Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Har hr. Enoksen reist seg?
Odd Roger Enoksen (Sp): Ja.
Presidenten: Presidenten ser at Odd Roger Enoksen er
på vei til talerstolen. Da foreligger det nok en misforståelse.
Presidenten spurte om hr. Enoksen hadde meldt seg til hovedspørsmål,
han signaliserte ikke hvem som skulle starte.
Presidenten er tilhenger av private initiativ,
men ikke i enhver sammenheng. (Munterhet i salen.)
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Per-Kristian Foss.
Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går
til finansministeren.
I regjeringen Stoltenbergs første
dokument til Stortinget – så å si iallfall – revidert
nasjonalbudsjett fra i fjor, skrev man følgende om skatter:
«Mulighetene
til å øke skatte- og avgiftsinntektene er begrenset
i årene som kommer. Skatte- og avgiftsnivået i
Norge er allerede høyt sammenliknet med andre land.»
Etter det økte man skatte- og avgiftsnivået
i budsjettforslaget sitt med 12 milliarder kr.
Siden har man kommet på bedre tanker. Finansministeren
har iallfall lansert tanker om å redusere toppskatten,
og man har i et budsjettforlik forpliktet seg til å fjerne
investeringsavgiften. Når slike tanker lanseres fra andre
partier, pleier finansministeren i Stortingets «svaretimer» å bruke
anledningen til å spørre om inndekningen.
Mitt spørsmål er derfor:
Hva er Regjeringens planer når det gjelder inndekning av
lettelser i toppskatten og av helt å fjerne investeringsavgiften?
Hvilke andre skatter mener Regjeringen skal gå opp når
disse går ned?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Nå er det jo slik at representanten
her spør om innretningen av statsbudsjettet for neste år.
Det vil jeg naturlig nok ikke kommentere. Men det representanten
her også reiser spørsmål om, er om det
er et flertall i Stortinget som ønsker å gjennomføre
endringer i skattesystemet slik at man får en tilnærming
i beskatning av arbeid og kapital. Jeg har gjort det klart at Arbeiderpartiet
for sin del mener at det er sterke grunner til en viss reduksjon
i toppskatten, og det håper jeg hr. Foss og jeg kan være
enige om.
Jeg er litt overrasket over den stadige skattedebatten fra
Høyres side, og også fra Fremskrittspartiets side.
Det er jo slik at det var to år hvor Høyre og
Fremskrittspartiet hadde en mulighet for å øve
innflytelse på utformingen av budsjettet, da de inngikk
budsjettforlik med regjeringen Bondevik. Og det er slik at tallene
for 1998 og 1999 er interessante for å se hvordan skattene
endret seg. Det kunne være interessant å sende
representanten Foss et forstørrelsesglass for å prøve å vise:
Hvor skjedde det skattenedsettelser i de budsjettforlikene som Høyre
da var part i? Var det slik at overtidsskatten ble redusert? Nei,
det ble den ikke. Tvert imot ble faktisk overtidsskatten og marginalskatten
redusert fra 57 pst. til 48,8 pst. da Arbeiderpartiet la fram skattereformen
i 1992. Ble bensinavgiften redusert? Nei, den ble ikke det. Første
gang bensin- og dieselavgiften har blitt redusert, er under denne
regjeringen. Er det slik at alkoholavgiften ble redusert? Nei, den
ble ikke det. Det er faktisk slik at denne regjeringen foreslo å sette
ned brennevinsavgiften med 17, 5 pst. Er det slik at matvareprisene
ble redusert? Nei, heller ikke det. Men det er inngått
et budsjettforlik i år som innebærer at man halverer
momsen på matvarer.
Derfor synes jeg denne diskusjonen om hvordan
skattene har utviklet seg, bl.a. i 2001, som Høyre og Fremskrittspartiet
stadig kommer tilbake til, kommer i et litt spesielt lys når
man ser tilbake på hvilke erfaringer man har hatt med de
budsjetter hvor Høyre faktisk har hatt mulighet for å øve
innflytelse.
Per-Kristian Foss (H): Jeg vil gjerne gjøre statsråden oppmerksom
på at jeg svarer på vegne av Høyre, og
jeg forstår at dette også er en «svaretime».
Jeg skal gjerne svare på de spørsmål
statsråden stiller.
Jeg tillot meg altså å stille
et spørsmål om inndekning av de lovede skatte-
og avgiftsreduksjoner. Jeg registrerer at det vil regjeringspartiet
overhodet ikke svare på. For øvrig er jeg helt
enig i at Høyre trenger sterkere innflytelse på budsjettforlikene – det
deler jeg tanken om, og jeg arbeider så godt jeg kan for å få det
til. Men jeg må nok si at det er bedre å få til
et budsjettforlik med null skatte- og avgiftsøkninger enn
et budsjettforlik med skatte- og avgiftsøkninger i størrelsesorden
12 milliarder kr. Det er noe av det drøyeste vi har hatt
på lenge, og det står i grell kontrast til hva
Regjeringen selv har lovet.
Man kan diskutere hvor troverdig man er når
man lover lettelser i toppskatten etter først å ha økt
den ved hver mulig anledning. La meg bare peke på at på hele
1990-tallet økte antallet som betalte toppskatt formidabelt, med
unntak av ett eneste år. Da var det ingen økning,
og det var i 1999 da Høyre hadde innflytelse på budsjettforliket.
Vi skulle gjerne hatt mer.
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Den gang det virkelig ble en endring i marginalskatten
på arbeidsinntekt, var i forbindelse med den skattereformen
som arbeiderpartiregjeringen la fram. Fra 1991 til 1992 ble den økte
marginalskatten redusert fra 57,8 pst. til 48,8 pst.
Men utgangspunktet for mitt svar og mitt motspørsmål
til representanten er at når Høyre og Fremskrittspartiet
står fram i opposisjon, står fram i debatter i
stortingssalen, framstiller man det som at man vil redusere skatter og
avgifter, og det er det helt sentralt at man skal få tilslutning
til. Men man har faktisk hatt muligheter til å få tilslutning
til sin politikk, delvis da man selv var i regjeringsposisjon, men
ikke minst i de årene hvor man inngikk budsjettforlik,
for 1998 og 1999. Og da er det ikke slik at vi finner igjen at Høyre
prioriterte nedsettelse av skatter og avgifter. Det var ikke slik
at bensinavgiften ble satt ned, det var ikke slik at alkoholavgiften
ble satt ned, det var ikke slik at skattenivået ble satt
ned. Derfor blir det en sterk motstrid mellom det Høyre
framstiller som sin politikk, og det de faktisk gjør når
de har muligheten til innflytelse, for en gangs skyld.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petersen.
Jan Petersen (H): Etter å ha hørt på finansministeren,
skjønner jeg at det er behov for en reform i Stortingets
spørretimeordning, en ordning hvor statsrådene
får anledning til å stille spørsmål
til representantene. Jeg har skjønt at det er mangt og
mye statsråden lurer på som han ikke har svar
på. Men nå er det engang slik at i denne spørretimeformen
er det stortingsrepresentantene som stiller spørsmål
til finansministeren, og finansministeren evnet altså ikke å svare
på spørsmålet.
Thorbjørn Jagland, Arbeiderpartiets
leder, har fra den talerstolen Schjøtt-Pedersen nå står
på, sagt at alle vesentlige spørsmål
bør legges på bordet før valget. Hvordan
har det seg da at Schjøtt-Pedersen bare er innstilt på å legge
på bordet de områdene hvor han ønsker å la
skattene gå ned, mens han plent nekter å svare
på spørsmål om de områdene hvor
skattene skal gå opp? Hvis statsråden nå for
en gangs skyld kunne konsentrere seg om å svare på spørsmål,
kunne han da være så vennlig å besvare
dette spørsmålet?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det er altså et flertall i Stortinget
som har sluttet seg til at man skal foreslå visse systemmessige
endringer i nærings- og kapitalbeskatningen. Det er også et
flertall i Stortinget som for få dager siden konstaterte
at fordi man ønsket å ha en bredere diskusjon
om det, vil man ikke ta sikte på å gjennomføre
en slik endring fra 2002, men derimot fra 2003. Det tror jeg er
klokt. Jeg tror det er klokt at man får bedre tid til å forberede
en slik endring, og at man får bedre tid til å drøfte
mulige endringer med ulike fagmiljøer og med ulike næringsaktører
og organisasjoner. Og da er det selvsagt ikke slik at Regjeringen
på dette tidspunkt har bestemt seg for hvordan innholdet
i en slik systemendring skal være. Tvert imot har Regjeringen
hele tiden gjort klart at det ikke vil være mulig å ha
ferdig en skisse til en slik systemendring i vår. Vi har
sagt at første mulige tidspunkt vil være til høsten.
Nå har vi fått muligheten til å bruke
mer tid, og det tror jeg er fornuftig.
Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.
Siv Jensen (Frp): Der Arbeiderpartiet foreslo tidenes økning
i skattene og avgiftene, foreslo altså Fremskrittspartiet
en reduksjon i skatte- og avgiftstrykket på 40 milliarder kr
for inneværende år.
Men hovedspørsmålet til Per-Kristian
Foss gikk på om Regjeringen mente at nivået for
samlede skatter og avgifter nå er høyt nok, om
vi kan påregne at Regjeringen for fremtiden også vil
fortsette å øke skatte- og avgiftstrykket, eller
om det snart kan komme et signal om at det samlede skatte- og avgiftsnivå er
høyt nok. Det nytter ikke å forsøke å late
som om man ivrer etter å redusere enkelte skatter og avgifter,
når man hele tiden arbeider for å ta det igjen
på annen måte. Og det ville være interessant å få vite
om Regjeringen har tenkt å arbeide for et lavere
skattetrykk, eller om vi må påregne at ulike skatter og
avgifter også for fremtiden vil øke.
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Regjeringen har ingen planer om å øke
det samlede skatte- og avgiftstrykket.
Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til
oppfølgingsspørsmål.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): I sist veke diskuterte Stortinget prosessane
for den planlagde omlegginga av skattesystemet. Ein avgrensa seg
stort sett til å snakka om prosessen, men det er klårt
at innhaldet er interessant. Me i sentrumspartia er veldig opptekne
av å få redusert avstanden mellom skattlegging
av kapitalinntekt og av lønsinntekt.
No er det slik at Arbeidarpartiet i sitt budsjettforslag sist
haust la ein del vekt på den såkalla KAF-modellen, altså ei
progressiv overskotsskattlegging. Me er noko skeptiske til om dette
er ein rett modell for å ta vare på og stimulera
til verdiskaping, leggja til rette for nyskaping og gjera Noreg
attraktivt for etablering av lønsame bedrifter. Eg går
ut frå at finansministeren allereie har begynt å tenkja
på kva han vil leggja fram i det nye skattesystemet. Det
hadde vore interessant om han ville letta litt på sløret
og seia litt om at denne progressive overskotsskatten – kanskje
det ikkje er den beste modellen for å løysa problema.
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: La meg først si at det kan meget vel
være at den modellen som ble drøftet i forbindelse
med nasjonalbudsjettet, ikke er den som er best egnet som en modell
for systemendringer i skatte- og avgiftssystemet. Man kan komme
fram til andre systemer som kan være bedre egnet.
Her er det jo slik at det partiet representanten
Sørfonn representerer, Kristelig Folkeparti, og Senterpartiet,
Venstre og Arbeiderpartiet i budsjettforliket slo fast en del grunnprinsipper
som man mener bør ligge til grunn for en systemendring
i nærings- og kapitalbeskatningen. Det har selvfølgelig
Regjeringen full respekt for, og den legger det til grunn for sitt
videre arbeid.
Så har vi fra Regjeringens side gjort
klart at det er behov for grundige utredninger for å komme
fram til svar på hvordan man kan utforme et system som
er i tråd med de prinsippene som der ble nedfelt. Jeg synes
det er klokt at man tar seg mer tid før man legger fram
en slik systemendring. Det er også slik at Regjeringen
har sendt ut invitasjon til brede faglige miljøer og til
brede næringsmiljøer for å diskutere
de mulige systemendringene. Det vil vi lytte til før vi
går inn for noe standpunkt.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V): I det opprinnelige spørsmålet fra
Per-Kristian Foss var det nevnt at det var gjort to viktige grep
i budsjettforliket, nemlig tilnærming i skattesats mellom
arbeid og kapital som en føring for de endringer som vil
komme, og faktisk vedtak om fjerning av investeringsavgiften.
Spørsmålet mitt går
til finansministeren. Kjenner han til at det gjennom noe budsjettforlik
noensinne har vært fjernet en hel skatteart med et så stort
proveny som det som det ble gjort gjennom det vedtak som er fattet
når det gjelder investeringsavgiften? Og deler finansministeren
det syn at et framtidig skattesystem basert på en tilnærming
av skattesatser for arbeid og kapital og for en bredere og mer effektiv
forbruksbeskatning er den internasjonale trenden som også Norge
ved dette vil følge, og som vil gi et framtidig og godt,
robust og moderne skattesystem som også andre land praktiserer?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: La meg først si at det er klart at
det at man i budsjettforliket bestemte seg for at man skulle fjerne
investeringsavgiften, er en stor beslutning. Jeg minner om at også regjeringen
Harlem Brundtland i skattereformframlegget i sin tid foreslo at man
skulle avvikle investeringsavgiften. Den gang prioriterte
ikke Stortinget det. Denne gangen har et flertall i Stortinget kommet
til at det vil være riktig å gjøre det.
Så er det selvsagt klart at det er
en utfordring for Regjeringen å finne rom for det innenfor
det budsjettopplegget som man skal utforme for neste år,
men vi legger selvsagt til grunn det budsjettforliket som er inngått.
Så reiser representanten Sponheim
bl.a. spørsmål om en bredere forbruksbeskatning.
Norge var, så langt jeg er kjent med det, det eneste land
som har momssystem, men som ikke har hatt generell moms på tjenester
før den beslutningen som ble truffet i høst. Jeg
tror derfor det var en fornuftig beslutning at man nå innfører
en generell moms, og vil komme tilbake til avgrensingene av den. Der
er det mange vanskelige spørsmål som Regjeringen arbeider
med.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Mitt spørsmål går
også til finansminister Schjøtt-Pedersen.
SV har avdekket at oljefondet har investert
i en bedrift i Singapore som produserer landminer. Landminer er
altså forbudt gjennom en internasjonal avtale fra 1997,
og Norge var en av pådriverne sammen med Canada for å få til dette
internasjonale forbudet. Vi gav også Nobelprisen til Jody
Williams, som et resultat av denne internasjonale konvensjonen mot
produksjon og distribusjon av landminer.
I tillegg har vi avdekket at vi investerer
våre sparepenger i Burma, et land som norske myndigheter
sterkt advarer mot å investere i. Vi har avdekket at vi
investerer i mange av de ledende tobakksselskap i verden, som bl.a. tidligere
statsminister Gro Harlem Brundtland nå bruker mye energi
på å si er selskaper som produserer det mest skadelige
av alle produkter. Vi har avdekket at vi har eierandeler
i selskaper som har genmodifiserte produkter, som Norge sterkt advarer
mot at man skal kunne patentere – bare for å nevne
noe. I tillegg har vi også eierandeler i bedrifter som
produserer ammunisjon med utarmet uran.
Jeg må innrømme at jeg skammer
meg over at vi bruker sparepengene på dette. Hva sier finansministeren
om det? Skammer han seg?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg har stor sympati for den bekymring som
ligger bak representanten Djupedals spørsmål.
Det har vært arbeidet mye for å finne
måter å ta etiske hensyn i Petroleumsfondets investeringer
på, men det har vist seg svært vanskelig. Ikke
minst må man her legge til grunn at man må ha
generelle investeringskriterier, slik at man eventuelt med letthet
kan finne ut om et selskap skal inkluderes eller ikke. Og da er
det slik at Norges Bank og Finansdepartementet ikke selv kan undersøke hvert
enkelt selskap i et investeringsunivers som består av 20 000
selskaper – mange konserner med en svært variert
virksomhet, og mange konserner hvor virksomheten endres relativt
raskt. Og derfor er det vanskelig til enhver tid å ha oversikt
over hva de enkelte selskaper som man har investert i, har i sin
aktivitet.
Videre må det også være
mulig å kunne etterprøve det.
Et annet viktig element er at det må jo
være en sammenheng mellom hva vi gjør inneriks
og utenriks. Og det er altså slik at også Den
norske stat har hatt investeringer i selskaper som driver våpenproduksjon.
Kongsberg og Raufoss er viktige eksempler på det.
Stortinget har flere ganger diskutert dette
spørsmålet. Regjeringen Bondevik fremmet forslag
til tre etiske retningslinjer, om miljøkriterier, om aktiv
bruk av stemmerettighetene i forhold til menneskerettigheter og
miljø og i forhold til tobakksprodukter. Og da var det
slik at et klart flertall i Stortinget gikk mot forslagene om å bruke stemmerett.
Det var bare spørsmålet om Miljøfondet
som fikk tilslutning i Stortinget. Jeg vil anta at en viktig avveining
som den gang lå til grunn i Stortinget, var de store, praktiske
vanskelighetene i forhold til oppfølging av de etiske retningslinjene.
Regjeringen vil legge til grunn de avveininger som Stortinget her
foretok, og jeg tror det er veldig vanskelig å foreslå en
konkret, etisk retningslinje for aktiviteten i hvert enkelt selskap.
Øystein Djupedal (SV): Dette var svært nedslående – at
den norske finansministeren aksepterer at vi bruker sparepengene
våre til å investere i en bedrift der de produserer
landminer, som gjennom et norsk og et kanadisk initiativ er forbudt
i 139 land i verden, og så at vi tillater oss å si
at vi ikke bryr oss om dette, fordi det praktisk er for vanskelig.
Men 13 pst. av alle amerikanske pensjonsfond har nå etiske
retningslinjer. 13 pst. av de største spekulantene
i verden har retningslinjer for investeringsprofil. Og stadig flere
også norske fondsforvaltere har nå retningslinjer
for miljø og etisk profil, rett og slett fordi det blir
et moralsk og etisk dilemma at Norge hele tiden skal stå ved én
fane om menneskerettigheter og miljø, mens vi på den
andre siden altså er en rå storspekulant som investerer
kun etter profitt og ikke etter hvilke andre hensyn man skal ta.
Jeg må få lov til å utfordre
finansministeren en gang til: Mener han virkelig at vi skal tillate
at våre sparepenger investeres i bedrifter som produserer
landminer, eller vil finansministeren faktisk prøve å ta
et initiativ for at vi ikke skal stå med denne internasjonale
skammen som dette faktisk er?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det jeg prøvde å si i mitt
svar, var at jeg har stor sympati for det spørsmålet
som representanten reiser, men at både ulike regjeringer
og Stortinget flere ganger har diskutert muligheten for å foreta
etiske avgrensninger. Et flertall i Stortinget har lagt til grunn
at det er svært komplisert å finne fram til allmenne
retningslinjer som kan legges til grunn for virksomheten i Petroleumsfondet.
Det er en konklusjon som jeg for min del legger til grunn, og så vil
jeg ta med meg den problemstillingen som representanten her reiser, og
som også har kommet opp i media i de siste dagene, og få en
mulighet for å foreta en ytterligere vurdering av den.
Men så langt har det ikke fra Regjeringens side vært ansett
for å være mulig å utforme praktikable
retningslinjer. Jeg konstaterer at også et stort
flertall i Stortinget har lagt det til grunn.
Presidenten: Vi går videre med neste
hovedspørsmål.
Jon Lilletun (KrF): Mitt spørsmål går
til landbruksministeren.
Det er delvis ein periode med katastrofetilstand
i Europa kva gjeld matvaretryggleik og matvareproduksjon. Vi
har registrert at Tyskland legg heilt om sin landbrukspolitikk.
Vi har registrert at leiaren i Arbeidarpartiet beskriv situasjonen
i landbruket som dramatisk. Den omlegginga som Tyskland gjer, er
i stor grad i samsvar med det som låg i stortingsmeldinga
frå Bondevik-regjeringa, framlagd av Kåre Gjønnes,
følgd opp i Stortinget, og som Arbeidarpartiet slutta seg
til.
Mitt spørsmål til landbruksministeren
er difor: Ser ein at vi framover må satse på småskala
landbruk, slik som landbruksmeldinga legg opp til, i staden for
på industrialisering? Og korleis har landbruksministeren
følgd opp det som stortingsmeldinga sa, og som Stortinget
slutta seg til, om at 10 pst. av arealet i Noreg skal prioriterast
til økologisk landbruk? (Presidenten klubbar.) Korleis
er dei tiltaka som er beskrivne, etter behandlinga følgde
opp frå landbruksministeren si side?
Presidenten: Presidenten minner om taletidsbegrensningen.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er ingen tvil om at det som representanten
Lilletun beskriver som en svært alvorlig situasjon i europeisk
matproduksjon, er en situasjonsbeskrivelse som jeg fullt ut deler.
Europa har absolutt fått seg en vekker, og vi ser at det
er spennende prosesser på gang i forhold til endringer
i EUs landbrukspolitikk, anført ikke minst av Renate Künast,
den nye ministeren i Tyskland.
Men jeg må jo også få lov
til å si at det norske landbruket allerede er mye mer småskalaorientert
og miljøvennlig orientert, der man også tar hensyn
til dyrevelferd og dyreetikk, enn det et eventuelt omlagt tysk landbruk vil
bli ut fra de betraktninger som Renate Künast har kommet
med så langt. Vi har en gjennomsnittlig størrelse i
det norske landbruket, f.eks. innenfor melkeproduksjon, på 12–13
kyr. Og selv om Renate Künast legger om i tråd
med det hun så langt har sagt, vil det framtidige tyske landbruket
være av en helt annen struktur enn det vi faktisk har i
Norge. Det som er poenget mitt, er at vi har et godt utgangspunkt.
Det er det viktig å ta vare på, og samtidig er
det viktig at vi ikke hviler på våre laurbær.
Jeg er derfor enig med representanten Lilletun
i det han tar opp. Jeg tror at det vi nå trenger å gjøre
i norsk landbruk, er å ta et krafttak i forhold til økologisk
landbruk. Så langt har vi jobbet med ulike markedsstrategier, som
også stortingsmeldingen beskriver. Men i forbindelse med
vårens landbruksoppgjør, vil vi fra statens side invitere
til det jeg altså så langt har kalt en kraftpakke
for en økt økologisering i norsk landbruk.
Jon Lilletun (KrF): Eg takkar for svaret, som til ein viss grad
var imøtekommande. Det er klart at Vårherre har
utstyrt Noreg og Tyskland ganske forskjellig når det gjeld
areal, så det er opplagt at strukturen ikkje vil verte lik.
Men dei hovudprinsippa om balanse i høve til økologi
som ligg i den tyske ministeren sitt framlegg, er heilt i samsvar
med det som Kåre Gjønnes og regjeringa Bondevik
la fram.
I landbruksoppgjeret no støttar Kristeleg
Folkeparti og sentrumspartia ei styrking av det økologiske
landbruket. Men samstundes er det viktig, som òg partileiaren
i Arbeidarpartiet sa, at ein òg ser på det norske
landbruket i forhold til struktur, i forhold til om vi held på å få ein struktur
innanfor slakteri, meieri osv. med for store transportavstandar.
Difor er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil Arbeidarpartiet
denne gongen leggje opp til eit samarbeid med landbruksorganisasjonane
og eit samarbeid med sentrumspartia i Stortinget, slik ein hadde
om meldinga, og ikkje søkje samarbeid mot Høgre,
som inneber eit meir industrialisert landbruk?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Regjeringen vil som vanlig søke å få flertall
for sin politikk. Utgangspunktet vil være at Regjeringen
vil mene at det framlegget som kommer fra Regjeringen, er til det
beste for norsk landbruk. Jeg inviterer selvfølgelig gjerne
sentrum til et samarbeid om den politikken. Men det vil ikke være slik
at Regjeringen er villig til å gå på akkord
med sin egen politikk for å tekkes sentrum. Hvis man kan
få mer gjennomslag for viktige politiske tiltak sammen
med Høyre og Fremskrittspartiet, vil man også måtte
kunne samarbeide med dem i framtiden.
Selvfølgelig vil utgangspunktet også for
statens tilbud i vårens oppgjør være
at vi ønsker å få til en avtale med bondeorganisasjonene.
Det vil vi – i år som i fjor – legge stor
vekt på. Samtidig er det også klart at norsk landbruk har
utfordringer, og hvis vi ikke greier å få til
avtaler om hvordan vi skal løse de utfordringene, vil vi
måtte komme til Stortinget i år som i fjor.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.
Karin Andersen (SV): I går la SV inn et forslag i Stortinget
om å få en egen stortingsmelding om økologisk
landbruk. Vi mener det nå er nødvendig å få en
totalgjennomgang av landbrukspolitikken i lys av det som skjer rundt
oss i Europa. Hittil har signalene fra landbruket i Europa og fra
landbruksministeren vært svært positive i forhold
til det. Han sier sjøl i dag at det må tas et krafttak
for dette.
Etter SVs syn er ikke den landbruksmeldingen
som ligger til grunn for norsk landbrukspolitikk, tilstrekkelig. Kanskje
er den heller ikke tilstrekkelig for å nå de 10
pst. som det er bred enighet om. Er landbruksministeren enig i at
vi trenger en totalgjennomgang for å få på plass
en styring av landbrukspolitikken som kan gi oss trygg mat på en
bedre måte enn det vi har i dag?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Mitt generelle utgangspunkt vil være
at det vi trenger i forhold til økologisk landbruk i Norge
i dag, ikke først og fremst er nye meldinger, nye planer
og nye utredninger. Vi trenger konkrete tiltak, og vi trenger en
gjennomføring av dem.
Et av hovedproblemene som vi i dag står
overfor, er at det produseres en rekke økologiske produkter
i Norge som ikke kommer fram til forbrukeren som økologiske varer.
Jeg tror at noe av det viktigste vi nå kan gjøre
når det gjelder konkrete politiske tiltak, er å lage
en brøyteplog som vil sørge for at de økologiske
produktene vi produserer av både melk og kjøtt,
kommer ut til forbrukerne, som faktisk går rundt og leter
etter og etterspør økologiske produkter. Så et
av de viktigste tiltakene vi etter min mening nå bør
gjennomføre, er å lage et premieringssystem
som sørger for at de økologiske produktene vi
allerede har, kommer fram til forbruker. Det tror jeg vil være
det viktigste grunnlaget for at vi også etter hvert kan
få utvidet arealet og minst nå målsettingene som
Stortinget allerede har vedtatt.
Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.
Morten Lund (Sp): Når det gjelder krisen i Europa, er
hovedkonklusjonen at jakten på billig mat har en meget
høy pris. Det dreier seg ikke bare om økologisk
mat og mengden av den, men om de ordinære matvarene som finnes
i hyllene. Det skal bli en annen fokusering i jakten på billig
mat. Det er et politisk ansvar å flytte fokuseringen, slik
at den vanlige maten blir produsert på en trygg måte.
Jeg vil påstå at det er landbruksministeren som
i første rekke har vært den som har fokusert på kravet
til billig mat her i landet. Nå har Europa flyttet fokuseringen den
andre veien. Vil også statsråden forandre sin
fokusering når det gjelder den ordinære matproduksjonen?
Jeg mener at det ikke er forbrukerne i Norge
som stiller krav om billig mat. En undersøkelse fra Trondheim, som
er offentliggjort i den senere tid, sier at når folk uttrykker
sin mening om dette, så er billig mat faktisk nr. 15 på en
liste av 24 faktorer som er undersøkt.
Vil landbruksministeren minske fokuseringen
når det gjelder billig mat, samt kravet og forventningene
til norsk landbruk om å greie dette?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det denne regjeringen har gjort, er å gjennomføre
det prisgrepet som sentrumsregjeringen foreslo. I stortingsmeldingen
lå det altså et prisgrep om å redusere
målprisene for landbruket med 900 mill. kr og kompensere
det med en skatteordning. Det har vi gjort.
Den fokuseringen jeg har hatt på pris,
er at de reduserte målprisene skal komme forbrukerne til
gode, at de ikke skal medføre at f.eks. allerede fra før
av godt rike kjøpmenn skal få økt sin
avanse som følge av at bøndene får dårligere
betalt. Den prisfokuseringen kommer jeg så absolutt til å holde.
Jeg mener at det er helt urimelig at ikke bøndenes reduserte
produsentpriser kommer norske forbrukere til gode. Men jeg har også vært
helt tydelig i debatten og sagt at så langt er det helt åpenbart
at bøndene har gjort sin del av jobben hva angår
pris. Nå er det andre som må følge opp.
Det er en kamp jeg absolutt ikke har noen planer om å avslutte.
Presidenten: Leif Helge Kongshaug – til
oppfølgingsspørsmål.
Leif Helge Kongshaug (V): Jeg mener at det gjennom landbruksmeldingen
ble lagt et godt grunnlag for en framtidig bærekraftig
utvikling når det gjelder norsk landbruk.
Så fikk vi jordbruksoppgjøret,
der Arbeiderpartiet fant sammen med høyresiden i norsk
politikk. Etter min mening førte det til et betydelig skritt
i retning av et mer industrialisert norsk landbruk. Nå er
det et faktum at vi har en annen topografi, og vi har langt færre
vekstdøgn enn de landene som vi oftest sammenligner oss
med, og som det blir sagt at vi skal konkurrere med når
det gjelder pris. Vi får nå signaler fra ulike
steder i Europa om at det er tid for å stoppe opp og tenke
seg om. Går vi i riktig retning, med tanke på den
industrialiseringen av landbruket som har skjedd? Har dette også ført
til en tenkepause for landbruksministeren, som gjør at
han tar hensyn til den topografi og de vekstforholdene vi har i
Norge, slik at det ved neste jordbruksoppgjør blir tatt
hensyn til at vi skal ha et mer småskala landbruk i landet?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Hvis man igjen forholder seg til f.eks. melkeproduksjon,
gikk skjæringspunktet da siste års jordbruksoppgjør
begynte å virke, klart positivt på ca. 12–13
kyr. Det kan neppe beskrives som en simulering av et industrialisert
landbruk. Jeg vil bare si at det ikke er mulig å beskrive
det som en industrialisering av landbruket. Jeg mener veldig sterkt
at det at man fokuserer på å støtte en
yrkesbonde, støtte en bonde som skal være til
stede på gården, som skal følge med i
det som skjer i fjøset, som skal ha oversikt over om dyrene
er friske eller syke, som skal lære seg sitt fag virkelig
godt i forhold til bruk av plantevernmidler, i forhold til bruk
av kunstgjødsel og i forhold til å konsentrere
seg om de krevende utfordringene som ligger i det å produsere
mat, absolutt er å ta hele den utfordringen vi nå har
i Europa, på alvor. Det er ikke sikkert at det å drive
gård bare som en bigeskjeft, er lik trygg mat.
Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Ansgar Gabrielsen (H): Jeg merker at fokuseringen har blitt endret
veldig fra det som var Lilletuns innledning, nemlig katastrofen
i Europa, til det som nærmest har med de indre anliggender
i sentrum å gjøre når det gjelder landbrukspolitikk.
Det som jeg synes er skuffende å se, er at når
våre naboer er utsatt for en kjempekatastrofe, prøver
man å skåre billige politiske poeng overfor én
næring i dette land.
Når Kongshaug snakker om industrialisering
som en konsekvens av landbruksoppgjøret i fjor, som i beste
fall kan øke kuantallet fra 12,5 til 12,7, så kan
jeg ikke begripe hvor fininnstilt sentrumsregjeringen var i sin
landbruksmelding, som la opp til en moderat strukturutvikling.
Mitt spørsmål til landbruksministeren,
som var med på landbruksmeldingen og behandlingen av den,
og som inngikk forliket med sentrum, er: Var det slik at sentrum hadde
et annet forslag til utvikling av jordbruket enn en moderat strukturutvikling,
som innebærer at det blir litt større bruk enn
de bittesmå vi har i Norge, som jo er så små at
folk har full jobb ved siden av?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er ikke slik at den stortingsmeldingen
som sentrumsregjeringen la fram, og som vi valgte å la
ligge i Stortinget, er helt 100 pst. presis på alle
mulige områder. Men på ett punkt hva angår
strukturutvikling, er meldingen ganske presis, og det går
på den store og viktige produksjonen som finnes i Distrikts-Norge,
altså melkeproduksjonen, som jo er bærebjelken
i norsk distriktslandbruk. Der er meldingen rimelig presis i den
forstand at man sier at det vil være nødvendig å legge
opp til en fornuftig strukturutvikling i tiden som kommer. Det har
selvfølgelig vi også samme mening om og har lagt
opp til.
Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
vår ærede landbruksminister.
Statsråden har reist en del rundt
i distriktene og prediket et budskap om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, at
med den politikken ville bygdene legges øde. Det er selvfølgelig
ikke tilfelle. Jeg vil minne om at det er Arbeiderpartiet som har
hatt ansvaret for landbrukspolitikken i Norge størsteparten
av tiden etter krigen, og hva har skjedd i den perioden?
Jeg skal ta ett eksempel: Fra 1976 til 1997
brukte vi 500 milliarder kr som ble sprøytet inn i landbrukssektoren,
og hovedsakelig i distriktene når vi regner med skjermingsstøtten.
I den samme perioden hadde vi den største folkeforflytning
fra distriktene til sentrale strøk i norsk historie, og
vi hadde over en halvering av antallet bønder. Vi har de
høyeste matvarepriser i butikker, de største overføringer
og mange misfornøyde bønder. (Presidenten klubber.)
Ville det ikke være fornuftig av landbruksministeren å konsentrere
seg om gode, konstruktive løsninger i landbrukspolitikken
framfor å skyte på Fremskrittspartiets politikk?
Presidenten: Presidenten beklager at han må bruke klubben
til å skyte tilbake på hr. Hedstrøm!
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg bruker absolutt mest tid på å jobbe
med de løsningene som Regjeringen mener er nødvendig
for å ta tak i alle utfordringene på landbruksområdet.
Men det må også være lov å bruke noe
tid på å beskrive konsekvensene av politiske motstanderes
landbrukspolitikk.
Jeg står fullt ut på – jeg
står fullt ut på – den beskrivelse at
dersom man hadde gjennomført Fremskrittspartiets landbrukspolitikk,
ville det i løpet av svært kort tid ha medført
en rasering av det distriktslandbruket som vi i dag kjenner. Enkle
grep – som jeg kan dokumentere – er at man i forbindelse
med statsbudsjettet for i år foreslo nærmest en
halvering av jordbruksoverføringene på ett år,
at man foreslår å oppheve alle husdyrkonsesjonsregler,
at man foreslår å oppheve alle kvotereguleringer, og
at man foreslår å oppheve all geografisk differensiering. Det
ville selvfølgelig ha ført til at hele distriktslandbruket
som vi kjenner det i dag, øyeblikkelig ville kunne ha blitt
møtt med at man hadde tatt i bruk de beste landbruksområdene,
som finnes her på Østlandet, og kunne ha produsert så mye
melk som man hadde villet, eller så mye gris som man hadde
villet, eller så mye fjørfe man hadde villet,
her nært opp til markedet, uten at det i det hele tatt
fra myndighetenes side hadde vært noen begrensninger. Det
ville vært nærmest helt utenkelig å se for
seg at bygder i Lierne i Nord-Trøndelag, at bygder i Møre
og Romsdal, i Finnmark og i Nordland kunne hatt noen som helst mulighet
til å stille opp mot det industrialiserte landbruket som
Fremskrittspartiet helt systematisk går inn for.
Det å påpeke at landets nest
største parti står for en slik landbrukspolitikk,
mener jeg absolutt er en oppgave for landbruksministeren.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg konstaterer at statsråden ikke
svarer på spørsmålet, men fortsatt kritiserer Fremskrittspartiets
politikk framfor å finne konstruktive løsninger
på de problemene som vi har innenfor landbrukspolitikken.
Jeg vil minne om en svensk statsråd – den svenske
næringsministeren – som for en tid siden sa at
Norge er den siste Sovjet-staten. Jeg skulle vel tro at det er landbrukssektoren
han da tenkte på! Mange lover og reguleringer stammer fra
mellomkrigstiden.
Jeg skal ta ett eksempel: Se på Finland
og den omstillingen og omstruktureringen de foretar der borte! Det
er vel en del som brummer over den, men de skjønner at
det er nødvendig å gjøre det i oppgangstider
for at Finland skal kunne se framover. Er det ikke nå på tide
at vi lærer av andre land? Og hvorfor skal norsk landbrukspolitikk bære
deler av distriktspolitikken på ryggen? Hvorfor skal vi
ikke stille alle bransjer og næringer likt? Er det ikke
på tide at Regjeringen vurderer å skille distrikts-
og landbrukspolitikk fra hverandre?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Skal norske bønder kunne konkurrere
under noenlunde like rammevilkår, må det etableres
tilskuddsordninger som bl.a. kompenserer for det faktum at det er
ganske stor forskjell mellom å drive produksjon av melk,
kjøtt, grønnsaker osv. i Østfold og å drive
samme produksjon i Finnmark. Det er klart at det er helt andre geografiske
og klimatiske forhold i Finnmark enn det er i Østfold. Derfor er
det helt naturlig at hvis man skal ha konkurranse på like
vilkår, må man støtte opp under finnmarkslandbruket – hvis ikke
vil det være helt umulig å drive landbruk i Finnmark.
Og er det på et område jeg mener det er all grunn til å sole
seg i glansen over at man fører en annen landbrukspolitikk
enn svenskene, er det i forhold til bosetting og distriktspolitikk.
Hvis man kjører sør–nord i Sverige, og
gjør det samme i Norge, er jo situasjonen at i Norge kjører
man gjennom et levende land, og i Sverige kjører man gjennom
et øde landskap. Forskjellen er norsk og svensk landbrukspolitikk.
Det Fremskrittspartiet ønsker å innføre,
er en svensk modell, som vil føre til et øde land også i
det nordlige Norge.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har også et spørsmål til
landbruksministeren. Jeg vil gjerne følge opp litt av det
som har vært sagt tidligere. I Dagsavisen i går
var det en overskrift over hele forsiden: «En verden på bristepunktet» – etter
at Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, i sin tale
til Arbeiderpartiets landsstyremøte visstnok skal ha sagt
følgende:
«De
fleste land vil se at vi har feil kurs, og at det trenger en omlegging
til mer lokal produksjon. Det kan gi høyere priser, men
det er mange villige til å betale for høyere kvalitet».
Jagland sa også i nyhetene på TV
2 i går kveld at vi burde se på strukturen på slakteri
og meieri bl.a., med tanke på en mer lokal produksjon.
Mitt spørsmål til landbruksministeren
er: Hva vil landbruksministeren gjøre for å følge
opp partilederens utsagn fra i går?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Vi er godt i gang med det arbeidet, og selvfølgelig
har ikke Thorbjørn Jagland tatt det han sier til landsstyret,
ut av løse luften. I forbindelse med jordbruksoppgjøret
i vår etablerte vi et eget verdiskapingsprogram for norsk
landbruk. Det verdiskapingsprogrammet har i år
en bevilgning på 100 mill. kr. Vi har sagt at
det er første år i en 10 års strategi,
og vi skal de første fem årene bevilge minst 1/2 milliard
kr. Jeg har sagt at jeg allerede i forbindelse med årets
oppgjør er innstilt på å heve bevilgningen
over de 100 mill. kr som nå ligger der.
Hele formålet med verdiskapingsprogrammet
er å ta tak i den andre delen av markedet, den delen av
markedet som ikke handler om den type varer som er utsatt for konkurranse
i forbindelse med grensehandel osv. – altså denne
type hverdagsmat som vi hele tiden har en type prisutfordring på – men
at vi også skal ta tak i alle de mulighetene som ligger
i den mest voksende delen av markedet, som handler om forbrukere
som etterspør varer av en spesiell kvalitet. I dag er situasjonen
at vi registrerer en økt import av den type varer, fordi
forbrukeren etterspør det, men norsk landbruk kan ikke
levere det. Derfor kjøper vi skinke fra Italia og Spania
og bidrar til betydelig verdiskaping for italienske og spanske bønder.
Det er ikke noe galt i det i seg selv, men norske bønder
trenger den verdiskapingen for å ha en god nok inntektsutvikling.
Derfor er nå det verdiskapingsprogrammet oppe og går.
Hele tenkningen bak det er mye større grad av lokal verdiskaping,
lokale gårdsbutikker, små og mellomstore næringsmiddelbedrifter.
Vi skal fremme en proposisjon for Stortinget i løpet av
våren som skal ta tak i dette med opprinnelsesmerking,
altså bygge opp et lovverk som kan beskytte den type produkter
osv.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg står her med en hel bunke med
avissitater hvor landbruksministeren sier at han vil jobbe i retning
av større enheter og lavere priser på landbruksprodukter,
priser ned mot EU-nivå. Det landbruksministeren sier nå,
er kosmetiske endringer i forhold til partilederens utsagn, hvor
det her står:
«Kugalskap,
munn- og klovsyke, stress hos 5-åringer og voldelige TV-serier
skremmer Ap-leder Thorbjørn Jagland. – Nå må vi
legge om politikken for ikke å tippe over.»
Å drive å snakke om endringer på små marginaler, hvor
vi kanskje kan snakke om 2 pst. økologisk produksjon,
mens resten av landbruket altså skal gå i retning
av større enheter, lavere priser og over tid færre
og færre enheter, er med respekt å melde ikke
en imøtekommelse av det det må oppfattes som når
man leser og hører Thorbjørn Jaglands utsagn,
som en dramatisk omlegging av landbrukspolitikken. Jeg vil derfor
gjenta spørsmålet: Er det rett og slett bare et
slag i luften det utenriksministeren og partilederen i Arbeiderpartiet
har kommet med, eller vil det på noen som helst måte
bli fulgt opp med annet enn små kosmetiske endringer?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Nå har jeg jo forstått det
slik at det Enoksen og Senterpartiet, Morten Lund og flere, har
gjort de siste dagene, er å gå rundt og beskrive
dette fantastiske norske landbruket i motsetning til det europeiske
landbruket, og nå er det svært viktig at vi tar
vare på dette småskala norske landbruket, det
miljøvennlige landbruket. At det samme Senterpartiet
og den samme Enoksen systematisk de ti siste årene har
vært mot den politikk som har ført til dette fantastiske
landbruket, får vi la ligge i denne sammenheng, men det
er klart at utgangspunktet vårt er at vi skal ta vare på et småskalabasert
landbruk. Jeg tror at en av de viktigste ingrediensene i det småskalabaserte
landbruket er at vi selvfølgelig produserer varer som har
et marked – det er punkt 1. Derfor er det viktig at våre
produkter har en pris som gjør at norske forbrukere vil
kjøpe dem. Men det er også svært viktig
at vi har bønder som bør konsentrere seg om å være
bønder. Derfor vil vi prioritere heltidsbonden, og vi vil
prioritere økt lokal verdiskaping, for der har vi store
markedsmuligheter.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Leif Helge Kongshaug (V): Jeg ønsker å stille et spørsmål
til fiskeriministeren, og det gjelder organiseringen av Fiskeridirektoratets
ytre etat.
Etter min mening er det som nå skjer,
i ferd med å utvikle seg stikk i strid med de klare forutsetningene
Stortinget la til grunn for i det hele tatt å gå inn
på ordningen og omorganiseringen. En av disse forutsetningene
var at tjenestene skulle ha geografisk nærhet til fiskerimiljøet og
tilgjengelighet for brukerne. Det som hittil er gjennomført,
er nedleggelse av fiskerikontorene i distriktene til fordel for
sentralisering i byer, ofte uten fiskerimiljø i det hele
tatt. Vi er inne i en situasjon som oppleves som rasering av naturlig
og viktig infrastruktur i fiskeridistriktene. Det som preger situasjonen,
er mangel på ledelse og en organisering som ikke tar hensyn
til brukerne, men mer til de ansatte.
Mitt spørsmål blir da: Mener
fiskeriministeren at det som nå skjer, er i tråd
med Stortingets forutsetninger, og hva vil statsråden foreta
seg for at dette skal bli en tjeneste for brukerne og ikke for de
ansatte og systemet?
Statsråd Otto Gregussen: Etter min oppfatning er Fiskeridirektoratets
ytre etat, slik den fremstår i dag, en tjeneste som er
godt tilpasset brukernes behov. Men det er slik for tiden – og
slik har det vært ganske lenge – at man ikke har
full dekning av fiskerirettledere i alle kommuner. Jeg vil da påpeke
at siden dette systemet ble innført, har også fiskerinæringen
endret seg vesentlig. Man har ikke det samme behov for rådgivning
om næringspolitiske og daglige driftsspørsmål
som man hadde på et tidligere tidspunkt. Den utviklingen
som har funnet sted, har vært en tilpasning til de ressursene
man har hatt tilgjengelig, og de oppgavene man har stått
overfor.
Jeg tror at vi fortsatt har behov for å styrke
kommunenes fokusering på tilrettelegging for fiskeri, og
at dette vil være naturlige oppgaver for kommunene i framtiden. Jeg
kan imidlertid ikke se at de omorganiseringene som har blitt gjort,
i vesentlig grad har gjort tjenesten mindre tilgjengelig for brukerne,
spesielt i en tid hvor moderne kommunikasjon og nye hjelpemidler
gjør det mulig å arbeide med saker på forskjellige
plasser uten at den lokale nærheten er avgjørende.
Leif Helge Kongshaug (V): Jeg er enig med statsråden i at det
er endrede behov når det gjelder rettlednings- og rådgivningstjeneste,
men de endrede behovene medfører jo ikke at man kan flytte
tjenestene fra der fiskerimiljøet er, og inn til byer som
knapt har en fiskebåt, og at det foregår, har
vi jo mange eksempler på rundt om i landet. Dette var ikke
i tråd med de forutsetningene som lå til grunn
da Stortinget behandlet den saken. Så jeg syns ikke det
er en rett utvikling som skjer nå.
Jeg ser jo at kontrollverket, når
man har slått sammen rettledningstjenesten og kontrollverket,
tradisjonelt har funnet sin plass og sitt kontor i en by. Hadde
det ikke vært bedre å flytte kontrollverket fra
byen og ut til de kommunene som har et fiskerimiljø, og
latt det være en base både for rettledningstjenesten
og kontrollverket, i stedet for det omvendte – og det som
tradisjonelt skjer – at det skal inn til byene, uansett
om man der har behov for tjenesten eller ikke?
Statsråd Otto Gregussen: Jeg er enig i at det er viktig at de ressursene
vi har, utnyttes på best mulig måte. Imidlertid
er det slik at oppgavene i denne tjenesten varierer over tid, og
at etaten ikke bare brukes til rene kontrolloppgaver, men også samtidig
til veiledningsoppgaver. Vi har hatt en periode nå hvor
de ressursene som vi har til disposisjon, skal brukes både
til veiledning og til kontroll, og vi har skaffet oss et fleksibelt
system som gjør det mulig å prioritere alt etter
de dagsaktuelle behov. Da er det slik at etaten noen ganger har
funnet det formålstjenlig å organisere det slik
at man har flyttet ressurser til mer lokale strøk, men
vi har ikke fiskerirettledere til stede i hver enkelt kommune. Derfor
må man gjøre det beste ut av de ressursene man
har tilgjengelig.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Randi Karlstrøm (KrF): Jeg har et spørsmål til
fiskeriministeren.
Vi har fått internasjonal aksept for
våre fiskesoner, ikke minst fordi vi har et argument om
at de har stor regional betydning. I løpet av
det siste året er 25 fiskerikonsesjoner i Nord-Norge
kjøpt opp av fiskesterke firmaer på Vestlandet,
til eventyrlige priser. Vi forstår at aktørene
blir fristet. Her selges fiskerirettigheter for 30-40 mill. kr,
og det er rettigheter til torsk, sei, sild, lodde og reke. Og det
fins ingen lokale aktører, f.eks. i Finnmark, som har økonomisk
styrke til å by opp mot dette. Vil geografisk sonering
av fiskerirettighetene opprettholdes og styrkes for å øke
muligheten til å sikre regionenes fiskerirettigheter?
Statsråd Otto Gregussen: Jeg har registrert at det har vært
en diskusjon i pressen hvor tallet 25 har vært antydet
med hensyn til båter som er blitt solgt. De faktiske forholdene
er imidlertid at det ikke ble solgt noen fiskebåter – vi
snakker her om trålere – i 1999 fra Finnmark og
sørover, mens det ble solgt to i fjor og to i år.
I tillegg vet jeg om at det er tre båter som er i en prosess
hvor man har søkt om å få lov til å selge
dem sørover, og at de båtene som i dag har leveringsforpliktelser
til anlegg i Finnmark, skal slippe disse leveringsforpliktelsene
fordi de blir solgt til aktive fiskere.
Jeg må si at dette er en utvikling
som bekymrer meg. Det var vel fiskeriminister Angelsen i sin tid
som endret beslutningen fra den forrige arbeiderpartiregjeringen,
hvor man sa at man som hovedregel og prinsipp ikke skal stille leveringsbetingelser
når det er snakk om aktive fiskere.
Jeg tror at det vi har sett i den siste tiden,
hvor firmaer ønsker å finansiere en dårlig
drift ved å selge båtene til høyest mulig
pris til aktive fiskere, ikke er en klok politikk. Jeg har derfor
instruert Fiskeridirektoratet om at behandlingen av disse sakene
skal stanses inntil vi får vurdert hva som ligger i dette.
Jeg mener veldig bestemt at de leveringsforpliktelser som formelt
sett ligger spesielt til fiskeindustrien i Finnmark og andre plasser
i Nord-Norge, skal aksepteres, og at dette er vilkår som
båtene har fått, og som har sin bestemte hensikt.
Randi Karlstrøm (KrF): Det er også opplyst i pressen at
bare 4 av 19 trålere har opprettholdt sine leveringsbetingelser,
og dette er forhold som Nord-Norge ikke kan leve med. Jeg er glad
for at ministeren er opptatt av dette.
Jeg syns også at vi, når
vi skal dele ut nye rettigheter, kanskje bør tenke oss
litt om, slik at vi ikke gjør rettighetene omsettbare,
og at bruksrettigheter i sterkere grad bør knyttes til
regionen. Ser ministeren det som en konflikt mellom regionens rettigheter
og de privatøkonomiske vurderinger som gjøres
av båteierne og fiskeindustrien i Norge?
Statsråd Otto Gregussen: Jeg kan forsikre om at det med den kapasitet
vi har i norsk fiskeflåte, er helt uaktuelt å dele
ut nye tråltillatelser. Men det er like fullt viktig at
de tillatelsene som vi har, og som har spesiell tilknytning til
distriktene – for det har de gjennom disse leveringsbetingelsene – står
fast. Dette er som jeg sa i sted, kjent for de bedriftene som disponerer
disse, og det er kjent for de som investerer i bedriftene, og slik
må det være. Men jeg tror det er vanskelig å knytte
dette til noe annet enn de aktive driftsselskapene, fordi det da
vil være en svært vanskelig situasjon å få dette
finansiert i framtiden. Men det viktige poenget her er at de forpliktelsene som
ligger fast, skal fortsette å være der.
Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.
Siv Jensen (Frp): Mitt spørsmål går
til finansministeren.
Selv om Fremskrittspartiet i mange år
har arbeidet for å fjerne årsavgiften på bil,
ser vi nok en gang beviset på at årsavgiften bare øker
og øker. I flere år har Arbeiderpartiet gitt uttrykk
for at det skal være rimeligere å eie bil og eventuelt
dyrere å bruke bil. Likevel har årets budsjettforlik
ført til at finansministeren har brukt mye tid på å skryte
av en relativt beskjeden reduksjon i bensinavgiften, samtidig som
man har fått en ytterligere økning i årsavgiften
på bil. Da blir det relevant å spørre
hva som egentlig er Regjeringens syn. Skal det være dyrt å eie
bil og billigere å bruke bil, eller skal det være
det Arbeiderpartiet tidligere har sagt, nemlig billigere å eie
bil og dyrere å bruke bil? Hva er det egentlig bilistene
kan forvente seg av Regjeringen i tiden fremover? Kan vi se noe som
helst til en reduksjon av disse avgiftene, eller blir det dyrere
både å eie og å bruke bil?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg synes faktisk det var ganske bra at Regjeringen
klarte å få tilslutning til den første
reduksjonen i bensinavgiften som vi har sett siden man innførte
skillet mellom blyholdig og blyfri bensin. Jeg synes også det
er ganske bra at vi for første gang har sett reduksjon
i dieselavgiften.
Så sier representanten at det er av
begrenset omfang. Hvis det er beskjedne reduksjoner i avgiften på bensin
og diesel, må det være svært beskjedent
det som skjer i forhold til årsavgiften, for endringene
i årsavgiften er langt, langt, langt mindre i økonomisk
omfang enn den virkningen som man har av reduserte bensin- og dieselavgifter.
Regjeringen har ment og har hatt som sitt utgangspunkt
at det samlede avgiftsnivået på bensin og diesel var
kommet for høyt. Derfor la Regjeringen fram forslag om å gjennomføre
en reduksjon. Og jeg må si, som jeg også var inne
på i mitt svar til representanten Foss, at jeg synes det
er viktigere å oppnå ting enn å snakke
om ting. Det er helt riktig at Fremskrittspartiet snakker om bensinavgiften,
snakker om årsavgiften, snakker om dieselavgiften osv.,
osv., men det er ikke slik at vi da Fremskrittspartiet hadde muligheter
for å øve innflytelse på budsjettet og
rent faktisk inngikk budsjettavtale med regjeringen Bondevik for
1998 og 1999, så en reduksjon i bensinavgiften, eller så en
reduksjon i dieselavgiften eller så en reduksjon i årsavgiften.
Det er jo ikke slik. Det er ikke slik at vi ser igjen det som Fremskrittspartiet
argumenterer med når det gjelder bil, i de budsjetter som Fremskrittspartiet
rent faktisk fikk flertall for sammen med sentrumspartiene og Høyre.
Der var det ingen reduksjon i bensinavgiften, ingen reduksjon i
dieselavgiften. Det har det derimot vært i denne Regjeringens
budsjettframlegg.
Siv Jensen (Frp): Jeg registrerer at finansministeren mener
at den avgiften som nå ligger til forfall rundt omkring
i de tusen hjem, er en beskjeden avgift, og det betyr at Regjeringen
ikke har noen ambisjoner om å gjøre noe med årsavgiften.
Da har jeg lyst til å stille et annet
spørsmål. Motorsykler og campingvogner
er kjøretøyer som brukes halvparten av året.
Like fullt er de ilagt en betydelig avgift. Tidligere har det vært
tatt opp spørsmål i denne sal om hvorvidt det
er mulig å se for seg en halvering av avgiften i tråd
med den tiden i året man faktisk bruker en motorsykkel
eller en campingvogn. Forsikringsselskapene for sin del forsikrer
nettopp motorsykler og campingvogner ut fra den tiden i året
de blir brukt. Ville det ikke da være naturlig for en regjering
som ikke vil sette avgiften generelt ned, i hvert fall å vurdere
muligheten for å halvere avgiften på kjøretøyer
som ikke er i bruk på veiene hele året?
Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: La meg først rette en misforståelse
hos representanten. Hun snakket om en regjering som ikke vil sette
avgiftene ned. Men Regjeringen har jo satt de biltilknyttede avgiftene
ned. Dette er den første regjering som har satt bensinavgiften ned,
den første regjering som har satt dieselavgiften ned. Derfor
er det ikke slik at denne regjering ikke vil sette avgiftene ned.
Vi har gjort det. Vi har ikke bare pratet om det, vi har faktisk
gjort det.
Det andre er at jeg ikke sa at årsavgiften
er beskjeden. Jeg sa at hvis man snakker om at endringen i bensin-
og dieselavgiften er beskjeden, må jammen endringen i årsavgiften
være svært beskjeden, for den er vesentlig mindre
enn endringen i bensin- og dieselavgiften. Når det gjelder
forholdet mellom å bruke og å eie bil, gikk de samlede
avgifter knyttet til årsavgift, bensinavgift og dieselavgift
etter norske forhold sterkt ned i det budsjettframlegget som arbeiderpartiregjeringen
la til grunn.
Når det gjelder spørsmålet
om innretningen av årsavgiften for øvrig, har
Regjeringen for tiden ingen planer om endringer i den. Jeg registrerer
representantens synspunkter og tar dem med meg.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.