Bjørn Jacobsen (SV): Eg tillèt meg å stille eit
spørsmål til kommunal- og regionalministeren:
«Utbyggingsavtalar mellom
kommunar og store utbyggjarar har auka i omfang. Utbyggjarane
yter økonomisk bistand til kommunane før eller
samtidig som dei får sakene sine behandla. Norsk
Hydro betaler lønningane til fem saksbehandlarar
i Aukra kommune i Møre og Romsdal for å ta unna
stor saksmengd i samband med Hydros utbygging av Ormen Lange-feltet.
Synest statsråden dette er i tråd
med god praksis i forvaltinga og rett etter
forvaltingslova?»
Statsråd Erna Solberg: Utbyggingsavtaler mellom private
utbyggere og kommuner reiser en rekke vanskelige spørsmål.
I den senere tid har det særlig vært fokusert på spørsmål
som gjelder bidrag fra private utbyggere til kommunen utover det
kommunen kan pålegge. Jeg tar sikte på å utarbeide
et lovforslag i løpet av året som skal regulere
nærmere adgangen til å inngå slike utbyggingsavtaler.
Det spørsmålet som representanten
Jacobsen har stilt, gjelder en variant av slike utbyggingsavtaler.
Jeg har lyst til å si at jeg ikke har detaljkunnskaper
om situasjonen i Aukra kommune, men etter det jeg har
fått opplyst, dreier det seg om planarbeid
som er knyttet til utbyggingen av Ormen Lange-feltet, og som legger
beslag på relativt store ressurser i kommunen.
Norsk Hydro refunderer så kommunens utgifter
til lønn til dem som konkret arbeider med disse
planene.
Jeg ser det slik at der store anlegg av nasjonal
betydning blir lagt til en liten kommune, vil behandlingen av reguleringsplaner
osv. kunne innebære en merbelastning som er merkbar på kommunens
planavdeling. For at ikke saksbehandlingsressursene i
kommunen i for stor grad skal gå med til å behandle
slike saker – kanskje til fortrengsel for annet planarbeid eller
annen type arbeid i kommunen – vil jeg ikke
uten videre si at kommunen bør være
avskåret fra å ta imot et tilbud fra en privat
utbygger om å dekke deler av kommunens arbeidskostnader. Etter
plan- og bygningsloven er det allerede i dag i en viss utstrekning
anledning for kommunen til å kreve gebyr for kommunens
behandling av visse saker. Prinsippet om betaling for kommunens
arbeid etter denne loven er derfor ikke ukjent.
Jeg ser betenkelighetene knyttet til at en
privat part skal kunne kjøpe seg en «bedre plass
i køen» på denne måten ved å tilby å dekke
kostnader til saksbehandlingen. Men jeg mener at i ekstraordinære
utbygginger som fører til en stor belastning på kommunens
kapasitet, bør ikke denne muligheten uten videre
avskjæres. Det er da selvsagt en forutsetning at avtaleforholdet ikke
påvirker innholdet av kommunens vurderinger og vedtak.
Saksbehandlerne må derfor bl.a. være
ansatt av kommunen og ikke på utlån
fra Hydro, og ytelsen må være begrenset
til det som er kommunens selvkost. Når det gjelder en nærmere
grensedragning i forhold til private utbyggeres ytelser til en kommune,
vil jeg vise til det lovarbeidet om utbyggingsavtaler
som departementet nå gjennomfører. Jeg vil for øvrig
understreke viktigheten av at det skal være åpenhet
om denne type avtaler, slik at alle betenkelige forhold
kan være synlige.
Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar for svaret.
Burde ikkje kommunen gjere noko anna
enn å late Hydro betale løn
direkte inn til kommunehuset? Ein kunne f.eks. skrive ut eit reguleringsgebyr.
Ein kunne låne pengar, for ein har jo framtidige
forventingar om store inntekter, sjølv om det å låne
pengar ville vere å låne til drift,
og det er jo ikkje tillate. Her blir det nesten snakk om
kva som er mest ille i forhold til forvaltingspraksis.
Det er rett, som statsråden seier,
at Planlovutvalet jobbar med saka, men dei uttaler seg veldig kritisk
til at ein utbyggingsavtale skal leggje band på det å få til
ei brei vurdering av alle interessene som knyter seg til
arealbruk, og foreslår sterkt avgrensa høve
til å krevje eller ta imot finansiering
av offentlege tenester frå utbyggjarar. Ein eller
annan plass må ein jo setje ei grense for kva som er akseptabelt,
og kva som ikkje er det. Eg har fått fleire signal
om at alle som er involverte i denne saka, skjønar
at ein plass må grensa gå. Kvar vil statsråden
bevege seg i denne grensegangen – over mot meir bruk av utbyggingsavtalar, eller
vil ho setje foten ned snart? Har ho i det heile lyfta foten åtvarande
opp?
Statsråd Erna Solberg: Det er altså slik at jeg har vært
opptatt av arbeidet knyttet til utbyggingsavtaler fra jeg ble statsråd
og har i to forskjellige dokumenter til Stortinget orientert om
hvilket arbeid vi gjør i forhold til utbyggingsavtaler.
Vi har begrenset muligheten til å ta usakelige gebyrer
når det gjelder de veiledninger og retningslinjer som er
gitt til kommunesektoren. Til spørsmålet om jeg
har løftet opp foten vil jeg si at det gjorde jeg lenge
før SV var opptatt av problemstillingen, nettopp
fordi vi har vært opptatt av det som man fra Planlovutvalgets side
har vært inne på, og som ikke
har dreid seg om denne typen betaling, som det her er snakk om,
men om tilfeller der utbyggingsavtalen innebærer
en stor kostnad når det gjelder sosial
infrastruktur. Det har vært hoveddelen i den diskusjonen.
Det er klart at det går an å finne
mange andre mer elegante former for innbetaling av penger
fra Norsk Hydro når det gjelder Aukra kommunes
behandling i forbindelse med planprosessen, f.eks. ved å utstede
et stort gebyr som ville dekke akkurat det samme. I realiteten substansielt
kan en alltid stille spørsmålet: Hva ville forskjellen vært?
Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar igjen for svaret og er for så vidt
glad for at statsråden her til slutt seier dette så tydeleg.
No har vi diskutert problema for dei kommunane
som er så heldige å ha store utbyggingar som fører
til framtidige, større inntekter. Eg er meir redd for dei
mindre ressurssterke kommunane som ikkje klarer å halde oppe
ein saksbehandlingskapasitet, og fylkeskommunar som heller ikkje
klarer det. Eg har eksempel på at folk
har reist på juleferie medan det har lege 60
saker i bunken, og dei seier klart frå om at
det her er fleire og fleire eksempel på at
ein ikkje klarer å ha ei god offentleg forvalting.
For SV er det eit viktig prinsipp at t.d. reguleringsarbeid i kommunane
skal vere ei offentleg oppgåve, og at dei som
har best råd, ikkje skal kunne kjøpe
seg ein betre plass i køen. Eksempla som kjem fram, viser
berre på nytt at kommunane må få tilført
større ressursar for å kunne drive god saksbehandling.
Erfaringane viser at folk vil ha kvalitet på offentlege
tenester. Det gjeld sjølvsagt òg i plansaker.
Korleis vil situasjonen bli for kommunar utan
store utbyggingar? Kan vi risikere at prinsippet om likebehandling
blir bytt ut med eit har-du-råd-så-får-du-prinsipp, med
rask saksbehandling for dei som har mykje pengar?
Statsråd Erna Solberg: Det er allerede i dag i mange kommuner et problem
med behandlingen og kapasiteten, og ikke minst kvaliteten
på plan- og byggesaksbehandlingen. Det dreier
seg først og fremst om, noe som de siste dagene har vært
diskutert, kommunestørrelser, og om hva som er effektivt
mulig. Det er helt klart at små kommuner som får
stor industriutbygging, ikke kan sitte med en varig kapasitet
som også skal håndtere denne typen utbygging.
Alternativet deres er å bygge opp i en kortvarig
periode, sørge for å få utgiftene dekket
gjennom inntekter, eller alternativt å leie inn
konsulenthjelp for å gjøre
det samme. Jeg personlig mener at det å ha ansatte
i kommunen og ikke gå via konsulentselskap kanskje
gir større garantier i forhold til demokratiet for fremtiden knyttet
til dette.
Nå er det ikke slik at det ikke
er tillatt å drive privat regulering. Stortinget har nettopp
vedtatt å sikre at private reguleringsplaner kommer frem
til politisk behandling gjennom å sette tidsfrister for
hvor lenge man kan sitte på private reguleringsplaner,
nettopp fordi det er lov i dette landet for private til også å levere
planforslag, uten at kommunen gjør det.