Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Kjell Magne Bondevik og statsråd Ansgar Gabrielsen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Arbeiderpartiets fraksjon i utenrikskomiteen leverte i dag inn et forslag som går på å be Regjeringen opprette et folkefond for de palestinske flyktningene, der staten forutsettes å bidra med et betydelig beløp og folk inviteres til å gi sin skjerv. Vi må omsette folks harme over det som skjer i Midtøsten, til noe konstruktivt. Det kan ikke bli noen fred uten at det skapes en fremtid for de palestinske flyktningene. Spørsmålet har hele tiden vært det vanskeligste i forhandlingene, og skal det løses, må det internasjonale samfunn ta et ansvar. Vi står overfor den største internasjonale aksjon noensinne hvis dette skal løses. Norge må ta et ansvar for å bane vei for et slikt internasjonalt ansvar, og derfor fremmer vi dette forslaget. Det kan således lette partenes vei tilbake til forhandlingsbordet.

Jeg vil spørre om statsministerens holdning til dette.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statsministerens og Regjeringens holdning til en økt innsats for palestinske flyktninger er positiv. Som kjent bevilger Norge allerede ganske betydelige midler over statsbudsjettet til arbeid blant og for palestinske flyktninger. Det er åpenbart, etter det som har skjedd i de siste ukene, at behovet har blitt svært mye større. Norge har som kjent formannskap i den såkalte giverlandsgruppen, hvor vi har tunge aktører inne, som EU, USA, Canada, Japan. Som formannskap skal vi nå etter planen stå som vert for en giverlandskonferanse her i Oslo i slutten av denne måneden. Da vil det etter mitt syn være helt naturlig å drøfte hvordan vi kan forsterke innsatsen for gjenoppbygging av de palestinske områder og ikke minst en innsats overfor palestinske flyktninger. Så en slik tanke om at Norge skal kanalisere noe av sine midler gjennom et fond, skal vi ta opp til en positiv vurdering og gjerne også drøfte med våre partnere i giverlandsgruppen. Det avgjørende er ikke formen på dette, det avgjørende er at det blir en gigantisk innsats overfor palestinske flyktninger, og jeg er helt enig med representanten Jagland i at flyktningspørsmålet er ett av de helt sentrale for å legge grunnlaget for en forhåpentligvis varig fredsløsning i området. Først må vi nå få en våpenhvile, få Israel til å trekke seg ut av de palestinske områdene, palestinerne til i større grad å bekjempe terror og selvmordsaksjoner, og så må dette umiddelbart over i en politisk forhandlingsprosess, hvor flyktningspørsmål, grensespørsmål, bosettingsspørsmål og ikke minst spørsmålene omkring Jerusalem blir de vanskeligste og avgjørende.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg takker for et positivt svar.

Jeg er klar over at Norge allerede bevilger mye penger til det humanitære arbeidet inne i flyktningleirene, og at vi også har bidratt betydelig til arbeidet for å bygge opp palestinske myndigheter og institusjoner og velferd i Palestina. Men dette dreier seg om hva som skal være flyktningenes fremtid utenfor leirene. Hvis man ikke får til en stor internasjonal aksjon for dette, vil fremtidige forhandlinger ikke kunne lykkes. Dette har vært det vanskeligste spørsmålet. Det internasjonale samfunn må ta på seg ansvaret for å løse dette, for ellers vil det for det første være vanskelig for partene å gå tilbake til forhandlingsbordet, og hvis de kommer til forhandlingsbordet, vil det igjen være vanskelig å løse dette spørsmålet. Norge kan her gå foran i å dra med seg de internasjonale samfunn for å gjøre en innsats når partene kommer tilbake til forhandlingsbordet – altså finne en løsning for flyktningene på annen måte enn å fortsette å leve i disse leirene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er selvsagt enig i at målet er at flyktningene skal ut av flyktningleirene, for der er det en svært dårlig situasjon for mange av dem, og den har blitt ytterligere forverret gjennom det som har skjedd i den senere tid. Jeg er enig i at flyktningenes framtid nå på mer permanent basis blir ett av de viktige spørsmål.

Norge ønsker å gå foran og gjøre det representanten Jagland kalte «dra med seg de internasjonale samfunn», men vi er selvsagt helt avhengig av de tunge aktørene, som USA, EU, Japan, Canada og andre, både de som er med i Giverlandsgruppen, og de som ikke måtte være det. Selvsagt må FN helt sentralt inn, slik de også i dag er det i flyktningarbeidet. Dette synes jeg det er naturlig at vi nå drøfter når nettopp Giverlandsgruppen skal ha sitt møte i Oslo i slutten av denne måneden, for der er flere av de sentrale aktørene med.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Haakon Blankenborg.

Haakon Blankenborg (A): Eg forstår statsministeren slik at han er open for å stø eit forslag om eit folkefond for palestinske flyktningar med sikte på å bidra til ei løysing av problema i Midtausten. Vi ventar naturlegvis ikkje at statsministeren over bordet skal seie absolutt ja eller nei. Stortinget skal først behandle forslaget, og så går det til Regjeringa. Men det er viktig at statsministeren er open for forslaget. Det er også viktig at dette forslaget – om det skulle bli aktuelt – ikkje blir forseinka av andre prosessar, for eit slikt fond kan bli oppretta uavhengig av andre prosessar, f.eks. det som også skjer i Givarlandsgruppa. Det er derfor ingen grunn til at eit slikt initiativ skal bli liggjande og vente på andre initiativ og på stadig utsette møte.

Eg ser også det som statsministeren no seier, som ein vilje frå Regjeringa til å ta nye initiativ, og også til f.eks. å bidra aktivt til å støtte fredskoalisjonen mellom Israel og Palestina, og at det inntrykket som vart skapt sist veke av at Regjeringa er negativ til å stø denne koalisjonen, såleis er feil.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg synes er avgjørende når det gjelder den humanitære situasjonen og den mer permanente situasjonen for flyktningene, er at det blir en kraftig opptrapping av innsatsen for dem. Hvilken form dette skal få, synes jeg vi bør kunne komme tilbake til. Og skal det bli en virkelig dimensjon over dette, må vi også ha med oss andre, tunge aktører.

Men selv om Norge er et lite land, har vi faktisk betydd ganske mye i Midtøsten også når det gjelder den humanitære situasjonen, og det er jeg innstilt på at vi fortsatt skal gjøre. Vi må også ha en betryggende kontroll med de pengene som måtte bli bevilget, slik at de går til de formål de skal, enten det nå er til flyktninger eller andre humanitære formål blant palestinerne.

Den såkalte «peace coalition» har ikke vi noe imot. Vi har faktisk også kontakt med dem som er med i den. Et par av dem på palestinsk side var i Norge så sent som i november. Men det avgjørende nå for å få stanset voldshandlingene er å få et inngrep med dem som avgjør situasjonen på israelsk og palestinsk side, og da må vi også ha et inngrep med statsminister Sharon og hans regjering.

Presidenten: Bjørn Jacobsen – til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Jacobsen (SV): Israel innleidde 29. mars ein kraftig offensiv mot ei rekkje palestinske byar. Samtidig blei desse byane stengde for journalistar og andre som kunne ha vitna om det som skjedde. Flyktningleiren i Jenin blei gjenstand for ein svært brutal militær operasjon som medførte eit høgt tal drepne og såra sivile. Frå israelsk side opplyser ein at om lag 200 blei drepne, mens ein frå palestinsk side meiner at opptil 800 blei drepne.

Eg vil spørje statsministeren om Regjeringa vil ta til orde for ei internasjonal gransking av desse forferdelege hendingane i Jenin.

Statsminister Kjell Magne Bondevik:  Regjeringen er absolutt innstilt på at en skal sette all kraft inn på å finne ut hva som har skjedd i flyktningleiren i Jenin. Det ønsker Regjeringen å bidra til.

Det som nå er det umiddelbare behovet, er å få stanset voldshandlingene både fra israelsk og fra palestinsk side. Så må vi søke raskest mulig å finne ut hva som har skjedd av overgrep, ikke minst hva som har skjedd i forbindelse med flyktningleiren i Jenin, men også andre overgrep som måtte være gjort fra ulike sider. Men både for å få gjort dette og for å bygge opp igjen en tillit og en fredsprosess er vi helt avhengig av at det nå må inntre en våpenhvile. Det er punkt nr. 1. Hvis ikke, får vi ikke gjort noe av det andre.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

For noen dager sider uttalte sjefen for Kriminalpolitisentralen, Arne Huuse, at vi begynner å betale prisen for innvandringspolitikken som har vært ført. Tidligere har Tromsøs politimester, Truls Fyhn, sagt at Norge er det ideelle tilholdssted for kriminelle utlendinger og potensielle terrorister. Tidligere politimester i Bergen, Rolf B. Wegner, har uttalt at narkotikapolitikken og innvandringspolitikken er i sammenheng. Reaksjonen fra justisministeren og Justisdepartementet er å ikke lytte til disse erfarne politilederne, men etter hvert å sette munnkurv på dem.

I dag står det i Dagsavisen:

«Nå vil justisministeren ta kontakt med politidirektør Ingelin Killengreen. Hun vil få beskjed om å stramme tøylene på politilederne.»

Jeg vil gjerne at statsministeren bekrefter at det fortsatt skal være en plikt og en rett for ledere i ytre etater i Norge å gi uttrykk for sine meninger, slik at velgerne får grunnlag for hvilke informasjoner og synspunkter også regjering og storting får på omdiskuterte emner.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Selvsagt har de en rett til å ytre seg, og det er sagt helt klart fra Justisdepartementet – jeg viser bl.a. til intervju med statssekretær Holme i Dagsavisen – at det ikke er aktuelt å gi frittalende polititopper munnkurv. Men jeg registrerer også at Kripos-sjef Arne Huuse, ifølge Dagbladet i går, får liten støtte fra norske politimestere til sine nokså generelle og ubeskyttede uttalelser om sammenhengen mellom innvandringspolitikk og tragiske drap.

Jeg viser også til en klok lederartikkel i Aftenposten i dag som peker på at det ikke kan bevises at slike drap kunne ha vært unngått med en annen innvandringspolitikk. Og når en representant fra Fremskrittspartiet til og med begynner å gjøre undertegnede og andre navngitte politikere personlig ansvarlig for det som har skjedd, går en langt over streken. Slike utvekster i debatten hadde jeg håpet vi skulle unngå.

Men la det være helt klart: Regjeringen ser ytterst alvorlig både på dette enkelttilfellet og på at det er betydelig voldskriminalitet blant innvandrere. Vi sitter ikke passive og ser på dette. Vi har satt i gang og er i ferd med å sette i gang ytterligere tiltak, bl.a. å gi politiet adgang til å søke etter fingeravtrykk i utlendingsregisteret i forbindelse med etterforskning av kriminalsaker. En utvidet adgang for politiet til å visitere personer på offentlige steder og i kjøretøy er allerede forslått for Stortinget. Vi foreslår også å utvide strafferammen for å bære kniv på offentlig sted.

Jeg tror vi gjør klokt i å angripe disse spørsmålene aktivt, men også å søke å unngå overilte uttalelser og forslag hvis sidevirkninger også kan være svært uheldig.

Carl I. Hagen (FrP): La meg først slå fast at hadde Fremskrittspartiets innvandrings- og kriminalpolitikk vært ført, ville for øyeblikket – basert på opplysninger i media – minst én av de berørte sittet i fengsel og ikke vært ute og eventuelt hatt adgang til å delta i disse handlingene. Det er også sannsynlig at flere av de andre ikke ville ha befunnet seg i Norge. Litt av elementet i Fremskrittspartiets innvandringspolitikk er at mange av disse ganske enkelt ikke ville ha vært sluppet inn i landet.

Men mitt spørsmål dreide seg altså ikke om det, men det dreide seg om retten og plikten for ledere i ytre etater til å gi uttrykk for sine meninger. Lederen i justiskomiteen, Trond Helleland, har gitt uttrykk for at han ønsker munnkurv. Det står det samme i Dagsavisens oppslag i dag, at «nå vil justisministeren ta kontakt med politidirektør Ingelin Killengreen. Hun vil få beskjed om å stramme tøylene».

Jeg vil ha et generelt utsagn fra statsministeren om at både forsvarssjef, offiserer, overleger, rektorer og andre i ytre etater skal ha plikt til å si sin mening når det gjelder konsekvensen av den politikk regjering og stortingsflertall fører på alle områder.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg har sagt: Det er ikke aktuelt å gi verken Huuse eller andre munnkurv. Det svaret synes jeg nå representanten Hagen skal godta – når det er gitt av statsministeren.

Når det gjelder å uttale seg om politiske spørsmål, har selvsagt ingen i ytre etater noen plikt til det. Det er varsomhetsregler som gjelder i spørsmål som har med politiske forhold å gjøre. Vi akter ikke å gi dem munnkurv, men at en drøfter dette på generell basis med direktøren i Politidirektoratet.

Ellers tror jeg en skal være forsiktig med å si hvem sin politikk som kunne ha ført til hva. Vi vet f.eks. at de fleste voldshandlinger begås av berusede personer. En liberal alkoholpolitikk kan medvirke til dette. Fremskrittspartiet er for øvrig den fremste eksponenten for en slik politikk. Men jeg vil derved ikke stå her og beskylde Carl I. Hagen eller andre navngitte personer for å være personlig ansvarlig for voldshandlinger. Det er å gå langt over streken.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (FrP): Jeg opplever at statsministeren fortsatt ikke svarer på spørsmålet fra Carl I. Hagen. Det er åpenbart slik at statsministeren ikke vil gi lederne i ytre etater munnkurv, men samtidig fremkommer det altså at det Justisdepartementet ønsker å gjøre, er å stramme inn, gi noen en ripe i lakken. Og hvis det er slik at det er en forskjell på å stramme inn og å gi munnkurv, kunne det være svært interessant å høre statsministerens forklaring på hvor den forskjellen går. Det kan ikke være slik at man ønsker å sile informasjon for å unngå ubehagelige virkelighetsbeskrivelser fra ledere i ytre etater. Det må være slik at alle i vårt samfunn skal ha krav på den samme informasjonen. Uansett om det rammer aktuelle politiske debatter, uansett hvilke politiske partier som for så vidt får høre sannheten, uansett hvilke forhold det dreier seg om, bør alle, enten man er leder i offentlig eller privat sektor, ha rett til å delta i en offentlige debatt om viktige spørsmål.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, vi har sagt at de har rett til det, og vi akter ikke å sette munnkurv på dem. Men det er selvsagt ingen plikt for enhver i en ytre etat å uttale seg om omstridte politiske spørsmål, slik det kunne høres ut fra representanten Hagen.

Det er uenighet også innenfor politiet om de omstridte uttalelsene som Kripos-sjef Arne Huuse har gitt. Det kom bl.a. til uttrykk i Dagbladet i går. Derfor er det nyttig at departementet og direktoratet har en dialog om grensedragningen mellom uttalelser av faglig karakter som er nyttig for oss politikere å få, og mer rent politiske utspill. Det er dette som ligger i det, verken mer eller mindre. Så da har jeg svart på spørsmålene fra både representanten Hagen og representanten Jensen.

Presidenten: Knut Storberget – til oppfølgingsspørsmål.

Knut Storberget (A): Problemet med siste dagers debatt er vel strengt tatt ikke det å sette munnkurv på noen. Men spørsmålet har utløst en tragisk og vanvittig debatt, hvor bl.a. Senterpartiet har foreslått et nærmest umulig og antakelig folkerettsstridig forslag om å ta statsborgerskapet fra folk, og ledende polititjenestemenn presterer utsagn som skader mer enn de gavner kampen både for integrering og mot kriminalitet.

Men det er grunn til å peke på at der innvandrere er representert i kriminalitetsstatistikken og der de er overrepresentert, gjelder det i stor grad unge menn i større byer som i liten grad har tilnærmet seg arbeidsmarkedet, og som også har en lav utdanning. Det er også grunn til å merke seg, som statsministeren var inne på, at de fleste voldsforbrytelser, 70–80 pst. av dem, også begått av etniske nordmenn, begås i alkoholrus. Og det er grunnlag for å spørre: Hva vil statsministeren bidra med for å sette dette på dagsordenen, og hva slags tiltak tenker Regjeringa seg i forhold til å gjøre noe med akkurat dette?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at jeg er helt enig med representanten Storberget i at dette er en tragisk sak. Ethvert drap, enten det begås av en med utenlandsk eller en med norsk opprinnelse – og det er tross alt de fleste drapene som begås av personer med norsk opprinnelse – er en tragedie i seg selv.

Vi setter spesielle tiltak inn i forhold til innvandrermiljøene, som jeg refererte til. I tillegg til det jeg refererte i mitt forrige svar, kan jeg også nevne at vi vil i vår legge fram en lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere fordi kommunene er et bedre verktøy i integreringsarbeidet, og vi vil ytterligere støtte frivillige organisasjoner som arbeider med dette. Vi vil også fremme en egen tiltaksplan for barn og unge med minoritetsbakgrunn, bl.a. for å hindre at de faller utenfor og havner i kriminelle miljøer.

Så er det et ubestridelig faktum at 70–80 pst. av alle voldshandlinger begås av berusede personer. Og det er ingen tilfeldighet at det er svært voldsutsatt i de strøk av Oslo hvor skjenkestedene ligger tettest, nemlig området rundt Rosenkrantz gate. Undertegnede har flere ganger forsøkt å sette dette på dagsordenen og mane til en mer restriktiv alkoholpolitikk, og jeg vil gjerne gjøre det videre.

Karin Andersen (SV): SV deler oppfatningen om at det verste er ikke at noen uttaler seg om et tema. Problemet med Kripos-sjefens uttalelser er at de virker så utrolig ukvalifiserte både i forhold til underliggende etaters meninger om dette og i forhold til at en er ukjent med Regjeringens politikk.

Jeg vil bare nevne et eksempel, som også er referert i dagens Aftenposten, der det vises til den ransakingsmuligheten som politiet nå har fått når det gjelder bruk av kniv. Det viser seg at av 27 politidistrikter er det bare to, Oslo og Tromsø, som har benyttet seg av denne muligheten. Og når man har gjort bruk av den, har det vært meget vellykket. Man har funnet veldig mange våpen, og man har greid å renske bort det redskapet som kunne ha gjort at kanskje små krangler endte i store tragedier.

Hva vil statsministeren gjøre for at politiet får kjennskap til og bruker de virkemidlene de faktisk har fått?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at hvis det kan påvises at politiet ikke benytter de virkemidlene de nå faktisk har fått, må vi øke informasjonen om dette.

Som jeg sa i et tidligere svar, vil vi nå gi politiet adgang til å søke etter fingeravtrykk i utenlandsregisteret i forbindelse med etterforskning av kriminalsaker. Det er allerede foreslått for Stortinget en utvidet adgang til å visitere personer på offentlig sted og i kjøretøy for å avdekke våpen. Regjeringen foreslår også å utvide strafferammen for å bære kniv på offentlig sted og for å gripe til kniv under slagsmål. Jeg mener vi ved dette har skaffet, og vil skaffe oss, en del redskaper i bekjempelsen av voldskriminaliteten.

Når det gjelder drapssituasjonen i Norge, var det slik i fjor at av 38 personer som ble drapssiktet, var det ti med utenlandsk bakgrunn – altså ca. en fjerdedel med utenlandsk opprinnelse. Tre fjerdedeler var altså nordmenn.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.

NorWatch og Dagbladet har avslørt at norske oljekroner er investert i klasebombeproduksjon. Dette er det samme som SV på et tidligere tidspunkt påpekte, men som viste seg å være feil selskap. Nå er det påvist at General Dynamics, et amerikansk selskap, produserer sentrale komponenter til klasebomber – de samme klasebomber som ligger strødd i Afghanistan, og som norske mineryddere nå er stasjonert i Afghanistan for å bidra til å fjerne.

Stortinget har altså pålagt Regjeringen å arbeide for et internasjonalt forbud mot klasebomber – et pålegg jeg antar at Regjeringen følger lojalt. Jeg vil anta at de fleste vil mene at det er skammelig at norske oljepenger er investert i et selskap som produserer klasebomber. Min utfordring til statsministeren er dermed følgende: Hva vil statsministeren gjøre for å hindre at denne typen investeringer treffer selskap hvis produksjon er i strid med det som er offisiell norsk utenrikspolitikk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Samarbeidsregjeringen sørget for etter at den tiltrådte, å opprette et folkerettslig råd som er rådgivende for Finansdepartementet i slike spørsmål. Dette rådet ble bl.a. bedt om å vurdere et konkret selskap i Singapore i forhold til våre folkerettslige forpliktelser. En kom til at dette selskapet hadde investeringer via Petroleumsfondet som kunne innebære brudd på konvensjonen om antipersonell-/landminer som Norge er part i, og Finansdepartementet utelukker derfor dette selskapet fra Petroleumsfondets investeringsportefølje.

Videre har vi bedt rådet om å utrede hvorvidt vi kan utvide den såkalte uttrekksmekanismen til også å gjelde konvensjoner om menneskerettigheter, slik at hvis investeringer fra Petroleumsfondet kommer til firmaer som opptrer på en måte som er i strid med menneskerettighetene, vil vi kunne skaffe oss en mulighet til å trekke oss ut. Dette er nå under arbeid.

Når det gjelder den konkrete saken som representanten Djupedal nå viste til, har vi for det første bedt Norges Bank om å finne ut av de faktiske forhold. Som Djupedal helt riktig sa, ble det trukket opp en sak her i Stortinget tidligere som viste seg å gjelde feil selskap. For å være på den sikre siden vil vi nå undersøke de faktiske forhold først. Og hvis de faktiske forhold er slik som ting tyder på, vil vi be om en uttalelse fra Folkerettsrådet om det i henhold til gjeldende forskrifter for Petroleumsfondet er grunnlag for å trekke seg ut eller ikke.

Problemet når det gjelder klasebomber, er at vi foreløpig ikke har noen internasjonal konvensjon som forbyr slik produksjon, men det kan jeg forsikre at Norge arbeider for.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er glad for svaret fra statsminister Bondevik, som i sin grunntone er positivt. Det eksempelet om landminer som statsministeren henviste til, var det jo også SV i sin tid som avslørte, at dette selskapet Singapore Technologies Engineering investerte i landminer.

Det dette viser, er den store svakheten ved oljefondets investeringsprofil. Man investerer først, og så har man et folkerettsråd som i etterkant kan se om investeringer er i strid med offisiell norsk utenrikspolitikk eller konvensjoner Norge er bundet av. Det er jo dette som stadig skaper pinlige avsløringer, f.eks. at oljefondet har investert tungt i Burma, et land som statsministeren selv har et stort personlig engasjement i. Vi er inne i mer enn ti, kanskje opp til så mange som 20 selskap, med investeringer på opp til 10–15 milliarder norske kr. Dette er heller ikke forbudt, men vi har fra norsk side advart private investorer mot å gå inn i Burma, mens statlige kan gjøre det. Det er dette som skaper problemer for oljefondet. Derfor vil min siste utfordring til statsministeren være: Vil det ikke være klokt å lage et regelverk som hindrer den typen investeringer i forkant, og ikke et regelverk som det vi i dag har, at man kan trekke seg ut, i verste fall, i etterkant?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at det hadde vært ønskelig om man kunne få et regelverk som var operativt, til å hindre slike investeringer før de måtte skje, og ikke bare en uttrekksmekanisme som kan ta oss ut etter at de har skjedd. Dette arbeidet vi ganske intenst med under min forrige regjering ut fra det samme siktemålet som representanten Djupedal nå gav uttrykk for. Det viste seg i praksis å være ytterst vanskelig fordi Petroleumsfondets investeringer som kjent ofte går via andre fond og tar veien til selskaper og datterselskaper. Et regelverk som hindrer slikt i forkant, før det kommer til det endelige selskap hvor investeringen foretas, er i praksis ytterst vanskelig å håndtere.

Jeg har registrert debatten om at en del private fond mener å ha skaffet seg regelverk hvor dette er håndterbart, så jeg er villig til å se på det på nytt. Men det sporet vi nå går langs foreløpig, og som har tilslutning i Stortinget, er eventuelt å utvide grunnlaget for uttrekksmekanisme.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Presidenten vil for øvrig minne om at oppfølgingsspørsmålene bør ha relevans til hovedspørsmålet.

Marit Arnstad (Sp): Ja, det skal oppfølgingsspørsmålet ha.

Det er vanskelige vurderinger som foretas omkring oljefondet. Men eksemplet Burma og klasebomber er så avgjørende i forhold til den norske synlige og veldig sterke profil vi har hatt på disse områdene, og det blir vanskelig når den ene handlingen bidrar til å undergrave den andre.

Klasebomber er det nærmeste man kommer landminer. Både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV førte en suksessfull kamp på 1990-tallet for å overtale den daværende arbeiderpartiregjeringen til å innføre et forbud mot landminer. Da ble det produsert ganske mange argumenter fra Arbeiderpartiets side om at dette var formalistisk og vanskelig lot seg gjennomføre, og at det på alle måter var vanskelig å ta klar stilling til, så det var ikke enkelt. Det er heller ikke dette spørsmålet. Men jeg håper vi kan stole på ikke bare at statsministeren vil overlate dette til et rådgivende organ, men at det også er nødvendig vilje hos Kristelig Folkeparti og statsministeren til å skjære gjennom …… (presidenten klubber).

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det er klart at det er Finansdepartementet og Regjeringen som til slutt tar standpunkt, ikke rådet. De gir oss et råd.

Når det gjelder klasebomber, er det riktig at en del av dem, nemlig den typen hvor det blir liggende igjen eksplosiver som kan utløses senere, kan komme nærmest landminer. Men så er det også en annen type klasebomber hvor det skjer en rekke umiddelbare eksplosjoner, og det er en type som ikke likner på landminer. Dette jobber vi nå med i de aktuelle organene i Genève med sikte på en konvensjon mot forbud av den type klasebomber som er landmineliknende.

Ellers tror jeg at representanten Arnstad også husker fra den regjering vi satt sammen i, at å få til et praktikabelt regelverk for på forhånd å hindre slike investeringer, er ytterst vanskelig. Det strevde vår regjering med. Vi kom med et par forslag, og ett av dem ble avvist av Stortinget. Men jeg er villig til fullt ut på nytt å se på dette, for jeg har akkurat det samme engasjement som representantene Arnstad og Djupedal.

Presidenten: Tore Nordtun – til oppfølgingsspørsmål.

Tore Nordtun (A): Arbeiderpartiregjeringen foreslo en uttrekksmekanisme og fikk tilslutning til det – man skulle trekke ut investeringer som var i strid med internasjonale konvensjoner og avtaler.

Nå forstår jeg det slik at statsministeren vil gå videre med denne uttrekksmekanismen. Men er det ikke da slik at det her er viktig å gjøre et forarbeid, slik at man er i forkant?

Statsministeren gikk ganske høyt på banen for noen år tilbake og sa at det var enkelt å få et slikt regelverk på plass. Når kommer det nye regelverket for en mer aktiv uttrekksmekanisme, som statsministeren nå annonserer, og hvilken form vil det ha? For hovedsaken i dette må jo være at man her bruker føre var-prinsippet, slik at man ikke hele tiden kommer i etterkant, at det enkelte selskap blir tatt opp i Stortinget i etterkant, men at vi har et forebyggende regelverk.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som representanten Nordtun nettopp sa, var det arbeiderpartiregjeringen, Nordtuns egen partiregjering, som kom til at man måtte håndtere dette via en uttrekksmekanisme. Og noen konvensjoner, bl.a. antipersonellminekonvensjonen, og så vidt jeg vet også den som gjelder kjemiske og biologiske våpen, er underlagt denne mekanismen.

Det vår regjering nå har satt i gang arbeidet med, er om man kan utvide dette til også å gjelde menneskerettighetskonvensjoner. Det utredes av dette folkerettsrådet. De har nå kommet med noe materiale om dette, og det skal underlegges behandling i Finansdepartementet og i Regjeringen. Materialet tyder på at det også her er en del vanskelige problemstillinger ute og går, men vi har en helt klar intensjon om å søke å nå fram. Jeg kan ikke gi datoen for når Regjeringen får sluttført dette arbeidet, men vi vil selvsagt gjøre det så raskt som det er mulig og forsvarlig.

Presidenten: Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Jeg finner det positivt at Regjeringen nå ser ut til å fokusere noe sterkere på de etiske sidene ved forvaltningen av oljefondet. Nettavisen siterte 12. april en representant for Regjeringen som uttalte at oljefondet bør forvalte sine investeringer på en måte som ikke bryter med våre forpliktelser i forhold til menneskerettighetene.

Etter min vurdering må dette innebære at vi ikke skal investere i bedrifter som driver med f.eks. barnearbeid, produksjon av konvensjonsstridige våpen, som bryter grunnleggende arbeidsrettigheter og liknende.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Stiller statsministeren seg bak disse uttalelsene, og innebærer dette at Regjeringen vil foreta en fullstendig gjennomgang av våre eksisterende oljefondsinvesteringer med tanke på å trekke seg ut av de bedrifter som er i strid med disse forpliktelsene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg sa, har Regjeringen den klare intensjon at det som rammes av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner – det ble jo nevnt slike eksempler nå – ønsker vi, hvis det er mulig å få det til i praksis, å få en uttrekksmekanisme for. Det er en del praktiske spørsmål som må avklares: Skal dette gå på bedriften? Eller: Skal det gå på et land som bryter slike menneskerettigheter? Nå er jo også Petroleumsfondet slik at vi allerede har en landliste som vi følger, nettopp for å unngå en del av disse problemene, men like fullt oppstår de fra tid til annen.

Vi har nå nettopp fått materiale fra Folkerettsrådet og skal gå i gang med å vurdere det. Intensjonen er den samme som også siste spørrer var ute etter. Men vi må også finne håndterbare regler for dette som gjør at de som forvalter Petroleumsfondet, vet hva de har å holde seg til, og at det ikke blir for mye skjønnsutøvelse av forvalterne.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Regjeringen har varslet at den ønsker å øke støtten til private grunnskoler og gjøre det lettere å starte opp slike skoler. Samtidig har vi i det siste fått eksempler fra mediene på at offentlige grunnskoler i Oslo og andre steder ville ha fått mer penger i statsstøtte dersom de hadde drevet etter privatskoleloven istedenfor å fortsette som kommunale skoler. Svært mange av de offentlige grunnskolene i bl.a. Oslo har mindre å rutte med pr. elev enn de fire største privatskolene her i byen. Dette er før Regjeringen har økt tilskuddene til privatskoler. I tillegg opplever vi at man mange steder, bl.a. i Oslo, reduserer bevilgningene til de kommunale grunnskolene.

Mener statsministeren og Regjeringen det er riktig, i en situasjon der man kutter på de kommunale skolebevilgningene, bl.a. i Oslo, å øke støtten til de private skolene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Bildet er nok ikke fullt så entydig som det representanten Stoltenberg gir uttrykk for. Han glemmer i sine regnestykker at private skoler ikke får støtte til bygging av skolebygg. Utgifter til husleie er heller ikke med i tilskuddsgrunnlaget. Det er jo dette som gjør at private skoler også i Oslo ser seg nødt til å ta noe foreldrebetaling for at budsjettet skal gå i hop, noe en ikke gjør i offentlige skoler.

Privatskoleloven, som jo også Arbeiderpartiet har vært med på, er jo slik at støtten til drift av en privatskole – som altså ikke er alle utgiftene, men bare driftsutgiftene – er basert på et gjennomsnitt av utgiftene i den offentlige skole over hele landet. Privatskoler får altså dekket 85 pst. av disse gjennomsnittsutgiftene. 15 pst. må de stå for selv gjennom foreldrebetaling eller innsamlede midler.

Hvis en skal treffe helt presist når det gjelder en privatskole i en kommune i forhold til en offentlig skole i samme kommune, må en beregne gjennomsnittsutgiftene til en offentlig skole i en kommune og så gi 85 pst. av det i driftsstøtte til en privatskole i samme kommune. Det blir i tilfelle et ganske komplisert system, og ingen har foreslått det før – ei heller Arbeiderpartiet.

Faktum er at foreldrene til elever ved private skoler må betale noe, bl.a. fordi de ikke får penger til kapitalutgifter og til bygging og husleie. Vi synes det er rimelig at den egenandelen reduseres noe, slik at alle sosiale lag av folket kan gå i slike skoler. Det bør ikke bare være for de rike. Derfor har vi foreslått å øke støtten fra 85 pst. til 90 pst.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret, men jeg føler at statsministeren ikke griper det som er hovedpoenget.

Her i byen og i mange andre kommuner er det nå slik at det kuttes i bevilgningene til de kommunale skolene. I Oslo er det f.eks. slik at 75 av totalt 122 kommunale grunnskoler har mindre å rutte med i år enn i fjor, takket være det samarbeidet som er her i byen mellom Kristelig Folkeparti og Høyre. Samtidig varsler man at man istedenfor å sikre mer penger til kommunale grunnskoler, vil øke tilskuddet til private grunnskoler. Det gjør man i en by der vi har eksempler på at private skoler har vesentlig bedre økonomi, færre elever pr. lærer, bedre PC-dekning og bedre lokaler enn de kommunale grunnskolene. Da mener vi simpelthen at Regjeringens prioritering er feil. Istedenfor å ruste opp den felles grunnskolen til en god skole for alle, velger man å bruke mer penger på et privat skoletilbud.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis det er noen som ikke griper poenget, tror jeg nok også representanten Stoltenberg kan komme i den kategorien, for han framstilte det slik at det økonomisk skulle være mer lukrativt å gå i en privat skole i Oslo enn i den offentlige. Det er altså feil. Private skoler får ikke støtte til reising av skolebygg, til husleie eller til kapitalutgifter. De får dermed mindre enn det offentlige skoler i Oslo gjør. Derfor må elevene betale for å gå der. Jeg kan ikke skjønne at det er så veldig god sosialdemokratisk politikk å kreve høy foreldrebetaling fra dem som velger en privat skole. Representanten Stoltenberg har jo selv bakgrunn i en god privatskole.

Sosialdemokratene i Sverige og Danmark er mye mer rause på dette området. I Sverige får man faktisk den samme støtten enten man går i privat eller i offentlig skole. Jeg synes det må være god både kristendemokratisk og sosialdemokratisk politikk at barn fra alle sosiale lag av folket, også de som ikke har så mye penger, kan gå der.

Når det gjelder Oslos prioriteringer, tror jeg man får ta den debatten i Oslo. Det er ulike prioriteringer i ulike kommuner – også i arbeiderpartistyrte.

Presidenten: Fem stykker har tegnet seg til oppfølgingsspørsmål. Presidenten vil tillate tre og vil fordele disse på tre ulike partier. Den første til oppfølgingsspørsmål blir Karita Bekkemellem Orheim.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Det kan virke som om Regjeringens ensidige mål i skolepolitikken er en storstilt privatisering, dette for å slippe unna egne løfter. Men statsministerens sterke regjeringspartner, Høyre, uttalte i valgkampen i fjor at deres mål var at 12 pst. av landets elever skulle gå i private skoler, og at privatskolene skulle få 100 pst. dekning av sine utgifter.

Er dette et langsiktig mål som statsministeren deler? Og mener Kristelig Folkeparti med dette at vi ikke lenger har behov for den felles møteplassen som den offentlige skolen har vært for elever med ulik bakgrunn?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første: Det er ikke aktuelt med en storstilt privatisering av norsk skoleverk – og det tror jeg heller ikke kommer til å skje.

Når det gjelder antallet elever som går i private skoler i Norge, er det faktisk lite, bl.a. sammenlignet med de i mange år sosialdemokratisk styrte naboland, Sverige og Danmark. Sverige har jo under Göran Perssons sosialdemokratiske regjering gått mye lenger enn det vi akter å gjøre når det gjelder likebehandling av private og offentlige skoler, så jeg tror det i tilfelle er et oppgjør som må tas mellom sosialdemokratene i Norden.

Som jeg allerede har indikert, er det ikke vårt opplegg å gi 100 pst. dekning for støtte til private skoler sammenlignet med offentlige, men vi ønsker å øke den noe for at også barn fra familier som ikke har så god råd, skal ha lov til å velge et slikt alternativ dersom de selv ønsker det. Det er Regjeringens politikk, og det vil vi redegjøre nærmere for når vi nå fremmer forslag til endring i den aktuelle lov. Vårt langsiktige mål er slett ikke å bygge ned den offentlige skolen. Vi trenger den som et møtested for de aller fleste.

Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Statssekretær Bergesen i Utdanningsdepartementet har uttalt til flere aviser at endring av privatskoleloven kan bli redningen for mange grendeskoler, dvs. endringen som åpner for privatskoler, uavhengig av livssyn eller alternativ pedagogikk.

Det synspunktet som Bergesen forfekter, kan vanskelig tolkes på en annen måte enn at Regjeringa ikke ser det som sin oppgave å opprettholde den offentlige skolen på småsteder i landet. Konsekvensen av denne linja vil sjølsagt være at det å drive skoler på småsteder vil bli opp til frivillige krefter på stedet.

Så mitt spørsmål til statsministeren er: Er han enig med statssekretær Bergesen i at endringer av privatskoleloven kan bli redningen for mange grendeskoler?

Statsminister Kjell Magne Bondevik:   Regjeringen ser det absolutt som en viktig oppgave å opprettholde et desentralisert skolemønster og flest mulig grendeskoler, men som representanten Haga utmerket godt vet, er det selvsagt den enkelte kommune og det enkelte kommunestyre som vedtar skolestrukturen i sin kommune. Det vedtas ikke i Utdanningsdepartementet. Men vi søker gjennom inntektssystemet å legge inn kriterier som kan motvirke en sentralisering også på dette området. Så dette er det kommunestyret som avgjør.

Det vi har registrert i noen kommuner, er at foreldre har tatt skjeen i egen hånd og søker å etablere eller drive videre en skole i sin grend. I slike tilfeller kan det statssekretær Bergesen har gitt uttrykk for, være riktig, nemlig at en friskolelov, som vi vil fremme forslag om, kan bli redningen. Men det betyr ikke at Regjeringen generelt ønsker en nedbygging av grendeskoler, og erstatte dem med private. Dette er det faktisk kommunestyrene selv som avgjør. Vi ønsker å opprettholde flest mulig grendeskoler.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Hovedspørsmålet var vel av en slik art at det egentlig burde vært stilt av en skolepolitiker til skolebyråden i Oslo, men det er også landsomfattende problemer som er reist i dette spørsmålet og i de svarene statsministeren har gitt.

Statsministeren sier altså helt klart at i Sverige har man gått lenger med hensyn til full likebehandling mellom offentlige og private skoler, så mitt første spørsmål er: Hvorfor vil da ikke Bondevik-regjeringen gjøre det samme, ha full likestilling mellom offentlige og private skoler slik at det blir likebehandling av alle foreldre?

For det andre: Regjeringen har varslet at den vil fremme forslag om at finansieringen av barnehager skal endres slik at de blir statsfinansierte, med et direkte tilskudd fra staten til den enkelte barnehage, enten den er offentlig eller privat drevet. Hvorfor kan ikke Regjeringen tenke seg å gjøre det samme når det gjelder finansieringen av skoleverket? Det ville nettopp løst disse problemene ved at man fjerner myndigheten til kommunestyrene, som statsministeren nettopp har brukt som forklaring på lite positive sider ved skolepolitikken.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når vi ikke foreslår full likebehandling når det gjelder støtten til private og offentlige skoler, er det fordi de private etter vårt skjønn skal være et supplement til de offentlige. Og da bør det være et reelt behov som ligger bak. At det da kreves en viss egeninnsats av de frivillige som ønsker å reise en privatskole, og av dem som sender sine barn dit, synes jeg for min del er et sunt prinsipp. Det er jo ikke slik at det offentlige alltid skal betale alt. Og at en gir uttrykk for et engasjement, og for at her er det et behov for en alternativ skole også gjennom en viss egeninnsats, det synes jeg for min del er rimelig. Men kravet til egeninnsats skal ikke bli så stort at det blir et sosialt klasseskille. Derfor er Regjeringen innstilt på å øke støtten til friskoler, private skoler.

Når det gjelder statsfinansiering av skoleverket, ville en slik modell etter mitt syn ytterligere undergrave det lokale selvstyret. Jeg tror det er riktig at kommunene har hånd om dette gjennom rammetilskudd fra staten.

Det vi har sagt om barnehagene, er at det skal være et offentlig tilskudd som sikrer likebehandling av private og offentlige.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg har et spørsmål til statsministeren. Statsministeren har stilt seg positiv til at det nedsettes en distriktskommisjon, og det er bra. Det betyr at vi kan få en bred og løpende debatt om distriktspolitiske målsettinger, hvilket det er behov for i det norske offentlige rom og i det politiske miljøet. Men det må ikke bli slik at en kommisjon blir en sovepute for det som framstår som utfordringen i distriktspolitikken lenge før en slik kommisjon kommer i arbeid. Derfor har jeg lyst til å ta opp tre utfordringer med Regjeringen umiddelbart, for det er utfordringer som en her og nå står overfor i distriktspolitikken.

Ved nedskjæringene i SND i høst sa næringsministeren at dette var et prinsipielt valg der målrettede næringspolitiske virkemidler skulle erstattes av generelle skattelettelser. Deler statsministeren den oppfatningen, og vil den bli fulgt opp i den stortingsmeldingen som er varslet om virkemiddelbruk i næringspolitikken?

Landbruket står i en meget vanskelig inntektsmessig situasjon. Det gjelder særlig distriktsjordbruket. Hva vil Regjeringen bidra med for å få et løft for landbruket? Og hva vil Regjeringen gjøre for å sikre framtidsmulighetene til kystfisket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes det er bra at Senterpartiet nå inntar en positiv holdning til en mulig distriktskommisjon, for jeg har inntrykk av at Senterpartiets første reaksjon var litt mer nølende i forhold til det spørsmålet. Det er selvsagt viktig å opprettholde en del virkemidler i distriktspolitikken, men jeg tror det nå er vel så viktig å prøve å tenke nytt, for vi ser at de eksisterende distriktspolitiske virkemidler ikke er tilstrekkelige for å bremse og eventuelt på sikt kunne snu flyttestrømmen. Jeg kan forsikre representanten Arnstad at en slik eventuell kommisjon ikke skal bli en sovepute, og det sa jeg også veldig klart fra om i mitt svar til representanten Ryan at den ikke måtte bli. Vi må tvert om hele tiden drive en aktiv distriktspolitikk.

Når det så gjelder forholdet mellom generelle virkemidler og mer målrettede virkemidler i distriktspolitikken, har ikke næringsministeren gitt uttrykk for at det er enten – eller, det er selvsagt bruk for begge deler. Debatten sist høst var særlig knyttet til to virkemidler: omfanget av midler gjennom SND og kommunale næringsfond. Det hører også med i helhetsbildet at vi fremmet flere forslag som er positive for distriktene, nemlig reduserte flytransportutgifter gjennom fjerning av flypassasjeravgiften, noe som er viktig for mange distrikt, og bedre skatte- og avgiftsvilkår for bedrifter, som også i stor grad er lokalisert i distriktene.

Når det gjelder landbruket, vet representanten Arnstad at vi står foran et nytt jordbruksoppgjør. Det ville selvsagt være helt galt av meg nå å presentere statens tilbud endog før vi har fått kravene fra bondeorganisasjonene, men vi har utgangspunkt i Sem-erklæringen, som sier at vi ønsker en inntektsutvikling i landbruket på linje med andre grupper i samfunnet. Det vil ligge i bunnen, og da vil både skattetiltak, overføringer og prismekanismen være aktuelle virkemidler.

Marit Arnstad (Sp): For det første synes jeg det er hyggelig å kunne korrigere det helt gale inntrykket som statsministeren har fått av Senterpartiets holdning i denne saken. Vi er sjølvsagt positiv til en distriktskommisjon. Alt som kan bidra til at distriktspolitikk debatteres i dette hus og andre steder, er positivt. Men den må ikke bli noen lynavleder for forhold der en må ta stilling straks. Ut fra det statsministeren sier, får vi håpe at det betyr at en ikke skal fortsette å skjære ned på distriktspolitiske virkemidler for å dekke inn skattelettelser. Hvis en mener alvor med at det må bli en inntektsmessig utvikling på linje med andre, betyr det at det må komme et økonomisk løft for landbruket utover den skattelettelsen som Regjeringen allerede har lovt.

Når det gjelder fiskeripolitikken, synes jeg også det er viktig at statsministeren her tar stilling til de struktursignaler som er kommet fra fiskeriministeren, og gir en klar garanti i forhold til kystflåtens framtidige stilling. Den er i dag truet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, som jeg allerede har sagt, skal distriktskommisjonen verken være sovepute eller noen lynavleder. Det skal drives et kontinuerlig distriktspolitisk arbeid. Men jeg tror det er viktig også for Senterpartiet å ta innover seg i større grad enn til nå at det å opprettholde en spredt bosetting og ta vare på hovedstrukturen i bosettingsmønsteret, krever både generelle og spesielle målrettede distriktspolitiske virkemidler. Det er ikke nok bare å kjøre videre i gamle hjulspor når de viser seg ikke alltid å ha den ønskede virkning.

Når det gjelder landbruket, er vi som sagt innstilt på å følge opp det vi har sagt i Sem-erklæringen. Det krever selvsagt et løft. Det gjelder ved bruk av både skattevirkemiddel, overføringer og eventuelt prismekanismen.

Når det gjelder kystflåten, er det Regjeringens klare oppfatning at vi skal ha en variert flåtestruktur og en god balanse mellom kystflåten og havfiskeflåten. Dette er det alltid diskusjoner om uansett regjering, men Regjeringens mål er balanse.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Roger Enoksen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det virker som om statsministeren allerede har glemt at den forrige regjeringen han ledet, i svært mange miljøer, også i fagmiljøer, fikk et rykte for å være en av de regjeringene som hadde bedrevet mest nytenkning i forhold til distriktspolitiske tiltak, på lang tid. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan tenkes mer nytt, men det er desto mer bekymringsfullt at denne regjeringen bygger ned ordninger som vi allerede har, og som vi vet virker godt.

Mitt oppfølgingsspørsmål går på det svaret som statsministeren nå gav Marit Arnstad om kystflåtens framtid. Jeg deler det syn at det er viktig å ha en sterk kystflåte, og det er viktig å ha et spredt eierskap i fiskerinæringen. Kjell Inge Røkke har gitt tilbud om å kjøpe en betydelig eierandel i Lofoten Trålerrederi. Han kontrollerer allerede en stor andel av de samlede hvitfiskressursene. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsministeren blir: Ser statsministeren det som ønskelig, ut fra det svar han nettopp har gitt Marit Arnstad, at vi får en ytterligere eierkonsentrasjon i norsk trålerflåte?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er jeg helt enig i at den regjering Enoksen og undertegnede var sammen i, drev mye god distriktspolitikk og også kom med en del nye tiltak, og i så måte bedrev nytenkning. Men som Enoksen selv sa, er det fortsatt et potensial for nytenkning, og det akter jeg å videreføre også i den regjeringen som jeg nå leder.

Jeg vil også fastholde at det er viktig med en balanse mellom kystflåten og havfiskeflåten. Når det gjelder den konkrete saken som representanten Enoksen nå tok opp, antar jeg at det gjelder Norway Seafoods" tillatelse til å erverve aksjepost i AS Hammerfest Industrifiske. Der fikk selskapet en samlet kvotefaktor for torsketrålfiske beregnet til 9,61. Den faktoren i torsketrålfiske er med andre ord allerede i dag noe større enn det som etter gjeldende retningslinjer som hovedregel skulle aksepteres. En eventuell søknad … (Presidenten klubber.) President, da kan jeg ikke komme videre, men jeg deler hovedsynspunktet til representanten Enoksen.

Presidenten: Inge Ryan – til oppfølgingsspørsmål

Inge Ryan (SV): Igjen vil jeg gi statsministeren ros for at han tar distriktspolitikken på alvor og har støttet SVs forslag om distriktskommisjon. Det er vi veldig glad for, og vi gleder oss til å komme i gang med arbeidet.

Men jeg har lyst til å stille et spørsmål knyttet til en sak som opptar meg sterkt nå når vi står like foran starten på jordbruksoppgjøret. Mange ungdommer teller på knappene om de ønsker å overta gårdsbrukene. I likhet med fiskerinæringen er jordbruket en av de viktigste bærebjelkene vi har i Norge. Jeg mener derfor at det bør gjøres en skikkelig innsats for å legge til rette for at ungdommer får bedre muligheter til å overta gårdsbruk, med hensyn til både ferie og fritid og ikke minst inntekter. Mitt spørsmål til statsministeren er derfor følgende: Deler statsministeren det synet som SV har, at rekruttering av ungdom til landbruket bør være en prioritert oppgave i tida framover?

Presidenten: Statsminister Kjell Magne Bondevik, selv om dette spørsmålet ligger langt utenfor hovedspørsmålet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det synet deler jeg. Jeg har selv møtt mange unge bønder som står på terskelen til å avgjøre om de skal fortsette og overta bruket etter sine foreldre, med de investeringer det ofte krever, eller om de skal velge en annen vei. Dette vet jeg at landbruksministeren også er spesielt opptatt av, og han er opptatt av å gi dem armslag og muligheter for en størrelse på sine bruk som gjør at flest mulig av de unge som nå skal avgjøre om de skal ta over bruket eller ikke, føler at det er verdt investeringen, og at det blir en lønnsomhet i driften. Jeg tror, som representanten Ryan sier, at dette er kjempeviktig, og vi skal ha dette i tankene også i det forestående jordbruksoppgjøret.

Og så, siden jeg ikke fikk fullført til hr. Enoksen, men det ligger tross alt innenfor distriktspolitikkens område, vil jeg si at når det gjelder Norway Seafoods" eventuelle søknad om ytterligere å kjøpe seg opp i Lofoten Trålerrederi, innebærer det at eierkonsentrasjonen i torsketrålerflåten ytterligere vil økes, langt over den grense som er satt som hovedregel i gjeldende instruks. Det er noe Fiskeridepartementet vil legge vekt på når det skal behandle denne saken. Jeg kan ikke drive behandlingen over Stortingets talerstol.

Presidenten: Da ble det svart på det også, på overtid.

Vi går da til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Det heiter seg at lediggang er rota til alt vondt, så eg har eit spørsmål til næringsministeren.

I løpet av dei siste åra har fleire av våre naboland innført ulike skattefrie lønsordningar for sine sjøfolk. Dette har forverra konkurransesituasjonen for norske sjøfolk. I opposisjon var både Kristeleg Folkeparti og – ikkje minst – Høgre svært aktive i arbeidet for å sikra norske sjøfolk konkurransedyktige forhold. Det første desse partia gjorde då dei kom inn i regjeringskontora, var å trekkja tilbake forslaget om nettolønsordninga for norske sjøfolk på passasjerferjer i utanriksfart.

Den 29. juni i fjor skreiv leiaren i Høgre, Jan Petersen, eit brev til Norsk Sjømannsforbund der han skildrar den utviklinga som har vore, og han seier vidare: «Høyre mener norske sjøfolk må få tilsvarende rammebetingelser.» No har Høgre alle moglegheiter til å følgja opp denne lovnaden. Mitt spørsmål er: Kva tid vil det skje?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først vil jeg si at jeg er enig med næringskomiteens leder i at lediggang er roten til alt ondt, og som et generelt utgangspunkt vil det selvfølgelig også gjelde for næringsministeren og komitelederen.

Når det gjelder den maritime politikken, ble den hva gjelder refusjonsordning, rederibeskatning og den spesielle nettolønnsordningen, fastlagt i Stortinget under budsjettbehandlingen i høst. Jeg har invitert partene både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden til en dialog gjennom året for å se på om det er ting som bør justeres i det opplegget som er, med tanke på budsjettframlegget for 2003. Jeg har også hatt – faktisk senest i går – en samtale med den svenske ansvarlige statsråd knyttet til det spesielle som gjelder nettolønnsordningen, hvor det er slik at rederier i Norden peker på sine naboland i forhold til de ordningene som innføres. Det er ingen hemmelighet at de to fergerederiene Color Line og Fjord Line fikk den spesielle ordningen i fjor høst etter fremførte trusler om utflagging osv. Det betyr at det er nordisk konkurranse på skatteområdet for denne yrkesgruppen.

Jeg mener det er viktig at vi har stabile rammevilkår for alle bransjer, og ikke minst for den bransjen vi her snakker om, rederisektoren. Vi vet at av de 25 000 sjøfolk som vi har på norske skip, er det ca. 7 000 norske. Jeg mener det er viktig at vi legger opp en politikk som innebærer at vi kan videreføre en ordning der vi har et vesentlig antall norske sjøfolk. For vi vet at disse er viktige i det totale maritime klusteret på til sammen 70 000 ansatte, veldig ofte i Distrikts-Norge. Det legger jeg til grunn i den behandlingen som vi nå har, som jeg har som mål å legge frem resultatet av i budsjettproposisjonen i oktober.

Olav Akselsen (A): Med bakgrunn i denne sakas forhistorie synest eg det er litt overraskande at ein no har behov for å spørja etter korreksjon av det som er kursen i dag. For eitt års tid sidan visste Høgre nemleg svært godt kva slags tiltak som det då var behov for, og fremja forslag her i salen. Det einaste konkrete forslaget som har kome så langt, er forslaget om å forverra dei vilkåra som den førre regjeringa la opp til. Tidlegare har Høgre uttalt seg veldig positivt om nettolønsordninga og den typen ting.

Eg ville trudd at dette var ei av dei viktigaste sakene for ein Høgre-statsråd, med den bakgrunnen Høgre har her, og at det var her ein ville flagga partiet sitt standpunkt og faktisk følgt opp dei lovnadene ein tidlegare har kome med. Men på bakgrunn av det svaret eg no får, skjønar eg at her har ein særdeles god tid, og det er på ingen måte gjeve at dei konkrete forslaga Høgre sjølv har fremja, no vil bli fremja når Høgre har ein posisjon til å gjera det.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først vil jeg nærmest takke næringskomiteens leder for hans beskrivelse av Høyres stolte historie på dette området. Dernest vil jeg si at i den grad man ikke skulle fremme noe i revidert nasjonalbudsjett knyttet til rammebetingelsene for den maritime sektor, ville det faktisk vært en historisk begivenhet. For det er slik at denne næringen har blitt utsatt for minst to justeringer pr. år, både i ordinært budsjett og i revidert nasjonalbudsjett, og det har vært mye frem og tilbake-politikk.

Jeg har sagt at jeg skal legge frem en samlet gjennomgang av rammevilkårene for denne næringen i budsjettet for 2003. Den prosessen er vi inne i i forhold til partene i dette, og det vil også være naturlig å ha en viss dialog med våre nordiske naboer knyttet til dette.

Men som sagt: Den overordnede politiske målsettingen er at vi skal bevare norske sjøfolk. I hvilket omfang det vil bli, vil tiden vise, men det er viktig for hele det maritime klusteret. Det legger jeg til grunn i det som jeg legger frem i oktober.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Høyre og de andre regjeringspartienes behandling av norske sjøfolk er et eksempel på løftebrudd. Det er et eksempel på at Høyre og Kristelig Folkeparti mener noe annet i posisjon enn de mente i opposisjon. Da de var i opposisjon, stilte de strenge og sterke krav om de samme rammevilkår for norske sjøfolk og norske rederier som for de andre nordiske. Det de gjorde da de kom i posisjon, var å forverre det forslaget til forbedring som arbeiderpartiregjeringen la fram. På spørsmål om når man skal rette opp det, gjøre noe nytt for rederiene og norske sjøfolk, sier statsråden at man må tenke seg om og vurdere og «se på» det. Det er et veldig uklart svar i forhold til hva man stod for for bare noen måneder siden, og det innebærer at den forverringen man fikk flertall for i fjor høst, åpenbart skal stå ved lag en god stund til. Da er mitt spørsmål om statsråden er stolt av den endringen i politikken som man nå har gjennomført for norske sjøfolk og maritime næringer.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg har ikke noe behov for å gi uttrykk for hvilke følelser jeg har knyttet til de forskjellige standpunkter – om det er stolthet eller andre ting er relativt uinteressant. Når det gjelder det som representanten beskriver som «løftebrudd», kan jeg vanskelig forstå at det skal være et løftebrudd å si at vi skal ha en total gjennomgang av dette, som også innebærer kontakt med våre nordiske naboer i forhold til hvilket regime vi legger på dette. Det er jo for så vidt interessant at dette kommer fra representanten Stoltenberg, som jo har deltatt i de fleste arbeiderpartiregjeringer på 1990-tallet, og i den grad man skulle summere opp forslag fra de regjeringene han har deltatt i, og hva som er forbedringer og forverringer på dette området, tror jeg at man dersom man skulle putte dem i høyre og venstre jakkelomme, faktisk ville få problemer med balansen selv på Stortingets talerstol.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.