Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg vil gjerne stille helseministeren
følgende spørsmål:
«I forbindelse med omleggingene etter
Rusreform II meldes det om at kroniske rusmisbrukere må flytte
ut av institusjoner de har hatt opphold ved over lengre
tid. Dette gjelder bl.a. ved Stiftelsen Fredheim i Hedmark. Bostedskommunene
har ikke lenger økonomi til å betale
for institusjonsoppholdet, og klientene blir henvist til boligopphold
de ikke mestrer.
Hva vil statsråden gjøre
for å unngå denne situasjonen der langtidsmisbrukere
henvises til et opplegg de ikke kan leve med?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil innledningsvis klargjøre noen
sider ved rusreformen som det kan knytte seg noe usikkerhet til.
Ved gjennomføringen av rusreformen
fra årsskiftet overtok staten ved de regionale
helseforetakene det fylkeskommunale ansvaret for behandlingstiltak
for rusmiddelmisbrukere. Som følge av dette var det 32
fylkeskommunalt eide institusjoner som de regionale
helseforetakene overtok eierskapet av. I tillegg var det 42 private
institusjoner der de regionale helseforetakene
trådte inn i de tidligere fylkeskommunale avtalene. Totalt
var det 74 institusjoner som ble omfattet av denne rusreformen.
Til drift av disse institusjonene fikk de regionale
helseforetakene overført i alt ca. 1,3 milliarder kr.
Av disse midlene ble det overført vel 1,1 milliarder kr
fra de fylkeskommunale og kommunale budsjettene. Dette var midler
som fylkeskommunene og kommunene tidligere hadde benyttet til tiltak
overfor rusmiddelmisbrukere.
Den kommunale egenbetaling for opphold ved
fylkeskommunale behandlingsinstitusjoner for rusmiddelmisbrukere
er falt bort, ettersom det tidligere fylkeskommunale ansvaret for
behandling av rusmiddelmisbrukere nå er definert som spesialisthelsetjeneste
og hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. Derfor er midler som
tidligere gikk med til den kommunale egenbetaling for opphold ved
fylkeskommunale institusjoner eller institusjoner fylkeskommunene
hadde avtaler med, trukket ut fra de frie inntektene til kommunene
og overført til de regionale
helseforetakene.
Som følge av rusreformen har de regionale
helseforetakene fått ansvar for tverrfaglig spesialisert
behandling for rusmiddelmisbrukere. Det kommunale ansvaret for tiltak
for rusmiddelmisbrukere slik det følger av lov om sosiale
tjenester, er imidlertid ikke endret som følge
av rusreformen. Kommunene har fortsatt et helhetlig ansvar, slik
det framgår av lov om sosiale tjenester.
Stiftelsen Fredheim er en institusjon som ikke
er omfattet av rusreformen. Denne har ikke hatt noen
drifts- eller kjøpsavtale
med noen fylkeskommune, og den har heller ikke
vært med på noen fylkeskommunal plan.
Uttrekkene fra de frie kommunale inntektene er kun relatert til
egenbetaling for opphold ved fylkeskommunale institusjoner eller
private institusjoner fylkeskommunene har hatt avtale med. Kommuner
som har benyttet Stiftelsen Fredheim til kjøp av tjenester,
forutsettes å ha gjort dette for å ivareta sitt
kommunale ansvar for sosiale tjenester og omsorgstiltak
for rusmiddelmisbrukere. Dersom bostedskommuner som følge
av rusreformen hevder at de ikke lenger har økonomi
til å betale for opphold ved Stiftelsen Fredheim og andre
institusjoner som ikke er berørt av rusreformen, er ikke
dette noen direkte konsekvens av rusreformen.
Rusreformen legger til grunn at det kommunale
ansvaret for helhetlig oppfølging og tiltak for rusmiddelmisbrukere ikke
endres, men videreføres. Jeg forventer at kommunene ivaretar
sitt ansvar etter loven. Som et nyttig verktøy
for særlig å ivareta rusmiddelmisbrukere med
langvarige og sammensatte behov er det med rusreformen innført
lovfestet rett til individuell plan, nettopp for å sikre
et helhetlig tilbud, som skal legges opp gjennom et samarbeid mellom nivåer
og med involvering av den enkelte bruker. Kommunene
er en sentral aktør og bidragsyter
i arbeidet med å nå rusreformens målsettinger
om et mer helhetlig og styrket behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere.
Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg vil takke helseministeren for
svaret.
En del av de synspunkter som helseministeren
her trekker fram i forhold til Rusreform II, deler jeg og er klar
over. Men jeg tror at det er ganske mye usikkerhet ute
med hensyn til hvordan denne nye rusreformen vil fungere. Vi hadde
jo under behandlingen av saken en følelse av at dette kunne
bli en reform som laget A- og B-klienter. Og jeg ser for meg at
her har vi med noen B-klienter å gjøre:
Det er de eldre, slitne, kroniske rusmiddelmisbrukerne som trenger
et bo- og livsopphold som er basert på at
de har et vern mot rusmiddelmisbruket, et hjem der det er døgnvakt
og oppfølging. Kommunene klarer ikke å etablere
dette rundt omkring. Vi har store bykommuner som også har
problemer med å få til det, bl.a.
i Hedmark. Jeg vil spørre helseministeren: Er det slik
at vi her trenger en en-og-en-halvlinjetjeneste som gjør
at vi ikke får denne kasteballfunksjonen og mange menneskelige
tragedier utover det å være rusmiddelmisbruker,
ved at de ikke klarer å bo i et botilbud?
Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først fastslå at Stortinget
ganske tett oppunder jul vedtok rusreformen, og at det
er mitt oppdrag å gjennomføre den nå.
Vi er en drøy måned inn i det året rusreformen
har begynt å virke, og det er selvsagt altfor tidlig å trekke
konklusjoner om hvordan den vil fungere. Men jeg er helt enig med
representanten Gløtvold i at ikke minst det at
vedtaket kom så sent i forhold til gjennomføringen,
gjør at det er stor spenning med hensyn til hvordan den
kommer til å fungere. Det tilsier at vi må følge
utviklingen nøye. Jeg tror ikke at vi nå skal
begynne å diskutere endringer i den reformen Stortinget
vedtok. Men den intensjonen som representanten Gløtvold
gir uttrykk for, bør ivaretas. Det at det blir et helhetlig
tilbud, en mer sammenhengende kjede, er en av hovedintensjonene
med reformen. Jeg pekte på at bruken av individuelle planer
er et viktig verktøy i å samordne
tiltakene inn mot den enkelte bruker.
Ola D. Gløtvold (Sp): Ja, vi er nok relativt enige om det siste,
helseministeren og jeg. Men jeg synes at vi
må forvente at staten, som nå er ansvarlig
for den helsemessige biten, også tar et initiativ.
Staten er også ansvarlig for
de økonomiske rammene for kommunene, og mange kommuner
har i hvert fall den følelsen at mye av rusvernet nå,
når det gjelder budsjett og økonomi,
er ført fra kommunene til staten, og kommunene har ikke
den ressursen som de skulle ha for bl.a. å kjøpe
tjenester som den ved Stiftelsen Fredheim. Dette gjør at
en del faller utenfor, og vi vet at bl.a. klienter ved denne institusjonen ble
flyttet ut før jul. Tre stykker ble flyttet ut i høst,
og av dem er to nå allerede døde, på grunn
av at de ikke klarte å bo alene og administrere
seg selv, og har drukket seg i hjel. Det har stått svart
på hvitt i den lokale pressen. Jeg håper derfor
at helseministeren kan ta et initiativ
og gå i dialog med kommunene, for det første
for å rydde opp i økonomien her og hvordan den
skal brukes, og også se på om det går
an å etablere noe som er i nærheten
av en en-og-en-halvlinjetjeneste for disse som trenger et hjem og
et varig tilbud livet ut.
Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg igjen understreke at kommunenes ansvar etter
lov om sosiale tjenester står fast. Det er ikke
slik at den rusreformen Stortinget har vedtatt, har svekket kommunenes økonomiske
muligheter til å kjøpe tjenester av den type
institusjoner som Fredheim representerer. Dette er institusjoner
som ikke omfattes av reformen, og som det ikke
er trukket ut midler for fra kommunebudsjettene for å overføre
til foretakene. Så det er i denne sammenheng å rette
baker for smed å skylde på reformen. Men når
det er sagt, er det med det utgangspunktet og det ansvaret kommunene
har, en oppgave både for kommunene og for helseforetakene, som
nå har spesialistansvaret, å sørge for
en helhetlig og sammenhengende behandlingskjede, både
i struktur og inn mot den enkelte bruker.