Britt Hildeng (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til kommunal- og regionalministeren:
«I forbindelse med en ny forskningsrapport
kan Dagsavisen opplyse at 90 pst. av bostedsløse
barnefamilier i Oslo har flyktning- eller innvandrerbakgrunn.
Stramt og dyrt leiemarked tvinger enslige somaliske mødre
til hospitsene. At barn skal leve under slike forhold,
kan ikke aksepteres. Påvisning av slike forhold
viser at Oslo kommune ikke fyller sine
forpliktelser overfor en stor gruppe i kommunen.
Hva vil statsråden gjøre
for å få bukt med slike uverdige forhold?»
Statsråd Erna Solberg: Jeg forstår spørsmålet
slik at det både gjelder etniske minoriteters
situasjon på boligmarkedet og situasjonen til
bostedsløse barnefamilier. For å unngå at
barn skal havne i bostedsløshet må vi først og
fremst bidra til gode boligløsninger, og til
at de kan greie seg selv på boligmarkedet. Tidligere rapporter
fra Byggforsk viser at en av grunnene til at familier med etnisk
minoritetsbakgrunn har vanskeligheter med å skaffe seg
egen bolig, er at de diskrimineres på boligmarkedet. Det
arbeides i dag med nye borettslover. Der vil det bli foreslått
et forbud mot etnisk diskriminering på boligmarkedet. Jeg
vil også gå inn for at et forbud mot
diskriminering legges inn både i husleieloven
og i eierseksjonsloven.
Regjeringen har i Ot.prp. nr. 63 for 2001-2002
foreslått at tiprosentregelen, som i dag gir kommunene
adgang til å kjøpe boliger for tildeling til vanskeligstilte,
utvides slik at også frivillige organisasjoner
som kommunene har avtaler med, får adgang til dette. En
utvidet adgang til å kjøpe boliger for tildeling
til vanskeligstilte vil kunne innebære en klar utvidelse
av tilgjengelige virkemidler. Jeg vil også peke
på at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår å øke
bevilgningen til boligtilskuddet med 75 mill. kr. Denne økningen
er forutsatt å gå til boliger til flyktninger.
At andelen flyktninger blant bostedsløse barnefamilier
i Oslo er høy, skyldes delvis sekundærflytting
fra mindre kommuner. Den nye bosettingsordningen, som
begynte å virke i 2002, legger opp til at flere får
bolig i sentrale strøk ved første gangs
bosetting. Dette er i tråd med flyktningenes egne ønsker,
og vi håper at det vil bidra til å redusere sekundærflyttingen og
dermed gi kommunene mer kontroll over tilstrømmingen av
flyktninger.
Regjeringen har også satt
i gang et arbeid med en tiltaksplan mot fattigdom. Blant annet vil både
tiltak for å styrke arbeidslivstilknytningen og tiltak
overfor barnefamilier stå sentralt. Regjeringen vil følge
opp tiltaksplanen og fremme forslag til tiltak i statsbudsjettet
for 2003. I mange tilfeller er det ikke tilstrekkelig bare å skaffe
en bolig. Noen bostedsløse har behov for oppfølging eller botrening.
I «Prosjekt bostedsløse», som er et samarbeidsprosjekt mellom
Kommunal- og regionaldepartementet og Sosialdepartementet, skal
det utvikles bolig- og tjenesteløsninger som kan tilpasses
de enkelte husstandenes oppfølgingsbehov. I departementet
jobber vi nå med å sikre at vi får innvandringselementet,
flyktningelementet, godt inn i dette bostedsprosjektet.
Oslo kommune kan sikkert svare for
seg selv, men rapporten fra Byggforsk, som det vises til, påpeker også at
det totale antallet barn på hospits i Oslo er
blitt vesentlig redusert de siste to årene. Dette skyldes
delvis at man har greid å bygge opp bedre boligtilbud
til barnefamiliene. Jeg har også lyst til å understreke
at de tallene som i dag finnes i Oslo kommune, viser at
pr. 30. april var det ca. 506 personer som bodde på hospits
på døgnbasis. Av disse er 39 barn, og av de 39
barna er det kun ett som har et privat døgn-/overnattingstilbud.
De 38 andre barna bor i det kommunale Deichmansgt. bosenter
for flyktninger, som altså er et botreningstilbud som nettopp
er tilpasset barnefamilier med flyktning- eller innvandrerbakgrunn.
Britt Hildeng (A): Jeg takker for svaret.
Det er godt at en går gjennom borettslagsordningene, og også borettslagenes
muligheter for å ta imot ulike boligsøkende.
Men det som er utgangspunktet for veldig mange av dem som bor på hospits,
er at de i utgangspunktet er henvist til det private leiemarkedet.
Og en ser at særlig somalierne, mørkhudede mennesker,
er utestengt fra dette leiemarkedet. I den utstrekning de selv eller
kommunen greier å formidle boliger fra leiemarkedet, er
det bare av veldig kort varighet. Det som synes å være
klart, er at vår markedsbaserte boligpolitikk ikke greier å fange
opp grupper som av ulike årsaker støtes ut av
dette boligmarkedet.
Mitt spørsmål til statsråden
vil da være: Vil statsråden vurdere å legge
til rette for et sterkere regulert boligsegment, slik at det kan
fange opp boligsøkende som i dag har det vanskelig
på boligmarkedet?
Statsråd Erna Solberg: I 1996 endret vi hovedstrukturen
i boligpolitikken med et flertall basert på Høyre, Fremskrittspartiet
og Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Kristelig Folkeparti
på vesentlige deler av dette. Da gikk vi fra direkte å subsidiere
renten i Husbanken over til å bruke tilskudd,
nettopp for å styrke de svake. Og man har gradvis
bygd opp boligtilskuddene og bostøtteordningen i årene
etterpå.
Denne regjeringen står fast på at
det er de direkte personrettede tilskuddene, som ble utkrystallisert
som boligløsningen i 1995/96 etter et
initiativ fra en arbeiderpartiregjering, som
er det viktigste virkemiddelet også for denne
gruppen. Det er derfor vi er opptatt av at den tilfeldige tilstrømningen
til Oslo, som skaper stor grad av ustabilitet gjennom sekundærbosettingen,
blir mindre, for det er lettere å bruke denne
typen virkemidler når man har bedre kontroll
gjennom førstegangsbosetting.
Så er det også slik
at vi gjennom «Prosjekt bostedsløse» jobber
med at man først får kartlagt om det er et rent boligproblem
en person har, eller om man har tilliggende problemer,
f.eks. med å lære seg å bo.
I den forbindelse har bostedsløse førsteprioritet
i forhold til det å motta boligtilskudd. Og prosjekter
innenfor dette skal motta boligtilskudd.
Britt Hildeng (A): Jeg takker igjen for svaret.
Det er klart at tilskudd til dem som har det
vanskelig på boligmarkedet, er av betydning.
Men det viser seg at det ikke er tilstrekkelig, at det
faktisk er behov for et sterkere og et mer klart segment med en
sterkere grad av regulering, hvor tilskuddet faktisk følger
leiligheten eller boligen, slik at man gjennom det kan
opparbeide et boligtilbud som kan tilbys dem som har det vanskelig
på boligmarkedet, og som i veldig stor utstrekning faktisk blir
støtt ut av det.
Statsråd Erna Solberg: Gjennom å bruke boligtilskudd
kan kommunen enten selv kjøpe boliger eller gi boligtilskudd,
slik at man får varig etablering for enkeltpersoner som
man mener har problemer med tilknytningen.
Det betyr at man får en permanent bolig gjennom å bruke
denne typen tiltak. Jeg tror faktisk at det er viktigere for dem
som er nyankomne. Alle de reguleringer vi har hatt på boligmarkedet
tidligere, viser seg i stor grad ikke å hjelpe
dem som er nyankomne til et sted, men derimot å gi en god
inngangsbillett for barn til dem som allerede er her.
Et av problemene da man gikk gjennom bl.a.
husleiereguleringens virkninger i Oslo og Trondheim, var
nettopp at det ikke var den gruppen det her
er snakk om, som ble hjulpet, men at det bl.a. var folk som hadde
bodd der lenge, eller en rekke unge studenter
som overtok kontrakter som andre eldre medlemmer
av familien tidligere hadde hatt. Det blir derfor ikke
et sosialt virkemiddel. Det blir et virkemiddel for dem som allerede
har tilgang til boligmarkedet, og som har ressurssterke foreldre eller andre
til å hjelpe seg gjennom det systemet som er. Jeg har derfor
tro på individbaserte ordninger som hjelper unge, og som ikke
minst hjelper flyktninger, til å få en varig bolig.
Inge
Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.