Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Per Sandberg til barne- og familieministeren,
vil bli besvart av helseministeren på vegne av barne- og
familieministeren.
Per Sandberg (Frp): Da blir mitt spørsmål stilt
til helseministeren:
«I dag er regelverket
slik at en mor i en farskapstvist kan nekte at det tas en DNA-test
av barnet slik at denne kan sammenliknes med en tilsvarende test
av den påståtte faren. Over hele landet er det
en rekke fedre som påstår at de er ilagt farskap
for barn som de ikke er far til.
Er statsråden enig i at det må innføres
en lovhjemmel for at det kan kreves at barnet skal DNA-testes i
farskapssaker?»
Statsråd Tore Tønne: I forståelse med representanten Sandberg
vil jeg besvare spørsmålet på vegne av
barne- og familieministeren.
Innledningsvis vil jeg kort redegjøre
for barnelovens regler om farskapsfastsettelse. Juridisk farskap
til et barn fastsettes som oftest enten som følge av morens
ekteskap eller fordi barnets far uten videre erkjenner farskapet
til barnet. Det offentlige har ansvar for å fastsette farskap
til et barn når dette ikke følger av ekteskap
eller erkjennelse. I slike tilfeller blir partene som oftest pålagt å ta
blodprøver for å fremskaffe bevis for det biologiske
farskapet. Barneloven gir både fylkestrygdekontoret og
retten hjemmel til å pålegge blodprøvetaking.
Dersom blodprøve ikke blir avgitt frivillig, kan retten
fastsette tvangsbot som løper fram til blodprøven
blir avgitt. Retten kan istedenfor tvangsbot bestemme
at vedkommende kan hentes av politiet og fremstilles
for lege for blodprøvetaking. Reglene om hvem som kan pålegges å avgi
blodprøve, og hvilke tvangsmidler som kan benyttes, gjelder
både for moren, barnet og de som er oppgitt som fedre.
Der farskapet er fastsatt ved erkjennelse eller
følger av ekteskap, kan hver av foreldrene reise endringssak
for domstolen dersom vedkommende legger fram nye opplysninger som
tyder på at en annen kan være far til barnet.
Etter gjeldende rett kan det være aktuelt med blodprøvetaking
i forbindelse med endring av farskap i to situasjoner:
for det første etter pålegg fra retten
og for det annet på bakgrunn av frivillighet fra partene.
Når det skal gjøres inngrep i enkeltmenneskers
personlige sfære, er det viktig at det tas hensyn til individets
rettssikkerhet. Disse hensyn ivaretas der blodprøvetaking
pålegges av retten gjennom de prosessuelle skrankene for
hvilke endringssaker som tillates ført, og gjennom
rettens vurdering av behovet for å pålegge
blodprøver. I saker som ikke går for retten, kan
blodprøvetaking bare skje etter samtykke fra partene. Der
vilkårene for å reise sak for retten
ikke er oppfylt, tilsier hensynet til partenes personlige integritet
at den ene parten ikke skal kunne pålegge den andre
parten å ta blodprøve mot dennes vilje.
Skal mor eller far reise sak om endring
av farskapet, må saken reises innen ett år
etter at vedkommende ble kjent med opplysningene som tyder på at
en annen kan være far. Bakgrunnen for dette er hensynet
til ro og stabilitet rundt farskapet. Følger farskapet
av erkjennelse, innebærer det at vedkommende mann bevisst
har valgt å stå som barnets far og påtatt
seg en juridisk og sosial forpliktelse. Dette
kan gjelde på tross av at han kjenner til at det fins andre
mulige fedre. Det vil kunne gi uheldige utslag dersom en mann som
har erkjent farskapet til tross for at han sitter på opplysninger
om at en annen kan være eller er barnets far, skal kunne
vente så lenge han vil med å få farskapet
opphevet.
Barnelovens regler om endring av
farskap tar utgangspunkt i hva som er best for barnet, herunder
hensynet til å skape ro om forholdet. Foreldrenes interesser
og behov må i denne sammenheng vike for barnets. For å ivareta barnets
interesser har barneloven regler om barns rett
til å bli hørt, og gir barnet mer selvbestemmelsesrett
etter hvert som barnet blir eldre. Disse reglene vil også innebære
at det ikke nødvendigvis kan tas blodprøve av
større barn mot barnets vilje, selv om far ønsker
blodprøve.
Det vil i mange tilfeller være til
barnets beste at det skapes klarhet omkring det biologiske
farskapet. Det bør imidlertid ikke være slik at
den enkelte far når som helst skal kunne kreve at barnet
stiller opp på blodprøvetaking for at han skal
få klarhet i sin tvil vedrørende farskapet. En
slik regel vil kunne stride mot barnets beste
i det enkelte tilfellet. Barnets behov for klarhet omkring farskapet
er sikret ved at barnet alltid kan reise sak om endring av
farskapet.
Barn over 18 år kan selv bestemme
om det skal stille til blodprøvetaking. Ønsker ikke barnet å delta,
kan altså foreldrenes mulighet til å få visshet
omkring farskapet være blokkert.
På denne bakgrunn er jeg ikke sikker
på om det er til barnets beste å innføre
en regel som gir far en ubetinget rett til å pålegge
barnet å stille til DNA-test. Endringer i barneloven vil
imidlertid alltid bli vurdert dersom det kan reises tvil om bestemmelser
i loven er til barnets beste.
Per Sandberg (Frp): Jeg syns statsråden peker på problemet,
og det er bra, men jeg blir litt skuffet og skremt over konklusjonene.
For jeg tolker svaret slik at Regjeringen og statsråden
tolker barnets beste dit hen at det ikke er
til barnets beste å vite hvem som er dets biologiske
far.
Det som er problemet, er jo selve tolkningen
av barneloven vedrørende foreldreansvaret. Retten til samtykke
i personlige forhold for barn hindrer altså far i å undersøke om
han faktisk er den biologiske faren.
Nå er det jo litt endringer i dette,
og jeg vil i første runde spørre statsråden
om ikke Regjeringen også vurderer hvorvidt dette er et
brudd på menneskerettighetene, et brudd på likestillingsloven
og et brudd på Barnekonvensjonen, ikke minst artikkel 8
punkt 1 i FNs barnekonvensjon, som akkurat går på dette
med å bevare barnets rett til egen identitet. Det er mitt
første spørsmål til statsråden.
Statsråd Tore Tønne: Jeg vil tro at det også tidligere er
vurdert og konkludert med at den rettstilstand som vi har på dette
området, ikke representerer et brudd på menneskerettigheter,
likestillingslovgivning eller de øvrige bestemmelser som
representanten Sandberg her viser til. Jeg vil i alle fall tro at
det også er vurdert tidligere. Siden dette ikke er mitt
fagansvar i Regjeringen, skal jeg ikke være kategorisk
med hensyn til hvorvidt dette er vurdert i den senere tid, men det
skal jeg i hvert fall nå sørge for blir klarlagt.
For øvrig er det vel ikke slik at
mitt svar skal tolkes dit hen at jeg ikke mener at det
generelt sett er til barnets beste at det er klarhet omkring
det biologiske farskapet – det mente jeg skulle fremgå av
det jeg sa – men det er en del vanskelige avveininger knyttet
til rettsvernet for den enkelte når det gjelder å pålegge
DNA-tester for på den måten å avklare
farskapet.
Per Sandberg (Frp): Det er jo interessant
det statsråden her sier, for i Bergens Tidende i dag uttaler
Peter Lødrup, professor i familierett ved Universitetet
i Oslo, følgende:
«Rettsløse
menn nektes å få de prøvene som kan bekrefte
eller avkrefte farskap.»
Han går så langt at han i
enkelte tilfeller kaller dette justismord. Han snakker spesielt
om dette med arverett, hvor enkelte fedre blir dømt til å gi
bort alt de har til barn som de ikke engang er i familie med.
Vi har også en sak som verserer i
media for tiden. I Ytre Follo herredsrett er
det nylig blitt reist en sak om endring av farskap etter
barneloven § 6, hvor far har vunnet fram gjennom at han
bl.a. har vært på Internett, hentet ut en søknad
og deretter sendt en DNA-prøve av barnet til USA. Det er
i dag fullt mulig å omgå loven gjennom å praktisere
det på denne måten. Ser ikke da statsråden
at vi bør endre den loven som eksisterer i dag,
slik at vi får den i samsvar med det som vil bli praktisert
i framtiden?
Statsråd Tore Tønne: Jeg kjenner ikke de forhold som det her vises
til, verken når det gjelder professor Lødrups
uttalelser eller den sak som jeg forstår har gått
i Follo herredsrett, og jeg kan slik sett heller ikke her og nå si
noe om hvorvidt jeg mener at det ut fra dette eller andre
forhold bør gjennomføres lovendringer. Men jeg har
jo ingen problemer med å si at både
den type rettsavgjørelser og faglige uttalelser meget vel
kan gi grunnlag for at de spørsmål som her tas
opp, blir vurdert, og det synspunkt som her er fremført,
vil jeg også ta med tilbake til min kollega i Regjeringen.
Presidenten: Spørsmålene 8 og
9 vil bli besvart senere. Spørsmål 10 er allerede
besvart.