Stortinget - Møte onsdag den 14. mai 2003 kl. 10

Dato: 14.05.2003

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 24

Øyvind Korsberg (FrP): «Ifølge den danske miljøvernminister Hans Chr. Schmidt og finansminister Thor Pedersen får danske skattebetalere mest miljø for pengene ved å investere i klimatiltak i utlandet fremfor i Danmark. Den danske regjering legger derfor opp til å nå Kyoto-kravene bl.a. ved å kjøpe seg til uutnyttede CO2-kvoter i utlandet og ved å investere i utenlandske miljøprosjekter. Samme forutsetninger gjelder i stor grad for Norge.

Hvilke analyser av kost-nytte-effekter har statsråden foretatt for klimatiltakene til den norske regjering?»

Statsråd Børge Brende: Kostnadseffektivitet er et sentralt hensyn i klimapolitikken, som i miljøpolitikken for øvrig. Det er viktig å velge løsninger som gir størst miljøgevinst i forhold til kostnadene. Regjeringen legger derfor stor vekt på nasjonal og internasjonal kvotehandel som virkemiddel.

Kvotehandel vil bidra til å sikre kostnadseffektivitet i klimapolitikken, fordi bedriftene selv vil kunne bestemme hvilke utslippsreduserende tiltak som skal gjennomføres, når de skal gjennomføres, og i hvilken grad de vil kjøpe eller selge kvoter. Det vil være i bedriftenes egen interesse å sette i verk de rimeligste tiltakene først og redusere utslippene fra egen virksomhet dersom de har tiltak som er billigere enn forventet kvotepris.

Norge har forpliktet seg til at de årlige klimagassutslippene i perioden 2008–2012 i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 1 pst. høyere enn i 1990. I fjor gikk klimagassutslippene i Norge ned med 2,5 pst., så nå ligger vi 5 pst. over det nivået som er fastsatt i Kyotoprotokollen. Norge har i klimaforhandlingene arbeidet for at utslippsbegrensningene skal kunne gjennomføres på en fleksibel måte, men samtidig slik at den miljømessige troverdigheten ikke svekkes. Norge har i stor grad fått gjennomslag for dette i forhandlingene. Kyotoprotokollen åpner for bruk av fleksible mekanismer: internasjonal kvotehandel, den grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring mellom industriland. Samtidig sier Kyotoprotokollen at bruken av mekanismene skal komme i tillegg til bruk av nasjonale virkemidler. Dette ligger også til grunn i den danske klimastrategien – som jeg har studert grundig – der det slås fast at Danmark akter å leve opp til sine internasjonale forpliktelser, og at det fortsatt skal satses på nasjonale virkemidler i tillegg til bruken av mekanismene.

Regjeringen legger opp til at Norge skal overholde sine utslippsforpliktelser gjennom nasjonale tiltak, supplert med en aktiv bruk av de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen. Gjennom sitt samtykke til hovedtrekkene i klimameldingen og tilleggsmeldingen, samt ratifikasjon av Kyotoprotokollen, har Stortinget sluttet seg til dette.

Denne fleksibiliteten er meget viktig. Det er jeg enig med representanten i, selv om vi er noe uenige om ratifikasjonen av Kyoto-avtalen og et internasjonalt klimaregime. Både beregninger for norsk økonomi og anslag for OECD-området under ett viser at kostnadene ved å gjennomføre Kyotoprotokollen blir mye høyere hvis det ikke gis anledning til bruk av fleksible mekanismer. Ved å gi norske bedrifter mulighet til å delta i internasjonal kvotehandel vil en i stor grad kunne overlate til markedet å avgjøre om det er mest lønnsomt å sette i verk tiltak hjemme eller i utlandet.

De samfunnsøkonomiske kostnadene ved tiltak mot klimagassutslipp er grundig dokumentert i ulike klimameldinger fra skiftende regjeringer. Jeg vil også fremheve analyser av tiltakskostnader gjennomført av industrien selv og presentert i hvitboken om klimagassutslipp fra norsk landbasert prosessindustri.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Dette er et svært viktig spørsmål. Det rent klimamessige skal jeg la ligge nå, men det politiske, og spesielt når det gjelder faren for økt arbeidsledighet, vil jeg komme inn på, for på en energikonferanse som har vært holdt tidligere denne uken, kom det fram at 90 pst. av de investeringene som kommer til å bli foretatt i prosessindustrien, vil bli gjort i land som ikke har ratifisert Kyoto-avtalen. Da står man overfor en voldsom utfordring.

Vi statsråden sørge for at norske miljøkrav overfor bedrifter – og klimatiltak – ikke blir strengere enn kravene i de landene vi konkurrerer med, slik at vi unngår å miste en del industriarbeidsplasser til land som ikke har ratifisert Kyoto-avtalen, og som har langt lavere miljøkrav på andre områder?

Statsråd Børge Brende: Jeg er enig med representanten i at dette er et svært viktig spørsmål. Vi så jo i forbindelse med de flommene som var i Europa i fjor sommer, at det ikke å ta klimautfordringene på alvor, kan medføre veldig store økonomiske kostnader. Dette var en illustrasjon på hvilke følger det kan få hvis man ikke håndterer klimautfordringene.

Når det gjelder den norske prosessindustrien, er situasjonen slik at den industrien i dag ikke betaler elektrisitetsavgift – den er fritatt for det. Den er også fritatt for CO2-avgift. Prosessindustrien i Norge står for 30 pst. av klimagassutslippene, mens den i EU står for 5 pst. av klimagassutslippene. Jeg har nå en god dialog med prosessindustrien i forhold til hva den kan levere av norske klimagassutslipp i tiden fremover. Vi vil selvsagt også gjennomføre nasjonale tiltak. Men, som jeg sa: Vi må også ha en åpning for bruk av fleksible mekanismer. Hvor disse klimagassreduksjonene kommer, er ikke avgjørende. Det at de faktisk skjer, er det viktige for det globale klimaet.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg takker igjen statsråden for svaret. Det å knytte en flom i Europa til klimagassutslipp er det vel stort sett bare politikere som tør å ta sjansen på. Det er iallfall ikke noen seriøse klimaforskere som har koblet det direkte sammen.

Jeg er glad for at statsråden har en god dialog med PIL, det har også de politiske partiene her i huset. Jeg er helt enig i at man må få lov til å bruke de fleksible mekanismene fullt ut og der de har mest effekt.

Den danske regjeringen vil ha en klimaoversikt over hvor stor CO2-reduksjon den danske klimapolitikken egentlig har gitt, og hvor mye den har kostet på 1990-tallet. Vil den norske regjeringen synliggjøre kost-nytte-effekten også her hjemme overfor industrien og de enkelte bedriftene?

Statsråd Børge Brende: Som jeg sa i mitt første svar til representanten Korsberg, er de samfunnsøkonomiske kostnadene ved tiltak mot klimautslipp grundig dokumentert i de to klimameldingene fra skiftende regjeringer. Det er også to store vedlegg i de to meldingene som gjennomgår tiltakskostnader og de samfunnsøkonomiske sidene.

Når det gjelder flommene i Europa i fjor sommer, sa jeg at det var en illustrasjon på hva som vil kunne skje hvis vi ikke gjør noe med klimautfordringene. Jeg har aldri sagt – og det finnes det faktisk ikke dokumentasjon på – at disse flommene skyldtes klimaendringer, men det er den type vær man vil se mer av – og mye mer av – hvis man ikke gjør en skikkelig jobb her.

Men vi er enige om at det ikke må bli fremstilt slik at om man kjøper kvoter eller investerer i u-land i forhold til klimagassreduksjoner, skal det bli sett på som dårligere tiltak enn andre. Situasjonen er at det er dyrere å gjennomføre slike tiltak i Norge enn i disse andre landene, men det er også viktig for oss å vise at vi går foran her hjemme for å få andre til å være med, slik at man kan hindre en negativ utvikling.