Marit Arnstad (Sp): Jeg har følgende spørsmål
til fiskeriministeren:
«En rekke kommuner har gjennom sine
nærings- og arealplaner forsøkt å disponere
land- og sjøarealer på en helhetlig måte
slik at man kan forene ulike ønsker
om utvikling av oppdrettsnæringen. Dette gjelder blant
annet Snillfjord kommune i Sør-Trøndelag.
I hvor stor grad vil sentrale myndigheter respektere
de prioriteringer man lokalt har foretatt i forhold til slike saker?»
Statsråd Svein Ludvigsen: Tilgang til areal er en av de viktigste
rammebetingelsene for havbruksnæringen. Det er ønskelig
at kommunene gjennom en oppdatert planlegging legger til rette for
at tilstrekkelige og tilfredsstillende arealer blir avklart
og sikret til en miljøvennlig og helsemessig forsvarlig
havbruksproduksjon.
Havbruksnæringen forvaltes gjennom
oppdrettsloven, med Fiskeridepartementet som ansvarlig
myndighet. Fiskeridirektoratets regionkontor treffer vedtak om lokalisering
av havbruksvirksomhet, og i behandling av lokalitetssøknader
trekkes kommunen inn som høringsinstans.
Fiskeriforvaltningen lokaliserer ikke
havbruksvirksomhet i strid med kommunenes arealplaner. Videre er det
ytterst sjelden at regionkontorene går på tvers
av de anbefalinger vi får fra kommunene, i behandlingen
av lokalitetssøknader.
Jeg mener således at fiskeriforvaltningen
i stor grad respekterer de prioriteringer som er foretatt lokalt.
Dette gjelder i forhold til både kommunale planer
og enkeltsaksbehandling.
Stortingsrepresentant
Arnstad henviste til Snillfjord kommune i sitt spørsmål.
I Snillfjord kommune har vi hatt en situasjon hvor det
ble søkt om konsesjon for blåskjelldyrking
og lakseoppdrett innenfor samme område. På grunn
av krav til avstand mellom anleggene var det ikke
aktuelt å gi begge søkere tillatelse til å drive
på lokaliteten. Snillfjord kommune ønsket
i dette tilfellet å prioritere dyrking av skjell fremfor
oppdrett av laks og ørret, for å sikre jordbruket
muligheten for tilleggsnæring.
Formålet med oppdrettsloven er å bidra
til at oppdrettsnæringen kan få en balansert
og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og
livskraftig distriktsnæring. I det legger jeg at havbruksnæringen
først og fremst skal utvikles som en selvstendig næring,
og ikke primært som en tilleggsnæring.
Etter mitt syn vil oppdrett av laks
og ørret både i dag og i fremtiden utgjøre
tyngdepunktet i norsk havbruksnæring. Skjellnæringen
er i sterk vekst, men det er fremdeles knyttet en del usikkerhet
til fremtidig produksjon og lønnsomhet.
På denne bakgrunn prioriterer derfor fiskerimyndighetene
som regel – jeg understreker som regel – oppdrett
av laks og ørret foran andre arter i konkurranse
om areal og lokaliteter. Det er bare i de tilfeller hvor
det er konkurranse om lokaliteten,
at problemstillingen blir aktuell.
Fiskeriforvaltningens lokalisering av havbruksvirksomhet
bør etter mitt skjønn, og slik må det også være, skje
innenfor rammene av de kommunale interesser. Ved
forvaltningen av næringen vil imidlertid nasjonale hensyn
i særlige tilfeller kunne gå foran lokale interesser.
Konklusjonen min blir da, både
generelt og i forhold til det spørsmålet spesielt dreier
seg om, nemlig Snillfjord kommune, at jeg mener at kommunens
syn som hovedregel bør tillegges avgjørende
vekt.
Marit Arnstad (Sp): Jeg takker for et svar som jeg velger å tolke
langt i positiv retning.
Jeg er enig i statsrådens betraktninger
omkring den respekt en skal ha for det helhetlige planverktøyet
som kommunene benytter seg av, og det forsøket på å avveie lokaliseringen
som kommunen gjør. Dette er ingen enkel problemstilling
for noen kystkommuner, men det er svært viktig
for veldig mange kystkommuner.
Når det gjelder dette konkrete tilfellet,
Snillfjord kommune, er det konkurrerende søknader. Men
matfiskoppdretteren gir uttrykk for at han ikke tar det
så veldig alvorlig om han får et nei. Det finnes
andre muligheter, andre lokaliteter. Det påpeker også kommunen.
Han har i tillegg tre oppdrettslokaliteter fra før i samme
området. Kommunen legger for sin del vekt på at
det må være muligheter for å utnytte
ulike typer oppdrett, både det som går
på matfiskoppdrett og det som går på skjelloppdrett, og også den
mer lokale tilknytningen.
Kan jeg tolke statsrådens svar så langt
at han når det gjelder dette tilfellet, er villig til å foreta
en fornyet vurdering og gå inn i en fornyet dialog
med kommunen?
Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg holder fast ved at vi i havbruksforvaltningen
skal tillegge kommunenes syn og prioriteringer stor vekt, men at
det i spesielle tilfeller er behov for å ta nasjonale hensyn.
Når det gjelder denne spesielle saken,
forstår jeg det slik at skjellsøknaden nå er
trukket tilbake. Det fremgår av kommunens saksfremstilling
at man mener at fiskeriforvaltningen har bidratt til at
søkeren gjorde det. I så fall er ikke
det uproblematisk etter mitt skjønn. Av regionkontoret
har jeg fått opplyst at de faktisk har tilskrevet søkeren
om skjellkonsesjon og gitt beskjed om muligheten til å få behandlingsgebyret
tilbake, fordi man anså en positiv behandling av lokalitetssøknaden
som lite sannsynlig.
Generelt vil jeg ikke anbefale en
slik saksbehandling. På den annen side vil det
kunne være slik i enkelte saker – jeg
understreker at det må være i helt spesielle
saker – at man kan tolke det som et velvillig tilbud fra
forvaltningen for å spare søkeren for utgifter.
Det kan derfor ha både positive og negative sider.
Men når en søker har fremmet en søknad,
skal søknaden bæres igjennom
til en sluttbehandling, med de kostnader det vil medføre
for søkeren.
Marit Arnstad (Sp): Jeg er litt usikker på hvorledes jeg
skal tolke det innspillet.
Det er klart at de som har søkt, følte
seg presset til å trekke søknaden, nettopp
på grunn av de kostnadene det innebærer
for dem som skal etablere seg, og som er ganske
store. De følte at signalet fra regionkontoret var så overveldende
at de ikke hadde noen sjanse til å få en
positiv behandling av søknaden. Det er en saksbehandling som
det kan settes spørsmålstegn ved, når
de så klart gir en søker beskjed om at en ikke
kan forvente noen ting, det er like greit å trekke
søknaden. Det er nå én sak.
Det andre som er viktig her, er at
kommunen føler seg skuffet fordi den har gått
inn i et omfattende arbeid knyttet til prosjektet om integrert
kystnæring. De har utdannet folk i hvorledes en kan drive
skjelloppdrett. De har følt at de har blitt oppmuntret
fra sentrale myndigheters side, og at de har klart å avveie
og ivareta interessene både til matfiskoppdretterne,
til de nasjonale interessene og til sine egne
lokale interesser.
Hvis kommunen tar opp denne problemstillingen igjen
med fiskerimyndighetene, er det noen som helst mulighet
for at de kan få en fornyet vurdering av dette spørsmålet?
Statsråd Svein Ludvigsen: Vi skal vokte oss vel i Stortinget for å foreta
saksbehandling av enkeltsaker.
Fiskeriforvaltningen skal i betydelig grad
ta hensyn til de prioriteringer som en kommune gjør. Det
har vi gjort, og det kommer vi til å gjøre, også med
bakgrunn i denne saken. Men jeg understreker at hvis det er riktig,
slik som kommunen fremstiller det, at fiskeriforvaltningen på en måte
har opptrådt slik at søkeren har følt
seg presset til å trekke søknaden, er ikke
det en uproblematisk saksbehandling, og det har jeg tatt opp med
fiskeriforvaltningen. Vi må ikke stelle oss slik
at det blir oppfattet på den måten.
Jeg har fra regionkontoret, som jeg sa i mitt
forrige svar, fått opplyst at søkeren
har trukket søknaden, og de hadde da tilkjennegjort at
gebyret i så fall ville bli tilbakebetalt. Det velger jeg å se
på som en positiv gest fra forvaltningen, for vi ønsker,
sikkert både representanten Arnstad og jeg, en
forvaltning som er kundevennlig, og som gir søkerne muligheter
til å spare kostnader. Men det er viktig at søkeren
til syvende og sist opprettholder søknaden. Hvis søknaden
blir fremmet, må forvaltningen behandle den på vanlig
måte.
Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål
7.