Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet
til helseministeren:
«Det er grunn til å tro at bare
under halvparten av barn med ADHD får hjelp. Bare
3 000 barn får behandling med Ritalin, som er
ett av flere hjelpetiltak. At så få får adekvat
hjelp, er svært alvorlig siden disse barna ofte
er hyperaktive med manglende konsentrasjon og impulskontroll. Mange
ungdommer med ADHD «medisinerer» seg sjøl
med rusmidler, og i fengslene er personer med ADHD overrepresentert.
Er statsråden enig i at det nå må tas
initiativ for å hjelpe barn og voksne
med ADHD, og hva vil statsråden gjøre?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Av dagens barnebefolkning regner en med at
10–20 pst. har psykiske plager som hemmer deres
daglige fungering, og at vel 5 pst. av disse har behov
for behandling. Barn og ungdom med atferdsvansker utgjør
20 pst. av henvisningene til det psykiske helsevern, mens
13 pst. har hyperaktivitet som henvisningsgrunn. For begge
diagnosegrupper er det en klar overhyppighet av gutter. En del av
disse får diagnosen ADHD. Det er en utfordring å diagnostisere
ADHD og avgrense denne diagnosen fra andre former for
uro, konsentrasjonsproblemer, dårlig impulskontroll og
atferdsproblemer.
ADHD eller Attention Deficit/Hyperactivity
Disorder er en relativt ny diagnose. Helsevesenets holdning til
og tilbud til mennesker som får diagnosen ADHD, vil variere
avhengig av hvilken aldersgruppe det dreier seg om. Det
er strenge kriterier for bruk av sentralstimulerende legemidler
når det gjelder voksne med diagnosen ADHD. Behandling
innvilges etter søknad og tillatelse fra
Statens helsetilsyn. Når det gjelder barn og unge
under 18 år, mener man å ha god effekt
av sentralstimulerende midler, og fagmiljøene er derfor
mer liberale med å forordne slik medikasjon. Det er relativt
bred faglig enighet om at det må foretas en grundig utredning
før diagnosen stilles og eventuelt Ritalin gis
til barn og unge. Det samme gjelder at forordning av sentralstimulerende
preparater aldri bør gis alene, men alltid være
en del av et sosialpedagogisk treningsprogram og følges
opp med behandling og råd til barn, pårørende,
barnehage eller skole og eventuelt andre
som har med barnet å gjøre.
Det er et alvorlig problem representanten
tar opp, og jeg er helt enig med representanten Valle i at både
barn og voksne med diagnosen ADHD må få adekvat
hjelp. Det gjøres mye godt arbeid i hjelpeapparatet. Samtidig
er jeg klar over at dagens tiltaksapparat absolutt ikke
er godt nok, verken med hensyn til kapasitet eller kompetanse.
Det er også mange pårørende
og pasienter som opplever at hjelpeapparatet ikke fungerer
helhetlig nok. Dette er også bakgrunnen for Opptrappingsplan
for psykisk helse, som innebærer at det satses
ressurser i løpet av årene 1999-2006 for å bygge
ut og kvalitetssikre tilbudet til mennesker med psykiske lidelser.
En betydelig del av denne satsingen skal gå til det psykiske
helsevern for barn og unge. Det skal satses på forskning,
kunnskaps- og kompetanseoppbygging, bl.a. innen feltet
ADHD. Et uttalt mål for tjenester fra psykisk helsevern
er at de i stadig større grad skal bygge på forskningsbasert
kunnskap.
Siden 1994 har Sosial- og helsedepartementet sammen
med Undervisnings- og forskningsdepartementet finansiert Nasjonal
Kompetanseenhet for AD/HD, Tourettes syndrom
og Narkolepsi. Enheten driver veiledning og opplæring av
helsepersonell og holder seg oppdatert når det gjelder
nasjonal og internasjonal forskning på feltet.
I det psykiske helsevern for barn og unge finnes innenfor
poliklinikker eller på sentralsykehusnivå stadig flere
nevropsykologiske og nevropsykiatriske kompetanseteam. Barne- og
familiedepartementet og Helsedepartementet satser betydelige ressurser
på utvikling og implementering av nye og internasjonalt
anerkjente behandlingsformer for å hjelpe barn og unge
med store atferdsproblemer og deres nærmeste.
Det gjøres også en
viktig innsats for å forebygge psykiske lidelser hos barn
og unge. Allikevel har vi her et stort forbedringspotensial, ikke
minst når det gjelder å samordne
og målrette tiltakene. Her trengs innsats fra alle
som har med barn og ungdom å gjøre, der særlig skolen
peker seg ut med tiltak rettet mot mobbing og rusmisbruk og for å hindre
utstøting og marginalisering av enkeltelever.
Regjeringen er opptatt av å prioritere
utvikling av tiltak og kunnskap på feltet ADHD. Jeg har
gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å starte opp
arbeidet med en strategi for en målrettet satsing i forhold
til barn og unge med psykiske lidelser. I denne sammenheng
vil jeg be fagmyndigheten se spesielt på behovet
for en særskilt innsats knyttet til ADHD.
Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes det var veldig
mye bra i det svaret.
Jeg synes det er viktig at vi erkjenner hvor
alvorlig dette problemet er. Hver dag blir disse
barna fortalt hvor umulige de er, fordi mange av dem enten har lærevansker eller
problemer med samhandling og leik med andre. Derfor
har i alle fall jeg sett at mange av dem får
psykiske tilleggsproblemer på grunn av dette. Det er nødvendig for
disse barna å ha et sett av tiltak, og noen av
disse rår ikke helseministeren
over – bl.a. nevnte han skolen. Jeg har sett hvor viktig
det er f.eks. å gi disse barna muligheter for fysisk aktivitet,
men det dreier seg også om diett, det dreier
seg om hjelp fra psykiatrien, og det dreier seg ofte
om tidlige hjelpetiltak for at vi kan se om disse barna har ADHD-problemer.
Mitt spørsmål til statsråden
er da: Vil han ta initiativ til en handlingsplan
for hjelp til disse barna, for å få det helhetlige
grepet som nettopp helseministeren
understreket var nødvendig?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Valle i at her
må en tenke helhet. Disse barna og ungdommene trenger ofte
hjelp fra mange instanser. Det er derfor avgjørende å få til
et godt samspill mellom helsetjenesten, barnevernet, spesialpedagogiske
tjenester osv. og ikke minst også med
foreldrene og andre pårørende. Jeg mener
at arbeidet med å iverksette de nye bestemmelsene
om individuelle behandlingsplaner for dem som har langvarige og
koordinerte hjelpebehov, vil være et viktig verktøy
for å møte denne gruppen. I tillegg trenger
man å styrke kompetansen gjennom kompetansesentre, slik
som jeg var innom.
Til det direkte spørsmålet
om en egen strategi: Det oppdraget jeg nå har gitt til
Sosial- og helsedirektoratet om å lage en målrettet
strategi for barn og unge med psykiske lidelser, vil ta
dette opp i seg. Jeg skal se til at dette blir et tema
i den sammenhengen.
Ågot Valle (SV): Jeg takker også for det
svaret og vil understreke hvor viktig det er at man også drar
med skoler og barnehager. Dette vil jo være de
fremste arenaene for hjelp. I den sammenhengen vil jeg understreke
behovet for at de som står nærmest barna, bl.a.
i barnehager og skoler, får tilbud om kompetanseutvikling.
Den meldinga jeg har fått, er at økonomi ofte
stanser mulighetene for kompetanseutvikling. Da er mitt spørsmål:
Vil statsråden åpne for at psykiatrimidler kan
brukes i kompetanseutviklingen for dem som står barna nærmest?
Det andre spørsmålet
gjelder de voksne. Jeg er veldig opptatt av at fengslene er overrepresentert
av disse fangene. Jeg får brev med bønn om hjelp,
og om at de ikke får den hjelpen de trenger,
bl.a. fordi fengselshelsetjenesten ikke fungerer. Vil
statsråden se på og undersøke hva slags
hjelp fanger med ADHD-problematikk får, og sørge
for at de får den hjelpen de trenger, og eventuelt
medisinering, slik at de kan fungere bedre når
de kommer ut i samfunnet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først si meg helt enig i at
det er viktig at de som møter barna tidlig og står
dem nær, har kunnskaper nok til å skjønne
at det er noen som trenger faglig hjelp. Å bygge opp kompetanse
i den forbindelse er viktig. Det ligger midler til kompetansetiltak
i Opptrappingsplan for psykisk helse, uten at jeg kan gå nærmere
inn på enkeltgrupper i den forbindelse her og nå.
Men jeg er opptatt av at skolehelsetjenesten og helsestasjonene
må styrkes i forhold til det å komme tidlig til.
Dette er jo en del av helsetjenesten
som møter hele den unge befolkningen
i en veldig avgjørende og sårbar fase, og derfor
er nettopp styrking av helsestasjonene en viktig del av
Opptrappingsplan for psykisk helse.
La meg til slutt si: Når det gjelder
fengselshelsetjenesten, vil jeg se på de spørsmålene
som representanten Valle reiser i forbindelse med oppfølgingen
av det generelle tilsyn Helsetilsynet har hatt av fengselshelsetjenesten
i fjor.