Knut Storberget (A): «Åpen soning er viktig for å kunne
forberede seg på å komme tilbake til samfunnet ved
løslatelse. Åpen soning skal likevel ikke
brukes for tidlig i de alvorligste sakene, og kun hvor det av sikkerhetsmessige
grunner anses forsvarlig og slik at straffens formål oppnås.
Har Justisdepartementet i løpet av
de to siste årene tatt initiativ til
at det skal bli lettere å få åpen soning
og tidligere løslatelse enn straffegjennomføringsloven
bestemmer?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan forsikre representanten Storberget
om at departementet ikke har tatt initiativ
til at det skal bli lettere å bli overført til
straffegjennomføring i fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller å bli
løslatt på prøve. I medhold av straffegjennomføringsloven § 5
er forskriften og retningslinjene til loven utformet i tråd
med lovgivers intensjoner.
I henhold til straffegjennomføringsloven § 11
skal Kriminalomsorgen sette domfelte inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå hvis ikke
annet er bestemt med hjemmel i loven. Det innebærer
altså at domfelte i visse tilfeller kan settes direkte
inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Slik innsettelse
skal imidlertid ikke besluttes dersom formålet
med straffen, sikkerhetsmessige grunner eller unndragelsesfare
taler mot.
I forskriften til loven er det understreket
at domfelte heller ikke skal plasseres i fengsel med lavere
sikkerhetsnivå, dersom allmennpreventive hensyn eller
hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler mot.
Retningslinjene til loven understreker for øvrig
at det ved valg av fengsel skal vurderes konkret hvilket
sikkerhetsregime som anses nødvendig. I medhold av straffegjennomføringsloven
kan domfelte overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter å ha
gjennomført en del av straffen, dersom ikke formålet
med straffen, sikkerhetsmessige grunner eller unndragelsesfare
taler mot. I henhold til retningslinjene skal allmennpreventive
hensyn og den alminnelige rettsoppfatning vektlegges i tillegg til
sikkerhetsmessige hensyn.
Retningslinjene sier videre at overføring
bør vurderes når det gjenstår mindre
enn to år til forventet løslatelse, og det bør
vurderes fortløpende dersom domfelte er dømt til
fengsel i to år eller mindre. Som kjent heter
det i straffegjennomføringsloven at slik overføring
skal vurderes når det gjenstår ett år
til forventet prøveløslatelse.
Jeg antar at representanten Storberget er enig
i at det er viktig å legge til rette for en individuelt
tilpasset og progresjonsrettet straffegjennomføring innenfor
sikkerhetsmessig forsvarlige rammer.
Adgangen til å løslate domfelte
på prøve når to tredjedeler av straffen
er gjennomført, er som kjent videreført i den
nye straffegjennomføringsloven. Slik løslatelse
skal ikke besluttes hvis omstendighetene etter
en totalvurdering gjør det utilrådelig. Som representanten
Storberget vet, var det tidligere nærmest automatikk i
løslatelse ved to tredjedels tid. Denne praksisen ble strammet
inn høsten 1999 i min forrige periode
som justisminister, og er nå videreført i den
nye loven.
I henhold til retningslinjene skal det foretas
en konkret, individuell helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Særlig
skal det legges vekt på atferd under straffegjennomføringen
og gjentakelsesfare. Såkalte gjengangere må dermed
påregne å gjennomføre straff utover to
tredjedels tid. Til orientering kan jeg opplyse
at om lag 21 pst. ble nektet prøveløslatelse
ved to tredjedels tid i 2002.
Kari
Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.
Knut Storberget (A): Jeg takker for et godt svar.
Jeg er overbevist om at justisministeren og
undertegnede er nærmest hundre prosent enige
om betydningen av åpen soning, og at det er særdeles
viktig også i forhold til den individuelle tilpasningen
som justisministeren i sitt svar er inne på.
Grunnen til at i hvert fall jeg har deltatt
i den offentlige debatt vi har hatt rundt dette spørsmålet
i løpet av den siste uken, er at man til tider kan bli
redd for at ekstremtilfellene – de svært få tilfellene
hvor dette skjer – skal ødelegge generelle, gode
ordninger som norske straffedømte er svært
avhengige av, og som kampen mot kriminalitet er svært avhengig
av. Derfor er jeg glad for justisministerens svar i forhold til
regelverket. Men betyr det at når mennesker i Norge
er domfelt til den alvorligste straffen man kan få, 21 års
fengsel, og man skal prøveløslates etter
to tredjedels tid, som det heter i svaret, vil man ikke
kunne påregne å få åpen soning
før to år før denne prøveløslatelsen,
dvs. etter 12 år. Er det riktig forstått?
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har gjort rede for når
prøveløslatelse skal vurderes, og når
det bør vurderes. Det betyr at vi allment har strenge retningslinjer
for det. Så når det gjelder konkrete enkelttilfeller,
ligger de til grunn, slik som det her er sagt. Når det
gjelder et meget omtalt enkelttilfelle, lå det til grunn
at vedkommende kunne overføres til åpen soning.
Det var en lang debatt om det, det er framført i media.
Det framgår at Justisdepartementet var sterkt undrende,
og at man etter en fornyet vurdering fikk en påvisning
av den saken.
Hvis vi ser på hele straffegjennomføringsregimet
vårt, kan vi måle at vi er strenge,
bl.a. ved at vi har underkapasitet, altså underutnyttelse
av bruken, f.eks. både ved Ilseng og Hoff fengsler både
i fjor og i år. Det betyr at vi ikke har grepet
til lettvinte løsninger. Ser vi på de åpne institusjonene våre
med lav sikkerhet, har vi 330 000 fengselsdøgn
der, og vi hadde 62 unnvikelser i 2002. Så jeg føler
at man jobber veldig presist og målrettet for nettopp ikke å bomme
på de allmennrettslige hensyn, som representanten har tatt
opp, men samtidig gi muligheten for å vende tilbake til
samfunnet.
Knut Storberget (A): Paradokset i dette er at flere av oss ønsker
mer bruk av åpen soning, det er nyttig. Men det betyr ikke
at vi ikke ser at det kan være behov
for innstramming i forhold til det jeg velger å kalle ekstremtilfeller.
Jeg vil utfordre justisministeren i forhold
til det aktuelle eksemplet som har versert i pressen i det siste, hvordan
Justisdepartementet har vurdert det tilfellet, om det er i samsvar
med de reglene som man nå, helt korrekt har påpekt,
om det også er i samsvar med gjengs praksis over hele
landet, og at dette er et regelsett hvor vi kan få lik
behandling.
Statsråd Odd Einar Dørum: Mitt generelle inntrykk er at man legger vekt
på en lik behandling gjennom faglige dialoger mellom
den sentrale del av Kriminalomsorgen og regionene, og at man skal
følge de retningslinjer og prinsipper jeg har skissert.
Når det gjelder den konkrete enkeltsaken,
kommenterte jeg den utelukkende fordi en del realiteter har vært presentert
i media. Jeg har bedt om informasjon om den saken både
fra politiet og fra Kriminalomsorgen for å være
sikker på at ting er gjort på den riktige måten.
Men jeg legger til grunn at det er gjort, og jeg legger til grunn at
det skjer i hvert tilfelle. Hvis vi ikke hadde gjort det, ville
vi i hvert fall hatt ganske mange flere rømninger
og unnvikelser enn det vi har. Mitt generelle inntrykk er at fengelsfaglig
prøver man å gjøre en individuell vurdering.
Men det kan hende, som kjent, at man bommer i den vurderingen.