Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

• statsråd Otto Gregussen

• statsråd Bjarne Håkon Hanssen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Har hr. Enoksen reist seg?

Odd Roger Enoksen (Sp): Ja.

Presidenten: Presidenten ser at Odd Roger Enoksen er på vei til talerstolen. Da foreligger det nok en misforståelse. Presidenten spurte om hr. Enoksen hadde meldt seg til hovedspørsmål, han signaliserte ikke hvem som skulle starte.

Presidenten er tilhenger av private initiativ, men ikke i enhver sammenheng. (Munterhet i salen.)

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til finansministeren.

I regjeringen Stoltenbergs første dokument til Stortinget – så å si iallfall – revidert nasjonalbudsjett fra i fjor, skrev man følgende om skatter:

«Mulighetene til å øke skatte- og avgiftsinntektene er begrenset i årene som kommer. Skatte- og avgiftsnivået i Norge er allerede høyt sammenliknet med andre land.»

Etter det økte man skatte- og avgiftsnivået i budsjettforslaget sitt med 12 milliarder kr. Siden har man kommet på bedre tanker. Finansministeren har iallfall lansert tanker om å redusere toppskatten, og man har i et budsjettforlik forpliktet seg til å fjerne investeringsavgiften. Når slike tanker lanseres fra andre partier, pleier finansministeren i Stortingets «svaretimer» å bruke anledningen til å spørre om inndekningen.

Mitt spørsmål er derfor: Hva er Regjeringens planer når det gjelder inndekning av lettelser i toppskatten og av helt å fjerne investeringsavgiften? Hvilke andre skatter mener Regjeringen skal gå opp når disse går ned?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Nå er det jo slik at representanten her spør om innretningen av statsbudsjettet for neste år. Det vil jeg naturlig nok ikke kommentere. Men det representanten her også reiser spørsmål om, er om det er et flertall i Stortinget som ønsker å gjennomføre endringer i skattesystemet slik at man får en tilnærming i beskatning av arbeid og kapital. Jeg har gjort det klart at Arbeiderpartiet for sin del mener at det er sterke grunner til en viss reduksjon i toppskatten, og det håper jeg hr. Foss og jeg kan være enige om.

Jeg er litt overrasket over den stadige skattedebatten fra Høyres side, og også fra Fremskrittspartiets side. Det er jo slik at det var to år hvor Høyre og Fremskrittspartiet hadde en mulighet for å øve innflytelse på utformingen av budsjettet, da de inngikk budsjettforlik med regjeringen Bondevik. Og det er slik at tallene for 1998 og 1999 er interessante for å se hvordan skattene endret seg. Det kunne være interessant å sende representanten Foss et forstørrelsesglass for å prøve å vise: Hvor skjedde det skattenedsettelser i de budsjettforlikene som Høyre da var part i? Var det slik at overtidsskatten ble redusert? Nei, det ble den ikke. Tvert imot ble faktisk overtidsskatten og marginalskatten redusert fra 57 pst. til 48,8 pst. da Arbeiderpartiet la fram skattereformen i 1992. Ble bensinavgiften redusert? Nei, den ble ikke det. Første gang bensin- og dieselavgiften har blitt redusert, er under denne regjeringen. Er det slik at alkoholavgiften ble redusert? Nei, den ble ikke det. Det er faktisk slik at denne regjeringen foreslo å sette ned brennevinsavgiften med 17, 5 pst. Er det slik at matvareprisene ble redusert? Nei, heller ikke det. Men det er inngått et budsjettforlik i år som innebærer at man halverer momsen på matvarer.

Derfor synes jeg denne diskusjonen om hvordan skattene har utviklet seg, bl.a. i 2001, som Høyre og Fremskrittspartiet stadig kommer tilbake til, kommer i et litt spesielt lys når man ser tilbake på hvilke erfaringer man har hatt med de budsjetter hvor Høyre faktisk har hatt mulighet for å øve innflytelse.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil gjerne gjøre statsråden oppmerksom på at jeg svarer på vegne av Høyre, og jeg forstår at dette også er en «svaretime». Jeg skal gjerne svare på de spørsmål statsråden stiller.

Jeg tillot meg altså å stille et spørsmål om inndekning av de lovede skatte- og avgiftsreduksjoner. Jeg registrerer at det vil regjeringspartiet overhodet ikke svare på. For øvrig er jeg helt enig i at Høyre trenger sterkere innflytelse på budsjettforlikene – det deler jeg tanken om, og jeg arbeider så godt jeg kan for å få det til. Men jeg må nok si at det er bedre å få til et budsjettforlik med null skatte- og avgiftsøkninger enn et budsjettforlik med skatte- og avgiftsøkninger i størrelsesorden 12 milliarder kr. Det er noe av det drøyeste vi har hatt på lenge, og det står i grell kontrast til hva Regjeringen selv har lovet.

Man kan diskutere hvor troverdig man er når man lover lettelser i toppskatten etter først å ha økt den ved hver mulig anledning. La meg bare peke på at på hele 1990-tallet økte antallet som betalte toppskatt formidabelt, med unntak av ett eneste år. Da var det ingen økning, og det var i 1999 da Høyre hadde innflytelse på budsjettforliket. Vi skulle gjerne hatt mer.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Den gang det virkelig ble en endring i marginalskatten på arbeidsinntekt, var i forbindelse med den skattereformen som arbeiderpartiregjeringen la fram. Fra 1991 til 1992 ble den økte marginalskatten redusert fra 57,8 pst. til 48,8 pst.

Men utgangspunktet for mitt svar og mitt motspørsmål til representanten er at når Høyre og Fremskrittspartiet står fram i opposisjon, står fram i debatter i stortingssalen, framstiller man det som at man vil redusere skatter og avgifter, og det er det helt sentralt at man skal få tilslutning til. Men man har faktisk hatt muligheter til å få tilslutning til sin politikk, delvis da man selv var i regjeringsposisjon, men ikke minst i de årene hvor man inngikk budsjettforlik, for 1998 og 1999. Og da er det ikke slik at vi finner igjen at Høyre prioriterte nedsettelse av skatter og avgifter. Det var ikke slik at bensinavgiften ble satt ned, det var ikke slik at alkoholavgiften ble satt ned, det var ikke slik at skattenivået ble satt ned. Derfor blir det en sterk motstrid mellom det Høyre framstiller som sin politikk, og det de faktisk gjør når de har muligheten til innflytelse, for en gangs skyld.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Etter å ha hørt på finansministeren, skjønner jeg at det er behov for en reform i Stortingets spørretimeordning, en ordning hvor statsrådene får anledning til å stille spørsmål til representantene. Jeg har skjønt at det er mangt og mye statsråden lurer på som han ikke har svar på. Men nå er det engang slik at i denne spørretimeformen er det stortingsrepresentantene som stiller spørsmål til finansministeren, og finansministeren evnet altså ikke å svare på spørsmålet.

Thorbjørn Jagland, Arbeiderpartiets leder, har fra den talerstolen Schjøtt-Pedersen nå står på, sagt at alle vesentlige spørsmål bør legges på bordet før valget. Hvordan har det seg da at Schjøtt-Pedersen bare er innstilt på å legge på bordet de områdene hvor han ønsker å la skattene gå ned, mens han plent nekter å svare på spørsmål om de områdene hvor skattene skal gå opp? Hvis statsråden nå for en gangs skyld kunne konsentrere seg om å svare på spørsmål, kunne han da være så vennlig å besvare dette spørsmålet?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det er altså et flertall i Stortinget som har sluttet seg til at man skal foreslå visse systemmessige endringer i nærings- og kapitalbeskatningen. Det er også et flertall i Stortinget som for få dager siden konstaterte at fordi man ønsket å ha en bredere diskusjon om det, vil man ikke ta sikte på å gjennomføre en slik endring fra 2002, men derimot fra 2003. Det tror jeg er klokt. Jeg tror det er klokt at man får bedre tid til å forberede en slik endring, og at man får bedre tid til å drøfte mulige endringer med ulike fagmiljøer og med ulike næringsaktører og organisasjoner. Og da er det selvsagt ikke slik at Regjeringen på dette tidspunkt har bestemt seg for hvordan innholdet i en slik systemendring skal være. Tvert imot har Regjeringen hele tiden gjort klart at det ikke vil være mulig å ha ferdig en skisse til en slik systemendring i vår. Vi har sagt at første mulige tidspunkt vil være til høsten. Nå har vi fått muligheten til å bruke mer tid, og det tror jeg er fornuftig.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Der Arbeiderpartiet foreslo tidenes økning i skattene og avgiftene, foreslo altså Fremskrittspartiet en reduksjon i skatte- og avgiftstrykket på 40 milliarder kr for inneværende år.

Men hovedspørsmålet til Per-Kristian Foss gikk på om Regjeringen mente at nivået for samlede skatter og avgifter nå er høyt nok, om vi kan påregne at Regjeringen for fremtiden også vil fortsette å øke skatte- og avgiftstrykket, eller om det snart kan komme et signal om at det samlede skatte- og avgiftsnivå er høyt nok. Det nytter ikke å forsøke å late som om man ivrer etter å redusere enkelte skatter og avgifter, når man hele tiden arbeider for å ta det igjen på annen måte. Og det ville være interessant å få vite om Regjeringen har tenkt å arbeide for et lavere skattetrykk, eller om vi må påregne at ulike skatter og avgifter også for fremtiden vil øke.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Regjeringen har ingen planer om å øke det samlede skatte- og avgiftstrykket.

Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til oppfølgingsspørsmål.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): I sist veke diskuterte Stortinget prosessane for den planlagde omlegginga av skattesystemet. Ein avgrensa seg stort sett til å snakka om prosessen, men det er klårt at innhaldet er interessant. Me i sentrumspartia er veldig opptekne av å få redusert avstanden mellom skattlegging av kapitalinntekt og av lønsinntekt.

No er det slik at Arbeidarpartiet i sitt budsjettforslag sist haust la ein del vekt på den såkalla KAF-modellen, altså ei progressiv overskotsskattlegging. Me er noko skeptiske til om dette er ein rett modell for å ta vare på og stimulera til verdiskaping, leggja til rette for nyskaping og gjera Noreg attraktivt for etablering av lønsame bedrifter. Eg går ut frå at finansministeren allereie har begynt å tenkja på kva han vil leggja fram i det nye skattesystemet. Det hadde vore interessant om han ville letta litt på sløret og seia litt om at denne progressive overskotsskatten – kanskje det ikkje er den beste modellen for å løysa problema.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: La meg først si at det kan meget vel være at den modellen som ble drøftet i forbindelse med nasjonalbudsjettet, ikke er den som er best egnet som en modell for systemendringer i skatte- og avgiftssystemet. Man kan komme fram til andre systemer som kan være bedre egnet.

Her er det jo slik at det partiet representanten Sørfonn representerer, Kristelig Folkeparti, og Senterpartiet, Venstre og Arbeiderpartiet i budsjettforliket slo fast en del grunnprinsipper som man mener bør ligge til grunn for en systemendring i nærings- og kapitalbeskatningen. Det har selvfølgelig Regjeringen full respekt for, og den legger det til grunn for sitt videre arbeid.

Så har vi fra Regjeringens side gjort klart at det er behov for grundige utredninger for å komme fram til svar på hvordan man kan utforme et system som er i tråd med de prinsippene som der ble nedfelt. Jeg synes det er klokt at man tar seg mer tid før man legger fram en slik systemendring. Det er også slik at Regjeringen har sendt ut invitasjon til brede faglige miljøer og til brede næringsmiljøer for å diskutere de mulige systemendringene. Det vil vi lytte til før vi går inn for noe standpunkt.

Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Sponheim (V): I det opprinnelige spørsmålet fra Per-Kristian Foss var det nevnt at det var gjort to viktige grep i budsjettforliket, nemlig tilnærming i skattesats mellom arbeid og kapital som en føring for de endringer som vil komme, og faktisk vedtak om fjerning av investeringsavgiften.

Spørsmålet mitt går til finansministeren. Kjenner han til at det gjennom noe budsjettforlik noensinne har vært fjernet en hel skatteart med et så stort proveny som det som det ble gjort gjennom det vedtak som er fattet når det gjelder investeringsavgiften? Og deler finansministeren det syn at et framtidig skattesystem basert på en tilnærming av skattesatser for arbeid og kapital og for en bredere og mer effektiv forbruksbeskatning er den internasjonale trenden som også Norge ved dette vil følge, og som vil gi et framtidig og godt, robust og moderne skattesystem som også andre land praktiserer?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: La meg først si at det er klart at det at man i budsjettforliket bestemte seg for at man skulle fjerne investeringsavgiften, er en stor beslutning. Jeg minner om at også regjeringen Harlem Brundtland i skattereformframlegget i sin tid foreslo at man skulle avvikle investeringsavgiften. Den gang prioriterte ikke Stortinget det. Denne gangen har et flertall i Stortinget kommet til at det vil være riktig å gjøre det.

Så er det selvsagt klart at det er en utfordring for Regjeringen å finne rom for det innenfor det budsjettopplegget som man skal utforme for neste år, men vi legger selvsagt til grunn det budsjettforliket som er inngått.

Så reiser representanten Sponheim bl.a. spørsmål om en bredere forbruksbeskatning. Norge var, så langt jeg er kjent med det, det eneste land som har momssystem, men som ikke har hatt generell moms på tjenester før den beslutningen som ble truffet i høst. Jeg tror derfor det var en fornuftig beslutning at man nå innfører en generell moms, og vil komme tilbake til avgrensingene av den. Der er det mange vanskelige spørsmål som Regjeringen arbeider med.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Mitt spørsmål går også til finansminister Schjøtt-Pedersen.

SV har avdekket at oljefondet har investert i en bedrift i Singapore som produserer landminer. Landminer er altså forbudt gjennom en internasjonal avtale fra 1997, og Norge var en av pådriverne sammen med Canada for å få til dette internasjonale forbudet. Vi gav også Nobelprisen til Jody Williams, som et resultat av denne internasjonale konvensjonen mot produksjon og distribusjon av landminer.

I tillegg har vi avdekket at vi investerer våre sparepenger i Burma, et land som norske myndigheter sterkt advarer mot å investere i. Vi har avdekket at vi investerer i mange av de ledende tobakksselskap i verden, som bl.a. tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland nå bruker mye energi på å si er selskaper som produserer det mest skadelige av alle produkter. Vi har avdekket at vi har eierandeler i selskaper som har genmodifiserte produkter, som Norge sterkt advarer mot at man skal kunne patentere – bare for å nevne noe. I tillegg har vi også eierandeler i bedrifter som produserer ammunisjon med utarmet uran.

Jeg må innrømme at jeg skammer meg over at vi bruker sparepengene på dette. Hva sier finansministeren om det? Skammer han seg?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg har stor sympati for den bekymring som ligger bak representanten Djupedals spørsmål.

Det har vært arbeidet mye for å finne måter å ta etiske hensyn i Petroleumsfondets investeringer på, men det har vist seg svært vanskelig. Ikke minst må man her legge til grunn at man må ha generelle investeringskriterier, slik at man eventuelt med letthet kan finne ut om et selskap skal inkluderes eller ikke. Og da er det slik at Norges Bank og Finansdepartementet ikke selv kan undersøke hvert enkelt selskap i et investeringsunivers som består av 20 000 selskaper – mange konserner med en svært variert virksomhet, og mange konserner hvor virksomheten endres relativt raskt. Og derfor er det vanskelig til enhver tid å ha oversikt over hva de enkelte selskaper som man har investert i, har i sin aktivitet.

Videre må det også være mulig å kunne etterprøve det.

Et annet viktig element er at det må jo være en sammenheng mellom hva vi gjør inneriks og utenriks. Og det er altså slik at også Den norske stat har hatt investeringer i selskaper som driver våpenproduksjon. Kongsberg og Raufoss er viktige eksempler på det.

Stortinget har flere ganger diskutert dette spørsmålet. Regjeringen Bondevik fremmet forslag til tre etiske retningslinjer, om miljøkriterier, om aktiv bruk av stemmerettighetene i forhold til menneskerettigheter og miljø og i forhold til tobakksprodukter. Og da var det slik at et klart flertall i Stortinget gikk mot forslagene om å bruke stemmerett. Det var bare spørsmålet om Miljøfondet som fikk tilslutning i Stortinget. Jeg vil anta at en viktig avveining som den gang lå til grunn i Stortinget, var de store, praktiske vanskelighetene i forhold til oppfølging av de etiske retningslinjene. Regjeringen vil legge til grunn de avveininger som Stortinget her foretok, og jeg tror det er veldig vanskelig å foreslå en konkret, etisk retningslinje for aktiviteten i hvert enkelt selskap.

Øystein Djupedal (SV): Dette var svært nedslående – at den norske finansministeren aksepterer at vi bruker sparepengene våre til å investere i en bedrift der de produserer landminer, som gjennom et norsk og et kanadisk initiativ er forbudt i 139 land i verden, og så at vi tillater oss å si at vi ikke bryr oss om dette, fordi det praktisk er for vanskelig. Men 13 pst. av alle amerikanske pensjonsfond har nå etiske retningslinjer. 13 pst. av de største spekulantene i verden har retningslinjer for investeringsprofil. Og stadig flere også norske fondsforvaltere har nå retningslinjer for miljø og etisk profil, rett og slett fordi det blir et moralsk og etisk dilemma at Norge hele tiden skal stå ved én fane om menneskerettigheter og miljø, mens vi på den andre siden altså er en rå storspekulant som investerer kun etter profitt og ikke etter hvilke andre hensyn man skal ta.

Jeg må få lov til å utfordre finansministeren en gang til: Mener han virkelig at vi skal tillate at våre sparepenger investeres i bedrifter som produserer landminer, eller vil finansministeren faktisk prøve å ta et initiativ for at vi ikke skal stå med denne internasjonale skammen som dette faktisk er?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det jeg prøvde å si i mitt svar, var at jeg har stor sympati for det spørsmålet som representanten reiser, men at både ulike regjeringer og Stortinget flere ganger har diskutert muligheten for å foreta etiske avgrensninger. Et flertall i Stortinget har lagt til grunn at det er svært komplisert å finne fram til allmenne retningslinjer som kan legges til grunn for virksomheten i Petroleumsfondet. Det er en konklusjon som jeg for min del legger til grunn, og så vil jeg ta med meg den problemstillingen som representanten her reiser, og som også har kommet opp i media i de siste dagene, og få en mulighet for å foreta en ytterligere vurdering av den. Men så langt har det ikke fra Regjeringens side vært ansett for å være mulig å utforme praktikable retningslinjer. Jeg konstaterer at også et stort flertall i Stortinget har lagt det til grunn.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Jon Lilletun (KrF): Mitt spørsmål går til landbruksministeren.

Det er delvis ein periode med katastrofetilstand i Europa kva gjeld matvaretryggleik og matvareproduksjon. Vi har registrert at Tyskland legg heilt om sin landbrukspolitikk. Vi har registrert at leiaren i Arbeidarpartiet beskriv situasjonen i landbruket som dramatisk. Den omlegginga som Tyskland gjer, er i stor grad i samsvar med det som låg i stortingsmeldinga frå Bondevik-regjeringa, framlagd av Kåre Gjønnes, følgd opp i Stortinget, og som Arbeidarpartiet slutta seg til.

Mitt spørsmål til landbruksministeren er difor: Ser ein at vi framover må satse på småskala landbruk, slik som landbruksmeldinga legg opp til, i staden for på industrialisering? Og korleis har landbruksministeren følgd opp det som stortingsmeldinga sa, og som Stortinget slutta seg til, om at 10 pst. av arealet i Noreg skal prioriterast til økologisk landbruk? (Presidenten klubbar.) Korleis er dei tiltaka som er beskrivne, etter behandlinga følgde opp frå landbruksministeren si side?

Presidenten: Presidenten minner om taletidsbegrensningen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er ingen tvil om at det som representanten Lilletun beskriver som en svært alvorlig situasjon i europeisk matproduksjon, er en situasjonsbeskrivelse som jeg fullt ut deler. Europa har absolutt fått seg en vekker, og vi ser at det er spennende prosesser på gang i forhold til endringer i EUs landbrukspolitikk, anført ikke minst av Renate Künast, den nye ministeren i Tyskland.

Men jeg må jo også få lov til å si at det norske landbruket allerede er mye mer småskalaorientert og miljøvennlig orientert, der man også tar hensyn til dyrevelferd og dyreetikk, enn det et eventuelt omlagt tysk landbruk vil bli ut fra de betraktninger som Renate Künast har kommet med så langt. Vi har en gjennomsnittlig størrelse i det norske landbruket, f.eks. innenfor melkeproduksjon, på 12–13 kyr. Og selv om Renate Künast legger om i tråd med det hun så langt har sagt, vil det framtidige tyske landbruket være av en helt annen struktur enn det vi faktisk har i Norge. Det som er poenget mitt, er at vi har et godt utgangspunkt. Det er det viktig å ta vare på, og samtidig er det viktig at vi ikke hviler på våre laurbær.

Jeg er derfor enig med representanten Lilletun i det han tar opp. Jeg tror at det vi nå trenger å gjøre i norsk landbruk, er å ta et krafttak i forhold til økologisk landbruk. Så langt har vi jobbet med ulike markedsstrategier, som også stortingsmeldingen beskriver. Men i forbindelse med vårens landbruksoppgjør, vil vi fra statens side invitere til det jeg altså så langt har kalt en kraftpakke for en økt økologisering i norsk landbruk.

Jon Lilletun (KrF): Eg takkar for svaret, som til ein viss grad var imøtekommande. Det er klart at Vårherre har utstyrt Noreg og Tyskland ganske forskjellig når det gjeld areal, så det er opplagt at strukturen ikkje vil verte lik. Men dei hovudprinsippa om balanse i høve til økologi som ligg i den tyske ministeren sitt framlegg, er heilt i samsvar med det som Kåre Gjønnes og regjeringa Bondevik la fram.

I landbruksoppgjeret no støttar Kristeleg Folkeparti og sentrumspartia ei styrking av det økologiske landbruket. Men samstundes er det viktig, som òg partileiaren i Arbeidarpartiet sa, at ein òg ser på det norske landbruket i forhold til struktur, i forhold til om vi held på å få ein struktur innanfor slakteri, meieri osv. med for store transportavstandar. Difor er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil Arbeidarpartiet denne gongen leggje opp til eit samarbeid med landbruksorganisasjonane og eit samarbeid med sentrumspartia i Stortinget, slik ein hadde om meldinga, og ikkje søkje samarbeid mot Høgre, som inneber eit meir industrialisert landbruk?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Regjeringen vil som vanlig søke å få flertall for sin politikk. Utgangspunktet vil være at Regjeringen vil mene at det framlegget som kommer fra Regjeringen, er til det beste for norsk landbruk. Jeg inviterer selvfølgelig gjerne sentrum til et samarbeid om den politikken. Men det vil ikke være slik at Regjeringen er villig til å gå på akkord med sin egen politikk for å tekkes sentrum. Hvis man kan få mer gjennomslag for viktige politiske tiltak sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, vil man også måtte kunne samarbeide med dem i framtiden.

Selvfølgelig vil utgangspunktet også for statens tilbud i vårens oppgjør være at vi ønsker å få til en avtale med bondeorganisasjonene. Det vil vi – i år som i fjor – legge stor vekt på. Samtidig er det også klart at norsk landbruk har utfordringer, og hvis vi ikke greier å få til avtaler om hvordan vi skal løse de utfordringene, vil vi måtte komme til Stortinget i år som i fjor.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): I går la SV inn et forslag i Stortinget om å få en egen stortingsmelding om økologisk landbruk. Vi mener det nå er nødvendig å få en totalgjennomgang av landbrukspolitikken i lys av det som skjer rundt oss i Europa. Hittil har signalene fra landbruket i Europa og fra landbruksministeren vært svært positive i forhold til det. Han sier sjøl i dag at det må tas et krafttak for dette.

Etter SVs syn er ikke den landbruksmeldingen som ligger til grunn for norsk landbrukspolitikk, tilstrekkelig. Kanskje er den heller ikke tilstrekkelig for å nå de 10 pst. som det er bred enighet om. Er landbruksministeren enig i at vi trenger en totalgjennomgang for å få på plass en styring av landbrukspolitikken som kan gi oss trygg mat på en bedre måte enn det vi har i dag?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Mitt generelle utgangspunkt vil være at det vi trenger i forhold til økologisk landbruk i Norge i dag, ikke først og fremst er nye meldinger, nye planer og nye utredninger. Vi trenger konkrete tiltak, og vi trenger en gjennomføring av dem.

Et av hovedproblemene som vi i dag står overfor, er at det produseres en rekke økologiske produkter i Norge som ikke kommer fram til forbrukeren som økologiske varer. Jeg tror at noe av det viktigste vi nå kan gjøre når det gjelder konkrete politiske tiltak, er å lage en brøyteplog som vil sørge for at de økologiske produktene vi produserer av både melk og kjøtt, kommer ut til forbrukerne, som faktisk går rundt og leter etter og etterspør økologiske produkter. Så et av de viktigste tiltakene vi etter min mening nå bør gjennomføre, er å lage et premieringssystem som sørger for at de økologiske produktene vi allerede har, kommer fram til forbruker. Det tror jeg vil være det viktigste grunnlaget for at vi også etter hvert kan få utvidet arealet og minst nå målsettingene som Stortinget allerede har vedtatt.

Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Lund (Sp): Når det gjelder krisen i Europa, er hovedkonklusjonen at jakten på billig mat har en meget høy pris. Det dreier seg ikke bare om økologisk mat og mengden av den, men om de ordinære matvarene som finnes i hyllene. Det skal bli en annen fokusering i jakten på billig mat. Det er et politisk ansvar å flytte fokuseringen, slik at den vanlige maten blir produsert på en trygg måte. Jeg vil påstå at det er landbruksministeren som i første rekke har vært den som har fokusert på kravet til billig mat her i landet. Nå har Europa flyttet fokuseringen den andre veien. Vil også statsråden forandre sin fokusering når det gjelder den ordinære matproduksjonen?

Jeg mener at det ikke er forbrukerne i Norge som stiller krav om billig mat. En undersøkelse fra Trondheim, som er offentliggjort i den senere tid, sier at når folk uttrykker sin mening om dette, så er billig mat faktisk nr. 15 på en liste av 24 faktorer som er undersøkt.

Vil landbruksministeren minske fokuseringen når det gjelder billig mat, samt kravet og forventningene til norsk landbruk om å greie dette?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det denne regjeringen har gjort, er å gjennomføre det prisgrepet som sentrumsregjeringen foreslo. I stortingsmeldingen lå det altså et prisgrep om å redusere målprisene for landbruket med 900 mill. kr og kompensere det med en skatteordning. Det har vi gjort.

Den fokuseringen jeg har hatt på pris, er at de reduserte målprisene skal komme forbrukerne til gode, at de ikke skal medføre at f.eks. allerede fra før av godt rike kjøpmenn skal få økt sin avanse som følge av at bøndene får dårligere betalt. Den prisfokuseringen kommer jeg så absolutt til å holde. Jeg mener at det er helt urimelig at ikke bøndenes reduserte produsentpriser kommer norske forbrukere til gode. Men jeg har også vært helt tydelig i debatten og sagt at så langt er det helt åpenbart at bøndene har gjort sin del av jobben hva angår pris. Nå er det andre som må følge opp. Det er en kamp jeg absolutt ikke har noen planer om å avslutte.

Presidenten: Leif Helge Kongshaug – til oppfølgingsspørsmål.

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg mener at det gjennom landbruksmeldingen ble lagt et godt grunnlag for en framtidig bærekraftig utvikling når det gjelder norsk landbruk.

Så fikk vi jordbruksoppgjøret, der Arbeiderpartiet fant sammen med høyresiden i norsk politikk. Etter min mening førte det til et betydelig skritt i retning av et mer industrialisert norsk landbruk. Nå er det et faktum at vi har en annen topografi, og vi har langt færre vekstdøgn enn de landene som vi oftest sammenligner oss med, og som det blir sagt at vi skal konkurrere med når det gjelder pris. Vi får nå signaler fra ulike steder i Europa om at det er tid for å stoppe opp og tenke seg om. Går vi i riktig retning, med tanke på den industrialiseringen av landbruket som har skjedd? Har dette også ført til en tenkepause for landbruksministeren, som gjør at han tar hensyn til den topografi og de vekstforholdene vi har i Norge, slik at det ved neste jordbruksoppgjør blir tatt hensyn til at vi skal ha et mer småskala landbruk i landet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Hvis man igjen forholder seg til f.eks. melkeproduksjon, gikk skjæringspunktet da siste års jordbruksoppgjør begynte å virke, klart positivt på ca. 12–13 kyr. Det kan neppe beskrives som en simulering av et industrialisert landbruk. Jeg vil bare si at det ikke er mulig å beskrive det som en industrialisering av landbruket. Jeg mener veldig sterkt at det at man fokuserer på å støtte en yrkesbonde, støtte en bonde som skal være til stede på gården, som skal følge med i det som skjer i fjøset, som skal ha oversikt over om dyrene er friske eller syke, som skal lære seg sitt fag virkelig godt i forhold til bruk av plantevernmidler, i forhold til bruk av kunstgjødsel og i forhold til å konsentrere seg om de krevende utfordringene som ligger i det å produsere mat, absolutt er å ta hele den utfordringen vi nå har i Europa, på alvor. Det er ikke sikkert at det å drive gård bare som en bigeskjeft, er lik trygg mat.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg merker at fokuseringen har blitt endret veldig fra det som var Lilletuns innledning, nemlig katastrofen i Europa, til det som nærmest har med de indre anliggender i sentrum å gjøre når det gjelder landbrukspolitikk. Det som jeg synes er skuffende å se, er at når våre naboer er utsatt for en kjempekatastrofe, prøver man å skåre billige politiske poeng overfor én næring i dette land.

Når Kongshaug snakker om industrialisering som en konsekvens av landbruksoppgjøret i fjor, som i beste fall kan øke kuantallet fra 12,5 til 12,7, så kan jeg ikke begripe hvor fininnstilt sentrumsregjeringen var i sin landbruksmelding, som la opp til en moderat strukturutvikling.

Mitt spørsmål til landbruksministeren, som var med på landbruksmeldingen og behandlingen av den, og som inngikk forliket med sentrum, er: Var det slik at sentrum hadde et annet forslag til utvikling av jordbruket enn en moderat strukturutvikling, som innebærer at det blir litt større bruk enn de bittesmå vi har i Norge, som jo er så små at folk har full jobb ved siden av?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er ikke slik at den stortingsmeldingen som sentrumsregjeringen la fram, og som vi valgte å la ligge i Stortinget, er helt 100 pst. presis på alle mulige områder. Men på ett punkt hva angår strukturutvikling, er meldingen ganske presis, og det går på den store og viktige produksjonen som finnes i Distrikts-Norge, altså melkeproduksjonen, som jo er bærebjelken i norsk distriktslandbruk. Der er meldingen rimelig presis i den forstand at man sier at det vil være nødvendig å legge opp til en fornuftig strukturutvikling i tiden som kommer. Det har selvfølgelig vi også samme mening om og har lagt opp til.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede landbruksminister.

Statsråden har reist en del rundt i distriktene og prediket et budskap om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, at med den politikken ville bygdene legges øde. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Jeg vil minne om at det er Arbeiderpartiet som har hatt ansvaret for landbrukspolitikken i Norge størsteparten av tiden etter krigen, og hva har skjedd i den perioden?

Jeg skal ta ett eksempel: Fra 1976 til 1997 brukte vi 500 milliarder kr som ble sprøytet inn i landbrukssektoren, og hovedsakelig i distriktene når vi regner med skjermingsstøtten. I den samme perioden hadde vi den største folkeforflytning fra distriktene til sentrale strøk i norsk historie, og vi hadde over en halvering av antallet bønder. Vi har de høyeste matvarepriser i butikker, de største overføringer og mange misfornøyde bønder. (Presidenten klubber.)

Ville det ikke være fornuftig av landbruksministeren å konsentrere seg om gode, konstruktive løsninger i landbrukspolitikken framfor å skyte på Fremskrittspartiets politikk?

Presidenten: Presidenten beklager at han må bruke klubben til å skyte tilbake på hr. Hedstrøm!

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg bruker absolutt mest tid på å jobbe med de løsningene som Regjeringen mener er nødvendig for å ta tak i alle utfordringene på landbruksområdet. Men det må også være lov å bruke noe tid på å beskrive konsekvensene av politiske motstanderes landbrukspolitikk.

Jeg står fullt ut på – jeg står fullt ut på – den beskrivelse at dersom man hadde gjennomført Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, ville det i løpet av svært kort tid ha medført en rasering av det distriktslandbruket som vi i dag kjenner. Enkle grep – som jeg kan dokumentere – er at man i forbindelse med statsbudsjettet for i år foreslo nærmest en halvering av jordbruksoverføringene på ett år, at man foreslår å oppheve alle husdyrkonsesjonsregler, at man foreslår å oppheve alle kvotereguleringer, og at man foreslår å oppheve all geografisk differensiering. Det ville selvfølgelig ha ført til at hele distriktslandbruket som vi kjenner det i dag, øyeblikkelig ville kunne ha blitt møtt med at man hadde tatt i bruk de beste landbruksområdene, som finnes her på Østlandet, og kunne ha produsert så mye melk som man hadde villet, eller så mye gris som man hadde villet, eller så mye fjørfe man hadde villet, her nært opp til markedet, uten at det i det hele tatt fra myndighetenes side hadde vært noen begrensninger. Det ville vært nærmest helt utenkelig å se for seg at bygder i Lierne i Nord-Trøndelag, at bygder i Møre og Romsdal, i Finnmark og i Nordland kunne hatt noen som helst mulighet til å stille opp mot det industrialiserte landbruket som Fremskrittspartiet helt systematisk går inn for.

Det å påpeke at landets nest største parti står for en slik landbrukspolitikk, mener jeg absolutt er en oppgave for landbruksministeren.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg konstaterer at statsråden ikke svarer på spørsmålet, men fortsatt kritiserer Fremskrittspartiets politikk framfor å finne konstruktive løsninger på de problemene som vi har innenfor landbrukspolitikken. Jeg vil minne om en svensk statsråd – den svenske næringsministeren – som for en tid siden sa at Norge er den siste Sovjet-staten. Jeg skulle vel tro at det er landbrukssektoren han da tenkte på! Mange lover og reguleringer stammer fra mellomkrigstiden.

Jeg skal ta ett eksempel: Se på Finland og den omstillingen og omstruktureringen de foretar der borte! Det er vel en del som brummer over den, men de skjønner at det er nødvendig å gjøre det i oppgangstider for at Finland skal kunne se framover. Er det ikke nå på tide at vi lærer av andre land? Og hvorfor skal norsk landbrukspolitikk bære deler av distriktspolitikken på ryggen? Hvorfor skal vi ikke stille alle bransjer og næringer likt? Er det ikke på tide at Regjeringen vurderer å skille distrikts- og landbrukspolitikk fra hverandre?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Skal norske bønder kunne konkurrere under noenlunde like rammevilkår, må det etableres tilskuddsordninger som bl.a. kompenserer for det faktum at det er ganske stor forskjell mellom å drive produksjon av melk, kjøtt, grønnsaker osv. i Østfold og å drive samme produksjon i Finnmark. Det er klart at det er helt andre geografiske og klimatiske forhold i Finnmark enn det er i Østfold. Derfor er det helt naturlig at hvis man skal ha konkurranse på like vilkår, må man støtte opp under finnmarkslandbruket – hvis ikke vil det være helt umulig å drive landbruk i Finnmark. Og er det på et område jeg mener det er all grunn til å sole seg i glansen over at man fører en annen landbrukspolitikk enn svenskene, er det i forhold til bosetting og distriktspolitikk. Hvis man kjører sør–nord i Sverige, og gjør det samme i Norge, er jo situasjonen at i Norge kjører man gjennom et levende land, og i Sverige kjører man gjennom et øde landskap. Forskjellen er norsk og svensk landbrukspolitikk. Det Fremskrittspartiet ønsker å innføre, er en svensk modell, som vil føre til et øde land også i det nordlige Norge.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har også et spørsmål til landbruksministeren. Jeg vil gjerne følge opp litt av det som har vært sagt tidligere. I Dagsavisen i går var det en overskrift over hele forsiden: «En verden på bristepunktet» – etter at Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, i sin tale til Arbeiderpartiets landsstyremøte visstnok skal ha sagt følgende:

«De fleste land vil se at vi har feil kurs, og at det trenger en omlegging til mer lokal produksjon. Det kan gi høyere priser, men det er mange villige til å betale for høyere kvalitet».

Jagland sa også i nyhetene på TV 2 i går kveld at vi burde se på strukturen på slakteri og meieri bl.a., med tanke på en mer lokal produksjon.

Mitt spørsmål til landbruksministeren er: Hva vil landbruksministeren gjøre for å følge opp partilederens utsagn fra i går?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Vi er godt i gang med det arbeidet, og selvfølgelig har ikke Thorbjørn Jagland tatt det han sier til landsstyret, ut av løse luften. I forbindelse med jordbruksoppgjøret i vår etablerte vi et eget verdiskapingsprogram for norsk landbruk. Det verdiskapingsprogrammet har i år en bevilgning på 100 mill. kr. Vi har sagt at det er første år i en 10 års strategi, og vi skal de første fem årene bevilge minst 1/2 milliard kr. Jeg har sagt at jeg allerede i forbindelse med årets oppgjør er innstilt på å heve bevilgningen over de 100 mill. kr som nå ligger der.

Hele formålet med verdiskapingsprogrammet er å ta tak i den andre delen av markedet, den delen av markedet som ikke handler om den type varer som er utsatt for konkurranse i forbindelse med grensehandel osv. – altså denne type hverdagsmat som vi hele tiden har en type prisutfordring på – men at vi også skal ta tak i alle de mulighetene som ligger i den mest voksende delen av markedet, som handler om forbrukere som etterspør varer av en spesiell kvalitet. I dag er situasjonen at vi registrerer en økt import av den type varer, fordi forbrukeren etterspør det, men norsk landbruk kan ikke levere det. Derfor kjøper vi skinke fra Italia og Spania og bidrar til betydelig verdiskaping for italienske og spanske bønder. Det er ikke noe galt i det i seg selv, men norske bønder trenger den verdiskapingen for å ha en god nok inntektsutvikling. Derfor er nå det verdiskapingsprogrammet oppe og går. Hele tenkningen bak det er mye større grad av lokal verdiskaping, lokale gårdsbutikker, små og mellomstore næringsmiddelbedrifter. Vi skal fremme en proposisjon for Stortinget i løpet av våren som skal ta tak i dette med opprinnelsesmerking, altså bygge opp et lovverk som kan beskytte den type produkter osv.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg står her med en hel bunke med avissitater hvor landbruksministeren sier at han vil jobbe i retning av større enheter og lavere priser på landbruksprodukter, priser ned mot EU-nivå. Det landbruksministeren sier nå, er kosmetiske endringer i forhold til partilederens utsagn, hvor det her står:

«Kugalskap, munn- og klovsyke, stress hos 5-åringer og voldelige TV-serier skremmer Ap-leder Thorbjørn Jagland. – Nå må vi legge om politikken for ikke å tippe over.»

Å drive å snakke om endringer på små marginaler, hvor vi kanskje kan snakke om 2 pst. økologisk produksjon, mens resten av landbruket altså skal gå i retning av større enheter, lavere priser og over tid færre og færre enheter, er med respekt å melde ikke en imøtekommelse av det det må oppfattes som når man leser og hører Thorbjørn Jaglands utsagn, som en dramatisk omlegging av landbrukspolitikken. Jeg vil derfor gjenta spørsmålet: Er det rett og slett bare et slag i luften det utenriksministeren og partilederen i Arbeiderpartiet har kommet med, eller vil det på noen som helst måte bli fulgt opp med annet enn små kosmetiske endringer?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Nå har jeg jo forstått det slik at det Enoksen og Senterpartiet, Morten Lund og flere, har gjort de siste dagene, er å gå rundt og beskrive dette fantastiske norske landbruket i motsetning til det europeiske landbruket, og nå er det svært viktig at vi tar vare på dette småskala norske landbruket, det miljøvennlige landbruket. At det samme Senterpartiet og den samme Enoksen systematisk de ti siste årene har vært mot den politikk som har ført til dette fantastiske landbruket, får vi la ligge i denne sammenheng, men det er klart at utgangspunktet vårt er at vi skal ta vare på et småskalabasert landbruk. Jeg tror at en av de viktigste ingrediensene i det småskalabaserte landbruket er at vi selvfølgelig produserer varer som har et marked – det er punkt 1. Derfor er det viktig at våre produkter har en pris som gjør at norske forbrukere vil kjøpe dem. Men det er også svært viktig at vi har bønder som bør konsentrere seg om å være bønder. Derfor vil vi prioritere heltidsbonden, og vi vil prioritere økt lokal verdiskaping, for der har vi store markedsmuligheter.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg ønsker å stille et spørsmål til fiskeriministeren, og det gjelder organiseringen av Fiskeridirektoratets ytre etat.

Etter min mening er det som nå skjer, i ferd med å utvikle seg stikk i strid med de klare forutsetningene Stortinget la til grunn for i det hele tatt å gå inn på ordningen og omorganiseringen. En av disse forutsetningene var at tjenestene skulle ha geografisk nærhet til fiskerimiljøet og tilgjengelighet for brukerne. Det som hittil er gjennomført, er nedleggelse av fiskerikontorene i distriktene til fordel for sentralisering i byer, ofte uten fiskerimiljø i det hele tatt. Vi er inne i en situasjon som oppleves som rasering av naturlig og viktig infrastruktur i fiskeridistriktene. Det som preger situasjonen, er mangel på ledelse og en organisering som ikke tar hensyn til brukerne, men mer til de ansatte.

Mitt spørsmål blir da: Mener fiskeriministeren at det som nå skjer, er i tråd med Stortingets forutsetninger, og hva vil statsråden foreta seg for at dette skal bli en tjeneste for brukerne og ikke for de ansatte og systemet?

Statsråd Otto Gregussen: Etter min oppfatning er Fiskeridirektoratets ytre etat, slik den fremstår i dag, en tjeneste som er godt tilpasset brukernes behov. Men det er slik for tiden – og slik har det vært ganske lenge – at man ikke har full dekning av fiskerirettledere i alle kommuner. Jeg vil da påpeke at siden dette systemet ble innført, har også fiskerinæringen endret seg vesentlig. Man har ikke det samme behov for rådgivning om næringspolitiske og daglige driftsspørsmål som man hadde på et tidligere tidspunkt. Den utviklingen som har funnet sted, har vært en tilpasning til de ressursene man har hatt tilgjengelig, og de oppgavene man har stått overfor.

Jeg tror at vi fortsatt har behov for å styrke kommunenes fokusering på tilrettelegging for fiskeri, og at dette vil være naturlige oppgaver for kommunene i framtiden. Jeg kan imidlertid ikke se at de omorganiseringene som har blitt gjort, i vesentlig grad har gjort tjenesten mindre tilgjengelig for brukerne, spesielt i en tid hvor moderne kommunikasjon og nye hjelpemidler gjør det mulig å arbeide med saker på forskjellige plasser uten at den lokale nærheten er avgjørende.

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg er enig med statsråden i at det er endrede behov når det gjelder rettlednings- og rådgivningstjeneste, men de endrede behovene medfører jo ikke at man kan flytte tjenestene fra der fiskerimiljøet er, og inn til byer som knapt har en fiskebåt, og at det foregår, har vi jo mange eksempler på rundt om i landet. Dette var ikke i tråd med de forutsetningene som lå til grunn da Stortinget behandlet den saken. Så jeg syns ikke det er en rett utvikling som skjer nå.

Jeg ser jo at kontrollverket, når man har slått sammen rettledningstjenesten og kontrollverket, tradisjonelt har funnet sin plass og sitt kontor i en by. Hadde det ikke vært bedre å flytte kontrollverket fra byen og ut til de kommunene som har et fiskerimiljø, og latt det være en base både for rettledningstjenesten og kontrollverket, i stedet for det omvendte – og det som tradisjonelt skjer – at det skal inn til byene, uansett om man der har behov for tjenesten eller ikke?

Statsråd Otto Gregussen: Jeg er enig i at det er viktig at de ressursene vi har, utnyttes på best mulig måte. Imidlertid er det slik at oppgavene i denne tjenesten varierer over tid, og at etaten ikke bare brukes til rene kontrolloppgaver, men også samtidig til veiledningsoppgaver. Vi har hatt en periode nå hvor de ressursene som vi har til disposisjon, skal brukes både til veiledning og til kontroll, og vi har skaffet oss et fleksibelt system som gjør det mulig å prioritere alt etter de dagsaktuelle behov. Da er det slik at etaten noen ganger har funnet det formålstjenlig å organisere det slik at man har flyttet ressurser til mer lokale strøk, men vi har ikke fiskerirettledere til stede i hver enkelt kommune. Derfor må man gjøre det beste ut av de ressursene man har tilgjengelig.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Vi har fått internasjonal aksept for våre fiskesoner, ikke minst fordi vi har et argument om at de har stor regional betydning. I løpet av det siste året er 25 fiskerikonsesjoner i Nord-Norge kjøpt opp av fiskesterke firmaer på Vestlandet, til eventyrlige priser. Vi forstår at aktørene blir fristet. Her selges fiskerirettigheter for 30-40 mill. kr, og det er rettigheter til torsk, sei, sild, lodde og reke. Og det fins ingen lokale aktører, f.eks. i Finnmark, som har økonomisk styrke til å by opp mot dette. Vil geografisk sonering av fiskerirettighetene opprettholdes og styrkes for å øke muligheten til å sikre regionenes fiskerirettigheter?

Statsråd Otto Gregussen: Jeg har registrert at det har vært en diskusjon i pressen hvor tallet 25 har vært antydet med hensyn til båter som er blitt solgt. De faktiske forholdene er imidlertid at det ikke ble solgt noen fiskebåter – vi snakker her om trålere – i 1999 fra Finnmark og sørover, mens det ble solgt to i fjor og to i år. I tillegg vet jeg om at det er tre båter som er i en prosess hvor man har søkt om å få lov til å selge dem sørover, og at de båtene som i dag har leveringsforpliktelser til anlegg i Finnmark, skal slippe disse leveringsforpliktelsene fordi de blir solgt til aktive fiskere.

Jeg må si at dette er en utvikling som bekymrer meg. Det var vel fiskeriminister Angelsen i sin tid som endret beslutningen fra den forrige arbeiderpartiregjeringen, hvor man sa at man som hovedregel og prinsipp ikke skal stille leveringsbetingelser når det er snakk om aktive fiskere.

Jeg tror at det vi har sett i den siste tiden, hvor firmaer ønsker å finansiere en dårlig drift ved å selge båtene til høyest mulig pris til aktive fiskere, ikke er en klok politikk. Jeg har derfor instruert Fiskeridirektoratet om at behandlingen av disse sakene skal stanses inntil vi får vurdert hva som ligger i dette. Jeg mener veldig bestemt at de leveringsforpliktelser som formelt sett ligger spesielt til fiskeindustrien i Finnmark og andre plasser i Nord-Norge, skal aksepteres, og at dette er vilkår som båtene har fått, og som har sin bestemte hensikt.

Randi Karlstrøm (KrF): Det er også opplyst i pressen at bare 4 av 19 trålere har opprettholdt sine leveringsbetingelser, og dette er forhold som Nord-Norge ikke kan leve med. Jeg er glad for at ministeren er opptatt av dette.

Jeg syns også at vi, når vi skal dele ut nye rettigheter, kanskje bør tenke oss litt om, slik at vi ikke gjør rettighetene omsettbare, og at bruksrettigheter i sterkere grad bør knyttes til regionen. Ser ministeren det som en konflikt mellom regionens rettigheter og de privatøkonomiske vurderinger som gjøres av båteierne og fiskeindustrien i Norge?

Statsråd Otto Gregussen: Jeg kan forsikre om at det med den kapasitet vi har i norsk fiskeflåte, er helt uaktuelt å dele ut nye tråltillatelser. Men det er like fullt viktig at de tillatelsene som vi har, og som har spesiell tilknytning til distriktene – for det har de gjennom disse leveringsbetingelsene – står fast. Dette er som jeg sa i sted, kjent for de bedriftene som disponerer disse, og det er kjent for de som investerer i bedriftene, og slik må det være. Men jeg tror det er vanskelig å knytte dette til noe annet enn de aktive driftsselskapene, fordi det da vil være en svært vanskelig situasjon å få dette finansiert i framtiden. Men det viktige poenget her er at de forpliktelsene som ligger fast, skal fortsette å være der.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Mitt spørsmål går til finansministeren.

Selv om Fremskrittspartiet i mange år har arbeidet for å fjerne årsavgiften på bil, ser vi nok en gang beviset på at årsavgiften bare øker og øker. I flere år har Arbeiderpartiet gitt uttrykk for at det skal være rimeligere å eie bil og eventuelt dyrere å bruke bil. Likevel har årets budsjettforlik ført til at finansministeren har brukt mye tid på å skryte av en relativt beskjeden reduksjon i bensinavgiften, samtidig som man har fått en ytterligere økning i årsavgiften på bil. Da blir det relevant å spørre hva som egentlig er Regjeringens syn. Skal det være dyrt å eie bil og billigere å bruke bil, eller skal det være det Arbeiderpartiet tidligere har sagt, nemlig billigere å eie bil og dyrere å bruke bil? Hva er det egentlig bilistene kan forvente seg av Regjeringen i tiden fremover? Kan vi se noe som helst til en reduksjon av disse avgiftene, eller blir det dyrere både å eie og å bruke bil?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg synes faktisk det var ganske bra at Regjeringen klarte å få tilslutning til den første reduksjonen i bensinavgiften som vi har sett siden man innførte skillet mellom blyholdig og blyfri bensin. Jeg synes også det er ganske bra at vi for første gang har sett reduksjon i dieselavgiften.

Så sier representanten at det er av begrenset omfang. Hvis det er beskjedne reduksjoner i avgiften på bensin og diesel, må det være svært beskjedent det som skjer i forhold til årsavgiften, for endringene i årsavgiften er langt, langt, langt mindre i økonomisk omfang enn den virkningen som man har av reduserte bensin- og dieselavgifter.

Regjeringen har ment og har hatt som sitt utgangspunkt at det samlede avgiftsnivået på bensin og diesel var kommet for høyt. Derfor la Regjeringen fram forslag om å gjennomføre en reduksjon. Og jeg må si, som jeg også var inne på i mitt svar til representanten Foss, at jeg synes det er viktigere å oppnå ting enn å snakke om ting. Det er helt riktig at Fremskrittspartiet snakker om bensinavgiften, snakker om årsavgiften, snakker om dieselavgiften osv., osv., men det er ikke slik at vi da Fremskrittspartiet hadde muligheter for å øve innflytelse på budsjettet og rent faktisk inngikk budsjettavtale med regjeringen Bondevik for 1998 og 1999, så en reduksjon i bensinavgiften, eller så en reduksjon i dieselavgiften eller så en reduksjon i årsavgiften. Det er jo ikke slik. Det er ikke slik at vi ser igjen det som Fremskrittspartiet argumenterer med når det gjelder bil, i de budsjetter som Fremskrittspartiet rent faktisk fikk flertall for sammen med sentrumspartiene og Høyre. Der var det ingen reduksjon i bensinavgiften, ingen reduksjon i dieselavgiften. Det har det derimot vært i denne Regjeringens budsjettframlegg.

Siv Jensen (Frp): Jeg registrerer at finansministeren mener at den avgiften som nå ligger til forfall rundt omkring i de tusen hjem, er en beskjeden avgift, og det betyr at Regjeringen ikke har noen ambisjoner om å gjøre noe med årsavgiften.

Da har jeg lyst til å stille et annet spørsmål. Motorsykler og campingvogner er kjøretøyer som brukes halvparten av året. Like fullt er de ilagt en betydelig avgift. Tidligere har det vært tatt opp spørsmål i denne sal om hvorvidt det er mulig å se for seg en halvering av avgiften i tråd med den tiden i året man faktisk bruker en motorsykkel eller en campingvogn. Forsikringsselskapene for sin del forsikrer nettopp motorsykler og campingvogner ut fra den tiden i året de blir brukt. Ville det ikke da være naturlig for en regjering som ikke vil sette avgiften generelt ned, i hvert fall å vurdere muligheten for å halvere avgiften på kjøretøyer som ikke er i bruk på veiene hele året?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: La meg først rette en misforståelse hos representanten. Hun snakket om en regjering som ikke vil sette avgiftene ned. Men Regjeringen har jo satt de biltilknyttede avgiftene ned. Dette er den første regjering som har satt bensinavgiften ned, den første regjering som har satt dieselavgiften ned. Derfor er det ikke slik at denne regjering ikke vil sette avgiftene ned. Vi har gjort det. Vi har ikke bare pratet om det, vi har faktisk gjort det.

Det andre er at jeg ikke sa at årsavgiften er beskjeden. Jeg sa at hvis man snakker om at endringen i bensin- og dieselavgiften er beskjeden, må jammen endringen i årsavgiften være svært beskjeden, for den er vesentlig mindre enn endringen i bensin- og dieselavgiften. Når det gjelder forholdet mellom å bruke og å eie bil, gikk de samlede avgifter knyttet til årsavgift, bensinavgift og dieselavgift etter norske forhold sterkt ned i det budsjettframlegget som arbeiderpartiregjeringen la til grunn.

Når det gjelder spørsmålet om innretningen av årsavgiften for øvrig, har Regjeringen for tiden ingen planer om endringer i den. Jeg registrerer representantens synspunkter og tar dem med meg.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.