Karl-Anton Swensen (Kp): Jeg vil stille følgende spørsmål
til miljøvernministeren:
«Professor Brit Salbu ved Norges landbrukshøgskole forteller
til avisen Nordlys den 5. mars 2002 at de nå har målt
stråling av technetium-99 i tangmel produsert på norskekysten,
som er dobbelt så høy som EUs tiltaksgrense for
barn.
Hvordan vil Regjeringen forholde seg til disse
nye oppsiktsvekkende målingene?»
Statsråd Børge Brende: Årlig høstes det i Norge
ca. 20 000 tonn tang og ca. 160 000 tonn tare.
Tangmel går til matproduksjon, bl.a. som kosttilskudd samt
til produksjon av dyrefôr og gjødsel.
Tare benyttes til matindustri og medisinindustri i form av alginater.
EUs tiltaksgrense for radioaktivitet i matvarer,
som det her refereres til, er utarbeidet med henblikk på tiltak knyttet
til inntak av matvarer etter en atomulykke. Strengt tatt
gjelder altså tiltaksgrensen ikke for kontrollerte
utslipp, slik som technetium fra Sellafield, paradoksalt nok. Tiltaksgrensen
gjelder for «mat klar til å spises» – «food
ready for consumption». Generelt er tiltaksgrensen for
technetium-99 1 250 Bq pr. kg matvare. Grensene for innhold
av technetium i barnemat er 400 Bq pr. kg, fordi stråling
er mest skadelig for barn. Denne grensen gjelder mat som er merket
for bruk til barn opp til seks måneder. Prøver
av tangmel fra butikk tatt av Statens strålevern i 2000
og 2001, varierer fra 430 Bq pr. kg til 460 Bq pr. kg. En må imidlertid
ha helt klart for seg at tangmel ikke er
barnemat klar til å spises og merket for bruk til barn
opp til seks måneder.
Opplysningene fra professor Brit Salbu ved
Landbrukshøyskolen gjelder blæretang fra Hillesøy
i Troms. Det høyeste målte nivået
i en enkeltprøve er på 810 Bq pr. kg tørr
vekt. Dette er mer enn dobbelt så mye som EUs tiltaksgrense
for barnemat, og målingene ble registrert
i november 1999. Gjennomsnittet for perioden fra februar
1999 til april 2000 lå mellom 300 og 400 Bq pr. kg.
I forbindelse med det nasjonale overvåkningsprogrammet
for radioaktivitet i marint miljø, som koordineres av Statens
strålevern, blir det målt tangprøver
fra 12 faste stasjoner fordelt langs norskekysten. De høyeste verdiene
for 1999 og 2000 var på henholdsvis 510 Bq pr. kg og 621
Bq pr. kg i prøver tatt ved Utsira. Nivåene
varierer med årstidene og mellom prøvetakingsstasjonene.
Tare høstes årlig i langt
større mengder enn tang og har tilsvarende større økonomisk
betydning. Årlig høstes ca. 160 000 tonn stortare
som råvare for produksjon av alginat,
noe som gjør Norge til en vesentlig produsent
i internasjonal sammenheng.
De verdiene av technetium-99 som er målt
i tang og tare, er en påminnelse om hvor viktig det er å stanse
ytterligere utslipp av technetium til havet. Regjeringen vil fortsette
sin innsats for å stanse utslippene så raskt som mulig.
Inge
Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Karl-Anton Swensen (Kp): Først vil jeg gratulere miljøvernministeren
med det gjennomslaget man nå har fått i forhold
til innrømmelsene fra BNFL i Storbritannia, ved Sellafield-anlegget,
der man nå ikke lenger diskuterer om dette er
farlig eller ikke. Det vil jeg fra min side
se på som et stort gjennombrudd for både
det politiske og folkelige presset som ligger i dette.
Jeg synes ikke jeg fikk så veldig
konkret svar på spørsmålet
om hvordan man forholder seg til disse oppsiktsvekkende målingene,
bortsett fra at man fortsatt vil holde et jevnt press for å få stoppet
disse utslippene.
Mitt oppfølgingsspørsmål
vil bli: Har ministeren fått svar på sin forespørsel
i brev av 21. desember 2001 til Storbritannias miljøvernminister
om et moratorium på ytterligere utslipp inntil rensing
av technetium er fullt utprøvd? Jeg mener at
et utslippsmoratorium vil være den beste
garantien for troverdighet i denne sak.
Statsråd Børge Brende: Jeg er helt enig med representanten Swensen
i at det er meget positivt at eierne av Sellafield-anlegget nå ønsker å rense
det radioaktive avfallet og ikke bruke havet
som lagringsplass eller søppeldynge. Problemet
nå er at britiske myndigheter, faktisk både
helsemyndigheter og miljømyndigheter, er skeptisk til at
dette avfallet skal lagres på land, fordi det kan få for store
helsemessige implikasjoner, det kan trenge ned i grunnvannet. Det
er et stort paradoks for meg at utslipp som de mener det
er helt ufarlig å slippe ut i havet, er av en slik karakter
at de selv ikke vil lagre det på land. Det viser
hulheten i det britiske resonnementet her.
I forhold til det som ble sagt om at jeg angivelig ikke skulle være
klar nok i mitt tilsvar når det gjelder alvoret i technetium-99-inneholdet,
becquerelgraden i tang og tare, vil jeg avvise det. De som har fulgt
denne prosessen siden i fjor høst, har vel fått
med seg at ikke minst denne regjeringen har lagt virkelig
trøkk i denne saken, og kanskje er også gjennomslaget
i forhold til BNFL et resultat av det.
Karl-Anton Swensen (Kp): Nei, jeg er helt på linje med miljøvernministeren
i den jobben som Regjeringen har gjort for å legge press
for å få et gjennomslag i denne saken. Jeg er
fullt ut tilfreds med det og vil rose miljøvernministeren
for den innsatsen som gjøres. Jeg håper at man
fortsatt legger ytterligere press for å få stoppet
dette, for målet må jo være å få et
nullutslipp av technetium-99.
Kystpartiet mener i likhet med miljøvernministeren
at signalene fra BNFL vedrørende reduksjon
og stans av utslippene må tolkes med største
skepsis og usikkerhet i forhold til den britiske regjering. Min
anmodning vil være at man fortsatt opprettholder et massivt
press med nullutslipp som mål.
Statsråd Børge Brende: Først vil jeg igjen gi honnør til
representanten Swensen for å ta opp denne saken. Han har
helt rett i at de eksemplene han kommer med nå, som er
nevnt av professor Salbu, om becquerelinnholdet i tang og tare,
viser hvorfor dette ikke minst er viktig for norske
myndigheter. Vi kan ikke ha en situasjon hvor
en for oss viktig eksportnæring har et kjempeproblem i
forhold til radioaktivitet.
Når det gjelder det forrige
spørsmålet, som jeg ikke rakk å svare
på, om hva som har skjedd i forhold til det brevet jeg
sendte den britiske miljøvernministeren, Margareth Backet,
fikk jeg svar på det på nyåret, hvor hun sier
at også de nye argumentene om rensing og lagring
på land skal tas med i det videre arbeid. Jeg hadde selvsagt
håpet at hun hadde varslet at dette var en løsning som også britiske
myndigheter kan gå for hvis eierne av Sellafield ønsker å rense
og lagre.
Michael Mitcher, den andre britiske
miljøvernministeren, under Backet, kommer til Norge
gjennom Nordsjøkonferansen til uken. Jeg har skrevet et
brev til ham i forkant av det. Jeg vil ta opp denne situasjonen
på nytt med ham i et bilateralt møte som vi trolig
skal ha på onsdag.
Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål
5.