Ranveig Frøiland (A): Eg skal få stilla følgjande spørsmål
til helseministeren:
«Dei norske regionale
helseføretaka skal ifølgje Aftenposten til saman
ha brukt rundt 100 mill. kr på konsulenthonorar i 2002.
Ifølgje Norsk Sjukepleiarforbund kan desse 100 mill. kr
tilsvara 300 sjukepleiarar i full stilling i eitt år.
Meiner statsråden at dette er vel
brukte pengar?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det ligger for det første
i foretaksmodellen at de regionale
helseforetakene har frihet til å velge virkemidler for
god ressursbruk, inklusiv å forholde seg til hva de måtte mene
er en hensiktsmessig bruk av kjøpte tjenester. Vi som er
i overordnede posisjoner, har et ansvar for at denne forutsetningen ivaretas.
2002 var et spesielt år.
Det var etableringsåret for en helt ny organisasjonsform,
vedtatt av Stortinget i juni 2001. Etableringen av foretaksorganiseringen
er en betydelig omstilling, som skjedde med høyt tempo
og uten at det oppstod praktiske eller tekniske problemer
av noe omfang. Dette har de regionale
helseforetakene en vesentlig del av æren for. I en slik
situasjon vil jeg være tilbakeholden
med å kritisere gjennomføringsstrategiene som
er valgt, inklusiv hvordan man har funnet det nødvendig eller
hensiktsmessig å gjøre bruk av konsulenttjenester.
For eksempel tok det tid å etablere
funksjoner i de ordinære organisasjonene, og der var det
i mellomtiden helt nødvendig å trekke på innleid
hjelp. Det blir således for enkelt å «skjære
ut» et enkeltstående beløp i den samlede
oppgaveløsningen og si at disse pengene burde vært brukt
til mer direkte pasientbehandling.
Nettopp fordi 2002 var etableringsåret,
der svært mye skulle skje og måtte på plass
på kort tid, ser jeg at de regionale
helseforetakene kan ha hatt behov for tjenester og kompetanse som
de selv ikke hadde, for å makte de store utfordringene
som det tross alt var å overta ansvaret for virksomheter
som forvalter mer enn 50 milliarder kr av våre
felles ressurser. Slik kompetanse kan en i noen tilfeller
måtte benytte konsulenter til, fordi en ikke
kunne vente med de aktuelle tiltakene eller aktivitetene
til etter en fullført ordinær tilsettingsprosess. Også for
gjennomføringen av tidsbegrensede prosjekter og prosesser
kan det være hensiktsmessig å benytte eksterne
konsulenter. Særlig gjelder dette i en etableringsfase,
som var situasjonen i det spesielle året 2002.
Men når det er sagt: Helsetjeneste dreier
seg om å tilby gode tjenester til pasienter.
I tillegg til at tjenestene er gode, er det også et
poeng at det i samfunnet er tillit til at tjenestene er gode, og
at de skapes med en rasjonell bruk av samfunnets ressurser. Dette
inkluderer mange elementer, inklusiv at bruken av konsulenttjenester
er nøktern og fornuftig, og at det er forståelse
for at det ikke brukes midler som ville gitt bedre
effekt dersom de hadde blitt brukt til mer direkte pasientrettet
arbeid – altså det som er perspektivet for dagens
spørsmål. Jeg vil ikke bidra til å skape
en situasjon der bruk av konsulenttjenester generelt stigmatiseres.
Det kan i konkrete situasjoner være gode
grunner til at dette i enkeltstående tiltak inngår
i oppgaveløsningen. Men jeg legger tilsvarende vekt på at det
er en fortløpende oppmerksomhet om at foretakenes midler
brukes i mest mulig direkte pasientrettet
arbeid, og at foretakene klarer å vinne tillit til at de
samlede ressursene brukes på en nøktern og rasjonell
måte.
Ranveig Frøiland (A): Eg vil takka helseministeren for
svaret.
Ei omorganisering av helseforetaka skulle jo føra
til betre helsetenester. Eg er einig i at ein har fridom
til å gjera mykje i dei regionale
helseforetaka. Men for meg er 100 millionar kr framleis
veldig mykje pengar, som kunne ha vore brukte til helse.
Når vi no ser kor urolege folk vert over kutt i tilbod
og nedlegging av funksjonar, og når ein i tillegg ser at
ein bruker 100 millionar kr på konsulenthonorar, vert det
litt problematisk med den tilliten som òg statsråden seier
at ein må ha til eit helseforetak. Eg er ikkje
skeptisk til bruken av konsulentar, men eg er skeptisk til bruken
av eit slikt stort beløp. For det var jo veldig mange planar
som låg i helseregionane òg før ein omorganiserte,
som ein gjerne kunne ha brukt pengane til.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror representanten Frøiland
og jeg deler den grunnleggende holdning at konsulenttjenester ikke
er et onde i seg selv. Konsulenttjenester kan være
nødvendige, ikke minst i ekstraordinære
situasjoner, som 2002 i høyeste grad var fordi man skulle
ha alle disse nye organisasjonsstrukturene på plass.
Men konsulenttjenester som en del av en løpende virksomhet
bør man være ganske kritisk
til. Det er den grunnholdning jeg møter de regionale
helseforetakene med.
Ranveig Frøiland (A): Eg takkar for svaret, og eg er glad for det.
Både statsråden
og eg har eit ansvar for at dei regionale
helseforetaka vert det som vi har tenkt, altså fleire og betre
helsetilbod til folk. Men då ventar eg at statsråden følgjer
opp heile vegen, for dette er slikt som enkeltmenneske
rundt om i landet vårt er veldig opptekne av. Det at det
er ein nøktern og fornuftig bruk av pengane, gjer at folk
føler at dei vert gjevne meir helse for kvar krone. Det
må vera heilt ekstraordinært, heilt
spesielt, når ein bruker så mykje pengar til konsulenthonorar,
for det fører ikkje til at ein har tillit til
at pengane vert brukte til helse.
Eg er glad for at statsråden, sjølv
om han sa veldig mykje generelt om fridomen til føretaka
og hensiktsmessig bruk, er, føler eg, skeptisk til det
vi her snakkar om. Det er eg glad for, og eg reknar med at statsråden
følgjer opp i dette året.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Siden representanten Frøiland
nå gav uttrykk for sine forventninger til statsråden,
kan kanskje jeg være så fri å uttrykke
en forventning tilbake.
Det er helt riktig at helsereformen skal føre
til bedre helsetjenester og større tilgjengelighet
til helsetjenester. En beskjeden forventning fra helseministerens
side, særlig til partier som har ivret for denne
reformen, kunne da være at man faktisk også ser
at de regionale helseforetakene i
2002 har bidratt til betydelig kortere ventelister og kortere ventetider.
Det er for meg bedre tilgjengelighet når det
gjelder helsetjenestene og dermed bedre helsetjenester
for befolkningen.