Sigrun Eng (A): «Når nokon døyr,
kontaktar dei fleste eit gravferdsbyrå som
tek seg av det praktiske. Dei gir òg
etterlatne eit hefte ifrå Sosial- og
helsedepartementet: «Når
ein av våre nærmaste døyr».
Der står følgjande: «Dersom
den døde er blitt kremert, skal urna med oske setjast
i jorda seinast seks månader etter
dødsfallet.» Dei fleste
som opplever dødsfall, ønskjer å få sett
urna ned så fort som råd, og få ein plass å gå til.
Kvifor får ein ikkje opplyst
noko om kor lang tid det tek før urna er klar?»
Statsråd Valgerd Svarstad
Haugland: Etter § 10 tredje
ledd i gravferdslova av 7. juni 1996
skal kremasjon skje seinast åtte dagar
etter dødsfallet. Normalt
vil det liggja til rette for at oskeurna kan setjast i
jorda få dagar etter kremasjonen.
Kor lang tid ein må venta, kan m.a. vera avhengig
av om urna skal gravleggjast i nærleiken av
krematoriet, eller
om ho skal setjast ned på ein kyrkjegard ein annan
stad i landet.
Fristen på seks månader,
som vi finn i gravferdslova § 12
andre ledd, er sett av omsyn til dei etterlatne.
Meininga er at dei skal få god tid til å områ seg
dersom dei skulle vera i tvil om t.d. val av
kyrkjegard. Det er ikkje meininga med lova å oppmoda
dei etterlatne til å venta lengst mogleg.
Eg vil ta kontakt med Sosialdepartementet
og be dei vurdera om det i samband med ein eventuell
revisjon av det aktuelle heftet
kan vera grunn til også å opplysa
om at ein ikkje bør venta lenger enn
naudsynt med gravlegginga.
Sigrun Eng (A): Eg takkar statsråden
for svaret.
I same brosjyren står
det: «Kremeringa skjer som
regel nokre dagar etter bisetjinga,» slik
som statsråden var inne på.
Nettopp av den grunnen er det ei unødvendig ventetid
for dei etterlatne, som får opplyst at det kanskje kan
ta lang tid, og at det vanlege er éin til tre månader. Ein
får sjeldan beskjed om at urna er ferdig
før ein etterlyser ho. Prøver
ein då, som nærmaste pårørande, å få tak i
urna, er svaret: Nei, du kan ikkje hente ho
dersom du ikkje har nedsetjinga
klar i dag. Urna skal sendast i posten, og det er kommunen
som skal ta vare på ho.
Synest statsråden
denne praksisen er å vise
medkjensle med dei sørgjande?
Statsråd Valgerd Svarstad
Haugland: Beskrivinga som
representanten gir, er heilt
ukjend for meg. Men eg vil ta med meg dei signala
som representanten gir,
i samtale med Sosialdepartementet
om heftet.
Dette seksmånaderstidspunktet
i heftet er for at dei etterlatne skal få tid
til å områ seg dersom dei er i tvil.
Men som eg no oppfatta spørsmålet – det
var litt vanskeleg å veta korleis eg skulla
oppfatta det – går det på at
dei attlevande ikkje får gjort det fort nok. Eg skal ta
med dei signala og gi dei vidare til dei rette
instansane.
Sigrun Eng (A): Eg takkar statsråden
for svaret.
For eit par år sidan lempa
Stortinget på lovverket,
slik at oska etter den døde kunne spreiast «for
vinden», som det står. Korleis
er da reglane for utlevering av urna,
for da er det jo berre familien som
er til stades? Er det pakkepost da òg?
Sorgreaksjonane er individuelle.
Vi er såre når dei kjem. Vi lever på tidsfristar
heile livet, og mitt siste spørsmål
til statsråden blir: Kunne
statsråden medverke til at gravferdsbyrået,
krematoria og òg kyrkjekontora i kommunane får
klarare reglar – for det er kanskje tolkinga
det står på – for frist for når
urna skal vere ferdig? Mitt forslag er 14 dagar
for dei som ønskjer at det skal gå fort, og som
har gjort vurderingane på førehand.
Statsråd Valgerd Svarstad
Haugland: Eg håpar representanten
forstår at det er litt vanskeleg for meg å ha detaljkunnskap
om kva som skjer i kvart enkelt tilfelle. Eg
trur òg representanten
veit at det her er andre instansar enn departementet
som styrer. Men igjen: Eg vil ta med meg signala.
Eg veit at når det gjeld å spreia
oska for vinden, er det snakk om søknader
som tar noko tid. Men korleis urna blir overlevert,
veit ikkje eg som fagstatsråd i Kultur-
og kyrkjedepartementet. Men som sagt, eg skal ta med meg signala
frå representanten
og ta dette opp med dei rette instansane og
høyra korleis praksisen er,
og kva vi eventuelt kan gjera. Og eg er heilt einig med
representanten i at det
er dei attlevande det skal takast omsyn til. Det må òg
bli gjort i det etterarbeidet
som må følgje.