Presidenten: Dette spørsmålet,
frå Torbjørn Andersen til arbeids- og administrasjonsministeren,
vil bli svara på av kommunal- og regionalministeren på vegner
av arbeids- og administrasjonsministeren.
Torbjørn Andersen (Frp): Jeg vil få stille kommunal- og regionalministeren
følgende spørsmål:
«Ifølge Kommunal Rapport
22. mars 2001 er Sandbekk-utvalgets utredning om konkurranseutsettelse
i offentlig sektor lagt i en skuff av Regjeringen. Flertallet i Sandbekk-utvalget
mente at mellom 10 og 30 pst. kunne spares dersom man brukte konkurranseutsetting
for å effektivisere offentlig sektor.
Velger virkelig Regjeringen å ikke
se nærmere på dette arbeidet når det
anslås så store innsparingspotensialer, og bryr
Regjeringen seg overhodet ikke om at milliardbeløp muligens
kan spares gjennom konkurranseutsetting?»
Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa vil i første rekke satse
på å fornye og ikke privatisere offentlig sektor. Regjeringa
vil derved også velge de virkemidlene som vi mener er forenlig
med dette målet.
En sterk velferdsstat er grunnlaget for Regjeringas
politikk. Skal velferdsstatens verdier overleve, må vi
greie å få mer tjenesteyting ut av de ressurser – både
menneskelige og økonomiske – som i dag overføres
til offentlig sektor. Dette fordi offentlig sektor må løse
sine oppgaver innenfor et stadig strammere arbeidsmarked, og brukerne må i
større grad oppleve at deres behov er satt i sentrum. I
tillegg setter hensynet til landets økonomi grenser for veksten
i offentlige utgifter.
Offentlig sektor stilles overfor nye krav fordi
befolkninga og næringslivet ikke lenger vil finne seg i
lange ventelister, uforståelige regler, komplisert byråkrati og
manglende service. De gamle idealer om likebehandling utfordres
av krav om mangfold og fleksibilitet. Rigide regler utfordres av
krav om skjønn og fornuft. Byråkratiske strukturer
settes under press av krav om effektive løsninger. Brukeren
vil være i sentrum, og det preger i stadig større
grad de ansattes holdninger.
Evne til fornyelse og omstilling skal prege
offentlig sektor i framtida. Derfor må rammene for offentlig
sektor gjennomgås, slik at unødige hindringer
for fornyelsesarbeidet fjernes. Ved å gjennomgå personalpolitikk,
budsjett- og økonomistyringssystem, informasjonsteknologi og
forvaltningsregelverk skal vi sikre at rammene understøtter
målene i fornyelsesarbeidet.
Fornyelse av offentlige sektor forutsetter
imidlertid et nært samarbeid med de ansatte og deres tillitsvalgte, kommunesektoren,
befolkninga og næringslivet. Medvirkning og dialog er både
et mål og et middel i foryelsesarbeidet. Dette er veien
Regjeringa ønsker å gå videre på.
Regjeringa er opptatt av å vurdere
alle tilgjengelige virkemidler og strategier for å nå hovedmålet
om en best mulig offentlig sektor, herunder også de ulike
virkemidler som ble behandlet i Sandbekk-utvalgets innstilling. Det
er ikke bare viktig å få til en effektiv ressursutnyttelse,
men også å bevare oppslutninga om fellesskapsløsningene.
Konkurranseutsetting er etter Regjeringas syn ikke hovedsvaret på de
utfordringene offentlig sektor står overfor.
Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg tror jeg kan trekke ut av det svaret at å bruke
mer konkurranse i den offentlige sektor til en viss grad har blitt
en ikke-sak i Regjeringens planer for å modernisere de
tungrodde og gammeldagse offentlige monopolers enerett på å yte
innbyggerne offentlig finansierte velferdstjenester.
Det går klart fram av Sandbekk-utvalgets
innstilling, som ble lagt fram i fjor, at det er mulig å spare
10–30 pst. på å effektivisere
den offentlige tjenesteproduksjonen, nettopp gjennom konkurranseeksponering.
Med de signalene som nå er kommet, vil Regjeringen etter
mitt syn ikke høre noe særlig snakk om slike fornuftige
tiltak som kan effektivisere den store skjermede offentlige sektoren og
all den tjenesteyting som gjøres der. Jeg har faktisk tro
på at skal vi få til en effektivisering, så må vi
konkurranseeksponere tjenesteproduksjonen i den offentlige sektoren.
Noen bedre løsning finnes ikke.
Statsråd Sylvia Brustad: Her skiller Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet
lag, fordi Regjeringa mener at konkurranseutsetting ikke er hovedsvaret
på det vi nå trenger for å fornye offentlig
sektor.
Når det så gjelder Sandbekk-utvalget,
er det riktig, som representanten Andersen her påpeker,
at utvalget mente at anbudsutsetting normalt burde lede til 10–30 pst.
kostnadseffektivisering. Dette er imidlertid tall som ikke er bekreftet
når det gjelder norsk erfaring med bruk av anbud. Jeg betviler
ikke at 10–30 pst. kan medføre riktighet
basert på utenlandske forhold og erfaringer. Men et slikt
effektiviseringspotensial innebærer både en erfaren
og profesjonell bestiller, en kompetanse som gjerne opparbeides
etter en del erfaring med anbudsutsetting, og de markedsmessige
betingelsene må også være til stede.
Det er ikke alltid tilfellet for Norge. Samtidig ser en også at
anbud innebærer en omstillingskostnad for de ansatte.
Torbjørn Andersen (Frp): Statsråden nevnte i sitt første
svar at det var viktig å hente mer tjenesteyting ut av
ressursene, og jeg tror ikke det fins noe bedre virkemiddel i så måte
enn å innføre konkurranse om å få utføre
akkurat disse velferdstjenestene som det offentlige i dag stort
sett har monopol på.
Men jeg mener samtidig at det er foruroligende
at vi har en regjering som lar seg styre av fagforeningsforbundenes
profesjonsinteresser, når det etter mitt syn er klart skadelig
for innbyggerne i dette landet. Vi har en skjermet offentlig tjenesteproduksjon
uten konkurranse. Det medfører høyere kostnader,
og det er mindre fokusering på kvalitet i de offentlige
tilbudene.
Jeg mener at Arbeiderpartiet før eller
siden må løsrive seg fra profesjonsinteressene
og få fart på sine moderniserings- og fornyelsesplaner,
og de må være mer villig til å vurdere
alle effektive virkemidler, som inkluderer konkurranseutsetting,
når Sandbekk-utvalget så klart antyder at her
er det faktisk mye å hente.
Statsråd Sylvia Brustad: Arbeids- og administrasjonsdepartementet
arbeider nå med å systematisere og oppsummere
høringsuttalelsene til Sandbekk-utvalgets innstilling og
vil selvfølgelig komme tilbake etter at det er gjort.
Regjeringa lar seg ikke styre av fagforeningene
eller profesjonsinteresser, slik som representanten Andersen her
sier, men Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har totalt ulikt
syn på hvordan vi skal få en offentlig sektor
til å fungere bedre. Vi tror at én av de tingene
som må være på plass for at vi skal få gjort
offentlig sektor enda bedre, hvilket er nødvendig på mange
områder overfor våre innbyggere, er at vi også må spille
på lag med dem som jobber i sektoren, for det er jo mange
ansatte i offentlig sektor som gjør en glimrende jobb,
og som jobber omtrent helsa av seg, ikke minst innenfor helsesektoren.
Men det som er en kjempeutfordring, er at det
er for mange som jobber med administrasjon og byråkrati,
som bør gjøre andre ting, nemlig å yte
tjenester til befolkninga, enten det er innenfor helsesektoren eller
innenfor andre sektorer.