Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Ingjerd Schou

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren. Verden er i dag vitne til en voldsspiral i Midtøsten. Vold avler vold, og den eneste veien ut av det, er at partene igjen kommer tilbake til forhandlingsbordet. En forutsetning for at det skal kunne forhandles, er at partene gis mulighet til å forhandle. Det undergraves i dag ved det som langt på vei er en husarrest av palestinernes leder, Yasir Arafat. FNs generalsekretær, Kofi Annan, gav nylig uttrykk for at det han kalte den virtuelle husarresten som er påført Yasir Arafat, må opphøre som et første skritt på veien for å stanse volden i Midtøsten.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Er den norske regjeringen enig med FNs generalsekretær i at det som i praksis er en husarrest av Yasir Arafat, må opphøre?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, Regjeringen har gjort det helt klart at det tjener ingen hensikt å forsøke å isolere Arafat, og at Israel og andre må forholde seg til ham som palestinernes valgte leder og som palestinernes fremste representant. Dette har bl.a. òg vår utenriksminister gjort helt klart.

Jeg er enig med representanten Stoltenberg i at det er nødvendig å søke å komme tilbake til forhandlingsbordet. Dessverre er klimaet for det for øyeblikket veldig vanskelig på grunn av en utstrakt bruk av vold. Vi har appellert til begge parter om å avstå fra voldsbruk – til den palestinske side om å gjøre hva de kan for å hindre flere terror- og selvmordsaksjoner, og til den israelske side om å vise tilbakeholdenhet også når det gjelder hevnaksjoner etter slike terrorangrep som de stadig har vært utsatt for.

Vi står også i løpende kontakt med partene og bidrar til formidling av synspunkter og informasjon. Dessverre må jeg si at for øyeblikket er jeg ikke særlig optimistisk med tanke på en ny forhandlingsrunde, men det er bred enighet om at det er det som skal til, og at forutsetningen for at det kan skje nå, er respekt for og realisering av de såkalte Mitchell- og Tennet-planene.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er glad for de holdninger som statsministeren gir uttrykk for. Vi er åpenbart enige om at det er viktig at Yasir Arafat ikke lenger isoleres, fordi det undergraver muligheten til å få til forhandlinger igjen. Når dette er et så klart standpunkt fra Regjeringens side, vil jeg gjerne høre hvordan og hvor og ved hvilke anledninger Regjeringen så klart har gitt uttrykk for dette overfor amerikanske og israelske myndigheter, for i den offentlige debatt har ikke alltid Regjeringens synspunkter kommet så klart fram.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Utenriksministeren var i Midtøsten tidlig på nyåret og gav uttrykk for disse synspunktene. Han møtte både Ariel Sharon og Arafat selv, og var vel den første utenlandske politiker på høyt nivå, så vidt jeg vet, som besøkte Arafat etter at denne nye situasjonen var oppstått. Det var i seg selv et uttrykk for at i hvert fall vi ønsket å bidra til at forsøket på isolasjon av ham brytes. Og så vidt jeg vet, har også utenriksministeren i telefonsamtaler med sin amerikanske kollega gitt uttrykk for tilsvarende synspunkt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er glad for at statsministeren så klart gir uttrykk for at Regjeringen er imot husarresten av Arafat i Ramallah. Det er klart at det er nesten umulig å tenke seg at man skal kunne komme noen skritt videre i en fredsprosess så lenge den ene viktige aktøren i en slik prosess sitter i husarrest og de facto er forhindret fra å delta i det vanlige samfunnsliv i Palestina og også fra å utføre sitt embete. Det er klart at det som ligger i dette, er en total ydmykelse, og det er å frata president Arafat den autoritet et presidentembete selvfølgelig skal ha.

Det som er viktig i forlengelsen av dette, er at den norske regjering gjør sitt standpunkt kjent. Og så langt må man vel kunne si at i den grad det norske standpunkt har vært kjent, har det vært en hemmelighet, for den norske regjeringen fremstår ikke i offentligheten som spesielt balansert i dette spørsmålet. Som regel faller man jo ned på det standpunktet som USA og Israel har. Betyr det som statsministeren nå sier, at han vil ta kontakt med amerikanske myndigheter, ta dette opp i FNs sikkerhetsråd, der Norge har et sete, for å sørge for at man i hvert fall gir president Arafat den autoritet hans embete faktisk fortjener, og at han gis muligheten til å utføre sitt presidentembete innenfor de selvstyrte områdene?

Presidenten: Presidenten vil gi uttrykk for en viss tvil om hvorvidt noe som er kjent, kan være en hemmelighet.

Øystein Djupedal (SV): Kjent i denne salen – kun.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror vel at det har vært kjent litt lenger ut enn i denne salen. Så vidt jeg husker, hørte jeg utenriksministeren uttale dette i et fjernsynsintervju, så jeg tror ikke han har forsøkt å gjøre noen stor hemmelighet ut av det. Og jeg kan ikke være enig med representanten Djupedal i at Regjeringen ikke er balansert. Vi har rettet henvendelser til begge parter. Vi mener at palestinske myndigheter kunne ha gjort mer for å stanse palestinske terror- og selvmordsaksjoner, og det er vi ikke alene om å mene. Det mener veldig mange lands myndigheter. Vi mener òg at Israel skulle ha vist større tilbakeholdenhet i gjengjeldelsesaksjoner for å unngå at voldsspiralen bare tiltar, og vi har gitt uttrykk for dette overfor begge partene. Det er etter mitt syn en balansert politikk, og det er det også klokt av Norge å ha hvis vi fortsatt overhodet skal kunne spille en rolle i arbeidet for fred i Midtøsten.

Våre synspunkter er formidlet både til partene i Midtøsten og til amerikanske myndigheter, og vi vurderer fortløpende selvsagt om det er grunn til ytterligere å gjenta og forsterke det.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har et spørsmål til statsministeren i forbindelse med den pågående debatten om tvangsekteskap.

Den 30. mai 2000 var det en omfattende debatt her i Stortinget om dette. Det var det også et par år tidligere, hvor flere representanter gav uttrykk for at man hadde vært, som kommunalministeren sa i går, dumsnille, og at man ikke hadde tatt dette alvorlig nok. Det er altså snart to år siden, og lite har skjedd. Debatten viser at det fortsatt er en aktuell problemstilling.

Den 30. mai 2000 fremmet Fremskrittspartiet åtte konkrete forslag, som alle ble nedstemt – herunder spørsmålet som nå har dukket opp, om et lovforbud mot ekteskap mellom fetter og kusine. Videre fremmet vi forslag om at familiegjenforening ved henteekteskap, hvor man henter ektefeller fra andre land til Norge, kun skal være mulig hvis den norske ektefellen har bolig og arbeidsinntekt, altså forsørgelsesevne, og at det under enhver omstendighet ikke skal gis opphold i Norge for en utenlandsk ektefelle hvis ekteskapet er inngått ved tvang. Det vil nå selvsagt komme forslag.

Er Regjeringen nå innstilt på å slutte med bare ordgyteri og gå over til handling ved å slutte seg til disse forslag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vil bestemt avvise at Regjeringen bare driver med «ordgyteri». Vi arbeider helt konkret, og vi gjør det på bakgrunn av handlingsplanen mot tvangsekteskap, hvor punkt etter punkt er fulgt opp – konkret og ikke bare i ord.

Vår holdning er at tvangsekteskap bryter med grunnleggende menneskerettigheter. Derfor er det selvsagt totalt uakseptabelt. Det er også ugyldig etter vår ekteskapslov, og det kan reises søksmål for å få ekteskapet kjent ugyldig hvis det er inngått under tvang. Det kan selvsagt heller ikke godtas selv om det har rot i en annen kultur eller religion. Gjeldende norsk lov og rett skal følges uansett av innvandrere som av andre.

Når det gjelder spørsmålet om ekteskap mellom søskenbarn, er dette et forbud som var i Christian Vs norske lov av 1687, men som ble opphevet for snart hundre år tilbake – av gode grunner. Når dette spørsmålet nå kommer opp igjen – og det har vært fremmet forslag om det tidligere – skal vi selvsagt vurdere det, men jeg må innrømme at jeg er i tvil om det er det som vil løse de utfordringene vi her står overfor. En må i tilfelle kunne påregne at mange da vil inngå slike ekteskap i utlandet, og det skal meget til for norske myndigheter å overprøve et godkjent ekteskap i et annet land. En annen ting er at dette også har visse helsemessige sider, som det er god grunn til å drive informasjon om. Men at en gjeninnføring av tidligere århundrers lovforbud på dette området skulle løse spørsmålet om tvangsekteskap, må jeg anmelde mine tvil om.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg skjønner at statsministeren fortsatt er i tvil.

Nå har det jo vist seg at den handlingsplanen han refererer til, og de tiltakene som det refereres til, ikke har gitt de ønskede resultater. En rekke innspill fra unge kvinner i media de senere dagene går nettopp ut på å be Stortinget fatte en del av de vedtakene som Fremskrittspartiet tidligere har foreslått, men som alle andre partier har nedstemt. Hvor lang tid skal det gå før det kommer konkrete lovendringer? Statsministeren er vel klar over at vi kan endre vår utlendingslov slik at hvis et ekteskap er inngått i utlandet mellom søskenbarn, fetter og kusine, kan vi hindre at de får opphold i Norge som følge av ekteskapet? Problemet er at veldig mange henter ektefelle fra utlandet, og da får vi jo aldri endret disse holdningene. Derfor må man stoppe familiegjenforeningen.

Er statsministeren villig til å vurdere positivt en del av de tiltakene som nå gjennomføres (presidenten klubber) i Danmark av søsterpartier til de sittende regjeringspartier?

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden blir respektert.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er jo ikke slik at hvis en ikke er for Fremskrittspartiets konkrete lovforslag, er en dermed nærmest tilhenger av tvangsekteskap eller ikke vil gjøre noe for å hindre det. Vi har ikke vært enig i de forslag som har vært fremmet, for vi tror ikke de har vært riktige eller adekvate. Men Stortinget har jo sluttet opp om de konkrete tiltak som ligger i handlingsplanen.

Dette er ikke et enkelt spørsmål å løse over natten, for jeg tror Carl I. Hagen har rett i at dette først og fremst er et spørsmål om holdninger. Derfor legger Regjeringen stor vekt på å komme inn i en dialog med de aktuelle innvandrermiljøene i Norge, nettopp for å skape de riktige holdningene. Det er et arbeid av en viss langsiktig karakter. En kan ikke tro at en løser dette spørsmålet ved et par lovvedtak – og så er plutselig problemet borte. Det tror jeg de fleste av oss er klar over.

Regjeringen gjennomgår nå den tidligere vedtatte handlingsplanen mot tvangsekteskap for å oppdatere den – for å avvikle tiltak som ikke virker, og for å innføre nye som kan virke.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (FrP): I en av dagens aviser fremkommer det at UDI nå vurderer ett forhold knyttet til familiegjenforening, nemlig at såkalt godkjente ekteskap i utlandet kan skje ved hjelp av brev. Det betyr altså at en herboende person kan sende et brev til et annet land for derigjennom å bli godkjent gift i et annet land, for deretter å kunne søke om familiegjenforening i Norge. Anser statsministeren det for å være såkalt godkjent ekteskap som Regjeringen ikke ønsker å overprøve? Eller mener Regjeringen at det er et tiltak som man raskt bør stoppe som praksis fra norsk side, nettopp for å hindre ekteskap av den type og bruken av familiegjenforening i en så søkt situasjon?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det skal jo være en seriøs prøving av ekteskap og ekteskapsvilkår, at dette er et reelt inngått ekteskap. Hvis det er ordninger som sår tvil om at det er en reell prøving, er vi selvsagt villig til å gå inn i det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål om barnehager.

I valgkampen var Kristelig Folkeparti og statsministeren ute og lovte at barnehager i Norge skulle koste 1 500 kr i gjennomsnitt. I dag er situasjonen at mange kommuner hever barnehagetakstene med flere hundre kroner i måneden. I valgkampen prøvde jeg å få Bondevik og Stoltenberg til å være med på en kontrakt som vi kunne skrive til velgerne, fordi det viste seg at de tre partiene var enige om at barnehager ikke skal prises som et ekstremt luksusgode i Norge, men at takstene skulle ned, og at tilbudet skulle gå til alle. Det ville ikke Bondevik den gangen.

Nå lurer jeg på hva valgkampløftene var verdt, og når barnehager i Norge kommer til å koste 1 500 kr i snitt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det var vel ikke bare Bondevik som ikke ville skrive under Halvorsens forslag til kontrakt; så vidt jeg husker, vegret også Stoltenberg seg for det – av gode grunner, for den type papirer tror ikke jeg er den rette måten å drive politikk på. Jeg minnes en velgergaranti for en del valgkamper tilbake også som ikke akkurat hadde den ønskede effekt.

Det betyr ikke at målet om å få ned barnehageprisene til det nivået Kristin Halvorsen nevnte, er borte. Det er to mål vi må forsøke å oppnå. For det første – og det har Sem-erklæringen sagt er det viktigste – må man nå bygge ut tilbudet slik at alle som ønsker barnehageplass, får det. Det er en forutsetning for en reell valgfrihet mellom barnehageplass og kontantstøtte for de minste barna.

For det andre skal prisen ned. Det er riktig at en del kommuner har så svak økonomi at de gjør det motsatte. Men vi ser også at en rekke kommuner nå, etter det økte statstilskuddet, finner grunnlag for å sette prisene ned. Det er positivt. Prisene er jevnt over høyest i private barnehager, fordi en god del av de private barnehagene bare får tilskudd fra staten og ikke fra kommunen. Der har som kjent Samarbeidsregjeringen tatt et grep som vi håper kan realiseres fra neste år, nemlig at all offentlig støtte til barnehagen skal samles i én pott, slik at private barnehager som i dag ikke får kommunetilskudd, samlet skal få det samme offentlige tilskuddet som de offentlige barnehagene, eller som de private som får både statstilskudd og kommunetilskudd. Det vil være et bidrag til å få ned noen av de høyeste barnehageprisene vi opplever i dag.

Kristin Halvorsen (SV): Når jeg hører dette svaret, har jeg en viss forståelse for at Bondevik ikke ville skrive under på noen garanti da valgkampen raste som verst. Men en kommer likevel altså ikke unna at velgerne kunne oppfatte Kristelig Folkepartis signaler og egne helsides valgkampannonser i de største avisene dit hen at Kristelig Folkeparti lovte at barnehageprisene skulle ned i 1 500 kr i snitt. Hva vil Regjeringen og statsministeren nå gjøre, når man ser at barnehagetakstene går motsatt vei, når det er private barnehager som sier at de faktisk ikke kan klare dette, at de må legge ned, slik at det verken blir billigere barnehager eller flere barnehager?

I Sverige er man i disse dager i ferd med å gjennomføre en reform som man kaller for Maxtaxa. Det betyr at ingen skal betale mer enn 1 140 kr i løpet av en måned for opphold i barnehage. Det klarer altså svenskene uten en eneste oljekrone, fordi de har prioritert dette. Når statsministeren lovte dette i valgkampen, synes jeg at han skal svare på det spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Når kan barnehageforeldre i Norge regne med at taksten blir på 1 500 kr?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Så vidt jeg husker, sa vi at det var et mål for den stortingsperioden vi nå har gått inn i, og etter mitt syn har man tre virkemidler for dette.

For det første det jeg allerede har vært inne på, nemlig å samle all offentlig støtte til en barnehageplass i én overføringsordning, slik at den fullt ut når fram til alle godkjente barnehager. Da kan vi få ned prisene i de private barnehagene som i dag ikke får kommunetilskudd. For det andre kan man selvsagt øke barnehagestøtten over statsbudsjettet, og for det tredje kan man bedre kommuneøkonomien, som jo er den viktigste grunnen til at ikke alle kommuner nå, på tross av økt statstilskudd, har greid å sette ned prisene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg forstår at Regjeringens ambisjoner på dette området er meget lave. Jeg tror det var økonomen Keynes som sa at på lang sikt er vi alle døde. Det er vel det perspektivet man har når det gjelder barnehagesatser også, at man ikke skal gjøre noe i overskuelig framtid.

Men la meg stille et veldig konkret spørsmål, fordi Stortinget kom jo tross alt gjennom to runder, ikke bare i det eksisterende budsjettet, men også i revidert nasjonalbudsjett, med bevilgninger til ekstrasatsing på barnehager. Dette skulle ha tilsagt en lavere barnehagetakst for 2002. Det har i veldig mange tilfeller ikke skjedd. I min hjemkommune, Trondheim, har barnehagetakstene gått opp med 300–400 kr pr. plass, mens det motsatte altså skulle ha vært resultatet: Etter at man fikk økt statstilskuddet, skulle taksten vært redusert med 300–400 kr.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Er dette akseptabelt? Og hvilke sanksjonsmuligheter ser statsministeren at man har når en kommune opptrer stikk i strid med det stortingsflertallet har ønsket? Takstene skulle ned, men mange kommuner har tvert imot, på grunn av dårlig kommuneøkonomi riktignok, valgt å sette opp takstene. Synes statsministeren at dette er akseptabelt?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første kan jeg ikke være enig med representanten Djupedal i at Regjeringen har lave ambisjoner og ikke vil gjøre noe i overskuelig framtid – tvert om. Satsingen på barnehager har jo aldri vært så stor som nå. Det var det bred enighet om i Stortinget, og vi vil gjøre mer også i overskuelig framtid gjennom de tre tiltak som jeg nevnte i mitt siste svar til representanten Kristin Halvorsen.

Jeg synes det er beklagelig at kommuner setter prisene opp istedenfor ned. Det tror jeg, som også Djupedal i en bisetning innrømte, har sammenheng med en vanskelig kommuneøkonomi. At staten skal overprøve kommunenes disposisjoner og hvordan de prioriterer knappe ressurser, tror jeg vi skal være ytterst varsomme med. Vi har så vidt jeg vet, pr. i dag ingen sanksjonsmuligheter til det. Da må vi gripe til lovbestemmelser.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Jeg har lyst til å spørre statsministeren om Regjeringen i fullt alvor mener det som nå er signalisert fra statsråd Dåvøy, nemlig at man skal skille ut én gruppe mennesker i vårt land, nemlig innvandrere, som kun har det til felles at de er innvandrere, og gi dem gratis barnehageplass. Det betyr at man ikke skjeler til forskjellen på om man er ressurssterk eller ressurssvak. Jeg lurer på hva slags signal statsministeren mener at man sender ut til resten av befolkningen når man altså plukker ut én gruppe mennesker basert på en så til de grader spesiell fellesnevner, uten å ta høyde for hvilke ressurser man har, hvilke evner man har, hvilken boevne man har osv., før man eventuelt vurderer den type kriterier for å sette en barnehagesats for foreldrene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det statsråden sa, var at hun ville vurdere en utvidelse av en eksisterende ordning på dette området, fordi det faktisk har vist seg å ha en svært god virkning på noe ikke minst Fremskrittspartiet har vært opptatt av, nemlig at barn med innvandrerbakgrunn skal lære seg norsk tidligst mulig. Det er poenget.

Når en står overfor et tiltak som her i Oslo faktisk har hatt den virkningen, så har statsråden sagt at vil hun vurdere om den bør utvides. Men det er det ikke tatt noe endelig standpunkt til. Vi er også klar over de hensyn som representanten Siv Jensen nevnte. Men det er mulig vi må gå noe utradisjonelt til verks for å få til en bedre integrering i Norge. Dette kan være et slikt tiltak.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Til det siste: Det er jo et resultat av kontantstøtten at veldig mange, også minoritetsforeldre, har tatt ut barna sine av barnehagen, slik at de dermed har mistet den norskopplæringen, den norskkunnskapen, som det medfører. Derfor er det så viktig at den satsingen på barnehager som det er lagt opp til i statsbudsjettet for 2002, og som regjeringen Bondevik ikke kuttet i – og det skal de ha ros for – blir fulgt opp i årene framover. Det har to formål: Det ene er å skaffe nok barnehageplasser til alle, det andre er å sørge for at de har en pris som foreldre har råd til å betale.

I budsjettdebatten i høst sa barne- og familieministeren at målsettingen for barnehageutbyggingen – vi har sagt at full barnehagedekning er 80 pst. – nå var redusert til 70 pst. Det betyr 30 000 færre barnehageplasser. I dag er det også mer uklart fra statsministerens side om målet om å få barnehageprisene ned i 1 500 kr står fast.

Så mitt spørsmål er helt konkret: Står statsministeren ved målene om 80 pst. dekning og en pris på 1 500 kr, og vil han følge det opp i statsbudsjettene i årene framover?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringens mål om full barnehagedekning og et prisnivå som representanten Giske nevnte, står fast. Men det kan jo være kommuner hvor det vil kreves 85 pst. eller 90 pst. for at det skal være full behovsdekning, og det kan være kommuner hvor det kanskje ikke kreves mer enn 60–65 pst., så den prosentregningen er ganske teoretisk og etter mitt syn lite interessant. Står det barn i kø og ikke får barnehageplass, hjelper det ikke om det er 80 pst. dekning, og er det ingen barnehagekø, kan det ikke være noe mål å bygge flere barnehager enn behovet tilsier. Her har anslagene for hva en full behovsdekning vil innebære, variert. Men det betyr ikke at Regjeringen har slått av på målet. Målet for oss er ikke nødvendigvis 70 pst. eller 80 pst., målet er full behovsdekning. Og så får det vise seg hva prosenten til slutt blir.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Spørsmålet går til statsministeren: Jeg har her en samling medieoppslag, hvor kommunalministeren deler sin drøm med avisleserne. Hun drømmer om at det om 10–15 år skal være 100 færre kommuner i landet enn det er i dag – en noe merkelig ting å drømme om, spør du meg. Men det er nå for så vidt kommunalministerens sak.

I og med at dette har vært et av de store debattemaene den senere tid, vil jeg gjerne ha avklart fra statsministerens side: Hva er Regjeringens politikk på dette området?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det skal representanten Enoksen få avklart – og det er det full enighet mellom kommunalministeren og statsministeren om.

Regjeringens politikk er at vi skal ha et best mulig tjenestetilbud til landets innbyggere i alle kommuner, et mest mulig likeverdig tjenestetilbud. Og da får kommunene selv finne ut av om de vil beholde dagens kommunegrenser og  struktur, om de vil satse på mer interkommunalt samarbeid eller om de også i noen tilfeller vil vurdere en kommunesammenslutning. Det har også statsråd Solberg gjort helt klart: Dette skal baseres på frivillighet. Hun tror at vi får en best mulig struktur, ut fra de kriterier jeg nå nevnte, om en får et betydelig antall færre kommuner. Men det har ikke Regjeringen tenkt å prøve å tvinge fram. Dette skal baseres på frivillighet. Hennes uttalelser falt vel for øvrig i forbindelse med en vellykket kommunesammenslåing i Vestfold, hvor jeg tror det for tiden er senterpartiordførere som synes dette fungerer veldig bra.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er helt riktig. Det var senterpartiordførere i begge kommunene, og Senterpartiet er heller ikke imot frivillige kommunesammenslutninger, men når jeg tar opp dette spørsmålet, er det bl.a. på bakgrunn av spørsmålet til Kristin Halvorsen.

Det er kommunene som er den viktigste tjenesteprodusenten. Kommunene har ansvaret for drift av skole, eldreomsorg, barnehage, og uten en akseptabel kommuneøkonomi vil man ikke kunne ha gode tilbud på disse områdene. Kommunalministeren har sagt, og statsministeren bekrefter nå, at dette skal være på frivillig basis, men jeg må si at det framstår i et noe merkelig lys når kommunalministeren samtidig sier at det vil bli stilt krav til kommuner som har økonomiske problemer, om å vurdere sammenslutning for å få økonomisk støtte. Det sa kommunalministeren i det samme foredraget. Kommuner som henvender seg til fylkesmannen med bønn om ekstraordinær statlig hjelp, vil heretter bli møtt med krav om å iverksette omstillingstiltak – sammenslåing eller interkommunalt samarbeid.

Med tanke på at så mange som 79 av landets kommuner i dag befinner seg under administrasjon av fylkesmannen, må jeg spørre statsministeren: Hvordan rimer dette med at det ikke vil bli lagt til rette for tvangssammenslutning?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes ikke det er urimelig at de kommunene som er i en situasjon som gjør at de må be om ekstraordinære midler, vurderer mulige omstillingstiltak slik at det blir en mer effektiv kommuneøkonomi for å opprettholde et godt tjenestetilbud. Det synes jeg ikke er urimelig. Men jeg står fast ved at Regjeringen ikke akter å tvinge fram noen kommunesammenslutning. Hvis en vurderer det på lokalt plan og kommer fram til det ad frivillig vei, synes jeg heller ikke vi fra sentralt hold skal motsette oss det. Det er Regjeringens politikk.

Kommuneøkonomien er mange steder fortsatt dårlig, selv om overføringene har økt betydelig. Regjeringen legger vekt på å føre en generell økonomisk politikk som kan gi grunnlag for en bedre kommuneøkonomi. Bare rentereduksjonen før jul gav kommunene 400 mill. kr mer. Hvis det kan ligge til rette for ytterligere rentereduksjoner utover i året, kan det komme nye hundrevis av millioner til kommunene. Det vil være viktig for tjenestetilbudet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Når vi nå snakker om tjenestetilbud: Undersøkelser viser at i kommuner med under 6 000 innbyggere er 80 pst. av befolkningen fornøyd med tjenestetilbudet innenfor skole, helse og omsorg. I kommuner med over 60 000 innbyggere er graden av tilfredshet sunket til 40 pst.

Med dette som utgangspunkt blir mitt spørsmål: Er statsministeren enig i at kommunal- og regionalministerens drøm om 100 færre – og dermed større – kommuner kan bli en svært vond drøm for mange innbyggere som er opptatt av et godt tjenestetilbud?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må innrømme at jeg, så langt jeg kan huske, ikke har drømt om dette, så det har jeg ikke noe eksakt svar på. Det må være tillatt også for en statsråd å drømme.

Men de tallene representanten Haga nevnte nå, er interessante, for det viser seg at en kanskje er mer tilfreds med tjenestetilbudet i mange små kommuner enn i større. Det må også tilsi at det ikke er slik at kommuneøkonomien nødvendigvis er dårligst i små kommuner. Det er nemlig en sammenheng mellom tjenestetilbudet og kommuneøkonomien, og det kan tyde på at det også kan være mange andre kommuner enn de små som har en stram kommuneøkonomi. Og er de i en liten kommune fornøyd med sin økonomiske situasjon, med tjenestetilbudet, ja, da antar jeg at de ikke ser noe behov for kommunesammenslutning. Og det vil selvsagt Regjeringen respektere.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg er glad for at statsministeren understreker at det må være frivillighet i forbindelse med kommunesammenslutninger, og at man derved bekrefter at man respekterer f.eks. folkeavstemninger. Jeg vil også be statsministeren bekrefte at hvis det skulle være en mislykket kommunesammenslåing som man ønsker å oppløse, og man etter loven får et privat initiativ og flertall for å oppløse det, så vil Regjeringen respektere det.

Så har jeg et spørsmål til statsministeren. Når vi har tilskuddsordninger til kommunene som i realiteten muligens premierer ineffektivitet, idet alle kommuner får det samme kronebeløpet – som man jo vil miste hvis fire kommuner slår seg sammen til én, istedenfor fire kronetilskudd får de altså ett – er det ikke da bedre at man i hvert fall sørger for nøytralitet i tilskuddene, slik at de selvsagt er basert på objektive kriterier som geografiske forhold, folketall, ulike aldersgrupper osv., men at man for så vidt ikke straffer økonomisk de kommuner som ser effektivitetsmuligheter og samordningsmuligheter ved å slå seg sammen? Vil statsministeren ta initiativ til å få et nøytralt system slik at gevinstene ved eventuell sammenslåing tilfaller befolkningen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først til det første representanten Hagen nevnte. Jeg er enig i at hvis en på lokalplanet kommer til at en vil oppløse igjen en sammenslått kommune, skal vi ha samme respekten for det. Og det faller meg i hvert fall i minne umiddelbart, siden jeg kommer fra Møre og Romsdal, at dette har skjedd. Sula kommune, som en tid var innlemmet i Ålesund, ble utskilt igjen som egen kommune, og de trives bra med det.

Når det gjelder tilskuddsordningene, er det faktisk gjort noe i den senere tid nettopp for å motvirke det representanten Hagen pekte på som en uheldig virkning. Så vidt jeg husker, ble det under min forrige regjering tatt initiativ til en ordning hvor sammenslåtte kommuner får beholde de tidligere tilskudd i en lang overgangsfase, slik at de ikke har en økonomisk ordning som motvirker en frivillig sammenslutning. Men at det skal skje på permanent basis, er jeg nok mer i tvil om, for det må jo være ordninger som er noenlunde sammenlignbare når det gjelder kommunestørrelsen. Og hvis en sammenslått kommune er på størrelse med en annen kommune som får et helt annet tilskudd, vil det virke urimelig.

Presidenten: Presidenten kan etter dette konstatere at det er full tverrpolitisk enighet om at så vel ekteskap som skilsmisse er en frivillig sak, også når det gjelder kommuner.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet går til sosialministeren.

Svært mange unge, både enslige og par i etableringsfasen og studenter, har en meget dårlig økonomi – ikke fordi inntekten er spesielt lav, men fordi de er offer for skyhøye boligpriser og husleier. Jeg har grunn til å tro at sosialministeren arbeider med tiltak for å bekjempe fattigdom i Norge, og derfor vil jeg spørre: På hvilken måte lar statsråden disse skyhøye boligutgiftene inngå i arbeidet mot fattigdom i Norge?

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen har satt i gang arbeid med en tiltaksplan mot fattigdom, og som grunnlag for tiltakene har også Regjeringen behov for å klargjøre begrepet fattigdom. En relativ lavinntektsgrense satt til halvparten av medianinntekten definerer hvem som er fattige ut fra den generelle inntektsfordelingen i samfunnet, og et slikt mål på fattigdom fanger ikke opp all den problematikk som er knyttet til fattigdom, som også representanten påpeker.

De tiltakene som vi særlig vil konsentrere oss om i handlingsplanen, vil være de tiltak som hindrer folk i å bli fattige, altså det som går på forebyggingssiden, tiltak som bidrar til evnen til egenforsørgelse, og tiltak som også er med på å bedre velferdstjenestene. I gjennomgangen av tiltak som kan hindre folk i å falle inn under fattigdomsbegrepet, handler dette om arbeid, det er det viktigste tiltak for å få folk ut av fattigdom. Det handler om sosial inkludering, men det handler ikke minst om bolig, så representantens spørsmål vil naturlig være en del av arbeidet med tiltak mot fattigdom.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret, som viser at dette er et viktig område i fattigdomsbekjempelsen. Jeg er glad for å høre at Regjeringen har det med i bildet sitt, for det er slik at alle i denne sal og også utenfor denne sal vet at veldig mange – særlig unge – blir sterkt utnyttet på boligmarkedet av det som jeg vil kalle for hushaier, det er misbruk av den boligmangel vi har i Norge i dag. Vi hører om husleier på over 10 000 kr for enkle leiligheter. Ser ministeren behov for f.eks. å komme i dialog med huseierforeninger for å se på husleiespørsmålet, eller ser ministeren andre måter der en raskt kan fjerne de mest uverdige tilstandene på boligmarkedet?

Statsråd Ingjerd Schou: Som representanten sikkert husker, fremmet også Regjeringen i tilleggsproposisjonen et tillegg når det gjaldt bostøtteordninger i forhold til lys og varme. Det forhold som representanten peker på, vil være en naturlig del av arbeidet med tiltaksplan mot fattigdom, og bolig er en helt sentral del av den problemstillingen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ola D. Gløtvold.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er interessant og positivt å høre at sosialministeren er opptatt av forebygging, men det må også til en del konkrete tiltak. Blant annet dette med sosial boligbygging syns jeg kanskje har vært flagget lite fra den nåværende regjering når det gjelder å skaffe rimelige utleieboliger for ungdom. Men skal man drive forebygging og snu denne utviklingen, er det viktig at en snur noe av flyttestrømmen og det presset som er på disse områdene som nå har høyest boligpris. Jeg vil spørre sosialministeren om hun mener det vil være en riktig utvikling nå å legge til rette for større kommuner, større folkeflytting og dermed enda større press på de områdene som har høye boligpriser i dag, eller om det også vil være forebyggende med hensyn til utjamning av boligpriser og levekostnader å beholde en del av befolkningen i distriktene istedenfor å lage slike store pressproblemer som vi har allerede i dag, og som vi kommer til å få i enda større grad om sentraliseringen skal gå raskere.

Statsråd Ingjerd Schou: Sosial boligbygging er viktig og sentralt. Når jeg har sagt at dette er et viktig punkt i forhold til vår tiltaksplan mot fattigdom, handler det også om den gjennomgangen og den diskusjonen som er nødvendig i forhold til Husbanken og bruk av de midler som ligger i Husbanken. Det vil være et viktig anliggende for meg å sørge for at også Husbankens midler går til dem som ikke har bolig – dem har vi 6 000–7 000 av i Norge – og også til dem som er førstegangsetablerere. Så dette er helt sentralt.

Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.

Harald T. Nesvik (FrP): Det er interessant at debatten nå går i retning av det som har med høye bokostnader å gjøre. Men i den debatten vi har om fattigdomsproblematikken, er det veldig ofte en gruppe som blir uteglemt, og som svært ofte er den som faktisk sliter mest, og det er landets mange tusen minstepensjonister. Særlig i bynære områder og i byer med høye boutgifter der man ikke eier boligen selv, er det veldig mange minstepensjonister som sliter på grunn av den lave pensjonen de har. Da har det gjennom tidene vært interessant å legge merke til at partiet Høyre, som statsråden kommer fra, til enhver tid har støttet det foreliggende forslag fra Regjeringen når det gjelder trygdeoppgjøret, eller har gått imot forslag til økninger for minstepensjonistene. Og da er spørsmålet mitt til statsråden: Vil denne statsråden fra Høyre ta mer hensyn til pensjonene og pensjonsutviklingen for minstepensjonistene, slik at de kan komme ut av et uføre med høye utgifter, høye boutgifter og lite å leve av?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er viktig at alle som opplever fattigdom, er inkludert av vår tiltaksplan i forhold til fattigdom. Vi vet at utviklingen i forrige århundre gjorde det viktig å ha gode og sikre velferdsordninger som favnet alle. Imidlertid ser vi at det er enkeltpersoner og enkeltgrupper innenfor større grupper som faller utenfor, og vi er opptatt av at alle – og det gjelder også eldre og pensjonister – blir satt i fokus i vårt arbeid i forhold til tiltaksplanen mot fattigdom.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er bra at sosialministeren også har engasjert seg i spørsmålet omkring fattigdom og dem som kommer vanskeligst ut. Spørsmålet blir likevel hvordan man rent praktisk kan føre en politikk som ivaretar dem som har det vanskeligst. Jeg vil i den forbindelse sette søkelyset på konsekvensene av de endringene som har skjedd med hensyn til ytelser til medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring. Slik regelverket er blitt etter at Stortinget – dvs. stortingsflertallet, SV var imot – foregående år gjorde vedtak til endring, reduserer man antall utbetalingsdager pr. uke fra seks til fem dager, ektefelletillegget faller bort, skatten øker, trygdeavgiften øker, halve særfradraget faller bort, mulighet til å tjene et fribeløp faller bort, og stønad til dekning av husholdningsavgiften faller bort. I sum betyr dette at en rekke personer som har vært på yrkesrettet attføring eller har mottatt rehabiliteringspenger, i praksis nå må gå på sosialstønad for å få endene til å møtes. Dette bør være et område som sosialministeren bør engasjere seg i med hensyn til konsekvensene. Har sosialministeren tenkt å gjøre noe med de forholdene jeg her påpeker?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er viktig at uføretrygdede i langt større grad inkluderes i arbeidslivet. Det er også viktig at de som er ute i arbeid, eller som er i deltidsarbeid, i langt større grad har en fleksibilitet i forhold til trygd og attføring. Det er en rekke forhold som påvirker situasjonen for dem som opplever at pengene ikke strekker til i det daglige liv, og de forholdene kommer vi til å ta med oss i arbeidet med tiltaksplanen mot fattigdom.

Presidenten: Presidenten vil minne om at de tilleggsspørsmål som stilles, skal ha en rimelig klar forbindelse med det hovedspørsmål de er knyttet sammen med.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til sosialministeren.

Stortinget har vedtatt en utbygging når det gjelder eldreomsorgen i Norge, og vi har brukt milliarder av kroner ute i kommunene på å få en bedre eldreomsorg. Fremskrittspartiet har over lang tid advart mot denne formen for utbygging som man ser for seg, fordi det mer minner om en boligreform, og vi ser nå konsekvensene av den. Det er fortsatt lange køer når det gjelder sykehjemsplasser, antallet sykehjemsplasser sett i forhold til tidligere år har ikke økt noe vesentlig, og vi ser dårlig bemanning og høyt sykefravær blant de ansatte, som gjør at tilbudet blir dårlig for dem som skal inn på sykehjem. I tillegg ser vi nå faktisk at en del kommuner gir et dårligere tilbud. Vi er til og med oppe i en situasjon der en kommune nå har foreslått å tvangsflytte en del eldre ut av et botilbud og inn i et annet. Spørsmålet mitt til sosialministeren er: Hvilke tiltak vil sosialministeren sette i verk overfor kommuner som ikke har fulgt opp eldreplanen på en skikkelig måte?

Statsråd Ingjerd Schou: Tilbudet i eldreomsorgen skal være stort nok og godt nok. Det betyr tilbud om hjelp til eldre som trenger det, at tilbudet skal ha god kvalitet, og at en skal møte brukernes ulike behov. Hva som er et godt tilbud, vil være forskjellig fra bruker til bruker. Noen som trenger heldøgns pleie og omsorg, vil ønske dette på et sykehjem, mens andre ønsker å bli boende i eget hjem så lenge det er mulig med tilrettelagte hjemmetjenester. Gjennom Handlingsplan for eldreomsorgen har vi siden 1997 bygd ut eldreomsorgen for å øke kapasiteten og gi tilbud om enerom til alle som ønsker det, og for å modernisere og renovere gammel bygningsmasse. Gjennom handlingsplanen skal de fysiske forholdene legges til rette for en god eldreomsorg.

Kvalitet handler også om innhold i tjenestene. Vi kommer med en sak til Stortinget denne våren som sier noe om avslutningen av eldreplanen. Der skal vi også ta for oss de videre utfordringer i eldreomsorgen. Vi tar også sikte på å komme tilbake neste år med en stortingsmelding om innhold og kvalitet i eldreomsorgen.

Vi skal også se på ressurssituasjonen i sektoren og finansiering av tjenestene, både når det gjelder brukerbetaling og kommunenes økonomiske situasjon. Gjennom den handlingsplanen som vi har hatt innen eldreomsorgen, har også antall årsverk innenfor heldøgns pleie- og omsorgstilbud økt. Departementet har også gitt en veiledning til kommunene om krav til kvalitet. Den kommer vi til å endre til en forskrift, slik at kommunene kan stille krav til innholdet i sine tjenester – enten de er i egen eller i privat regi. Like fullt kan også brukeren stille klare krav til innhold i tjenesten.

Når det gjelder den konkrete situasjonen som jeg tror representanten refererer til, i den kommunen som tvangsflytter, har jeg bedt tilsynsmyndighetene gi en tilbakemelding på den saken.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg takker statsråden for svaret og ser fram til at man kanskje griper fatt i akkurat den kommunen når det gjelder den tvangsflyttingen som der finner sted, for det kan ikke være en god behandling av våre eldre at man skal tvangsflyttes på grunn av at kommunen har et annet syn på hvor man skal bo.

Likevel ser vi at det innenfor eldreomsorgen er veldig store forskjeller fra kommune til kommune. Vi ser at det er store forskjeller på hva slags tiltak og boformer man satser på. Veldig ofte har det sammenheng med den økonomiske situasjonen som kommunen selv mener de er i, og hvilke prioriteringer den enkelte kommune gjør. I den sammenheng ønsker Fremskrittspartiet bl.a. at man må se på om staten kan overta ansvaret også for eldreomsorgen, nettopp med tanke på å kunne gi et likeverdig tilbud til landets innbyggere. Vil statsråden se nærmere på muligheten for at staten eventuelt kan overta ansvaret for eldreomsorgen?

Statsråd Ingjerd Schou: Kommunene har ansvar for drift av pleie- og omsorgstjenestene, og etter mitt syn er det også slik at den beste utforming og prioritering er den som gir nærhet i forhold til kommunen og den enkelte bruker.

Så har jeg lyst til å si til representanten at det kan være ulike grunner til at pasienter må flytte fra et sykehjem til et annet, bl.a. fra flersengsrom til enerom, og fra gamle bygninger som blir modernisert, til nye. Dette er en del av eldreplanen. Senest i går var jeg i Ålesund og så at nettopp dette var gjort på en forbilledlig og god måte. Det handler imidlertid mye om at kommunen og den enkelte leder har en dialog med og gir informasjon til pårørende og brukere som gjør at man er inkludert og til stede i sitt liv.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ola D. Gløtvold.

Ola D. Gløtvold (Sp): Først en kommentar til dette med tvangsflytting. Jeg er enig med sosialministeren i at det i en overgangsfase kan være behov for å flytte ut fra en institusjon på grunn av renovering og ombygging. Men vi har også den siste tiden opplevd at hele grendesamfunn med eldre mennesker er bedt om å flytte ut fra grenda og inn i eldreinstitusjon. Det harmonerer lite med den valgfrihet som jeg trodde også denne regjeringen la opp til, og jeg syns at sosialministeren skal kommentere det. I dette tilfellet viser vel det at det er satset for mye på bolig og kanskje for lite på åpen omsorg og hjemmesykepleie og hjelp i hjemmet.

Så til innholdet i tjenestene og krav til kvalitet. Jeg er glad for at det kommer en oppfølgingssak på det i tråd med Omsorg 2000, som vi hadde til behandling i Stortinget i forrige periode. Bemanningsfaktor er et viktig tema i forbindelse med kvalitet og god nok bemanning. Vil Regjeringen legge opp til at det nå skal være en bemanningsfaktor på pleie og omsorg og på legedekning i f.eks. sykehjemmene?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er ingen bemanningsfaktor. Det er nok noen normer som ligger der, men det er ingen overordnet prosent som sier hvordan bemanningsfaktoren skal være i et sykehjem. Dette handler om kommunenes anledning til å differensiere, både når det gjelder tilbudet i åpen omsorg, i omsorgsboliger og i sykehjem. Utgangspunktet er at kvaliteten og tilbudet skal stå i forhold til den enkeltes behov, og at det er utgangspunkt både for bemanning og det kvalitetsmessige innhold.

Når det gjelder legetilsyn i sykehjem, ligger dette under helseministerens område, men vi har også et nært samarbeid, nettopp fordi kvaliteten er viktig i eldreomsorgen. Og det som er veldig klart, er at vi ser at det er en del kommuner som ikke har utnyttet den muligheten som ligger i fastlegereformen, nemlig å tilplikte fastlege sju timer pr. uke i forhold til eldreomsorg.

Presidenten: Dagens siste hovedspørsmål blir stilt av representanten Bjarne Håkon Hanssen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til sosialministeren.

Sosialministeren har ved flere anledninger sagt at det er behov for en ny sosialpolitikk. Det åpner for en spennende debatt. Hva skal den nye sosialpolitikken i så fall gå ut på?

Sosialministeren har gjort det klart at Regjeringen er mindre opptatt av utjevningspolitikk og mer opptatt av målretting, behovsprøving og skreddersøm. Sosialministeren har nå styrt sitt departement i over hundre dager. Kan hun nå komme med konkrete eksempler på hvordan denne nye sosialpolitikken skal gi seg utslag i praktisk politikk?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er helt riktig at vi vil ha en ny sosialpolitikk. Det har vært bred politisk enighet om de store velferdsendringene i det norske samfunnet, og det har også vært bred politisk enighet om veldig mange av de tingene som preger sosialpolitikken. Vi har allerede ved inngangen til dette året, i en tilleggsproposisjon, gitt retning for hva som skal være deler av vår sosialpolitikk, og det går på å øke barnetillegget i forhold til uføre, det går på lavterskeltilbud – det går på en rekke ting som vi har satt på dagsordenen for 2002.

Vi er i full gang med å jobbe med tiltaksplanen mot fattigdom. Vi jobber med å avslutte eldreplanen, og vil komme tilbake til Stortinget med hva som er kommet ut av den, og hvordan vi skal håndtere videreføringen. Vi jobber videre også med en handlingsplan mot rus. Det har vi allerede startet på i forhold til året 2002, og vi kommer tilbake med ytterligere en reform innenfor rusomsorgen. Vi har også viktige ordninger som gjelder innenfor trygdeområdet, både når det gjelder pensjon, uføretrygd og en rekke andre forhold.

Det er viktig å si at veldig mange av de områdene som er innenfor sosialministerens ansvar, favner alle i Norges land, og slik sett også er sentrale. Vi er opptatt av å ha et nett og de grunnleggende rettigheter til stede, som det har vært bred politisk enighet om, men vi ser også at vi er nødt til å skreddersy for å fange opp dem som faller gjennom disse nettene. Det handler om både – og, både nett og skreddersøm.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.

Sosialministeren har gått ganske høyt på banen og sagt at det er snakk om og behov for en ny sosialpolitikk. Det skaper jo forventninger. Det sosialministeren nå refererer til, er at man gjennom statsbudsjettforslaget bevilger mer til eksisterende ordninger, man snakker om at det skal fullføres en eldreplan som ble vedtatt for fire år siden, og så skal man lage en rusplan som man for lenge siden har bestemt skal lages. Jeg mener at man nå med rette må kunne stille noen krav til sosialministeren om at denne nye sosialpolitikken etter hvert må kunne gi seg utslag i noen praktiske eksempler og ikke bare at man refererer til at man har planer om å lage planer. Så jeg gjentar spørsmålet mitt: Kan sosialministeren komme med ett konkret praktisk eksempel på ny sosialpolitikk?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er godt å høre at representanten viser til en rekke ordninger som vi også viderefører, og som ulike regjeringer har vært med på. Det borger for at det er bred enighet.

Ny sosialpolitikk betyr at vi skal ha de gode velferdsordningene i bunnen, men at vi også skal ha skreddersøm. Det arbeidet er i full gang, og vi kommer til Stortinget med saker både om oppfølging og videreføring innenfor eldreomsorgen, handlingsplan mot rus og i tillegg tilsvarende for fattigdom.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sigbjørn Molvik

Sigbjørn Molvik (SV): I forbindelse med kampen mot fattigdom og en ny velferdspolitikk er det en gruppe som har vært nevnt også tidligere i dag i denne spørretimen, og det er folk som er avhengig av attføringsytelser. Der er reglene nå endret slik at mange av disse, etter de meldingene vi får, er avhengig av å gå på sosialkontoret for å få supplerende økonomisk hjelp for å holde hodet over vannet. Da er mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden enig i det prinsipp at trygdeytelser, også inkludert attføringsytelser, skal være på et nivå som sikrer trygdemottakerne et trygt økonomisk fundament uten å være avhengig av sosialhjelp, og at dette må være et av de viktigste tiltakene i kampen mot fattigdom?

Statsråd Ingjerd Schou: Dette bringer meg til Stortingets klare anmodning om å utrede en felles etat av trygdekontor, sosialkontor og Aetat. Det er med stor entusiasme vi har gått i gang med det arbeidet. Det er et villnis å være bruker av disse tjenestene ute i Kommune-Norge i dag, bl.a. fordi det handler om å fortelle sin lidelseshistorie på flere kontorer. Men det handler også om at tjenestene ikke er godt nok samordnet. Dette vil være en del av den utredningen som vi allerede er i gang med, som skal være ferdig første halvår, og som vi kommer til Stortinget med til høsten.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Oppfølgingen av eldreplanen og tiltak innenfor rusomsorgen er gode tiltak, men det kan neppe kalles en ny sosialpolitikk. Så vi mangler fortsatt svaret – etter hundre dager – på hva denne nye sosialpolitikken går ut på. Det er vel og bra at det kommer meldinger eller forslag til Stortinget senere, men vi kunne kanskje få et lite glimt av hva den nye sosialpolitikken går ut på. Men kanskje kan vi se trekk som viser en ny sosialpolitikk. Vi ser nemlig trekk som går ut på at det viktigste ikke lenger er å sørge for at folk ikke blir fattige, men det er å sørge for at de som er fattige, får hjelp. Det er viktig å gi dem som er fattige, hjelp, men det aller viktigste er å skape velferdsordninger og et samfunn som gjør at folk ikke blir fattige. Et eksempel er skolebøker i den videregående skole, et velferdsgode som vi har foreslått skal bli gratis for alle. Der fjerner Regjeringen pengene til det, og så sier man at man heller skal gi et stipend til de fattigste. Er det den linjen som er den nye sosialpolitikken, at vi fjerner de universelle ordningene som gjør at det ikke er forskjell på fattige og rike, og så gir vi heller veldedighet til de fattigste?

Statsråd Ingjerd Schou: Når det gjelder skolebøker, er det under en annen statsråds område, men jeg skal likevel svare på det som er det generelle. Det er at hvis vi skal ha en tiltaksplan som treffer dem det gjelder, er det viktig å forsikre seg om om det er slik at det er de universelle løsningene som er de riktige. Dette er en del av den gjennomgangen vi har bl.a. i forhold til tiltak mot fattigdom. Det er viktig i den nye sosialpolitikken at vi har gode velferdsordninger, men vi må være sikker på at de virker. Vi må også være sikker på at de virker i forhold til den enkelte og den som trenger det. Det er her skreddersømmen kommer inn. Det er i så fall gledelig hvis representanten kan være med på at det skal virke i forhold til den enkelte, men også skal være en sikkerhet i forhold til grupper, og at man er mer opptatt av skreddersøm enn det å tenke bare utjevning.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.