Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til utviklingsministeren:
«Fattigdomsbekjempelse er et uttrykt
prioritert område for norsk utviklingspolitikk og for Verdensbankens PRSP-programmer
(strategidokument for reduksjon av fattigdom).
Erfaringer viser imidlertid at PRSP ofte overstyres av
IMF-instrumenter som PRSC og PRGF, instrumenter som fremmer økonomisk
liberalisering og deregulering. Slik kan det oppstå konflikter mellom
ulike hensyn.
Vil Regjeringen jobbe for at fattigdomsbekjempelse får
hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor Verdensbanken
og IMF?»
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: La meg først presisere at Poverty
Reduction Strategy Paper, PRSP, ble lansert som et felles initiativ
fra Verdensbanken og Valutafondet, IMF, i 1999. Dette
markerte starten på en mer helhetlig tilnærming
fra de to institusjonene i forhold til fattigdomsbekjempelse, hvor
monetære, finanspolitiske, strukturelle og sosiale faktorer
integreres, slik at den fattigdomsreduserende effekten maksimeres.
Et viktig prinsipp er at landene selv skal ha eierskap til sin PRSP.
Utformingen av strategien er basert på utviklingslandenes egne
prioriteringer, som Verdensbanken og IMF deretter støtter
opp om.
For å støtte opp om implementeringen
av PRSPen er det lansert to utlånsinstrumenter, henholdsvis
Verdensbankens Poverty Reduction Strategy Credit, PRSC, og IMFs
Poverty Reduction and Growth Facility, PRGF. De to låneinstrumentene
PRSC og PRGF, som også representanten var inne
på, overstyrer altså ikke PRSP i de
enkelte land. Begge har sitt utgangspunkt i de prioriteringer som
utviklingslandene selv uttrykker gjennom sin PRSP. I utgangspunktet
er ikke disse instrumentenes primære formål å fremme økonomisk
liberalisering og deregulering. Hvorvidt dette er tilfellet, avhenger
av situasjonen i det enkelte land og deres PRSP. Det vil
i så tilfelle skje innenfor et rammeverk
hvor nasjonale institusjoner er i stand til å sikre at
den sosiale dimensjon, som også representanten
er opptatt av, ivaretas.
Vi er oss meget bevisst sammenhengen mellom makroøkonomiske
effekter av tiltakene som PRSPene foreskriver, og de sosiale konsekvensene
av disse. Det blir derfor gjort analyser både
i forkant, mens tiltakene iverksettes og i etterkant for å sikre
at de faktisk gir positiv uttelling for de fattige. Verdensbanken
og IMF er i ferd med å utvikle en tilnærming til
Social Impact Analysis, som det heter, som skal støtte
den nasjonale PRSP-prosessen og sikre et bedre grunnlag
for politiske beslutninger og rekkefølgen av reformer og
tiltak. Det er imidlertid viktig at dette arbeidet forankres i og
gjennomføres av landene selv. Mange utviklingsland har
store kapasitetsproblemer med å gjennomføre slike
analyser. Derfor må vi sørge for at nasjonal
kapasitet styrkes. Fra norsk side følger vi dette
arbeidet svært nøye.
I henhold til Regjeringens handlingsplan for
fattigdomsbekjempelse vil vi bidra til at kampen mot fattigdom har
første prioritet i Verdensbankens og IMFs arbeid.
Norge vil generelt fortsette å arbeide
aktivt for at PRSP-tilnærmingen i størst mulig
grad sikrer en landeid – altså nasjonalt eierskap – effektiv
og fattigdomsreduserende utvikling samt ikke minst at
Verdensbanken og IMF, i likhet med andre utviklingsaktører,
skal legge disse målsettingene til grunn for sitt engasjement
i landene.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes det er bra
at statsråden kommer med et klart svar i forhold til prioritering.
Nå er det jo ingen overraskelse at
det vil finnes ulike vurderinger av hva slags politikk som fremmer
utvikling, og hva slags politikk som fremmer en rettferdig form
for utvikling – sikkert også mellom
statsråden og meg og mellom ulike miljøer
som er opptatt av Verdensbankens og IMFs politikk. Jeg er likevel
interessert i å utfordre statsråden
på det, for vi har jo sett mange anklager i forhold til
Verdensbanken som har gått på at det nettopp finnes
en slik motsetning, mellom en politikk som fremmer en
liberalisering av økonomien og en politikk for fattigdomsbekjempelse.
Ser statsråden at det kan være den type
motsetninger, og er det områder hun ønsker å gripe
fatt i i forhold til å gi fattigdomsbekjempelse en aktiv
hovedprioritet?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil først gi representanten honnør
for å ha satt dette spørsmålet i fokus.
Det er veldig viktig at Stortinget også engasjerer seg.
Selv om det kan være teknisk komplisert, er det ikke desto
mindre viktig for milliarder av mennesker.
Vi har selvsagt fattigdomsbekjempelse som hovedprioritet.
Som representanten er inne på, kan det være
litt ulike vurderinger av hva man mener best fører
til målet. Det som er vårt hovedmål,
er at det ikke skal være én oppskrift
som skal tres nedover hodene på alle land. Tvert
imot, man må snu på det og si at landene selv
skal utforme en strategi – den nasjonale fattigdomsbekjempelsesstrategien – som
så skal danne utgangspunkt for både vurderingen
av makroøkonomiske tiltak og vurderingen
av de sosiale og strukturelle tiltakene. Her er Norge
på banen. Vi er selvfølgelig ikke helt
i mål i forhold til IMFs og Verdensbankens politikk. Norge
har i alle år slåss for en mest mulig
fattigdomsorientert politikk. Etter min vurdering er Verdensbanken
nå kommet veldig langt. Vi er opptatt av at IMF skal komme like langt,
og så drive gjennom en politikk som er, slik vi forstår
det, fullt ut fattigdomsbekjempende i det enkelte land.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker igjen for svaret.
Jeg kunne til slutt tenke meg å stille
statsråden et lite tilleggsspørsmål
om hva hun ser for seg at Regjeringen kan gjøre for å komme
de som nå kommer med kritikk av Verdensbankens politikk,
i møte, og hva slags tiltak Regjeringen kan treffe for å fange
opp den type kritikk. For hvis Regjeringen skal etterleve
de målsettingene som utviklingsministeren her gir til kjenne,
må man jo ha et aktivt apparat for å fange opp
slike eventuelle interessemotsetninger som kan komme. Så hva
slags tanker har man om oppfølgingen av det?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Etter min vurdering er en god del
av den kritikken som har vært de siste årene,
primært legitim i forhold til den politikk Verdensbanken
førte på 1980-tallet, og til dels på begynnelsen
av 1990-tallet, altså de gamle strukturtilpasningsprogrammene.
Det har bl.a. gitt seg utslag i en analyse som Norge har
vært med på å finansiere, SAPRI-analysen,
som nettopp reflekterer den kritikken som representanten
er inne på. Etter min vurdering og etter
norsk vurdering har banken endret politikk på en
rekke områder og ivaretar på en annen måte
enn det som tidligere var tilfellet, hovedhensynet om fattigdomsbekjempelse
i de enkelte landene.
Det vil alltid være slik
at det kan være grunnlag for å analysere
hvorvidt man har kommet i mål, hvorvidt man har valgt riktig
dosering, og hvorvidt man kanskje ikke alltid har vært like
målrettet, og det vil vi til enhver tid ha en god analyse
på. Det er bakgrunnen for Social Impact Analysis-instrumentet
som nå iverksettes, hvor man skal gjennomgå den
makroøkonomiske politikken og gjennomgå de
sosiale konsekvensene av den, og av både Verdensbankens
og IMFs politikk, nettopp for å se hvordan dette
bedre kan ivaretas i neste runde. Så her
er vi inne i en prosess som etter min vurdering
gir et veldig godt grunnlag for å ivareta en
del av de kritiske innfallsvinklene som mange har kommet med. Men
jeg vil understreke at jeg føler at en del av kritikken
er mer rettet mot banken for ti år siden enn den banken
vi kjenner i dag.