Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at statsminister Kjell Magne
Bondevik og statsråd Ansgar Gabrielsen vil møte
til muntlig spørretime.
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. –
Vi starter da med første
hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn
Jagland.
Thorbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.
Arbeiderpartiets fraksjon i utenrikskomiteen
leverte i dag inn et forslag som går på å be
Regjeringen opprette et folkefond for de palestinske
flyktningene, der staten forutsettes å bidra med et betydelig
beløp og folk inviteres til å gi sin skjerv. Vi
må omsette folks harme over det som skjer i Midtøsten,
til noe konstruktivt. Det kan ikke bli noen
fred uten at det skapes en fremtid for de palestinske
flyktningene. Spørsmålet har hele tiden
vært det vanskeligste i forhandlingene, og skal det løses,
må det internasjonale samfunn ta et ansvar. Vi står
overfor den største internasjonale aksjon
noensinne hvis dette skal løses. Norge må ta
et ansvar for å bane vei for et slikt internasjonalt
ansvar, og derfor fremmer vi dette forslaget. Det kan således
lette partenes vei tilbake til forhandlingsbordet.
Jeg vil spørre om statsministerens
holdning til dette.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statsministerens og Regjeringens holdning til
en økt innsats for palestinske
flyktninger er positiv. Som kjent bevilger Norge allerede
ganske betydelige midler over statsbudsjettet til arbeid
blant og for palestinske flyktninger.
Det er åpenbart, etter det som har skjedd i de
siste ukene, at behovet har blitt svært mye større. Norge
har som kjent formannskap i den såkalte
giverlandsgruppen, hvor vi har tunge aktører inne, som
EU, USA, Canada, Japan. Som formannskap skal
vi nå etter planen stå som vert for
en giverlandskonferanse her i Oslo i slutten av denne
måneden. Da vil det etter mitt syn være
helt naturlig å drøfte hvordan vi kan forsterke
innsatsen for gjenoppbygging av de palestinske
områder og ikke minst en
innsats overfor palestinske flyktninger.
Så en slik tanke om at Norge skal kanalisere
noe av sine midler gjennom et fond, skal vi ta opp til
en positiv vurdering og gjerne også drøfte med våre
partnere i giverlandsgruppen. Det avgjørende er ikke
formen på dette, det avgjørende er at det blir
en gigantisk innsats overfor palestinske
flyktninger, og jeg er helt enig med representanten Jagland i at
flyktningspørsmålet er ett av de helt sentrale
for å legge grunnlaget for en forhåpentligvis
varig fredsløsning i området. Først må vi
nå få en våpenhvile, få Israel
til å trekke seg ut av de palestinske
områdene, palestinerne
til i større grad å bekjempe terror og selvmordsaksjoner,
og så må dette umiddelbart over i en politisk
forhandlingsprosess, hvor flyktningspørsmål, grensespørsmål,
bosettingsspørsmål og ikke minst spørsmålene
omkring Jerusalem blir de vanskeligste og avgjørende.
Thorbjørn Jagland (A): Jeg takker for et positivt svar.
Jeg er klar over at Norge allerede
bevilger mye penger til det humanitære arbeidet inne
i flyktningleirene, og at vi også har bidratt
betydelig til arbeidet for å bygge opp palestinske
myndigheter og institusjoner og velferd i Palestina. Men
dette dreier seg om hva som skal være flyktningenes
fremtid utenfor leirene. Hvis man ikke får til
en stor internasjonal aksjon for dette, vil fremtidige forhandlinger ikke
kunne lykkes. Dette har vært det vanskeligste spørsmålet.
Det internasjonale samfunn må ta på seg ansvaret
for å løse dette, for ellers vil det
for det første være vanskelig
for partene å gå tilbake til forhandlingsbordet,
og hvis de kommer til forhandlingsbordet, vil det igjen være
vanskelig å løse
dette spørsmålet. Norge kan her gå foran
i å dra med seg de internasjonale samfunn for å gjøre
en innsats når partene kommer tilbake til forhandlingsbordet – altså finne
en løsning for flyktningene på annen måte
enn å fortsette å leve i disse leirene.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er selvsagt enig i at målet er
at flyktningene skal ut av flyktningleirene, for der er det en svært
dårlig situasjon for mange av dem, og den har
blitt ytterligere forverret gjennom det som har skjedd i den senere
tid. Jeg er enig i at flyktningenes framtid nå på mer
permanent basis blir ett av de viktige spørsmål.
Norge ønsker å gå foran
og gjøre det representanten Jagland kalte «dra
med seg de internasjonale samfunn», men vi er selvsagt
helt avhengig av de tunge aktørene, som USA, EU, Japan,
Canada og andre, både de som er med i Giverlandsgruppen,
og de som ikke måtte være det.
Selvsagt må FN helt sentralt inn, slik de også i
dag er det i flyktningarbeidet. Dette synes jeg det er naturlig
at vi nå drøfter når nettopp
Giverlandsgruppen skal ha sitt møte i Oslo
i slutten av denne måneden, for der er flere av de sentrale
aktørene med.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Haakon Blankenborg.
Haakon Blankenborg (A): Eg forstår statsministeren slik at
han er open for å stø eit forslag om eit folkefond for
palestinske flyktningar med sikte
på å bidra til ei løysing av problema
i Midtausten. Vi ventar naturlegvis ikkje at statsministeren
over bordet skal seie absolutt ja eller nei. Stortinget
skal først behandle forslaget, og så går
det til Regjeringa. Men det er viktig at statsministeren er open
for forslaget. Det er også viktig at dette forslaget – om
det skulle bli aktuelt – ikkje blir forseinka
av andre prosessar, for eit slikt fond kan bli oppretta
uavhengig av andre prosessar, f.eks. det som også skjer
i Givarlandsgruppa. Det er derfor ingen grunn til at eit slikt
initiativ skal bli liggjande og vente på andre
initiativ og på stadig utsette møte.
Eg ser også det som statsministeren
no seier, som ein vilje frå Regjeringa til å ta
nye initiativ, og også til f.eks. å bidra
aktivt til å støtte fredskoalisjonen mellom
Israel og Palestina, og at det inntrykket som vart skapt sist veke av
at Regjeringa er negativ til å stø denne koalisjonen, såleis
er feil.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg synes er avgjørende når
det gjelder den humanitære situasjonen og den mer permanente
situasjonen for flyktningene, er at det blir en kraftig opptrapping
av innsatsen for dem. Hvilken form dette skal få, synes
jeg vi bør kunne komme tilbake til. Og skal det bli en
virkelig dimensjon over dette, må vi også ha
med oss andre, tunge aktører.
Men selv om Norge er et lite
land, har vi faktisk betydd ganske mye i Midtøsten også når
det gjelder den humanitære situasjonen, og det er jeg innstilt
på at vi fortsatt skal gjøre. Vi må også ha
en betryggende kontroll med de pengene som måtte bli bevilget,
slik at de går til de formål de skal, enten det
nå er til flyktninger eller andre humanitære
formål blant palestinerne.
Den såkalte «peace coalition» har ikke
vi noe imot. Vi har faktisk også kontakt med
dem som er med i den. Et par av dem på palestinsk side
var i Norge så sent som i november. Men det avgjørende
nå for å få stanset voldshandlingene
er å få et inngrep med dem som avgjør
situasjonen på israelsk og palestinsk
side, og da må vi også ha et inngrep
med statsminister Sharon og hans regjering.
Presidenten: Bjørn Jacobsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Bjørn Jacobsen (SV): Israel innleidde 29. mars ein kraftig offensiv
mot ei rekkje palestinske byar. Samtidig blei
desse byane stengde for journalistar og andre som kunne
ha vitna om det som skjedde. Flyktningleiren i Jenin blei gjenstand
for ein svært brutal militær operasjon som medførte
eit høgt tal drepne og såra sivile. Frå israelsk side
opplyser ein at om lag 200 blei drepne, mens ein frå palestinsk side
meiner at opptil 800 blei drepne.
Eg vil spørje statsministeren om Regjeringa
vil ta til orde for ei internasjonal gransking av desse
forferdelege hendingane i Jenin.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen er absolutt innstilt
på at en skal sette all kraft inn på å finne
ut hva som har skjedd i flyktningleiren i Jenin. Det ønsker
Regjeringen å bidra til.
Det som nå er det umiddelbare behovet,
er å få stanset voldshandlingene både
fra israelsk og fra palestinsk side. Så må vi søke
raskest mulig å finne ut hva som har skjedd av overgrep, ikke
minst hva som har skjedd i forbindelse med flyktningleiren i Jenin,
men også andre overgrep som måtte være
gjort fra ulike sider. Men både for å få gjort
dette og for å bygge opp igjen en tillit og en fredsprosess
er vi helt avhengig av at det nå må inntre en våpenhvile.
Det er punkt nr. 1. Hvis ikke, får vi ikke gjort noe
av det andre.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Carl I. Hagen (FrP): Jeg har et spørsmål til statsministeren.
For noen dager sider uttalte sjefen
for Kriminalpolitisentralen, Arne Huuse, at vi begynner å betale
prisen for innvandringspolitikken som har vært ført.
Tidligere har Tromsøs politimester, Truls Fyhn, sagt at Norge
er det ideelle tilholdssted for kriminelle utlendinger og potensielle
terrorister. Tidligere politimester i Bergen, Rolf B. Wegner, har
uttalt at narkotikapolitikken og innvandringspolitikken er i sammenheng.
Reaksjonen fra justisministeren og Justisdepartementet er å ikke
lytte til disse erfarne politilederne, men etter hvert å sette
munnkurv på dem.
I dag står det i Dagsavisen:
«Nå vil
justisministeren ta kontakt med politidirektør Ingelin
Killengreen. Hun vil få beskjed om å stramme tøylene
på politilederne.»
Jeg vil gjerne at statsministeren bekrefter
at det fortsatt skal være en plikt og en rett
for ledere i ytre etater i Norge å gi
uttrykk for sine meninger, slik at velgerne får grunnlag
for hvilke informasjoner og synspunkter også regjering
og storting får på omdiskuterte emner.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Selvsagt har de en rett til å ytre
seg, og det er sagt helt klart fra Justisdepartementet – jeg
viser bl.a. til intervju med statssekretær
Holme i Dagsavisen – at det ikke er aktuelt å gi
frittalende polititopper munnkurv. Men jeg registrerer også at Kripos-sjef Arne
Huuse, ifølge Dagbladet i går, får liten støtte
fra norske politimestere til sine nokså generelle
og ubeskyttede uttalelser om sammenhengen mellom innvandringspolitikk
og tragiske drap.
Jeg viser også til en klok
lederartikkel i Aftenposten
i dag som peker på at det ikke kan bevises at
slike drap kunne ha vært unngått med en annen
innvandringspolitikk. Og når en representant fra Fremskrittspartiet
til og med begynner å gjøre undertegnede og andre
navngitte politikere personlig ansvarlig for
det som har skjedd, går en langt over streken. Slike utvekster
i debatten hadde jeg håpet vi skulle unngå.
Men la det være helt klart:
Regjeringen ser ytterst alvorlig både på dette
enkelttilfellet og på at det er betydelig voldskriminalitet
blant innvandrere. Vi sitter ikke passive og ser på dette.
Vi har satt i gang og er i ferd med å sette i gang ytterligere
tiltak, bl.a. å gi politiet adgang til å søke etter
fingeravtrykk i utlendingsregisteret
i forbindelse med etterforskning av
kriminalsaker. En utvidet adgang for politiet
til å visitere personer på offentlige steder og
i kjøretøy er allerede forslått
for Stortinget. Vi foreslår også å utvide
strafferammen for å bære kniv på offentlig
sted.
Jeg tror vi gjør klokt i å angripe
disse spørsmålene aktivt, men også å søke å unngå overilte
uttalelser og forslag hvis sidevirkninger også kan være
svært uheldig.
Carl I. Hagen (FrP): La meg først slå fast at
hadde Fremskrittspartiets innvandrings- og kriminalpolitikk vært
ført, ville for øyeblikket – basert på opplysninger
i media – minst én av de berørte sittet
i fengsel og ikke vært ute og eventuelt
hatt adgang til å delta i disse handlingene. Det er også sannsynlig
at flere av de andre ikke ville ha befunnet
seg i Norge. Litt av elementet i Fremskrittspartiets innvandringspolitikk
er at mange av disse ganske enkelt ikke ville
ha vært sluppet inn i landet.
Men mitt spørsmål dreide
seg altså ikke om det, men det dreide seg om retten
og plikten for ledere i ytre etater til å gi
uttrykk for sine meninger. Lederen i justiskomiteen, Trond
Helleland, har gitt uttrykk for at han ønsker munnkurv.
Det står det samme i Dagsavisens oppslag i dag, at «nå vil
justisministeren ta kontakt med politidirektør Ingelin
Killengreen. Hun vil få beskjed om å stramme tøylene».
Jeg vil ha et generelt utsagn fra statsministeren
om at både forsvarssjef, offiserer, overleger,
rektorer og andre i ytre etater skal ha plikt
til å si sin mening når det gjelder konsekvensen
av den politikk regjering og stortingsflertall fører på alle
områder.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg har sagt: Det er ikke aktuelt å gi
verken Huuse eller andre munnkurv. Det svaret
synes jeg nå representanten Hagen skal godta – når
det er gitt av statsministeren.
Når det gjelder å uttale
seg om politiske spørsmål, har selvsagt ingen
i ytre etater noen plikt til det. Det er varsomhetsregler
som gjelder i spørsmål som har med politiske forhold å gjøre.
Vi akter ikke å gi dem munnkurv, men at en drøfter
dette på generell basis med direktøren i Politidirektoratet.
Ellers tror jeg en skal være
forsiktig med å si hvem sin politikk som kunne ha ført
til hva. Vi vet f.eks. at de fleste voldshandlinger begås
av berusede personer. En liberal alkoholpolitikk kan medvirke til
dette. Fremskrittspartiet er for øvrig
den fremste eksponenten for en slik politikk. Men jeg vil derved ikke
stå her og beskylde Carl I. Hagen eller andre
navngitte personer for å være personlig
ansvarlig for voldshandlinger. Det er å gå langt over
streken.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv
Jensen.
Siv Jensen (FrP): Jeg opplever at statsministeren fortsatt ikke
svarer på spørsmålet fra Carl I. Hagen.
Det er åpenbart slik at statsministeren ikke
vil gi lederne i ytre etater munnkurv, men samtidig fremkommer
det altså at det Justisdepartementet ønsker å gjøre,
er å stramme inn, gi noen en ripe i lakken. Og
hvis det er slik at det er en forskjell på å stramme
inn og å gi munnkurv, kunne det være
svært interessant å høre
statsministerens forklaring på hvor den forskjellen går.
Det kan ikke være slik at man ønsker å sile
informasjon for å unngå ubehagelige virkelighetsbeskrivelser
fra ledere i ytre etater. Det må være
slik at alle i vårt samfunn skal ha krav på den
samme informasjonen. Uansett om det rammer aktuelle politiske debatter,
uansett hvilke politiske partier som for så vidt
får høre sannheten, uansett hvilke forhold
det dreier seg om, bør alle, enten man er leder
i offentlig eller privat sektor, ha rett til å delta
i en offentlige debatt om viktige spørsmål.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, vi har sagt at de har rett til det, og
vi akter ikke å sette munnkurv på dem.
Men det er selvsagt ingen plikt for enhver i en ytre etat å uttale
seg om omstridte politiske spørsmål, slik det kunne
høres ut fra representanten Hagen.
Det er uenighet også innenfor
politiet om de omstridte uttalelsene som Kripos-sjef Arne
Huuse har gitt. Det kom bl.a. til uttrykk i Dagbladet i går.
Derfor er det nyttig at departementet og direktoratet har en dialog
om grensedragningen mellom uttalelser av faglig karakter som
er nyttig for oss politikere å få, og mer rent
politiske utspill. Det er dette som ligger i det, verken mer eller mindre.
Så da har jeg svart på spørsmålene
fra både representanten Hagen og representanten
Jensen.
Presidenten: Knut Storberget – til oppfølgingsspørsmål.
Knut Storberget (A): Problemet med siste dagers debatt
er vel strengt tatt ikke det å sette munnkurv
på noen. Men spørsmålet har utløst
en tragisk og vanvittig debatt, hvor bl.a. Senterpartiet
har foreslått et nærmest umulig og antakelig folkerettsstridig
forslag om å ta statsborgerskapet fra folk, og ledende
polititjenestemenn presterer utsagn som skader mer enn de gavner
kampen både for integrering og mot kriminalitet.
Men det er grunn til å peke
på at der innvandrere er representert i kriminalitetsstatistikken
og der de er overrepresentert, gjelder det i stor grad unge
menn i større byer som i liten grad har tilnærmet
seg arbeidsmarkedet, og som også har en lav
utdanning. Det er også grunn til å merke
seg, som statsministeren var inne på, at de fleste voldsforbrytelser,
70–80 pst. av dem, også begått
av etniske nordmenn, begås i alkoholrus. Og det er grunnlag for å spørre:
Hva vil statsministeren bidra med for å sette dette på dagsordenen,
og hva slags tiltak tenker Regjeringa seg i forhold til å gjøre
noe med akkurat dette?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at jeg er helt enig
med representanten Storberget i at dette er en tragisk sak. Ethvert
drap, enten det begås av en med utenlandsk eller
en med norsk opprinnelse – og det er tross alt de fleste
drapene som begås av personer med norsk opprinnelse – er
en tragedie i seg selv.
Vi setter spesielle tiltak inn i forhold til
innvandrermiljøene, som jeg refererte til. I tillegg til
det jeg refererte i mitt forrige svar, kan jeg også nevne
at vi vil i vår legge fram en lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere fordi kommunene er et bedre
verktøy i integreringsarbeidet, og vi vil ytterligere støtte
frivillige organisasjoner som arbeider med dette. Vi vil også fremme
en egen tiltaksplan for barn og unge med minoritetsbakgrunn,
bl.a. for å hindre at de faller utenfor og havner i
kriminelle miljøer.
Så er det et ubestridelig faktum at
70–80 pst. av alle voldshandlinger begås
av berusede personer. Og det er ingen tilfeldighet at det er svært
voldsutsatt i de strøk av Oslo hvor skjenkestedene
ligger tettest, nemlig området rundt Rosenkrantz gate.
Undertegnede har flere ganger forsøkt å sette
dette på dagsordenen og mane til en mer restriktiv
alkoholpolitikk, og jeg vil gjerne gjøre det videre.
Karin Andersen (SV): SV deler oppfatningen om at det verste
er ikke at noen uttaler seg om et tema. Problemet
med Kripos-sjefens uttalelser er at de virker så utrolig
ukvalifiserte både i forhold til underliggende
etaters meninger om dette og i forhold til at en er ukjent med Regjeringens
politikk.
Jeg vil bare nevne et eksempel, som også er
referert i dagens Aftenposten, der det vises til den ransakingsmuligheten
som politiet nå har fått når
det gjelder bruk av kniv. Det viser seg at av 27 politidistrikter
er det bare to, Oslo og Tromsø, som
har benyttet seg av denne muligheten. Og når man har gjort
bruk av den, har det vært meget vellykket. Man har funnet
veldig mange våpen, og man har greid å renske
bort det redskapet som kunne ha gjort at kanskje små krangler
endte i store tragedier.
Hva vil statsministeren gjøre for
at politiet får kjennskap til og bruker
de virkemidlene de faktisk har fått?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at hvis det kan påvises
at politiet ikke benytter de virkemidlene
de nå faktisk har fått, må vi øke
informasjonen om dette.
Som jeg sa i et tidligere svar, vil vi nå gi
politiet adgang til å søke etter
fingeravtrykk i utenlandsregisteret
i forbindelse med etterforskning av
kriminalsaker. Det er allerede foreslått for Stortinget
en utvidet adgang til å visitere personer på offentlig
sted og i kjøretøy for å avdekke
våpen. Regjeringen foreslår også å utvide
strafferammen for å bære kniv på offentlig
sted og for å gripe til kniv under slagsmål. Jeg
mener vi ved dette har skaffet, og vil skaffe oss, en
del redskaper i bekjempelsen av voldskriminaliteten.
Når det gjelder drapssituasjonen i
Norge, var det slik i fjor at av 38 personer som ble drapssiktet,
var det ti med utenlandsk bakgrunn – altså ca.
en fjerdedel med utenlandsk opprinnelse. Tre fjerdedeler var altså nordmenn.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.
NorWatch og Dagbladet har avslørt
at norske oljekroner er investert i klasebombeproduksjon.
Dette er det samme som SV på et tidligere tidspunkt påpekte,
men som viste seg å være feil selskap.
Nå er det påvist at General Dynamics, et amerikansk
selskap, produserer sentrale komponenter til klasebomber – de
samme klasebomber som ligger strødd i Afghanistan, og som
norske mineryddere nå er stasjonert i Afghanistan
for å bidra til å fjerne.
Stortinget har altså pålagt
Regjeringen å arbeide for et internasjonalt forbud mot
klasebomber – et pålegg jeg antar at Regjeringen
følger lojalt. Jeg vil anta at de fleste vil mene
at det er skammelig at norske oljepenger er investert
i et selskap som produserer klasebomber. Min utfordring
til statsministeren er dermed følgende: Hva vil statsministeren
gjøre for å hindre at denne typen investeringer
treffer selskap hvis produksjon er i strid med
det som er offisiell norsk utenrikspolitikk?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Samarbeidsregjeringen sørget for etter
at den tiltrådte, å opprette et folkerettslig
råd som er rådgivende for Finansdepartementet
i slike spørsmål. Dette rådet ble bl.a.
bedt om å vurdere et konkret selskap i Singapore
i forhold til våre folkerettslige forpliktelser.
En kom til at dette selskapet hadde investeringer via Petroleumsfondet
som kunne innebære brudd på konvensjonen om antipersonell-/landminer
som Norge er part i, og Finansdepartementet utelukker
derfor dette selskapet fra Petroleumsfondets investeringsportefølje.
Videre har vi bedt rådet om å utrede
hvorvidt vi kan utvide den såkalte uttrekksmekanismen til også å gjelde konvensjoner
om menneskerettigheter, slik at hvis investeringer fra Petroleumsfondet
kommer til firmaer som opptrer på en måte som
er i strid med menneskerettighetene, vil vi kunne skaffe oss en
mulighet til å trekke oss ut. Dette er nå under
arbeid.
Når det gjelder den konkrete saken
som representanten Djupedal nå viste til, har vi for det
første bedt Norges Bank om å finne ut
av de faktiske forhold. Som Djupedal helt riktig sa, ble det trukket
opp en sak her i Stortinget tidligere som viste seg å gjelde
feil selskap. For å være på den
sikre siden vil vi nå undersøke de faktiske forhold først.
Og hvis de faktiske forhold er slik som ting tyder på,
vil vi be om en uttalelse fra Folkerettsrådet om det i henhold
til gjeldende forskrifter for Petroleumsfondet er grunnlag for å trekke
seg ut eller ikke.
Problemet når
det gjelder klasebomber, er at vi foreløpig ikke
har noen internasjonal konvensjon
som forbyr slik produksjon, men det kan jeg forsikre at Norge
arbeider for.
Øystein Djupedal (SV): Jeg er glad for svaret fra statsminister Bondevik,
som i sin grunntone er positivt. Det eksempelet om landminer som
statsministeren henviste til, var det jo også SV
i sin tid som avslørte, at dette selskapet Singapore Technologies
Engineering investerte i landminer.
Det dette viser, er den store svakheten ved
oljefondets investeringsprofil. Man investerer først, og
så har man et folkerettsråd som i etterkant kan
se om investeringer er i strid med offisiell norsk utenrikspolitikk eller
konvensjoner Norge er bundet av. Det er jo dette som stadig
skaper pinlige avsløringer, f.eks. at oljefondet har investert
tungt i Burma, et land som statsministeren selv har et stort personlig
engasjement i. Vi er inne i mer enn ti, kanskje opp til
så mange som 20 selskap, med investeringer på opp
til 10–15 milliarder norske kr. Dette
er heller ikke forbudt, men vi har fra norsk side
advart private investorer mot å gå inn i Burma,
mens statlige kan gjøre det. Det er dette som skaper problemer
for oljefondet. Derfor vil min siste utfordring
til statsministeren være: Vil det ikke være klokt å lage
et regelverk som hindrer den typen investeringer i forkant,
og ikke et regelverk som
det vi i dag har, at man kan trekke seg ut, i verste fall,
i etterkant?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at det hadde vært ønskelig
om man kunne få et regelverk som var operativt, til å hindre
slike investeringer før de måtte skje, og ikke bare
en uttrekksmekanisme som kan ta oss ut etter at de har
skjedd. Dette arbeidet vi ganske intenst med under min
forrige regjering ut fra det samme siktemålet
som representanten Djupedal nå gav uttrykk for. Det viste
seg i praksis å være ytterst vanskelig
fordi Petroleumsfondets investeringer som kjent ofte går
via andre fond og tar veien til selskaper og
datterselskaper. Et regelverk som hindrer slikt i forkant,
før det kommer til det endelige selskap hvor investeringen
foretas, er i praksis ytterst vanskelig å håndtere.
Jeg har registrert debatten
om at en del private fond mener å ha skaffet
seg regelverk hvor dette er håndterbart, så jeg
er villig til å se på det på nytt. Men
det sporet vi nå går langs foreløpig,
og som har tilslutning i Stortinget, er eventuelt å utvide
grunnlaget for uttrekksmekanisme.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.
Presidenten vil for øvrig minne om
at oppfølgingsspørsmålene bør
ha relevans til hovedspørsmålet.
Marit Arnstad (Sp): Ja, det skal oppfølgingsspørsmålet
ha.
Det er vanskelige vurderinger som foretas omkring oljefondet.
Men eksemplet Burma og klasebomber er så avgjørende
i forhold til den norske synlige og veldig sterke profil
vi har hatt på disse områdene, og det blir vanskelig
når den ene handlingen bidrar til å undergrave
den andre.
Klasebomber er det nærmeste man kommer
landminer. Både Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og SV førte en suksessfull
kamp på 1990-tallet for å overtale den daværende
arbeiderpartiregjeringen til å innføre et forbud mot
landminer. Da ble det produsert ganske mange argumenter
fra Arbeiderpartiets side om at dette var formalistisk
og vanskelig lot seg gjennomføre, og
at det på alle måter var vanskelig å ta
klar stilling til, så det var ikke enkelt. Det
er heller ikke dette spørsmålet. Men
jeg håper vi kan stole på ikke bare
at statsministeren vil overlate dette til et rådgivende
organ, men at det også er nødvendig
vilje hos Kristelig Folkeparti og statsministeren
til å skjære gjennom …… (presidenten
klubber).
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det er klart at det er Finansdepartementet
og Regjeringen som til slutt tar standpunkt, ikke rådet.
De gir oss et råd.
Når det gjelder klasebomber, er det
riktig at en del av dem, nemlig den typen hvor det blir liggende
igjen eksplosiver som kan utløses senere, kan
komme nærmest landminer. Men så er det også en
annen type klasebomber hvor det skjer en rekke umiddelbare
eksplosjoner, og det er en type som ikke likner
på landminer. Dette jobber vi nå med i de aktuelle
organene i Genève med sikte på en konvensjon
mot forbud av den type klasebomber som er landmineliknende.
Ellers tror jeg at representanten Arnstad også husker fra
den regjering vi satt sammen i, at å få til et
praktikabelt regelverk for på forhånd å hindre
slike investeringer, er ytterst vanskelig. Det strevde vår
regjering med. Vi kom med et par forslag, og ett av dem ble avvist
av Stortinget. Men jeg er villig til fullt ut på nytt å se
på dette, for jeg har akkurat det samme engasjement som
representantene Arnstad og Djupedal.
Presidenten: Tore Nordtun – til oppfølgingsspørsmål.
Tore Nordtun (A): Arbeiderpartiregjeringen foreslo en uttrekksmekanisme
og fikk tilslutning til det – man skulle trekke ut investeringer
som var i strid med internasjonale konvensjoner og avtaler.
Nå forstår jeg det slik at
statsministeren vil gå videre med denne uttrekksmekanismen.
Men er det ikke da slik at det her er viktig å gjøre
et forarbeid, slik at man er i forkant?
Statsministeren gikk ganske høyt
på banen for noen år tilbake og sa at
det var enkelt å få et slikt regelverk på plass.
Når kommer det nye regelverket
for en mer aktiv uttrekksmekanisme, som statsministeren nå annonserer, og
hvilken form vil det ha? For hovedsaken i dette må jo være
at man her bruker føre var-prinsippet, slik at
man ikke hele tiden kommer i etterkant, at det
enkelte selskap blir tatt opp i Stortinget i etterkant, men at vi
har et forebyggende regelverk.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som representanten Nordtun nettopp
sa, var det arbeiderpartiregjeringen, Nordtuns egen partiregjering,
som kom til at man måtte håndtere dette via en
uttrekksmekanisme. Og noen konvensjoner, bl.a. antipersonellminekonvensjonen,
og så vidt jeg vet også den som gjelder
kjemiske og biologiske våpen, er underlagt denne mekanismen.
Det vår regjering nå har
satt i gang arbeidet med, er om man kan utvide dette til også å gjelde
menneskerettighetskonvensjoner. Det utredes av dette folkerettsrådet. De
har nå kommet med noe materiale om dette, og det skal underlegges
behandling i Finansdepartementet og i Regjeringen. Materialet
tyder på at det også her er en del vanskelige
problemstillinger ute og går, men vi har en helt klar intensjon
om å søke å nå fram. Jeg kan ikke
gi datoen for når Regjeringen får sluttført
dette arbeidet, men vi vil selvsagt gjøre det så raskt
som det er mulig og forsvarlig.
Presidenten: Kjetil Bjørklund – til
oppfølgingsspørsmål.
Kjetil Bjørklund (SV): Jeg finner det positivt at Regjeringen nå ser
ut til å fokusere noe sterkere på de etiske sidene
ved forvaltningen av oljefondet. Nettavisen siterte 12. april en
representant for Regjeringen som uttalte at oljefondet bør
forvalte sine investeringer på en måte
som ikke bryter med våre forpliktelser
i forhold til menneskerettighetene.
Etter min vurdering må dette
innebære at vi ikke skal investere i bedrifter
som driver med f.eks. barnearbeid, produksjon
av konvensjonsstridige våpen, som bryter grunnleggende
arbeidsrettigheter og liknende.
Mitt spørsmål til statsministeren
er: Stiller statsministeren seg bak disse uttalelsene, og innebærer
dette at Regjeringen vil foreta en fullstendig gjennomgang av våre eksisterende
oljefondsinvesteringer med tanke på å trekke seg
ut av de bedrifter som er i strid med disse forpliktelsene?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg sa, har Regjeringen den klare intensjon
at det som rammes av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner – det ble
jo nevnt slike eksempler nå – ønsker
vi, hvis det er mulig å få det til i praksis, å få en
uttrekksmekanisme for. Det er en del praktiske spørsmål
som må avklares: Skal dette gå på bedriften?
Eller: Skal det gå på et land som bryter slike
menneskerettigheter? Nå er jo også Petroleumsfondet
slik at vi allerede har en landliste som vi følger, nettopp
for å unngå en del av disse problemene, men like
fullt oppstår de fra tid til annen.
Vi har nå nettopp fått
materiale fra Folkerettsrådet og skal gå i gang
med å vurdere det. Intensjonen er den samme som også siste
spørrer var ute etter. Men vi må også finne
håndterbare regler for dette som gjør at de som
forvalter Petroleumsfondet, vet hva de har å holde seg
til, og at det ikke blir for mye skjønnsutøvelse
av forvalterne.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.
Regjeringen har varslet at den ønsker å øke
støtten til private grunnskoler og gjøre det lettere å starte
opp slike skoler. Samtidig har vi i det siste fått eksempler
fra mediene på at offentlige grunnskoler
i Oslo og andre steder ville ha fått
mer penger i statsstøtte dersom de hadde drevet etter
privatskoleloven istedenfor å fortsette som kommunale skoler.
Svært mange av de offentlige grunnskolene i bl.a. Oslo
har mindre å rutte med pr. elev enn de fire største
privatskolene her i byen. Dette er før Regjeringen har økt
tilskuddene til privatskoler. I tillegg opplever vi at man mange
steder, bl.a. i Oslo, reduserer bevilgningene til de kommunale grunnskolene.
Mener statsministeren og Regjeringen
det er riktig, i en situasjon der man kutter på de
kommunale skolebevilgningene, bl.a. i Oslo, å øke
støtten til de private skolene?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Bildet er nok ikke fullt så entydig
som det representanten Stoltenberg gir uttrykk for. Han
glemmer i sine regnestykker at private skoler ikke
får støtte til bygging av skolebygg. Utgifter til
husleie er heller ikke med i tilskuddsgrunnlaget. Det
er jo dette som gjør at private skoler også i Oslo
ser seg nødt til å ta noe foreldrebetaling for
at budsjettet skal gå i hop, noe en ikke gjør
i offentlige skoler.
Privatskoleloven, som jo også Arbeiderpartiet
har vært med på, er jo slik at støtten
til drift av en privatskole – som altså ikke
er alle utgiftene, men bare driftsutgiftene – er
basert på et gjennomsnitt av utgiftene i den offentlige
skole over hele landet. Privatskoler får altså dekket
85 pst. av disse gjennomsnittsutgiftene. 15 pst. må de stå for
selv gjennom foreldrebetaling eller innsamlede midler.
Hvis en skal treffe helt presist når
det gjelder en privatskole i en kommune i forhold til en offentlig
skole i samme kommune, må en beregne gjennomsnittsutgiftene til
en offentlig skole i en kommune og så gi 85 pst. av det i
driftsstøtte til en privatskole i samme kommune. Det blir
i tilfelle et ganske komplisert system, og ingen har foreslått
det før – ei heller Arbeiderpartiet.
Faktum er at foreldrene til elever ved private
skoler må betale noe, bl.a. fordi de ikke får
penger til kapitalutgifter og til bygging og husleie. Vi synes det
er rimelig at den egenandelen reduseres noe, slik at alle
sosiale lag av folket kan gå i slike skoler. Det bør ikke bare være
for de rike. Derfor har vi foreslått å øke
støtten fra 85 pst. til 90 pst.
Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret, men jeg føler
at statsministeren ikke griper det som er hovedpoenget.
Her i byen og i mange andre
kommuner er det nå slik at det kuttes i bevilgningene til
de kommunale skolene. I Oslo er det f.eks. slik at 75
av totalt 122 kommunale grunnskoler har mindre å rutte
med i år enn i fjor, takket være det samarbeidet
som er her i byen mellom Kristelig Folkeparti
og Høyre. Samtidig varsler man at man istedenfor å sikre
mer penger til kommunale grunnskoler, vil øke tilskuddet
til private grunnskoler. Det gjør man i en by der vi har
eksempler på at private skoler har
vesentlig bedre økonomi, færre elever
pr. lærer, bedre PC-dekning og bedre
lokaler enn de kommunale grunnskolene. Da mener vi simpelthen
at Regjeringens prioritering er feil. Istedenfor å ruste
opp den felles grunnskolen til en god skole for alle, velger man å bruke
mer penger på et privat skoletilbud.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis det er noen som ikke
griper poenget, tror jeg nok også representanten
Stoltenberg kan komme i den kategorien, for han framstilte
det slik at det økonomisk skulle være
mer lukrativt å gå i en privat skole i Oslo
enn i den offentlige. Det er altså feil. Private skoler
får ikke støtte til reising av skolebygg,
til husleie eller til kapitalutgifter. De får dermed
mindre enn det offentlige skoler i Oslo gjør.
Derfor må elevene betale for å gå der.
Jeg kan ikke skjønne at det er så veldig
god sosialdemokratisk politikk å kreve høy foreldrebetaling
fra dem som velger en privat skole. Representanten Stoltenberg
har jo selv bakgrunn i en god privatskole.
Sosialdemokratene i Sverige og Danmark
er mye mer rause på dette området. I Sverige
får man faktisk den samme støtten enten man går
i privat eller i offentlig skole. Jeg synes det må være
god både kristendemokratisk og sosialdemokratisk politikk
at barn fra alle sosiale lag av folket, også de
som ikke har så mye penger, kan gå der.
Når det gjelder Oslos prioriteringer,
tror jeg man får ta den debatten i Oslo. Det er ulike prioriteringer
i ulike kommuner – også i arbeiderpartistyrte.
Presidenten: Fem stykker har tegnet seg til oppfølgingsspørsmål.
Presidenten vil tillate tre og vil fordele disse på tre
ulike partier. Den første til oppfølgingsspørsmål
blir Karita Bekkemellem Orheim.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Det kan virke som om Regjeringens ensidige
mål i skolepolitikken er en storstilt privatisering, dette
for å slippe unna egne løfter.
Men statsministerens sterke regjeringspartner, Høyre, uttalte
i valgkampen i fjor at deres mål var at 12 pst. av
landets elever skulle gå i private skoler, og at privatskolene
skulle få 100 pst. dekning av sine utgifter.
Er dette et langsiktig mål som statsministeren
deler? Og mener Kristelig Folkeparti
med dette at vi ikke lenger har behov for den felles møteplassen
som den offentlige skolen har vært for elever med ulik
bakgrunn?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første: Det er ikke
aktuelt med en storstilt privatisering av norsk skoleverk – og
det tror jeg heller ikke kommer til å skje.
Når det gjelder antallet elever som
går i private skoler i Norge, er det faktisk lite, bl.a.
sammenlignet med de i mange år sosialdemokratisk styrte
naboland, Sverige og Danmark. Sverige har jo
under Göran Perssons sosialdemokratiske regjering gått
mye lenger enn det vi akter å gjøre når
det gjelder likebehandling av private og offentlige skoler, så jeg
tror det i tilfelle er et oppgjør som må tas mellom
sosialdemokratene i Norden.
Som jeg allerede har indikert, er det ikke
vårt opplegg å gi 100 pst. dekning for
støtte til private skoler sammenlignet med offentlige,
men vi ønsker å øke den noe
for at også barn fra familier som ikke
har så god råd, skal ha lov til å velge
et slikt alternativ dersom de selv ønsker det.
Det er Regjeringens politikk, og det vil vi redegjøre nærmere
for når vi nå fremmer forslag til endring
i den aktuelle lov. Vårt langsiktige mål er slett ikke å bygge ned
den offentlige skolen. Vi trenger den som et møtested
for de aller fleste.
Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.
Åslaug Haga (Sp): Statssekretær Bergesen i Utdanningsdepartementet
har uttalt til flere aviser at endring av privatskoleloven
kan bli redningen for mange grendeskoler, dvs. endringen som åpner
for privatskoler, uavhengig av livssyn eller alternativ
pedagogikk.
Det synspunktet som Bergesen forfekter, kan
vanskelig tolkes på en annen måte
enn at Regjeringa ikke ser det som sin oppgave å opprettholde
den offentlige skolen på småsteder i landet. Konsekvensen
av denne linja vil sjølsagt være at det å drive
skoler på småsteder vil bli opp til frivillige
krefter på stedet.
Så mitt spørsmål
til statsministeren er: Er han enig med statssekretær Bergesen
i at endringer av privatskoleloven kan bli redningen for mange grendeskoler?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen ser det absolutt
som en viktig oppgave å opprettholde
et desentralisert skolemønster og flest mulig grendeskoler, men
som representanten Haga utmerket godt vet, er det selvsagt den enkelte
kommune og det enkelte kommunestyre
som vedtar skolestrukturen i sin kommune. Det vedtas ikke
i Utdanningsdepartementet. Men vi søker gjennom inntektssystemet å legge
inn kriterier som kan motvirke en sentralisering også på dette
området. Så dette er det kommunestyret som avgjør.
Det vi har registrert i noen
kommuner, er at foreldre har tatt skjeen
i egen hånd og søker å etablere eller
drive videre en skole i sin grend. I slike tilfeller kan det statssekretær
Bergesen har gitt uttrykk for, være riktig, nemlig at en
friskolelov, som vi vil fremme forslag om, kan bli redningen. Men
det betyr ikke at Regjeringen generelt ønsker
en nedbygging av grendeskoler, og erstatte dem med private. Dette
er det faktisk kommunestyrene selv som avgjør. Vi ønsker å opprettholde
flest mulig grendeskoler.
Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.
Carl I. Hagen (FrP): Hovedspørsmålet var vel av
en slik art at det egentlig burde vært stilt av en skolepolitiker
til skolebyråden i Oslo, men det er også landsomfattende
problemer som er reist i dette spørsmålet
og i de svarene statsministeren har gitt.
Statsministeren sier altså helt
klart at i Sverige har man gått lenger med hensyn
til full likebehandling mellom offentlige og private skoler,
så mitt første spørsmål
er: Hvorfor vil da ikke Bondevik-regjeringen gjøre det
samme, ha full likestilling mellom offentlige og private
skoler slik at det blir likebehandling av alle foreldre?
For det andre: Regjeringen har varslet at den
vil fremme forslag om at finansieringen av barnehager skal endres
slik at de blir statsfinansierte, med et direkte tilskudd fra staten
til den enkelte barnehage, enten den er offentlig eller
privat drevet. Hvorfor kan ikke Regjeringen tenke seg å gjøre
det samme når det gjelder finansieringen av skoleverket?
Det ville nettopp løst disse problemene ved at
man fjerner myndigheten til kommunestyrene, som statsministeren
nettopp har brukt som forklaring på lite positive
sider ved skolepolitikken.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når vi ikke foreslår
full likebehandling når det gjelder støtten til
private og offentlige skoler, er det fordi de private etter
vårt skjønn skal være et supplement
til de offentlige. Og da bør det være
et reelt behov som ligger bak. At det da kreves en viss
egeninnsats av de frivillige som ønsker å reise en
privatskole, og av dem som sender sine barn dit, synes jeg
for min del er et sunt prinsipp. Det er jo ikke slik at det
offentlige alltid skal betale alt. Og at en gir uttrykk for et engasjement,
og for at her er det et behov for en alternativ skole også gjennom
en viss egeninnsats, det synes jeg for min del er rimelig. Men kravet
til egeninnsats skal ikke bli så stort
at det blir et sosialt klasseskille. Derfor er Regjeringen innstilt
på å øke støtten til friskoler, private
skoler.
Når det gjelder statsfinansiering
av skoleverket, ville en slik modell etter mitt syn ytterligere
undergrave det lokale selvstyret. Jeg tror det er riktig at kommunene
har hånd om dette gjennom rammetilskudd fra staten.
Det vi har sagt om barnehagene, er at det skal være
et offentlig tilskudd som sikrer likebehandling av private og offentlige.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Marit Arnstad (Sp): Jeg har et spørsmål til statsministeren.
Statsministeren har stilt seg positiv til at det nedsettes en distriktskommisjon,
og det er bra. Det betyr at vi kan få en bred og løpende
debatt om distriktspolitiske målsettinger, hvilket det
er behov for i det norske offentlige rom og i det politiske
miljøet. Men det må ikke bli slik at
en kommisjon blir en sovepute for det som framstår som
utfordringen i distriktspolitikken lenge før en slik kommisjon
kommer i arbeid. Derfor har jeg lyst til å ta opp tre utfordringer
med Regjeringen umiddelbart, for det er utfordringer som en her
og nå står overfor i distriktspolitikken.
Ved nedskjæringene i SND i høst
sa næringsministeren at dette var et prinsipielt valg der
målrettede næringspolitiske virkemidler skulle
erstattes av generelle skattelettelser. Deler statsministeren den
oppfatningen, og vil den bli fulgt opp i den stortingsmeldingen
som er varslet om virkemiddelbruk i næringspolitikken?
Landbruket står i en meget vanskelig
inntektsmessig situasjon. Det gjelder særlig distriktsjordbruket.
Hva vil Regjeringen bidra med for å få et løft
for landbruket? Og hva vil Regjeringen gjøre for å sikre
framtidsmulighetene til kystfisket?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes det er bra at Senterpartiet
nå inntar en positiv holdning til en mulig distriktskommisjon,
for jeg har inntrykk av at Senterpartiets første
reaksjon var litt mer nølende i forhold til
det spørsmålet. Det er selvsagt viktig å opprettholde en
del virkemidler i distriktspolitikken, men jeg tror det nå er
vel så viktig å prøve å tenke
nytt, for vi ser at de eksisterende distriktspolitiske virkemidler ikke
er tilstrekkelige for å bremse og eventuelt på sikt
kunne snu flyttestrømmen. Jeg kan forsikre representanten
Arnstad at en slik eventuell kommisjon ikke
skal bli en sovepute, og det sa jeg også veldig
klart fra om i mitt svar til representanten Ryan at den ikke
måtte bli. Vi må tvert om hele
tiden drive en aktiv distriktspolitikk.
Når det så gjelder forholdet mellom
generelle virkemidler og mer målrettede virkemidler i distriktspolitikken,
har ikke næringsministeren gitt uttrykk for at
det er enten – eller, det er selvsagt bruk for begge deler.
Debatten sist høst var særlig knyttet til to virkemidler:
omfanget av midler gjennom SND og kommunale næringsfond. Det
hører også med i helhetsbildet at vi
fremmet flere forslag som er positive for distriktene, nemlig reduserte flytransportutgifter
gjennom fjerning av flypassasjeravgiften, noe som er viktig for
mange distrikt, og bedre skatte- og avgiftsvilkår
for bedrifter, som også i stor grad er lokalisert
i distriktene.
Når det gjelder landbruket, vet representanten
Arnstad at vi står foran et nytt jordbruksoppgjør.
Det ville selvsagt være helt galt av meg nå å presentere
statens tilbud endog før vi har fått
kravene fra bondeorganisasjonene, men vi har utgangspunkt i Sem-erklæringen,
som sier at vi ønsker en inntektsutvikling
i landbruket på linje med andre grupper i samfunnet.
Det vil ligge i bunnen, og da vil både skattetiltak,
overføringer og prismekanismen være
aktuelle virkemidler.
Marit Arnstad (Sp): For det første synes jeg
det er hyggelig å kunne korrigere det helt gale
inntrykket som statsministeren har fått av Senterpartiets
holdning i denne saken. Vi er sjølvsagt positiv til en
distriktskommisjon. Alt som kan bidra til at distriktspolitikk debatteres
i dette hus og andre steder, er positivt. Men den må ikke bli noen
lynavleder for forhold der en må ta stilling straks. Ut
fra det statsministeren sier, får vi håpe
at det betyr at en ikke skal fortsette å skjære
ned på distriktspolitiske virkemidler for å dekke
inn skattelettelser. Hvis en mener alvor med at det må bli
en inntektsmessig utvikling på linje med andre, betyr det
at det må komme et økonomisk løft for
landbruket utover den skattelettelsen som Regjeringen allerede har
lovt.
Når det gjelder fiskeripolitikken,
synes jeg også det er viktig at statsministeren
her tar stilling til de struktursignaler som er kommet fra fiskeriministeren,
og gir en klar garanti i forhold til kystflåtens framtidige
stilling. Den er i dag truet.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, som jeg allerede har sagt, skal distriktskommisjonen
verken være sovepute eller noen
lynavleder. Det skal drives et kontinuerlig distriktspolitisk arbeid.
Men jeg tror det er viktig også for Senterpartiet å ta
innover seg i større grad enn til nå at det å opprettholde
en spredt bosetting og ta vare på hovedstrukturen
i bosettingsmønsteret, krever både generelle
og spesielle målrettede distriktspolitiske virkemidler.
Det er ikke nok bare å kjøre
videre i gamle hjulspor når de viser seg ikke
alltid å ha den ønskede virkning.
Når det gjelder landbruket, er vi
som sagt innstilt på å følge opp det
vi har sagt i Sem-erklæringen. Det krever selvsagt et løft.
Det gjelder ved bruk av både skattevirkemiddel,
overføringer og eventuelt prismekanismen.
Når det gjelder kystflåten,
er det Regjeringens klare oppfatning at vi skal ha en variert flåtestruktur
og en god balanse mellom kystflåten
og havfiskeflåten. Dette er det alltid diskusjoner om uansett
regjering, men Regjeringens mål er balanse.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Roger
Enoksen.
Odd Roger Enoksen (Sp): Det virker som om statsministeren allerede
har glemt at den forrige regjeringen han ledet, i svært
mange miljøer, også i fagmiljøer,
fikk et rykte for å være en av de regjeringene
som hadde bedrevet mest nytenkning i forhold til distriktspolitiske
tiltak, på lang tid. Det betyr selvsagt ikke
at det ikke kan tenkes mer nytt, men det er desto mer
bekymringsfullt at denne regjeringen bygger ned ordninger som vi
allerede har, og som vi vet virker godt.
Mitt oppfølgingsspørsmål
går på det svaret som statsministeren nå gav
Marit Arnstad om kystflåtens framtid. Jeg deler det syn
at det er viktig å ha en sterk kystflåte, og det
er viktig å ha et spredt eierskap i fiskerinæringen. Kjell Inge
Røkke har gitt tilbud om å kjøpe en betydelig eierandel
i Lofoten Trålerrederi. Han kontrollerer allerede en stor
andel av de samlede hvitfiskressursene. Mitt oppfølgingsspørsmål
til statsministeren blir: Ser statsministeren det som ønskelig,
ut fra det svar han nettopp har gitt Marit Arnstad, at
vi får en ytterligere eierkonsentrasjon i norsk trålerflåte?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er jeg helt
enig i at den regjering Enoksen og undertegnede var sammen i, drev
mye god distriktspolitikk og også kom med en
del nye tiltak, og i så måte bedrev nytenkning.
Men som Enoksen selv sa, er det fortsatt et potensial
for nytenkning, og det akter jeg å videreføre også i
den regjeringen som jeg nå leder.
Jeg vil også fastholde at
det er viktig med en balanse mellom
kystflåten og havfiskeflåten. Når det
gjelder den konkrete saken som representanten Enoksen nå tok
opp, antar jeg at det gjelder Norway Seafoods" tillatelse
til å erverve aksjepost i AS Hammerfest Industrifiske.
Der fikk selskapet en samlet kvotefaktor for torsketrålfiske beregnet
til 9,61. Den faktoren i torsketrålfiske er med andre
ord allerede i dag noe større enn det som etter
gjeldende retningslinjer som hovedregel skulle aksepteres. En eventuell
søknad … (Presidenten klubber.) President, da
kan jeg ikke komme videre, men jeg deler hovedsynspunktet
til representanten Enoksen.
Presidenten: Inge Ryan – til
oppfølgingsspørsmål
Inge Ryan (SV): Igjen vil jeg gi statsministeren ros for at
han tar distriktspolitikken på alvor og har støttet SVs
forslag om distriktskommisjon. Det er vi veldig glad for, og vi
gleder oss til å komme i gang med arbeidet.
Men jeg har lyst til å stille et spørsmål
knyttet til en sak som opptar meg sterkt nå når
vi står like foran starten på jordbruksoppgjøret.
Mange ungdommer teller på knappene om de ønsker å overta
gårdsbrukene. I likhet med fiskerinæringen er
jordbruket en av de viktigste bærebjelkene
vi har i Norge. Jeg mener derfor at det bør gjøres
en skikkelig innsats for å legge til rette for at ungdommer
får bedre muligheter til å overta gårdsbruk,
med hensyn til både ferie og fritid og ikke
minst inntekter. Mitt spørsmål til statsministeren
er derfor følgende: Deler statsministeren det synet som
SV har, at rekruttering av ungdom til landbruket bør være
en prioritert oppgave i tida framover?
Presidenten: Statsminister Kjell Magne
Bondevik, selv om dette spørsmålet ligger langt
utenfor hovedspørsmålet.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det synet deler jeg. Jeg har selv møtt
mange unge bønder som står på terskelen
til å avgjøre om de skal fortsette og overta bruket etter sine
foreldre, med de investeringer det ofte krever, eller
om de skal velge en annen vei. Dette vet jeg at landbruksministeren også er
spesielt opptatt av, og han er opptatt av å gi
dem armslag og muligheter for en størrelse på sine
bruk som gjør at flest mulig av de unge som nå skal
avgjøre om de skal ta over bruket eller ikke,
føler at det er verdt investeringen, og at det blir en
lønnsomhet i driften. Jeg tror, som representanten Ryan
sier, at dette er kjempeviktig, og vi skal ha dette i tankene også i
det forestående jordbruksoppgjøret.
Og så, siden jeg ikke fikk
fullført til hr. Enoksen, men det ligger tross alt innenfor
distriktspolitikkens område, vil jeg si at når
det gjelder Norway Seafoods" eventuelle søknad
om ytterligere å kjøpe seg opp i Lofoten Trålerrederi,
innebærer det at eierkonsentrasjonen i torsketrålerflåten
ytterligere vil økes, langt over den grense som er satt
som hovedregel i gjeldende instruks. Det er noe Fiskeridepartementet
vil legge vekt på når det skal behandle denne
saken. Jeg kan ikke drive behandlingen over Stortingets
talerstol.
Presidenten: Da ble det svart på det
også, på overtid.
Vi går da til neste hovedspørsmål.
Olav Akselsen (A): Det heiter seg at lediggang er rota til alt
vondt, så eg har eit spørsmål til næringsministeren.
I løpet av dei siste åra
har fleire av våre naboland innført
ulike skattefrie lønsordningar for sine sjøfolk.
Dette har forverra konkurransesituasjonen for norske sjøfolk.
I opposisjon var både
Kristeleg Folkeparti og – ikkje minst – Høgre
svært aktive i arbeidet for å sikra
norske sjøfolk konkurransedyktige forhold. Det
første desse partia gjorde då dei kom
inn i regjeringskontora, var å trekkja tilbake forslaget
om nettolønsordninga for norske sjøfolk
på passasjerferjer i utanriksfart.
Den 29. juni i fjor skreiv leiaren
i Høgre, Jan Petersen, eit brev til Norsk Sjømannsforbund
der han skildrar den utviklinga som har vore, og han seier
vidare: «Høyre mener norske
sjøfolk må få tilsvarende rammebetingelser.» No
har Høgre alle moglegheiter til å følgja
opp denne lovnaden. Mitt spørsmål er: Kva tid
vil det skje?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først vil jeg si at jeg er enig med
næringskomiteens leder i at lediggang er roten til
alt ondt, og som et generelt utgangspunkt vil det selvfølgelig også gjelde
for næringsministeren og komitelederen.
Når det gjelder den maritime politikken,
ble den hva gjelder refusjonsordning, rederibeskatning og den spesielle
nettolønnsordningen, fastlagt i Stortinget under budsjettbehandlingen
i høst. Jeg har invitert partene både
på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden til en dialog
gjennom året for å se på om det er ting
som bør justeres i det opplegget som er, med tanke på budsjettframlegget
for 2003. Jeg har også hatt – faktisk
senest i går – en samtale med den svenske
ansvarlige statsråd knyttet til det spesielle som gjelder
nettolønnsordningen, hvor det er slik at rederier i Norden
peker på sine naboland i forhold til de ordningene
som innføres. Det er ingen hemmelighet at de to fergerederiene
Color Line og Fjord Line fikk den spesielle
ordningen i fjor høst etter fremførte
trusler om utflagging osv. Det betyr at det er nordisk konkurranse
på skatteområdet for denne yrkesgruppen.
Jeg mener det er viktig at vi har
stabile rammevilkår for alle bransjer, og ikke
minst for den bransjen vi her snakker om, rederisektoren. Vi vet
at av de 25 000 sjøfolk som vi har på norske
skip, er det ca. 7 000 norske. Jeg mener det
er viktig at vi legger opp en politikk som innebærer
at vi kan videreføre en ordning der vi har et vesentlig
antall norske sjøfolk. For vi vet at disse er
viktige i det totale maritime klusteret på til sammen 70 000 ansatte,
veldig ofte i Distrikts-Norge. Det legger jeg til grunn
i den behandlingen som vi nå har, som jeg har som mål å legge
frem resultatet av i budsjettproposisjonen i oktober.
Olav Akselsen (A): Med bakgrunn i denne sakas forhistorie synest
eg det er litt overraskande at ein no har behov for å spørja etter
korreksjon av det som er kursen i dag. For eitt års
tid sidan visste Høgre nemleg svært
godt kva slags tiltak som det då var behov for, og fremja
forslag her i salen. Det einaste konkrete forslaget som har kome
så langt, er forslaget om å forverra dei vilkåra
som den førre regjeringa la opp til. Tidlegare har Høgre
uttalt seg veldig positivt om nettolønsordninga og den
typen ting.
Eg ville trudd at dette var ei av dei viktigaste
sakene for ein Høgre-statsråd, med den bakgrunnen Høgre
har her, og at det var her ein ville flagga partiet sitt
standpunkt og faktisk følgt opp dei lovnadene ein tidlegare
har kome med. Men på bakgrunn av det svaret eg
no får, skjønar eg at her har ein særdeles
god tid, og det er på ingen måte gjeve
at dei konkrete forslaga Høgre sjølv
har fremja, no vil bli fremja når Høgre
har ein posisjon til å gjera det.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først vil jeg nærmest takke
næringskomiteens leder for hans beskrivelse av Høyres
stolte historie på dette området.
Dernest vil jeg si at i den grad man ikke skulle fremme
noe i revidert nasjonalbudsjett knyttet til rammebetingelsene for
den maritime sektor, ville det faktisk vært en historisk
begivenhet. For det er slik at denne næringen har blitt
utsatt for minst to justeringer pr. år, både
i ordinært budsjett og i revidert nasjonalbudsjett,
og det har vært mye frem og tilbake-politikk.
Jeg har sagt at jeg skal legge frem en samlet
gjennomgang av rammevilkårene for denne næringen
i budsjettet for 2003. Den prosessen er vi inne i i forhold
til partene i dette, og det vil også være
naturlig å ha en viss dialog med våre
nordiske naboer knyttet til dette.
Men som sagt: Den overordnede politiske målsettingen
er at vi skal bevare norske sjøfolk. I hvilket
omfang det vil bli, vil tiden vise, men det er viktig for hele
det maritime klusteret. Det legger jeg til grunn i det som jeg legger
frem i oktober.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.
Jens Stoltenberg (A): Høyre og de andre
regjeringspartienes behandling av norske sjøfolk
er et eksempel på løftebrudd.
Det er et eksempel på at Høyre
og Kristelig Folkeparti mener noe
annet i posisjon enn de mente i opposisjon. Da de var i opposisjon,
stilte de strenge og sterke krav om de samme rammevilkår
for norske sjøfolk og norske rederier
som for de andre nordiske. Det de gjorde da de kom i posisjon,
var å forverre det forslaget til forbedring
som arbeiderpartiregjeringen la fram. På spørsmål
om når man skal rette opp det, gjøre noe nytt
for rederiene og norske
sjøfolk, sier statsråden at man må tenke
seg om og vurdere og «se på» det. Det
er et veldig uklart svar i forhold til hva man stod for for bare noen måneder
siden, og det innebærer at den forverringen man fikk
flertall for i fjor høst, åpenbart skal stå ved
lag en god stund til. Da er mitt spørsmål om statsråden
er stolt av den endringen i politikken som man nå har gjennomført
for norske sjøfolk og maritime næringer.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg har ikke noe behov for å gi
uttrykk for hvilke følelser jeg har knyttet til de forskjellige
standpunkter – om det er stolthet eller andre ting
er relativt uinteressant. Når det gjelder det som representanten
beskriver som «løftebrudd», kan jeg vanskelig
forstå at det skal være et løftebrudd å si
at vi skal ha en total gjennomgang av dette, som også innebærer
kontakt med våre nordiske naboer i forhold til hvilket
regime vi legger på dette. Det er jo for så vidt
interessant at dette kommer fra representanten
Stoltenberg, som jo har deltatt i de fleste arbeiderpartiregjeringer
på 1990-tallet, og i den grad man skulle summere opp forslag
fra de regjeringene han har deltatt i, og hva som er forbedringer
og forverringer på dette området, tror jeg at
man dersom man skulle putte dem i høyre og venstre
jakkelomme, faktisk ville få problemer
med balansen selv på Stortingets talerstol.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.