Marit Tingelstad (Sp): Som medforslagsstiller til Dokument nr. 8:82 for 1999-2000 om en ordning med frivillig deling av pensjonspoeng mellom ektefeller i felles bedrift for perioden 1967-1986 er det gledelig å konstatere at en samlet komite støtter dette prinsippet.

Det er flere initiativtakere i denne saken. Norges Bondekvinnelag har kjempet for dette prinsippet i mange år, og senterpartirepresentant Unn Aarrestad tok opp spørsmålet i Stortinget i fjor like før regjeringsskiftet. Dokument nr. 8-forslaget ble fremmet i juni i fjor. Selv har jeg hatt mange henvendelser om den urettferdigheten som har rådd.

Jeg finner det riktig å ta denne historiske innledningen, da det i noen presseoppslag ser ut til at saken er kommet på initiativ fra sosialministeren. Det blir litt feil, men rett skal være rett, sosialministeren har gjort jobben sin, etter de nevnte initiativ, og sendt saken ut på høring. Senterpartiet vil understreke at denne saken gjelder for ektefeller i felles bedrift, uavhengig av næringsgren, selvsagt. Familiebedrifter samt små butikker, håndverksbedrifter, kafeer osv. vil komme inn under denne ordningen når mann og kone har hatt felles arbeidsplass.

Dette er en prinsippsak, en rettferdssak og – ikke minst – en likestillingssak. En svært diskriminerende ordning for kvinner som har lagt ned et stort arbeid i felles bedrift, vil nå bli endret. Det er flott at et samlet storting vil rette opp skjevheter som tidligere vedtak utilsiktet har ført til. Bare så synd at det har tatt så lang tid!

Jeg registrerer komiteens merknad i innstillingen, hvor det sies:

«Komiteen har merket seg at gjenstand for en frivillig fordelingsordning av pensjonspoeng dermed vil måtte være summen av ektefellenes pensjonsgivende inntekt for de aktuelle årene fram til 1982.»

Det er ikke gitt at det blir noen stor økonomisk vinning for den enkelte, men her er det altså prinsippet at en skal få igjen etter den innsatsen en har ytt, som er hovedsaken.

Det er imidlertid en hake ved innstillingen etter mitt skjønn, nemlig der det heter at «det må være en forutsetning at ingen av ektefellene allerede er pensjonert».

Jeg er ikke medlem av sosialkomiteen, og har således ikke vært med i innstillingsprosessen. Derfor er jeg så fri å stille spørsmål om grunnen til denne holdningen. Det virker umiddelbart urimelig, ikke minst i tilfeller der det er stor aldersforskjell på ektefellene, og en kan jo ha stått på i felles bedrift også etter at en har nådd pensjonsalder. Jeg tenker også på hvis f.eks. kvinnen er eldst, og da går ut med minstepensjon. Hvordan vil dette slå ut?

Jeg ønsker å høre statsrådens begrunnelse, da det i innstillingen sies at komiteen har merket seg osv. Og det man har merket seg, må vel være fra opplysninger som har kommet fra Regjeringen. Hvorfor må det være slik?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.