:
«I «Rikets tilstand» på TV
2 15. november 2000 kommer det frem påstander om at statlige
forskrifter om sortering av matavfall har kostet skattebetalerne
milliarder av kroner, uten at det har gitt noen beviselig miljøeffekt.
Hvordan vil statsråden forholde seg
til disse påstandene?»
Statsråd Siri Bjerke: Våtorganisk avfall, som også omfatter
matavfall, er en del av det avfallet som forurenser mest når
det legges på deponi. Når avfallet brytes ned,
dannes klimagassen metan, og metanutslipp fra avfallsbehandling
utgjør 7 pst. av Norges totale utslipp av klimagasser.
I tillegg medfører deponering av organisk avfall utslipp
av næringssalter til vann. Matavfall som legges på fyllinga,
vil trekke til seg fugler og skadedyr og øke risikoen for
spredning av smittestoffer, bl.a. til drikkevann. Dette er bakgrunnen
for at fylkesmennene, i forbindelse med sin konsesjonsbehandling
etter forurensningsloven, har innført strenge restriksjoner
mot deponering av dette avfallet. Det skal i hovedsak ikke legges
på deponi.
Programmet på TV 2, som representanten
Høie viser til, tok opp et sentralt spørsmål
i avfallspolitikken. Hvordan kan vi klare å redusere utslippene
av klimagasser og andre miljøproblemer fra avfallsbehandlingen
på en måte som er samfunnsøkonomisk lønnsom?
Det er svært viktig når virkemidler utformes i
avfallspolitikken, at kostnadene ved aktuelle tiltak veies opp mot
de samfunnsøkonomiske fordelene, herunder miljøgevinstene.
For våtorganisk avfall viser både
analyser og erfaring at det er betydelige miljøgevinster
ved å fjerne denne type avfall fra søppelfyllingene.
Det er derfor den samme praksis følges i flere andre land
og at et EU-direktiv på feltet krever at alle land legger
opp en strategi for å redusere deponeringen av slikt avfall.
Når det, som i denne saken, fokuseres
på behandlingskostnadene ved å kompostere våtorganisk
avfall, er det viktig å minne om at alternativ håndtering
av dette avfallet heller ikke er gratis. Forbrennings- og deponeringsanlegg
krever også betydelige investeringer. Jeg vil likevel understreke
at denne delen av avfallspolitikken er utfordrende. Kostnader
forbundet med behandling av avfallet og anslag på miljøgevinster
endres etter hvert som ny teknologi og nye beregningsmetoder utvikles.
Samtidig er det viktig å understreke
at matavfall ikke bare er et miljøproblem. Det inneholder
viktige næringsstoffer som det er ønskelig å tilbakeføre
til naturens kretsløp. For å benytte dette som
innsatsvare i landbruket er det behov for produktutvikling og utvikling
av markedet for avfallsbasert fôr, gjødsel og
jordforbedringsmiddel. Det er bl.a. med bakgrunn i denne problematikken
at vi i disse dager har etablert et eget samarbeidsprosjekt mellom
miljøvernmyndighetene og landbruksmyndighetene. ORIO er
et prosjekt som skal bidra til å finne gode og fremtidsrettede
gjenvinningsløsninger for våtorganisk avfall og
slam. Prosjektet er etablert i nært samarbeid med aktørene
innen avfalls- og jordbrukssektoren.
Bent Høie (H): Jeg vil først takke for svaret og
innledningsvis jeg si at jeg fullt ut deler miljøvernministerens
vurdering av behovet for å forhindre at denne type avfall
havner på deponi. På den annen side: Det diskusjonen
går på, er jo hvilken måte en behandler
dette avfallet på. Det var det dette programmet satte spørsmålstegn
ved – forholdet til kost-nytte-effekten av komposteringsanlegg.
Jeg skal la det ligge, men det er helt åpenbart
at det i den siste tid har vært en rekke medieoppslag som
på mange måter setter spørsmålstegn
ved en holdning som har vært fremtredende, nemlig nytten
av å kildesortere. Derfor vil jeg be miljøvernministeren
si noe om hvordan staten på sin måte kan bidra
til å sikre at de behandlingsmetodene som anvendes rundt
i kommunene, best mulig ivaretar en kost-nytte-effekt i forhold
til miljøet.
Statsråd Siri Bjerke: Jeg ser det som viktig at staten bidrar med
informasjon, bidrar til teknologiutvikling og bidrar for å få til
bedre samarbeidsordninger mellom kommuner, private aktører
og staten på dette området for stadig å forbedre
de løsningene som må til for å håndtere våtorganisk
avfall på en god måte.
Ellers viser erfaringene at dagens kostnader
ved behandling av dette avfallet i nye, avanserte komposteringsanlegg
er omtrent de samme som kostnadene ved forbrenning av dette avfallet – en
pris på rundt 600-800 kr pr. tonn. Det er barnesykdommer
knyttet til mye av den nye teknologien, og det er mange utfordringer
knyttet til det å få den bedre. Vi er godt i gang
med samarbeidsprosjekter, informasjonsprosjekter og teknologiutvikling som
kan bedre dette.