Jørn L. Stang (Frp): Jeg har følgende spørsmål
til justisminister Hanne Harlem:
«En person ble tatt i 144 km/t
i en 90 km-sone på E6 i Råde i Østfold. Vanligvis
kvalifiserer dette til fengselsstraff. Moss byrett dømte
isteden personen til å betale en bot på 5 000
kroner og 14 dagers betinget straff, dette fordi personen er muslim
og at «de personlige påkjenningene ville bli urimelig
store».
Hva vil statsråden gjøre
for at domsavsigelser ikke skal kunne baseres på religiøs
tilhørighet, og at en enkelt religion kan virke «formildende»?»
Statsråd Hanne Harlem: Når retten har konstatert at en person
har gjort seg skyldig i en straffbar handling, skal den utmåle
en straff innenfor de rammer som lovgiver har satt. Prinsippene
for straffutmålingen er ikke lovfestede, men har nedfelt
seg gjennom rettspraksis over tid. Sentrale momenter ved straffutmålingen
er handlingens grovhet og hvilken grad av skyld som er utvist. I
tillegg kan det foreligge skjerpende eller formildende omstendigheter
utenfor selve handlingen. En slik formildende omstendighet kan nettopp
være at fengselsstraff vil virke særlig hardt,
f.eks. på grunn av høy alder, sykdom, vanførhet
eller andre forhold. Johs. Andenæs uttrykker det slik i
sin bok «Alminnelig strafferett», siste utgave, side
424:
«I praksis
blir det også lagt en viss vekt på om forbrytelsen
har ført til alvorlige følger for den skyldige ved
siden av straffen, f.eks. om underslageren har mistet sin stilling
eller yrkessjåføren sitt førerkort.»
Retten skal med andre ord vurdere om det foreligger særlige
forhold, og om dette bør vektlegges ved straffutmålingen.
Dette gjelder også ved straffutmåling for fartsovertredelser,
selv om straffutmålingen her er så standardisert
at det er mindre rom for slike individuelle straffutmålingsmomenter.
Representanten Stang spør om hva jeg
vil gjøre med en domsavsigelse som er basert «på religiøs
tilhørighet» og at «en enkelt religion
kan virke «formildende»». Jeg synes ikke
dette er en riktig beskrivelse av poenget i den aktuelle avgjørelsen.
Jeg oppfatter det slik at retten har lagt vekt på de konsekvenser
ubetinget straff vil få for den domfelte i hennes livssituasjon,
ikke på hennes religiøse tilhørighet
i seg selv. At det generelt sett er akseptabelt å ta slike
hensyn, har jeg ingen innsigelser til. Om det i den konkrete saken
er foretatt en riktig vurdering av faktum og hvilken vekt eventuelle
særlige individuelle konsekvenser skal ha, vil jeg imidlertid
ikke mene noe om. Det må være opp til påtalemyndigheten,
som jo kjenner saken fullt ut, å anke dersom de er uenige
i de vurderinger retten konkret har gjort.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg
er som politiker ute etter prinsippene, ikke noe annet, og som medlem
av en lovgivende forsamling må man ha mulighet til det.
Jeg vil bare si at det har vært sterke
reaksjoner her, og det er ikke mange som deler statsrådens
oppfatninger. Dommerne valgte å ta overordnet hensyn til
domfeltes personlige forhold, som også statsråden
var inne på. Personens forhold er at vedkommende er muslim,
og at straffen kunne bli at hun ble overlatt til seg selv og utstøtt av
familien, eller giftet bort i opprinnelseslandet etter muslimske
normer. Her er spekteret langt for å få en mild dom,
det er helt tydelig. Ergo – religiøs tilhørighet
er et formildende element i straffesaker, det ser man av dommen
fra Moss byrett, som også statsråden nå var
inne på.
Etter min mening er dommen et feil signal å sende
ut til allmennheten. Loven er lik for alle når slike forhold legges
til grunn – det burde den iallfall være.
Deler justisministeren de bekymringene som
har kommet til uttrykk, og den tilsynelatende forskjellsbehandlingen
som blir lagt til grunn ved fartsovertredelser?
Statsråd Hanne Harlem: Jeg deler fortsatt ikke representanten Stangs
beskrivelse av saken. I prinsippet er jeg helt enig i det som er
en lang og fast straffutmålingspraksis i Norge, og som
generelt gjelder i all straffutmåling, at individuelle
momenter er en del av de momentene retten skal ta hensyn til. Det
er helt i samsvar med de alminnelige prinsipper for straffutmåling
som har gjeldt i Norge alltid.
Jeg vil ikke mene noe om den konkrete vurderingen
i denne saken, for den kjenner ikke jeg godt nok til. Men at retten
legger vekt på forhold knyttet til familiesituasjon eller
andre forhold som gjør at det er særlig tyngende
for én person å få en straff, som ikke
på samme måte er tyngende for andre, er ikke overraskende
og ikke uvanlig. Slik oppfatter jeg prinsippet i den dommen vi her
snakker om. Men som sagt; den konkrete vurderingen av om det de
beskriver er riktig, og om det skal ha den vekten som det har fått
her, det mener jeg ingenting om. Påtalemyndigheten må vurdere
om det er vurdert uriktig etter deres oppfatning.
Jørn L. Stang (Frp): Nylig manet statsrådens partikollega
Jens Stoltenberg mot hverdagsrasisme, som etter hans mening forpester
det norske samfunnet. En slik dom som den som er gitt av Moss byrett,
som baserer seg på religiøs tilhørighet,
slår fast at man i praktisk politikk i Norge i dag sørger
for forskjellsbehandling basert på rase, tro og tilhørighet.
Da kan man ikke forlange og mane til forståelse overfor
innvandrere som blir behandlet særskilt i det norske rettssystemet.
Stoltenberg mener at politikere mer enn noen
andre må gå foran som eksempler når det
gjelder holdninger og konkret politikk.
For å synliggjøre forskjellsbehandling:
En lege ble nylig dømt for å bryte loven fordi
han forfulgte en ambulanse under utrykning med en alvorlig syk pasient
og derfor kunne anses å være i en nødrettssituasjon.
Det ble ikke benyttet. Skjønner statsråden i denne
sammenheng at dette oppfattes som en grov forskjellsbehandling,
og at det blir reaksjoner blant allmennheten i det norske folk? Og
er dagens lovverk godt nok, sett på bakgrunn av slike domsavsigelser?
Statsråd Hanne Harlem: Når representanter som Jørn
Stang og andre fremstiller denne dommen på den måten
som de gjør, og sier at det at man er muslim, gjør at
man får lavere straff, bidrar de til at folk reagerer,
og det forstår jeg. Da er det det som
bidrar til manglende forståelse, og ikke det faktum at
en domstol – som består både av en fagdommer
og to representanter for allmennheten, dvs. lekdommere – vurderer
hva som er de konkrete konsekvensene av og de individuelle forholdene ved
denne saken, og som det eventuelt skal tas hensyn til i straffutmålingen.
Det er helt vanlig at man tar individuelle hensyn ved straffutmålingen.
Det skal man gjøre.
Om det konkret er vurdert riktig i dette tilfellet,
vil jeg ikke mene noe om, og kan jeg ikke mene noe om. Men det generelle
prinsippet er at det kan tas individuelle hensyn i en straffutmåling,
f.eks. kan det tas hensyn til at man som yrkessjåfør
vil miste jobben. Jeg synes det er riktig at man tar slike individuelle
hensyn og kan derfor ikke se at de prinsippene som denne dommen
gir uttrykk for, er gale. Men den fremstillingen som gis av dette,
den skjønner jeg at man reagerer på, og den reagerer
jeg for så vidt på selv.