Presidenten: Stortinget mottok måndag melding frå Statsministerens kontor om at følgjande statsrådar vil møte til munnleg spørjetime:

• statsråd Sylvia Brustad

• statsråd Siri Bjerke

• statsråd Olav Akselsen

Desse regjeringsmedlemene er til stades, og vi er klare til å starte den munnlege spørjetimen.

Dei representantane som i tillegg til dei førehandspåmelde ønskjer å stille hovudspørsmål, blir bedne om å reise seg. –

Vi startar då med første hovudspørsmål, frå representanten Kjell Magne Bondevik.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har et spørsmål til kommunalministeren, som også står sentralt når det gjelder integrering og kampen mot rasisme.

Dessverre er det ting som tyder på at også rasisme er utbredt i vårt samfunn. UDI har gjennomført en undersøkelse i 29 kommuner som viser dette, og de siste grufulle voldsepisodene er et nytt eksempel.

Det er nødvendig å mobilisere på bred front med en rekke tiltak for å slå tilbake tendenser til rasisme. Sentrumsregjeringen utarbeidet en handlingsplan mot rasisme, etablerte et senter mot etnisk diskriminering og satte i gang arbeidet med en lov mot etnisk diskriminering, som jeg håper snart vil komme.

Men nå ser vi at dette på flere punkt ikke følges godt nok opp. Det gjelder på boligsektoren, hvor handlingsplanen mot rasisme ikke ser ut til å være fulgt opp godt nok, det gjelder arbeidsmarkedsetaten, som henger etter, det gjelder godkjenningsordningen for utenlandske utdanninger og innenfor rettsapparatet.

Hva vil kommunalministeren gjøre for å sikre en effektiv oppfølging av handlingsplanen?

Statsråd Sylvia Brustad: La meg først få si at det grufulle som skjedde i helgen, ikke bør og ikke skal skje i Norge. Regjeringa vil selvfølgelig gjøre det som står i vår makt for å bidra til at den slags ikke skjer, og for å slå tilbake mot alt som har med rasisme og nynazisme å gjøre. Vi tar sterk avstand fra det som har skjedd.

Det er riktig som representanten Bondevik sier – helt åpenbart, tror jeg – at det rundt omkring i Norge skjer mye som dreier seg om rasisme. Noe skjer ubevisst, men dessverre også bevisst – mer enn vi tror. Her mener jeg først og fremst at vi alle, ikke bare som politikere, men også som enkeltmennesker, har et ansvar for å slå tilbake hver eneste gang noen prøver å si noe eller gjøre noe som dreier seg om rasisme. I tillegg er det viktig at vi – tror jeg –går igjennom lovverket for å se om det fungerer. Der er det et utvalg i arbeid, som skal komme med en innstilling til høsten. Regjeringa vil gå igjennom hele lovverket, og det er riktig som representanten Bondevik sier, at det ikke fungerer godt nok i forhold til f.eks. arbeidsmarkedet og boligsituasjonen. Det er også slik at Regjeringa vil stille flere penger til disposisjon til alle som ønsker å bidra for å gjøre noe med dette fryktelige. Det gjelder både enkeltpersoner, grupper og organisasjoner som vil sette i gang med tiltak for å prøve å gjøre noe med det. Vi vil forene alle gode krefter for å prøve å gjøre noe med det, og mobilisere til en kraftinnsats for at slike ting ikke skal få lov til å skje.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg tror at i kampen mot rasisme er en mer vellykket integreringspolitikk avgjørende. Vi ser eksempel på arbeidsmarkedet, hvor f.eks. to godt utdannede sivilingeniører har søkt 850 jobber uten overhodet å bli innkalt til intervju. Dette tyder på at holdningene ikke har trengt ned i systemet slik de skal.

Det er nødvendig med et tverrsektorielt ansvar, og jeg tror det er nødvendig at én statsråd har et spesielt pådriveransvar for å følge opp handlingsplanen, så mitt spørsmål til statsråden er: Vil kommunalministeren selv ta på seg det koordinerings- og pådriveransvaret for at handlingsplanen kan bli fulgt opp?

La meg også si at det å ha et effektivt utlendingsdirektorat, UDI, er viktig for en positiv flyktning-, asyl- og integreringspolitikk. Vi ser at UDI har hatt kjempestore problemer. Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, bad på fredag om at det blir foretatt en gjennomgang, en gransking av UDI. Jeg konstaterer med glede at statsråden i dag har varslet det, og vil gjerne kvittere det tilbake positivt.

Statsråd Sylvia Brustad: Det er helt uakseptabelt at folk ikke får jobb fordi de har et annet navn enn det som er vanlig i Norge, og det er helt uakseptabelt at folk ikke får jobb i Norge fordi de har en annen hudfarge, en annen religion eller en annen bakgrunn enn de fleste i Norge. Det vil vi ikke sitte stille og se på. Det er også noe av bakgrunnen for at Regjeringa rett før jul la fram ei stortingsmelding, som nå er til behandling her, om en bedre integreringspolitikk. Jeg må si at jeg tror mange bør ta selvkritikk for at den integreringspolitikken som har vært ført i dette landet i mange år, på mange områder dessverre ikke har lyktes. Derfor er det nå behov for å jobbe på en litt annen måte, og en må være mer aktiv enn det som har vært tilfellet fram til i dag.

Så til spørsmålet om jeg tar på meg koordineringsansvaret i forhold til det å følge opp også handlingsplanen. Svaret på det er selvfølgelig ja. Når det gjelder spørsmålet omkring UDI, er det slik som det også står i noen aviser i dag, at jeg mener det er et behov for å ta en gjennomgang av hvordan utlendingsforvaltningen fungerer, UDI spesielt. Det vil jeg be om at vi får før sommeren.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Einar Dørum.

Odd Einar Dørum (V): Jeg ser det som svært positivt at statsråden påtar seg et koordineringsansvar.

Vi er alle kjent med at det pågår et arbeid for å lage et lovverk mot etnisk diskriminering. Jeg håper statsråden påskynder arbeidet, men på veien kan man gjøre noe. Man kan f.eks. gjøre så praktiske tiltak som å sørge for at politiet systematisk slår ned på alle situasjoner der ungdommer opplever at en ungdomsgruppe splittes på grunn av hudfarge når de skal inn på et utested. Dette er ikke en sak som er veldig stor, men det er en sak som handler enormt mye om det å skape tillit, slik at alle føler tillit til det norske samfunnet, spesielt de som har en annen hudfarge enn statsråden og meg. Det er et konkret spørsmål som jeg vil be henne om å ta opp med justisministeren.

Likeså kan man, slik som stortingsrepresentant Bondevik tok opp her, sikre seg at når innvandrere med kompetanse søker, blir de på bakgrunn av papirene innkalt til et intervju, slik at ikke navn og hudfarge avgjør. Staten kan gå foran for å forsikre seg om at dette skjer, og setter det som en norm.

Det er to konkrete bidrag som gjør at vi kan snakke om vi, og ikke om de og vi.

Statsråd Sylvia Brustad: Når det gjelder det siste spørsmålet, er jeg selvfølgelig helt enig. Det med å få gjort noe i forhold til den kompetansen som er, er også viktig. I en situasjon der vi har stor mangel på arbeidskraft f.eks. i store deler av vårt land, er det helt hårreisende at arbeidsledigheten blant våre nye landsmenn er mye, mye høyere enn i befolkningen for øvrig. Jeg har selv møtt mange som er utdannet som leger, advokater, hjelpepleiere osv., som ikke får jobb i det norske samfunnet. Uansett hvilken utdanning og hvilken kompetanse de har, så har vi behov for de ressursene i det norske samfunnet. Vi skal gjøre alt som står i vår makt for å bidra til at det skal skje, men vi må også gjøre det i nært samarbeid med partene i arbeidslivet hvis vi skal greie å få dette til i praksis.

Når det så gjelder spørsmålet omkring f.eks. dette med utesteder, som er ett konkret eksempel på hvordan diskrimineringen faktisk foregår, er det noe helt grunnleggende galt at hvis det kommer fire hvite nordmenn til et sted, så er det greit, mens vi ser at hvis det kommer fire med mørk hud til samme sted, er det plutselig en gjeng, og dermed er det et problem. Slik skal det ikke være. Jeg vil selvfølgelig ta med de synspunktene Dørum har, videre til justisministeren, og vi skal se på det.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er glad for at statsråden nå så klart og åpent innrømmet at den integreringspolitikken som tidligere arbeiderpartiregjeringer og andre regjeringer har ført, ikke har gitt det ønskede resultat. Jeg skulle ønske at man da kanskje hadde gått litt mer i seg selv og sett på grunnleggende elementer i dette, men det er nå til behandling i Stortinget. I den forbindelse er selvsagt kampen mot all forskjellsbehandling av mennesker på grunn av deres etniske opprinnelse, rase eller religion, fullstendig uakseptabelt og må bekjempes. Vil Regjeringen innføre det prinsipp at den vil motarbeide alle tendenser og alle forslag som går på forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, religion og etnisk opprinnelse, altså i alle retninger?

Statsråd Sylvia Brustad: For Arbeiderpartiet og for Regjeringa er det helt grunnleggende at alle mennesker er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, uansett hvilken bakgrunn de har, uansett hvilken hudfarge de har og uansett hvilken religion, kjønn eller alder folk har. Det må være helt klart. Det mener jeg er noe av det viktigste også i den debatten vi nå står midt oppe i, når vi har sett så grufulle hendelser som vi har. Men da er det viktig at alle politiske partier tar sterk avstand fra slike ting som her har skjedd, og tar sterk avstand når det kommer utsagn som kritiserer en bestemt gruppe fordi de kommer fra et bestemt land eller har en bestemt hudfarge. Den type ting er ikke med på å minske rasismen eller fremmedfrykten i dette landet.

Jeg vil appellere tilbake til Carl I. Hagen, som representerer et stort parti i Norge, om også å ta det ansvaret innover seg i forhold til det ansvaret som jeg mener alle politiske partier i dette landet har for å slå tilbake mot fremmedfrykt og rasisme. Og jeg føler vel ikke akkurat at det er Fremskrittspartiet som har stått i spissen for å bidra til å minske fremmedfrykt og rasisme i Norge.

Presidenten: Hilde Frafjord Johnson – til oppfølgingsspørsmål.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg har som tidligere menneskerettighetsminister hatt et koordineringsansvar sammen med kommunalministeren på nettopp dette feltet, og den erfaringen man gjør seg, er at det er en del propper i systemet. Vi kan dele den appellen som statsråden kommer med, og være helt grunnleggende enig, men spørsmålet er hvordan vi kan sikre en skikkelig oppfølging. Jeg skal nevne to propper, og den ene går på Arbeidsmarkedsetaten. Så vidt jeg er kjent med, gikk Arbeidsmarkedsetaten mot forslaget til endring i § 55 A i arbeidsmiljøloven, som statsråden kom med mot diskriminering ved ansettelse. Hvis Aetat skal følge dette skikkelig opp, må de også være en etat som er overbevist om betydningen av denne endringen.

Den andre er godkjenningsordningen for utenlandske utdanninger, som kirke- og undervisningsministeren har ansvar for. Jeg vil faktisk si at her er det en skandaløs håndtering, ikke av statsråden, men med hensyn til hvordan godkjenningsordningen fungerer. Det er slik at utdanninger blir godkjent på Harvard, men ikke ved Universitetet i Oslo. Dette må vi gjøre noe med, og dette har statsråden et viktig pådriveransvar for å følge opp.

Statsråd Sylvia Brustad: Ja, i forhold til det siste er jeg helt enig med representanten i at det er håpløst at vi har et system som gjør at det tar så lang tid å få godkjent eller omgjort den kompetansen en har med seg fra andre land. Derfor har vi også fremmet noen forslag i integreringsmeldinga, som nå ligger til behandling her i Stortinget. Jeg mener vi må få vekk den proppen i systemet slik at dette går langt fortere, og der ønsker vi også å bidra, det må være helt klart.

Når det gjelder det første spørsmålet om forslaget til endring i § 55 A i forhold til diskriminering, har vi nå, som representanten er godt kjent med, også det liggende til behandling her i Stortinget, og det er ingen tvil om at Arbeidsmarkedsetaten er veldig sentral i forhold til dette hvis vi også skal greie å få flere av våre nye landsmenn inn i jobb. Vi trenger faktisk mer arbeidskraft, og det er mange ressurser som i dag går tapt ved at vi ikke lykkes med det, og vi vil selvfølgelig ha en nær dialog med Arbeidsmarkedsetaten i oppfølging av det vedtak som Stortinget måtte fatte i den konkrete saken, § 55 A.

Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H): Jeg håper statsråden er enig med meg i at en av de viktige tingene for å bekjempe rasisme er å fokusere litt mer på de positive sidene både ved innvandring og det å ha et multikulturelt samfunn, istedenfor å være opptatt av de utfordringer og problemer som vi til enhver tid har, og at arbeidsinnvandring kanskje vil bidra til å bekjempe rasisme ved at man får flere innvandrere i en ressursgruppe som vil være selvhjulpne og ha andre typer arbeid enn det mange av de flyktninger og asylsøkere vi har, har hatt til nå.

Så er det ett konkret område som går på rasisme i arbeidsmarkedet, som jeg nok synes statsråden kunne ta tak i, også i forhold til arbeids- og administrasjonsministeren. En del innvandringsorganisasjoner har ønsket å etablere tiltak for aktivt å markedsføre sin etniske gruppe overfor aktuelle arbeidsgivere. I dag finnes det ikke rom for å gi bevilgninger innenfor noen poster til den typen tiltak. Vi har fra Høyres side foreslått et tiltak, nemlig en prøveordning for et bredt spekter av slike tiltak, men har fått nei fra departementet så langt. Vil statsråden forsøke å finne midler til den typen tiltak innenfor bevilgninger til bekjempelse mot rasisme.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg kan ikke svare rett over bordet her i dag, men jeg tar med meg de signalene tilbake og skal love å snakke med arbeids- og administrasjonsministeren om det. Det må i hvert fall ikke herske noen tvil om at Regjeringa ønsker å gjøre det vi kan når det gjelder å ta i bruk de mange ressurser som i dag er ubrukt blant våre nye landsmenn, bl.a. i arbeidslivet. Så jeg tar med meg det forslaget tilbake.

Når det så gjelder spørsmålet i forhold til arbeidsinnvandring, kommer Regjeringa tilbake til en del konkrete forslag i løpet av veldig kort tid om hva vi mener bør gjøres for lettere å kunne få flere i jobb i landet vårt, noe vi også trenger.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Statsråden tok sjølkritikk på vegne av sin egen og andres regjering for at vi ikke har lyktes ordentlig med integreringspolitikken og hindret rasisme. Da har jeg behov for å spørre om hvorfor Regjeringa har lagt fram en stortingsmelding som, bortsett fra ett tiltak, så vidt jeg kan skjønne, ikke inneholder noe nytt. Alt sammen er ellers tiltak som Stortinget stort sett har gitt sin tilslutning til. Det eneste nye tiltaket i meldingen er at kommuner skal tvinges til å bosette flyktninger og asylsøkere. Mener statsråden at en slik tvang er med på å minske en eventuell diskriminering og rasisme i befolkningen?

Statsråd Sylvia Brustad: For det første tar jeg avstand fra påstanden om at det bare skulle foreligge ett eneste nytt tiltak i den meldinga. Da må vi i hvert fall snakke om to forskjellige meldinger, for det ligger en lang rekke forslag til tiltak om hva som bør gjøres i forhold til integreringspolitikken, det være seg det temaet som representanten Karin Andersen her tok opp i forhold til bosetting – jeg skal kommentere det etterpå – i forhold til utdanning, i forhold til arbeidsliv, i forhold til asylmottak, i forhold til enslige mindreårige osv. Men dette regner jeg med at vi får tilstrekkelig anledning til å diskutere når saken skal behandles her i Stortinget.

Når det gjelder bosetting av flyktninger, er i hvert fall jeg helt sikker på at den ordninga vi har pr. i dag, ikke fungerer. Det er så mange som blir sittende i mottak i måneder og år fordi kommunene av ulike grunner ikke vil ta imot dem. Det har vi tatt på alvor ved at vi har økt integreringstilskuddet fra 300 000 kr til 365 000 kr. Jeg er glad for at Stortinget har vedtatt det; det er så å si det kommunene har bedt om. Men da forventer jeg at flere kommuner i dette landet tar et større ansvar for å bosette flere, og da mener jeg at vi også må vurdere nye ordninger for å få gjort det fortere.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Kampen mot framandfrykt og rasisme må førast på mange plan, både gjennom lovverket og gjennom holdningsskapande arbeid. Eit trygt, inkluderande oppvekstmiljø er svært viktig om vi skal koma vidare. Det vekte oppsikt at det var så lite samsvar mellom det Arbeidarpartiet seier når det gjeld alt frivillig arbeid, og det som skjedde konkret i det siste statsbudsjettet då det vart gått med ostehøvel over dei fleste laga og organisasjonane, og der ein altså fekk kutt i forhold til aktivitetar som i svært mange tilfelle er avgjerande viktige for nettopp å sikra eit betre miljø i kvart einskilt lokalsamfunn. Kan ein venta at Arbeidarpartiet kan prøva å syta for større samsvar mellom alle dei fine orda som vert framførte når det gjeld frivillig arbeid, og dei midlane som vert stilte til disposisjon?

Statsråd Sylvia Brustad: Ja, jeg mener faktisk at det er samsvar mellom ord og handling, og jeg er ikke enig i representanten Meltveit Kleppas beskrivelse av at det var ostehøvelkutt over alle frivillige organisasjoner. Det er jo slik at frivillige organisasjoner i dette landet – som vi f.eks. har sett etter det fryktelige som skjedde i helga, at de har samlet seg, i denne sammenhengen i regi bl.a. av Røde Kors og andre frivillige organisasjoner, kirke, idrett osv., – gjør en veldig viktig jobb. Og det er ingen tvil om at de er vi helt avhengige av for å lykkes i kampen mot fremmedfrykt og rasisme. Vi bruker penger på det, og vi kommer til å bruke penger på det også i framtida.

Men la meg også si: Hvis vi skal lykkes med dette, tror jeg det er særdeles viktig at vi greier å opprettholde tiltak som f.eks. barnehager, at vi greier å opprettholde tiltak som gjør at foreldrene har råd til å ha barna sine i barnehagen, og at vi ikke opplever det som jeg har sett i denne byen, at skolefritidsordninga blir så dyr at halvparten av foreldrene er nødt til å ta barna sine ut fordi foreldrebetalinga blir altfor høy, og de fleste av disse er innvandrerbarn. Hvis vi skal greie å lykkes, må vi starte allerede mens barna er små, og det er særdeles viktig at en da lærer at alle er like mye verdt uansett hvordan man ser ut og hvordan man prater.

Presidenten: Vi går då vidare med hovudspørsmål.

Erna Solberg (H): Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til kommunalministeren.

Det er slik at vi har hatt flere oppslag i den senere tiden om UDI og problemer knyttet til ulike måter å forvalte økonomireglement på og til behandling av byggesaker. Jeg er glad for at statsråden nå har vist handlekraft i denne saken, og nå vil ha en full gjennomgang av UDI. Men jeg har et problem, og det er knyttet til at statsråden også i høst skulle vise handlekraft i forhold til flaskehalsene i saksbehandlingen og gav UDI en ganske kort frist for å legge konkrete tiltak på bordet for statsråden, slik at man skulle få saksbehandlingstiden på alle typer saker ned.

Nå er det gått to måneder siden UDI la frem for statsråden det dokumentet som inneholder en rekke forslag til enklere saksbehandling i utlendingsforvaltningen, og statsråden har ennå ikke gitt noe styringssignal for behandlingen av disse og forandringene av regelverket. Når kommer statsråden til å begynne å vise handlekraft – mer enn å be om utredninger?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg mener at Regjeringa viser handlekraft hele tida. Vi jobber nær sagt dag og natt med å prøve å gjøre noe med dette, som jeg er helt enig i, nemlig at saksbehandlingstida i svært mange saker er blitt altfor lang.

Så er det riktig at på bakgrunn av at jeg bad om å få en rapport eller et forslag fra UDI, fikk jeg det i desember. Det har vi gått nøye igjennom. Jeg vil komme med konkrete forslag i løpet av et par uker til hva jeg mener bør gjøres for å forenkle saksbehandlingsrutinene og saksbehandlingstida for at det skal gå raskere enn det som er tilfellet pr. i dag. La meg også si at jeg synes det ligger veldig mange gode forslag i det UDI har lagt fram. Men jeg tror det er veldig viktig at vi går nøye igjennom og ser på hvilke konsekvenser det har om vi gjør det ene kontra det andre, osv. Men som sagt, jeg kommer tilbake med konkrete forslag i løpet av et par uker om hva jeg mener bør gjøres i den sammenhengen.

Når det så gjelder det eksterne firmaet jeg vil sette på UDI nå og fram til sommeren, så skal det gå igjennom og se på hvordan UDI fungerer i forhold til f.eks. saksbehandlingsrutiner, og hvordan UDI fungerer i forhold til økonomi. På bakgrunn av bl.a. noen oppslag vi har sett i én avis, hvor også lederen i UDI har tatt selvkritikk, føler jeg et ansvar for å være sikker på at de penger som skattebetalerne betaler inn, blir forvaltet på en skikkelig måte, og jeg har bedt om å få den gjennomgangen før sommeren.

Men la meg også si at UDI er i en veldig presset situasjon. Det kommer nå veldig mange flere asylsøkere til vårt land. Vi har fra mange hold sagt at UDI nesten skal prioritere alt, og det er ikke så enkelt. Og det er også slik at det er vanskelige saker, som har stor oppmerksomhet, og vi har ikke minst med mennesker å gjøre. La det også være med i bildet. Men vi skal bidra fra vår side til å prøve å gjøre situasjonen bedre, og jeg er ikke tilfreds slik det er pr. i dag når det gjelder saksbehandlingstid.

Erna Solberg (H): Jeg har lyst til å ta opp uttrykket «prioritere alt». Fra Stortinget har vi faktisk gitt ganske klare signaler ved flere budsjettbehandlinger om hva som skal prioriteres, at behandlingen av arbeidstillatelser skal prioriteres og behandlingstida for asylsøknader skal prioriteres. Nå rapporteres det altså at behandlingen av arbeidstillatelser er gått opp til et år, og fremdeles er det mellom 12 og 13 instanser som skal uttale seg om hver enkelt søknad om arbeidstillatelse.

Vil statsråden garantere at det nå blir en enklere behandling av arbeidstillatelser, og at man eventuelt vil kunne lette UDIs totale kapasitet ved i hvert fall å ta kurante arbeidstillatelser ut av UDIs behandling og enten la arbeidsmarkedsetaten eller politiet behandle disse sakene? I dag opplever vi altså at akutt mangel på arbeidskraft i enkelte sektorer ikke lar seg løse på grunn av byråkratiske problemer.

Statsråd Sylvia Brustad: Først når det gjelder prioritering. Det er riktig som representanten Erna Solberg sier at det er sagt fra politisk hold også her i Stortinget at bl.a. asylsaker skal prioriteres, og der ser vi en viss positiv utvikling. Men så er det også slik at i hvert fall jeg får henvendelser både fra stortingsrepresentanter og mange andre om at saksbehandlingstida når det gjelder arbeidstillatelser, familiegjenforening, visum osv., bør være mye kortere, og det er jeg enig i.

Når det gjelder spørsmål om saksbehandlingstida konkret, kommer jeg tilbake til det om 14 dager. Men bare la meg si det på den måten at jeg vurderer seriøst mange forslag for å se på om det er noe vi kan løfte ut av UDI, om andre kan gjøre det, og mitt klare mål er at det skal skje på en enklere og raskere måte i forhold til det som er tilfellet i dag – og det kommer jeg tilbake til i løpet av veldig kort tid.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sverre J. Hoddevik.

Sverre J. Hoddevik (H): Aftenposten hadde sist lørdag en betraktning om Norges attraktivitet overfor asylsøkere. Overskriften var «Færre søker asyl i Norge». Etter å ha drøftet en viss fallende tendens i tallmaterialet, blir det kommentert av en representant fra NOAS at Norge har en streng asylpolitikk. Dette blir imøtegått av statssekretær Gelius, som hevder det motsatte, og i tillegg bebudes en oppmyking av norsk asylpolitikk.

Spørsmålet til statsråden blir: Hvor hentet statssekretæren dette mandatet? Er det en ny politikk som Regjeringen vil komme til Stortinget med, eller var det hentet fra stortingsdokument tidligere, noe som andre av oss vanskelig kan huske å ha sett?

Statsråd Sylvia Brustad: La meg først kommentere spørsmålet omkring opphold i forhold til asyl kontra humanitært grunnlag. Det er riktig at vi tar imot veldig mange på humanitært grunnlag, og at det er litt færre som søker om asyl i forhold til en del andre land. Men det er jo fordi det har noe å gjøre med hvem som søker til vårt land, og det er det som er avgjørende for på hvilket grunnlag man får opphold i Norge, om man trenger beskyttelse, og hvordan det bildet ser ut. Vi har ikke tenkt å legge opp til en ny politikk på dette feltet, men det er klart at noen av de forslagene som nå vurderes, bl.a. i forhold til det representanten Erna Solberg tok opp, vil, hvis en går inn for alle de forslag som er lagt fram, kunne medføre at det på noen områder blir litt annerledes enn det er i dag. Det mener jeg vi da får ta konkret stilling til, men vi har ikke tenkt å legge oss til en ny politikk generelt sett.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren.

I St.prp. nr. 36 sier Regjeringen at 15 pst. av SDØE-andelene skal overføres til Statoil, og at ytterligere 5 pst. av andelene skal selges til Norsk Hydro og de andre selskapene. Nå ser jeg gjennom diverse presseoppslag de siste dager at forhandlinger allerede er i gang mellom Olje- og energidepartementet og Statoil om disse andelene.

I Dagens Næringsliv mandag forsvarte statsråden denne fremgangsmåten med at «det haster mer for Statoil enn for de andre». Jeg vil derfor spørre statsråden: Vil det ikke være naturlig og ikke minst mer rettferdig å innlede forhandlinger med Hydro og de andre selskapene samtidig med Statoil dersom han mener at forhandlinger er den rette fremgangsmåten? Og hvilke eventuelle andre fremgangsmåter vurderer statsråden å bruke overfor Hydro og de andre selskapene på sokkelen?

Statsråd Olav Akselsen: Den saka me her snakkar om, er ei av dei største og viktigaste sakene – i alle fall i denne perioden. Det er derfor viktig at me diskuterer usemje der usemja er, og ikkje på andre punkt.

Mottakinga denne saka fekk då den blei presentert for Stortinget, føler eg var særs god frå dei politiske partia si side. Det har kanskje ført til at denne saka i mediesamanheng verkar keisam, og eg føler faktisk at den motsetnaden som har blitt prøvt framstilt på dette punktet i den seinare tida, først og fremst er skapt av media, for det blir ikkje gjort noko frå Regjeringa si side i denne saka som ikkje er beskrive i det som er lagt fram for Stortinget. Og det er sjølvsagt heller ikkje slik at Regjeringa gjer noko som helst konkret i denne saka før dei endelege avgjerdene er tatt av Stortinget. Men som det er beskrive i den saka som er lagd fram, blir det gjort eit arbeid i forhold til Statoil, slik at ein har eit grunnlag for å gå vidare med denne saka når Stortinget har tatt si endelege avgjerd.

Så er det altså slik at Statoil er i ein annan situasjon enn dei andre oljeselskapa. Når det gjeld Statoil, skal ein gjennomføra to ting samtidig. Ein skal selja SDØE-delar til dei, og ein ønskjer å innføra privat kapital i selskapet, og for oss har det vore viktig at ein tar det i den rekkjefølgja. Derfor meiner vi det er naturleg å ha samtalar med Statoil for å sikra framdrifta i saka. Men det er ikkje slik som det har blitt framstilt i media, at Statoil får moglegheit til å velja på øvste hylle. Det er slik at delar av dei SDØE-delane staten har, er til sals, og det er altså staten sjølv som bestemmer kva delar han vil selja, ikkje dei ulike oljeselskapa.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Slik jeg ser det, vil departementets fremgangsmåte med forfordeling av Statoil ikke akkurat styrke norsk sokkels konkurransekraft, og heller ikke bidra særlig positivt når norske selskaper skal ut og hevde seg internasjonalt.

Jeg vil derfor spørre statsråden: Hvor mye av de resterende 5 pst. bør en etter hans mening selge til Hydro og de andre selskapene? Og vil statsråden vurdere å ta i bruk auksjonsprinsippet ved salg av SDØE-andeler, for det er vel bare dette som kan få synliggjort de reelle verdiene av disse andelene?

Statsråd Olav Akselsen: No er det slik at representanten Vaksdal går inn i sjølve saka, som ligg til behandling i komiteen, og komiteen og Stortinget skal seinare avgjera mange av dei spørsmåla som han no stiller til meg. Det er vanskeleg for meg å vera konkret på kva som blir sluttresultatet, og det er vanskeleg å vera konkret på kva del Hydro skal få kontra dei andre internasjonale selskapa; det vil t.d. vera avhengig av den avhendingsprosessen ein vel.

Og for å svara på det siste spørsmålet: Eg vil vurdera ulike typar avhending, men det er òg sjølvsagt eit spørsmål Stortinget vil ha eit syn på.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øyvind Korsberg.

Øyvind Korsberg (Frp): Som tidligere hevdet har altså Regjeringen til hensikt å selge 15 pst. av SDØE-andelene til Statoil. Vi ser at det foregår forhandlinger om dette allerede, og det er mye som tyder på at Statoil på denne måten vil sikre seg «indrefileten», altså de beste arealene.

Synes statsråden virkelig det er en riktig fremgangsmåte? Skal disse andelene gis bort til Statoil, eller på hvilken måte skal Statoil eventuelt betale for dem?

Statsråd Olav Akselsen: Eg må berre presisera at dette er ei sak som ligg til behandling i Stortinget, og det er Stortinget som skal svara på mange av desse spørsmåla og på den måten gje rammer for kva avgjerder Regjeringa etterpå kan ta.

Men eg vil på ein måte avvisa at Statoil får moglegheit til å velja mellom alle SDØE-delane som staten har. I det forslaget eg har, vil staten altså behalda 80 pst. av SDØE-delane, og me vil sjølvsagt behalda dei delane som me synest er viktigast for staten å ha. Men for å førebu den vidare saksgangen er det altså innleidd samtalar med Statoil for å fastleggja verdiar og ein del andre ting. Og då er det altså slik at ein del av grunngjevinga for desse endringane som Regjeringa gjer framlegg om, er m.a. at me skal få meir verdi ut av felta. Det er såleis ikkje nødvendigvis samanheng mellom dei felta som Statoil ønskjer, og dei felta som andre selskap ønskjer. Men ingen avgjerder blir tatt på dette området før Stortinget har tatt sine avgjerder.

Presidenten: Hilde Frafjord Johnson – til oppfølgingsspørsmål.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): I denne saken er jeg opptatt av rollen til Stortinget, fordi kjernepunktet i diskusjonen dreier seg om hvor langt Regjeringen skal kunne gå i sine samtaler mens behandlingen pågår i komiteen.

I stortingsproposisjonen står det: «Drøftelser med Statoil om salg av SDØE-andeler vil pågå i tiden fremover». Formuleringen er «drøftelser». I media er det blitt fremstilt slik at det pågår forhandlinger. En ting er tentative drøftelser om prosess og ulike alternativer for håndtering av SDØE. Selv om jeg selvfølgelig primært hadde ønsket at det ikke foregikk, er det mulig å få til uten at det går ut over Stortingets håndtering. Men det er noe helt annet hvis man går inn i konkrete forhandlinger om tildeling eller salg av konkrete andeler. Da er det ikke semantikk, da er det substansielle forskjeller det dreier seg om, og mandatet er drøftelser og ikke forhandlinger.

Jeg ønsker derfor statsrådens forsikringer – siden han sier dette primært er medieskapt – om to ting: Det ene er at det ikke inngås forhandlinger om salg av konkrete andeler av SDØE mens behandlingen pågår, og det andre er at det raskest mulig settes i gang en prosess i forhold til de andre selskapene.

Statsråd Olav Akselsen: Det som Regjeringa no held på med, er beskrive i dei dokumenta som er overleverte til Stortinget, og me går sjølvsagt fram i høve til dei. Det er slik at alle drøftingar med andre involverte partar skjer med atterhald om dei avgjerdene som Stortinget til sjuande og sist må ta.

Når det gjeld dei andre selskapa, er det ikkje noko ønske for oss at dei skal stå på gangen og venta. Men det er likevel slik at det finst ei grense for kapasiteten i departementet, og me har derfor valt å begynna med Statoil litt før dei andre. Det betyr ikkje nødvendigvis at ein sluttfører dei forhandlingane før ein har begynt å diskutera med dei andre selskapa.

Eg føler, i alle fall på bakgrunn av det oppslaget som har vore med meg, at det har vore eit mål for media å laga ei sak av dette, som det etter mitt syn ikkje er grunnlag for.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Det er selvfølgelig klokt av statsråden å forsikre om at det er Stortinget som skal bestemme, og at det ikke skal foretas endelige beslutninger før Stortinget har sagt sitt. Men samtidig er det slik at når man inngår drøftelser av denne karakter, er det veldig nærliggende å tro at man her har forskuttert beslutninger og gitt ett selskap muligheten til å posisjonere seg på en helt annen måte enn andre selskaper.

Den særbehandling det her legges opp til, har selvfølgelig en historisk årsak ved at Statoil har en helt spesiell plass i vår oljehistorie, men samtidig, ut fra alle de premisser som ellers gis i det som nå er Regjeringens nye oljepolitikk, skal det jo ikke fortsette sånn.

Det som da er mitt spørsmål til statsråden, som en forlengelse av de ulike spørsmål som her har vært stilt, er: Ville det ikke vært klokt av statsråden nå å legge disse drøftelsene på is i påvente av at Stortinget faktisk tar de beslutninger man har tenkt å ta? Man beskriver at man skal ha drøftelser, men Stortinget har ikke kvittert ut og gitt tilslutning til disse drøftelsene som står omtalt i proposisjonen.

Statsråd Olav Akselsen: Det er altså slik med dei drøftingane som går føre seg med Statoil i dag, at alle er med atterhald om dei endringane som Stortinget måtte koma til å gjera. Dette er ei kjempestor reform. Det er viktig med mest mogleg informasjon, og det arbeidet som no blir gjort, vil leggja eit grunnlag for å kunna gjennomføra det vedtaket som Stortinget til slutt kjem fram til.

Så vil eg igjen presisera at ein del av føremålet med å gjennomføra dei endringane som Regjeringa no føreslår, er at ein skal få meir effektiv drift, samdriftsfordelar og slikt, på ein del felt. Då er det slik at Statoil står sterkare på ein del felt enn dei andre oljeselskapa gjer, mens Statoil på andre område ikkje har interesser. Så det er ikkje automatisk slik at desse oljeselskapa som ønskjer å kjøpa SDØE-delar, er opptatt av å kjøpa dei same SDØE-delane. Og som sagt er det altså staten og ikkje Statoil som til sjuande og sist skal bestemma kva for delar som er til sals.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla eit spørsmål til olje- og energiministeren.

Spørsmålet om privatisering av Statoil har utløyst spekulasjonar i høve til framtidig plassering av Statoils hovudkontor. Hovudkontoret i Stavanger har vore av uvurderleg verdi for Rogaland og for Vestlandet elles – direkte i form av arbeidsplassar og kompetanse, indirekte i form av alle dei ringverknadene som det har medført. På kva måte vil statsråden sikra at Statoil sitt hovudkontor ikkje blir flytta?

Statsråd Olav Akselsen: For å vera heilt ærleg trur eg dette er ei heilt uaktuell problemstilling.

Stavanger er det viktigaste oljesenteret i Noreg, og det vil det halda fram med å vera – rett og slett fordi der er dei viktigaste institusjonane på dette området, og fordi det er den naturlege geografiske plasseringa på grunn av ressursane i Nordsjøen og den umiddelbare nærleiken til Stavanger. Me ønskjer å vidareutvikla og verna om Stavanger som den oljebyen den er. Og det er sjølvsagt slik at med den eigardelen staten vil ha i Statoil etter det forslaget som Regjeringa no har lagt fram, vil spørsmålet om lokalisering etter mitt syn ikkje bli eit aktuelt problem.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er godt å høyra at statsråden og Regjeringa her har eit ynske. Det er reist som tema, eg forstår òg i komiteen – på høyringa – av BI-professor Arne Jon Isachsen, som åtvarar mot å tru at hovudkontoret vil liggja i Stavanger. Han seier at det er eit spørsmål om tid når det kjem inn andre eigarar. Det er òg følgt opp av tidlegare redaktør i Arbeiderbladet, Wiktor Martinsen.

Om ein har opna for andre interesser og òg har ei aukande fokusering på utlandet, vil det ikkje då vera slik at auka krav til lønnsemd vil vera naturleg og i seg sjølv vera eit tema som kan tilseia at òg plasseringa av hovudkontoret kjem i fokus?

Statsråd Olav Akselsen: Eg trur tvert imot. Dei endringane som Regjeringa no føreslår, vil føra til at Statoil vil bli eit meir slagkraftig selskap, og at det dermed vil greia seg betre, og det vil vera med og forsterka deira stilling som eit stort selskap med base og utgangspunkt i Noreg.

Og så er altså reglane slik at det finst minoritetsmoglegheiter til å avgrensa slike viktige ting. Dersom eg ikkje tar heilt feil, er det slik at så lenge staten eig meir enn ein tredjedel av selskapet, så kan ein t.d. ikkje flytta hovudkontoret ut av Noreg. Og eg kan ikkje sjå nokon andre plassar i Noreg som kan konkurrera med Stavanger når det gjeld hovudkontoret til Statoil; Stavanger har vore ein utmerkt vertskapsby. Og eg har aldri høyrt noko ønske uttrykt frå nokon av dei som jobbar eller har funksjonar innanfor oljebransjen i Stavanger, at byen ikkje er ein eigna plass for denne typen aktivitet. Eg kan heller ikkje sjå at den saken me no har lagt fram, vil endra på det.

Presidenten: Då går vi til neste hovudspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Det viktigste vi kan gjøre nå for å hindre mer mobbing og rasisme, og for at det skal gå bedre med barn og unge, er f.eks. at foreldre skal ha råd til barnehager og skolefritidsordninger. Det var omtrent ordrett det statsråden sa nettopp i stad. Det er SV helt enig i. Men det er ikke slik nå, fordi kommunene har store underskudd, og det har stort sett gått ut over barn og unge. Barnevernet har for lite penger, barne- og ungdomspsykiatrien har for lite penger og kulturtilbudene legges ned. Jeg sitter her med en avis fra Oslo som viser at barneidretten blir skviset ut av idrettshallene til fordel for bedriftsidretten, som kan betale for seg.

Unger mister de positive og gode tilbudene som kunne hjulpet dem til å finne seg bedre til rette i samfunnet. Ser statsråden at Regjeringen gjennom å gi kommunene altfor lite penger har et medansvar for at barn og unge kommer i vanskeligheter?

Statsråd Sylvia Brustad: Som jeg sa i stad, mener både jeg og Regjeringa at barnehager og f.eks. skolefritidsordninger er helt sentrale tilbud som bør være, og som er, i de fleste kommuner. Det bør også være slik at foreldrebetalinga er slik at en ikke ekskluderer unger fra å være i barnehagen på grunn av det. Og det er selvfølgelig ting som vi jobber med.

Når det så gjelder det spesielle spørsmålet om kommuneøkonomien, som selvfølgelig også henger sammen med dette, så har kommunesektoren for i år, ved hjelp av det forliket som ble inngått her i Stortinget, fått et av de største løftene kommunesektoren har fått på veldig, veldig mange år. Og i tillegg til de reelle overføringene til kommunesektoren var det også slik – som representanten Andersen er godt kjent med – at Regjeringa og også Stortinget for første gang på ti år gikk inn og kompenserte noe i lønnsoppgjøret til bl.a. lærere.

Så er jeg klar over at det fortsatt er slik at det finnes kommuner hvor situasjonen er vanskelig. Vi driver nå og jobber med kommuneopplegget for neste år. Jeg har selvfølgelig med meg den situasjonen og de beskrivelser som kommer inn om hvordan situasjonen er, men jeg mener altså at det løftet som kommunesektoren har fått for inneværende år, er et kjempeløft. Jeg mener også at det er noen kommuner som kanskje også bør se på hvordan man prioriterer internt. Vi har kommunalt selvstyre, det mener jeg det er veldig viktig å slå ring om, men det går ikke an bare å skylde på at kommuneopplegget totalt sett er slik eller slik, for det går også an å se på de prioriteringer som skjer internt i kommunen. Og når jeg ser enkelte kommuner som f.eks. unnlater å ta eiendomsskatt fra de aller rikeste i landet og samtidig skjærer ned kraftig f.eks. til barnehager eller skolefritidsordninger, da må jeg si at det er ei prioritering som i hvert fall jeg er sterkt uenig i.

Karin Andersen (SV): Jeg registrerer at statsråden nå ikke følger opp de positive signalene som hun gav i forrige spørsmålsrunde, nemlig at Regjeringen nå skal gjøre mer for å sikre at tilbudene til barn og unge blir bedre – for det er de tiltakene vi vet vil virke. Blant annet kan man sammenligne tallene for hvor mye politiets budsjetter har økt de siste årene i forhold til tiltak for barn og unge. Dette har gått veldig mye i barn og unges disfavør.

Men vil statsråden nå i hvert fall ta initiativet til en undersøkelse, slik at vi kan få se på tilstanden for tiltak til barn og unge når det gjelder barnevern og fritidstilbud f.eks., og få en statusrapport over hvordan dette er i kommunesektoren, slik at vi kan få fram reelle tall for hva som er behovet, og hva som må til for at situasjonen for barn og unge skal bli bedre? For det er ingen tvil om at innretningen på budsjettene hittil har vært slik at når man må kutte, så har det gått ut over tiltak for barn og unge.

Statsråd Sylvia Brustad: Denne Regjeringa gjør mye, også overfor barn og unge, og vi akter å gjøre mer også i framtida. Så det er positive signaler som denne Regjeringa har gitt og fortsatt vil gi, og det vil vi selvfølgelig også gjøre nå. Jeg sa også i mitt hovedsvar at vi nå jobber med kommuneopplegget for neste år. I den sammenhengen har vi selvfølgelig også med oss tilbudene til barn og unge, som er svært viktige ikke minst i en forebyggende sammenheng, det må det ikke herske noen tvil om.

Så vi innhenter selvfølgelig informasjon om hvordan situasjonen er ute i kommunene. Det gjelder også i forhold til tilbudet til barn og unge. Her vet vi at det er store variasjoner kommunene imellom, og vi er nødt til å prøve å sørge for at det tilbudet blir bedre. Men det er altså slik at vi har kommunal sjølråderett, det er ulike politiske partier som styrer i ulike kommuner med ulike prioriteringer. Så har vi et felles ansvar for å sørge for at de samlede overføringene til kommunesektoren er slik at Kommune-Norge er satt i stand til å utføre de oppgaver vi har sagt at de skal gjøre. Og nå jobber jeg altså med kommuneopplegget for neste år.

Presidenten: Då går vi til nytt hovudspørsmål.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til olje- og energiministeren.

Statkraft har bedt om milliardbeløp fra staten for å kunne ekspandere videre. Om kort tid er det ventet en innstilling fra Regjeringen, og det ligger an til en spennende og viktig runde om denne saken i Stortinget. Venstre ønsker norsk eierskap av det arvesølvet som kraftressursene representerer, men det er ulike måter dette kan sikres på.

Hvilke ambisjoner har statsråden for Statkrafts videre utvikling? Og hvor dominerende rolle er det ønskelig at en kraftprodusent og tilbyder bør ha i det norske kraftmarkedet?

Statsråd Olav Akselsen: Regjeringa ønskjer å koma tilbake til heile dette problemkomplekset og diskutera det i fellesskap med Stortinget. Men det er slik at Stortinget ved fleire høve har gjeve tilslutning til det som er styret i Statkraft sin strategi, som går på at Statkraft skal vera aktiv og kjøpa ein del av dei norske vasskraftverka som er til sals.

Elles trur eg det er litt viktig når ein diskuterer dette spørsmålet, at ein mentalt førebur seg på at Noreg i energisamanheng ikkje lenger finst, slik at Statkraft ikkje lenger opererer i ein norsk marknad, men i ein nordisk og nordeuropeisk marknad, og der er det sjølvsagt slik at Statkraft – sjølv om dei får gjennomført alle dei ambisjonane dei har – vil vera eit lite selskap. Samtidig som eg støttar den strategien som styret i Statkraft har, og ønskjer at dei skal få moglegheit til å utvikla seg vidare, meiner eg òg at det er viktig å ta vare på andre norske energiselskap, regionale selskap. Det bør altså ikkje vera nokon motsetnad mellom det å satsa på dei regionale selskapa som har bygt seg opp, og det å gje Statkraft høve til å få tilført meir kapital og dermed kunna ta del i den utviklinga som skjer i den norske marknaden. Det vi veit, er at veldig mange av dei som i dag eig kraftselskapa, er kommunar som no ønskjer å selja seg ut, og då meiner eg det er viktig at det òg finst ein norsk aktør som har moglegheiter til å ta del på oppkjøpssida.

Det vi veit, er at svært mange av dei store kraftselskapa i Noreg har store pengesekker som dei ønskjer å bruka òg i Noreg, og som ei motkraft til det meiner eg altså at Statkraft òg må ha eit høve til å vera med i den omstruktureringa som skjer av bransjen.

Gunnar Kvassheim (V): Statkraft har når selskapets eierandel i andre selskap hvor de har avgjørende innflytelse, inkluderes, en andel på nær 40 pst. av norsk kraftproduksjon. Normalt er det den grensen som settes når konkurransemyndighetene griper inn i forhold til en dominerende aktør. I EU har en både i forhold til Spania og i forhold til Tyskland satt en grense for hvor stor en aktør kan bli, og påbudt utsalg.

Nå vil altså Statkraft bruke milliardbeløp på å ekspandere videre. Er ikke statsråden bekymret over at en så dominerende aktør ekspanderer på denne måten når konsekvensen kan bli at en står igjen uten andre norske aktører som har kraft og styrke til å være med i konkurransen om å overta de andre selskapene som måtte komme for salg? For det er jo akkurat det statsråden sier han ønsker, nemlig flere norske aktører, men det som skjer nå, er altså at Statkraft er i ferd med å bli så dominerende at andre mister muligheten til å delta i konkurransen.

Statsråd Olav Akselsen: Her er eg nok litt ueinig i realitetsskildringa til Kvassheim, men dette får me likevel høve til å koma tilbake til igjen i den saka som blir lagd fram av Regjeringa med det første.

Men det er altså slik at om ein samanliknar Noreg med andre land i Nord-Europa, har me veldig mange energiselskap, og dei er små. I Sverige t.d. har det største energiselskapet over 50 pst. av marknaden, mens i Noreg, slik som me reknar det i dag, har Statkraft ein plass mellom 20 pst. og 25 pst.

Men i alle høve er det sjølvsagt slik at konkurransemyndigheitene vil ta stilling til alle dei aktuelle oppkjøpa, slik me har gjort fram til no. Det finst altså myndigheiter i Noreg som skal styra den situasjonen. Men eg trur vi igjen må gjera den intellektuelle øvinga at Noreg ikkje lenger eksisterer, slik at det me diskuterer, er om Noreg skal ha eit stort selskap i den nordeuropeiske marknaden eller me ikkje skal det

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lars Sponheim.

Lars Sponheim (V): Jeg vil nok fortsette den intellektuelle øvelsen, jeg da, med å si at Norge eksisterer også i kraftsammenheng, og at det er viktig å se de enorme strukturelle endringene vi nå står overfor. Det er enormt mange titalls milliarder kraftandeler i Norge som kommer for salg de neste årene, og det er viktig for statsråden og for hele Stortinget og ha en tankegang og en politikk for hvordan vi skal sikre at mest mulig av dette blir i norsk eie, samtidig som vi sikrer at det ikke blir én helt dominerende eier, for med den dynamikken – og det er bra – som vi nå ser i norsk kraftproduksjon, er det viktig at her er konkurrerende tilbydere.

Spørsmålet mitt er: Når statsråden nå skal invitere Stortinget til samtale om dette, som han uttrykte seg, tenker han da i retning av å være konkret med hensyn til hvordan han kan bidra med virkemidler for å sikre at noen av de norske regionale enhetene kan bli reelle konkurrenter til Statkraft, der hvor Statkraft nå med ganske stor fart vokser? Og jeg må si at 20-25 pst. må nok være det direkte eierskapet til Statkraft, for de eier ganske mye i mange andre selskaper også, noe som gjør at de nærmer seg 40 pst., som er en viktig størrelse i konkurransesammenheng.

Statsråd Olav Akselsen: Det er sjølvsagt slik at me må ha ei haldning til alle desse spørsmåla, men det er litt viktig likevel å presisera at det er dei som eig desse selskapa i dag, som avgjer om dei vil selja dei, og som òg avgjer kven dei vil selja til. Og det finst altså ulike måtar å gjera dette på. Det er ikkje nødvendigvis slik at ein treng å selja for å få større einingar. Kommunane kan bidra til samanslåingar og dermed vera med og byggja opp regionale selskap. Det har me sett eksempel på.

Det er sjølvsagt slik at me kan sjå på rammevilkåra. Men om det er kapital spørsmålet gjeld, er eg litt usikker på om det vil bli rett for staten å bidra til at dei regionale selskapa skal få råd til å kjøpa seg opp, om det t.d. er det ein meiner.

I alle høve ønskjer me at Stortinget skal få moglegheit til å drøfta alle desse spørsmåla, fordi det skjer enorme endringar no framover, og det er viktig at Stortinget har ei haldning til desse spørsmåla.

Presidenten: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H): Det er en svært viktig sak Venstre reiser i dag knyttet til Statkraft. Vi opplever en statlig monopolisering innenfor kraftsektoren. Det er svært uheldig, og det vil også bidra til at prisen og verdiene vil falle når det kun er én kjøper, slik vi har opplevd det i altfor mange tilfeller.

Statsråden ønsker å foreta «en intellektuell øvelse». La meg utfordre ham på én til, nemlig den klare parallellen som er mellom Statoils utvikling og Statkrafts utvikling. Begge selskaper startet som politiske redskaper, har senere utviklet seg til mer kommersielle selskaper og opererer nå begge i et internasjonalt marked. Nå foretar vi en delprivatisering av Statoil. Ser ikke statsråden at den samme utviklingen vil tvinge seg fram for Statkraft, både for at Statkraft skal kunne gå ut i markedet og hente penger og ikke bare putte sugerøret ned i statskassen, men også for at selskapet skal få nødvendig handlefrihet i et internasjonalt marked?

Statsråd Olav Akselsen: Eg ser parallellar, men eg ser òg forskjellar. For Arbeidarpartiet er det veldig viktig at det er det offentlege som tar hand om den naturressursen som vasskrafta er. Me ønskjer å medverka til det på ulikt vis. No ser me altså at dei som i dag tar vare på den offentlege eigarskapen, nemleg kommunane, ønskjer å selja seg ut. Då synest me det er naturleg at ein annan offentleg aktør får mogelegheit til å kjøpa nokre av dei delane som er til sals. Det ønskjer me altså å medverka til.

Elles har Statkraft blitt diskutert i ulike samanhengar her i salen. For eksempel i samband med budsjettet for i fjor vedtok Stortinget å gjera om lån til eigenkapital, slik at Statkraft kunne få vera med i den omstruktureringa som skjer. Det er det arbeidet me no ønskjer å vidareføra, og me vil leggja den saka fram for Stortinget med det første.

Presidenten: Då går vi til det siste hovudspørsmålet.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg vil stille spørsmål til miljøvernministeren.

La meg få lov til å gratulere miljøvernministeren som en av de mest kreative statsrådene i Regjeringen når det gjelder å pønske ut avgifter og ufornuftige forslag. Det jeg her tenker på, er statsrådens tidligere planer om å innføre støyavgift på bildekk. Før jul var det snakk om å innføre avgift på private parkeringsplasser, som er et overgrep mot privat eiendomsrett. Og det siste var altså å forby bygging av hytter over 100 m2 . Dette forslaget har medført at en rekke kommuner som har hyttebygging og turisme som inntektskilde, har protestert kraftig. Hvorfor kan ikke statsråden la kommunene selv få lov til å bestemme over sine arealer?

Statsråd Siri Bjerke: Debatten omkring areal på hytter og mitt angivelige forslag om å være med på å begrense kommunenes mulighet til å bestemme dette beror på en misforståelse og en avsporing av den debatten jeg har ønsket å reise. Utfordringen for oss er at vi bygger stadig større hytter i dette landet. De legger beslag på store arealer, og det er viktig for alle med ansvar for planlegging å ta tak i utfordringen om hvordan vi får til en god utvikling på dette området.

Jeg har ønsket å delta i en debatt om hva lokale myndigheter kan gjøre, og hva sentrale myndigheter kan gjøre. Senere i dag får jeg bl.a. innstillingen fra det offentlig oppnevnte Planlovutvalget, som har arbeidet med hvordan miljøhensyn i sterkere grad kan tas inn i planleggingen.

Jeg ser det absolutt som en oppgave for kommunene fortsatt å styre utviklingen når det gjelder hyttebygging. Dette skal i stor grad være et lokalt ansvar. Men det må være en riktig prioritering for en miljøvernminister å reise en debatt om hva vi kan gjøre på nasjonalt plan, ikke minst i forhold til å oppfordre til en fornuftig energibruk ved hyttebygging.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg skjønner at statsråden etter hvert har moderert seg en del i forhold til det som var utgangspunktet, og det er for så vidt gledelig.

Dersom miljøvernministeren gjør alvor av det såkalte hytteforslaget, vitner det etter mitt syn mer om misforståelse og misunnelse enn sunn fornuft. Når det gjelder hyttepalassene som statsråden hadde som utgangspunkt, er det i mange tilfeller ikke bare snakk om hytter, men investeringer som er gjort i lokalmiljøet for å få økt turisme og dermed også inntekter til de kommunene som har lagt til rette for det. Hvorfor kan ikke folk få lov til å investere og bruke pengene sine på tiltak som er med på å styrke sysselsettingen og også økonomien i distriktene, noe som også kommunene selv ønsker?

Statsråd Siri Bjerke: Miljøvernministeren har ikke foreslått noen arealbegrensning på hytter. Tvert imot er det mange kommuner som har foreslått et slikt virkemiddel – og hvorfor gjør kommunene det? Det gjør de fordi de ser det som et viktig virkemiddel nettopp for å få en ønsket utvikling når det gjelder hyttebygging, slik at vi kan ta vare på den gode hyttekulturen som vi har i Norge. Kanskje tenker en del av fjellkommunene at de ikke vil komme i den situasjonen Oslofjordområdet og store deler av Sørlandet er i, der vi har bygd for mange hytter i områder som det senere viser seg vanskelig å komme til for allmennheten. Hyttebygging vil fortsatt i stor grad være et lokalt ansvar, og det vil være store muligheter for distriktskommuner til å bruke dette som et virkemiddel for økonomisk utvikling i egne områder. Slik bør det være. Men vi har store miljøutfordringer på dette området som også må ivaretas, noe mange kommuner har sett, og som jeg fortsatt tror vi vil ha en debatt omkring.

Presidenten: Tida for den munnlege spørjetimen er no omme, og vi går over til den ordinære spørjetimen.