Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg ønsker å stille følgende
spørsmål til helseministeren:
«Jeg vil vise til flere oppslag i
media de siste dagene i forbindelse med det store antall selvmordsforsøk,
ikke minst i gruppen jenter under 20 år.
Hvilke nye tiltak er mulig å sette
i gang, eller gi økonomisk støtte til, for å komme
bedre ut i forhold til forebygging, og hvordan kan man i større
grad gjøre bruk av frivillig sektor i denne sammenheng?»
Statsråd Tore Tønne: Representanten Woie Duesund tar her opp spørsmål
i tilknytning til de vanskeligste og mest tragiske områder
innenfor helseforebyggende arbeid. Det er vanskelig å drøfte
disse på en tilfredsstillende måte i en spørretime
som denne.
De høye selvmordstall blant jenter
under 20 år, som representanten her peker på,
er basert på en studie fra Sør-Trøndelag
fylke. Tallmaterialet som ligger til grunn, er relativt lite. Vi
har ikke grunnlag for å si at antall selvmordsforsøk
for jenter i denne alderen er spesielt høyt i hele landet.
Det er også vanskelig å trekke sikre slutninger
om det har vært en økning i forekomsten av selvmord blant
barn og unge. Dette står i motsetning til hva som kan være
oppfatningen i f.eks. massemedia. Men uansett tallenes omfang er
ett selvmord ett for mye.
Regjeringen har gitt Statens helsetilsyn ansvaret
for oppfølgingen av handlingsplanen mot selvmord, i et
nytt prosjekt for perioden 2000–2002. Innenfor
oppfølgingsprosjektet er forebygging av selvmord blant
barn og unge rettet en spesiell oppmerksomhet. Videreføringen
er også begrunnet i behovet for å sikre og videreføre
den kompetansen som allerede er bygd opp. Det er etablert et nasjonalt
kompetansesenter i Oslo og tre regionale ressursmiljøer
i henholdsvis Trondheim, Bergen og Tromsø for å sikre
kompetanseoppbygging regionalt i helsetjenesten. Ressursmiljøene
skal bl.a. bistå kommunene i å etablere beredskap
i krisehåndtering. I prosjektet vil det bli rettet spesielle
tiltak mot grupper som er særlig utsatt. Dette er eldre,
lesbiske og homofile, barn og unge samt helsepersonell som kommer
i kontakt med personer som har forsøkt selvmord.
Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse
vil også konkrete tiltak styrke helsestasjonene og det
psykososiale arbeidet blant barn og unge i kommunene. Forebygging
av selvmord er i dette arbeidet viet oppmerksomhet. I tillegg stiller
Regjeringen krav om at fylkeskommunene i forbindelse med opptrappingsplanen
skal planlegge hvordan mennesker som begår selvmordsforsøk,
skal følges opp. Et krav er at det skal etableres rutiner
for registrering, behandling og oppfølging av mennesker
lagt inn på somatiske og psykiatriske institusjoner.
Samtidig ser jeg at det ennå er mange
kunnskapsmessige utfordringer på dette feltet. Det er bl.a.
faglig utfordrende å arbeide med forebyggende
tiltak blant barn og unge, og vi vet lite i dag om hvordan vi skal
nå denne målgruppen. Helsetilsynet har referert
til erfaringer som viser oss at åpenhet og sterkt fokus
rundt selvmord, kan virke selvforsterkende når det gjelder
ungdom. Vi trenger derfor mer dokumentert kunnskap for å vite
hvor og hvordan vi skal sette inn forebyggende tiltak rettet mot barn
og unge. Derfor er det igangsatt konkrete forskningsprosjekt
for å øke kunnskapen om barn og ungdoms psykiske
helse generelt og selvmord spesielt. Norge deltar her
bl.a. i internasjonale forskningsstudier i tillegg til at det er
igangsatt nasjonale forskningsprosjekter.
Utfordringene er omfattende, og vi må trekke
på de ressurser vi har, også frivillige personer
og organisasjoner. Når vi skal trekke på frivillig
innsats, må dette samordnes med arbeidet som gjøres
på dette feltet fra Regjeringens side. Statens helsetilsyn
samarbeider aktivt med relevante brukere og frivillige organisasjoner
som bidrar til kompetanseheving i og utenfor helsesektoren. Jeg
ser positivt på å ta frivillig sektor ytterligere
i bruk. Helsetilsynet er i 2001 bevilget 8,7 mill. kr,
hvorav 1 mill. kr er satt av til prosjekter i
regi av frivillige organisasjoner. Jeg har da stilt krav om at prosjektene
må samordnes med Helsetilsynets arbeid, og være
faglig tilfredsstillende. Midlene skal gå til tiltak som
er rettet mot spesielt utsatte grupper, deriblant barn og unge.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker helseministeren for svaret.
Kristelig Folkeparti støtter de tiltak som ble nevnt.
Sandefjords Blad viser til at Vestfold topper
selvmordsstatistikken for unge under 20 år. Reportasjen
viser at de unge er i en situasjon hvor de føler at de
har få eller ingen å snakke med. Kirkens SOS har
stor erfaring og anerkjennelse når det gjelder å hjelpe
mennesker i en svært vanskelig situasjon, gjennom krisetelefontjenesten.
I Vestfold har Kirkens SOS satt i gang et prosjekt
der de deler ut timeplaner til alle elever i ungdomsskolen og videregående
skole, med nummeret til krisetelefonen på. Responsen har
vært overveldende.
I møte med den politiske ledelsen
i departementet har prosjektet fått anerkjennelse. Men
hvorfor har da departementet gjentatte ganger sagt nei
til søknaden fra Vestfold?
Statsråd Tore Tønne: Det er vanskelig for meg å gå direkte
inn i konkrete vurderinger eller konkret omtale av de enkelte søknader
fra frivillige organisasjoner innenfor dette feltet. Jeg deltar
sjelden direkte i søknadsbehandlinger, og er derfor heller
ikke helt kjent med hvilke begrunnelser som har vært utslagsgivende
i det konkrete tilfellet. Men jeg kjenner godt til den telefontjenesten
som både Kirkens SOS og andre, bl.a. Mental Helse Norge, står
for innenfor dette feltet, og kan bekrefte at vi ser positivt på det
arbeidet – uten at jeg dermed, som sagt, kan gå inn
på konkrete søknadsbehandlinger.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker igjen statsråden for svaret.
Jeg har forståelse for at det kan
være vanskelig å si noe om en konkret søknad.
Men jeg vil minne om at Stortinget har økt tilskuddet til
krisetelefoner generelt, da vi har sett at behovet øker,
og at dette er god forebygging.
Etter at Kirkens SOS i Vestfold delte ut timeplaner
til 17 000 skoleelever, har de i forhold til året
før fått dobbelt så mange henvendelser
fra unge som ville begå selvmord. Dette sier mye om ungdom
i nød. I år vil Kirkens SOS i Vestfold også dele
ut e-mailadresser til de unge. Dette synes jeg er fremtidsrettet.
Mange har behov for anonymt å snakke med voksne som har
taushetsplikt. Prosjektet i Vestfold har vist seg å være
forebyggende. Ideen kan lett overføres til resten av landet.
Kunne helseministeren tenke seg å anbefale å se
på søknaden på nytt? En telefonsamtale
kan jo redde liv.
Statsråd Tore Tønne: Som jeg sa i mitt første innlegg,
legges det også fra departementets side stor vekt på å forebygge
den type tragiske tilfeller som vi her snakker om. Jeg synes ikke
noe behøver å være uprøvd i
den anledning. Generelt sett har departementet uttalt seg positivt
til den type virksomhet som det her refereres til. Jeg skal selvfølgelig
se på de konkrete søknader som har kommet om dette,
for å forvisse meg om hvordan de er behandlet, og hvilke
begrunnelser som er gitt for de konklusjoner som er trukket, eventuelt
også vurdere dem på nytt.