John I. Alvheim (FrP): Jeg har følgende spørsmål
til den ærede helseminister:
«Mange pasienter som er behandlet
i utlandet betalt av utenlandsmilliarden, opplever at norske
sykehus og poliklinikker vegrer seg for å foreta
nødvendig oppfølging av pasientene i Norge.
Hva kan statsråden gjøre
med dette?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Fra ordningen med pasientbroen til utlandet
ble opprettet, har det i noen tilfelle oppstått
problemer med å få gjort den
nødvendige oppfølgingen av pasienter ved norske
sykehus. Dette gjelder pasienter med ulike sykdommer og diagnoser, men
særlig i tilfeller der det har vært faglige diskusjoner om
behandlingen som er blitt utført. Det har særlig
blitt aktuelt når ordningen nå avvikles
i sin nåværende form, men videreføres
som et ansvar for de regionale helseforetakene.
I St.prp. nr. 74 for 2002-2003, jf. Innst.
S. nr. 285 for 2002-2003, er det lagt til grunn at det ikke
kommer nye pasienter i de kompetanseprosjektene Rikstrygdeverket har
drevet, utover dem som har mottatt tilbud om behandling pr. 15. juni
2003. De regionale helseforetakene ble
informert om dette i brev 22. juli i år. Alle
pasienter som har fått brev fra Rikstrygdeverket med henvisning
til vurdering og/eller behandling i utlandet før
denne dato, skal gjennomføre den. Eventuelle nye henvisninger
til behandling i utlandet etter denne dato må finansieres
av det enkelte regionale helseforetak.
I prosjektet har det vært en forutsetning at henviste pasienter ikke
skulle strykes av ventelister ved norske sykehus
før de var ferdigbehandlet.
Departementet bad de regionale
helseforetakene i samarbeid med Rikstrygdeverket
sikre at tilbakeføringen av pasienter ble planlagt på en måte
som både ivaretar behovet for kontinuitet i behandlingen
av den enkelte pasient og samtidig bidrar til kompetanseoppbygging
i Norge.
Departementet har også bedt
Rikstrygdeverket om å underrette de regionale
helseforetak om de praktiske sidene ved tilbakeføring av
pasienter.
Regjeringen har som kjent foreslått
utvidelse av pasientrettighetsloven, slik at også behandling
i utlandet vil være aktuelt. Dette forslaget
ligger nå til behandling i Stortinget. Her har Regjeringen
lagt opp til at de regionale helseforetakene
får et klarere sørge for-ansvar, uansett hvor
behandlingen utføres. Lov om pasientrettigheter foreslås
utvidet til å omfatte pasienter som i dag vil kunne bli
behandlet i utlandet under ordninger regulert under folketrygdloven § 5 22 eller
dekkes over pasientbroen. Det er foreslått at de samme
prioriteringer og den samme rett til nødvendig helsehjelp
vil gjelde, uansett hvor pasienter behandles. Dette vil klargjøre
at den behandling som gis i slik sammenheng i utlandet, ikke
kan betraktes på annen måte når
det gjelder etterbehandling, enn hvis den skulle vært utført
ved et annet norsk sykehus.
For meg har det vært viktig at vi
gjennom denne endringen vil få til at ansvaret blir entydig
plassert, og det vil heller ikke være noen
gråsone mellom hva som er Rikstrygdeverkets
oppgave, og hva som er foretakenes. Samtidig innser vi at Norge,
med vårt beskjedne folketall, verken kan eller
skal ha absolutt alle høyspesialiserte medisinske
tilbud – vi skal fortsatt benytte kompetanse i andre
land, og gjennom dette også bygge opp våre egne fagmiljøer.
La meg avslutningsvis få framholde
at de sykehusene som henviste pasienter til behandling
i utlandet, også har et ansvar for det videre
behandlingsopplegget når dette nå skal skje i regi
av helseforetakene. Dette forutsetter et godt samarbeid, der sykehusene
må kjenne et særlig ansvar for å få dette
til, og jeg vet at de regionale helseforetakene
vil medvirke på en positiv måte og ivareta
den intensjon som ligger i spørsmålet
fra representanten John I. Alvheim.
John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret,
og er glad for at departementet har gjort sin del av jobben her.
Det er tydeligvis mange sykehus som ikke har
tatt denne informasjonen fra departementet på alvor.
Jeg beklager at jeg igjen fant det nødvendig å reise dette
spørsmål – jeg hadde et lignende spørsmål
for ikke lang tid tilbake – om pasienter som
er behandlet i utlandet med refusjon fra norske myndigheter,
som møter veggen eller liten forståelse
ved enkelte norske sykehus og poliklinikker, ikke
alle.
Utgangspunktet for dette spørsmålet
er en kvinne som har vært behandlet i Tyskland med et kirurgisk
inngrep i ryggen, og som trengte å få fjernet
en del protesemateriale etter en viss tid. Pasienten henvendte
seg til sitt eget sykehus i Oslo, men ble avvist og henvist
til å reise tilbake til Tyskland for å få tatt
ut protesematerialet. Dette hadde pasienten intet imot, men ved
henvendelse til Rikstrygdeverket fikk pasienten beskjed
om at kostnadene ved dette måtte bæres av pasienten
selv.
Mitt oppfølgingsspørsmål
til helseministeren blir da: Mener
helseministeren at det er akseptabelt at norske sykehus
avviser oppfølging av nødvendig behandling for norske
pasienter som er behandlet i utlandet med refusjon fra folketrygden?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ønsker ikke
og kan ikke gå inn i den konkrete saken representanten
John I. Alvheim nå refererer til. Men jeg må si
at det uansett hvor behandlingen har funnet sted, er viktig at pasienten blir
ivaretatt på en god måte. Noen av de
metodene og verktøy som benyttes, er så spesielle
at det kan gjøre kontroller og oppfølging problematisk å få til
i Norge. Det gjelder bl.a. en del osteosyntesematerialer, som kan gjøre
det aktuelt at også fjerning av slikt materiale
må skje i utenlandsk sykehus.
Etter vårt opplegg vil også en
slik oppfølging, selv om den måtte skje i utlandet, være
de regionale helseforetakenes ansvar etter
det lovforslaget som nå ligger i Stortinget. Inntil det
er behandlet og iverksatt, er det min oppfatning at helseforetakene
må finne smidige løsninger for de få,
men viktige enkeltmenneskene som dette gjelder.
John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen statsråden for svaret,
og skal da forfølge det videre i systemet.
Vi har i dag en del norske pasienter,
spesielt en del anoreksipasienter, som har fått
godkjent behandling i utlandet, men denne behandlingen kan etter
en individuell plan ikke avsluttes før 1. januar
2004. Disse pasientene har angivelig fått beskjed om å avslutte
behandlingen på dette tidspunkt. Mener helseministeren
det er riktig og forsvarlig at pasienter som har fått godkjent
behandling i utlandet, må avbryte et slikt behandlingsopplegg
på grunn av manglende inndekning på en spesiell
budsjettpost i statsbudsjettet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi er inne i en overgangsperiode mellom
pasientbroen og et ordinært utvidet sørge for-ansvar
for helseforetakene. I en slik overgangsperiode mener
jeg at man må finne fram til gode løsninger
som sikrer en kontinuitet i behandlingsopplegget for den enkelte
pasient. En kontinuitet kan bety at man fortsetter å kjøpe
tjenester utenlands for den aktuelle pasienten dersom det ikke
er kapasitet og kompetanse i Norge, eller det kan bety
at man tar pasienten tilbake til Norge og sørger
for et oppfølgende behandlingsopplegg der. Men en av delene
bør skje i det tilfellet der man faktisk i utgangspunktet
har vurdert at det er behov for et behandlingsopplegg som varer
lenger enn det pasientbroen varer, slik som vi nå har innrettet
oss.