Ågot Valle (SV) (komiteens leder): Den årlige behandlinga av Riksrevisjonens kontroll med statsrådens forvaltning av statens interesser i selskaper, banker mv. gir oss en god oversikt over hva som skjer på dette området. Målet for Riksrevisjonens kontroll er å ta standpunkt til om statsråden har utøvd sin oppgave som forvalter av statens interesser i tråd med Stortingets forutsetninger og vedtak.

Ett av de temaene som tas opp, er anmerkningene som Riksrevisjonen har kommet med i forbindelse med statsrådens forvaltning av Selskapet for industrivekst SF, SIVA. Et flertall i komiteen kommer med kritikk overfor departementet og ber Regjeringa redegjøre for i hvilke andre konkrete saker Riksrevisjonen er blitt nektet dokumentinnsyn og begrunnelsen for avslaget. SV er med i dette flertallet, og SVs videre holdning vil Christian Holm gjøre rede for senere.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen har hatt opp forhold vedrørende statsrådens forvaltning under en rekke departementer, og komiteen forventer at forhold som komiteen og Riksrevisjonen har kommentert, blir rettet opp.

Jeg vil så gå over til å ta for meg det SV har skrevet i merknader om NRK. Vi stiller oss undrende til at komiteen ikke vil be Riksrevisjonen undersøke i hvilken grad NRK etter å ha blitt omdannet til aksjeselskap følger opp prinsippene for en allmennkringkaster, og hvilke tiltak som er iverksatt fra departementets side for å ivareta disse prinsippene. Og det er ikke hvilke som helst prinsipper. NRK er vår viktigste kulturinstitusjon. NRK har et viktig demokratioppdrag, NRK har et viktig medansvar for å sørge for at den norske flerkulturelle befolkningen har kunnskapsgrunnlag til å delta i viktige debatter, og skal sørge for at vi har et mangfoldig tilbud av nyheter, fakta, kommentarer og debatter om samfunnsspørsmål, slik det står i vedtektene for NRK. På mange måter står NRK for kvalitet, men det er grunn til uro for en økende kommersialisering av NRK, med økende fokus på seertall. Dette har vi fått flere eksempler på, og debattene har i det siste gått høyt rundt nedlegging av viktige programmer som ivaretar disse prinsippene.

Debatten rundt distriktskontorer hører også hjemme her. SV etterlyser en debatt om hvorvidt Stortinget gjennom departementet utøver det aktive eierskapet som trengs, når markedskreftene mer og mer blir premissleverandører for utviklinga på mediefronten, som NRK er en del av. Jeg tror i hvert fall at Riksrevisjonen er fri til å ta opp dette forholdet, uavhengig av hva komiteen og Stortinget sier, og det gir meg et håp.

Jeg viser for øvrig til de merknadene som komiteen har kommet med på de andre departementsområdene.

Berit Brørby (A): Det er bare en kort merknad fra Arbeiderpartiets side. På side 4 spalte 2 i innstillingen er SIVA, forholdet mellom SIVA og Riksrevisjonen og behovet for innsyn i dokumenter omtalt. Komiteen har der en ganske krass merknad, hvor man sier at man «stiller seg undrende til departementets henvisning til regjeringens høringsuttalelse til forslag om ny lov og instruks for Riksrevisjonen», og at de bruker det som begrunnelse for avslaget til innsyn.

Der har jeg på vegne av Arbeiderpartiet lyst til å legge til følgende: Hvor stor innsynsrett Riksrevisjonen skal ha i framtiden, vil Arbeiderpartiet gjøre kjent gjennom det arbeidet som Ranveig Frøiland-utvalget holder på med, og som skal være ferdig den 15. juni i år.

Men vi har også lagt merke til at det er to regjeringer, både regjeringen Stoltenberg og regjeringen Bondevik, som har utarbeidet en uttalelse, og de har lagt seg på en forholdsvis restriktiv linje i forhold til hva Riksrevisjonen skal ha av innsynsrett i interne dokumenter. Det ligger selvfølgelig til grunn for Arbeiderpartiets videre arbeid med dette spørsmålet, men vil ikke være absolutt i vår vurdering.

Martin Engeset (H): Jeg har også bedt om ordet for å kommentere nærmere de spørsmål som reises i forbindelse med det som står i sakspapirene under punkt 3.2 i forhold til SIVA og dokumentinnsyn. Det vi der involveres i gjennom det Riksrevisjonen har skrevet i sin rapport til Stortinget, reiser en rekke prinsipielle spørsmål. Disse prinsipielle spørsmål må selvfølgelig finne sin avklaring gjennom den lovbehandling Stortinget skal ha i forhold til ny lov for Riksrevisjonen. Det legger vi til grunn. Derfor skal vi ikke på noen måte bruke denne saken som forskuttering av denne lovbehandlingen. Allikevel kan det være greit å vie litt tid til vurderinger av de spørsmål som saken reiser.

Til grunn for Stortinget, uansett parti og uansett hvem som er i regjering, bør ligge at Riksrevisjonen er og skal være Stortingets kontrollorgan. Da er det interessant å merke seg at i et brev av 6. juli 2001 omtaler Kommunal- og regionaldepartementet at det er tvilsomt hvor langt Riksrevisjonens rett går med hensyn til å kreve fremlagt notater osv. Jeg kan vanskelig se at det er så tvilsomt hva som er gjeldende rett og gjeldende praksis. Gjennom en årrekke er ikke jeg kjent med at det har vært et hyppig forekommende fenomen at Riksrevisjonen har vært nektet innsyn. Når det er sagt, kan det være greit med tanke på den lovbehandling vi senere skal i gang med, å få klarlagt i hvilken grad dette har skjedd. Derfor er det en samlet komite som ønsker at vi får oss forelagt en oversikt over i hvilke konkrete tilfeller man faktisk har nektet Riksrevisjonen innsyn. Det skal bli nokså spennende å se hvor tykk den rapporten blir. Under enhver omstendighet kan det være svært nyttig at vi har en felles oppfatning av hva som er gjeldende praksis før vi skal ha en endelig avklaring på disse prinsipielle spørsmål. Jeg tror vi kommer galt av sted hvis ulike parter snakker forbi hverandre i forhold til hvorvidt nytt forslag til lov, når det kommer, innebærer en innskrenkning eller en utvidelse av Riksrevisjonens innsynsrett. Jeg for min del vil legge til grunn at det ikke er noe behov verken for noen innskrenkning eller utvidelse av Riksrevisjonens innsynsrett, men at vi bør lovfeste det som har vært gjeldende praksis. Men det spørsmålet kommer vi altså tilbake til.

Christian Holm (SV): Jeg har vært ordfører for den delen av saken som har dreid seg om SIVA, så jeg tenkte jeg skulle gjøre litt rede for de merknadene som komiteen har.

Det dreier seg konkret om at Riksrevisjonen bad om innsyn i et notat om framtidig organisering og forvaltning av SIVA, Selskapet for industrivekst. Det ble avslått av departementet, også spørsmålet om innsyn i deler av dokumentet. Og det fremgår av korrespondansen mellom departementet og Riksrevisjonen at man har ulik forståelse av innsynsretten.

Departementet viser til at dette dreier seg om et notat med departementets interne overveielser og diskusjoner, og at man ut fra lovtolkninger og praksis ikke har kunnet se at Riksrevisjonen kan kreve slike dokumenter fremlagt. Departementet viser bl.a. til Regjeringens forslag om at Riksrevisjonen ikke skal kunne kreve innsyn i dokumenter fra Regjeringen eller departementene som gir til kjenne overveielser av politisk art.

Riksrevisjonen på sin side anfører at det må tilligge revisjonen selv å avgjøre hvilken informasjon man trenger for å utføre de kontrolloppgavene som man er pålagt av Stortinget, og at i praksis har det bare vært regjeringsnotater som har vært unntatt fra dette.

Det er en samlet komite som uttaler at man ikke kan se forhold som tilsier at det aktuelle dokumentet ikke burde vært utlevert.

Flertallet, dvs. Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet, har dertil stilt seg undrende til at departementet bl.a. legger en høringsuttalelse fra Regjeringen til ny lov for Riksrevisjonen til grunn. Flertallet understreker at innsynsretten ikke vil være avklart før ny lov er vedtatt, slik det også har vært påpekt fra andre talere her nå.

Det er en samlet komite som på bakgrunn av dette ønsker en redegjørelse fra departementet om hvilke andre saker som Riksrevisjonen har blitt nektet innsyn i, og begrunnelsen for disse avslagene. Komiteen har her ikke samlet seg om en felles formulering, men jeg oppfatter forskjellen mellom merknadene fra flertallet og mindretallet som nyanser.

Flertallet sier også at man ønsker klarhet i disse forholdene før utkastet til ny lov for Riksrevisjonen legges fram for Stortinget.

Nå har jeg oppfattet det slik at Arbeiderpartiet og Høyre har tatt visse forbehold, eller moderert litt den etter mitt syn nokså klare kritikken som kommer fram i merknadene. SV har for sin del i en merknad sammen med Fremskrittspartiet gått videre og understreket at Riksrevisjonen må ha full frihet til selv å velge hvilke dokumenter som er nødvendige for å oppfylle kontrollfunksjonen. Unntaket har vært, som jeg nevnte, regjeringsnotater.

Departementet har anført at man ikke er kjent med uttalelser fra Stortinget som støtter den tolkningen av innsynsretten som Riksrevisjonen legger til grunn. Jeg har ikke oversikt over hva Stortinget har sagt, eventuelt ikke sagt, om dette. Men vi ser det iallfall slik at de til dels enstemmige merknadene fra komiteen i denne saken må oppfattes som en slik uttalelse.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg synes dette er en litt trist dag. Som flere talere har vært inne på, så snakker man om at man senere skal komme frem til en avklaring på et spørsmål som hittil har vært avklart. Det har vært avklart hele tiden inntil denne saken dukket opp at Riksrevisjonen selv bestemmer hvilke dokumenter Riksrevisjonen skal ha innsyn i. Det har ikke vært noen uklarheter om det. Det var den foregående regjering som skapte denne uklarheten, og i dag stadfester altså flertallet i denne salen at den uklarheten skal være der. Det er oppsiktsvekkende, bekymringsfullt og sjokkerende.

Tenk om administrerende direktør i en større bedrift sa når revisor bad om å få innsyn i noen dokumenter: Nei, det får du ikke! Og hvis man kom i det offentlige rom og det het at en leder i et stort, kjent selskap nektet den statsautoriserte revisoren innsyn for å kunne kontrollere og undertegne regnskapene for at de skulle gå til Brønnøysund, da ville det blitt et ramaskrik med krav om inngrep, om bedre lovgivning, og man ville slå fast prinsippet om at revisor selv bestemmer hvilke dokumenter han skal se. – Slik er det når det gjelder alle andre.

I dag skaper altså stortingsflertallet, alle unntatt SV og Fremskrittspartiet, uklarhet om den praksis og den sedvane som har vært, nemlig at selvsagt – jeg sier selvsagt, for at dette diskuteres i det hele tatt, er merkverdig – må det være Riksrevisjonen, kontrolløren, som bestemmer hva kontrolløren trenger av innsyn for å foreta sin kontroll. Det flertallet nå skaper usikkerhet om, er nettopp at nå kan den kontrollerte kanskje få lov til å begrense innsynet til kontrolløren. På alle andre områder ville dette vært uhørt. Hva i all verden er det som går av stortingsflertallet når de nå plutselig begynner å snakke om at dette skal vi komme tilbake til?

La meg lese litt fra en merknad i innstillingen, som burde vært fra en enstemmig komite:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Riksrevisjonens bemerkning om at det ikke vil være mulig å gjennomføre en effektiv kontroll dersom den kontrollerte selv skal bestemme hvilke dokumenter kontrolløren skal få innsyn i.»

Dette mener altså ikke Høyre, dette mener ikke Arbeiderpartiet og dette mener ikke Kristelig Folkeparti – og de foretar en såkalt utsettelse av saken til et utvalg som arbeider, kommer med et nytt forslag til lov for Riksrevisjonen.

Det er jo nå man skaper uklarheten. Første gangen Stortinget har anledning til å slå fast noe som har vært gjeldende, sier stortingsflertallet nei. Jeg skjønner ikke hva som går av flertallet. Vi prøver overfor en del andre land å undervise i hvordan riksrevisjoner skal bygges opp, og hvilke prinsipper som skal legges til grunn, og så fraviker plutselig flertallet selv det prinsippet.

Det er klart at noen partier har vært og er veldig opptatt av å komme i regjering. Av og til lurer jeg på om de har glemt hvorfor de kom i regjering, når de er kommet dit. Men det ser ut til at man er så opptatt av det, man er så opptatt av å være der, og ikke bli kontrollert, at man omtrent gir direktiver til sine egne medlemmer i nasjonalforsamlingen om å lempe på kontrollmulighetene, for det kan være ubehagelig. Så sitter medlemmene i nasjonalforsamlingen, og i stedet for å være medlemmer av nasjonalforsamlingen er de utsendte medarbeidere for Regjeringen, som ikke liker noen utidig kontroll.

Jeg er sjokkert over at flertallet ikke er med på den merknaden fra SV og Fremskrittspartiet. Det er slik det har vært inntil denne saken med SIVA dukket opp. Nå er det skapt uklarhet, nå er det skapt forhåpninger i enkelte deler av statsforvaltningen om at de kanskje kan begynne å slå tilbake mot brysomt innsyn fra Riksrevisjonen. Det er etter vår oppfatning helt uakseptabelt.

Jeg synes det er trist at vi også i Norge skulle komme til det stadiet, vi som prøver å undervise alle andre land om at de skal innføre det vi har hatt, men som vi nå altså på en måte forlater. For den uklarheten man snakker om at man skal komme tilbake til, har ikke vært der før i dag. Dette er det eneste kjente eksempel på at Riksrevisjonen er nektet innsyn i nyere tid. Istedenfor å slå fast at det var et engangstilfelle, som vi ikke skal ha noe mer av, lager nå flertallet en uklarhet. Det synes jeg er trist og leit, og det er ikke den norske nasjonalforsamling verdig.

Modulf Aukan (KrF): Riksrevisjonen legg kvart år fram dokumentet om kontroll med statsrådens, altså departementets, forvaltning av statens interesser i selskap og bankar. For 2000 har Riksrevisjonen merknader til statsrådens forvaltning av Selskapet for industrivekst, SIVA, som er omtalt her i dag.

SIVA er eit nasjonalt føretak for auka verdiskaping og sysselsetjing i distrikta. Føretaket hadde gjennomsnittleg 40 tilsette i 2000 og 32 dotterselskap. Føretaket hadde pr. 31. desember 2000 ein innskotskapital på 514,5 mill. kr mot 244,5 mill. kr i 1999.

Merknaden frå Riksrevisjonen går ut på at dei er nekta innsyn i eit dokument som omhandlar spørsmål knytte til Kommunal- og regionaldepartementets forvaltning av statens interesser i SIVA. Riksrevisjonen har overfor Kommunal- og regionaldepartementet bede om å få tilsendt kopi eller avgrensa utdrag frå eit notat frå Regionalpolitisk avdeling om «SIVA – Framtidig organisering og geografidimensjon».

Departementet har nekta innsyn i dokumentet. Riksrevisjonen uttrykkjer at den vanskeleg kan utføra den kontrolloppgåva den er pålagd av Stortinget, om forvaltninga skal bestemma kva for dokument Riksrevisjonen kan få innsyn i. Departementet stiller spørsmål om kor langt Riksrevisjonen sin rett går når det gjeld å krevja innsyn i notat som inneheld interne drøftingar og diskusjonar. Kommunal- og regionaldepartementet viser til at dei ikkje kan sjå at Stortinget har gjeve støtte til den rettsoppfatninga Riksrevisjonen her er talsmann for. Kommunal- og regionaldepartementet meiner derfor at det ikkje bør gjerast endringar i noverande praksis før Stortinget har behandla forslag til ny lov om og instruks for Riksrevisjonen. Departementet har elles sagt at dei står til disposisjon for Riksrevisjonen med omsyn til å gje alle opplysningar om departementet sin politikk på det enkelte området.

Saka omhandlar ikkje berre det særskilde tilfellet med SIVA. Saka med SIVA er viktig å omtala, men når eg tek den opp, er det først og fremst av omsyn til at problemstillinga er prinsipiell. Saka dreier seg om innsyn i dokument på generell basis. Det gjeld viktige spørsmål for Stortinget sin kontroll med Regjeringa, og det har derfor konsekvensar for maktbalansen i vårt politiske system. Kristeleg Folkeparti vil understreka at Stortinget sin kontroll med forvaltninga er eit grunnleggjande element i vår statsskikk, og at Riksrevisjonen er ein nødvendig reiskap for at Stortinget skal kunna føra ein slik kontroll. Det er derfor positivt at det no er teke initiativ til ein gjennomgang av det samla regelverket for Riksrevisjonen. Stortinget har sjøv vedteke reglar om offentlegheit for store delar av si verksemd. Ein har m.a. vedteke at dokument og høyringar i saker som komiteane behandlar, skal vera offentlege. Sidan det ser ut til å vera litt ulikt syn på praksisen med innsyn, ser Kristeleg Folkeparti det derfor som positivt at det no er ein gjennomgang av det samla regelverket for Riksrevisjonen.

Vi er for auka openheit og offentlegheit som eit ideal, og vi er mot eit lukka samfunn. Det gjeld òg arbeidet i departementet. Samarbeidsregjeringa arbeider for meir openheit og innsyn i forvaltninga. Det legg ein vekt på i Sem-erklæringa, og det har vore eit ønske om at offentlegheitsprinsippet skal bli meir konsekvent gjennomført. Likeins skal folk flest veta om at Stortinget har eit organ som er i stand til å passa på at ting går rett for seg. Det er særskilt viktig m.a. for å kunna førebyggja korrupsjon og økonomisk utruskap. Riksrevisjonen bør derfor ha eit best mogleg grunnlag for å kunna gjera sine vurderingar.

Men når det er sagt, ser Kristeleg Folkeparti klart at det i visse tilfelle kan bli vanskeleg å etterleva total openheit. Behovet for å bevara fortrulegheita når det gjeld Regjeringa og departementet sine interne drøftingar, er ein godteken og parlamentarisk praksis som det er viktig å ta omsyn til. Eg vil derfor peika på at regjeringsnotat og det som skjer før det av politiske vurderingar, som m.a. notat til statsrådane og mellom statsrådane, klart bør vera unnateke Riksrevisjonen sitt innsyn. Om desse skal vera opne, vert det vanskeleg å ha fortrulege drøftingar, og det gjer det såleis svært vanskeleg å utforma politikken. Riksrevisjonen kan likevel ikkje formidla slik informasjon til Stortinget, så dokumenta vil ikkje bli opne for offentleg innsyn.

Kristeleg Folkeparti ønskjer eit ope samfunn, men det treng ikkje vera motsetningar mellom ei slik openheit og moglegheita til reelt å kunna utforma ein politikk i praksis.

Kjell Engebretsen (A): Representanten Hagen synes dette er en trist og sørgelig dag, og det kan det kanskje bli hvis man legger vel mye i hva det eventuelt skulle være uenighet om her. Jeg tror at uenigheten er svært liten, og at det mer er et spørsmål om hvilken type temperament og hvilken type tålmodighet man har for å få systemer på plass. Jeg tror at én av de grunnleggende divergensene mellom representanten Hagen og en del andre representanter her i huset, er nettopp dette som Hagen selv brukte som bilde, nemlig bedriften. Det er klart at hvis man trekker en absolutt parallell og oppfatter statsforvaltningen, Regjeringen, som en bedrift, er jeg enig med Hagen. Men det er altså en del andre ting som ligger inne i forvaltningen av en stat, av et samfunn. Flertallet fraviker ikke disse prinsippene, som Hagen meget fortjenstfullt presenterer herfra, men vi sier at nå er det en ny lov rundt hjørnet, vi legger ting på plass der.

I denne konkrete saken, om SIVA, er merknadene meget klare. Flertallet ser ikke at det var noen grunn til at Riksrevisjonen ikke skulle ha innsyn i denne saken, altså har man ikke flyttet steiner i noen gal retning her. Man sier at her burde Regjeringen hatt innsyn, og representanten Aukan pekte på en del av disse tingene som må ivaretas for at dette innsynet skal være praktisk og fornuftig. Men hovedprinsippet er at Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen, naturligvis skal ha innsyn i alt som er nødvendig og relevant for deres kontroll på vegne av Stortinget. Det må heller ikke være slik at man lager ordninger som hindrer at Regjeringens interne arbeid fram mot en beslutning kan være der hvor det bør, nemlig i Regjeringen.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg føler at det er enkelte som later som de ikke forstår den prinsipielle diskusjonen som foregår her, så jeg skal stave det en gang til. Det er relativt enkelt.

Hvis det er ulike syn mellom et departement eller en regjering og Riksrevisjonen når det gjelder et dokument som Riksrevisjonen ønsker utlevert for å kunne gjennomføre sin kontroll, er det da departementets eller regjeringens syn som skal være gjeldende, eller er det Riksrevisjonens syn som skal være gjeldende? Så enkelt er det. Det kan ikke være begge deler. Vi snakker her om de situasjoner hvor det er uenighet, som det altså var med Kommunaldepartementet. Her svarer SV og Fremskrittspartiet klinkende klart: Hvis det er uenighet om hva Riksrevisjonen skal få av dokumenter, så er det Riksrevisjonen som bestemmer. Stortingets kontrollorgan står over regjering og departement. Det slår vi klart fast. Det gjør ikke de øvrige partier. De velger ikke å ta stilling til det prinsipielle spørsmålet. Alarmen burde jo gå når Riksrevisjonen – jeg siterer fra innstillingen på side 4 – uttaler:

«Riksrevisjonen vil også peke på at det gjennom langvarig praksis er lagt til grunn at lov om statens revisjonsvesen § 2 også gir rett til dokumentinnsyn, og i praksis har bare regjeringsnotater vært unntatt. Riksrevisjonens rett til informasjon omfatter derfor også innsyn i forvaltningens interne dokumenter når disse etter Riksrevisjonens oppfatning er relevante for å belyse den problemstilling som undersøkes.»

Vi sier at vi ikke skal ha noen endring av praksis i den eksisterende lovgivnings § 2, som Kommunaldepartementet la opp til.

Det er klart at man heller ikke kan se denne saken helt isolert fra det utvalget som nå er i arbeid, som flere andre har vist til. Det er også vist til Regjeringens høringsuttalelse. Det er den departementet, eventuelt embetsverket i departementet, klamrer seg til, at den foregående regjering for første gang sådde tvil om det i sin høringsuttalelse om ny lov om Riksrevisjonen til det som kalles Grunnlovsutvalget. Det var i seg selv oppsiktsvekkende at regjeringen Stoltenberg hadde det syn som den gav uttrykk for. Det vakte ganske stor oppmerksomhet mange steder, særlig selvsagt hos Riksrevisjonen, som nå ser et forsøk fra forvaltningen på å begrense Riksrevisjonens innsyn. Det er det dette dreier seg om. De øvrige bør ikke late som om det dreier seg om noe annet!

Enda mer sjokkerende ble det jo da regjeringen Bondevik stadfestet det samme syn som regjeringen Stoltenberg. Vi har hatt to regjeringer etter hverandre som på en måte – det kan i hvert fall virke slik – opptrer mer som forvaltningens forlengede arm overfor Stortinget og Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen, enn å sørge for at vi får et skikkelig system som vi kan være bekjent av utad. Da blir det uklart når de øvrige partier ikke kan svare et krystallklart ja, i en konflikt er det Riksrevisjonen, Stortingets kontrollorgan, som skal være vinner over – i denne sammenheng – regjering og departement, de underordnede. Dette dreier seg om en relativt langvarig kamp mellom regjering og storting. Nå er det altså et stortingsflertall som ønsker at Regjeringen skal vinne den maktkampen. Det er det oppsiktsvekkende. Man bør ikke late som man ikke er klar over det.

Modulf Aukan blandet begrepene noe voldsomt. Når Riksrevisjonen ber om innsyn, har ikke det noe med å få offentlighet omkring det å gjøre. Man må ikke blande sammen offentlighet og innsyn fra en revisor. Riksrevisjonen skal ikke be om innsyn for å sende dokumentet til Dagbladet. Riksrevisjonen skal ha innsyn i dokumentet for å kunne forta sin egen revisjon. Det er det dette dreier seg om. Det har ingenting med offentlighet og det offentlige rom å gjøre i det hele tatt.

I og med at en fra Regjeringen omsider har bedt om ordet, har jeg lyst til å stille et spørsmål. Jeg siterte fra Riksrevisjonens uttalelse. Det hadde vært artig å få stadfestet at den sittende regjering altså er uenig med Riksrevisjonen. Er det slik å forstå at den sittende regjering ønsker adgang til å nekte innsyn i dokumenter som Riksrevisjonen selv mener de har behov for? Det er det prinsipielle. Er det virkelig Regjeringens holdning at hvis Regjeringen har et dokument som den nødig vil at Riksrevisjonen skal få tak i, er det da slik å forstå at man ønsker et styringssystem og et demokratisystem som er slik at en regjering eller et departement da skal kunne nekte det dokumentet utlevert til Riksrevisjonen? Her kan man si et klart ja eller nei. Man kan si: Ja, vi i Regjeringen ønsker makt til selv å avgjøre hvilke dokumenter kontrolløren, Riksrevisjonen, skal få. Eller si det slik: Vi som regjering vil overlevere ethvert dokument som Riksrevisjonen ber om, uten noen innsigelser? Utfordringen går til finansminister Per-Kristian Foss.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg skal ikke delta i debatten om hvilke meninger som skal tillegges ulike fraksjoner som har uttalt seg i komiteinnstillingen. Jeg legger imidlertid til grunn at det er et flertall i salen som har uttalt at man ønsker å drøfte spørsmålet om praksis når det gjelder innsynsrett utover den konkrete saken, SIVA-saken, som er omtalt i innstillingen, at man på mer generell basis ønsker å drøfte det i tilknytning til ny lov om Riksrevisjonen, og henviser bl.a. til det såkalte Frøiland-utvalget. Slik sett tror jeg det er meget fornuftig å kunne se sakene i en helhet. Jeg oppfatter det ikke slik at man i den enkeltsaken som er omtalt i innstillingen, har innskrenket Riksrevisjonens innsynsrett på noen som helst måte.

I innstillingen har man også anmodet Regjeringen om å redegjøre for i hvilke andre konkrete saker Riksrevisjonen har blitt nektet innsyn og begrunnelsen for dette. Et slikt materiale vil Regjeringen legge til rette for. Man kan alltid diskutere hvilken informasjonsverdi som ligger i det. Forutsetningen for å kunne spørre om materialet er at man kjenner til det. Det er jo ikke alle interne politiske dokumenter i et departement som slik sett journalføres.

Til spørsmålet om hvorvidt denne regjering ønsker å nekte innsyn i større grad enn tidligere, kan jeg bare slå fast at det ønsker vi ikke å gjøre. Jeg oppfatter det slik at en ved henvisningen til den høringsuttalelsen som er sendt Frøiland-utvalget fra denne regjering og fra den forrige regjering, nettopp fastslår at man ikke ønsker noen endring i praksis, iallfall ikke i innskrenkende retning.

Jeg er klar over at en slik høringsuttalelse har begrenset verdi, men det er nå tross alt i denne sammenheng at den sittende regjering har uttalt seg generelt om innsynsretten. Jeg oppfatter det ikke som noen innskrenkning i forhold til spørsmålet fra representanten Hagen.

Martin Engeset (H): Jeg føler behov for på tampen av debatten å komme med noen korte merknader til representanten Hagen, som jeg synes også i denne sak utviser en betydelig evne til å koke suppe på en spiker.

Det er i grunnen ganske enkelt å drive politikk og demagogi hvis man tar utgangspunkt i å karikere politiske motstanderes ståsted, for deretter å gå til angrep på standpunkter man ikke har. Så jeg vil anbefale representanten Hagen å legge til grunn hva man faktisk sier. En samlet komite slår fast, hvilket også representanten Engebretsen tidligere har gjort klinkende klart rede for, at angjeldende dokument skal Riksrevisjonen få se.

Vi ønsker ikke gjennom denne saken å starte en realitetsbehandling av saken om ny lov for Riksrevisjonen – det er jo det representanten Hagen egentlig legger opp til. Det får vi gjøre når vi får den saken til behandling. Det kan i grunnen være greit å ha en sak foran seg, med sakspapirer og en grundig komitebehandling på forhånd, før en konkluderer hvordan dette skal være. Men en ny lov for Riksrevisjonen er underveis, og den saken ser vi frem til å behandle.

Jeg vil bare minne om det jeg sa i mitt første innlegg, at mitt og Høyres utgangspunkt i den saken vil være at det ikke er behov for å innskrenke Riksrevisjonens innsynsrett. Jeg tror heller ikke det er behov for å utvide Riksrevisjonens innsynsrett. Men det det nok er behov for, er å lovfeste – klinkende klart – hva som er gjeldende praksis.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.