Torstein Rudihagen (A): Eg har følgjande
spørsmål til landbruksministeren:
«Innafor
landbrukssamvirka skjer det ei stor omstrukturering og sentralisering. Mellom anna
går no styret i TINE Meieriet Øst inn for å leggje
ned Fosheim-meieriet i Vestre Slidre. Fosheim har stor
verdi for næringsverksemd og arbeidsplassar i kommunen og
regionen. Bygde-Noreg blir tappa for ressursar pga. slik sentralisering.
Staten satsar mykje på landbruket som eit distriktspolitisk
verktøy. Landbrukets eigne samvirke driv likevel
sterk sentralisering.
Kva er statsråden si vurdering av
dette?»
Statsråd Lars Sponheim: Gjennom Hovedavtalen for jordbruket er jordbruksorganisasjonene
ansvarlige for å iverksette tiltak
i samsvar med jordbruksavtalen. Jordbrukets egne samvirkeorganisasjoner
har på bakgrunn av dette påtatt seg viktige funksjoner
i gjennomføringen av den norske landbrukspolitikken.
På melkesektoren er TINE markedsregulator, noe som innebærer
en rekke rettigheter og plikter for TINE, bl.a. at selskapet har
mottaks- og forsyningsplikt på melk, og at de
er ansvarlige for å gjennomføre markedsreguleringen
på melkesektoren.
Når det gjelder organisering og omstrukturering
i TINE-konsernet, er dette forhold som staten ikke regulerer
gjennom jordbruksavtalesystemet. Dette er et forhold som eierne,
i dette tilfellet melkebøndene, har full beslutningsmyndighet
over. Dette innebærer at landbrukets samvirkeorganisasjoner
på dette området er likestilt med øvrig
privat næringsvirksomhet. Når nå styret
i TINE Meieriet Øst går inn for å legge ned Fosheim-meieriet
i Vestre Slidre og heller foreta videreforedlingen ved
andre anlegg på Østlandet, mener jeg
dette er et anliggende som best kan vurderes av selskapets egne
eiere. TINE må i den sammenheng imidlertid ta hensyn til
de forpliktelser de har påtatt seg som markedsregulator.
Gjennom de endringer i markedsordningen for
melk som ble iverksatt fra 1. januar 2004, er det lagt
til rette for økt konkurranse
på melkesektoren. Økt konkurranse vil
kunne sette TINE under økt press, noe som vil innebære
behov for strukturelle endringer for å kunne møte krav
til høyere effektivitet og større lønnsomhet.
Økt konkurranse gjør det også mulig
for nye aktører å etablere virksomhet
på anlegg og steder der det er grunnlag for det.
Det er disse realitetene TINE og landbrukets øvrige aktører
må ta inn over seg i de pågående omstruktureringene.
Det vil derfor være feil av meg å gripe
inn i disse prosessene.
Torstein Rudihagen (A): Landbruksministeren gav på ein måte
ei grei beskriving av dei faktiske forholda. Det er sjølvsagt
rett som landbruksministeren seier, at dette er Landbrukssamvirkets eiga
vurdering og eige ansvar.
Likevel er det slik at satsinga på landbruket
i dette landet er grunngitt mykje ut frå distriktspolitiske
omsyn. Éin ting er at vi vil produsere god og trygg mat i dette landet,
men det åleine er ikkje grunnen til den relativt sterke
satsinga på landbruket. Vi vil bruke landbruket som
eit verkemiddel for å halde ved lag levande bygder, arbeidsplassar
ute i distriktet, kulturlandskap osb.
Når ein da opplever at landbrukets
eigne folk, som driv desse landbrukssamvirka, nyttar nærmast alle høve
til å rasjonalisere og sentralisere – ut frå konkurransesituasjonen
og ut frå økonomiske forhold, noko eg
forstår – blir det på ein måte
litt paradoksalt og inkonsekvent. Det blir på ein måte
litt vanskeleg å få forståing
for den store satsinga på landbruket når dei sjølve
opptrer på ein slik måte. Eg bed om landbruksministerens
vurdering av dette problemet.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler den grunnholdning at mer enn noen
andre aktører i det norske næringsliv
bør de bondeeide store industrikonsernene føle
et sterkere samfunnsansvar og et distriktsutbyggingsansvar. En
kunne vel egentlig gjøre seg den refleksjon
at det er et spørsmål om disse bør ha
aktivitet i de store byene i det hele tatt, om de ikke
faktisk bør bruke sin aktivitet til å styrke
utkantene og distriktene. Men mitt poeng er at dette må de
selv bestemme. Slik er reglene våre. Det er eierne, nemlig
melkebøndene, som må beslutte dette.
Nå har det heldigvis skjedd mye de
siste par–tre årene på dette området.
Det er blitt en annen konkurransesituasjon, som også TINE
må være opptatt av, ikke bare
for å effektivisere, men også ut fra
det forhold at noen kan rykke inn i anleggene etter
dem. Den regelen som TINE tidligere har brukt, om å lage
heftelser på sine nedlagte meierier, at ingen
andre kan drive meierivirksomhet der, er nå ikke
lovlig. Det betyr at andre kan rykke inn og drive meierivirksomhet.
Det er åpnet for konkurranse: Det er andre sterke
aktører som kan rykke inn. Jeg vet at i dette tilfellet
gjøres det nå et lokalt arbeid opp mot Q-meieriene
og andre, for å se om man kan få en konkurrent
til TINE til å rykke inn og gi lokale arbeidsplasser.
Torstein Rudihagen (A): Det er jo slik som landbruksministeren peiker
på, at dette må Landbrukssamvirket sjølv
bestemme. Og regelverket er slik som
landbruksministeren beskriv. Spørsmålet er likevel,
når ein ser kva som skjer, om ein ikkje på ein måte
burde ha ein gjennomgang av regelverket
og vurdere ei eventuell styring òg av Landbrukssamvirket.
Det er jo litt underleg at det som skjer innanfor
denne sektoren, berre skal skje ut frå bedriftsøkonomiske
vurderingar. Men dersom vi skulle ha lagt bedriftsøkonomiske
vurderingar til grunn i norsk landbrukspolitikk generelt, ville
vi hatt eit heilt anna landbruk enn det vi har i dette
landet. Eg er ikkje framand for tanken om at ein på ein
måte burde trekkje denne sektoren inn i jordbruksoppgjeret
og inn i diskusjonen om eventuelle kompensasjonsordningar for denne
sektoren, nettopp for at dei skal ta samfunnsmessige og
distriktspolitiske omsyn . Da ein opna for at dei skulle
få ansvar for dette – ved behandlinga av landbruksmeldinga
for ti år sidan – peikte ein på at DU
skulle ha det ansvaret. Det har ikkje fungert godt nok,
og eg trur at det kan vere grunn for ein ny gjennomgang.
Statsråd Lars Sponheim: Jeg har nok en litt annen innfallsvinkel til
disse spørsmålene.
Jordbruksavtalen og alle de andre
landbrukspolitiske verktøyene vi har, må etter
mitt skjønn handle om å styrke primærprodusentene
og den spredte bosettingen i dette landet, som primærprodusentene
representerer. Så må vi ha et effektivitetskrav også inn
mot landbrukets industri.
Virkemiddelet for å få mer
aktivitet også av landbruksindustri rundt omkring
i distriktene, er økt konkurranse, slik at når
de store samvirkeorganisasjonene vil legge ned f.eks. i Vestre
Slidre, vet de – og det er nytt – at her kan en
konkurrent rykke inn bak dem. Det er det som gjør at det
er kommet en ny vurdering inn i styrerommet i TINE, om man tør
ta sjansen på å legge ned, eller om
vi mister produsentene i et så rikt og viktig melkeområde
som Slidre. Det viktigste virkemiddelet tror
jeg er at TINE ser at sentralisering gjør at de taper markedsandeler
i forhold til primærprodusentene, og det er den linjen
jeg har tenkt å forsterke. Derfor hilser jeg velkommen
den nye melkeordningen, som nå åpner for konkurranse,
og som gjør at det er noen som faktisk er interessert
i å rykke inn i dette anlegget når TINE måtte rykke
ut.