Per Steinar Osmundnes (KrF): «Det har i den seinare tida vore
stilt spørsmål knytte til framtidig fordeling av
bistanden i det krigsramma Afghanistan. Pressa har referert til
ein forskingsrapport frå Chr. Michelsens Institutt som åtvarar
mot ei massiv innsprøyting av midlar
til gjenoppbygging av landet etter 20 år med
krig og naturkatastrofar.
Kva vil statsråden gjere for å rette
inn bistanden slik at han er formålstenleg og ikkje
undergrev sjansen for stabil og god utvikling i Afghanistan?»
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Regjeringen legger vekt på at bistanden
til Afghanistan bygger opp om den
politiske prosessen og fredsarbeidet.
Rapporten fra Chr. Michelsens Institutt, som
var bestilt av Utenriksdepartementet, er et viktig bidrag til planleggingen
av norsk støtte, og den påpeker et helt sentralt
anliggende. Den peker på viktige problemstillinger som
vi kjenner fra f.eks. Øst-Timor og krisen der.
Regjeringen tar ikke sikte på å gå inn
med bilateral stat til stat-bistand i den nåværende
situasjonen. Det ville legge et altfor stort beslag på den
afghanske kapasiteten. Foruten bruk av multilaterale
kanaler, dvs. FN og det internasjonale banksystemet, vil
vi bygge videre på tidligere innsats gjennom
frivillige organisasjoner, bl.a. Kirkens Nødhjelp, Afghanistankomiteen
og Røde Kors.
Under det nylig avholdte Tokyo-møtet
om gjenoppbygging av Afghanistan ble
det gitt løfter om i alt 1,8 milliarder dollar
for 2002.
Det afghanske interimsstyret
har svært begrenset kapasitet. Menneskelige ressurser i
Afghanistan er dessuten utarmet,
institusjonene er i oppløsning, og økonomien er fragmentert.
På grunn av denne begrensede kapasiteten til afghanske
myndigheter vil giverkoordinering være helt avgjørende.
Samtidig er det også nødvendig å sikre afghansk
eierskap og ledelse i gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en veldig
nær sammenheng mellom koordinering og
afghansk eierskap.
Regjeringen vil benytte Norges formannskap
i Afghanistan Support Group til å arbeide
for at bistanden blir så effektiv som mulig og i samsvar
med afghanernes behov. Vi vil også arbeide for å fremme
tett koordinering på giverlandsiden – blant
FN-organisasjoner, de multilaterale utviklingsbankene, bilaterale
aktører og andre aktører, som de frivillige
organisasjonene.
Det skal opprettes et felles giverfond for
gjenoppbygging av Afghanistan. Et fond vil støtte opp om
koordineringen og forenkle oppfølgingen
av bistanden for afghanerne. Dette håper vi vil medføre
at kapasitetsproblemene på afghansk side
vil kunne håndteres. Fondet for gjenoppbygging skal administreres
av Verdensbanken i samarbeid med FNs utviklingsprogram,
UNDP, Den islamske utviklingsbanken og Asiabanken.
Tørke over to tiår
med konflikter har ført til en prekær humanitær
situasjon. Det vil være nødvendig å fortsette med
humanitær bistand parallelt med mer langsiktige utviklingstiltak
og direkte støtte til den midlertidige administrasjonen.
Det vil fra norsk side bli lagt vekt
på å se humanitær bistand i nær
sammenheng med freds- og forsoningstiltak, menneskerettigheter og
langsiktig utvikling. Av spesifikke tiltak vil vi bl.a. vurdere
støtte til administrasjonen, mine-relaterte tiltak, repatriering
og reintegrering av flyktninger. Sosiale sektorer, særlig
jenters utdanning og menneskerettigheter, vil også bli
prioritert. Andre aktuelle prosjekter vil fokusere på vannressursforvaltning
og matvaresikkerhet.
Per Steinar Osmundnes (KrF): Eg takkar statsråden for eit tillitvekkjande
svar.
Det er av fleire, no òg av statsråden
sjølv, blitt påpeikt at det einaste som på sikt
kan kontrollere og erstatte krigsherrane i Afghanistan, er ei styrking
av nasjonale institusjonar. Alternativet er at ein framleis har
ein dominans av krigsherrar innanfor ein føderal
stat, delt etter etniske og religiøse
skiljeliner. Ein av dei farane ein står overfor i dag,
er at dei rike landa i verda berre vil gi nødhjelp
og kortsiktig bistand. Ei nasjonal løysing
derimot krev eit langsiktig perspektiv og ei
oppretthalding av engasjementet frå gjevarlanda
si side utover den kortsiktige og nødvendige
nødhjelpa. Det blir såleis heilt avgjerande at
den internasjonale bistanden over ein lengre periode må understøtte
dei nasjonale krafttiltaka.
Problemet i dag er at OECD-landa
gir stadig mindre pengar i bistand, og den er no den lågaste
på 30 år. Kan statsråden og Noreg
påverke OECD-landa til å gi meir i langsiktig
bistand og dermed snu denne negative trenden, slik at land som Afghanistan
får ein enklare overgang frå kortsiktig u-hjelp
til langsiktig nasjonal utvikling?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Representanten Osmundnes" resonnement
holder skikkelig. Det er et resonnement som vi i Regjeringen fullt
ut deler, både betydningen av å styrke
de nasjonale institusjonene og at det er forutsetningen for å få til
en overgang og en stabilitet mot en langsiktig og bærekraftig
utvikling for Afghanistan.
Vi i Regjeringen er også enig
i betydningen av å satse på langsiktige tiltak.
Det er alltid et ønske fra mange givere om å være
med på kortsiktig humanitær krisehjelp, med flagget
til topps og høy sigarføring – omtrent.
Samtidig glemmer man at de langsiktige tiltakene må på plass.
Det er ikke fullt så attraktivt å reklamere
for det. Men i denne situasjonen har vi sett at selv om vi ønsker oss
en bedre giverkoordinering enn det vi hittil har hatt, er
det likevel slik at den giverkonferansen som ble avholdt
i Tokyo, synliggjorde at mange land nå stiller opp med
gjenoppbyggingsbistand og med langsiktig bistand. Så vi
har faktisk en situasjon som innebærer at mange
giverland har skjønt poenget. Vi får håpe
at det også kommer penger, for løftene
er gitt, også løftene om gjenoppbyggingsbistand
og langsiktig hjelp. Men det gjenstår alltid å se
om pengene kommer til rett tid. Der er det mange som ikke
har noen grunn til å slå seg på brystet, og
der ønsker vi å være
vaktbikkje.
Per Steinar Osmundnes (KrF): Eg takkar igjen statsråden for svaret.
I Mexico til våren skal det vere
ein konferanse der ein skal diskutere spørsmål
som går på korleis ein kan løfte menneske
ut av fattigdomen. FN har sjølv sagt at innan 2015 skal
talet på dei som lever i absolutt fattigdom, vere halvert.
Konferansen bør vere eit svært godt
utgangspunkt for statsråden og den norske regjeringa
til å påpeike at det ein nettopp må arbeide
for, er det som går på det langsiktige i forhold
til bistand. Trur statsråden at det er mogleg for den norske
regjeringa å lage eit vendepunkt på denne
konferansen, slik at dei rike landa og dei organisasjonane
som har moglegheit til å gjere noko, faktisk vil gå inn
og sjå på langsiktige løysingar?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er glad for at representanten Osmundnes
tar opp konferansen Financing for Development, Finansiering
for utvikling. Dette vil være en av de viktigste
korsveiene i internasjonal utviklingspolitikk . Det vil være
prøven på hvorvidt de internasjonale giversamfunnene
klarer å stille opp med tilstrekkelig forpliktende ressurser
for å oppfylle de utviklingsmål og tusenårsmål
som vi alle i fellesskap har satt oss.
La meg komme med en liten positiv tilbakemelding
i den sammenheng. Et forberedende møte og forberedende forhandlinger
ble avsluttet i helgen i New York, og det viser at det foreløpig
går i retning av enighet om et sluttdokument som også inneholder
forpliktende formuleringer. Dette er i hvert fall et skritt i riktig
retning, slik at vi ikke får en stor nord-sør-konflikt
på denne konferansen, som er en forutsetning for å drive
prosessen på rett spor.
Vi etterlyser selvfølgelig en vilje
hos OECD-landene til også her å følge
opp gode formuleringer med reelle ressurser. La meg si
at selv om OECD-landene har redusert sin bistand, som statistikken
viser, er det nå noen land som snur tendensen.
Det er løfterikt.