Inge Ryan (SV): Jeg har lyst til å stille fiskeriministeren
følgende spørsmål:
«Mange kystsamfunn har stilt betydelige
naturressurser til disposisjon for å få utviklet
oppdrettsnæringa. En hovedårsak
til dette er at en vil skape arbeidsplasser og næringsutvikling
langs kysten. Imidlertid opplever stadig flere kystsamfunn at arbeidsplassene
forsvinner, mens arealene fortsatt disponeres.
Ett eksempel på dette er Abelvær
i Nord-Trøndelag.
Vil statsråden vurdere å innføre
konsesjonsregler som sikrer kystsamfunna som avgir naturressurser,
arbeidsplasser og skatteinntekter?»
Statsråd Svein Ludvigsen: Oppdrett av matfisk er for det første
en industriell produksjon som selger sitt produkt
i et internasjonalt marked. Vi vet at anslagsvis 95 pst. av den
totale norske produksjonen av laks i fjor gikk til eksport.
Oppdrettsnæringen er dermed en viktig bidragsyter
til verdiskapingen i hele Norge. I lys av dette må det også legges
vekt på at særnorske restriksjoner
vil svekke konkurransesituasjonen for norske oppdrettere. Særlig
vil dette gjelde de områdene som sterkest trenger å opprettholde
arbeidsplasser.
Så er det slik at Norge
er et høykostland. En stadig tøffere internasjonal
konkurranse har bidratt til en utvikling
hvor større oppdrettsanlegg
og mer rasjonell drift må legges vekt på, knyttet
til industri som slakterier, pakking og annen
virksomhet. En mer effektiv produksjon har gitt større
utbud av fisk på markedene, som igjen har gitt lavere priser,
og som igjen har resultert i at flere selskap, deriblant Fjord Seafood
i dette tilfellet, har måttet restrukturert for på den
måten å sikre lønnsomheten og sikre
og opprettholde produksjon
i havet. En restrukturering har dessverre i
dette tilfellet medført en nedleggelse av lakseslakteriet
på Abelvær. Jeg registrerer med tilfredshet at
det er interessenter som nå ser på om det kan
videreføres aktivitet i anlegget, og det håper
jeg det skal være grunnlag for.
Jeg synes det er viktig å ta med at
det vi nå ser av strukturendringer i oppdrettsbransjen,
er en konsekvens av at det er en internasjonal næring,
en internasjonal utvikling og de internasjonale konkurransevilkår
som kan sikre arbeidsplassene ute i distriktene. Derfor er det ikke aktuelt
for Regjeringen å innføre særnorske
konsesjonsregler som legger føringer for hvor industrien
på land skal være etablert. Slike regler vil hindre
fleksibiliteten i industrien som har som oppgave å sikre
lønnsomhet. Vi vet at ulønnsomme arbeidsplasser
skaper traumer i mange bygder allerede. Derfor er det viktig å ta
med at en nedleggelse, som i dette tilfellet, ikke nødvendigvis
får konsekvenser for den produksjonen som beslaglegger arealer
i havet. Men vi har også over lang tid sett en
utvikling hvor oppdrettsanleggene blir mer og mer automatisert,
og gir færre og færre arbeidsplasser. Det kan være en
utvikling som vi ikke liker, men det er en dyd av nødvendighet
hvis vi i det hele tatt skal opprettholde
en så viktig næring i Norge. Den må være
internasjonalt konkurransedyktig. Stor sysselsetting
er først og fremst knyttet til slakting, bearbeiding, osv., ikke
til havet. Det er ingen direkte kobling, slik spørsmålsstilleren
antyder.
Inge Ryan (SV): Jeg takker fiskeriminister Svein Ludvigsen
for svaret.
Jeg vil bare si at jeg er enig i
mye av det han sa. Jeg er enig i at vi må konkurrere i
et internasjonalt marked. Jeg er enig i det at vi skal ha lønnsomme
arbeidsplasser også langs kysten. Men jeg syns
det er et kjempeproblem når enkelte samfunn, hvor den viktigste
ressursen er kystlinjen, havets utmark, og hvor de har sagt at her
satser vi fordi vi ønsker å skape virksomhet
i vår egen kommune, opplever at på grunn av diverse
salg og restruktureringer vil alle de arbeidsplassene
som er helt vesentlige for at man skal kunne bo der, bli borte.
Man har da båndlagt store deler av de arealene
som det var mulig å skape næring på.
Jeg syns et godt eksempel
er Lovund, som jeg har hatt gleden av å besøke
flere ganger, hvor man har hatt et lokalt eierskap som har blomstret.
Langt ute i havet har et samfunn blomstret fordi man sjøl
har klart å ta hånd om de lokale ressursene og
arbeidsplassene på øya. Man kan nesten ikke
komme lenger ut i Distrikts-Norge enn Lovund. Mens når
det f.eks. gjelder Leka i mitt eget fylke, har man mistet
eierskapet over ressursene. Eierne har nesten ikke lagt
igjen noen former for arbeidsplasser, og øya
sliter voldsomt. Jeg beklager at fiskeriministeren ikke
er villig til å prøve å føre
noe tilbake.
Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg vil verken bygdene, fiskeværene eller
norsk fiskerinæring så vondt at vi skulle pålegge
dem særnorske reguleringer og belastninger som
gjør at de ikke blir konkurransedyktig. Det ville svekke
bedriftene og være til større skade
for bygdene enn det som vi nå ser. Vi må passe
på og akseptere at dette er en internasjonal næring
som må få internasjonale konkurransevilkår.
Ellers blir det verre i mange fiskevær og ikke bare
i Åbelvær. Det er det ene.
Ellers er jeg enig i at det er et ønske
at det skal legges opp til verdiskaping og sysselsetting
i de kommunene som avstår grunn på havets utmark, eller
den blå åker, som jeg bruker å kalle
det for. Det er gjennom den drift vi har på anleggene,
at vi har den sysselsettingen. Det er ikke slik, og det
har aldri vært slik, at man måtte ha
et lakseslakteri for i det hele tatt å få en
konsesjon og få utnytte arealet.
Det som virkelig er beklagelig, er at vi ikke
har en markedsadgang som gjør at vi kan viderebearbeide
i Norge. Det er flere i Danmark og Frankrike som bearbeider
norsk laks, enn i Norge.
Inge Ryan (SV): Jeg bare registrerer at fiskeriministeren
og Regjeringa er uenige med SV i denne saken i forhold til om vi
skal legge noen flere føringer for hvorledes
selskapene skal få lov å fungere, og det er en ærlig sak.
Det er et og et halvt år til valg, og da får vi
kanskje et regjeringsskifte, og det blir nye folk i regjeringen.
Derfor blir dette en sak som vi i hvert fall er interessert
i å forfølge videre, for vi syns det er feil rett
og slett at enkelte kystsamfunn har nesten null igjen for at man
har avgitt så store ressurser. Jeg sier ikke
at man skal legge betydelige pålegg på dem som
har fått konsesjoner, men de må kunne ha noe sidesyn
når de trekker seg ut av et område, at man legger
noe igjen enten i form av penger eller arbeidsplasser,
slik at disse samfunnene kan bygge på noe videre.
Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg deler de gode ønsker som
det her gis uttrykk for, men samtidig sier representanten
at han er enig med Regjeringen i at vi ikke kan pålegge
bedriftene slike vilkår som kunne være ønskelige ut
fra en distriktspolitisk tilnærming. Nå må man
bestemme seg for om man vil pålegge
denne industrien konkurransevilkår som vil gjøre
at de ytterligere vil tape i internasjonal konkurranse,
og at flere bedrifter og flere bygdesamfunn lider nød.
Jeg er overbevist om at den politikken Regjeringen nå fører,
bidrar til sysselsetting og økt verdiskaping
langs kysten. Den politikken som man ber om nå, vil bety
ytterligere problemer, dessverre.
Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål
14.